torsdag, desember 27, 2012

Denne boka skjønner jeg ingenting av!

Som regel liker jeg ungdomsbøkene til den flerfoldig prisbelønte og Brageprisogetutallandrepris - nominerte Harald Rosenløw Eeg, selv om jeg også tidligere har spurt meg om de ikke blir i svarteste laget. Men når det gjelder årets bok må jeg bare melde pass.

Vi møter altså
  • Marius, rundt 16 husker jeg ikke helt feil, som kommer tilbake til hjembyen Tønsberg. Fra hvor? Her håper han å gjenoppta forholdet til Karla, og i det hele tatt returnere til livet slik det en gang var.
  • Broren, Sven, er alvorlig syk ( et tema som vi kjenner fra forfatterens aller første bok, jeg tror gudhjelpemeg at jeg har lest alt av denne forfatteren, det er i hvert fall ikke langt unna) og Marius føler seg nok litt tilsidesatt på grunn av all oppmerksomheten broren får, og når broren blir frisk igjen går det heller ikke slik Marius håper, faktisk ikke i det hele tatt,
  • Karla, som vi allerede har nevnt,
  • Merete, Marius lærer som kommer med noen mildest talt gåtefulle kommentarer,
  • Kai, en noe spesiell gutt som flytter inn i en sosialbolig, og som Marius litt motstrebende blir venn med, har en deformert hånd, noe det gjøres et poeng av, og det mer enn én gang, sammen har Kai og Marius en ”base”, uten at jeg helt skjønner hvem og hva de kjemper imot,
  • Kais mor, blek og gusten, ser helst at Kai ikke omgåes andre, har fullt av stygge små sår (bitemerker !) på kroppen og akkurat disse bitemerkene er det ikke bare hun som har, det er ganske gjennomgående i denne boka skal det vise seg (en boks i kjøleskapet i Kai og morens leilighet inneholder faktisk sårskorper (!))
  • et kvinnelik i skogen, som er ille tilredt, er det en kannibal på ferde?
  • en skummel mann i kjelleren,
  • noen som holder øye med Marius ( hvem?)
  • en svart bikkje
  • en fyr som kjører rundt i en bobil, hvor en knokkel er oppbevart, hvem er denne mannen da, dette avsløres til slutt uten at jeg skal gjøre det her, men blei vel ikke så overrasket.
Herregud! Hvor svart GÅR det AN å gjøre det, da!

Boka kan heller ikke leses som en grøsser, det er fremdeles mye som er uklart når boka er slutt. Brageprisjuryen har én mulig forklaring, blant annet at dette kan være fantasier i Marius hode og det kan jo være en tilnærmelsesmåte like bra som noe annet. Stig Elvis har en noe original teori i det utmerkede heftet Nye ungdomsbøker som ble laget i forbindelse med det stadig mer tradisjonsrike Ungdomsbokgildet - hans teori er at det er vampyrer det er snakk om. (Frisk tolkning dette, Stig Elvis!)

PS: Hvis noen av mine lesere finner noe i denne boka som ikke jeg har funnet så la meg få vite det.

PS 2: hvis noen nå lurer på om herværende blogger begynner å bli FRYKTELIG gammel har jeg begynt å lure på det samme.

Her et foto av en av populærkulturens mest profilerte kannibaler i nyere tid, nemlig Hannibal the Cannibal i Anthony Hopkins skikkelse.  




Og så et bilde av en mer uskyldig kannibal ( i den grad det finnes uskyldige kannibaler), tatt fra en av Richard Scarrys bøker. Her ser vi altså Mrs. Butcher i form av en gris som selger alle slags typer kjøtt, deriblant ... nemlig!... bacon! (Richard Scarry hadde forresten fast plass i Deichmans 0-samling i hine hårde dager, uten at jeg helt husker årsaken nå. )

Det er forresten en stygg trykkfeil i boka som kommer igjen flere ganger, nemlig behåndling. Bør rettes ved neste opplag.

tirsdag, desember 25, 2012

Uuups!

I juleørska greide jeg å slette alle kommentarene jeg har mottatt på bloggpostene det siste halvåret! Intensjonen var jo EGENTLIG - som dere sikkert skjønner - å fjerne spamkommentarene én gang for alle!



How could I be Such a fool!

God jul!



Med disse noe melankolske toner av en stor sangerinne som dessverre har gått litt i glemselen i dag, ønsker jeg alle mine lesere en god jul!

torsdag, desember 20, 2012

All the lonely people

Boka med den lange tittelen ”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet” er den andre boka av den unge forfatteren Eivind Hofstad Evjemo. (For den første fikk han Tarjei Vesaas debutantpris.

Da jeg begynte å lese lurte jeg jo litt på om forfatteren ironiserte over det Wam og Vennerød i hine hårde dager kalte det sosialdemokratiske helvetet, men der tok jeg feil. Ironi er helt fraværende i denne boka. Det er ikke grenser for hvor mange detaljer den ( svært så) allvitende forfatteren tar med, men faktisk blir det ikke enerverende, slik man kanskje kunne tro. Forfatteren klarer å gjøre litteratur av trivialiteter, om det så bare er livet på et kjøpesenter i førjulsstria. Noen ganger kommer han med noen overraskende vendinger, som når en av personene står på bader og gremmer seg over at kona ikke rydder skikkelig opp. I neste setning: ”Et barn meies ned av en betongbil.” (S 263.)

Vi møter blant andre
  • Kjersti, som har et spesielt ansvar for
  • Siri, en multihandikappet ungdomsskoleelev, og
  • resten av spesialklassen,
  • skolens rektor, som drikker for mye, også på jobben
  • Morgan, som er forelsket i Kjersti, mer enn hun er i ham,
  • diverse asylsøkere,
  • Roy, ikke særlig populær i nabolaget. ”Bare han blir borte, blir dette et godt sted for barn å vokse opp” 381
  • Rita, Roys kone, som er (mye) mer utadvendt enn mannen, og barna,
  • Aksel, en outsider, liker seg best alene i svømmebassenget, og lillesøster
  • Ida.
  • Kultursjefen, som er en ensom mann,
  • med flere,  som for eksempel foreldrene som har mistet sønnen sin men likevel møter opp på alle fotballkampene til laget der han spilte for  å kunne være så nær ham som mulig.

Menneskets ensomheten er et fremtredende tema i denne boka. Selv om forfatteren holder en viss avstand til personene er alle samtidig skildret med varme og empati. Et eksempel er Kjersti og hennes forhold til Siri. Forfatteren skal også ha kred for måten at han skildrer psykisk utviklingshemmede ungdommer på, alle med individualitet. Han viser at utviklingshemmede har like stor betydning og personlighet som alle andre.

Vi blir med ”over alt” på dette lille stedet,  (som jeg lurer på kan være Levanger, siden forfatteren selv kommer derifra, og akkurat som Levanger har stedet i boka asylmottak og ligger ved kysten) det være seg fotballbanen, på sykehjemmet, på asylmottaket, på skolen, i bassenget, i avisredaksjonen etc.

Så kanskje boka også kan leses som et slags portrett av en middels stor by i Norge. Selv om boka viser at ensomheten er like stor der som i storbyen ( i tilfelle noen skulle trodd noe annet) er forholdene mindre og folk er nærmere politikere og andre ”øvrighetspersoner”. For eksempel er det kultursjefen som spiller gitar under spesialklassens skolekonsert

Tittelen ”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet” er en oversettelse av en replikk fra filmen Dead Man Walking  (”I want the last thing you see in this world, to be a face of love”) som handler om vennskapet mellom en nonne (spilt av Susan Sharadon) og en fange på dødscella ( Sean Penn.) Dette er en sterk film mot dødsstraff, og de som vil kan jo se  den aller siste scenen som viser meningsløsheten ved denne avstraffelsesmetoden.


 Til filmen ble det laget en CD, og da kan vi jo spille den vakre sangen Face of love med Nusrat Fateh Ali Khan &  Eddie Vedder.

Dette er enda en bok av de nominerte til Ungdommens kritikerpris. Så var det det der med gleden da, som den gutten i Solgunns kritikerprisklasse etterlyste. Er dette en bok som vil få ungdommen til å tro at livet er verdt å leve eller vil boka ta fullstendig rotta på dem og ta fra dem alt livsmot? Livet er ikke alltid så muntert kanskje, men boka viser at det finnes omsorg og nestekjærlighet der ute. Og kanskje handler det også noe om å glede seg over de små ting i livet.

søndag, desember 02, 2012

I love the Night life

Lesinga av ungdommens kritikerpris-bøker går sin gang, bare med noen dumme avbrudd i ny og ne. Denne gangen er det Venterommet i Atlanteren av Mona Høvring det skal dreie seg om. Dette er skam å bekjenne nok en forfatter jeg ikke har hørt om før. (Samtidig  leser jeg også ”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet"  av Eivind Hofstad Evjemo, men denne boka får jeg komme tilbake til.) I motsetning til sistnevnte bok som er ganske lang er Venterommet en liten sak på 118 sider. Siden debuten i 1988 har Høvring gitt ut 7 bøker, både dikt og romaner.

Hovedpersonen er Olivia, 25 år gammel. Moren er temmelig egosentrisk og står i veien for datterens ønsker og ambisjoner. Olivia står litt utenfor fellesskapet og har få nære venner. Hun har problemer med å gjøre valg til sitt eget beste.  Hun jobber uten særlig entusiasme på et smelteverk - uten at man på noen måte kan kalle dette en arbeiderroman.

Vendepunktet kommer da Olivia arver en villa på Island av alle steder og hun treffer en kvinne som er noe eldre enn henne selv, nemlig Bé.

Replikkene kan kanskje bli litt selsomme noen ganger men det gjør ikke så mye. Boka har en fin melankolsk stemning, og det merkes godt at forfatteren også er lyriker.

Dette er en jegfortelling, og fortellerstemmen er ganske røff. Boka starter med tantas begravelse, hvor Olivia dukker opp; ”full og mismodig”.

En stor del av handlinga foregår på Island, blant annet er flere av dette landets mange varme bad viet en viss oppmerksomhet.

Solgunn forteller at en av ungdommene i Ungdommens kritikerprisklassen hennes etterlyste glede i bøkene. Selv om boka har  ***SPOILER*** en slags happy ending er det kanskje ikke ”glede” man tenker på, da bortsett fra ”gleden” av å lese en god bok. Dette med denne ”gleden” i litteraturen og i særdeleshet i Ungdommens kritikerpris-bøkene tror jeg for resten at jeg må komme tilbake til.



Til slutt kan vi jo høre litt på denne disco-klassikeren.

lørdag, desember 01, 2012

"Hvis dere legger ned bua, legger dere ned en stor del av norsk ungdoms fremtid"

Av all verdens forjævligseringer som finner sted på kulturfronten for tida har vi i dag kommet til Skrivebua, som nok en gang trues av nedleggelse. Dette er et nettested som har betydd svært mye for så mange barn og unge siden 1997, ikke minst for synshemmede da Skrivebua selvfølgelig er tilrettelagt også for dem. Derfor er det ikke rart at også Norges blindeforbund på på sin facebookside legger ut linken til dette innlegget av Mira Ceti Andreassen(17)  & co  fra Aftenpostens Si:D -side.

Dette vil jeg oppfordre alle til å lese, da den sier mye om hva litteratur egentlig handler om.
«I det siste har jeg hatt en depresjonsperiode hvor angst og sinne kom på toppen. Da ingen andre kunne hjelpe meg, ikke psykolog, ikke foreldre, ikke søsken og ikke venner, det var da Skrivebua og vennene fra Skrivebua var der for meg ... Jeg delte tekstene mine på Skrivebua, og jeg fikk støttende og oppmuntrende tilbakemeldinger. Jeg begynte sakte å få selvtilliten og smilet tilbake, og nå går det lettere, alt takket være Skrivebua.no.» Ida (14)
Ikke legg ned Skrivebua!

tirsdag, november 27, 2012

Now or never!

Og så har Carl I Hagen begynt å rasle med sablene igjen. Skal bygginga av Deichmanske utsettes enda en gang? Neste år har Deichman vært i den samme bygningen i 80 år! Det burde fankernmeg være nok!

Siden jeg regner med at alle mine lesere er svorne bibliotekvenner, anbefaler jeg alle om å
skrive under på denne lista. Dette uansett hvor man bor!



Det er nå eller aldri!

søndag, november 25, 2012

Og så litt krim

Den ”bestselgende” krimforfatteren Stein Morten Lier har skrevet sin første krimbok for ungdom. Og der kan man jo si at han er i godt selskap. Det er jo ikke første gang en krimforfatter skriver for barn og ungdom, og neppe heller siste. Vi nevner i fleng:
  • Gunnar Staalesen, som skrev en riktig artig retro spenningsserie på 90 –tallet.
  • Magnhild Bruheim
  • Anne Holt, som har tatt med seg noen av sine action-teknikker i barnelitteraturen,
  • John Grisham, med den litt småkoselige serie om den artige advokatspiren Theodore Bone og ikke å forglemme
  • Ingvar Ambjørnsen, som skrev den særdeles vellykkede serien om Pelle og Proffen på 80 – og 90 – tallet. Dessuten har jo
  • Jørn Lier Horst nettopp startet på en serie,
  • og vi BØR vel også ta med Doktor Proktor-serien av Jo Nesbø.
Tilbake til Stein Morten Lier. Boka heter Rookie og dette skal være første bok i en ny serie.

Selve krimintrigen er så vidt jeg kan dømme ( krim er vel kanskje ikke mitt største kompetanseområde) ganske godt sydd sammen, og innimellom blir det faktisk skikkelig spennende.

Dessverre følger verken person eller miljøskildring opp. Språket er paddeflatt og personene pregløse og uinteressante. Og replikkene er tamme. Så hvor ”bestselgende” denne serien blir gjenstår jo å se, men muligens noe for de gutta som ikke vil lese bøker uten at det skjer noe på hver eneste side etc etc... Også de hadde fortjent noe annet.

tirsdag, november 20, 2012

Einsemdkongen

Så er man i gang med å lese Ungdommens kritikerpris – bøker igjen. Lista over de nominerte er variert, og ifølge jurymedlem Susanne Christensen twitterstatus var det store uenigheter i gruppa. Men som jeg har sagt et utall ganger før; vurdering av litteratur er ingen eksakt vitenskap.

Som vanlig – i den grad noe man gjør for annen gang er vanlig – har jeg satt meg på venteliste på det Deichmanske igjen. Kan jo si at de mindre profilerte forfatterne ( enn altså ... eller skitt, det ser dere jo selv) er lettere å få tak på enn ( unnskyld det uærbødige uttrykket) kjendisforfatterene.

Den første boka eg har lese er Isberg av Lars Ove Seljestad. Det er og den første boka eg les av DENNE forfattaren. Det byrjar med eit snøskred som øydelegg fleire hus, og på sjukehuset møter vi bokas eg-person, ein 16 år gamal gut som har mista alt. Begge foreldra hans døde i skredet.

Skildringa av då han byrjar på skulen att er intens og med nerve. Lærarens klossete forsøk på å nå guten er tatt på kornet. Så då tenkte eg at dette er ein fin bok å bruke om sorg og korleis man skal møte dei som sørgjer. Men det kjem altså meir. (Det er alltid så vanskeleg å vite kor mykje ein skal røpe om handlinga i ei bok, men eg sier i kvert fall ikkje meir enn Morgenbladet og Dagsavisa. 

Vi vekslar mellom å lese om dette isberget, som vi møter i ein poetiske stil i første person eintal og altså denne guten. Isberget er den brutale øydeleggjaren men plutseleg slår det meg at det snart er guten sjølv vi les om. For det går ikkje bra med han. Den siste delen er ei særs brutal og detaljert voldsskildring, der eg-personen er den som utøvar umotivert vold.

Intens men svart lesing dette altså. Så kan man jo undre seg om dette er noko for ”den oppvaksande slekt” . Er til dømes dette den boka eg kunne tenkje meg å gi til eit ungt menneske? Nei, eg hadde vel funne nokre andre bøker først.

Ein av fjorårets juryelevar lurte i ein kronikk i Aftenposten på om ”samtiden virkelig er så trist” og dette vart det jo litt debatt av. Men ein gong lyt vel berre kidsa lære seg at livet ikkje er rosenraudt. Eg har jo før hatt ein diskusjon med meg sjølv om denne prisen, og så langt har eg komme fram til at dette er svære greier.

PS: gratulerer Les! med nye websider. Det var jammenmeg på tide.

PS 2: det kan jo være fristende også å sammenlikne med Brages nomineringar, som vanlig er det helt forskjellige bøker som er nominert – med ett unntak.

mandag, november 19, 2012

By og land hand i hand, liksom!

Uuups! Ikke før hadde jeg trodd at jeg kunne gi meg i kast med å lese de nominerte bøkene til Ungdommens Kritikerpris dumpa det enda en ungdomsbok ned på pulten min.

Boka heter Charliblogg og er skrevet av Eldrid Johansen. Boka er også sendt ut på bokbloggturné og det ser ut som at de fleste anmelderne ... unnskyld bokbloggerne, ikke liker hovedpersonen. Og hovedpersonen er jo ikke akkurat av de mest sympatiske og sjarmerende personer i norsk ungdomslitteratur. Men hallo! for å si det med ungdomsspråket, dette er altså et valg forfatteren har tatt, og hun burde få kred for dristighet. Boka er skrevet i jeg – person, altså hele tiden fra hovedpersonens synsvinkel.

Det kan være fristende å sammenlikne med persongalleriet i bitchy chic-litt ala gossip girl og Små søte løgnere. Men i motsetning til disse bøkene har denne forfatteren et budskap og boka har moral. Kan jo også berolige med at hovedpersonen gjør en handling med ganske god feelgoodfaktor helt i slutten av boka.

Og hovedpersonen, det er altså Charlotte, 15 år, interessert i klær og moter etc, kjenner alle kodene, og som til sin store fortvilelse må flytte fra byen til et lite møkkasted fordi moren (fysioterapeut) har fått ny jobb. Her veit ingen hva som er ” in og funker” og alle bommer på det riktige klesmerket.

”Alt og alle er bare en grå, tjukk, intetsigende, fiskebollespisende masse av fargesvake, ustilige, pregløse individer uten en eneste selvstendig tanke”

Mottakelsen i den nye klassen er mildest talt dårlig, og hun blir fra dag en utsatt for så mye ondskapsfull mobbing at man kan lure på om det virkelig er mulig at ungdomsskolejenter kan oppføre seg sånn. I fokus er spesielt tre jenter, alle med sitt å slite med skal det vise seg.

Men hevnen er søt, og Charlotte oppretter en blogg hvor hun henger ut bygda og dens befolkning på en ganske infam måte. For ikke bli avslørt, anonymiserer hun og redigerer bildene slik at ingen kan gjenkjennes. I løpet av kort tid blir bloggen svært populær. Før katastrofen. Og fallet blir stort.

Dette er en skikkelig pageturner av en bok. Selv om det er det en ganske uforutsigelig målgruppe vi har med å gjøre drister jeg meg til å tippe at boka vil slå an. Kanskje en mulig UPris-kandidat.

Bokas hovedtema er som det skulle ha kommet fram nå mobbing både i den virkelige og den digitale verden, og gudene veit hva som er verst. Typisk nok søker ikke Charlotte hjelp før det har gått helt galt, men heldigvis er det kloke ( kanskje litt overtydelige) voksne som da tar grep. Boka viser at det lønner seg å si fra, og at det i hvert fall ikke kan bli verre.

Slutten er troverdig, det er en ganske åpen slutt, og selv om Charlotte ikke får det enkelt kan noe tyde på at ting kanskje kan ordne seg. En forsiktig optimistisk slutt med andre ord. Jeg likte også at hovedpersonen er så offensiv og at hun ikke blir framstilt som offer. Og hun har så absolutt integritet. 

Av de positive voksenpersonene er det også en gråhåret bibliotekar på rundt 60 år. Som attpå til heter Åslaug! Dermed skulle forfatteren i hvert fall ligge godt an til å vinne årets pris i bibliotekarklisjeer!

mandag, november 05, 2012

Spennende?

I dag to spenningsbøker.

HESTAR MEG HER OG HESTAR MEG DER
Anne Viken debuterar med boka Elise og mysteriet med dei døde hestane. Som alle sikkert skjønar no er dette ein spenningsbok, men sidan det og er ein del hestar og riding i boka må ho og kunne kallast ei hestebok. Sjølv om dei obligatoriske snørrhovne stalljentene ikkje er med.

Elise 13 år skal denne sumaren handlinga finn stad vere assistent for onkelen sin, som vikarierar som dyrlege i ei fiktiv bygd i Noreg.

Han heiter Kalle, og har 
”draget på stort sett alle, frå hestejenter til dei mest hardcore bondekoner. Av og til har han til og med draget på bonden sjølv” s 26
Tordenbygda er ein stad med ein uvanleg rik storviltfauna og ei noko dunkel fortid. Fæle ting skjer og Elise, som det skal syne seg er ei riktig tøff jente, freistar med dødsforakt å løyse mysteriane.

Forfattaren er sjølv veterinær og ho lykkast til overmål å nytte kunnskapen sin slik at det vert levande, ja skikkeleg spanande, lesing. Det er jo ikkje måte på kor mykje den unge veterinærvikaren må til pers i denne boka. Til dømes er det ei gripande skildring av ein hund som er så sjuk at avliving er einaste utvegen. Forfattaren vil og seie noko om veterinæryrket og både kylling- og pelsdyrindustrien får sitt.

Boka er frodig og full av forteljarglede. Eit døme er den noko burleske skildringa av det årlege kusleppet heilt i byrjinga av boka. Når dei rasar forbi prestegarden brukar presten å kaste gamle salmebøker og altervin (!) etter dei. Av andre andre personar i boka kan nemnast Gamle-Mathias som bur saman med presten. Og den slemme, biske og noko alkoholiserte bonden Martin. (Kanskje ikkje så rart at han drikk, dette er enda ein av disse bøndene som har følt seg forplikta til å ta over slektsgarden, sjølv om han helst ville jobbe som journalist. )

Både den temperamentsfulle Elise og onkelen hennar er levande personar og replikkane sit godt. Forteljinga har driv og varme og nokre gonger er det riktig spanande.

Ein absolutt godkjent debut dette. Det eg likte minst med boka er alt dette my(s)tiske stoffet, som til dømes norrøne offerplassar, gamle munkeordnar som ofrar hestar med lange aner til djevelen, hestekultar, gamle kyrkjemaleri, torshammarar med meir. Eg trur at boka hadde stått seg like bra utan alt dette.


UT PÅ TUR ALDRI SUR
Akkurat som handlinga i Elise og dei døde hestane er handlinga i Øst for Dunkelpiggen av Julia Kahrs noe på siden av virkeligheten.

Jeg likte starten best. Fiola, med velmenende men svært travle foreldre uten interesser for friluftsliv, overtaler bestevennen Peter til å begi seg ut på en ekspedisjon med alt det innebærer – dette inspirert av naturfaglæreren. Målet er å finne noen sjeldne fjellfioler i Blomsterdalen. Ungene, begge 10 år,  er enkelt rustet, teltet er for eksempel bare et rosa leketelt, og ingen av dem har vært ute på fjelltur før. Men innsatsviljen og pågangsmotet hos Fiola er stort.

Boka har en koselig grunntone. I følge forlagsreklamen er dette en ”skummel og fantastisk eventyrekspedisjon” men spenningstoppene uteblir. Egentlig skjer det ikke så fryktelig mye annet enn at de utsettes for vær og vind, fisker og får fisk, går seg vill, tenner bål, blir borte fra hverandre og finner hverandre igjen etc. Etter  en del slit og strev finne de finner også et tomt hus. Dette kunne det kanskje ha vært gjort en del mer ut av.

Etter 150 sider oppdager de en gifttønne og resten av de i alt 258 sidene går med til å forhindre at dalen blir forgiftet. Og så ender alt i forsoning og fordragelighet, ungene gjenforenes med foreldrene og alt ordner seg til alles tilfredshet. Jeg sier som jeg har sagt noen ganger før, boka burde ha vært strammet en god del inn.

Til slutt litt musikk.

Passende musikk i anledning våre venners jakt på fjellblomster kan være denne klassikeren, her sunget av Joan Baez. 

Og som om ikke det skulle være nok, slipper vi også til Van the man! Ikke dårlig den heller for å si det med en mild understatement.

torsdag, november 01, 2012

onsdag, oktober 31, 2012

Den vanskelige puberteten

I ”Den sommeren pappa ble homo” av Endre Lund Eriksen møter vi Arvidsjaur 13 år. Han ferierer sammen med sin far og en sprengkåt hund ved navn Waldo i en campingvogn. Moren har forlatt dem med pilatestreneren, som far og sønn raskt døper Pontius Pilates. Ha ha litt morsom det, da! Så møter faren ( en litt artig forsoffen akademikertype) en mann, og man kan jo tenke seg hvordan sønnen reagerer.
”Jeg har ingenting imot homser. Jeg synes ikke det skal være forbudt eller noe. Jeg synes at alle som vil, skal få være homo så mye de orker.” 
 Og legger til: 
”(Bare de holder seg unna meg.)” (s 20)
 Med i handlinga er også Indiane, ett år yngre, datter til tidligere omtalte mann. 
”Vi må få dem fra hverandre. Å ha en pappa som er homo er greit, men en pappa som er homo med faren din ... ” s 43 
Indiane, som er oppvokst med to fedre, blir det nødvendig korrektivet og forfatterens talerør i denne boka. Egentlig litt genialt gjort.

En del av handlinga går med på å spionere på fedrene for å sabotere romansen, og Arvid henger over faren som en klegg. Akkurat det grenset til å bli litt masete på denne leseren. Men det boka handler like mye om er Arvids redsel for å forlate barndommen. Mens den mer utviklede kameraten Frank for lengst er på full fart inn i puberteten synes Arvid at dette er skumle saker. 
”Sånn går det når gutter kommer i puberteten. Jeg kan ikke si jeg gleder meg” (s 83) 
Og her tror jeg en god del gutter vil kjenne seg igjen. Andre gode bøker som handler om det samme er I går var i dag i morgen av Klaus Hagerup. Aschehoug 1992. Jeg vi også ta fram den ( til tider) vanvittig morsomme Supergutt av Per Knutsen (Cappelen 1996) som blant annet handler om det der med å få hår på tissen.

Også i Lund Eriksens bok er det en god del situasjonskomikk og et artig persongalleri, med et til tider ganske høyt partynivå. Som vanlig er forfatteren muntlig og fin i stilen, og jegpersonen er en trivelig kar. Få også med dere denne morsomme bloggposten fra ungdomsbøker.no hvor forfatteren forteller om bokas tilblivelse.

søndag, oktober 28, 2012

Den 1 november

er den store dagen da nasjonen skal få vite hvilke bøker som blir nominert til Brageprisen. Begivenhetene starter kl 12.00 så da er det vel bare å sette seg ned for å følge twitterstrømmen igjen. Denne gangen er det – i tillegg til klassen for barnelitteratur – en egen klasse for ungdomslitteratur.  ( Og selvfølgelig også en bråte andre klasser, ingen nevnt ingen glemt. ) 

Som det konkurransemennesket jeg er får jeg vel som vanlig prøve meg på noen gjetninger. Denne gangen konsentrerer jeg meg om ungdomsbøkene. (Tidligere gjetninger om nominasjonene til barnelitteraturprisen har som regel gått så dårlig at jeg har vært en dyp depresjon nær.)

Av ungdomsbøker  jeg har lest i år  ( og nå tror jeg at jeg har vært gjennom de fleste) tipper jeg noen av disse:
  • Lille Ekorn av Linn T. Sunne 
  • Noen roper navnet mitt av Eva Jensen 
  • Kjære miss Nina Simone av Tor Fretheim. Som nettopp fikk Riksmålsprisen for beste barne- og ungdomsbok. Benytter også anledningen til å gratulere. 
  • Uka etter av Stein Lunde 
  • Hundetanker av Tyra Teodora Tronstad (Fjorårets nykommer, en forfatter jeg virkelig setter pris på) Fuck off I love you av Lars Mæhle 
  • Sangen om en brukket nese av Arne Svingen ( hvis det er en ungdomsbok, men den heller kanskje mer over til barn) 
  • Nærmere høst av Marianne Kaurin (en av årets beste debutanter) er også en sterk kandidat. Og dette var vel dett. Nei, fankern heller, nå holdt jo på å glemme 
  • Hunger av Harald Rosenløw Eeg, som jeg ennå ikke har lest. Derimot er jeg litt usikker på om
  • Den sommeren da pappa ble homo av Endre Lund Eriksen er en ungdomsbok eller en barnebok.
Dette ble 10 kandidater. Så da er det bare å koke det ned til fire. Vi kommer vel ikke utenom
  • Noen roper navnet mitt av Eva Jensen, tenker jeg.
  • Hundetanker av Tyra Teodora Tronstad.  Og så tror jeg fankernmeg vi satser på en debutant;
  • Nærmere høst av Marianne Kaurin, og til slutt (Dette helt uavhengig av Riksmålsforbundets pris);
  • Kjære miss Nina Simone av Tor Fretheim. Det kan godt være Tor Fretheims tur i år. 
Næmmenjøsseballda! Ingen nynorskbøker!? Nei, det var jo dumt. Men for å si det med han Ivar Aasen sjølv: Lykka fell ikkje likt for alle.

Livet i Inkognitogata 18

Boka med den litt lange tittelen Statsminister Fahr og sønn ; Barna som forsvant er skrevet av debutanten Lars Joachim Grimstad.
  • Hovedpersonen er Finn, tipper rundt 12 år, 
  • faren er tidligere taxisjåfør som er blitt statsminister (etter at han startet Merpartiet som har en politikk inspirert av samtaler med kundene i baksetet, så da kan dere vel tenke dere sjæl), Finn får under spesielle omstendigheter som dere kan lese om selv en ny bror, 
  • Kimmelim, virkelig en artig kar med en noe spesiell fortid, snart dukker også 
  • Sunniva opp, en klassevenninne, ei skikkelig tøff jente med temperament, 
  • en gymlærer, 
  • diverse skurker, 
  • hemmelige agenter, 
  • androider, 
  • noen slemme barn, 
  • slemme gamlinger, 
  • med flere. 
Som tittelen tilsier forsvinner det haugevis med unger og Finn og Sunniva må ta affære. Som dere skjønner så er denne boka helt far out i forhold til virkeligheten. Derfor er det jo litt artig at handlinga finner sted i området bak Slottet, og ungene går på Urra. Uranienborg for uinnvidde. Boka har også (minst) en bihistorie, men forfatteren kommer i mål til slutt på - for en debutant å være - imponerende måte og får alt til å gå opp.
Her et bilde av statsministerboligen i Inkognitogata... unnskyld - gaten heter det vel strengt tatt på disse kanter. 
Og dessuten ER faktisk boka morsom. Språket er sprelsk og replikkene sitter som et skudd. Innimellom er den også riktig spennende. Boka har også enkelte stillferdige og vemodige partier. For eksempel når Finn sender et brev til sin døde mor i form av papirfly opp mot himmelen.

På mange måter et overflødighetshorn av en bok dette. Jeg har (som vanlig) én innvendig. Boka ER for lang! Over 300 sider blir for drøyt, og forfatteren burde ha kuttet litt ned og heller killet noen darlingser.

Men men - HVEM er det som har tegnet det artige omslaget? (Det KAN minne om Flu Hartberg. ) Jeg har endevendt boka og jeg har sjekket forlagets websider - uten resultat. Aschehoug, da!



Siste delen av boka – som er spekket av dramatikk – fikk meg til å tenke på en scene i storfilmen Titanic. Så da kan vi kanskje benytte anledningen til en gang se denne berømte scenen der Kate Winslet hugger over håndjernene til Leonardo DiCaprio. 

mandag, oktober 22, 2012

Fantasy

Samuel Sekel av debutanten Tina Trovik har fått positiv mottakelse både i bokbloggverdenen og i Dagbladet. Nær sagt som vanlig er jeg vel litt mer forbeholden. Boka dreier seg altså om en 13 år gammel foreldreløs gutt som vokser opp hos noen riktig slemme fosterforeldre. Så blir han nærmest headhuntet til Byrået hvor han går på en slags internatskole som kan minne litt om Galthworth. Andre likheter med Harry Potter-bøkene er at Samulel som unge Potter har mystiske arr, av ukjent opprinnelse og har helt spesielle evner.

Samuel er opptatt av å finne sine foreldre, og ellers blir leseren servert et sammensurium av tidsreiser, genmanipulering, DNA-sensorer og annen moro. Det beste med boka er skildringen av Samuels medelever. Her finner vi en del humor som det bare er så altfor lite av i fantasylitteraturen. Faktisk fikk jeg også visse assosiasjoner til de gode gamle Stompa-bøkene. Boka har også litt sårhet; Samuels savn etter en normal barndom og lengselen etter å finne sine foreldre. Ellers består persongalleriet både av slemme og snille og også vanlig for sjangeren; hvem kan man egentlig stole på etc. Fortellingen burde ha vært strammet en god del inn. Dette er første bind i en planlagt serie. Tittelen er litt pussig siden unge Sekel faktisk ikke tidreiser til Paris før et godt stykke uti andre halvdel av boka.

Da er nok Lykke Bakeri av Kathryn Littlewood mer veldreid. Dette er enda en av alle disse tykke småmorsomme og koselige fantasybøkene for barn. Heltinnen er Rose, rundt 12 år hvis jeg ikke husker feil, hun er – i motsetning til sine to brødre - hjelpsom og pliktoppfyllene.

Familien har et bakeri, hvor magi er en viktig del av ingrediensene. En dag må foreldrene reise bort for å avhjelpe en epidemi, og ungene må passe businessen. Og dermed er det duket for nok en Trollmannens læregutthistorie. Inn på arenaen dukker det også en ukjent tante opp. Mon hva hun pønsker på? 

Et grep jeg har sett også i andre oversettelser i den senere tid er at oversetteren tilpasser handlinga til norske forhold. For eksempel kommer tanta fra Tromsø. Man kan ergre seg over det eller godta det. Er dette en ny trend? Eller rettere sagt en trend som er tilbake? Muligens stoff for en litteraturoppgave.

Og så kan vi jo kanskje nevne at forfatteren har det litt morsomt på oss bibliotekarers vegne. Foreningen Bra Bibliotek- Berter er ganske morsom hvis man klarer å la være å irritere seg over bibliotekarklisjéene.

fredag, oktober 19, 2012

Enda flere jenter

Picassokvinnen av Taran L. Bjørnstad er skam å bekjenne den første boka jeg leser av denne meriterte forfatteren. Hovedpersonen er Angelika, 18 år, som har Treacher Collins syndrom. Det betyr at hun har et deformert ansikt. Håndtert av en mer urutinert forfattere kunne jo dette ha blitt temmelig spekulative greier. Det blir det heldigvis ikke.

Det første kapittelet i boka beskriver i detalj hvordan kirurgen gjennomfører en operasjon for å operere inn kinnben. (Spoilervarsel unødig siden det tross alt er første kapittelet). Det som siden kommer skjer faktisk FØR denne operasjonen. Dette kunne KANSKJE ha vært markert litt bedre, men selv har jeg jo såpass lesetrening at jeg tok det ganske raskt.

Boka viser hvordan Angelika er blitt sosialt avskjermet på grunn av sitt utseende. Hun sitter mest på rommet sitt og legger avanserte puslespill, samler på glassfigurer ( sikkert flere enn meg som får visse assosiasjoner nå) og chatter med ekle menn som en attraktiv jente med kontroll. Dessuten blogger hun anonymt om sitt egentlige jeg. Den eneste menneskelige kontakten hun har når handlinga starter er en narkoman ung mann i samme blokka, moren ( som er sykemeldt på grunn av datterens problemer), og flere fra hjelpeapparatet. Som for eksempel en psykolog som prøver å få henne til å bryte ut av isolasjonen. Siden dukker en liten gutt som flytter til den samme blokka opp og ei jente som bor på et asylmottak. Begge bidrar til å ruske litt opp i Angelika og få henne ut av selvmedlidenhetmoduset.

Angelikas ensomhet, morens handlingslammelse og fortvilelse er godt skildret. Personskildringene er levende og troverdige, kanskje bortsett fra en noe eksentrisk kunstner som Angelika møter, men kunstnere KAN jo være litt outrerte, da!

Boka handler om Angelikas kamp ut av isolasjonen og tilbake til livet. En virkelig gripende fortelling om en modig jente som bryter noen grenser.  Boka er medrivende men muligens – for å gjenta meg selv for ørtende gang på denne bloggen - kunne den ha vært kutta litt ned.

Mens Bjørnstad går dypt inn i et ungt sinn må man vel si at Beistet av Ingunn Aamodt er av det lettere slaget. Vi møter Mona, 17 år. Hun er på en VG-liste-konsert på Rådhuset i Oslo, idolet er en herremann ved navn EK, og til sin store glede får hun anledning til å komme på en fest der også EK er, han ... ja hvor mye skal jeg røpe da... men i hvert skjønner leseren raskt hva slags drittsekk vi har med å gjøre, og Mona blir etterlatt i en ganske oppløst tilstand. Hun begynner å slanke seg og ... joa, dere gjetter riktig ... får spiseproblemer.

Samtidig får hun en plan som hun gjennomfører sammen med sin gode venn Patrik. Dette helt på sida av det realistiske, det skal jammenmeg være visst, hun tar en søt hevn over kødden og voilà : (spoilervarsel skulle være unødvendig) happy ending. Dette på 122 sider! Handlinga strekker seg over nøyaktig ett år. Men -  dette er slettes ikke ueffent, boka er en skikkelig pageturner med mye feelgood. Og innimellom – ikke minst på slutten - er det riktig spennende! Språket er ikke av det mest virtuose men passer fint til sjangeren og innholdet. Burde være en sterk kandidat til UPrisen!

søndag, oktober 14, 2012

Oss bokbloggere i mellom del 2 (og med all sannsynlighet siste.)

Som vel de fleste har fått med seg har det vært en del oppmerksomhet rundt bokbloggere kontra litteraturanmeldere i den seinere tida, og kanskje aller seinest her. Eller forresten ikke, det kommer jo stadig nye innlegg med motforestillinger mot oss stakkars bokbloggere. (Akkurat som det skulle være verre med bokblogger enn med andre blogger, enten de er rosa, svarte eller matblogger. Og hvis noen synes de er dårlige så kan man jo bare la være å lese dem. ) Egentlig hadde jeg vel tenkt å bare la diskusjonen surre og gå uten å blande meg men så kunne jeg jo ( typisk meg ass) ikke unngå fristelsen til å ytre meg.

FORSKJELLEN MEN EN BOKBLOGGER OG EN LITTERATURKRITIKER
Men kanskje man først skulle gjøre et forsøk på å definere ulikhetene mellom en litteraturkritiker og en bokblogger eller litteraturblogger eller hva man nå kaller oss. Noen avisanmeldere ... uuups – det er jo også noen forskjeller mellom avisanmelderi og litteraturkritikk ( f. eks. i Vagant og Vinduet) men hvor lang skal egentlig denne bloggposten bli ... i hvert fall legger noen ut anmeldelsen sin på en blogg etter at den har vært trykket i avisa eller et tidsskrift, men da blir det kanskje mer en slags hybrid.

En bokblogger er altså en entusiast som på sin fritid skriver om bøker og legger det ut slik at alle kan lese det. Har jeg ikke en gang tidligere sagt at dagens bokbloggmiljø, der flere leser og kommenterer hverandres blogger kan sammenliknes med lesesirkeler, bare at de befinner seg i cyberspace.
”Jeg stortrives med å blogge om det jeg elsker, nemlig bøker. I starten begynte jeg å blogge fordi jeg ble så inspirert av å lese mine medbloggeres blogger. Jeg ville også dele mine leseopplevelser med de rundt meg og kanskje inspirere andre til å lese, så derav begynte jeg å blogge. ... Jeg har gjennom bloggen fått mange nye bekjentskaper og jeg blogger nå også for de det er veldig sosialt, men også for å bli en bedre leser og anmelder. Med det mener jeg at jeg vil bli flinkere til å uttrykke meg skriftlig om boken jeg leser, og bli mer reflektert som leser, sier hun.” (Bloggeren Isabella Danielsen.)
Bloggere KAN tillate seg visse friheter som aviskritikerne ikke kan, ( tull og fjas, digresjoner og annen moro) fordi hun/ han er sjefen og ikke har noen redaksjonell linje å forholde seg til. Rett og slett være litt småfrekke. En annen ting er jo hvor mange bloggere som benytter seg av denne muligheten. Én som gjør det er en av mine favoritter for tida, bloggeren Kafka på jobbet, som virkelig kan ha noen freske anslag, morsomt men kanskje ikke like sakelig alltid. (Og so what? )

Og nå burde jeg kanskje  ha sagt noe om hvor interessante alle aviskritikker egentlig er og hvor lange handlingsreferater MÅ man lide seg igjennom før man kommer til ”den kritiske analysen” og HVOR nødvendig ER det med alle disse fremmedordene etc etc og hvor mange aviser MÅ anmelde den siste Doktor Proktor-boka når det anmeldes så lite barne- og ungdomsbøker ellers,  men har en mistanke om at denne bloggposten blir lang nok som den er.

For å feie all mulig misforståelse til side: selvfølgelig trenger vi også kvalifisert litteraturkritikk med faglig tyngde. Barnebokkritikk.no er et slikt sted. Her er det opplyst om den faglige bakgrunnen til alle kritikerne. I hvert fall de fleste av dem har litteratur som universitets eller høgskolefag. Faktisk så skrev jeg en gang et innlegg om nødvendigheten av et høyt litteraturfaglig nivå på dette nettstedet.

ANDRE TYPER BOKBLOGGER
Det er flere folkebibliotek som har hevet seg på blogglinja, noen er riktig kjedelige, antakelig fordi bloggerne representerer biblioteket og ikke seg selv, men jeg skal nevne to hederlige unntak. Litterær puls er Deichmans bokblogg, og ut fra bibliotekarslagordet en hver bok du ikke har lest er en ny bok blogger bibliotekarene personlig og engasjert om bøker fra samlinga. Og så må vi ikke glemme bloggen 3 vise kvinner på  Lom bibliotek som formidler litteraturglede og vitner om et i særklasse gjestfritt bibliotek hvor det ser ut som at de ansatte trives sammen og med lånerne sine.

HVEM?
Noe som forundrer og irriterer meg er at mange bokbloggere er anonyme. Hvem er de - og ikke minst – hvilke kvalifikasjoner har de? Jeg skulle jo tro at det er greit for leserne å vite hvem de har med å gjøre før de eventuelt tar seg bryderiet å lese en blogg. Derfor gjør jeg selv grundig rede for hvem jeg er og hva jeg eventuelt har å fare med. Ikke minst  hvis jeg ”slakter” en bok ( hva nå egentlig en slakt er, det er jo tross alt ikke jakt og fiske vi snakker om)  bør det være tydelig hvem som skriver bloggposten.  (Debutanter lar jeg være å skrive om hvis jeg ikke har noe positivt å si om dem.) For hvem gidder vel å lese en blogg der alt er pakket pent inn i cellofan? (Det KAN nok også ha sine fordeler å være anonym, noe jeg muligens kommer inn på seinere i innlegget.)

FORLAGENE OG BLOGGENE
Så :  hva ER egentlig problemet med alle disse bokbloggene? Litteraturkritikerne og bloggerne opererer jo på hver sine arenaer, eller kan vi kalle det litterære blomsterbed? Årsaken til alt spetakkelet rundt bokbloggene er så vidt jeg har skjønt at forlagene har oppdaget dem og benytter dem for alt de er verdt i markedsføringa. I sin frustrasjon over manglende anmeldelser – for eksempel av ungdomsbøker – har Cappelen Damm som kjent fått bloggere til å delta i ”bokbloggstafetter”. Og hvor uhildet blir innlegget da, liksom, når bloggeren FÅR boka, men dette har jeg skrevet til gangs om før. Selv om jeg selv har takket nei til å blogge etter forlagenes pipe, er jeg likevel blitt sitert, både på forlagswebben, i forlagskataloger og som ”blurb”. Uten å ha blitt spurt. (Note to self : vær forsiktig med superlativene heretter!) Dette har jeg neppe noen mulighet til å forhindre. Noen kritikere er til og med bekymret for om folk ( det bokkjøpende - og lesende publikum) kan skille mellom en bokblogg og en kvalifisert kritiker, men hvor dumme tror man da at folk er?

HABILITET
Og så var det der med habiliteten, da. Norge er et lite land, og mange i bokbransjen (forfattere, forlagsredaktører, formidlere og lesere) kjenner hverandre fra før. Ikke minst gjennom sosiale medier. Akkurat det gjelder like mye for kritikere som for bokbloggere. Det er vel grunn til å tro at kritikere ikke skriver om forfattere de kjenner, men hva ligger det i det å ”kjenne” noen? ( Pr. i dag er det et par forfattere hvis bøker jeg lar være å skrive noe om, uavhengig av hva jeg måtte mene om bøkene deres. ) 

TIL SLUTT
Én gang i året, når herværende blogg jubilerer, går jeg inn i meg selv og spør meg hva fankern jeg driver med, hvorfor og for hvem. Her kommer forsvarstalen nok en gang.
  • Siden jeg har lest så mye barne- og ungdomslitteratur i SÅ mange år ( tror ærlig talt ikke at mange her i landet har lest like mye som meg) mener jeg å ha litt peiling. Dette er en påstand, jeg har ingen formell kompetanse i litteratur ( noe jeg heller aldri har lagt skjul på, snarere tvert i mot), så man får ta det for det det er. Take it or leave it!
  • Som alle veit, det skrives svært lite om barne- og ungdomslitteratur, og jeg har selv glede av å lese andres blogger om b & u, og håper derfor at andre kan ha nytte av å lese det jeg skriver.
  • Det har også – i noen ( altfor få) tilfeller vært litt diskusjon etter noen av bloggpostene mine, noe som også har vært én intensjon med denne bloggen.
  • Å skrive om en bok gir hjelp til å bearbeide det jeg har lest, og siden en blogg er offentlig må jeg jo anstrenge meg litt for å gjøre det (så) skikkelig (jeg kan.) Og som Isabella sier, har jeg fått øvelse i så skrive.
  • Jeg har også gjennom bloggen kommet i kontakt med mange i samme bransje som meg selv, altså formidlere og andre brave kvinner og menn. Noen av dem har jeg også møtt i det virkelige liv. Skikkelig stas!
  • Og – noen ganger har jeg faktisk hatt det litt artig. Takk til google som har gitt meg denne muligheten! 


Og da kan det jo passe fint å avslutte med denne klassikeren. Liker du ikke bokblogger så la'vær å lese dem.

onsdag, oktober 10, 2012

Forbudte følelser

Boka Din vakre jævel er det andre samarbeidsprosjektet mellom Arne Svingen og Helene Uri. Denne boka handler som vel de fleste har fått med seg nå om forholdet mellom Robin, snart 16 år (men altså foreløpig under den seksuelle lavalderen), kommer fra ”enkle kår” på Romsås,  og Hedvig, 25 år, opplyst middelklasse, jobber på et kunstgalleri og skal snart gifte seg. Begge forteller hver sin gang om begivenhetene fra sitt eget ståsted.

Det starter med at Robin sammen med et par kamerater raner Hedvig og etterpå blir de elskere. Altså ikke med en gang da ha ha det hadde vel tatt seg ut, men det oppstår etter hvert ( eller ganske snart) erotiske følelser og Hedvig veit ikke riktig hva hun skal gjøre. (Synes nok at overgangen fra å drive med småkriminalitet til å bli en skikkelig gutt som for eksempel hjelper til med servering på Hedvigs tilkommendes smørefest ( ha ha skikkelig pikante greier som kanskje kunne ha blitt utnytta noe bedre) blir litt brå.)

Som Dagbladet ganske riktig kommer inn på her er det ikke til å unngå at det blir en del sex uten at dette burde sjokkere selv den mest snerpete søndagsskolelærer. Eller i hvert fall ikke så mange andre. En biperson er ei venninne av Hedvig, ganske fresk type, men noe klisjéaktig. Hennes rolle er å være et slags korrektiv, i tilfelle noen av de unge leserne skulle være i tvil om at Hedvig går over streken.

Det er Svingen som kommer best fra dette samarbeidet men ellers gjorde boka bemerkelsesverdig lite inntrykk på denne leseren.

Da svinger det mer av Stjålet av Lucy Christopher. Dette er ganske tøffe saker med et originalt plot og med høy intensitet. Gemma, 16 husker jeg ikke helt feil, blir kidnappet på en flyplass av den tiltrekkende og noe eldre Ty, som tar henne med til den australske ørkenen. Ty er en ganske skadeskutt fyr, noe hans oppførsel i høy grad bærer preg av, og som selvfølgelig er med på å skape spenning. Gemma er ( naturlig nok) i starten svært aggresiv mot sin frihetsberøver men etter hvert .... nei, her røper jeg ingenting, men kan henvise til bokas undertittel ”Et brev til han som kidnappet meg”. (Ha ha, jeg veit nok hva dere også lurer på, men røper ingenting.)

Vi kan vel si at vi blir kjent med flere sider både hos Ty og Gemma under lesningens gang. Den australske naturen ( det vil si ørkenen med tilhørende flora og fauna) er også en vesentlig del av handlinga. ( Forfatteren er vokst opp i Australia.) Trass i at temaet er noe ... spektakulært er utviklingen av forhodet mellom de to redelig beskrevet uten at det noen gang tipper over. Eller sagt på en annen måte: spektakulært men ikke spekulativt. Dette er en debut som er en del av en universitetsgrad i kreativ skrivning og jeg kan jo ikke bli annet et imponert.


Siden det ikke var bilder på den forrige bloggposten bør jeg kanskje ta med ett på denne. Med i handlinga i "Stjålet" er en kamel. (Ha ha, først trodde jeg jo at det dreide seg om oversettelsesslurv som manusvaskeren burde ha tatt, men nei da, det ER faktisk en kamel med i handlinga. Det virker faktisk som forfatteren har vært borti noen før! Dette er faktisk intet mindre enn en australsk kamel!)

mandag, oktober 08, 2012

1942

I dag to barne- og ungdomsbøker om krigen.

Trass i hva Dagbladet påstår her finnes det faktisk en god del barne- og ungdomsbøker om krigen i Norge, tenk bare på den fine serien av Grete Haagenrud om de to søstrene som må flykte fra Finmark. Men når det gjelder barne- og ungdomsbøker om forfølgelser av norske jøder kommer jeg bare på to:
  • Miriam av Aimée Sommerfelt kom ut i 1960 og 
  • Kvalt kjærlighet av Sigurd Senje fra 1988. Kan kanskje ta med 
  • denne lille lettlestboka av Harald Skjønsberg også. 
Men bare i år har det altså kommet ut ikke mindre enn to bøker ( med forbehold om at jeg ennå ikke har dannet meg den fulle oversikt over b&u 2012 ) om dette svarte kapittelet i Norsk historie. Med all sannsynlighet fordi det nå er 70 år siden norske jøder ble deportert.

1
Over grensen av Maja Lunde er en typisk helt grei bok om to norske søsken (Otto 12 år og Gerda 10 år) som hjelper to jødiske søsken (Sarah 7 år og hennes bror Daniel, jevnaldrende med Gerda.) Det er Gerda som er fortelleren. Otto og Gerdas foreldre har gjemt de jødiske barna i kjelleren for at de skal få hjelp til å flykte til Sverige. Uheldigvis blir foreldrene arrestert mens alle ungene klarer å komme seg unna. Først tar de toget til en tante i Halden med Sarah og Daniel som blindpassasjerer, og siden går det slag i slag.

Det er duket for temmelig mye action. Maja Lunde er egentlig manusforfatter og det bærer boka preg av. Jeg må vel si at jeg har lest bedre barnebøker om verdenskrigen, for eksempel ”En gang” og ”Så” av Morris Gleitzman , begge omtalt her, og Gutten med den stripete pysjamasen av John Boyne. Men innimellom er jo boka ganske spennende. Forfatteren kunne ha gått tettere inn i personene, for eksempel kunne man kanskje forvente at en 10 – åring ville ha latt det gått mer innpå seg å se at foreldrene blir tatt av tyskerne og ført bort. Kan vel røpe at det hele ordner seg på beste vis.

2
Den andre boka er en ungdomsbok, Nærmere høst av Marianne Kaurin. Dette er blitt en særdeles vellykket debut om en jødisk familie som bor i Biermansgate på Grünerløkka. Vi møter:

  • Ilse, familiens opposisjonelle 15 - åring, krangler med moren om innetider/ utetider , har masse følelser typisk for alderen og strever med å finne ut av seg selv, 
  • Sonja, den pliktoppfyllende og ordentlige storesøsteren, drømmer om å bli syerske på Nationaltheateret, 
  • Miriam, lillesøstra, som har en mer naiv tilnærming til begivenhetene, noe som er med på å gjøre fortellingen ekstra gripende, 
  • faren Isak, skredder, kjemper for å livnære familien med at stadig synkende kundegrunnlag, og prøver å skjerme dem fra antisemitisk trakassering som skriblerier på vinduene, 
  • Nabo 1: Herman Rød, forelsket i Ilse (og viseversa) , lever et dobbeltliv, 
  • Nabo 2: Rolf Rustad, drosjesjåfør, som også må ta standpunkt, 
  • Einar Vindju, bor på Frogner og hjelper jøder. 
  • Med flere. 
  • Burde vel også ta med moren, som ... eller det skal jeg kanskje ikke røpe. 
Jeg skal også være forsiktig med å avsløre for mye om hvordan det går med familien, men som alle vet, Norge har ikke mye å være stolt av når det gjaldt å redde jødene fra tilintetgjørelsesleirene under krigen. Grusomhetene er skildret med innlevelse, men uten at det blir spekulativt. Forfatteren går i dybden i personskildringene, miljøet er troverdig og stemningen er helt spesiell. Boka skildrer også høsten og Grünerløkka slik denne bydelen en gang var på en fin måte og slik at i hvert fall denne leseren føler at hun er tilstede. Kan vel røpe at boka har en optimistisk slutt- tross alt.

Flere jøder bodde i samme område som vår familie, nemlig nedre Grünerløkka og Hausmannskvartalet. I Calmeyersgate 15 bodde det 19 jøder. Den gamle synagogen fra 1924 ligger fremdeles i bakgården. Nå er den blitt et jødisk museum. Anbefaler alle å ta en søndagstur i dette strøket, slik jeg gjorde for noen uker siden.

torsdag, september 27, 2012

Dette bibliotekbesøket glemmer jeg aldri

Sist mandag dristet jeg meg til å ta buss 401 over bygrensa for endelig å besøke Lørenskog bibliotek som for ikke lenge siden har fått nye fræshe lokaler.

Her plassen foran kulturhuset hvor biblioteket holder til i de tre nederste etasjene. Legg merke til den litt stilige plaskedammen til venstre.

Og her er inngangspartiet med glassvegger. På skjermen over døra ser vi at selveste Finn Kalvik skal opptre denne aftenen. (Tida med de amatøraktige håndlagete plakatene er for lengst forbi! Og bra er vel det...) 

Her viser Heidi stolt fram lesetreet hvor unga kan kroe seg med bøker, mens

foreldrene er henvist til  V.I.P - avdelinga hvor de kan lese voksenbøker. For eksempel om barneoppdragelse og andre emner foreldre med respekt for seg sjæl burde sette seg inn i.

Her en gløtt inn i ungdomsavdelinga med publikums-PC-er i forgrunnen. Hva de merkelige greiene i forgrunnen er? Følg med, følg med...

Her ungdomshylla.  (Legg merke til én ting her, folkens. Men dette kommer vi også tilbake til!) 

Men FØRST bokrobotene som sorterer bøkene så personalet slipper, og kan bruke tida til noe annet. Når trallene er fulle tar de heisen opp i riktig etasje! Du store alpakka! Fortsettelse følger...

Men først kan vi jo roe oss ned med en bok med utsikt over motorveien i denne elegante lenestolen. Ikke noe furumøbler herihuset, nei!

Dette liker jeg! Åpent magasin for publikum som liker bøker med lav omløpshastighet og andre rariteter. Ja, dere leser riktig! Personalet på Lørenskog bibliotek er så dristige at de tør å slippe lånera inn i magasinet  - helt på egen hånd!!!!

Nei, la oss roe oss ned men litt hyller igjen. Runde delikate seksjoner. Legg også merke til de store hyllemarkørene. Selv den mest nærsynte skulle med letthet finne krim-hylla!

Nå er vi kommet til "robot-rommet" i 3. etasje med de bøkene  som hører til her, og

her demonsterer Heidi hvordan man kan

vippe trallen opp, slik at personalet enkelt kan sette de sorterte bøkene på riktig hylle.

Og så mine damer og herrer, det beste av alt (lekker arkitektur og glassvegger til tross) : TAAAAA RAAAA: en av mine kjepphester: hyller med BOKFORSIDENE ut!!!!!!! Heidi demonsterer her hvordan man finner fram på hylla. HØRER jeg innvendingene hagle? Tenk om en bok ikke står HELT riktig etter alfabetet og Dewey!!!  ÅÅÅÅÅ,  LA meg få slippe!!!

Og til slutt var det konsert med Finn Kalvik. (Kanskje ikke det beste fotografiet av denne folkekjære trubaduren men til gjengjeld har jeg tatt det sjæl!). Temaet var Inger Hagerups diktning med vekt på Finn Kalviks tonesetting. Og er det noen som får fram de bedre sider hos denne artisten er det vel nettopp Inger Hagerup. Og Kalvik var et oppkomme av fortellerglede. En fin opplevelse. Takk til Kalvik og takk til Lørenskog bibliotek og ikke minst Heidi Arrangementsansvarlig.

Jeg husker for resten en konsert med Hagerup og Kalvik på Clup 7 i de glade 70 - åra. Stinn brakke! Tar jeg ikke helt feil i min presenile tilstand ble begivenheten tatt opp på NRK, men dessverre fant jeg ingenting på YouTube. Hadde det vært for mye forlangt!  Vi får trøste oss med dette opptaket av Hagerups barnesanger.

På vei til bussen etter et mildest talt vellykket  bibliotekbesøk tok jeg dette fotografiet av Lørenskogs nye kulturhus som lyste som et fyrtårn i høstmørkret.

PS: klikk på bildene hvis dere vil forstørre dem.

onsdag, september 26, 2012

Fjortiser

FJORTIS 1
Så to bøker som begge har fjortisjenter i hovedrollen. La oss begynne med Lille Ekorn av Linn T. Sunne. Meeeennnn – i ALLE dager, da! Denne gangen skriver Linn T Sunne på bokmål! Akkurat som Eva Jensen som jeg nettopp har blogget om har også Linn T. Sunne skifta målføre siden sist. OG forlag. Det var da voldsomt så pop bokmål har blitt blant nynorskforfattarene då!

Aurora er en usedvanlig talentfull håndballspiller og treneren, Gaute, gir henne ekstra mye oppmerksomhet. Og begynner å sende henne statig flere sms-er av den typen en trener ikke burde sende til en fjortenåring. SMS-er som får den voksne leseren til å grøsse og bare vil gå inn i handlinga og ta for seg denne umodne mannslingen. I starten blir Aurora smigret over all oppmerksomheten . Kan vel røpe såpass at det denne gangen ender slik det burde. Et viktig tema som tas opp altså, kan faktisk ikke huske at overgrep fra trenere har vært skrevet om i noen ungdomsbok før, og som vanlig for denne forfatteren er det behandlet på sobert vis.

Replikkene sitter som et skudd, vennskapet med bestevenninna Josefine er skildret med varme, og personene er troverdige. Her er ingen unødvendige utbroderinger men rett på sak.

FJORTIS 2
Charlotte Glaser Munch har også skrevet en bok om ei ung jente som blir besatt av en eldre mann. (Altså eldre i betydning alt for gammel for en tenåringsjente men det skjønte dere vel. ) Akkurat som Sunnes bok er også dette en jegfortelling. Boka heter Alt jeg vil er å kysse deg. 

Sara har flyttet fra Tromsø til Asker og er ikke fornøyd med situasjonen. (Ingen ting å si på det, hvem flytter frivillig fra Tromsø til Asker liksom, men nå sporer jeg muligens litt av. ) Hun savner sin bestevenninne og gjør vel ærlig talt heller ikke så mye for å få nye venner. I Tromsø var hun en aktiv streetdancer men heller ikke dette vil hun ta opp igjen i Asker. Flyttinga gikk veldig fort for seg, og hvorfor hastet det så mye for foreldrene mon tro? Dette avsløres etter hvert uten at JEG trenger gjøre det her.

Det eneste lyspunktet er å være barnevakt for lille Ivar på ett og et halvt år. Ivars mor, Mia, får stor betydning for Sara, nærmest som en storesøster. Men Mia forlater familien for en annen mann og Sara føler seg sveket. Mia og mannen, Adam, har delt foreldrerett, så Sara fortsetter å være barnevakt når ungen er hos faren. Etter hvert blir hun ganske betatt av Adam, som ****MULIGENS SPOILER**** altså går over streken.

Som i Sunnes bok er Saras følelser og handlinger troverdige slik man kan forvente seg av fjortenåringer. Regner også med at boka vil slå an i målgruppa, forfatteren skriver godt om unges hverdag. Ellers har Glaser Munch med all sannsynlighet skildret verdenslitteraturens til nå aller raskest gjennomførte IKEA-besøk, i løpet av ”minuttet” klarte far og datter å kjøpe seng, sofa og hylle. OG betale og bestille levering. Hva er forresten en svensk sjokoladebolle? (Det må jeg teste ut neste gang jeg er på dette helvetet på jord!)

Litt pussig: – eller kanskje ikke – i begge bøkene er blogging et tema. Moren til Aurora er interiørblogger, mens Sara blogger som om hun var en småbarnsmor (!). To gode bøker om ( og med all sannsynlighet også mest for) unge jenter, altså. Hvis jeg skal tippe hvilken av bøkene som kan bli nominert til Brageprisen etc etc holder jeg en knapp på Sunnes. Og som alle sikkert veit: i år er det ungdomsboka som er Brages spesialpris. Kan nesten ikke vente på nominasjonene! Gjett om jeg skal sitte på Twitter denne gangen også! 

EDIT en lørdags morgen: Linn T. Sunne er jo faktisk vært blandingsbruker av norske målføre i flere år.  Noe jeg burde ha husket. Nok et tegn på min presenile tilstand. Derimot skriver Charlotte Glaser Munch - i hvert fall til nå - kun på riksmål og har til og med mottatt Riksmålsforbundets barne- og ungdomspris.  Det er godt at noe er konstant her i verden.

søndag, september 23, 2012

Do the right thing 2

Jokeren av Markus Zusak er denne forfatterens andre bok på norsk. (Den første er som kjent Boktyven, også den opprinnelig skrevet som ungdomsbok, men det norske forlaget bestemte at den skulle være en voksenbok. Og dette sier jo litt om hvor tøyelig begrep ”ungdomsbøker” er.) Mens Playground, som jeg nettopp har blogget om, har ungdom som adressat er Jokeren mer en crossover.

Begynnelsen er ustyrtelig morsom. Vi kommer midt oppi et bankran og Ed Kennedy, 19 år og taxisjåfør,  og kameratene hans, alle noen litt forsofne typer,  ligger på gulvet. En av dem er opptatt av at raneren skal bli ferdig i tide slik at de slipper parkeringsbot. Og det hagler noen virkelig artige replikker mellom gutta. Siden blir det mer alvor.

Ed bor i et nedslitt hus i et forslummet område, med en stinkende kaffedrikkende hund som samboer. Plutselig får han oppgaver fra en mystisk oppdragsgiver med noen heller brutale medhjelpere. Han mottar spillekort med adresser til utvalgte personer som trenger hjelp med større eller mindre problemer, og leseren møter mange hverdagskjebner. Ed ordner samvittighetsfullt opp, ofte med uortodokse metoder.

Boka handler om å gjøre noe for andre, og om ekte godhet. Rett og slett å vise omtanke og prøve å gjøre verden til et bedre sted, om ikke for alle på en gang så i hvert fall for noen. 
 ”Du vet, det sies at det finnes talløse helgener som ikke har noe med kirken å gjøre og nesten ikke vet noe om Gud. Det sies at gud er nær disse menneskene uten at de selv aner det”
”Du er et av disse menneskene, Ed. Det er en ære å kjenne deg. ” ( Fader O’Reilly s 194.)
Boka kan faktisk også minne litt om filmen Der Himmel über Berlin som jeg anbefaler alle å se og som finnes på en hver DVD-sjappe nær deg. For eksempel på Platekompaniet. (Som snarest burde døpes om til DVD-kompaniet.)

Tilbake til boka. Det er de små ting som gjelder, bare litt ekstra lysepærer i julebelysninga for eksempel, kan gjøre en forskjell. 
”Det er ikke rare greiene, men jeg antar at det stemmer, det de sier : Store ting er ofte små ting som blir lagt merke til.” s 272 
Boka sier også mye om vennskap og om kjærligheten så denne boka rommer mye. Vår venn blir konfrontert med mye trist og leit og ofte tragisk på grensa til det uutholdelige, men innimellom er boka ustyrtelig morsom! Dette er et overflødighetshorn av en bok som burde gi den mest gretne av oss tro på det gode i mennesket. Kan kanskje legge til at handlinga er fra Australia, og down under er jula ( antakelig som kjent) om sommeren. I dette intervjuet sier forfatteren at replikkene mellom Ed og kameratene er ”very Australian”, men ikke verre enn at norske ungdommer skulle kunne identifisere seg med dem. Dette burde være den ideelle julebok for alle lesevegrende unggutter. Utfordringen er muligens å få dem til å løfte blikket fra skjermen og sette seg ned med ei bok.

PS: Boka kan leses uavhengig av den store høytid .


PS 2: Apropos Der himmel über Berlin. Kanskje vi skulle unne oss en liten scene fra denne filmen.

Og når jeg nå først sitter her: hva med denne hvor den allsidige skuespilleren Peter Falk som derssverre døde i fjor medvirker!

fredag, september 21, 2012

Do the right thing!

Bokhøsten er over oss, og pliktlesinga går så det suser. Noen ganger en ren fornøyelse, andre ganger ikke. Nok om det.

I det siste har jeg pløyd meg gjennom et par skikkelige mursteiner. Den ene er Playground av 50 Cent. Ja, du leser riktig. Det er faktisk rapperen himself som skal ha skrevet denne boka for å gi sin egen sønn riktige holdninger. Boka har også en medforfatter.

Hvorfor boka ikke har fått norsk tittel kan man jo lure på, men ellers er det ikke noe gæernt med oversettelsen. Hovedpersonen / jegfortelleren i boka er Butterball, 13 år gammel. Boka starter med at han sitter hos psykologen og forteller hvorfor han brutalt slo ned klassekameraten Maurice. De stadig gjentagende samtalene med psykologen ( som han selvfølgelig får et mer positivt forhold til etter hvert uten at det skulle være nødvendig å legge ut noen spoilervarsel) fungerer som et godt litterært grep. Det er altså ikke noen mønstergutt vi har med å gjøre, men sammenliknet med 50 Cents egen oppvekst er det peanuts.

Moren har tatt med seg sønnen og flyttet fra faren og gutten har ( som det burde framgå av ovenstående) tilpasningsvansker. I starten er han ganske negativ til psykologen, han føler seg sveket av moren og ser opp til faren. Han har problemer med skolekameratene og blir utsatt for mobbing.

Bokas er ganske spennende, det skjer noe hele tida, men bokas sterkeste side er den gode fortellerstemmen, optimismen (tross alle odds) og varmen. Kanskje Butterball litt fort forsoner seg med sin oppdagelse av hva slags drittsekk faren egentlig er, men la oss ikke henge oss opp i bagateller. Jeg kan vel røpe at mye tyder på at det skal gå bra med vår antihelt, han viser seg å ha mange gode sider og talenter å spille på.

Dessuten er 50 cent mer positiv til lesbisk samliv enn man kanskje kunne tro. Gangstarappere er bedre enn sitt rykte. I hvert fall 50 cent. Boka er kanskje litt i tykkeste laget for de leseutrente ( over 300 sider) men det er god avstand mellom linjene og mye luft. Rett og slett en god ungdomsbok!

PS: Den andre mursteinen kommer jeg tilbake til!

torsdag, september 20, 2012

Og så har man vært på bokfestival igjen

Siden jeg var plaget med den sedvanlige høstforkjølelsen fikk jeg ikke gått på noen arrangementer denne gangen, håper ikke at jeg gikk glipp av noe sjelsettende.

Her et oversiktsbilde tatt på søndagen, da jeg tok sjansen på å kreke meg ned til sentrum. At det var et heller nitrist høstvær kan selvfølgelig ikke Oslo bokfestival lastes for.

Så er vi vel klare for litt nærbilder av hva teltene kan inneholde av godbiter  "for å fremme boka og lesegleden" .
Her har vi noen stabler av et par bind i serien "En pingles dagbok" og et et bind av Doktor Proktor- serien. Muligens fjorårets til den nette sum av 149;- .

Her er "Den store kakeboka. Og som det skulle framgå: kaker nok til alle. (Burde kanskje også ha tatt med noe av cupcakelitteraturen. Hvert forlag sin cupcakebok! Nam nam! )



Fifty Shades of Gray. Hmm hmm.

Her stabler av Victoria Hislop, Cecilia Samartin, Jan Erik Fjell og en strikkebok. I år er det Mariusgensere som gjelder.

Ah, endelig fant vi Deichmanstanden, her to brave Deichkvinner som mer en villig demonsterer de nye lokalene Deichman en gang skal flytte inn i i en forhåpentlig ikke altfor fjern framtid. Til venstre Gjertrud Øvland som vant NM i litteraturformidling i år. Ingen stor overraskelse, dette KAN jo vi bibliotekarer. Gjertrud står også bak "Den store stygge bloggen om barnebøker".

"Småforlagene" har også fått sin avdeling,

deriblant Magicon Forlag, dessverre uten unge Størksen i dag. Derfor blir det ingen bilder av ham på herværende blogg! Bedre lykke neste gang, Svein!


Og hva ser vi her? Jo, stabler av Unni Lindell, Jørn Lier Horst, Jan Eirik Fjell, Tom Egeland, Anne B. Ragde  og ...

... ja, du gjetter riktig: Cecilia Samartin.


Så ruslet jeg bort til Norli - teltet i Universitetsgata for å sjekke hva slags godbiter det var å finne her.

Her var det pallesalg hvor du kunne sikre deg et kupp for noen skarve tiere.

For eksempel fjorårets hit, Julekuler, av Arne og Carlos. (Eller var det forfjorårets.)  Anyway; selvstrikkede julekuler kan man aldri få nok av! Og da er det sikkert smart å starte strikkinga så tidlig  som mulig. På en annen side: jul er det hvert år!

Bannerne langs med Karl Johan gjorde reklame for Matstreif i år. Da jeg ruslet ned på Rådhusplassen var det bare å konstatere at dette arrangementet var over allerede på lørdagen. Men som det skrevet står, vi lever ikke av brød alene.

PS: Da jeg gikk mot Nationaltheateret for å ta banen hjem fikk jeg  en brosjyre med tilbud om å  vinne en signert bok av ... gjett hvem! 

onsdag, september 19, 2012

Kort og godt

Når jeg nå nok en gang skal pløye meg igjennom barne- og ungdomsbokhøsten er det en lise å lese bøker av forfattere som Eva Jensen. Årets bok heter Noen roper navnet mitt, men – uuups - hun har skiftet forlag siden sist og dermed også målføre. (Gir ikke Aschehoug ut nynorskbøker lenger?). Men la oss ikke henge oss opp i språkpolitiske bagateller. Kanskje forfatteren  bare vil teste ut bokmål.

I denne boka møter vi en 17 – åring ved navn Monika. Foreldrene er skilt ( holdt på å si i hvilke barne- og ungdomsbøker er de ikke...) og moren har forsvunnet før hun ga datteren beskjed om at 
”Nå kan du bo ei stund hos faren din” 
Dette setter jo i gang en del sladder og baktaling, men temaet er behandlet på glimrende vis uten fordømmelse fra forfatterens side.

Men Monika sliter. Hun savner moren, hun veit ikke hvor hun skal gjøre av seg eller hvor hun hører til. Som mange på samme alder vet hun heller ikke HVA hun vil, bortsett fra at hun ønsker en pause fra videregående, men faren er jo ikke så begeistret så der blir det en fight.

Av andre personer vi møter er Charlie, barndomsvennen, som hun har et litt komplisert forhold til. Boka starter med at hun slår opp telt ved morens barndomshjem og møter siden flere av morens eldre slektninger. Dette skulle være nok stoff til å fylle en bok på 300 sider litt pluss litt minus, men Eva Jensen er en forfatteren som får sagt svært mye få sider - og mellom linjene. Med få ord og setninger gjør hun fine portretter av personene i boka og Monikas reaksjoner på dem.




PS: mens 17-åringer er noe underrepresentert i populærmusikken til fordel for sweet sixteens er jeg glad og stolt av å kunne presentere denne musikalske godbiten!

onsdag, september 12, 2012

I put a spell on you

Årets bok av Tor Fretheim heter Kjære Miss Nina Simone. Nær sagt som vanlig for denne forfatteren ganske triste greier. Men som alle veit, livet kan være ganske kjipt. Det er litt vanskelig å skrive om denne boka uten å røpe for mye. Men vi skjønner fort at det har skjedd noe fælt, og naboene legger ned blomster og lys i trappa.

Siden er det Simon som overtar fortellinga. Han sitter med en laptop på toget på vei til... hvor kommer fram helt i slutten av boka. Gutten er 18 år, oppkalt etter foreldrenes yndlingsartist, Nina Simone. Han liker ikke Nina Simone. Foreldrene spiller henne ofte på full guffe på soverommet. Hvorfor? Og det så høyt at naboene lurer på om de skal klage. Ellers er faren pen i tøyet, kultivert og har et godt omdømme. Og forholdet mellom far og sønn er varmt. Moren er vakker men gåtefull. Siden forsvinner hun og en ukjent mann tar kontakt med Simon.

Det er en trist virkelighet forfatteren utsetter den unge hovedpersonen (og de unge leserne) for. Enkelte sider i boka er knapt til å bære. Det er nesten så man lurer på om ungdommen trenger innblikk i alle sider ved voksenlivet. Det er trist, det er trist, men intenst og vakkert ... som en sang av Nina Simone. Skrevet slik Tor Fretheim kan.

Så får jeg kanskje tilgi at forfatteren lar hovedpersonen hate en av mine absolutte yndlingssangerinner. Hun levde et trist liv med ... eller nå holdt jeg på å røpe litt mye, for kanskje heller ikke derfor er Nina Simone helt tilfeldig valgt.

Menasså skjerpings, Cappelen Damm. Høyre side av vaskeseddelen er borte!

Til slutt litt musikk. En sang det refereres mye til er I put a spell on you. Ingen synger vel den sangen bedre enn Sina Simone, men Screamin Jay Hawkins er neimen ikke dårlig han heller.



Og Alan Price er jo heller ikke borte.

søndag, september 09, 2012

Stand by your man

Når Levi Henriksen skriver barnebok blir man selvsagt nysgjerrig. Jeg liker godt artiklene han skriver i Aftenpostens søndagsnumre. (De pleier ikke å ligge på nett, ikke- abonnenter kan bare ha det så godt.) Men som alle veit, at en forfatter skriver godt for voksne trenger ikke nødvendigvis bety at forfatteren behersker å skrive for barn.

Levi Henriksen har i et intervju i Aftenposten sagt at:
”Men for unger flest er det vondt når mor og far skiller seg. Noen ganger tenker jeg at folk skiller seg for lett, at de burde kjempe mer for barnas skyld. Det er kanskje et sykdomstegn i tiden når så mange voksne ser ut til å sette egne behov foran barnas, funderer han.”
Siden jeg leste intervjuet først og vi veit at mannen har bakgrunn fra pinsebevegelsen kan det jo være grunn til å være litt spent på hvordan dette skulle barke hen.

Ikke veit jeg hvor mange skilsmissebarn det finnes i barnelitteraturen i forhold til i virkeligheten (hvor det også som kjent finnes mange) men det er en del. I de fleste tilfeller har hovedpersonen forstått å tilpasse seg, selv om det kan være noen komplikasjoner og irritasjonsmomenter. Men i Henriksens bok har hovedpersonen valgt å ta opp kampen for foreldrenes gjenforening.

Vi møter Astrid Baros, 10 år gammel. Foreldrene har ”vokst i fra hverandre” og begge har funnet nye partnere, som Astrid insisterer på å kalle Ponni-Pia og Domrot, Domrot, Domrot. (Egentlig heter mannen Tormod men Astrid har fått for seg at hvis man sier navnet til en person tre ganger høyt baklengs kan man få vedkommende til å forsvinne.)

Den usedvanlig handlekraftige hovedpersonen pønsker ut en plan slik at hun og foreldrene blir tvunget til å være sammen på en øde (eller er den det etc?) øy. Men det er mye som skjærer seg i forhold til slik hun hadde tenkt seg. Innimellom blir det faktisk skikkelig spennende, med mye action og dramatikk. Handlinga er – som i mange spenningsbøker - helt på sida av virkeligheten, men ikke verre enn at vi ut fra sjangeren godtar det.

Boka er småmorsom med en trivelig fortellerstemme. Det er Astrid selv som forteller. I det samme intervjuet sier forfatteren at han er inspirert av ”Mitt liv som hund”. Nå er det en stund siden jeg så den filmen og har aldri lest boka men det er muligens hovedpersonens imponerende triviakunnskaper som menes. Hun er et sant oppkomme av faktaopplysninger og burde være et funn for ethvert quizlag. Men jeg lurer nå litt på om en 10-åring bruker uttrykk som ”er helt grunnleggende for at jeg skal klare” s 11 eller ”alle svarer bekreftende” s. 195.

Jeg synes ikke at dette er noen moraliserende bok, selv om det kommer klart fram hva forfatteren mener om skilsmisser. Her er varme og feelgood og jeg må innrømme at jeg faktisk felte en aldri så liten tåre mot slutten. Om det blir happy ending? Gjett tre ganger.

Om denne boka kan gi trøst og håp til andre barn som er i samme situasjon som Astrid- enten nå foreldrene allerede ER skilt eller skal – er jeg derimot ikke så sikker på. Det skal som kjent mer enn heltemot og innfløkte planer ála Egon for å påvirke foreldre. I en skilsmissesituasjon er og forblir barn maktesløse og underkastet foreldrenes handlinger.

Til slutt litt musikk. Alle som har lest noe av Levi Henriksen veit jo at han liker amerikansk populærmusikk. Men i denne boka slår han et slag for den svenske visesangeren Cornelius Wreeswijk med vekt på denne vakre sangen. Så da kan vi jo høre litt på den.


Akkurat den sangen er det jo flere som har spilt inn, kanskje vi skal unne oss en tolkning til. Ikke dårlig den heller!

Helt til slutt vil jeg anbefale Linns glimrende anmeldelse i Barnbokkritikk.no.

PS: Så kunne man kanskje også bemerke at det hadde vært interessant om barnelitteraturen snart kunne vist andre samlivsformer enn den tradisjonelle kjernefamilien. Hvem det nå skulle være som påtok seg oppgaven.

torsdag, september 06, 2012

Gutter. 3.

Hovedpersonen i Taus av Harald Nortun er Kai, rundt 12 år. Han gjør alt han kan for å unngå å snakke. Det gjør neppe tingene noe bedre at han går i skolens mest bråkete klasse. Han er asosial og vil ikke delta i klassefester eller skoleturer. Klassekameratene blir provosert av tausheten og noen ganger går de over streken, ved en anledning temmelig brutalt. Læreren når heller ikke fram. Jeg skal være forsiktig med å sette noen diagnose på en romanfigur men alt tyder på at han lider av en depresjon. Han unner seg ingen gleder og vil heller ikke å be om noe hvor mye han enn ønsker seg det. Ganske triste greier med andre ord.

Han liker ingen, heller ikke familien sin. Faren er en ganske firkanta og ufølsom type, moren gjør så godt hun kan. Storebroren er ikke spesielt snill. Et vendepunkt kommer når Anja, en jevnaldrende jente som er en helt annen type enn Kai, flytter til stedet. Sammen med henne og moren hennes klarer han å slappe av. Anja og moren blir sett litt skjevt på i bygda, uten at det kommer klart fram hvorfor. Muligens for å vise at dette er et noe innskrenket bygdemiljø? Anja skal begynne i Kais klasse. Og hvordan kommer det til å gå?

Jeg klarer ikke å få tak på hovedpersonen og det er faktisk også litt vanskelig å få sympati for ham. Kanskje fordi personsskildringa ikke er levende nok. Jeg skjønner heller ikke hvorfor han er så til de grader uvillig til å si noe som helst, om det så bare er å komme med en enkel saksopplysning.

Jeg lurer også litt på hvordan målgruppa vil ta i mot denne boka. Det er ingenting som forklarer hvorfor han har disse problemene, og boka viser ingen vei ut av dem.
”Han er skuffet over seg selv fordi han ikke kan forklare hvorfor han er slik han er. Han har en hemmelighet han ikke aner hva er” s. 151.
Boka mangler humor og har heller ikke mye varme, noe som kanskje kunne ha gitt leseren litt hvile i all elendigheten. Dessuten blir det litt mye gjentakelser og boka burde nok ha vært kutta noe ned.

Men det skal forfatteren ha; det er ikke ofte man får lese om en kalvefødsel i barnelitteraturen. (Det er Kai og storebroren som må til pers.) Ikke akkurat munter lesning det heller.

Taus er Harald Nortuns andre barnebok.