New York, New York

Hvis du absolutt MÅ lese én dystopi ( og ikke en hel bråte som vi stakkars barne- og ungdomsbibliotekarer må ) - eller apokalypse eller endetidsroman eller hva pokker man insisterer på å kalle det  - kan jeg varmt anbefale Pesten av Chris Weitz.

Handlinga er fra New York, tida er bare to år fram i tid. Som boktittelen angir er det brutt ut en pest, og bare ungdom under 18 har overlevd. (De dør altså når de fyller 18.) Ganske triste saker altså, men – i motsetning til mye annet i sjangeren er det her bøttevis med humor, ofte av det svarte slaget. Språket har trøkk med overraskende vendinger, gjerne med sarkasme og ironi. Fortellerne er vekselvis Jefferson og Donna, to innbyrdes svært forskjellige personligheter, noe som også gir boka et ekstra driv.

Som i den forrige dystopien jeg blogget om er det mye action, men også flere vakre og vemodige scener som gir leseren ro. Savn og sårhet har også  fått plass, som f. eks. når Donna tar sjansen på å bruke av mobiltelefonbatteriene for spille en liten  filmsnutt av den nå døde lillebroren sin. 

Denne boka utmerker seg med særdeles levende og interessante personsskildringer, alle personene har sine ulike særpreg, og replikkene har nerve og snert. Forfatteren har klart å skape spennende og fantasifulle miljøer – både over og under jorda. New York er delt inn i flere territorier hvor det er alles kamp mot alle. De ulike grupper som har fordelt byen mellom seg, som f. eks. Undergrunnerne ( de som er lavest på rangstigen) Uptownerne ( den opprinnelig overklassen) eller den merkelige sekten som har slått seg ned i New York Library. Alle skildret med særpreg. Og som i den systopiske romanen Veien av Cormac McCarthy ( som burde være et referanseverk for alle som jobber med ungdomslitteratur selv om denne egentlig er en bok beregnet for voksne) finner vi også kannibalisme.

Intrigen går i korthet ut på at våre helter – som forsvarer sitt territorium på Washington Square – bestemmer seg for å dra til et bestemt sted på Long Island for å prøve å finne ut av årsaken til pesten og hvordan overvinne den. Med andre ord en farefull road-trip. Et av faremomentene – i tillegg til fientlige bander - er de ville dyra som har rømt fra dyrehagen og nå streifer rundt i Central Park.

Forfatteren har mye på hjertet, og stiller kritiske spørsmål ved vår egen sivilisasjon, som for eksempel hvordan vi kommuniserer ved hjelp av IT-teknologi.

”Det kjipeste av det kjipe i disse nettverksløse tider er at man faktisk må oppsøke folk i virkeligheten hvis man vil snakke med dem. Jeg hadde begynt å ta for gitt at man bare kunne sende en tekstmelding og liksom ”Hva skjeeeer’a” eller ”Heeeii” (det var liksom uhøflig å ikke bruke tommelenergi på de ekstra bokstavene) hvis du ville snakke med noen. Nå må jeg faktisk gå hele veien bort til Peter.” s 57

Da ”Det” skjedde kræsjet alle serverne, og alle statusoppdateringer, tweets og blogger ble slettet og forsvant.

”Men på en måte fantes de egentlig aldri - de fantes ikke i den virkelige verdenen. Og da klikket det for folk. Tjue år tidligere hadde folk ikke hørt om e-post og nå var Internett plutselig avgjørende for folks psykiske helse. Men bøker – bøker er praktisk. Man kan bare ta vare på tanker som er nedskrevet på papir i flere århundrer, og hvis du vil finne noe, så står det bare der”. Donna 92.

Som i "Skogen av klør og tenner", som jeg nettopp refererte til,  er det også i denne en god del voldelige scener. Det flyter av skytevåpen – ikke så underlig kanskje med de liberale våpenlovene de har der borte. Men - i Weirds bok problematiseres dette. For eksempel får Jefferson store problemer med samvittigheten da han i selvforsvar må bruke vold.

Boka er oversatt av Tiril Broch Aakre, som nettopp vant Kulturdepartementets oversetterpris. Dessverre er boka skjemmet med litt for mange trykkfeil – noe neppe oversetteren kan lastes for.

Regner med at de heldige som har vært i New York får ekstra utbytte av å lese denne boka, siden det refereres til flere kjente steder og landemerker. (Note to self: skulle jeg selv en gang være så heldig å komme dit må jeg ta en tur på det vakre New York Library. )

Så til slutt kan vi kanskje spille litt muntrere toner fra denne verdensbyen over alle verdensbyer. 


Lenke til YouTube-videoen.

PS: Ikke for å lage noe stort nummer av det, men Stuart Little av E.B. White heter strengt tatt Stuart Mus på norsk. Til gjengjeld er det ikke kommet ut noen nye utgaver etter den første i 1948 (oversatt av Zinken Hopp), og boka er knapt tilgjengelig mer på norske folkebibliotek.

PS 2: Det irriterer meg at forlaget har valgt å beholde den amerikanske serietittelen: The Young World istedet for å oversette også denne til norsk.

Hva fanden ER dette for noe?

Enda et forsøk på å pådytte jenter tvilsomme idealer? Utsette dem for slanke- og utseendepress? Trekke 50 – tallsholdninger over hodene på dem? Tilbake til kjøkkenbenken?

Som dere sikkert har skjønt snakker jeg nå om Populær. En selvbiografi. Vintage-tips for nerdete jenter.  Tenåringsjenta Maya van Wagenen kom over en bok med tittelen ”Glamour Guide for teens” fra 1958 (!)  (Og som nå selvfølgelig er blitt trykket opp igjen - med all sannsynlighet på grunn av van Wagenens bok.)

Maya van Wagenens prosjekt er å systematisk og samvittighetsfullt følge alle rådene i denne boka, og å skrive ned sine erfaringer. (Dette minner jo litt om filmen Julie & Julia fra 2009 ( med Meryl Streep i rollen som Julia) som handler om ei ung jente fra i dag som lager en matblogg inspirert av matprogrammene til den amerikanske kjendiskokken Julia Child. Disse gikk på amerikansk fjernsyn tidlig på 60 – tallet.)

Tilbake til ”Populær”. Da van Wagenens startet befant hun seg temmelig langt nede på popularitetsstigen. Og dette ville hun altså gjøre noe med. Moralen er altså å gå inn på ”bitchenes”, de sterkestes premisser? Tute med ulvene?

”Og se på meg nå. Her sitter jeg i bilen med nyinnkjøpt sminke i fanget, og drømmer om å bli godtatt, sett og beundret av de folkene jeg har prøvd å unngå hele livet.” s. 97

Jeg blei jo ikke mindre betenkt da begynnelsen på boka var viet slanking! Hva slags forbilde er dette;  blir ikke unge jenter utsatt for nok press fra før, om ikke et norsk forlag skal legge steiner til byrden? Vi får også lese om hvordan få god kroppsholdning, om sminke og riktige klær. Verdt å merke seg er at hovedpersonen også følger klesrådene ( fra 50 – tallet!) bokstavlig. Hvis noen lurer på hvor hun finner hatter, perlekjeder (!), cardigans og andre klær man brukte den gangen kan jeg opplyse at hun fant mye i bruktbutikker. (Nei da ***SPOILER*** SÅ lett var det ikke å ende opp som skolens motedronning. )

Men så viser det seg at ikke nok med at denne jentungen har en usedvanlig stahet og stayerevne,  hun har også et imponerende sosialt mot. Snart torpederer hun hele den gjengse forestilling om å være populær. For hva er egentlig popularitet? ”Må man være ”bitch” mot alle andre enn ”vennene” sine for å bli populær?”

Ett av de rådene hun følger fra læreboka si er å sette seg sammen med stadig nye grupper i kantina under lunsjen. Noe som blir mottatt på så ymse vis, men hun lar seg ikke affisere. Hun klarer også det kunststykke å sabotere skikken med at jenter må vente på invitasjon for å gå på skoleballet.

Dette må vel kunne kalles en erkjennelsesroman. Vår heltinne går i hvert fall gjennom en modningsprossess og kommer fram til nye erkjennelser; ikke bare rundt det å være populær, men i det hele tatt hvordan vi bør omgåes hverandre. Hun blir den som alltid setter seg sammen med de som er utenfor.

Hun gjør stadig nye oppdagelser – med leseren som tilskuer - om hvordan det sosiale spillet i klassen fungerer, om hvor redde de ulike gruppene er for hverandre, om fordommer og stigmatisering. Og om viktigheten av å bli sett.

Noe annet som hever denne boka er at den er usedvanlig godt skrevet, dette er ei jente som virkelig kan ordlegge seg. I tillegg er den morsom, jeg tok meg i å le flere ganger. Også personene rundt henne er levende skildret. Foreldrene er kjærlige og forståelsesfulle, hun har også to yngre søsken hvorav den yngste har noen ”spesielle utfordringer”.

Man kan jo lure på om dette er ”fake”, finnes det virkelig en så spesiell jente i virkeligheten, men denne artikkelen i A-magasinet ( som forunderlig nok er lagt ut på nett) tyder på at så er tilfelle.

I det hele tatt er dette en bok helt utenom det vanlige, og det var derfor jeg bestemte meg for å ta meg tid til å blogge om den midt i julestria og annet fandenskap! Dette må da også være en glimrende bok å bruke som samtalebok på ungdomsskolen.

PS: mens den virkelige Julia Child skal ha nektet å møte sin beundrer, var forfatteren Betty Cornell svært positiv til van Wagenen. 

A swallow song

Ein vakker haustdag dukka jammenmeg den siste boka av Arnt Birkedal, som heiter Svalesukk, opp i postkassa mi. Etter å ha pløgd meg gjennom halvgode fantasybøker og dystopiar og andre fortredelegheiter heile hausten til ende er det ein fryd å lese ei bok av Arnt Birkedal att! Eg berre seier det : dette har eg fortent. Dette gjev meg trua på litteraturen att. Og reddar det som måtte vere att av forstanden min. Takk og takk!

Denne gongen forlèt vi jærlandskapet og køyrer gjennom ”tre bølgjande, lubne fylke. Me skal halvegs til Sverige og vel så det.” Far er att heime, og mor har teke med seg sonen sin ( som er i tenåra) til hytta. Ei hytte som er vorte modernisert og utvida med fleire rom, men sonen saknar ”hytta vår slik den var meint å vera, slik den alltid var. (...) Med ein sliten utedass ytst på tunet. Med koiekøyer, berebjelke. Muselydar, krypeloft.” Og som ”kvilte så naturleg i søkket sitt, hytta vår, då den var gammal og lita.” .

Som de kanskje skjønar, det er skilsmisse på gong, men faren får aldri somla seg til å ”pakka pakket sitt i snipptaska, lesa og sirkla inn husværeannonsar. Til bare å sjå å komma seg ut. Ålreit, ålreit, ålreit, seier han.”

Andre vi møter i denne boka er den amerikanske presidenten, indianarar, Stomperud, eller 91:an som dei kallar han over svenskegrensa, Stompa og Olsenbanden og andre frå populærkulturen, dei fleste gamle kjenningar i Birkedaluniverset.

Fuglane speler og ei viktig rolle i denne boka, framfor alt svalene sjølvsagt, men og andre fuglar som hegre, skarv, vipe og tjeld til dømes.

Og så møter vi den Heilage Anden att, Jesus, Gud og jammen kjem ikkje Vaskehjelpa og på ei lita gjesting. Og han Lasarus sjølvsagt!

Kva boka handlar om? Anna enn hytteturar og skilsmisser? Og skulelivet som Birkedal skildrar på sitt eige vis? Tjaaa... Om oppbrot til dømes. Og å kome seg litt vidare i livet.

Som vanleg for denne forfattaren er boka full av overraskande vendingar. Ho har ei fin blanding av lyriske parti (naturlyrikk til dømes) og leikande krumspring, nokre av det anakronistiske og nostalgiske slaget. Boka er vakker som ei folkevise. I Birkedal - land er det godt å vere.

Så då kan vi til slutt høyre på den vakre songen A swollow song som eg synest tar opp mykje av stemninga i denne boka! 



Lenkje til You-Tube-videoen

Og då har eg enda ein gong gjort mitt for å gjere mine lesarar merksame på dette særeigne forfattarskapet. Og meir kan ikkje eg gjere! For å seie det med ein annan stor diktar : Eg har gjort kva gjerast skulle.

PS: Wigestrand: Eg ser at noko av det eg skreiv om den førre boka er sitert på smussomslaget på "Svalesukk": dersom de kjem til å bruke noko av det eg har skrive i denne bloggposten:  berre korriger nynorsken min.  Eg lovar å ikkje bli fornærma!

Kor vart det av jula?

Årets julebok er God dag, herr Jul av Laura Djupvik. Her møter vi Malin som kan vere omlag 9 år gamal, veslesøstera Molla som er 7 og mor deira. Dei har nettopp flytta avdi mor og far har skilt lag. Det er like før jul, mor har dårleg råd og er heller ikkje så motivert for julefeiring, så kva slags jul skal no dette bli? Jentene saknar faren så førjulstemninga er alt anna enn god.

Men heldigvis har dei moras onkel, Thor, som har vore emissær og sjømann. Han er ein varm person med eit stort hjarte, og har laga si eiga tolking av juleevangliet, som barna fabulerar vidare på, på sitt vis.

Med i handlinga er og naboguten Henrik, som mogleg har Aspergers syndrom, i kvert fall er han ”verkeleg original” for å seie det med mor til jentene. ”Eg er best i små dosar” seier han sjølv.

Næraste naboen er ein gamal mann, Jørgen. I huset hans skjer det mystiske ting. Bur det ei heks der? Takka vere Henrik, som ikkje har hemmingar slik som andre, finn dei ut av dette mysteriet. Kva dette er skal eg sjølvsagt ikkje røpe her, anna enn at det er ein familietragedie som blir avdekka.

Eit anna mysterium er alle dei juletra som berre dukkar opp attmed ved huset til Jørgen. Kor kjem dei i frå? Dette kjem det og ein forklaring på - til slutt.

Eg lyt og nemne den prektige og besteborgarlege Abrahamsen, som er skurken i dramaet.

Eg lyt vel røpe såpass at boka har ein god slutt, sjølv om juleførebuinga vert litt ad hoc. Det er julebodskapen som gjeld, med varme, glede og hjarterom som viktige faktorar. Og å sjå ljoset. Dersom eg hugsar rett er det ikkje ein einaste nisse med i denne boka, men dess meir englar og jesusbarn. Men eg trur at folk skal vere ganske ihuga heidningar dersom dei skulle reagere på dette. Og i tilfellet kan dei berre ha det så godt, for dette er ei framifrå juleforteljing. Undertonen er melankolsk, men her er òg mykje varme og lun humor.  Boka er godt komponert, ikkje fleire personar enn naudsynt og med fine personskildringar.   Det er Malin som fortel, og det gjer ho på truverdig vis. Dette er sanneleg ei frigjerande motvekt til alt det materialistiske juleståket! Og så herleg uhøgtideleg i stilen!

Så litt forbrukaropplysning: boka har 24 kapittel, så ho kan altså brukast til adventsbok, sjølv om kapitla ikkje følgjer dagane.

Vi lyt vel og ha litt musikk. Mora høyrer på Mahalia Jackson for å kome i julestemning. Ikkje noko dumt musikkval. Mellom anna syng ho ( Mahalia altså) Go tell it to the mountain, men då eg leita etter songen på YouTube fann eg òg ei innspeling av sjølvaste Bob Marley så då vert det ho i staden.


Lenke til YouTube-videoen

Dei som vert sure på meg no kan sikkert finne fram nokre songar av den store gospelsongarinna sjølv.

Til slutt litt pirk: skal ikkje pinnekjøtet vatnas ut over natta før ein kokar det? Men kanskje Jørgen kjøpte kjøt som var ferdig utvatna.

Og så var høstens Brageprisnomineringer klare

Spenninga er utløst, og hele den litteraturinteresserte delen av nasjonen veit vel nå hvilke bøker som er blitt nominert til Brageprisen 2014. I fjor var det en egen klasse for ungdomsbøker, men i år er vi back to basic, én klasse for samtlige bøker for barn og ungdom.

Og de nominerte er :

1. Lisa Aisato: En fisk til Luna, Gyldendal Norsk Forlag
2. Lars Joachim Grimstad, Solkongen, Aschehoug Barn og ungdom
3. Oda Faremo Lindholm, Bullshitfilteret, Gyldendal Norsk Forlag
4. Anette Münch, Badboy Steroid, Cappelen Damm

I år er altså de fleste klassene for voksenbøkene representert i en og samme klasse:

En fisk til Luna er billedboka, aldeles overveldende vakker, men med litt lite ”edge” etter min smak. Det blir liksom litt FOR mye av det gode. Men må legge til at jeg som vanlig ikke har fulgt godt nok med på billedbøkene, så jeg har ingen andre favoritter her.

Jeg har ikke lest Solkongen, som er oppfølgeren til debuten Barna som forsvant i serien Fahr & Sønn – som jeg HAR lest. Den var jo riktig morsom, så for alt jeg veit kan forfatteren ha gjort enda et kvalitativt byks framover, slik at den fortjener sin plass blant de nominerte. Dette er altså barneboka.

Jeg har heller ikke lest Bullshitfilteret av Oda Faremo Lindholm, en faktabok om hvordan reklamen påvirker unge jenter og gir dem forkvaklede kroppsidealer. I hvert fall er intensjonene prisverdige, og HVIS denne vinner er det ikke første gangen en faktabok går av med seieren i denne klassen.

Til slutt ungdomsboka ; Badboy Steroid av Anette Münch, som faktisk er den eneste boka – bortsett fra billedboka – som jeg HAR lest.

Anette Münch vant Kulturdepratementets debutanpris for Kaoskrigen i 2006, og ble nominert til Brageprisen i 2009 for Jentekrigen. Og nå altså igjen. Noen må ha sett noe jeg ikke har sett i dette forfatterskapet.

Men : som pageturner skulle årets bok, Badboy Steroid, fungere utmerket. I fokus er Casper, 17 år. Han og den noe yngre broren har levd en omflakkende tilværelse, da moren har hatt flere samboere. I begynnelsen av boka flytter de fra den siste, som bor i en lekker villa i et penere strøk i byen. Det sosiale fallet er stort, kjæresten Stephanie vil ikke ha noe med Casper å gjøre lengre, ei heller resten av sossegjengen. Hun blir sammen med Nicolai, en riktig slem type. (Ærlig talt, er det MULIG at noen kan være så ufyselig og intrigant som denne fyren?)

Snart treffer moren en ny mann, Oscar, som etter hvert viser seg *** SPOILER*** å være en svindler og bedrager. Andre personer som dukker opp er f. eks. Alice, som er ett år eldre enn Casper , og som representerer andre verdier enn Stephenie.

Casper kommer opp i noen riktig ydmykende situasjoner og finner ut at han må lære å forsvare seg. Han møter Liam, en fyr med et noe karikert kvinnesyn for å si det mildt, og som overtaler ham til å prøve anabole stereoider, og dermed får leseren følge i detalj hvordan Caspers muskler øker og minker i takt med inntak av kjemikalier, bivirkninger og humørsvinginger, og hans trang til å trene i tide og utide. Og gjelda vokser og med den problemene.

Av andre spenningsmomenter er

• hva skjedde egentlig på Skarøy, hvor brødrene vokste opp,
• hva er det med faren,
• hvilke hemmeligheter skjuler Oscar ( hvorfor blir f. eks. ikke det fine huset hans ferdig?)
• hva er det mellom Liam og Alice etc etc.

Forfatteren skal ha kred for å ha drevet undersøkelser i "bolermiljøet", så her har hun nok sitt på det tørre, men hun kommer aldri under huden på verken hovedpersonen eller bipersonene, de blir litt klisjeaktige og endimensjonale, og boka blir aldri noe mer enn en spenningsbok. I og for seg ikke noe gæernt med spenningsbøker, og formålet – å advare ungdom mot å bole seg -  er jo prisverdig - men Bragepris??

Når jeg sammenlikner boka med noen av de beste ungdomsbøkene jeg har lest i år, som bare de to siste jeg nettopp har blogget om som eksempel, når ikke denne opp.

Tilbake til Brageprisen : Så lenge Brageprisen bare har én klasse for barne- og ungdomslitteratur – som attpå til skal omfatte alle sjangere – blir det en umulig oppgave å kåre den beste. Men serriøst: har det virkelig ikke kommet NOEN bedre bøker enn disse i år? Heldigvis, når jeg ser gjennom lista over de bøkene jeg så langt har lest dette året, er det minst 10 bøker med bedre kvalitet enn Münchs.

Så: hva skal vi egentlig med Brageprisen?

• Hva skjer med bøkene etter at juryen har nominert? Hvem bestemmer hvilken bok som er den beste?
• Når skal vi få flere en den ene klassen for barne- og ungdomslitteratur?    
• Og - sist men ikke minst: hvorfor gidder jeg å bry meg? Hvorfor sitter jeg klistra til twitter og face for å følge med på hver bidige nominering?
• Nok en gang har Brage driti på draget!

Livet er begredelig men en god bok hjelper på humøret

Jeg er så jævla easy going av Jenny Jägerfeld er et fyrverkeri av en bok. Hun skriver med en temperatur som jeg skulle ønske det fantes mer av i dagens ungdomslitteratur. (Hadde det vært for mye forlangt lizzm!) Som i den forrige boka jeg nettopp blogget om er det også her en kvinnelig jeg-person, men i motsetning til den boka er Jägerfeldts virkelig morsom. Heller ikke i Jeg er så jævla easy going mangler det på tragedier; moren er mislykket forfatter, som i stedet for å jobbe skriver det ene refuserte bokmanuset etter det andre, søker på stipender som hun ikke får, og faren er deprimert, så langt nede at han bare sitter foran TV-en og ser på spørreprogrammer. Familien er lut fattige, og nå har de ikke en gang råd til medisiner til datteren som har ADHD. Herregud hvor nitrist kunne ikke dette ha blitt!

Men hovedpersonen Joanna, 18 år, er street wise og stayer! Hun er impulsiv og dumdristig, og som hovedpersonen i den forrige boka av Jägerfeld, roter også hun seg opp i de mest usannsynlige situasjoner. I årets bok også på den farlige sida av loven. Måten hun løser problemene sine på er ofte hinsidig en hver fornuft.

Storyen fortelles med trøkk og temperament. Språket er kreativt og sprelsk, krydret med slang, banning, runde ord og engelske uttrykk. Her finner vi desperasjon og dyp fortvilelse og samtidig massevis med humor. Det er flere aldeles helsprøe scener, men også passasjer med vemod og tristesse. Som da Joanna og kjæresten Audrey ( heller ikke hun akkurat A 4) høye på gress får fniseanfall og den deprimerte faren plutselig kommer inn og ( i hvert fall for Joanna) overraskende spør jentene om de vil ha kaffe.

”Og det var første gang på et halvt år at han spurte meg om jeg ville ha noe, spurte meg om noe overhodet. Og det var første gang på inderlig mange måneder at han så på meg med det blikket og jeg holdt opp å le som om noen trykket på off.

Og det eneste som var igjen av latteren var tårene i øynene, tårene som glitret og sved” s 217

Boka forteller mye – og troverdig - om hvordan det føles å leve med ADHD og hvor livsviktig medisiner kan være for å leve et normalt liv.

”Jeg fisket et av glassene opp av posen. Skrudde av lokket og kastet en hvit, rund tablett i munnen. Sånn, ja. Tilbake på banen. Nå kunne jeg vende tilbake til et verdigere liv. Ja, livet ville faen meg bli en orgie i verdighet!” s 221.

Boka har om ikke akkurat 100 % happy ending en absolutt positiv slutt. Og kjærligheten ruler! Endelig har det – etter flere års tørke – kommet et par gode ungdomsbøker om lesbisk kjærlighet.


Link til Youtube-videoen

Litt musikk igjen kanskje? Siden ”Snön faller och vi med den” av Ulf Lundell, en mann som også har hatt sitt å slite med, er en av sangene som er omtalt i boka kan vi jo høre litt på den.

En gang i en ikke alt for fjern fortid var det Peter Pohl, Mats Wahl og Ulf Nilson som var de store svenske ungdomsbokforfatterene. For ikke å forglemme Ulf Stark. Nå ser det ut som at tjejerna har overtatt; Katarina von Bredow, Joanna Thydell og altså Jenny Jägerfeld.

EDIT 1 november:  Noen vil kanskje stusse over etiketten "homselitteratur" på denne boka. Eller "lesbisk" for den delen. For hva ER egentlig homslitteratur/ skeiv litteratur eller kall det hva du vil.  Jeg pleier å hvile meg på Karis nettetsted skeivbok, som favner ganske bredt. Det er jo ikke hver dag man kommer over bøker med homofile eller lesbiske i ledende roller, derfor synes jeg det er greit å få disse litt fram i lyset.

Under etiketten "homofobi" har jeg blogget om bøker med mer eller mindre homofobt innhold, eller hvor homofile/ lesbiske behandles på en måte jeg finner  problematisk. 

Sorgeliga saker hända, än i våra dar minsann

”Da de drar oss opp av Limfjorden, henger vi fortsatt sammen. Jeg vet ikke hvor lenge vi har ligget i vannet, det er ikke så lett å si, man mister liksom tidsfølelsen. En uke. Kanskje to. Jeg vet ikke.”

Slik starter Du og jeg ved daggry av Sanne Munk Jensen og Glenn Ringtvedt, og straks blir man fenget. Jeg kan ikke huske sist jeg leste en bok hvor jegpersonen forteller etter sin død! Jeg skal ikke si at ingen har gjort dette før, men det skjer ikke ofte. Og som ikke det er nok, hendelsene er fortalt fra en allvitende synsvinkel. I sannhet et interessant litterært grep! Men det er dyktig utført, jeg synes ikke at det på noen måte skurrer.

Boka hopper litt fram og tilbake i tid, vi får vite hva som skjedde fram mot ( det dobbelte) selvmordet, om begravelsene (!) og også om hvordan livet er for de etterlatte etter tragedien. Alt fortalt fra 17 år gamle Louises synsvinkel.

De som er med:

• Louise, altså bokas forteller, fra middelklassen,
• Louises foreldre, som sliter med å finne fram til hverandre i sorgen,
• kjæresten, Liam,19,
• dennes yngre bror Johannes, og
• faren Ian, som opprinnelig kommer fra Irland. Faren er en temmelig røff type, og fra et annet samfunnslag enn Louises foreldre.
• Louises venninne Cille ( som Louise mistet kontakten med etter at hun ble sammen med Liam),
• Jeppe, Liams bestevenn som Liam viser stor omsorg for, og sist men ikke minst noen skikkelig tøffe typer, og da snakker vi virkelig hard core; 
• Greven, dennes venn 
• Mawi, også en ufyselig fyr, og en 
• slange, ikke mindre ufyselig den.

Vi får vite Louise og Liam møtes og blir kjærester, og hvordan Liam begynner å selge dop for de allerede omtalte skurkene. I starten lever paret i sus og dus men etter hvert strammes det til, og de kommer oppi et uføre de ikke finner noen løsning på.

Jeg har aldri i noen ungdomsbok – og jeg har jo lest en del – funnet voldsscener så grusomme og brutale som i denne. Og man KAN jo spørre seg hvor nødvendig dette er i en ungdomsbok. (Det er faktisk så fælt at jeg NEKTER å gjenfortelle det, verken skriftlig eller muntlig.) Boka har også en særdeles brutal voldtektscene, men her overlates noe til leseren. (Kanskje ikke noe bedre det.) Jeg anser meg selv som en temmelig herdet leser, men faktisk gikk dette litt utover nattesøvnen. (No hard feelings Ringtvedt og Munk Jensen, jeg tåler det nok.) Mulig jeg begynner å bli farlig tantete, men klarer ikke å dy meg for å lure på hvordan en ung følsom person vil reagere på denne brutaliteten. Det er nesten så jeg spør meg om man kan ha denne boka på åpen hylle i ungdomsavdelinga.

Boka er usedvanlig godt skrevet. Her finnes passasjer med stor skjønnhet, for å si det litt svulstig. Jegpersonens rørende omtanke og ømhet for de gjenlevende står i en påfallende kontrast til brutaliteten.

Et stikkord i boka må være forsoning, og faktisk  (burde jeg legge ut en SPOILER**** - varsel nå ? )  kommer alle de etterlatte styrket gjennom krisa. Og hovedpersonene får fred i det hinsidige. (Herregud  for noe møl kunne ikke dette ha blitt,  hvis ikke boka hadde holdt så høy litterær kvalitet. ) Å jo da, det er ALL grunn til å stille spørsmål ved selvmord som løsning, dette er en bok som krever modne lesere.


Lenke til Youtube-videoen

Boka lanseres som en moderne Romeo og Julie-historie, men den minner også i høy grad om den tragiske historien om Victor Sparre og Elvira Madigan. Også de valgte døden for å komme ut av en litt lei knipe, så da kan vi jo avslutte med å spille denne gamle skillingsvisa om dette tragiske paret.

PS: Litt tilbake til mitt spørsmål om man kan ha boka i åpen hylle. Selvfølgelig kan vi ikke innføre en ordning med å ha bøker i magasin på grunn av et sterkt innhold. Det skulle virkelig tatt seg ut. I 2014! Men jeg synes at alle barne- og ungdomsbibliotekarer burde lese denne boka slik at de veit hva de har i samlinga.

Og så var det vel på tide å blogge litt igjen

så ikke mine utallige lesere bryter sammen i krampegråt. (Dessuten ser jeg at besøksstatistikken begynner å krympe faretruende.)

LIVET OG KJÆRLIGHETEN ETC

Og hva har jeg lest siden sist, da? Vi kan jo begynne med

Og hjertet mitt bare av Elen Betanzo. (Ganske stilig tittel i grunnen!)  Dette er Betanzos så vidt jeg skjønner femte bok,  og man kan ikke si annet enn at hun skriver godt. Og befriende å lese litt annet enn den evinnelige fantasyen og alskens dystopier og annet fandenskap.

Vi møter ei ung jente som like før hun skal begynne i siste klasse på ungdomsskolen møter den store kjærligheten for første gang. Dessverre må objektet for alle hennes følelser til USA for å gå på skole, og Emma kaster seg ut i utagerende festing, hvor det meste foregår på guttas premisser. Hun roter – for å si det litt folkelig – med andre gutter. Til slutt får hun skikkelig dårlig rykte. Og nok en gang får vi bekreftet hvordan jenter får "horestempelet" mens gutta nærmest kan gjøre som de vil.  Emma gjennomgår en tung periode, og dette tror jeg vil fenge unge lesere.

Det jeg likte best med denne boka er skildringa av venninnefellesskapet mellom Emma og to gode venninner, og hvordan jentene støtter hverandre i tykt og tynt. (Selv om det holder hardt noen ganger.) Litt befriende også å lese en ungdomsbok fra ungdomsskolemiljø uten de nærmest obligatoriske bitchene. Boka har også en svært realistisk skildring av første samleie.

Og så har jeg jo også lest Jellicoe Road av Melina Marchetta. (Heinesen 2014).  En besettende roman om ei ung noe skadeskutt jente som ble forlatt av sin mor i barndommen, om en trafikkulykke som rammet to familier hardt rundt 20 år før ”hovedhandlinga” i boka, og hvordan disse to begivenheter griper inn i hverandre.

Hvis man sammenlikner norske ungdomsromaner med ungdomsromaner fra den angloamerikanske verden slår det meg at de norske er noe mer neddempet og nøkterne. Her er lite av det spektakulære eller melodramatiske som man finner i Jellicoe Road eller i Eleanor & Park som jeg har blogget om tidligere. Et annet eksempel på dette er for eksempel den siste boka til Linn Sunne.

Litt tilbake til Og hjertet mitt bare. Emma er skilsmissebarn og bor vekselvis hos moren og faren. Faren er ”boler” og – hvis jeg ikke husker helt gæernt nå – eiendomsmegler. Hans røffe skikkelse bidrar til å gi boka litt ekstra krydder. Boka har en god slutt, og Emma kommer styrket ut av krisa.

KORTREIST FANTASY

Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes er nok en bok basert på den norske sagn- og eventyrverden. Grimnes er også forteller, og har godt kjennskap til dette stoffet. Dette benytter hun seg av i fortellingen, noe hun gjør rede for bakerst i boka. Dette gir unektelig et mer solid inntrykk enn enkelte andre norske fantasybøker ( ingen glemt, ingen nevnt) fulle av alskens påfunn.

Vi møter Minja, nesten 17 år, ei ganske røff jente fra Stovner. Hun har en noe dunkel fortid, uten at vi skal røpe noe som helst her. Mye av handlinga forgår i en med all sannsynlighet fiktiv bygd, hvor det skjuler seg mange hemmeligheter, flere av overnaturlig art.

Personskildringene i denne boka er i det hele tatt troverdige – innefor sjangeren - og interessante, og - i hvert fall hva de ”snille” angår - lette å få sympati for. Nå veit jo alle som har lest denne bloggen før at fantasy ikke er min cup of tea, men Minjas røffe væremåte gir en fin kontrast til det mer ”eventyrlige” og bidrar til at boka ikke blir så "høyttravende" som andre fantasybøker.   Jeg har ofte savna litt humor i fantasylitteraturen, og det finner vi også her. Og en god dose varme. Minja ruler!

Forfatteren er god på å skildre vennskap, eller mellommenneskelige relasjoner som det så fnt heter, og boka inneholder også en gryende kjærlighetshistorie. Og innimellom er det skikkelig spennende. I det vellet av norske fantasybøker inspirert av norsk fortellertradisjon som er kommet de siste åra er denne den klart beste til nå.

For å pynte litt på bloggposten kan vi jo legge ut Unge NLBs septemberanbefalinger, hvor vi snakker om diverse fantasy og avslutter med en aldri så liten huldredans. (Og om noen tror at jeg legger den ut for å øke antall treff på filmen så kan enhver tro hva de vil!) Snurr film!


Lenke til YouTube-videoen

(Dessverre er ikke Grimnes bok med på filmen, siden den ikke hadde kommet ut på det tidspunktet filmen ble spilt inn. )

LITT MORO TIL SLUTT

Verdens verste rektor av Marius Horn Molaug og Kristoffer Kjølberg er en liten humørpille av en bok, beregnet for de litt yngre. Samspillet mellom tekst og illustrasjoner er elegant utført.

Vi møter Ruben som går i femte klasse. Bestevennen er Kent, og sammen utgjør de et riktig artig radarpar. Skolens svært strenge rektor er fanatisk svømmeinteressert, og arrangerer svømmedag på skolen med krevende ferdighetsprøver. For Ruben som ikke kan svømme er jo dette en skjebne verre enn døden, og sammen lager gutta temmelig kreative planer for at Ruben skal slippe unna.

Boka tar ( selvfølgelig) barnas parti mot voksen overmakt, humoren er rølpete med en litt lun undertone.

Tror at både Kaoshjerte og Verdens verste rektor skulle ligge godt an til å få Departementets debutanpris!

Problemet far

Etter å ha lest noen bøker om fraværende fedre ( kan man kalle det en av årets trender?) er faren i denne boka absolutt tilstede.

Magnus Buen Halvorsen debuterte i 2012 med Aston Marin, og nå er endelig andreboka ferdig, 2 år etterpå. Og den har jeg faktisk venta litt på. Dette er et forfatterskap verdt å følge.

I årets bok; En dag skal jeg stupe, møter vi Henrik, 14 år, hvis far er en tidligere fetert fotballspiller, men som nå bor i kjellerstua som han aldri forlater. Hvorfor? I kjellerstua er også et akvarium med fisker oppkalt etter nederlandske fotballspillere. Storebroren Johannes, som Henrik er svært knyttet til, er borte. Hvor? Og hvorfor? Moren er snill og mild, opptatt av hagebruk, vinterhagen, urtedyrking og villdyra som kommer på besøk i hagen.

Som man skjønner, dette er ikke noen munter bok, men alle bøker kan ikke være like morsomme. Sakte men sikkert får vi vite hva som har forårsaket denne familietragedien. Det er ganske tøffe tak, for å si det slik. Og flere katastrofer følger...

Vi er vitne til sønnens hjerteskjærende møter med faren i kjelleren. Forfatteren har godt grep på skildringa av den anspente stemninga. Trass i sin begredelige tilstand har faren fremdeles stor makt over sønnen, som har interesser som avviker fra farens og dennes krav til tøffhet og mandighet. Henriks ambivalente forhold til faren, som framstår som en krevende og brutal type er fremragende skildret. Samtidig som Henrik ( forståelig nok) føler motvilje viser forfatteren også de gode øyeblikkene mellom far og sønn. Forholdet mellom brødrene er også glimrende beskrevet, og i det hele tatt er personskildringene i boka levende.

Her er mange fine formuleringer:

”Krøp tett inntil hverandre mens vi kjente varmen stige opp fra rista. Det må være det nærmeste vi kommer en ungdomsklubb her i området. ” s 28

Jeg likte også godt hvordan jenta som flytter inn i nabohuset introduseres for leseren. I starten blir hun bare den svarte paraplyen, men etter hvert blir hun mer og mer synlig.

Teamet er – som det skulle framgå – vennskap og frigjørelse. Burde jeg si noe om tittelen? Eller nei, les heller boka selv. Men kan jo røpe at boka slutter med en viss optimisme.

Blant annet takket være Foreningen Les! og UPrisen er det de siste åra blitt mer oppmerksomhet rundt norske ungdomsbøker. Og forhåpentlig blir flere også lest av målgruppa. Men det bekymrer meg at de realistiske bøkene har en tendens til å forsvinne blant all fantasy og dystopier.

Jeg vil absolutt anbefale alle som jobber med ungdomsbøker å følge med på UPrisens anmelderside. (Hvor altså ungdommen selv anmelder.) Buen Halvorsens bok har i skrivende stund ennå ikke fått noen anmeldelser her, og hvis sant skal sies, akkurat omslaget til denne boka er jo heller ikke av de mest salgbare jeg har sett. 

Flere 12 – åringer

Å SELGE SJELA SI TIL DJEVELEN

Vera Micaelsen har kommet ut med sin andre skjønnlitterære barnebok, med den litt artige tittelen Discosatan. Handlinga er fra dansemiljø, nærmere bestemt grenen discojazz. Kine på 12 har store ambisjoner, men verken prestasjonsnivå eller økonomi strekker til. Dette er tydeligvis en idrett som krever dyrt utstyr, både hva drakter og tilbehør angår. Mor har dårlig råd og faren vil ikke vite av henne. 

Discojazzmiljøet er ellers dominert av noen skikkelige bitcher av noen jentunger. Forfatteren tar i bruk et par riktig artige fortellergrep, blant annet lar hun jentungen selge sjela si til djevelen, i dette tilfellet en kvinnelig. Det andre kan jeg kanskje ikke røpe, men det har noe med faren å gjøre. Men i hvert fall skikkelig fornøyelig.

Det er Kine selv som forteller, og fortellerstemmen fungerer godt, med energi og humor. Hovedpersonen er lett å like og å identifisere seg med.

Regner med at boka er ment som et oppgjør mot dyre og ekskluderende idretter. Moralen er blant annet at det finnes andre verdier enn å være den beste.

Mens jeg leste denne boka kom jeg på en sang  av Robert Johnson; Cross Road Blues. Denne bluesklassikeren skal i følge mytene omhandle det stedet Robert Johnson solgte sjela si til djevelen for å oppnå sitt musikalske talent. Siden har flere sunget denne sangen. Blant annet Elemore James. Kanskje ikke så fair mot opphavsmannen å spille coverlåta men hvem har sagt at verden er et rettferdig sted? (Det veit jeg forøvrig alt om etter tre dager med lokale lønnsforhandlinger. )


Lenke til YouTubevideoen

AVANSERTE JENTER OG USIKRE GUTTER

Katarina von Bredow er mest kjent for sine ungdomsbøker, og kan skrive om kjærlighet som få andre. Du & jeg er hennes første bok ( i hvert fall på norsk) om yngre ungdommer.

Hovedpersonen i denne boka er Andreas, en trivelig og tenksom gutt, snart 12 år, og forelsket i Alicia. Men er hun forelsket i ham? Litt artig forresten at det denne gangen er jente som setter premissene i et forhold . Og så har vi klassens bitcher - og de skikkelig tøffe gutta, som f. eks. Kevin. Andreas er klassens mattegeni, ikke akkurat det beste for å avansere på popularitetsstigen, men blir akseptert.

En ting som gjør livet ekstra komplisert for Andreas er når han oppdager at faren har et forhold på si. Andreas fortvilelse – skal han fortelle det eller holde det forseg selv, KAN det ha en naturlig forklaring etc etc , er gripende lesning og svært troverdig.

Han roter det ekstra til for seg selv, da han blir forledet til å lage en graffiti. Siden det er en stund siden det har vært noen illustrasjoner på denne bloggen, kan jeg jo legge ut et fotografi av gatekunst som jeg tok da jeg var i Reykjavik for en uke siden. Dette er forresten en by som ser ut til å være svært liberal overfor gatekunst.

Islandske troll. Ikke den meste proffe av all graffitien jeg fant, men originalt og  hederlig amatørmaleri.

I motsetning til Micaelsens bok – hvor bipersonene mer blir typer – er von Bredows mer sammensatte. Ingen er entydig drittsekker, tvert i mot viser de fleste flere sider av seg selv.

Noe av budskapet er å tørre å være seg selv og å være ærlig mot seg selv. Dessuten handler det mye om vennskap og kameratskap,  mot, og å tørre å si nei.

Dette er første bok i en trilogi.

Dette er forbilledlig litteratur. Persongalleriet er variert og levende. Jeg anbefaler alle som jobber med barne- og ungdomslitteratur å lese denne boka, den setter virkelig en standard for hvordan gå i dybden i beskrivelser av barns tanker og følelser.

Boka skjemmes av at det er noe varierende størrelser på typene. Slurv! Skjerpings Gyldendal!

Jenter, jenter og jenter

Så tre bøker om unge jenter, alle fortalt i første  person.

ON THE ROAD

Selma & Louise av Camilla Otterlei er en lett og lettlest bok – som alle sikkert skjønner – inspirert av den oppskrytte filmen med nesten samme tittel fra 1991. Vi møter to kusiner på 15 og 16 år, hvorav den eldste er ganske utagerende for å si det slik. Hun er kjæreste med en nesten dobbelt så gammel gutt, og alle kan jo tenke seg hvordan DET ender. Den yngste – bokas jeg-person – har det ikke helt greit, blant annet blir hun mobbet. Selma rapper tantas bil, morens kredittkort og off we go! Kan kanskje legge til at Louise ( som egentlig heter Hilde) har en mistanke om at faren som er på annet hold har noen på si. Dette skal altså jentene finne ut av.

En ganske heseblesende historie dette, helt over grensa for det realistiske, med mye ytre handling og ( nær sagt ) selvfølgelig en liten lovestory og til slutt ender alt til det beste for alle parter.

FRA HOLMENKOLLEN TIL GRORUDDALEN

Da er Battle av Maja Lunde mer veldreid. ( I den grad det går an å bruke ”veldreid” i forbindelse med omtale av bøker, men kom ikke på noe annet i farta.) Boka handler om Amalie, som går på danselinja på en videregående skole på Frogner, og som har store ambisjoner innen dansen. Hun bor sammen med sin nyrike far oppe i Åsen, med en egen dansesal og stort svømmebasseng i hagen, rike venner, høyt shoppingbudsjett etc etc.
Lykken burde være komplett, men det er den selvfølgelig ikke, for hva slags fortelling hadde det da blitt.

• Innen dansefaget fikser Amalie det tekniske, men det mangler det lille ekstra.
• Moren bor ikke sammen med resten av familien, hva er det egentlig med henne. Og hvorfor fornekter Amalie henne?
• Kjæresten er pen og kjekk, men noe mangler.
• Så skjer den store katastrofen, far går på dunken, og de havner i en nedslitt toroms på Stovner. Noe Amalie føler hun må holde skjult for sossevennene sine. FOR en elendighet.
• Så kommer Mikael inn på banen, pakistansk opprinnelse, bor på Stovner, svært pen, også han et dansetalent - i en noe annen gren enn Amalie.

Boka har skikkelig driv, riktig en pageturner, dette. Det er få ( om i det hele tatt noen) ungdomsbøker hvor skildringer av dans er så fremtredende som her, og det virker som forfatteren har peiling på hva hun skriver om. I hvert fall klarer hun å overbevise meg.

Joda, handlinga er – for den blaserte voksenleser – temmelig opplagt, den byr ikke på store overraskelser men i det store og hele kan vi tro på Amalies gradvise aksept av sin nye tilværelse. Kanskje det blir litt vel mye happy ending på slutten, men dette er en sympatisk ungdomsbok med en viss varme.

Det er sikkert flere enn meg som nå får assosiasjoner til Romeo og julie, West side story eller Dirty Dancing.



Lenke til YouTube-videoen.

Så da kanskje vi kan unne oss en liten ønskereprise fra sistnevnte. Denne filmen hadde jo som kjent også et visst klasseperspektiv. Dessverre døde denne eminente skuespilleren for 5 år siden nå, men før vi går inn i en dyp depresjon over disse triste fakta hopper og danser vi videre til neste bok.

FAR HVOR ER DU?

Den mest originale fortellerstemmen av de tre bøkene i denne bloggposten finner vi i Ida Løkås bok; Pappa er et postkort. Dette er Løkås andre bok. Vi møter Una, 16 år, som bor sammen med sin mor, en fetert skuespillerinne. Faren har hun aldri møtt men hver gang hun fyller år ligger det et postkort i postkassa, med teksten ”Gratulerer med dagen. Hilsen Pappa.”. En viktig person i tilværelsen er mormoren, nå dement og bor på sykehjem.

Egentlig har ikke Una savnet noen far, men en dag – etter en durabel hjemmealenefest - dukker den tre år eldre Leo opp, nærmest fra intet. Han vil – som et filmprosjekt – lage en film om Unas jakt på faren.

Og dette er bokas hovedtemaer; hvor viktig er egentlig en far? Hvor mye betyr det biologiske opphavet?

”Hvem var det uansett som bestemte at en familie med en far og en mor var det beste? Det viktigste var vel at man hadde noen” 168

Det er denne jakten på faren – og Unas forelskelse i Leo, som driver handlinga framover. Jeg kan selvfølgelig ikke røpe hvordan det går, men intrigen er ganske fiffig. Nesten litt som en detektivroman.

Også på andre måter jobber Una med å finne seg sjæl, hun øver seg til en opptaksprøve på teaterlinja på en videregående skole, men ER det egentlig dette hun vil?

Noe jeg vil fremheve ved denne boka er skildringa av forholdet mellom kvinner i tre generasjoner, ikke minst Unas forhold til mormoren, spesielt slik det kommer fram i det siste kapittelet, som er nydelig skrevet. En flott avslutning! Et interessant forfatterskap dette, som skal bli artig å følge.

PS: som det skulle komme klart fram av ovenstående : emneordet Elis favoritter 2014 gjelder sistnevnte bok.

Ung i USA, ung på bøgda og ung uten papirer

Bokhøsten er i gang så det suser og Fru Frisvold har for lengst kastet seg over barne- og ungdomsbøkene etter en ( i hvert fall synes hun det selv) velfortjent leseakkurathvajegvilogihvertfallikkeenenestebarneogungdomsbokferie. Innimellom all fantasy med eller uten huldre og troll og dystopier eller apokalypser eller kall det hva søren du vil kommer det ( heldigvis og takk og pris) også bøker om det ( mer eller mindre ) virkelige livet.

AS YOU LIKE IT

Først en oversatt bok. Cappelen Damm har virkelig bestemt seg for å satse på den amerikanske forfatteren Gayle Forman. Bare en dag er hennes 4 bok på norsk, og som ikke det er nok er en fortsettelse planlagt litt seinere til høsten. Uansett hvor triste ting denne forfatteren skriver om, det være seg ung jente som svever mellom liv og død eller jenter på forbedringsanstalt, er feelgoodfaktoren hjertelig tilstede.

Vi møter Allyson, 18, flink og kontrollert, sliter med foreldrenes – spesielt morens – kontrollbehov og store ambisjoner på hennes vegner. På en arrangert rundreise i Europa sammen med blant andre bestevenninnen, møter hun den to år eldre Willem – pen ( og ikke uten en viss rundbrennerfaktor, det skal sies) og talentfull fra Nederland. Dessuten med en noe gåtefull fortid. Han får fram den litt mer opprørske delen av Allyson, og overtaler henne til å bli med på en halsoverhodettur til Paris. Etter en heftig dag – og natt - ****SPOILER*** forsvinner han. Hvorfor?

Vi møter igjen Allyson ett år seinere, nå på college, og ganske utilpass. Moren styrer fremdeles livet hennes men så kommer vendepunktet uten å komme nærmere inn på hva slags her. Hun bestemmer seg blant annet for å prøve å finne igjen Willem, og etter 380 sider kommer hun fram til at ****SPOILER*** å ”være er ikke det viktigste, men hvordan”. En velskrevt finnesegsjælhistorie the american way altså. Regner med at denne kan finne sine lesere. Persongalleriet er rikholdig og variert. Shakespeares skuespill spiller også en rolle i boka, og disse får vår heltinne til å trekke paralleller til sitt eget liv.

Muligens av de mindre vesentlige ting men den boka av Milan Kundera som kom ut på norsk i begynnelsen av 80 – tallet ( og som sanket lange ventelister på bibliotekene) heter ikke Livets uutholdelige letthet, men Tilværelsens uutholdelige letthet. (Aventura 1984.)

PLEASE RELEASE ME, LET ME GO

Mens Gayle Forman breier seg utover nærmere 400 sider, klarer Linn T Sunne seg med noe over hundre for å fortelle en historie. I Alt du kan ønske deg handler det om å få mot til å bryte opp et forhold, noe som ikke er så enkelt.

Som vanlig for denne forfatteren er ordvalget kresent og mye å finne mellom linjene. Hun bruker ikke mange ordene for å slå an en stemning. Og under lurer en uro, leseren får flere forvarsler før sannheten kommer fram.

Allerede første kapittel skjønner vi at noe er gæernt.

”Eg kjem inn i klasserommet og kjenner blikka”.

Og så kommer historien som forklarer hva som forårsaker dette.

Vi møter Siri, som går i andre videregående, kjæreste med Jens som er forballtalent, ett år eldre. Det viser seg at Jens lider av harde tvangsnevroser. Siri er ikke lengre forelsket i Jens, og vil helst avslutte forholdet. Det som kompliserer er at Jens har disse problemene. Han trenger jo Siri.

Dessuten har altså Siri har et forhold på si. Som Allyson har også Siri et anstrengt forhold til sine foreldre. Familien til Jens , som har en litt mer avslappet stil, blir et fristed for henne. Det er mye som står på spill.

Og så skjer katastrofen.

Uten å røpe for mye: boka har en optimistisk slutt.

I PITY THE POOR IMIGRANT, WHO WISHES HE WOULD’VE STAYED HOME

Simon Stranger har også kommet ut med bok i høst; den tredje og etter min forstand beste boka om Emilie. I De som ikke finnes møter hun igjen Samuel fra den første boka i serien. Da hadde Samuel flyktet i båt fra Ghana for å finne en bedre framtid. I denne boka møter han plutselig opp utenfor rekkehuset i Bærum med en lapp med adressen til Emilie i hånda. Og hva gjør Emilie da? Emilies ubehag over situasjonen er troverdig skildret.

Først og fremst får vi vite hva Samuel har opplevd siden sist og om hans liv i Norge.

Simon Stranger skal ha kred for å gi de papirløse en stemme i ungdomslitteraturen. Uten å røpe for mye : i motsetning til de to andre bøkene i denne bloggposten : denne boka har ingen happy ending. (Hvordan nå det skulle ha latt seg gjøre i en bok som handler om unge økonomiske flyktninger i Norge i dag.)

Dette er en viktig og velskrevet bok som også fortjener labelen Elis favoritter 2014. 

En usedvanlig god barnebok

I serien usedvanlig gode bøker har vi i dag kommet til Livet er herlig  av den nederlandske forfatteren Guus Kuijer.

Det er ikke ofte at jeg tar meg bryderiet med å lese oppfølgere av barne- eller ungdomsbøker - som om jeg ikke har nok ”pliktlesning” fra før liksom – men når det gjelder Guus Kuijer gjør jeg et  unntak. Jeg bare måtte unne meg et gjensyn med Polleke, som nå er blitt 12 år gammel.

Guus Kuijer er en av de få som klarer å skrive barnebøker som har noe å gi både til barneleseren og den voksne. Og selv om det er triste og tragiske ting det dreier seg om makter han å skrive slik at den unge leseren kan takle det uten å miste livsmotet - og likevel se alvoret.

Og dette er trist så det holder, trass at tittelen tilsier noe annet; Pollekes far har (store)  problemer med rusmidler, og er beredt til å bryte en del moralske grenser for å skaffe penger. Dessuten legger han utilbørlig press på datteren. Trist lesning er også Pollekes jakt etter faren på steder hvor barn helst ikke bør ferdes. Men Pollekes usedvanlig sterke personlighet gjør at vi holder ut.

Vi får også ta del i Pollekes besteforeldres bekymringer.  Det er mye smerte i denne replikken. Tror nok en og annen foreldre kan kjenne seg igjen her :

”Vi har ikke alltid hatt håp, vi har ikke hatt tillit. Polleke har både håp og tillit, det skal vi ikke ta fra henne. Ikke vi, Marie. I hvert fall ikke vi. Vi skal bare støtte henne. Og takke Gud for at hun fins. ” 87

Det er Polleke som forteller. Og her er mange fine beskrivelser av barns måte å se tingene på.

”Hvorfor ville jeg ikke ha ham med inn? Jeg vet det jo, men jeg får meg nesten ikke til å skrive det. Jeg skammer meg over ham. Og de gamle klærne hans. For at han ikke vasker seg hver dag. Derfor,” s 40

Boka spør også hvor langt et barn bør gå/ ofre seg for å hjelpe en forelder. Bør kanskje legge til at livet til Polleke ikke bare består av problemer med faren. Her er mye livsbejaelse! Boka har en forsiktig optimistisk slutt.



Kanskje ikke SÅ passende familietragedien tatt i betraktning, men siden det nå ER snart et år siden Lou Reed døde kan vi kanskje spille denne klassikeren fra populærmusikken. (Den finnes i utallige versjoner på YouTube men i dag tar vi denne.)

Og når vi er inne på gode oversatte barnebøker av ikkeangloamerikanske forfattere; det samme forlaget ( Cappelen Damm) ga for noen år siden ut Rico og bakskyggene av den tyske forfatteren Andreas Steinhöfel, også denne en usedvanlig god bok, som også er blitt en serie, men det norske forlaget ( det samme som gir ut bøkene om Polleke altså) ga seg allerede etter den første boka. En skandale spør du meg! Boka er nettopp blitt til film som for tida går på tyske kinoer. Og enda en film basert på neste bok skal også være på trappene.



Så vi får bare håpe at filmene kommer til Norge. Og at Cappelen Damm da endelig ser sin besøkelsestid.

En usedvanlig kjærlighetshistorie

Det er ikke enkelt å følge med alle nye forlag som dukker opp som paddehatter. Boka Eleanor &  Park av Rainbow Rowell oppdaget jeg via sosiale medier, uten at jeg husker akkurat hvor. Men boka har fått stor oppmerksomhet, og endelig har jeg også fått lest den. Og boka forjener oppmerksomheten. Det er rett og slett en lise å lese slike bøker til variasjon for all fantasy og dystopi.

Dette er en av de bøkene du ikke klarer å legge fra deg hvis du ikke må. Og vanskelig å slippe også etter at den er ferdig lest.

Vi møter Eleanor, storvokst, med et digert ustrigla rødt hår, og med temmelig utrendy klær. Og Park, med pene koreanske trekk og et atletisk ytre. Et litt umake par med andre ord. Begge 16 år.

Eleanor har flyttet til et nytt sted og kommer inn på skolebussen for første gang. Ingen vil sitte ved siden av henne. Hun setter seg til slutt ned ved siden av Park, som motvillig gir henne plass. Ikke noen spesielt god velkomst altså, og skolemiljøet ellers er også ganske råttent.

Eleanor bor sammen med sin mor og fire småsøsken hos sin nye stefar som er en temmelig brutal og forfylla type. (Hvordan moren, svært vakker, har funnet fram til denne typen overlates mye til leseren å finne ut av.) Eleanor deler et trangt rom sammen med de andre søsknene og muligheter for privatliv er små.

Forholdet mellom Eleanor og Park utvikler det seg fra antipati, så forsiktig kommunikasjon og til slutt et (ikke ukomplisert) kjærlighetsforhold. Dette er usedvanlig godt skildret. I starten er Park flau over sin storvokste kjæreste, vil han svikte og fornekte henne, hvorfor vil ikke Eleanor dele noe av sitt privatliv med ham, hvorfor liker han henne i det hele tatt, hvordan vil den klumsete Eleanor bli tatt imot av familien, spesielt moren til Park etc. Det er mye uro, som også leseren deler. I hvert fall satt jeg på ank og bare ventet på at noe fælt skulle skje.

Stefaren utgjør en stor trussel, han ødelegger livet for  hele familien og begrenser Eleanors frihet. For å treffe Park må hun late som hun møter ei venninne.

Som en kontrast til stefarens ondskap er ­ i tillegg til den fine og vare kjærlighetshistorien ­ noen gode voksenpersoner, som eksempel Parks famile. Ellers hadde det vel blitt for uutholdelig.

Allerede i starten av boka skjønner vi at det ikke blir noen happy ending, og til  slutt kommer katastrofen.

Årstallet er 1986, da folk fremdeles hørte på kassetter og walkman var high tech. Ingen hadde mobil og fotografering var jo mest i forbindelse med speielle anledninger eller for spesielt interesserte. Å legge handlinga til  80 ­ tallet er neppe helt tilfeldig valgt. Ett av Eleanor og Parks problemer er muligheten til å møtes og å kommunisere når de er fra hverandre. Hadde de hatt mobil, mail eller facebook hadde kontakten blitt enklere.

Fortellingen skildres i tredje person, vekselvis fra Eleanor og Parks side, i større eller kortere bolker, noe som gir en fin dynamikk.

Boka har en optimistisk åpen slutt.

Det nystartede Fontini forlag skal ha all kred for å ha brakt dette forfatterskapet til Norge. Enda en bok av forfatteren er ventet til høsten.

Morro for unga

Så to bøker for barn med varierende grad av humor og alvor. 

Taran Bjørnstad har i hovedsak skrevet ungdomsbøker tidligere, mens Krokodilletyven henvender seg til yngre barn. Hovedpersonen er Odd, som går på småskolen.

Han er liten for alderen, litt tykkfallen og en ganske pysete gutt som har lett for å ta til tårene. Han blir alltid valgt sist når det skal velges lag i gymtimen ( og nå MÅ jeg bare spørre – igjen - ER det virkelig fremdeles slik at lærerne overlater til de beste elevene å ta ut lagene i gymtimen?) og han blir en del ertet. Heldigvis har han bestevenninnen Mette.

Læreren ser ingenting – eller vil ikke se – og i familien – Odd er den yngste av tre søsken – får han ikke all verdens oppmerksomhet. Dette kunne jo ha vært en virkelig trist bok men Odd lar seg ikke kue. Tvert imot uten å røpe for mye.

Vendepunktet blir da klassen skal på tur til Akvariet i Bergen, og reptilsjefen Rolf viser dem en krokodilleunge. For å sette seg i respekt i klassen ****SPOILER*** stjeler Odd dyret med seg hjem, noe som selvfølgelig skaper litt forviklinger.

Boka er småmorsom, men med alvor – å ta ansvar for egne handlinger og å ordne opp etter seg etc – og har en god slutt. Dessuten med litt informasjon om reptiler. Christoffer Gravs illustrasjonene og teksten utfyller hverandre på glimrende vis.

Her en illustrasjon av Odd som har tatt mot til seg og klapper krokodilleungen, mens reptilsjef Rolf – en artig type skal det vise seg – holder den godt fast. Til venstre noen skrekkslagne klassekamerater.

Jeg kan jo også nevne at jeg har lest Heldigvis hadde jeg melka av Neil Gaiman, som forresten besøkte Oslo for noen uker siden, noe som på ingen måte gikk upåaktet hen.

Far forlater ungene for å gå ut for å kjøpe melk til frokost, en nødvendighet både for ungenes og fars kaffe. Når han kommer tilbake igjen forteller han en ellevill historie full av forviklinger, vanvittige anakronismer og herlige ordspill. Ungene deltar med innspill og korreksjoner når det hele blir for vidløftig. Nok en historie der en mor eller far forteller sammen med ungene altså. Dette blir ikke alltid like vellykket, men Gaiman er jo ( som kjent) en rutinert forfatter med et solid grep om historien og det blir aldri heseblesende.

Dessverre har den norske utgaven noen leie trykkfeil i slutten av boka, som forhåpentlig rettes opp i neste opplag.

 Men altså; da jeg begynte på boka fikk jeg aldri så litegrann bakoversveis! Når mor forlater familien for å dra på seminar må hun først fylle fryseren med middager og lage en liste for far over alle gjøremål under hennes fravær. Altså Neil, da! Tviler på (alternativt får ikke håpe) at dette hadde passert i en norsk barnebok. I hvert fall ikke uten at det hadde blitt kommentert som noe helt utenom det vanlige!

Boka minner meg forresten litt om billedbokklassikeren Hvordan gikk det av Tove Jansson, som fikk stor betydning for meg i barndommen. Kan Gaiman ha blitt inspirert av denne boka? En rask og overfladisk googling kan kanskje tyde på at jeg kan være inne på noe.

Nordisk dystopi

LASSE ALENE I VERDEN 

Ett sekund om gangen av Sofia Nordin er nominert til Nordisk råds pris for barne- og ungdomslitteratur. Den føyer seg inn i den uendelige rekka av dystopier som for tida flommer over de stakkars uskyldige kidsa.

Vi møter Hedvig, 13 år. Hele familien er rammet av en uforklarlig pest og er døde. Ikke bare dem, viser det seg, er Hedvig rett og slett alene i verden? Det er ikke bare pesten som har rammet verden, strømmen har også gått. Og verden er full av lik, veiene fulle av bilvrak.

Hva er normal atferd for en 13-åring i en sådan stund? Falle sammen i krampegråt, bli hysterisk eller hva? Hedvig viser seg å være en ( over middels må man vel si men hva slags fortelling hadde det ellers blitt?) handlekraftig jente og prøver å gjøre det beste ut av situasjonen. Hun slår seg ned i en undervisningsgård og lærer å melke med hjelp av en håndbok (!).

Samtidig tenker hun mye på sin nære bestevenninne, Lydia, og i hennes fravær ( Lydia er også rammet av pesten) ser hun på dette vennskapet med nye øyne. Hedvigs alle tanker og betraktninger er troverdige men kanskje trekker de litt mye veksler på leserens tålmodighet? Det er ikke så mye som overlates til leseren her. Noe bør skje snart, så derfor er det neppe nødvendig å legge ut en ****SPOILERVARSEL*** når jeg røper at enda en overlevende entrer arenaen, nemlig den jevnaldrende Ella. Disse jentene har ulike måter å takle krisa på, Hedvig er mest opptatt av å sikre seg på alle bauer og kanter mens Ella også er opptatt av bevare gleden ved livet. De har også valgt ulike metoder for å møte savnet. En del konflikter oppstår før de finner ut av tingene. Dette er kanskje en av bokas sterkeste sider. Med andre ord er dette også en bok som tar opp eksistensielle spørsmål. Det er en rørende skildring i boka der jentene går og forsyner seg på et kjøpesenter og også Hedvig endelig tillater seg å slippe fram gleden. ( Trass i alle likene som ligger strødd rundt.) Svært sentralt i handlinga står håpet.

Det kan være naturlig å sammenlikne med Soledad av Tor Arve Røssland som jeg leste for en stund siden. Den handler også om ei jente som er blitt alene i verden. Men her ligger spenninga mer i det ytre, hvor mennesker ofte er en trussel, som det gjelder å holde seg unna. I Sofia Nordins bok – og dette er noe nytt i ”katastrofelitteraturen”, i hvert fall i de jeg har lest – ser det ut som at møte med andre mennesker gir håp.

Dette er første bok i en triologi og det skal bli spennende å se hvordan det hele vil utvikle seg.

ETTER KLIMAKATASTROFEN

Mens Ett sekund om gangen er skrevet i nåtid fra et sted i Sverige, med referanser til kjente merkevarer som Claes Ohlson, Åhlens og Coop - noe som kan bidra til å gjøre boka ekstra skremmende fordi det kommer så nært opp til vår egen virkelighet - er Kloden under vann: Den døde soldaten av den danske forfatteren Ida-Marie Rendtorff fra en fjernere framtid. Hovedpersonen her er også ei ung jente, den 14 år gamle Lara, men denne boka henvender seg også til en yngre målgruppe.

Tida er etter den store oversvømmelsen, den gamle verden er under vann. Landet styres av en diktator, samfunnet er delt, de priviligerte bor på fjelløyer, mens Lara og familien bor ved havflaten i en høyblokk som stikker opp av havet. (Svevebaner og rullefortau viser at teknologien hadde kommet litt lengre enn i dag, men samtidig var flatskjermer fremdeles i bruk.) Lara må dykke etter verdisaker for å skaffe penger til medisiner til sin syke lillesøster. Dette er en farlig jobb og sjefen, Breiflabben, er en brutal type. Faren er borte ( død, eller... ? ) og moren har giftet seg med en alkoholisert og brutal type.

Sammen med vennen Jarii finner Lara en dagbok etter en død soldat. Denne leser de i smug, og i den avsløres hemmeligheter som får betydning for våre helter. Med imponerende fysiske ferdigheter og mye flaks klarer Lara og Jarii å gjennomføre et farefullt oppdrag som jeg ikke skal røpe her. Handlinga er usannsynlig men akseptabelt innafor sjangeren. Det er mye action og til tider ganske spennende. Samtidig er det mellommenneskelige, som Laras omsorg for de svake  fremtredende i boka.

Også dette er første bok i en triologi.

TIL SLUTT

Og så lurer jeg jo litt på når denne bølgen av apokalyptikske dommedagsbøker – alle i minst tre bind - er over.



 Og helt til slutt kan vi jo - for ikke å synke ned i en dyp depresjon - muntre oss opp en god gammel klassiker fra en stadig fjernere FORTID. Og i dag kan vi kanskje høre litt på The Carpenters.

All the lonely people

COLORADO SPRINGS

Teslas loft av Neal Shusterman og Eric Elfman er nok en bok i fantasysjangeren (skal det ingen ende ta lizzm) – og – seff, som enhver fantasybok med respekt for seg sjæl første bok i en – ja du gjetter riktig - triologi. (I hvert fall foreløpig. Dette kan man jo aldri vite, litteraturhistorien er full av uferdige bebudede triologier. Og når det gjelder denne sjangeren kan det jo like gjerne bli omvendt, seriene surrer og går i bind etter bind!) De fantastiske innslagene er denne gangen magi og kvantefysiske elementer. Superskurkene er en organisasjon som kalles Accelerati, som historisk stammer fra Edisons dager og som ønsker verdenherredømme og ikke skyr noen midler for å komme dit. Muligens er det Elfman som står for akkurat dette siden han interesserer seg for det paranormale og blant annet har skrevet bøker basert på X-files.

I sentrum Nick, 14 år, som sammen med sin far og lillebror flytter til Colorado Springs  i et victoriansk oppussingsobjekt av et hus, hvor uforklarlige ting skjer. Familien har nettopp vært gjennom en tragedie, moren døde da deres forrige hus brant ned. På loftet finner Nick en masse gamle gjenstander – som han bestemmer seg for å selge på garasjesalg - noe som får store konsekvenser for hele stedet og ikke minst for ham selv og familien. For det viser seg at disse tingene har helt spesielle egenskaper som kan være farlige hvis de kommer i gale hender.

Jeg må jo innrømme at jeg ikke gikk til boka med de største forventninger ("sukk og stønn: enda en fantsybok med glorete omslag" ) men denne hever seg godt over middels. Boka er fengende og har driv, og blandinga av magi og hverdagslige hendelser fungerer glimrende. Forfatterne gir leserne flere forvarsler, slik at vi skjønner at noe kommer til å gå gæernt, og da kan det være store katastrofer det dreier seg om! Spenninga går ofte ut på HVORDAN det kommer til å skje mer enn HVA.

Vi møter også en håndfull av Nicks nye klassekamerater, hvorav de fleste av dem er plassert et stykke ved siden av det sosiale smørøyet. Personskildringene er gode. Her er ikke bare typer, men levende personer. Flere av dem har sitt å slite med og det er mye sårhet. Nick, faren og lillebrorens savn og sorg over morens død er skildret med troverdighet. Nicks omsorg for lillebroren er også rørende. I det hele tatt er Nick en person som er lett å like og som burde være lett for unge lesere å identifisere seg med.

En annen god ting ved denne boka er humoren, gjerne av det litt svarte slaget. Jeg satt og humret opptil flere ganger.

Dessuten har jeg en mistanke om at forfatterne ikke er så veldig begeistra for kaffekjeden Starbuck.

OVER TIL FÆRØYANE

Så over til ei ungdomsbok av det heilt realistiske slaget. (Det er godt å lese nokre slike til variasjon frå all fantasy og anna fanteri!) Dessutan skikkeleg frigjerande å lese bøker frå andre stader enn den angloamerikanske verda. Samlaget skal derfor ha kred for å ha oversatt ei bok frå Færøyane. Og no snakkar eg sjølvsagt om Skriv i sanden av Marjun Syderbø Kjelnæs. Boka var ei av dei nominerte til Nordisk råds litteraturpris for barn og unge 2013.

Vi følger fleire ungdomar ( i alder videregåande skule) gjennom eit døger, så dette kan kallast ein kollektivroman. I sentrum for handlinga er ein fest med meir enn nok drikkevarer for å seie det slik, heilt på høgd med ein middels norsk heimeåleinefest. Dette er meir eller mindre vanlege ungdommar, alle med sine problem å slite med. Vi møter til dømes

• Rani, som er så desperat av å sjå mor si makteslaus på sjukehus at han tvingar i ho sjokolade,
• Ingunn, som vart dytta overende av Rani, då ho prøver å forhindre det og ender med hjerneristing,
• Jann, bror hennar, som er overvektig og sit for mykje inne og spelar dataspel, Rebekka som har spiseforstyrringar,
• Suni, som er forelska i ein annan gut, ( og ”alle” veit vel at færøybuarne ikkje er av dei mest homovenlege, men her fann eg ein artikkel som tyder på at det er ei von på denne øya òg!),
• Toki, som er leiar av ei bønegruppa og spelar i kristenband
• med fleire.

Ting tyder forresten på at det er meir naturleg for ungdomar på Færøyane å gå på bønemøter enn for til dømes norske, men elles er ikkje ungdom på Færyøane så mykje annleis enn ungdomar frå andre nordiske land, dersom nokon trudde det.

Dette er ei god bok, skriven med innleving, personane er truverdige og språket er godt. Boka har fått oversetterstønad frå Nordisk ministerråd, men dersom ikkje biblioteket er av dei heldige som har fått boka frå Kulturrådet lyt den kjøpast inn likevel. Rett og slett ei god bok.

Hvor morsomt kan det bli?

ZOMBIER

Sigbjørn Mostue, kjent for et par trebinds fantasyserier for barn og ungdom, prøver seg denne gangen på en barnebok i den crazyhumoristiske sjangeren, med tittelen Zombie-Bjarne.

Vi møter tvillingene Emma og Emil. Deres nabo, Bjarne, rektor på skolen, er ikke spesielt glad i barn. Han drar på cruise til Karibia, og kommer tilbake som zombie. Det betyr at han har fått en temmelig underlig framtoning, og snakker på en måte som kan minne om babyprat. Dessuten er han blitt hekta på barnehjerner. Tvillingene finner ut ( ved hjelp av brev i et skinnhylster) hva de kan gjøre for styre ham slik de ønsker eller hvordan de kan lage en medisin ( med litt spesielle ingredienser, ikke alle like lett å få tak i) for å gjøre ham frisk. Det første alternativet er mest fristende, og de manipulerer ham slik at de og deres medelever kan leve herrens glade dager på skolen. For å unngå at han kaster seg over de stakkars ungene for å spise hjernene deres, forer de ham gelé med litt hjerneaktig utseende i store mengder.

Etter drøyt halve boka finner de ut at det blir for mye av det gode , evt onde, og siste del går ut på å lage medisin for at han skal bli frisk igjen. Samtidig skal de forhindre at noen prektiggriser av noen jenter kødder det til. Det hele blir en temmelig actionfylt affære med en god del forviklinger. Boka betinger at leseren er med på notene, men så ” neglebitende og hysterisk morsomt” som forlaget mener dette er, er det nå ikke.

Det kan være ting som tyder på at dette er første bok i en serie.

SIRKUSKLOVNER OG ROTTEKJEFTER

Da har Kari Smeland mer grep på det språklige i sin andre bok, Sirkus Spetakkel, som altså er fra sirkusmiljø.

I fokus er Ada, 9 år, som bor i et lite sirkus sammen med to onkler ( som også er klovner) og som forguder henne. Men hun savner mor som er tatt til fange i ”Byen under dei taggete fjella”. Hennes største ønske er å få en jevnaldrende venn. På grunn av lite erfaring i å omgåes jevnaldrende mangler hun sosial kompetanse. Sikkert unødvendig å si, men selvfølgelig ordner alt seg til det beste.

Dramaets skurk er sirkusdirektøren Rottekjeften, som våre venner selvfølgelig klarer å ta rotta på til slutt.

Smeland forrige bok, Familien Kråkestup og nyset i nabohuset ble godt mottatt av kritikerne. Og dette er en forfatter som virkelig kan skrive! Sirkus spetakkel har et særdeles sprelsk og kreativt språk, enkelte passasjer er nydelige!

Men - historien kan nok bli litt intrikat for små barn. Det er også en historie inne i  historien – hvor alt oppklares – som jeg er redd kan komplisere. I det hele tatt tror jeg at boka hadde stått seg på å bli stramma en del inn.



På tide med litt musikk igjen, og da sier det vel seg selv hva slags musikalsk godbit jeg disker opp med,  her med Judy Collins, som mottar stående ovasjoner. 

Hvor trist kan det bli?

Bare en time til er Sanne Mathiassens andre bok. Om den første sa jeg at det var den tristeste boka jeg hadde lest. DEN handler om ei jente på 16 år, hvis far forsvinner på sjøen, og moren som blir knuget av sorg. I årets bok er det omvendt; mor er død (selvmord ved henging, det er datteren som finner henne) og faren er så slått ut at han ikke er i stand til å ta seg av verken hovedpersonen eller lillesøstera, Veslemøy.

Hovedpersonen ( hvis jeg ikke har oversett noe; navnløs jegperson) begynner å gå til psykolog, men kontakten uteblir.

”Øynene hans er røde. Som blod og kalde kjellere.”

Moren er i fryseren. Det viser seg å bety - kanskje jeg bør legge ut en ****SPOILER****varsel – at jegpersonen har frosset ned fotspor moren etterlot seg i snøen. Muligens er det blant annet dette forlaget mener med at hun blander ”realisme og absurdisme, alvor og svart humor, noe som skaper en spesiell og suggererende stemning”.

Vi får stadige tilbakeblikk på hvordan moren var, så vi skjønner at stemninga i familien har vært tung i mange år. Hovedpersonen har ikke venner, og ingen som støtter henne. Og på skolen blir hun mobbet. Tristere kan det ikke bli.

Andre aktører er tanta, som tar seg av Veslemøy så godt hun kan, men som ikke når fram til hovedpersonen. Dessuten Jonas, en jevnaldrende gutt som viser en viss interesse for henne. Hovedpersonen får såpass tillit til ham at hun forteller hemmeligheter hun ikke har fortalt til andre.

Å skrive triste ungdomsbøker om psykiske lidelser og død er jo ikke akkurat noe nytt, men det pleier da i hvert fall være noe – hvor håpløst det enn måtte være – som viser at det i det minste finnes en liten gnist av håp.

Også i denne boka lysner det, det ser ut som at faren skal komme seg over kneika, forholdet til lillesøstera forbedres, og forholdet til Jonas ser ut til å ha en positiv utvikling.

Men så – på aller siste side i boka – gjør forfatteren en helomvending, og leseren ( i hvert fall denne) sitter temmelig måpende igjen. Jeg kan ikke huske å ha lest noen ungdomsbok med en så til de grader pessimistisk slutt, og jeg har lest noen.

Joa, forfatteren kan skrive, språket er godt - om enn med noe selsomme replikker innimellom - men jeg veit neimen ikke hvem jeg skulle anbefale denne boka til.

Går det forresten an å si at smeltet snø smaker sol?

Så to faktabøker for ungdom

som har til felles at de begge er skrevet i forbindelse med hvert sitt jubileum. Stein Erik Lunde skriver om Alf Prøysen som ble født for 100 år siden i år, og Jon Ewo skriver om begivenhetene i 1814. Så vidt jeg har fått med meg kommer det ut ikke mindre enn fire barne- og ungdomsbøker i anledning grunnlovsjubileet. Og da skulle vel behovet være dekket for en god del år framover.

Bøkene stiller neppe sterkt i konkurranse med spenningsbøker, vampyrer og dystopier – med større eller mindre grad av chic lit - men felles for dem begge er at dette er solid håndverk.

La oss ta Lundes bok først. Stein Erik Lunde er en svært allsidig forfatter, som skriver skjønnlitterære bøker for barn og unge i alle aldre. Han har tidligere skrevet flere biografier, både om The Beatles og Bob Dylan, og norske størrelser som Henrik Ibsen og Amalie Skram, og et par bøker om Edward Munch. Han er norsklærer på videregående skole, og har formidlet flere av Prøysens sanger for sine elever. Så dette er et stoff han kan.

I motsetning til dagens ungdom ( i hvert fall flesteparten av dem skulle jeg tro) , fikk både Lunde og undertegnede tidlig et forhold til Prøysen. Vi satt som så mange andre 50 – talls - unger klistra foran Barnetimen på radio. (Siden fikk vi begge andre preferanser, før vi gjenoppdaget Prøysen, men dette er en annen historie.)

Som alle veit, Alf Prøysen kom fra enkle kår, og i sine første år jobbet han blant annet som grisekokk og andre gårdsyrker, hvor han ikke følte seg tilrette, samtidig som han kjempet for sin kunstneriske identitet og til slutt fikk anerkjennelse, men kanskje ikke så mye som han fortjente, i hvert fall ikke fra ”de toneangivende kritikerne” . Selv om han vokste opp blant de underpriviligerte hadde han etter forholdene en god barndom med kjærlige og forståelsesfulle foreldre.

Boka slutter slik, og dette synes jeg er godt skrevet:

”Men det er godt mulig han ville sagt at han var et lykkelig menneske. For det er noe annet.
Mon det?
I hvert fall opplevde han streif av lykke. Det skjønner vi når vi leser ham eller hører ham.
Slik må det ha vært!
I noen øyeblikk må han ha vært et lykkelig menneske.
Jeg slutter der. ”

Bak i boka en imponerende biografi, diskografi, tidslinje og kilder.

Da jeg så tittelen på boka, ”Dra krakken bortåt glaset”, fryktet jeg nesten at Lunde skulle gå i den samme idylliseringsfella som mange andre, men selvfølgelig gjør han ikke det. Han viser også de triste og svarte sidene hos Prøysen.

I kapittelet ”Ettermæle” kommer han ( uunngåelig) inn på Prøysens homofile sider. Mange mener jo faktisk fremdeles at disse sidene hos Prøysen er uten interesse for hans diktning. Men ikke Stein Erik Lunde. Han mener at Prøysens evne til å skrive om kvinner kan skyldes at han hadde kontakt med sine mer feminine sider. Og for egen del lurer jeg på om det faktum at han var nødt til å skjule og undertrykke en vesentlig del av seg selv kan være en av årsaken til melankolien, både i tekster og i sangstemmen.



Slik som for eksempel de melankolske undertonene i den fine barnesangen om Bolla Pinnsvin, som er en av mine favoritter.

Det var sommeren 2004 at Prøysens biograf, Ove Røsbakk ”avslørte” at Prøysen med all sannsynlighet var bifil. Debatten som fulgte var ikke vakker. Heldigvis var jeg i utlandet akkurat da, uten tilgang til internett, men vel hjemme igjen rakk jeg akkurat å få lest Kathrine Aspaas artikkel i Aftenposten, hvor hun angriper retorikken i debatten.

”For hver gang vi putter ord som "fryktelig", "trist" og "grisete" inn i denne debatten, gjør vi det enda litt vanskeligere for den fjorten år gamle gutten eller jenta som akkurat i disse dager kjenner på sin gryende seksualitet - heterofil, homofil eller bifil.”

Her har forresten Ove Røsbak laget en oversikt over debatten, for dem som er interessert.

Forlaget har valgt å ikke bruke fotografier. I stedet er boka utstyrt med illustrasjoner av den utmerkede illustratøren Ragnar Aalbu. De er vakre og stemningsfulle, men jeg er ikke så sikker på om de matcher teksten eller fører oss noe nærmere den biograferte person. En fin ting sett fra vår synsvinkel, er at teksten er pregnant og lett å omsette i lyd og punktskrift. 

Her et fotografi av huset som Prøysen bygde for sine foreldre, satt sammen av to Moelvenbrakker,  ved siden av Prøysenstua.  Dette fra en tid hvor kravene til komfort var noe mindre enn i dag.

Og her et foto av Prøysenstua hvor den store dikter vokste opp. Begge fotografiene er tatt på en litterær tokvinnsutflukt våren 2011.

Over til Jon Ewos 1814 Nære på, som vanlig for hans faktabøker illustrert av Bjørn Ousland. Disse illustrasjonene fungerer etter min forstand bedre, med den karakteristiske humoren som virkemiddel, samtidig som han etterstreber historisk korrekthet.

Som Lunde er også Ewo en mildest talt allsidig forfatter, som skriver alt fra crazyhomoristisk lettlest, grøssere og ungdomsbøker. Regner med at denne allsidigheten – hos både Lunde og Ewo – bidrar til å berike faktabøkene. Og faktasjangeren er noe som Ewo virkelig mestrer til fulle. Denne boka er ikke så full av anakronistiske og elleville innfall som enkelte andre av hans faktabøker, uten at jeg synes at det gjør noe. Han har valgt å følge fire sentrale historiske aktører, den danske prinsen Christian Frederik, den svenske kronprinsen Karl Johan, den norske greven Herman Wedel Jarlsberg og den norske professoren Georg Sverdrup. Disse herrene hadde ulike holdninger til om Norge skulle frigjøre seg, fra hvem, og under hvilket land de eventuelt skulle være i union med. Boka har et fortellende preg med noen dikteriske friheter, men forfatteren holder seg til og konsentrerer seg om de historiske fakta. Språket er sprelsk og lettlest, og personene er levende.

Boka starter – og slutter – med at Ewo samtaler med hunden sin. Dette er et grep som også Phil Newth brukte i boka Pytonslanger i eddik og stekte elefantsnabler : matens historie (Tiden 1996) . (Men i Ewos bok snakker også hunden.) Hensikten kan være å trekke den umotiverte leseren inn i et stoff som kan virke tungt ( for hvor mange av dagens ungdommer er egentlig spesielt interessert i begivenhetene rundt grunnloven 200 år etter?). Og - hvis en hund skjønner det så må vel jeg også? En dialog kan være en grei måte å fenge leserens oppmerksomhet på, og å gjøre stoffet lettere fordøyelig. Men det finnes også eksempler på faktabøker (blandet med skjønnlitterære virkemidler) hvor dialogen gjennomsyrer hele boka ( som f. eks. Sofies verden) og blir så trøttende at den ødelegger. Men hos Ewo, som tar i bruk metoden i begrenset omfang fungerer det. Steffen Kvernland bruker forresten det samme grepet med hell i sin prisbelønte tegneserie om Munch, hvor han hadde flettet inn flere samtaler med vennen Lars Fiske ( som Kverneland også en profilert tegneserieskaper) .

To gode bøker som kan anbefales for alle som synes de bør oppdatere seg litt.