onsdag, februar 27, 2013

Hjelp! Enda flere serier

Serier i barne- og ungdomslitteraturen har vært en del omtalt i det siste, nær sagt både her og der.  I starten av min karriere som barne- og ungdomsbibliotekar var serier fæle greier. Da var det Hardyguttene og Frk detektiv og annen styggedom fra Stratemeyer-syndikatet det dreide seg om. Disse hadde fast plass i 0-samlinga på Deichman og var fy fy. Siden har det kommet stadig flere serier, og noen holder god litterær kvalitet. Så den tida da det var likhetstegn mellom serier og dårlig litteratur er forbi.

Noen serier vil som kjent ingen ende ta, som for eksempel Svein og Rotta-bøkene, Dr Proktor, Lasse-Majas detektivbyrå, Små søte løgnere etc etc. Og så har det jo kommet et utall med trilogier, ikke minst innen fantasy; fra noen ganske gode til det helt elendige.

Uten å ha gjort noen undersøkelser virker det som de serieløse bøkene blir færre og færre. Fra vår (NLBs) synsvinkel begynner dette å bli problematisk, siden bokbudsjettet blir bundet i alle disse pokkers seriene. Vi kan jo ikke bare plutselig avslutte en serie, liksom! Regner med at også andre bibliotek begynner å føle det økonomiske presset, ikke minst i disse tider hvor bibliotekbudsjettene bare synker og synker.

Under enda noen nye serier:

FOTBALL

Fotballfeber av Ronny Solvik Engebretsen er første bok i en serie som heter Kristoffer Blink. Helten er Kristoffer, en gutt på 11 år, med forballtalent på linje med Zidane, Ronaldo og Rooney. Han flytter til en mindre by, i et område som kalles Gammelsiden. På Nysiden er det pent og strøkent og på Gammelsiden noe mer forsoffent. Selvfølgelig er det rivalisering også mellom de to fotballagene for gutter 11 år, som altså befinner seg på hver sin side av denne byen. Treneren for Kristoffers lag er mest interessert i korps og skjønner lite av fotball, og laget er elendig.

Så vil ordføreren ( forøvrig faren til en bølle av en midtbanespiller på Nysidens lag) gjøre om fotballbanen på Gammelsiden til søppelplass, men går med på et veddemål. Hvis Gammelsiden klarer å vinne over Nysida i fotball blir det ingen søppelplass. Mye å ordne opp i for vår helt altså, og hvordan DET går kan dere jo tenke dere sjæl.

Forfatteren har tatt seg en del friheter, for eksempel i forhold til regler i kommunepolitikken. Heller ikke på andre måter er dette særlig sannsynlig, og personskildringene er temmelig svart-hvitt. Forfatteren briljerer heller ikke språklig og intrigen er tynn.

John Arne Riise er derimot ikke enig, som det skrevet står på blurben på omslaget:
”Super bok for alle som drømmer om å bli fotballstjerne!”

Heldigvis finnes det bedre fotballserier, selv om ingen av dagens fotballbøker som når opp til Max Lundgrens 11-mann fra 70-tallet som Sverre Henmo skriver så briljant om her. 

DETEKTIVER

Da er den nye serien Detektivbyrå kr 2 av Jørn Lier Horst, politimann og forfatter, mer veldreid. Denne gangen henvender han seg til yngre barn. Det er allerede kommet ut to bøker i denne serien i år, så dette er noe forlaget har tro på. Heltene er en jente og en gutt, kan kanskje være 10 år, og hunden Åtto. Handlinga er fra et lite fiktivt sted, hvor idyllen råder, då bortsett fra i én skikkelig skummel bakgate. Jeg har lest Operasjon Tordensky, hvor byrået ordner greit opp i diverse tyverier av blant annet varebil, gjær, sukker, einebærbusker etc. Bøkene minner ikke så rent lite om den småkoselige og akkurat passe spennende serien LasseMajas detektivbyrå av Martin Widmark (i denne serien er det i skrivende stund kommet ut 21 bøker på norsk). Det er også naturlig å sammenlikne med Sommervikserien av Linn T Sunne, hvor det er mer liv i personsskildringene. Tilbake til Detektivbyrå 2. Fortellingen får god drahjelp i fargerike illustrasjoner på hvert eneste oppslag.

VENNINNEINTRIGER

Sprekkehemmeligheter av Anneli Klepp
er så vidt jeg kan se første bok i en ny serie som heter Lines verden. Målgruppa er noenlunde den samme som Lier Horst bok, unge lesere i småskolen som trenger lesetrening. Da bortsett fra at Klepps bok med all sannsynlighet appellerer mest til jenter. Temaet er velkjent; venninneintriger, styrkeforhold i venninnegruppa, hva ekte vennskap er, å tørre å gå sine egne veier og finne nye venner. Etc. Også i denne boka spiller en hund en vesentlig rolle i handlinga. Forfatteren tilfører ikke noe nytt til temaet men en helt grei fortelling om en sterk jente.

onsdag, februar 20, 2013

Up, up and away...

En av fjorårets beste faktabøker – nei forresten glem det, jeg drister meg til å si den aller beste, det skal i hvert fall mye til å gjøre det bedre enn dette - er Verdens første ballongferd av Lena Lindahl. Så vidt jeg skjønner må dette være en debutant, så derfor skulle boka også ligge godt an til å få debutantprisen. Den burde også være en utmerket kandidat til å få prisen for beste illustrasjoner 2012 for Rui Tenreiros gammeldagsnaivistiske bilder er virkelig gode, og kler denne teksten godt.

I dette intervjuet forteller forfatteren at hun har gjort grundig research, og det skjønner man. Det geniale er at hun har klart å forenkle stoffet slik at det (også) kan fenge ganske små barn. Bokas motto er ”Alle kan fly, du må aldri gi opp”, og akkurat det å realisere sine drømmer er et fremtredende tema. I fokus for handlinga er brødrene Joseph og Étienne Montgolfier.

Selvfølgelig er det også en skurk med i fortellingen, nemlig Jacques Alexandre César Charles, som var ansatt i Det kongelige vitenskapsakademiet i Paris, og som bare har forakt til overs for disse bondegutta fra Annonay. Men som i alle gode eventyr: den som ler sist ler best. Litt sånn Davids kamp mot Goliat kan man kanskje si.

Jeg har tillatt meg å ta med noen bilder fra boka som på INGEN måte rettferdiggjør originalen (håper ingen kutter huet av meg!)

Først blir leseren tatt med på en flytur ned mot papirfabrikken til brødrenes far. Før leseren blir gjort oppmerksom på at : 
"Fly? Vent litt. I 1783 finns det jo ikke fly, og bare fugler kan se noe fra lufta."

"Og hei, hvem er nå forresten han som står der nede ved mølla- og kikker ... opp?"
Og det er altså Joseph Montgolfier, som undrer hvordan det vil være å sveve sammen med skyene.

Her sauen, hanen og høna som var de første som bemannet... unnskyld... bedyret verdens første luftseilas. Som det skulle framgå med en ganske stolt holdning, her underveis mot Versailles.

Og her er selveste Marie-Antoinette sammen med sauen. (Siden "inviterer hun ham til å bo på den vesle bondegården hun har rett ved slottet, der hvor alle sauer lukter parfyme og går med silkesløyfe."

Og her et dobbeltoppslag av den første lufseilasen over Versailles.
Bildene tar fint opp steminga av 1700-tall, og undestreker humoren i teksten.

I dag er jo det å fly ikke så svære greier lenger, men hvis det lander en LUFTBALLONG i ditt nærmeste nabolag går det jo ikke akkurat upåaktet hen, slik disse bildene fra en en sommerkveld i juni 2011 viser.

Fremdeles til værs...

og her har luftballongen nettopp landet i en hage i Husebygrenda, og fotografen iler til


sammen med andre skuelystne. 


Og der sank ballongen sammen gitt!
Sikkert unødvendig å si, men denne ballongen var bemannet i ordets egentlige forstand. Det hadde vel blitt et helsikes spetakkel med dyrebeskyttelsen etc hvis man fremdeles sendte dyr opp i luftballonger.


Til slutt litt musikk, og som vanlig klarer jeg ikke å bestemme meg, så da kan vi jo høre litt på både


Nancy Sinatra som her er langt unna både Versailles og Vestre Holmen


 og The Supremes.

torsdag, februar 14, 2013

Siden det nå ER Valentines day i dag

og selv om foretningsstanden profiterer stort på dette perverterte utslaget av amerikansk imperialistkultur spiller vi i dag My Funny Valentine med The Supremes



Ikke fordi det er den beste versjonen av denne klassikeren fra populærmusikken men fordi det er The Supremes. Dette er heller ikke den beste sangen av denne soulgruppa – og kanskje fantes det også bedre souljentegrupper – men det er tross alt The Supremes. Og det burde egentlig være grunn nok.

onsdag, februar 13, 2013

Skogens folk

Det er en stund siden jeg har lest noe av Ingvar Ambjørnsen – ikke fordi det er noe gæernt med forfatteren – men man kan jo ikke få lest alt. Men i år er altså Natten drømmer om dagen en av de nominerte bøkene til Ungdommens Kritikerpris. Og boka er kritikerrost over en lav sko, eller kanskje det passer bedre å si slagstøvel i denne sammenhengen. Som vel de fleste har fått med seg, er Ambjørnsen inspirert av en mann som brøt seg inn i diverse hytter for noen år siden. (Oooohhh, enhver hytteeiers skrekk regner jeg med.) Ambjørnsens mann, Sune, i 40 – åra, har forlatt familie, kone og barn, og gitt seg ”tråkket” i vold. For å få tak over hodet bryter han seg inn i hytter. Han går skånsomt til verks, men unnslår seg ikke for å forsyne seg av det hyttene måtte ha å by på av både mat - og drikke.

Etter hvert møter vi også andre ”markabeboere”, de fleste litt på sida av både samfunnet og loven. Også noen gjenlevende fra 70 –tallets motkultur. Ambjørnsen er som kjent en mann med et varmt hjerte for de som er litt utenfor og for dem som sliter. Selv om det til tider kan gå hard for seg, er det samhold mellom bokas personer og de viser også omsorg for de mest underpriviligerte, som for eksempel asylsøkere.

Ikke ante jeg at det fantes slike typer i dypet av de norske skoger, men man må jo bare regne med at forfatteren veit hva han skriver om.

Sune er særdeles kompetent i å klare seg ute i naturen, og han behersker all slags matauk fra fiske, bærplukking og soppsanking. (Og ja da, ha ha, fleinsoppen er også med. Faktisk får leseren en ganske detaljert beskrivelse av virkningene av dette hallusigene rusmiddelet !)

Boka har også en del samfunnskritikk, det er ingen grunn til å se særlig lyst på framtida. Location er fjell, skog og myrer i Telemark og Agder. Foruten hytter skriver Ambjørnsen riktig så levende om en nedlagt stasjonsbygning. Og det finnes jo en del slike rundt i Norges land, for eksempel denne.

MIN HUSTRU OCH MIN  ÄLSKARINNA...

Mens Sune beveger seg utenfor det gode selskap er hovedpersonen i Hjem til meg av Trude Marstein midt i middelklassesmørøyet. Han er lege, og notorisk utro. Han er like avhengig av sine elskerinner som av sin kone. Ikke noe gæernt i å skrive om utroskap, men for meg ble denne figuren komplett uinteressant, så jeg ga meg på side 124. Dette er den første boka jeg leser av denne forfatteren, men jeg får heller prøve meg på en annen bok en gang.

Men: i retteferdighetens navn, om utroskap er temmelig patetiske greier, er det laget mye bra soulmusikk om dette fenomenet.


Først kan vi slippe til Ann Peebles I didn’t take your man. 


Og så fra motpartens side, Woman to woman, her med Shirley Brown. (Kanskje vi burde tatt noe om den tredje parten også, men herregudda! )

Og dermed har jeg bare én bok igjen av vinterens leseprosjekt, som altså er å lese alle de nominerte bøkene til Ungdommens kritikerpris. Den siste boka er Leve posthornet av Vigdis Hjort. Pr i dag er jeg nr 21 på venteliste og biblioteket har i alt 38 ex. Forventet ventetid er 2 - 4 uker. Så se å kjapp dere, folkens!

PS: 14 februar: Solgunn gjorde meg oppmerksom på en aldri så liten tabbe: Ambjørnsen er IKKE nominert til den Ungdommens Kritikerpris. Men boka kan likevel anbefales. 

søndag, februar 10, 2013

På denne dag

er det 115 år siden Bert Brecht ble født. (Skal si tida går! )



Da passer det fint å spille Seeräuber Jenny med Hildegard Knef!


fredag, februar 08, 2013

Når far slår

Fluesommer av Arne Svingen handler om Kasper, som jeg tipper er 12-13 år. gammel Faren har problemer med selvkontrollen. Noen ganger er han brutal, sadistisk og uhyggelig egosentrisk, og andre ganger den allrighte faren som blir med og spiller fotball.

Når faren slår  konsenterer forfatteren seg om å skildre Kaspers følelser og hvordan han prøver å distansere seg fra det som skjer, istedet for å gi oss detaljerte voldshandlinger. På skolen gjelder det å  skjule blåmerkene. Moren later som ingenting og snakker om universets fantastiske plan og annet sprøyt mens hun sprer rundt seg med krystaller (!)

Boka minner litt om fjorårets bok av samme forfatter; "Sangen om en brukket nese" som jeg har blogget om før. Her har hovedpersonen en alkoholisert mor mens far er fraværende. Året før der igjen kom ”Litt av en plan” ut, og det er kanskje den første boka av Arne Svingen som handler om barn med foreldre som ikke strekker til i foreldrerollen.

Kasper prøver – slik som hovedpersonene i de to andre bøkene – å gjøre det beste ut av situasjonen. Og som dem sliter han med de sosiale kodene. Vendepunktet kommer når familien tar seg av en tremenning ( hvis jeg nå ikke husker helt feil hva slektskap angår) ved navn Bentein – mot betaling (!). Dette fordi dennes mor er alvorlig syk. Silje, en klassekamerat, får også betydning for Kasper. Kan vel røpe såpass at slutten er positiv - på en slik måte at det blir troverdig.

Selv om språket er enkelt ( dette er også, som i de to andre bøkene en jeg-fortelling) har boka nerve og intensitet. Med enkle virkemidler får forfatteren sagt mye, for eksempel da Kasper begynner å forstå hva slags mor han egentlig har. 
"Mamma har det myke smilet sitt. Jeg likte det smilet veldig godt da jeg var yngre" (s 161)
Teksten har både humor og sårhet, og forholdet mellom Kasper og hans nye venner er fint skildret.

Mens sangeren Bryan Terfel og Muhammed Ali var heltene i Sangen om en brukket nese er det stavhopperen Sergey Bubka som gjelder her, så da kan vi jo se litt på ham. 



Arne Svingen er en forfatter som virkelig har svingt seg opp mot de store barnelitterære høyder (håper dere fikk med dere dette ordspillet ha ha) de siste åra, så da får vi vel bare se gjennom fingrene med venstrehåndsarbeider som halvgode spøkelseshistorier etc. I fjor skrev Svingen i hvert fall 9 bøker, så da sier det seg nok selv at ikke alle kan være like gode. Selv om forfatteren selv  påstår noe annet.

Fjorårets Sangen om en brukket nese er som vel alle som følger litt med har fått med seg en av de fire nominerte til Kritikerprisen i klassen for barne- og ungdomsbøker. Egentlig vel fortjent.