Biblioteket er for alle – som har penger

I går var jeg på min lokale filial av Deichman for å hente to reserverte bøker. Jeg hadde printa ut hentenumrene så jeg var på alle måter godt forberedt. Bare å gå på reserveringshylla og hente dem.

Men da jeg kom til den utmerkede utlånsautomaten som jeg nå behersker til fulle fant jeg ikke lånekortet mitt. Pokker og! Jeg ringte til gubben og ba ham om å sjekke i en kåpelomme hjemme og der var det selvfølgelig i en liten plastmappe sammen med #ruter-kort, kinokort etc. (Note to self: ha alltid kortene i lommeboka!)

OK, så får jeg vel betale et gebyr, da, tenkte jeg, og gikk til skranken. Der var det en hyggelig mann som kunne opplyse om at jeg måtte opprett nytt lånekort- til den nette sum av kr 100!!! Nå er heldigvis jeg i den situasjon at jeg kunne ha kjøpt meg et nytt kort uten at det hadde kostet meg annet enn ergrelsen. Slik er det ikke for alle. For noen er et uventet beløp på kr 100 ganske mye, og kan få ubehagelige konsekvenser.

Da jeg kom hjem, uten bøker og nytt lånekort (for herregud da), blei jeg litt nysgjerrig og sjekket de nye gebyrene på Deichman. Det som er enda verre er at barn må ut med 50 kroner hvis de har glemt eller somla bort kortet. En gang ( i en stadig fjerne fortid dessverre) var det slik at unga bare kunne ramle innom bibbern og få med seg en bok eller to, enten de nå hadde huska lånekortet eller ikke.

Jeg sjekka også gebyrene for ”tapt materiale”. En gang i the golden seventees var parolen at hvis en bok blir borte gjør den forhåpentlig mer nytte for seg der den havner. ”Menes levert” – terskelen var lav.

Nå er gebyrene for en voksenbok kr. 400,- og en barnebok kr. 250,-. ( Ikke akkurat antikvariatpriser ha ha.) I tillegg et omkostningsgebyr på 100,- . (Herregud hvor lang tid TAR det å utstyre boka med bibliotekutstyr og legge til et ekstra eksemplar samt klistre på en strekkode?)

Det som bekymrer meg mest med disse høye gebyrene er selvfølgelig hensynet til unga. 

De fleste foreldre vil nok gladelig punge ut en 50 - lapp eller ( kanskje noe mindre gladelig) 250 for en bokerstatning + "omkostningsgebyr" for at avkommet igjen skal komme inn i Deichmanvarmen, men som alle veit er det mange barn som faller utenfor i dag. Enda flere enn da jeg startet min karriere helt i begynnelsen av 80 – tallet. Hvilke muligheter har de til å låne bøker, hvis de er så uheldige å ha somla bort det fancy nye plastkortet?

Hvor høy skal bibliotektrappa være? Det er vel ikke på biblioteket at gapet mellom de rike og fattige skal manifestere seg!

Hvem har bestemt dette? I hvert fall ikke de som står i skranken. Dette er en beslutning som er tatt langt unna dem som skal håndheve reglementet. Jeg jobbet på Deichman i 22 år, før jeg sluttet i 2002. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke jobber her lenger. Jeg ELSKER min gamle arbeidsplass Deichman, men ikke gebyrene!

Deichman, Deichman, Deichman!

Heromdagen hadde jeg en fridag, så da tenkte jeg at jeg skulle ta meg en tur på Hoveddeichman som nettopp har flyttet om på boksamlinga for å prøve ut nye idéer før flyttinga til Bjørvika. Og siden åpninga er utsatt enda et par år skulle det jo være god tid til å teste ut både det ene og det andre.

Bibliotektrappa er jo - som kjent - temmelig høy i denne bygningen som åpnet i 1933. (Og allerede den gangen var det jo diskusjoner om arkitekturen og byggets hensiktsmessighet som bibliotek. Nå har Deichman holdt til her i over 80 år, så vi får bare håpe at man ikke runder de 90.)

Inngangspartiet er jo blitt riktig innbydende, man kan ikke annet enn å bøye seg i støvet over hvordan personalet alltid gjør det beste ut av situasjonen.

Jeg går rett inntil min gamle arbeidplass, Barneavdelingen. Blikkfanget er en improvisert utstilling i anledning sykkelens oppfinnelse.

Hovedutstillingen er - selvfølgelig - viet Tove Janssons 100- års-jubileum. Under motto gjenbruk har

man benyttet de gode gamle mummifigurene som sto og samlet støv oppå ei hylle bak skranken. Her mummitrollet som stirrer litt engstelig opp på fotografen.

Interiøret er ellers blitt sånn herlig laidback med paller, plaststoler ala IKEA og parasoller.

Fra en litt annen vinkel her. Skal ikke her og nå ta meg tid til å diskutere hensiktsmessigheten av å dele faktabøkene for barn; mens barneavdelinga beholder de for barn opp til 9 år er resten satt opp i voksenavdelinga - i ett system sammen med voksenbøkene. 10 + - åringene skal virkelig få noe å strekke seg etter! Men mye kan jo enda skje innen 2019. (Hvis det ikke blir enda flere utsettelser, Gud forby!) Jeg mener også å huske at det var et flott nytt sjakkspill med store brikker i barneavdelinga, men siden det ( heldigvis) var så mange unger rundt syns jeg det ble litt vanskelig å fotografere.

Så går ferden over til det som før var Musikkavdelinga. (Musikken er flytta opp, men det skal vi komme tilbake til. Her er det nå skjønnlitteraturenh som troner, i midten et badekar omgitt av bøker på en balkongressmatte.  En riktig artig installasjon! 

Men vi må jo ikke glemme klassikerne oppi all løssluppenheten, her troner en byste Ibsen - eller er det Bjørnson - og bøker kan jo brukes til så mangt. For eksempel å støtte opp bordplater.

Hva denne tekniske innretningen heter har jeg dessverre glemt, men hvis man legger på en bok får man opp litt info om bokas innhold etc. Siden kan man klikke videre på forfatteren. I tilfelle bibliotekaren ikke er tilgjengelig.

Men vi skal oppover i etasjene, rettere sagt

til det som tidligere var Teknisk avdeling, hvor ungdomsbøkene er blitt plassert - sammen med fantasy, musikken, tegneserier, film og spill. Ingen dum idé!

Salige fru E hadde nok snudd seg i sin grav hvis hun hadde visst at et fotballspill skulle bli plassert inn i erværdige Teknisk avdeling ! Legg også merke til de kule bildene på bakveggen.

Jeg måtte også ta et oversiktsbilde over det som før ble kalt Hovedbiblioteket når jeg først var her. Bakerst troner Axel Revolds kjente freske Teknikken og vitenskapen. Ser ellers med tilfredshet at de har fjernet det dustete "skipet" som var en levning fra Reform 97.

Jeg benytter også anledningen til å fotografere utsikten mot Høyblokka og en del av Y-bygningen, hvoran den ene skal stå mens den andre muligens rives.

Jeg vil også gratulerer med fancy fluktstoler og annen innbydende møblering på uteterrassen.

Men plutselig ble jeg rammet av et kortvarig anfall av panikk! Var gamle Carl Deichman FJERNET?  Men heldigvis,  bysten står der den alltid har stått!

Og det gamle stativet med brosjyrer litt hulter til bulter er også på plass. Godt at noe er konstant!

Til slutt fra doveggen på damedoen - doene er forresten blitt gratis :

"les en bok og innbild deg at det gjør deg til et bedre menneske"

Noen har skjønt det!

PS: Hvis du klikker på bildene blir de større!

Now or never!

Og så har Carl I Hagen begynt å rasle med sablene igjen. Skal bygginga av Deichmanske utsettes enda en gang? Neste år har Deichman vært i den samme bygningen i 80 år! Det burde fankernmeg være nok!

Siden jeg regner med at alle mine lesere er svorne bibliotekvenner, anbefaler jeg alle om å
skrive under på denne lista. Dette uansett hvor man bor!



Det er nå eller aldri!

Så har jeg fankernmeg vært på Deichman igjen

Først travet jeg avgårde til vår lokale filial for å hente den boka jeg med slik brask og bram nettopp fortalte at jeg hadde bestilt. Samtidig benyttet jeg anledningen til å levere tilbake noen bøker. På veien tenkte jeg litt over det faktum at man fremdeles kan bevege seg fysisk til et fysisk bibliotek og låne fysiske bøker. Været var fint, det var litt kuldegrader og litt frost. Da jeg kom fram møtte jeg noen stakkars barnehagebarn som satt UTENFOR inngangsdøra og spiste matpakka si. Her må det da være noe gæernt tenkte jeg, er det virkelig INGEN spiseplasser for unga inne i biblioteket, men kanskje det dreide seg om en misforståelse. Uansett ikke mitt bord.

Vel inne på biblioteket skulle jeg nå gjøre følgende:

• Levere bøker
• Hente en bok
• OG låne den ut til meg selv.

ALT dette på Røas nye fine automatiske lånemaskin. Som jeg nettopp har fortalt hadde jeg allerede fått opplæring i bruken så dette var liksom ildprøven. SKULLE jeg greie dette uten å forstyrre personalet. Herregud ER’E så vanskelig, da!!!

Her en tappert smilende biblioteklåner klar til dyst.


Innleveringa gikk uten problemer. Bøkene i en bunke, uten å tenke på hvilken vei.


Trykk på kvittering: Ja, takk, jeg foretrekker kvittering på mail. Dette gikk jo glimrende.... men hvor skulle jeg GJØRE av bøkene ETTERPÅ? Æsj, da MÅTTE jeg jo spørre personalet likevel, da! Og jeg som ville ”klare selv” for å si det med småungene. Legge dem på hylla sier du? Jammen ... og ja, DER ja! Én hylle for barnebøker og én for voksen. Kanskje ikke helt uventa, men jeg hadde selvfølgelig INGEN problemer med å sortere riktig!

Så skulle jeg finne den boka jeg hadde reservert. Her kom jeg litt til kort IGJEN og måtte nok en gang spørre personalet. Om jeg hadde husker referansenummeret? Nei, da, det hadde jeg selvfølgelig IKKE tenkt på. (I mitt stille sinn slår jeg meg oppgitt på panna). Men – no problem: jeg bare taster status -knappen- og trekker lånekortet.

Her en MEGET instruktivt veiledning. Selv de største idioter må da få til dette!

Her gjelder det å holde tunga rett i munn og ha klart for seg forskjellen på høyre og venstre! (For sikkerhets skyld har personalet laget en egen instruks - strekkoden ned til venstre - i tilfelle noen må det inn med teskje.)

AHA! Her har vi referansenummeret! For sikkerhets skyld printer jeg ut kvitteringen ( sorry miljøet) og går målbevisst til riktig bok.


Og her ser vi den reserverte boka med det magiske nummeret, klar til å hentes.

Så skal jeg låne ut boka til meg selv – selvfølgelig HELT problemfritt. DETTE behersker jeg! Og det med glans!

Mine damer og herrer : neste gang kan jeg HELT uten problemer greie å låne, levere OG hente bøker UTEN å være i kontakt med NOEN av personalet!!!

Etterpå tar jeg banen ned til byen med mål for Hoveddeichman for å låne Store forventninger av Charles Dickens. Dette fordi jeg er drit lei av ikke å få noen poenger for alle de Charles Dickens-bøkene jeg HAR lest på de derre leselistene dere veit, siden det alltid er alle andre bøker av Charles Dickens som står der, altså blant annet Store forventninger. Dessuten skal man heller ikke se bort fra dette er en god bok. (Nei, dette var ikke spesielt tidseffektivt. Jeg kunne ha bestilt alle bøkene på forhånd til en og samme henteavdeling.)

Vel framme finner jeg til min store glede et eksemplar av Store forventninger på hylla i utlånet. Til og med den ønskede utgaven med forord av Henning Hagerup. Nestemann derimot som kommer for å låne den samme boka må da stille seg opp i veiledningskøen, (riktig nok oppdaget jeg at Deichman ENDELIG har fått til det kølappsystemet som ble etterlyst i de alle 22 åra jeg jobbet der, FOR en forbedring! ) bibliotekaren må ned i 1 magasin for å finne en bok de fleste alfabetkyndige strengt talt hadde greid å finne sjæl. (Så fremt vedkommende finner fram til D-en, en bedrift i seg selv i de svære og uoversiktige lokalene på Hovedutlånet.) Deichman til Bjørvika NÅ!

Nå kunne jeg altså ha klart å gjennomføre et helt bibliotekbesøk UTEN kontakt med NOEN av personalet! Men nei da, Hovedbiblioteket har ennå ikke begynt med automatisk utlånssystem. Den hyggelige (UPS: ENDA en forbedring på gamle Deichman! ) mannen i utlånsskranken kunne fortelle at dette hadde blitt forsinket siden biblioteket måtte holde stenge en periode grunnet ødeleggelser den 22/7. Vi kom litt naturlig i prat – blant annet om fordelene med det nye automatiske systemet i tilfelle noen tror jeg mener noe annet, nei da, det er ikke det - og den unge mann ( som var omtrent på samme alder med meg da jeg begynte min karriere på Deichman – nei da - jeg nevnte det IKKE for ham herregudda ett sted får grensa gå) kunne smilende berolige meg med at vi får lov til å snakke med dem også etter automatiseringa.

Hvis jeg ikke hadde stukket innom Barneavdelinga og snakket med kjente, eller hvis ikke vakta hadde kjent meg igjen og slått av en prat så hadde denne korte gemyttlige samtalen vært det hyggeligste ved dagens bibliotekbesøk. Det skal liksom så lite til. Og så kom jeg jo til å tenke på alle gamlingene og unga etc etc på Tveita, Bokbussen, Barneavdelinga og alle andre steder jeg har vært på Deichman og siden på NLB. For noen av dem var denne personlige kontakten faktisk ganske viktig. ( Dette burde jeg kanskje komme tilbake til i en annen bloggpost en dag. )

Og kanskje DET er noe å bruke den tida som frigjøres ved det automatiske utlånet på. Altså å gå rundt og sørge for at publikum trives.

Og helt til slutt kan vi jo slippe til Nina Simone med Have we lost the human touch. (Bare overse det litt banale lysbildeprogrammet!)

(Nei, jeg blogger IKKE om hver gang jeg er på biblioteket. Bare nesten.)

Et litt - med trykk på litt - morsomt eksperiment

Siden jeg ble litt nysgjerrig på Ungdommens kritikerpris-bøkene bestemte jeg meg for å reservere bøkene på Deichman. (Regner jo med at dette er av det ypperste av norske voksenbokforfattere i dag, selv om det bare er to av dem er blant de Bragenominerte. Men som alle veit; vurdering av litteratur er ingen eksakt vitenskap)

Som lista under antyder kan det ta litt tid før jeg får lest alle bøkene. Samme søren kan det være, uansett får jeg neppe tid til å lese alle i løpet av en lånetid på fire uker. (Tallet etter forlaget er mitt nummer i køen, men det skjønte dere sikkert. )

1. Ingvild H. Risøi: Historien om Fru Berg. Gyldendal Nr. 11, bibl. har 31 (0 på hylla) Ventetid:ca 2 - 3 uker
2. Tomas Espedal: Imot naturen. Gyldendal Nr. 54, bibl. har 26 (0 på hylla) Ventetid:ca 3 måneder
3. Øyvind Rimbereid: Jimmen. Gyldendal Nr. 12, bibl. har 1 (0 på hylla) Ventetid:ca 12 måneder
4. Marit Eikemo: Samtale ventar. Samlaget Nr. 37, bibl. har 20 (0 på hylla) Ventetid:ca 2 måneder
5. Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie. Aschehoug Nr. 09, bibl. har 1 (0 på hylla) Ventetid:ca
6. Ragnar Hovland: Stille natt. Samlaget Nr. 12, bibl. har 1 (0 på hylla) Ventetid:ca
7. Anders Bortne: Ismannen. Tiden, Kan hentes i dag (Biblioteket har 17)
8. Stig Sæterbakken: Gjennom natten. Cappelen Damm Nr. 04, bibl. har 20 (0 på hylla) Ventetid:ca 2 - 3 uker

Så kan man jo bruke tid på å undre seg over eksemplartallene. Før Hovlands fanclubb begynner å rasle med sablene: det er kun første-eksemplaret som er kommet. At Samlaget er så treige med bokutgivelsene kan ikke Deichman lastes for. Regner også med at det etter hvert kommer flere eksempaler av Lindstrøms og Rimbereids bøker.

Ellers ser vi at det er Risøi som topper eksemplarlista, mens Espedal er den som har lengst venteliste. En liten eksemplarjustering hadde kanskje gjort seg.

Tilbake til eksperimentet hva nå det var igjen ... jo; nå skal jeg sjekke hvor lang tid det i VIRKELIGHETEN kan ta før jeg kan hente disse bøkene i biblioteket. (Majorstua filial) . Regner med at tida er beregnet på hele lånetida på fire uker, men som alle veit: biblioteklånere er en lunefull rase! (Og de verste er jo oss bibliotekarer.) Men regner i hvert fall med at alle skulle være lest innen kåringa som er første torsdag i mars, samme dag som Kritikerprisen.

PS: tallene er fra rundt kl 13.00 i dag.

PS 2: Røa filial: på grunn av de lite publikumsvennlige åpningstidene deres velger jeg å låne bøkene på Majorstua. Dumt for utlånsstatistikken deres, men thats life!

PS 3: Burde man lage litt leven av at det ypperste av den nyeste norske voksenlitteraturen er så lite tilgjengelig på biblioteket? Men fankern heller, les heller noe annet så lenge. En hver bok du ikke har lest er en ny bok. (Gammelt bibliotekarslagord). Eller glem alle bøkene og vent ett år. Regner med at de fleste er på hylla i enhver filial da. Litt mer slitt kanskje, men den litterære kvaliteten er uforandret.

En bussjåfør, en bussjåfør...

Bokbussen i Bergen er truet med nedleggelse. En gang i en stadig fjernere fortid (NB: HØY mimrefaktor i denne bloggposten!) hadde vi bokbuss i Oslo også. Den ble oppretta i 70 – åra og nedlagt i 1989. (Med forbehold om at jeg kan huske litt feil, men det er i tilfelle ikke mye om å gjøre.) Deichman ble rammet av den store sparekniven og flere filialer falt jo også i samme slengen.

Det var to bokbusser på Deichman som hadde faste stopp noen timer hvert sted etter behov. Det var en bibliotekar og en sjåfør i hver buss. Å jobbe på bokbussen ga virkelig muligheten til å føle på byens puls. Forskjellene mellom øst og vest var klare. I et nøtteskal kan man si at det var humoren som skilte. Du kunne godt spøke med lånerne i de østlige bydelene, mens de i Oslo vest var litt mer stramme og formelle. (Og noen var så reaksjonære at du bare måtte lukke igjen øra.)

Favorittholdeplassene var Dælenga og Kampen. Her var det mange koselige folk. Jeg husker for eksempel Andersen som med rusten stemme ba oss finne fram noen spennende bøker mens han var på Polet. Jeg glemmer heller ikke de tre gamle gubbene som sto på bussen og diskuterte om de var for gamle for kjærligheten. (Noen mente ikke!)

Og så var det de gamle damene som fortrolig tok oss i armen og ba oss om å finne noen gode bøker til dem. De hadde 7 års folkeskole og knapt nok det, men vi fant bøker de likte hver gang. De var kanskje ikke så ”eksperimentelle”, men likevel gode fortellinger. Vi holdt formidlingsfanen høyt på bokbussen. Da jeg begynte der var det bare å lese seg opp på gode voksenbøker.

En gang vi hadde glemt kaffevannet til matpausen ( o skjebne) kom en av lånerne med full kaffekanne. På Kampen kom en gang en kar for å vise oss de nye samboerne sine, nemlig helt nyfødte kattunger! Det kunne aldri ha skjedd på vestkanten. Der holdt de korta tett innpå brøstet for å si det slik. Unnskyld; jeg mener jo brystet.

Jeg glemmer heller aldri den gamle dama på over 80 som ba oss om å finne bøker i for eksempel Vita-serien for at hun skulle ha ”noe å bryne seg på”. Dette var på Gaustad. Lurer for resten på om noen av disse lånerne som lever fremedeles.

På Skillebekk var det action! Da kom alle damene med blå hatter stormende inn i bussen. De sloss om bøkene. Og en gang bokbussen var trua med nedleggelse (det skjedde fra tid til annen den gangen også) gikk de til Rådhuset og sa fra! Jeg husker at det var en pølsekiosk like ved den holdeplassen, med byens beste pølser, og dama i kiosken var riktig hyggelig. Da måtte jeg alltid kjøpe meg en pølse med rå løk, for å styrke meg til hordene kom. Men nå er kiosken revet. Det var visst mattilsynet som hadde innsigelser.

På Nebbejordet var det også liv og røre. Der sto alle unga og hoppa i minst en halv time før vi kom og stormet inn i bussen. Vi må heller ikke glemme sjåførene. Et par av dem elsket de bråkete unga. Noen av dem var også flinke til å trøste de gamle damene og blei høyt elska av lånerne. Vi fikk i det hele tatt et nært forhold til lånerne våre.

Her et bilde av en skikkelig stilig bokbuss som jeg tok da jeg var på denne konferansen på Hamar i fjor vår. Dette er noe annet enn de nedslitte bussene jeg jobbet på i 80 - åra!

Det som var fint med bokbussen var at samlinga var oversiktelig, vi sørga for å ha det ”hotteste” i hylla. Bokbussen gjorde at bøkene var tilgjengelige der folk bodde eller jobbet. Da bokbussen ble nedlagt var det også flere av filialene som gikk med i samme slengen. Da blei det ikke like enkelt for alle – for eksempel unga - å komme seg til biblioteket. Jeg har også lurt litt på hva mange av de eldre lånerne hadde gjort uten bokbussen. Hadde de tatt turen til nærmeste filial eller hadde de funnet seg noe annet å holde på med? Lese dårlige ukebladromaner for eksempel?

Egentlig burde noen skrive ned alle minner fra bokbussen, enten den i Oslo eller andre steder. En bydel som mister bokbussen blir en fattigere bydel og en by uten bokbuss mister en del av sjela si.


PS: Aporopos pølser, kanskje vi skal muntre oss litt opp med denne glade sangen med Leif Juster

Deichman! Deichman! Deichman!

Jeg jobbet 22 år på Deichman før jeg ga meg. Hadde jeg jobbet der tre år til hadde jeg fått æren av å spise lunsj på biblioteksjefens kontor. Serveringa hadde antakelig vært Clausthaler og lunsj fra kantina. (Unnskyld MEG asså, men HADDE det for mye forlangt med litt sjampis eller noe musserende etter 25 år i en og samme bedrift.) Jeg hadde antakelig også fått en krystallvase men det viktigste hadde vært at jeg hadde fått en ekstra ukes betalt ferie.

På en annen siden kan man kanskje si at 22 år er mer enn nok på en og samme arbeidsplassen. Men: folkens: jeg har VARME følelser for Deichman, jeg ELSKER dette biblioteket og er glad for at jeg har vært en del av det en gang. Da jeg slutta ( uuups! det er snart 8 år siden holdt jeg en kort og intens tale på det siste barne- og ungdomsbibliotekarmøtet jeg deltok i, hvor jeg blant annet sa... ja hva pokker var det nå igjen, men avsluttet med ett eller annet om at jeg ELSKET barnebibliotekarer! (Og at jeg skulle ønske at de fikk litt mer anerkjennelse for jobben sin!)

Men nå kom jeg vel litt skeivt ut som vanlig, Deichman ble altså 225 år i går så egentlig burde jo dette ha kommet ut da men så fikk vi besøk og da prioriterte jeg ærlig talt det sosiale foran de s. k. sosiale medier. Sorry Deichman! Men du tilgir nok.

Jeg var forresten med på 200-årsjubileet! Det fant sted på Rådhuset, da Albert Nordengen fremdeles var ordfører. Han håndhilste på oss alle som en, siden jeg var av de siste fikk jeg et ganske slapt håndtrykk, ikke noe å si på det, vi var jo 300 ansatte. Maten var ikke noe særlig (kommunal standard) MEN det var ÅPEN kran! (Dessverre for meg hadde jeg ammebarn på denne tida så jeg måtte ta det forsiktig). Og det var dans. I hele tatt var det en morsom fest!

Jeg begynte på Tveita filial. Der kom unga bare ramlende innom, filialen var jo midt i boligområdet, eller drabantbyen som det het den gangen. Bestandig blåser det på Tveita, på grunn av høyblokkene i Nåkkvesvei 1, 2 og 3. Filialen er nedlagt nå. Det samme er Manglerud, Veitvedt og flere andre filialer som lå som perler på en snor gjennom hele Groruddalen. Og så var det bokbussen ( nedlagt i slutten av 80 – åra.) Bokbussen var et kapittel for seg, den skal jeg jammen blogge om en dag, og så var det utlånsstasjonene. Bibliotektettheten var høy den gangen. Parolen var : bøker ut til folket der de bor! En annen parole var at hvis en bok ble borte så gjorde den sikkert nytten der den havna! Siden fikk pipa en annen låt og så kom inkassofirmaet Lindorf.

Og hovedbiblioteket er jo som alle veit fremdeles på Hammersborg hvor det har vært siden 1930-åra og allerede den gangen var huset foreldet. Og nå er bygningen sprengt. (Det ER ikke særlig OK når høyt utdanna bibliotekarer må bruke tida på å løpe ned i magasinet og hente bøker som ikke får plass i publikumsavdelinga!) Men den flyttinga har jeg skrevet om før så det gidder jeg ikke rippe opp i akkurat nå. Men jeg glemmer aldri all kranglinga både internt og blant enkelte andre aktører da det for alvor blei snakk om å flytte for rundt 15 år siden. Jeg glemmer heller aldri da en viss forening laget en resolusjon mot flytting av Deichman ! Snakker om å dumme seg ut. Et lite ærefult kapittel i foreningens historie!

Ellers må jeg si at jeg beundrer personalet på Hovedutlånet og for alt de får til i den trange tilværelsen i det lysegrønne mausoleet på Hammersborg. Så da er det bare å avslutte med å gratulere Deichman med 225-årsjubileet!

LENGE LEVE DEICHMAN. Eller for å si det med en nå noe glemt pophelt: Congratulations!

En skam og skandale

og hva mer er det egentlig å si!


Men det verste av alt : jeg blei jo ikke akkurat forbausa!

Og så har man vært på museum igjen

På søndag fikk jeg endelig somla meg til å besøke Jødisk museum i Calmeyers gate i Oslo, som er en tidligere synagoge. Utstillingen inneholder blant annet bilder og tekster om framtredende norske jødiske personligheter innen kunst, kultur, forsvarsinnsats og motstand.

Vi finner også litt informasjon om kunstneren Tulla Blomberg Ranslet (født 1928). Hun har laget flere relieffbilder i keramikk, og en av disse er Eventyrveggen på barneavdelinga på Deichmanske bibliotek. Den er laget av flere fliser som er satt sammen, og motivene er fra Brødrene Grimms eventyr, Asbjørnsen og Moe og Tusen og en natt. Bortsett fra en flis som er tilegnet nære personer som døde i konsentrasjonsleire...

På noen plakater i bakgården kan man også lese litt om bygningens historie, og her er også en leiegård. 19 av leiegårdens 28 jøder ble tatt og deportert til Auschwitz. Ingen kom tilbake. Barna gikk på Møllergata skole like i nærheten. Og det er vel grunn til å anta at de også var på Deichmanske bibliotek, enten på Hovedbiblioteket eller denne filialen. Egentlig er det en fin søndagstur bare å rusle rundt i dette strøket som kalles Hausmannskvartalet ikke langt unna Hausmania. Måtte det ikke bli ødelagt av byfornyinga!
Men skal du se Eventyrveggen må du vente til en annen dag, siden Hovedutlånet er stengt på søndager. Og til slutt kan man jo lure på hvordan det skal gå med eventyrveggen

• Når
• Om
• Hvis

Deichman flytter til nye lokaler.
Kan den flyttes eller må den være der den er?
Forhåpentlig i et fremdeles offentlig bygg.

PS: Relieffet på Deichman er også taktilt, så jeg regner med at også blinde kan ha glede av den. Jeg har nettopp vært på seminar arrangert av OUB (offentlig utvalg for blindeskrift) på Tambartun kompetansesenter lang uti gokkeheita. Temaet var taktile bilder. Da fikk jo det litt moraliserende ordtaket ”Se men ikke røre” en ny dimensjon. Dette kommer jeg muligens til å blogge om en gang. Bilder og bildende kunst for blinde.

Den kulturelle stolleken

Så er det avgjort igjen : Deichman skal flyttes til Bjørvika. Dette siden Nasjonalgalleriet nå skal flyttes fra Tullinløkka til Vestbanen – for å løse problemene på Tullinløkka. Før det har det vært planer om å legge det nye hovedbiblioteket til Tukthustomta, Galleri Oslo, Byporten, Den gamle hovedpostbygningen i kvadraturen – som nå er blitt en fancy restaurant – Vestbanetomta og altså nå Bjørvika. I hvert fall helt til nye bevegelser i stolleken.

Deichman blir altså stående sammen med Operaen og Munchmuseet, som skal flyttes fra Tøyen. Så veldig mye annet er det jo ikke der nede, bortsett fra Grei kafe, Astrup Fearnley-museet og Pelly som selger arbeidsklær. (Forøvrig en utmerket butikk). Dessuten er det et godt stykke å gå fra nærmeste T-banestasjon og så mye annen offentlig transport i nærheten er det faktisk ikke. Ikke akkurat et bibliotek folk naturlig kommer ramlende innom altså, slik som forhåpningene var i forbindelse med for eksempel Byporten. Kan heller ikke se bort fra at noen foreldre er litt skeptiske til å sende unga sine til dette strøket.

I operaen går man jo ikke så ofte, selv ikke de mest ivrige. Ei heller i Munchmuseet. Bortsett fra turister og skoleklasser. Det er liksom ikke helt naturlig å kombinere bibliotekbesøk med et museums eller operabesøk. Det kan være all grunn til å frykte lavt bibliotekbesøk, kanskje bortsett fra på søndager, hvis operaen fortsetter å være den nye urbane ”bymarka” slik noen aviser har spådd.
Det nye bibliotekbygget kan risikere å bli stående som et monument over beslutningsvegring blant Oslos politikere og byråkrater. Og ikke det levende og aktive hovedbiblioteket som byen trenger.

Så blir det altså ledig både på Tullinløkka og på Tøyen. Og her kommer jeg med det geniale forslaget. ALLE T-baner går til Tøyen. Det helt optimale hadde jo vært å flytte Deichman til Slottet, og under planlegginga av byggingen av Slottet var det jo faktisk diskutert å legge dette til Tøyen. Akkurat det toget er vel for lengst gått men hvorfor ikke flytte Hovedbiblioteket til Tøyen? Riv hele Munchmuseet og bygg nytt! Sentralt plassert i en levende bydel i indre by. Hvor folk bor!

Og hva kan man da gjøre med dagens Hovedbibliotek på Hammersborg? Etter først å ha renovert hele bygningen, ikke minst slik at den blir tilgjengelig for rullestolbrukere, slik at de ikke lengre skal måtte ta alle mulige bakveier, kan det opprettes en sentrumsnær filial, og legge ned Gamle Oslo filial som blir overflødiggjort av det nye hovedbiblioteket på Tøyen.

Da er det bare Tullinløkka igjen. Og er ikke Tullinløkka en mulighet? Jo : hvis det er mulig å bygge en nytt bibliotek her men det virker jo som hele denne plassen er hjemsøkt av all verdens faenskap. Å flytte Deichman inn i Nasjonalgalleriet, sier du? Nei, nå er vi drit lei gamle mausoleumsbygninger med høye bibliotektrapper. I mer enn en forstand. En gang var det skøytebane på Tullinløkka. Høres ut som en god idé. Så blir det i hvert fall noe bevegelse på denne tomta.

Hvorfor greier alle andre hovedsteder i Norden og alle andre byer i dette landet å bygge nytt hovedbibliotek mens Oslo har slitt med den samme bygningen i snart 80 år?

Jeg tror det ikke før jeg ser det!

Deichman til Bjørvika?

Jeg tror det ikke før jeg ser det!

Gode gamle Dewey

Siden jeg har litt dilla på den svenske forfatteren Claes Hylinger akkurat nå sjekket jeg i Deichmans base om forfatteren er oversatt til norsk. Det er han ikke men oppdaget boka Färdaminnen (Bland norska diktare, fiskare och bönder) fra 1973.

Jeg hiver meg på banen og strener inn på Hovedutlånet på Deichman, eller Utlåns- og referansetjenesten som det heter nå. Dette søket viser at boka har hyllesignatur 914.81 Hyl. (914.81 er deweynummeret for Norge, geografi og reisehåndbøker og Hyl altså for HYLinger, Claes).

Hovedutlånet eller unnskyld Utlåns- og referansetjenesten er på tre store rom men finner etter litt hjelp ut hvor 914.81 – bøkene befinner seg. Hyllene er forsynt med et skilt pålydende

910-919
GEOGRAFI OG REISEHÅNDBØKER

(Og for sikkerhets skyld : )

914.81 Norge

Deilig at i hvert fall noe er uforanderlig! Gode gamle Dewey! Gode gamle Deichman! Det samme kunne man si om juletreet som sto like ved. Jeg var veldig påpasselig med å unngå å røre på det for da hadde muligens resten av de få nålene som fremdeles hang på treet løsna! Så : hvis alle nålene har løsna i morgen : det er ikke meg! Slik har det alltid vært med juletrærne i romjula på Deichman. (Ja den dama med den ukule kåpa som måtte fram med lommetørkle og tørke en tåre VAR meg!)

(Deweynummeret for trær er 582 og muligens - avhengig av hvor grundig katalogavdelinga er - med noen desimaler i tillegg. Juletre er 394 (Under skikker) og juletredyrking er antakelig 635 under hagebruk).

Ikke helt uventa befant boka seg i magasinet. Skal ikke gjøre noe stort nummer av at den første bibliotekaren som prøvde å finne boka måtte spørre en eldre kollega som selvfølgelig fant boka med en gang. Herregud! Jeg har da selv gjort det samme i begynnelsen av min bibliotekarkarriere. Dessuten viste hun en profesjonell holdning ved å spørre en kollega om hjelp og ikke bare late som at boka ikke var på plass. (Litt vanskelig kanskje siden boka i følge søkesida skulle være inne i to eksemplarer).

Boka var da også en liten uanselig sak i mørkeblå granitol. Dessuten begynner det vel nå å bli så stappa tjåka fullt i magasinet eller ”lageret” som det så publikumsvennlig sto på en plakat at det er et under at man finner noe som helst der nede.

Og da kom jeg jo til et viktig poeng : NÅR SKAL DEICHMAN FÅ NYE LOKALER!

Litt tilbake til Dewey og hans egentlig geniale men i dag dessverre noe forelda klassifikasjonssystem. Litt rart å finne den da 30 år gamle forfatterens opplevelser i Norge i 1973 på geografihylla? Jammenaltså : ett sted måtte de jo plassere boka!!! Og den er jo havnet i godt selskap. Riktignok med halve alfabetet i mellom! De som derimot søker på Forfattere, norske : norsk litteratur får 56 treff å velge mellom - i tillegg til Hylingers Färdaminnen. Hva verre er : søker man på FORFATTEREN Claes Hylinger i Deichmans base får man bare to treff! Deichman da : skjerp dere!

Melvin Dewey nok en gang : denne norske websiden forteller levende om vår man og konkluderer med følgende:
Hadde Dewey levd i dag, ville han elsket EDB!

PS: Det er alltid hyggelig å komme tilbake på gamle tomter, og attpå til bli gjenkjent, men det ER irriterende å finne ”ikke til utlån-bøker” innimellom det andre bøkene. Og hvor SKAL man egentlig sitte hvis man skal lese ”ikke til utlån-bøkene?”. Foreslår at dere får tilbake den gode gamle referansesalen når dere får nye lokaler. Ikke særlig hippt kanskje men en god oppfinnelse som var flittig brukt.

Det derre ”skipet” derimot som var beregna for skoleelever (oppretta i R97-tida) trenger dere kanskje ikke å ta med til de nye lokalene? Kan finne mer hensiktsmessige steder for nettsørferne?

Gratulerer med nye fine utstillingshyller men den adventsutstillingen kan dere ta ned nå. (Regner med at det blir mer tid til utstillinger og annet når dere slipper å løpe ned i magasinet for hver bidige bok).

Og barne- og ungdomsavdelinga VIL ikke bytte ut den litt slitte mummitroll-figuren de har festa på en brosjyreholder på skranken! Bare ikke prøv dere! Den har affeksjonsverdi og om hundre år blir den antikvarisk!

Bortsett fra disse småtingene, kan jo også nevne ... eller nei det gidder jeg ikke... lenge leve Deichman!

Boka får jeg komme tilbake til!

Første gang på biblioteket

for å låne bøker - på veldig mange år. I går dro jeg opp til nærmeste filial for å låne en bok jeg er blitt anbefalt. Dette blir den første voksenboka jeg leser på en god stund. Så den bør helst være god! Håper jeg får lest den uten å bli avbrutt av alt det jeg ”må” lese for tida. Men nå kan jeg jo bare gå inn på mappami og fornye igjen. Hvis altså ingen reserverer boka i mellomtida. Neppe, siden den er sju år gammel.

"Enhver bok du ikke har lest er ny"

het det litt krampaktig på en plakat i Hovedutlånet for noen år siden da det var dårlig budsjett for nyinkjøp. Noe det har vært mer enn en gang i Deichmans historie.

Og hvorfor står alltid den nest siste boka av en forfatter stødig på bibliotekhylla mens folk gjerne setter seg på lange ventelister på den nyeste – og det enten de har lest den forrige eller ikke? (Nei jeg snakker ikke om serien til ABR nå).

Og hvorfor ikke feire jul i januar for eksempel da alt er billigere og man får mye bra julepynt på billigsalg? Og her ligger vel noe av svaret på det forrige spørsmålet...

Litt tilbake til mappami. Hvem skulle ha trodd dette var mulig da vi satt og skalv i foredragssalen på Deichman i begynnelsen av 80-åra da førstebibliotekaren (hun følte seg ikke særlig høy i hatten hun heller) orienterte oss om den nye tid vi skulle gå inn i. Nemlig dataalderen. Eller EDB som vi sa den gangen.

PS:
når jeg googler den derre dama som var misfornøyd med gruppeportrettet på litteraturhuset fordi hun selv var utelatt (Aslak! Hvordan kunde du!) får jeg 285 000 treff. Det holder kanskje, derfor bare initialene ABR.

PS 2 :
takk til Røa fordi jeg fikk gratis nytt lånekort. (Hadde mista det gamle). Egentlig skulle jeg ha betalt 20 kr. (Håper det er greit at jeg skriver dette i bloggen og at ikke den nye sjefen der blir innkalt på teppet. Med streng beskjed om å stamme opp personalet.)

PS 3 :
De syntes vel at jeg burde få såpass kred siden jeg tross alt har jobbet på Deichman i 22 år. Konduite kalte vi dette før i tida.

PS 4 :
Røa! Hva med å utvide åpningstida litt. I gamle dager måtte vi jobbe til kl. 20.00 to ganger i uka og til kl 18 på fredag og annen hver lørdag uten at vi klaga eller hrrrm hrrrm der fløy vel fingra LITT raskt over tastaturet... Å starte lørdagsåpninga kl 10.00 derimot unner jeg dere! Var ikke mange innom mellom klokka 9 og 10 i min tid heller!

PS 5 :
Heldigvis slapp jeg unna alle de derre dannede Røamiddelklassefolka. Kom før rushet. Konstaterte at Røa kunstforening are still going strong.

Et siste PS:
Deichman : regn med noen ekstra inntekter etter at jeg har begynt som aktiv låner igjen. Glemte å sjekke om det var kortautomat.

Og det aller siste PS-et :
Leste i utlånsreglementet av hvis jeg må fornye må dette skje ”før forfall”. Altså hvis jeg ikke er kjapp nok til å fornye må jeg dra opp på Røa igjen, levere boka, for så å låne den på nytt. Håper ikke jeg også må dra hjem igjen først?

For dem som orker et PS til :
de siste åra jeg jobbet på Deichman strevde man fælt for å finne vanntette låneregler for å møte alt det rare lånerea kunne ha funnet på. Lånere altså! Men det kan jo ikke det trivelige personalet på Røa for eksempel lastes for. (Så vidt jeg husker var filialfolka alltid litt mer laidback enn på hvut!)

Til slutt er det bare å ønske meg selv velkommen som aktiv låner igjen.

Skal man le eller gråte?

Ikke noe å ta alvorlig?

(Det samme sa vi jo da partiet ble opprettet i 1973 av denne tullebukken...)

PS: For noen år siden ville det daværende Høyrebyrådet med denne herremannen i spissen at Deichman skulle ta betalt for utlån av musikkassetter og LP-er. (Før CD-ene kom for alvor). Siden biblioteklovens gratisprinsipp forbød dette måtte musikkavdelinga stoppe utlån av musikk helt til byen fikk et nytt byråd.

PS2 : hvorfor tillater ikke blogspot "!" i etikettruta? Er det noe gæernt med utropstegn?

Deichman til Vestbanen nå!

Eller eeeehhrrmm... i 2011!
78 år i et mausoleum er nok!