Kim, bokas jeg-person, går siste året på ungdomsskolen, og har nettopp mistet sin beste (og eneste) venn i en ulykke. Han jobber seg sakte men sikkert tilbake til omstendighetene rundt vennens død.
Det er sikker ikke bare enkelt for en (voksen) forfatter å gi leseren illusjon av at det faktisk ER en ung person som forteller om seg selv og å få det til å virke troverdig. Noen ganger synes jeg at det tipper litt over og blir et litt vel voksent språk. Forfatteren bruker også en del slang, og som jeg har vært inne på en eller annen gang før kan dette være risikabelt, men for alt (det vil si det mikroskopisk lille) jeg veit om dagens ungdomsslang kan det godt hende at slanguttrykkene i denne boka er tidsriktige.
Ellers er Den mørke siden av månen en strålende bok, for å holde meg litt innafor astronomiens terminologi, med et intenst språk og en troverdig skildring av skyldfølelse og sorg og av omgivelsenes (mors, klassestyrers etc) tafatte forsøk på å nå fram til Kim for å hjelpe ham. Boka har også et annet tema jeg regner med mange kjenner igjen ; den ene vennen (Kris) vil ut av gutterommet og oppleve noe nytt ( ”Vi gjør jo aldri noe”) mens Kim er fornøyd med tingene som de er.
Boka kan nok være krevende for helt utrenede lesere på grunn av det retrospektive perspektivet. En gang opererer forfatteren med to ”fortider” på en gang. (Nei dette er ingen innvendig mot boka, de flinke leserne fortjener da også bøker! Og nå gidder jeg ikke mase mer om dette er en bok for gutta eller om det virkelig er slik at ingen gutter liker å lese om følelser. Verst for dem i tilfelle. La dem bare ha det så godt. Så kan de bare sitte foran dataspillet eller i en svett fotballgarderobe å bli dummere og dummere!) (Hehe litt morsomt : Kim selv vil ikke lese andre bøker enn Guiness rekordbok!)
Som det kommer fram av tittelen vil forfatteren gjerne slå et slag for Pink Floyd. Jeg må innrømme at jeg selv er litt svak for denne gruppa, og jeg husker godt da Dark Side of the Moon slo igjennom i 1973. Det var til da en av mine største musikkopplevelser! En annen kjent Pink Floyd – låt fr. Kjærnli har med i boka er Wish You Were Here, og det intense savnet som formidles i denne sangen har vel alle følt en eller annen gang. Så derfor klemmer vi til med denne YouTube-videoen i dag. Et par andre grupper som Kim hører på er Queens of the Stone Age og Kaizers Orchestra. Så da kan vi jo høre litt på dem også. Heftige greier!
Må forresten si at dagens ungdom viser stor oppfinnsomhet med hensyn til kallenavn på lærerne. Her et noen eksempler : Gørrkjedelig-Uten-Hals, Ulf-the-crazy-Wolf og Nesten-Hårløse-Henry. Er det disse gutta som kan ha inspirert dem?
Tone Kjærnli debuterte i 1991 med Kysse sa Heidi og den boka likte i hvert fall jeg godt, selv om hun fikk ikke debutantprisen for boka. Bortsett fra en litt langdryg fantasybok har hun i høyeste grad innfridd siden denne første boka. Hun er heller ikke blant dem som på død og liv må skrive minst en bok i året og kanskje det også er med på å øke bøkenes litterære kvalitet. Altså at hun bruker litt tid mellom hver bokutgivelse.
Dette er en av de fem bøkene som er plukket ut til årets U – pris og akkurat den prisen kommer jeg muligens tilbake til en gang. I mellomtida må jeg bare prøve å bestemme meg for om jeg skal stemme på Rasp eller the dark side... unnskyld Den mørke siden av månen. For det MÅ bli en av de to.
for 2 uker siden
