torsdag, januar 15, 2009

Å forlate gutterommet

Kim, bokas jeg-person, går siste året på ungdomsskolen, og har nettopp mistet sin beste (og eneste) venn i en ulykke. Han jobber seg sakte men sikkert tilbake til omstendighetene rundt vennens død.

Det er sikker ikke bare enkelt for en (voksen) forfatter å gi leseren illusjon av at det faktisk ER en ung person som forteller om seg selv og å få det til å virke troverdig. Noen ganger synes jeg at det tipper litt over og blir et litt vel voksent språk. Forfatteren bruker også en del slang, og som jeg har vært inne på en eller annen gang før kan dette være risikabelt, men for alt (det vil si det mikroskopisk lille) jeg veit om dagens ungdomsslang kan det godt hende at slanguttrykkene i denne boka er tidsriktige.

Ellers er Den mørke siden av månen en strålende bok, for å holde meg litt innafor astronomiens terminologi, med et intenst språk og en troverdig skildring av skyldfølelse og sorg og av omgivelsenes (mors, klassestyrers etc) tafatte forsøk på å nå fram til Kim for å hjelpe ham. Boka har også et annet tema jeg regner med mange kjenner igjen ; den ene vennen (Kris) vil ut av gutterommet og oppleve noe nytt ( ”Vi gjør jo aldri noe”) mens Kim er fornøyd med tingene som de er.

Boka kan nok være krevende for helt utrenede lesere på grunn av det retrospektive perspektivet. En gang opererer forfatteren med to ”fortider” på en gang. (Nei dette er ingen innvendig mot boka, de flinke leserne fortjener da også bøker! Og nå gidder jeg ikke mase mer om dette er en bok for gutta eller om det virkelig er slik at ingen gutter liker å lese om følelser. Verst for dem i tilfelle. La dem bare ha det så godt. Så kan de bare sitte foran dataspillet eller i en svett fotballgarderobe å bli dummere og dummere!) (Hehe litt morsomt : Kim selv vil ikke lese andre bøker enn Guiness rekordbok!)

Som det kommer fram av tittelen vil forfatteren gjerne slå et slag for Pink Floyd. Jeg må innrømme at jeg selv er litt svak for denne gruppa, og jeg husker godt da Dark Side of the Moon slo igjennom i 1973. Det var til da en av mine største musikkopplevelser! En annen kjent Pink Floyd – låt fr. Kjærnli har med i boka er Wish You Were Here, og det intense savnet som formidles i denne sangen har vel alle følt en eller annen gang. Så derfor klemmer vi til med denne YouTube-videoen i dag. Et par andre grupper som Kim hører på er Queens of the Stone Age og Kaizers Orchestra. Så da kan vi jo høre litt på dem også. Heftige greier!

Må forresten si at dagens ungdom viser stor oppfinnsomhet med hensyn til kallenavn på lærerne. Her et noen eksempler : Gørrkjedelig-Uten-Hals, Ulf-the-crazy-Wolf og Nesten-Hårløse-Henry. Er det disse gutta som kan ha inspirert dem?

Tone Kjærnli debuterte i 1991 med Kysse sa Heidi og den boka likte i hvert fall jeg godt, selv om hun fikk ikke debutantprisen for boka. Bortsett fra en litt langdryg fantasybok har hun i høyeste grad innfridd siden denne første boka. Hun er heller ikke blant dem som på død og liv må skrive minst en bok i året og kanskje det også er med på å øke bøkenes litterære kvalitet. Altså at hun bruker litt tid mellom hver bokutgivelse.

Dette er en av de fem bøkene som er plukket ut til årets U – pris og akkurat den prisen kommer jeg muligens tilbake til en gang. I mellomtida må jeg bare prøve å bestemme meg for om jeg skal stemme på Rasp eller the dark side... unnskyld Den mørke siden av månen. For det MÅ bli en av de to.

5 kommentarer:

Anonym sa...

God kveld i sør!
Som den trofaste leser av babbelet ditt, legger jeg denne gangen merke til at du ikke nevner at nok en gang refereres det til musikk som ble laget i gamledager i en ungdomsbok. Pink Floyd hadde jo sine glansdager på 70-tallet (jo The Wall har sine høydepunkt, men Dark side... er best, ingen protest). Jeg har selv vært en ivrig kritiker av å bruke 60 og 70-tallsmusikk og gamle rockestjerner i ungdomsbøker som er ment for ungdom som lever i 2009. Men i 2008 skjedde det noe. Jeg begynte å tenke at det er ok. De ungdommene som leser disse bøkene er sikkert så sære at de også hører på de gode gamle rockerne. Og da tenker jeg, er jeg blitt gammel og står selv i fare for å kunne skrevet en bok (nå er det vel ingen fare for det) hvor hvert kapittel har tittelen til en sang av Toto? (Hvor er Toto i norsk ungdomslitteratur? Eller Dire Straits? Sånne ting som jeg hørte på...) Og så tro at dette er radikalt og treffer et opprørt ungdomssinn. For så å oppleve at yngre kritikere ler av meg som en gamlisungdom. En som vil være frisk og frekk, men som bare blir helt "Lasse og Geir", hvis du skjønner hva jeg mener. Men så er det Kjærnli og ikke minst Sortland (som referer til Springsteen) som jeg synes klarer å bruke disse referansene på en fornuftig måte. Jeg er bekymret for min egen dømmekraft.

En annen sak som sikkert ingen bryr seg om: UPrisen skrives med stor U og stor P og ingen bindestrek. Det er veldig ungdommelig og friskt og opprørskt å skrive det sånn, det er i ungdommens ånd. Derfor heter det UPrisen og ikke u-prisen eller Ungdommens litteraturpris.

Synes forøvrig det er en interessant liste med nominerte bøker.

God helg,
Bjarte

elis lesebabbel sa...

Hallo der oppe i det høga nord!

Nei jeg blir jo litt lei av å gnåle om det samme hele tida så jeg gadd ikke. Men kanskje musikken er blitt så dårlig at kidsa bare må ta til gammal retro?

Synes absolutt at du skal skrive bok, Bjarte. Jeg skal gi den mine beste anbefalinger :-)

UPrisen da gitt! Dæven! Heftige greier!

Og nei - jeg har ingen innvendinger mot utvalget selv om JEG kanskje ville ha valgt noen andre titler. Men er det noen som bryr seg om hva JEG mener! Å, nei da!

Hilsen GAmlemor!

Fru Gran sa...

En liten kuriositet:
Var på quiz i går og da svaret på det ene musikkspørsmålet var Toto og "Hold the Line" var det ikke vårt semi-gamlislag som sang med av full hals først og fremst, nei det var ungdommene på bordet ved siden av.

Ja, det er retro (blant annet) unge folk hører på for tida. Virker det som. Skulle bare mangle, når de kler unga sine i brun/oransje klær med mønster fra 70-tallet. ÆSSSSJ.

JB sa...

Aïe på daïe!
Er heeelt enig med deg, Eli. Dette er en strååålende bok (som jeg ikke har hatt tid til å blogge om) og jeg er veldig glad for at den ble nominert til U-prisen.
En liten hilsen til sure mannlige redaktører som tror at bare mannlige forfattere kan skrive bra om og til gutter: her har vi en kvinnelig forfatter, født i 1954 (dvs. for dem i steinalder), som skriver om en gutt, og sjelden har jeg lest et så troverdig ungt språk som skal være røsten til en ungdom, og som klarer attpåtil å være røff i kjeften uten å være vulgær.
Moi je dis: chapeau!

elis lesebabbel sa...

Fr. Gran: Velkommen til min blogg. Takk for opplysende kommentarer både ang ungdommens musikksmak og barns klesdrakt. For ti år hørte ungdommen på ”gangstarap”. Jeg hadde ørene fulle av ”fuck & fuck & fuck og ”nigga” ”nigga” ”nigga”. Antakelig helt ute blant ungdommen nå.

Allo allo JB!
Hun er en veldig allsidig forfatter! I 2007 kom Oldefars øye, som var en strålende (burde variert superlativene nå, men har hatt en hard dag på jobben) fortelling om forhold mellom barn og en småsenil oldefar. (Som plutselig fikk meg til å tenke på ”heldiggrisen” Arne Næss i sine helt eldre år. Ja da! Helt tatt ut av lufta!)
Ja herreguuuuud hun er gammel! Bare ett år yngre enn meg!

PS til alle : får se om jeg finner noe av gruppen Toto på YouTube. Men de er jo ramme til å slette om dagen : slemmingene!