Palestinsk overlevelsesevne

Familien til 13 år gamle Hayaat er fordrevet fra olivenlunden sin i Jerusalem og de bor nå i Betlehem. Bestemoren er alvorlig syk, og for å muntre henne opp bestemmer Hayaat seg for å trosse kontrollposter, muren og andre farer og hindre for å hente en neve jord i Jerusalem, sammen med bestevennen Samy, en impulsiv, sjarmerende og fotballgal bråkebøtte. Faren hans sitter i fengsel som politisk opposisjonell. Selv har Hayaat traumer etter en fæl opplevelse som jeg ikke vil røpe her, og ansiktet hennes er delvis ødelagt. Vi får høre om en hverdag med ydmykelser, portforbud og brutale israelske soldater. Og om hjem som raseres rett foran øynene på eierne.

Boka heter Gater uten navn og er skrevet av Randa Abdel-Fattah. Hun bor i Australia, men kaller seg ”muslimsk-palestinsk-egyptisk”. Hun deltar blant annet i palestinske menneskerettighetskampanjer og boka er tilegnet hennes bestemor og faren; som hun håper ”får se et fritt Palestina i sin levetid”

Vil egentlig unga lese denne boka? Som skildrer en virkelighet som er så langt borte fra deres egen som vel mulig, en virkelighet de knapt kan identifisere seg med. Men boka har et rappkjefta språk og mye humor og leseren blir fenga med en gang. Det er lett å identifisere seg med Hayaats oppgitthet overfor sin familie eller Samys wannabe fotballambisjoner.

Jo da, boka har tydelige pedagogiske hensikter. For å vise at ikke alle israelere er enige i hjemlandets politikk lar for eksempel forfatteren Hayaat og Samy møte et jødisk ektepar som i protest mot styret i Israel har emigrert til USA, men nå er tilbake som menneskerettighetsaktivister.

Personskildringene er svært levende, vi kommer nær inn på Hayaat som selv forteller og den livlige familien hennes som er skildret med mye varme. Vi møter også en rekke andre palestinere som demonstrerer en imponerende overlevelsesevne og galgenhumor. De holder ut, trass i grensekontroller, vilkårlige portforbud og trakasseringer. Dette er en historie om mot, vennskap og samhold. Og om det palestinske folks prøvelser. Om det ikke er tatt med NOE om gatekamper og demonstrasjoner? Jo, men det er tydelig at det er hverdagen forfatteren vil skrive om.
Boka har tross alt en optimistisk slutt ***SPOILER*** og som i de klassiske folkeeventyrene slutter det med et bryllup!

Denne boka var jammenmeg et befriende avbrekk fra all den derre angloamerikanske ungdomslitteraturen!

Til slutt litt musikk: Samy og Hayaat liker å høre på Nancy Ajram mens Kazem al Saher tydeligvis ikke er så populær blant ungdommen. Her har vi instrumentet oud som blir brukt i bryllupet og til slutt kan vi jo se litt og ikke minst høre på den typiske palestinske bryllupsdansen dabka!

Ser hodet mitt stort ut med denne?

Og nå er det denne boka som gjelder. Mer om forfatteren her. I motsetning til hovedpersonen bruker ikke forfatterinnen selv hijab – som det kommer fram på fotografiet på omslaget. Hun er advokat og er aktiv i det ”fellesreligiøse samfunnet”. Hun deltar også i palestinske menneskerettskampanjer og det australsk-arabiske råd.

Handlingen er fra Australia men er overførbar til norske forhold. Amal, en 16 år gammel jente kommer fra en muslimsk familie og bestemmer seg, mot foreldrenes råd, for å begynne å bruke hijab. Noe som krever en god del sosialt mot. Og vår heltinne er en trygg og tøff jente som tar igjen med rasistiske klassevenninner. (Jo da, litt vel svart – hvitt blir det nok til tider).

Det er få ungdomsbøker om religiøs ungdom, her er altså en. Som troende muslim må hun også være jomfru før ekteskapet, noe både hovedpersonen og forfatteren aksepterer. Som Dagsavisen er inne på, boka preges en del av forfatterens trang til å misjonere og å drive folkeopplysning. Som kontrast mot Amal, som bortsett fra litt obligatorisk krangling lever i harmoni med foreldrene møter vi venninnen som har en mor hvis eneste mål er å få datteren gift og som ikke har noen forståelse for hennes ønske om å skaffe seg utdannelse. Og hvis bror har alle rettigheter. Og med dette vil vel forfatteren si at det er forskjell på muslimer også. Norske 16-åringer vil nok grøsse over at vår heltinne må være hjemme til kl 23 når hun er på fest.

For noen muslimske ungdommer vil nok boka gi selvbekreftelse, mens andre vil slenge den i veggen! Jeg synes boka fortjener sin plass i ethvert velassortert bibliotek. En av Amals venninner lider av komplekser for at hun ikke er tynn nok, dette vies også stor plass. Forfatteren har i det hele tatt mye på hjertet.

Alle husker vel da Pakkis kom ut i 80-åra, den avslørte hvilket krysspress mange pakistanske ungdommer i Norge lever under.

Hovedpersonen i den norske boka Izzat sliter også. Denne boka finnes i alt i 28 eksemplarer (to utgaver!) på Deichman, og selv om boka er over 10 år gammel er det bare fire eksemplarer inne.

Boka minner også litt om Født forvirra selv om hovedpersonen her ikke er muslim, men med indisk opprinnelse. En del mindre prektig enn ”Hijabboka” men morsom!

PS: ”Har dere den Hijabboka?" Se ikke bort fra dette spørsmålet alle som jobber bak en bibliotekskranke. For hvem greier vel å huske en slik tittel? For ikke å si forfatternavnet. ”Hijjabboka” finnes i 24 eksemplarer på Deichman og her er jammen ikke mange inne!

PS : Forfatteren og eksilirakeren Walid al-Kubaisi skriver denne kronikken om dette omdiskuterte klesplagget. Ellers var egentlig ikke planen å legge opp til noe hijjabdebatt på denne bloggen

PS 2: Deichman! Hvem er det som har funnet på det der emneordet ”identitet” og hvem tror dere vil søke på det?