onsdag, februar 24, 2010

En røverroman av ypperste klasse!

John Boyne har tidligere skrevet Gutten i stripete pyjamas. Med Mytteriet på Bounty har forfatteren valgt en helt annen sjanger - men heller ikke her sparer han leseren for ondskapen i verden.

Da jeg hadde et tredagers sjukeopphold for et par uker siden - unnskyld Jens, men du har sikkert vært sjuk en eller annen gang du også – var denne boka en prima sengekamerat. Boka er en forrykende ( unnskyld klisjeen) sjøroman med en god dash Charles Dickens. Hovedpersonen er den 14 år gamle John Jackob Turnstile, fra fattige kår, lommetjuv og der starter handlinga, altså med et mislykket forsøk på å utøve sitt yrke. Gutten havner på skipet Bounty og resten veit jo alle. Vi følger begivenhetene fra førstereiseguttens synsvinkel, og som sikkert alle kan tenke seg er dette også en modningsroman. Spesielt gripende er skildringa av de ukene da kapteinen med den lojale delen av besetningen kjemper mot sult og tørst i en liten båt, så kalt barkasse før de finner en trygg havn.

Boka er kanskje ikke så politisk korrekt siden de innfødte blir kalt ”de ville” og framtrer som svært krigerske og fientlige. Men vi må huske på at det var slik den vestlige verden så på ikkeeuropeere på slutten av 1700-tallet. Og – hvorfor skulle nå egentlig de innfødte behandle dem bedre, vi veit jo hvordan det siden gikk i områder som ble ”oppdaget” av ”den hvite mann”.

Boka minner mye om en gammeldags ”guttebok” hvor det gode seirer og de onde får sin straff, men bærer (selvfølgelig) preg av å være skrevet i vår tid.

Forfatteren lar hovedpersonen reagere på klasseskillet og det engelske aristokratiets overbevisning om deres overlegenhet over resten av verden. Kanskje ikke helt realistisk at en ung gutt, fra de laveste klasser og med minimal utdannelse vil ha gjort seg slike tanker på slutten av 1700-tallet, men pytt!

Det brutale livet på sjøen og den mildest talt voldelige behandlinga av førstereisegutter ville nok aldri ha blitt så krast skildret i de gamle ”guttebøkene”. (OK, dette tok jeg litt fra lufta, har tross alt ikke lest så mange ”guttebøker”) Kan kanskje ta med at det også er noen erotiske skildringer som neppe heller var vanlig i ”gutteboktida”.

Dessuten var ikke John bare lommetyv, han tvinges også til å tilfredsstille ”spesielle behov” hos menn fra det engelske aristokratiet. Heller ikke det vanlig ”guttebokstoff”.

Det er den aldrende John Jackob Turnstile som ser tilbake på de dramatiske begivenhetene og fortellinga er så fengende at jeg ikke skumma en eneste gang. Det er en fryd å komme over en slik bok og det er neimen ikke ofte det skjer.

Forlaget skal ha all ære for å ha brakt denne forfatteren inn i den norske bokheimen!

tirsdag, februar 23, 2010

Trange nåløyer

I fjor leste jeg hver bidige norske debutant innen barne- og ungdomslitteratur. (OK, det var i hvert fall ikke mye om å gjøre). Og i løpet av hele min yrkeskarriere nær sagt utallige!

I Aftenposten hadde Vidar Kvalshaug nettopp ett innlegg hvor agendaen egentlig var å imøtegå Hans Petter Molands og Tiger Gartés lite sjenerøse utspill mot debutanter. Her skriver han blant annet dette:
”Debutanter har, og skal ha, en spesiell plass i et forlag. Få bøker passerer like trange nåløyer som debutantenes bøker. Hos de fleste norske forlag er det en større fare for at det blir utgitt en dårlig femtebok av en etablert forfatter enn at det blir utgitt en dårlig debutbok av en fersking. Debutanter blir prioritert anmeldt i avisene, og mange opplever en interesse og ståhei uten like. Foran annenboken slås lyset ofte av, og forfatteren forblir i skumringen til hun klarer å presse opp en større dør” (Min utheving).
Etter det jeg har lest av barne- og ungdomdebutanter de siste åra får jeg ikke det Kvalshaug skriver til å stemme. Jeg har altså lest SÅ mange debutanter med uferdig og til dels elendig språk, lite troverdige person- og miljøskildringer og dårlig intrige. Noen av bøkene tar opp svært alvorlige temaer som virkelig burde kreve en god litterær behandling. Gå heller en runde til med manuset. Det kan da ikke haste slik med å utgi en bok!

Jo da, heldigvis finnes det unntak. Og selv om ikke alle er like gryteklare som for eksempel denne forfatteren, kan det ha en berettigelse også å utgi ikke helt perfekte debutanter, bare de viser at de har talent å bygge videre på. Men for flere av de bøkene jeg har lest er det dessverre lite som overbeviser. Nei, jeg bebreider ikke forfatterne, det er virkelig ikke forbudt å skrive dårlige bøker, men forlagene får jammen skjerpe seg. Min påstand er at det kommer ut alt for mange debutanter innen barne- og ungdomslitteratur. (Jeg leser svært sjelden ”voksendebutanter” så disse kan jeg ikke uttale meg om. Det mangler ikke på vilje men på tid )

Jeg har ved en tidligere anledning på denne bloggen gått sterkt ut mot at avisene ikke bryr seg med barne- og ungdomsbokdebutantene, og heller ikke anmelder bøkene deres. Å skrive godt for barn og unge bør være like viktig - og like krevende - som å skrive for voksne. Og som jeg har vært inne på et utall ganger før, jo yngre målgruppa er jo større utfordring. Men mitt spørsmål er: TAR forlagene barne- og ungdomslitteraturen like alvorlig som voksenlitteraturen? Jeg antar at ingen forlag vil svare annet enn positivt på dette spørsmålet. Så for å bruke Kvalhaugs retorikk; då er nåløyene ikke trange nok.

(Høh! Akkurat som om noen bryr seg om hva jeg sier. Men det var godt å få sagt det!)

PS : Heretter kommer jeg ikke til å blogge om debutantbøker hvis jeg ikke finner NOE positivt å si om bøkene. Siden mange barne- og ungdomsbøker ikke blir anmeldt overhode må det være ganske kjipt bare å finne en surmaga kommentar på en blogg. Dessuten er det ikke verdt bryderiet.

mandag, februar 22, 2010

I dag litt munnspill!

I min nye underserie i serien "Høydepunkter fra mitt umusikalske surrehue; ”Are you ready for the bluuuuuz” spiller vi først The down home shake down med kremen av munnspillende bluesartister!


Og når vi først er inne på munnspill – eller harmonica som de kaller det over there - så kan vi vel ikke unngå å ta med
Sonny
Boy
Williamson!

lørdag, februar 20, 2010

Lykken er høye kinnbein og conversesko (hva nå pokker det er for noe!)

Boka heter Tråder og er skrevet av Sophia Bennet og er en noe over middels chiclit for fjortisene.

Av rollelista:
  • Nonie, opptatt av moter, kanskje til og med mer enn normalt for alderen, og turnerer alle motemerker (Gukki, Gakki, Dior, St Laurence og Versikksakk og hele kostebinderiet) med imponerende sakkunnskap, oppvokst i en sofistikert familie, mor tidligere modell etc
  • Jenny, barneskuespiller i en Hollywoodfilm, men har likevel problemer med selvtilliten, sliter med fedme.
  • Edie, vil redde verden med hjelp av en blogg, prektig, flink på skolen Alle jentene er venninner, 14 år gamle, og bor i finere strøk i London. Så dukker
  • 12 år gamle Crow opp, kommer fra konfliktfylte strøk i Uganda, dyslektiker men med USEDVANLIGE evner i søm, kan komponere de mest fantastiske haute coture kreasjoner.
  • Og i tillegg filmstjerner, fotomodeller og andre med glamorøse yrkestitler
En skikkelig turnpager for jenter, altså. Som en av blurberne (Jacqueline Wilson ) på omslaget sier: ”Jentene vil elske denne”.

Og skildringa av Crows motevisning, alle forberedelsene, planlegginga, motgangen etc ER ganske spennende lesning. Og så KAN man jo lure på hvor realistisk det er at den 14 år gamle Nonie skulle klare å få et så stort arrangement i havn. Men forfatteren makter å overbevise og få leseren til å gå med på moroa. Boka har humor, varme og for dem som EEEELSKER beskrivelser av klær, sminke og hår : gefundenes gefressen. (For det ER virkelig ikke vi hornbrillebibliotekarer som er i målgruppa!)

Forfatteren har også ambisjoner om å lure inn litt global bevissthet hos småripsen og et tema i boka er barnesoldater, dette sikkert med de beste intensjoner. (Det kommer altså etter hvert fram at Crows storebror ble kidnappet av revolusjonshæren for å bli barnesoldat.) Men HER butter det litt hos undertegnede. Jeg har problemer med miksinga av alt dette stoffet om moter, sminke etc med problematikken rundt barnesoldater. Og avslutningen på denne historien blir ***SPOILER*** litt lettvindt! Kan jo legge til at forfatteren gjør et slag for Invisible Children i etterordet.

Jeg reagere også på alt maset om Jennys ”kvapsete kroppsdeler”. Løsninga på dette ”problemet” løses med snøreliv med innsydde spiler(!) ”Det er ikke akkurat det mest behagelige her i verden, men hvis du vil endre fasongen fungerer det. Kvinner har brukt dem i århundrer” (s 103). Er dogmet å ”lide for skjønnheten” noe også dagens tenåringer skal læres opp til? Det skulle vi visst vi som tilhørte anti BH og sminkegenerasjonen i 70 - åra!

torsdag, februar 18, 2010

Taaa raaa! Nomineringene er klaaare!

Og da er det jo Kultur og kirke... unnskyld Kulturdepartementets årlige prisutdeling vi snakker om igjen! Som vanlig er det jo litt divergens mellom hva jeg TRODDE og hvordan det BLE med hensyn til nomineringene til den årlige departementale barne- og ungdomslitteraturprisutdelinga.

For litteraturprisen gjettet jeg jo på disse tre.
  • Tonje Glimmerdal av Maria Parr, som alle veit Samlaget
  • Forteljingar om Jolver av Rune Belsvik. CappelenDamm
  • Foten veit av Prinsesse Marry av Europa (eller hva det nå var igjen)Også Samlaget
Fasiten var jo noe nedslående, siden jeg bare hadde en riktig, det ble altså
  • Landet under isen av Lars Mæhle. Samlaget. Forøvrig en utmerket bok som fortjener oppmerksomhet! Og dermed er denne boka nominert til to priser i år!
  • Tonje Glimmerdal av Maria Parr. Samlaget (Som jeg vel har vært inne på til kjedsommelighet før antakelig vinner)
  • Taran Lysne Bjørnstad : DBY CappelenDamm. (Skjønner ikke helt at denne er blitt nominert i stedet for Endre Lund Eriksens bok Super, men sant å si så har jeg jo heller ikke lest den)
Når det gjelder billedbokprisen har jeg jo bomma helt! Herregud! Jeg gjetta jo på disse:
  • Øyvind Torseter, Gravenstein, Cappelen Damm
  • Bjørn Sortland/Hilde Kramer, Det hjertet husker, Aschehoug
  • Henriette Nilsen, Hva liker Muskatt?, Gyldendal
Og her er fasiten:
  • Gro Dahle og Svein Nyhus God natt, natt. (Sikkert en utmerket bok)
  • Bjørn Arild Ersland og Lars M. Aurtande Det første barnet på månen. Dette ER jo en heftig boka da og et dristig valg av juryen.
  • Bjørn F. Rørvik og Gry Moursund : Bukkene Bruse på badeland (CappelenDamm) er en riktig crazyhumoristisk bok. Og ikke til forkleinelse for den faste illustratøren, men sikkert ikke så dumt å skifte en gang i blant.
Når det gjelder debutantprisen tippet jeg på disse:
  • Henriette Nilsens : Hva liker Muskatt?
  • Victoria vil fly av John Rørdam.
  • Alt kan reparerast av Eivor Vidnes.
  • Baroch Tendler. Jakten CappelenDamm
Og de nominerte ble:
  • Iram Haq og Endre Skandfer (ill.) Skylappjenta CappelenDamm
  • Baroch Tendler. Jakten CappelenDamm
  • Henriette Nilsens billedbok Hva liker Muskatt?
Ja ja. 2 rette med andre ord.

Og fagbokprisen? Total kræsj bom! Ja jeg gjetta visst på illustrasjonsprisen også men det kommer jeg aldri til å gjøre mer!

Og alle forfattere, illustratører og forlag gleder seg! Riktignok har ikke Samlaget fått nomineringene ut på forsida ennå, heller ikke Gyldendal synes at det haster før i morra mens CappelenDamm er på hugget som vanlig. Det er jo noen som alltid skal stikke seg fram! Men regner med at alle fikk sjampis i strie strømmer hvis ikke økonomisjefen satte foten ned og mente det fikk holde med Napoleonskake.

Den endelige prisutdelinga er den 12 mars hvis jeg nå husker riktig! Spenningen blir ikke til å HOLDE ut! Og hvis ingenting uforutsett skulle inntreffe tar jeg meg vel turen som vanlig.

PS: Nei. jeg har INGENTING imot tegneserier i tilfelle noen skulle tror det. Det er bare det at tegneserier er SÅ langt unna mitt område for tida!

PS 2: ellers konstaterer jeg at Elling Borgersen er nominert til oversetterprisen for Kong Steves selvlysende HipHop-bibel og akkurat denne oversettelsen hadde jo jeg noen kommentarer til!

tirsdag, februar 16, 2010

Oppvekst i Namsos

I serien så har også jeg lest denne boka som alle andre har lest for lengst er turen kommet til Innsirkling av Carl Frode Tiller (Aschehoug 2007) som ble meg varmt anbefalt av en venninne.

Jeg sier det med en gang; dette var en fæl bok! Skrevet med en intensitet som klistrer deg til sidene! Vi møter flere familier i boka, noen ganger ulmer det slik under overflaten så en stakkars leser sitter på ank (og her er det virkelig mye dævelskap) og noen ganger koker det over. Stikkordene er skyldfølelse, undertrykking, overgivelse, kvalmende omfavnelser. Fraværende fedre. Ikke akkurat forbilledlige mødre. Og sykdom og død. Dette for å understreke det syke i kjernefamilien? Neppe den boka du gir i bryllupsgave men nå er det kanskje ikke så vanlig å gi bøker i bryllupsgave. Kanskje heller forlovelsesgave? TENK deg godt om nå da jenta mi/ gutten min. (Og der kom jeg som vanlig litt utpå igjen)

Antakelig er det noe i enhver familie, og enten kommer det til slutt fram som den reineste boomerang eller så klarer man å holde fred og dysse det ned, hva nå det måtte koste. Eller så er det et hælvete til the bitter end. I 70 – åra elsket vi jo å hate kjernefamilien, den var forbundet med kvinneundertrykking og jeg veit ikke hva, og så plutselig sitter man der sjæl, ja hva pokker skal man gjøre liksom...

Dette er vel også en såkalt oppvekstsskildring, fra Namsos, hvor forfatteren selv er født. Vi får tre svært ulike versjoner om en og samme person (David) – som vi aldri møter - og dennes oppvekst i 80 - åra;
  • gjennom kameraten som han også hadde et seksuelt forhold til,
  • stefaren, presten
  • og venninnen; siden kjæresten.
I nåtid (2007), 20 år etter, ser disse tre svært forskjellig på det som skjedde i 80 - åra.

De tre ungdommene var stedets outsidere og hadde et tett og kreativt felleskap før det ***SPOILER *** slo sprekker. Så boka handler også om brutte forhåpninger/ ambisjoner.

Til slutt et PS som egentlig har svært lite med boka å gjøre : Det er bare en ting jeg lurer litt på. Hørte Namsosungdommen på Prudence i 1988? Det var jo liksom 70 – åra, da! Her en liten smakebit fra youtuben. Eller spurt på en annen måte; hørte 80 - tallsoutsiderne i Namsos på 10 år gammel trønderrock? Nå var jo Prudence selv motkulturelle, de blei jo intervjua i Gateavisa og greier, i nr 4 1973. (Dessverre ikke lagt ut på nett! HADDE det vært for mye forlangt?) Så kanskje Prudence her skal oppfattes litt metaforisk? Og apropos brutte forventninger om framtida, en av de mest profilerte i DETTE bandet er jo siden blitt en av landets mest folkekjære artister og vært på Norsktoppen ( hatet og forakta i 70 – åra) utallige ganger. Det var vel ikke akkurat DET du så for deg i 1973, Åge?

mandag, februar 15, 2010

Skikkelig kult å være vampyr ass!

Boka heter Merket og er den første boka i en serie på 4. Boka er et sammensurium av vampyrer, gudinnedyrking, amasoner, mytologi, internatskole og romantikk. Holdt på å glemme indianermagi. I fokus står altså den vakre og forstandige Zoey, 16 år, flink til alt, med *** SPOILER usedvanlige evner viser det seg *** . Fortsettelse følger og clifhangeren er på plass. Asså man bare måååå bare lese neste bok.

Handlinga er fra internatskolen House of nights, alle vampyrene er sværdeles vakre, spesielt sjefsvampyra har noen ”dritfine pupper”. De mannlige vampyrene er i mindretall, av dem ”et prakteksemplar på stereotypen dritfin mannlig vampyr. Han var over 1.80 høy og så ut som en filmstjerne” s 162. I det hele tatt litt pussig med denne blandinga av typisk tenåringsslang ; ”skikkelig”, ”ordentlig satt ut”, ”sinnsykt teit”, ”seriøst” etc og på den andre siden bisarre seremonier som gudinnetjenester (sic) med både røkelse og de fire elementer som en del av ”liturgien”. Om man kan skylde på oversetteren? Æ’kke så sikker på det. Kan jo ta med at disse vampyrene tåler hvitløk og jammen får ikke gamle Stoker også sitt pass påskrevet! ”Bram Stoler rakket ned på vampyrer, hvilket har forårsaket at vår rase stadig får problemer med menneskene.” s 239.

Ellers en god del tenåringsmoral, man skal være snill og grei, oralsex ER ikke ”kult”, ei heller å røyke jointer. Homofobi er ikke bra, det helt greit å være homofil, bare ikke for ”femi” eller ”skrullete jenteaktig” .

Da jeg leste den første boka i Twilightserien av Stephenie Meyer syntes jeg nok at akkurat den boka var veeeeldig lang men var ikke i tvil om at vi måtte lese den inn på NLB! Faktisk er jeg litt kry av at vi begynte å lese inn den serien flere år før Lydbokforlaget. Jeg synes nok at Twilightserien ER bedre – med forbehold at jeg ikke har lest mer enn mesteparten av den første boka – men siden ”mine” lånere burde ha muligheter til å lese akkurat den samme dritten som alle andre tar vi vel den serien her også! Serien (House of night) gir klare assosiasjoner til Engleakdamiet, som også handler om tenåringsjenter i litt ... spesielle omgivelser. Ellers har jeg hørt rykter om at engler skal være den nye trenden i fantasylitteraturen. Spør du meg virker det som engler og vampyrer bare blir mer og mer lik hverandre, stakkars gamle Vlad har vel snudd seg i sin grav mang en gang, hvis han ikke er for opptatt av å jakte på alle chiklitforfattere som kødder med vampyrmyten.

Nei pokker heller folkens, kanskje vi heller skal trøste oss med litt musikk!

Are you ready for the bluuuuz?

Siden det har vært skammelig lite blues i serien ”Høydepunkter fra mitt umusikalske surrehue” er det på høy tid å gjøre noe med denne forsømmelsen. Her stemmer den legendariske Hylende Ulv i med How many more years. Yeaaaahhhh!



Og som en ekstra bonus kan vi vel ta en spiseskje diamanter også. Og da er det bare å skru opp volumet på full guffe, for SLIK musikk lages ikke lengre! Man kan jo få the blues for mindre!

torsdag, februar 11, 2010

Retten til å være barn

Bolle og Gordon; pappaen med de store skoene av Moni Nilsson (før også Brännström) – en atskillig mer dreven forfatter enn den forrige jeg blogget om - handler også om en 12-åring, også hun med en lillebror. Gordon er derimot Bolles jevnaldrende kamerat.

Dette er to ganske barnslige 12 – åringer og det er kanskje ett av forfatterens prosjekter med denne boka, retten til å være litt barnslig – eller rett og slett retten til å være barn? Og det kan virkelig være grunn til å bekymre seg, slik som denne 15 år gamle jenta på Aftenpostens Si; D-sider.
”Av og til er Gordon veldig barnslig. Men det gjør ikke noe. Er man tolv, har man lov til å være barnslig. Det må være det som er meningen med å være barn” s 39
Og Gordon er virkelig en artig kar! For eksempel når ha limer fast portvinglass foran øynene med superlim for å prøve å se inn i en parallell verden!

Det som også er litt spesielt med disse 12 – åringene er at de ikke deltar på noen organiserte fritidsaktiviteter. (Herregud finnes det virkelig noen unger som ikke deltar på en ENESTE organisert fritidsaktivitet??)
”Ikke fordi jeg ikke har forsøkt, jeg har spilt fotball, gått på teater, spilt gitar, gått på turninga og faktisk til og med ridd tre ganger, helt til jeg datt av. --- jeg begriper ikke at folk får tid til alt. Jeg har mer enn nok med bare å være meg, og da har jeg nesten ikke tid til leksene engang.” S 33.
Virkelig en herlig feel good bok, men temaene som taes opp er alvorlige nok;
  • Skilsmisse ( med en lykkelig slutt) og det MÅ være lov å skrive om barn som oppfatter delt foreldrerett som noe positivt.
  • Farens depresjoner. Ikke akkurat noe nytt tema i barnelitteraturen, men forfatteren velger i denne boka å la depresjonen være farens problem og ikke barnas. (Jeg sier ikke at det er noe gæernt i å skrive bøker hvor foreldres depresjoner involverer barna mer enn de gjør her).
  • ”Jeg så at jeg var ganske lik pappa. De samme grønne øynene og den samme lange nesa og det rette håret. Men øynene mine så gladere ut. Det er kanskje fordi jeg både elsker og godtar meg selv. Plutselig innså jeg at jeg var absolutt fornøyd med å være meg. Med eller uten stygt, rett hår”.
  • Kan jo ta med at boka også handler om førpupertet, om å få mensen etc.
Denne forfatteren hadde som kjent en brakdebut med Tzatsiki og den der kule mammaen. Ikke dårlig den heller men synes at denne er bedre. Og det sier jo ikke så reint lite!

I Bolle og Gordon møter vi to ”naturbarn” à la Tonje Glimmerdal! Kanskje litt tidlig å snakke om en trend ennå? De glade, tilfredse og frie unga som driter i trender og moter og kjøpepress og hele sulamitten. Med fart og sjølvtillit!

Andre naturbarn i barnelitteraturen er
  • Hugo i Hugo og Josefin av Maria Gripa
  • Eddie i Eddie-bøkene av Viveca Lärn (før Sundvall)
  • Ronja Røverdatter, Emil og flere av Astrid Lindgren
  • Pelle Jansson av Hans Petersson (70 –åra)
  • M fl som jeg ikke kom på i farta!

onsdag, februar 10, 2010

En herlig humørpille av en bok!

Etter å ha lest en heller nitrist bok (nei det er IKKE gæernt å skrive triste bøker) leste jeg Tessy & Tankred. Tøffere enn toget av Mariann Youmans. Dette er forfatterens første skjønnlitterære bok men hun har skrevet to fagbøker før for ungdom. Handlinga starter i Barcelona, Tessy 12 og lillebroren Tancred ferierer sammen med faren, som har forelsket seg i en heller sprø gatesangerinne og sender unga alene på tog gjennom Europa og hjem til Oslo, uten å sørge for verken nok penger eller nok ringetid på mobilen. Dette er altså reineste roadmovien. Med det litt heseblesende omslaget hadde jeg frykta det verste men boka er faktisk riktig morsom! Det er duka for forviklinger og sant og si er vel handlinga NOE på sida av det helt realistiske men det gjør egentlig ikke så mye. Jeg lo faktisk flere ganger, det er driv og action men også varme.
Av persongalleriet:
  • En konduktør som kanskje blir litt vel bøs, men pytt
  • en gammel senil krigsveteran, en riktig artig kar
  • To trivelige og omsorgsfulle transvestitter,
  • Med flere.
  • For eksempel den energiske lillebroren, og
  • En liten øgle. (Som kanskje kan gi litt assosiasjoner til Svein og rotta?)
  • Og en drittsekk av en far (at menn (for eksempel fedre) kan være noen skikkelige drittsekker veit jo alle.)
  • En nervøs mor som venter i Oslo
Etter tittelen å dømme kan det kanskje være mulig å håpe på en fortsettelse og at den følger opp den gode trenden i den første.

Lykken er å bli retweetet (4)

Men ingen ting er som en #ffnor ! Da er det bare å sprette sjampissen! Det betyr for de stakkars uvitende av mine lesere at en eller annen av mine følgere ( altså på twitter) anbefaler meg til alle sine! Og da er det jo bare å håpe at akkurat denne følgeren har riktig mange følgere. Komplisert? Kanskje dette kan bidra med noen oppklaringer.

Når du blir retweeted (må innrømme at dette ikke skjer altfor ofte i mitt tilfelle) er det god kotyme å takke! Da skriver man takk for RT. Her en litt pinlig innrømmelse: det er ikke før bare for et par uker siden jeg oppdaget jeg at hvis jeg klikker på @elifrisvold på min ”profil” kan jeg finne alle tweets som omtaler meg eller svarer på mine tweets. Jeg har også fått en #ffnor men da ble dessverre profilen min feil stava. Pytt pytt! Shit happens!

Siden jeg følger pr i dag 215 twitrere er det litt vanskelig å følge alle uten å sitte stand by ved macen eller PC-en. Det hender jo at man har litt annet å gjøre også. Da kan man lage pene lister over dem man spesielt vil følge. Ordning och reda som svenskene sier. Pr i dag har jeg laget 6 lister og er selv listet 10 ganger. En viktig funksjon er den derre blockfunksjonen for følgere (followers). Man kan jo bli forfulgt av alt mulig slags faenskap, fra porno til (sic) landbruksmaskiner!

Ellers kan man si at jeg etter hvert følger et bredt utvalg av befolkningen, alt fra Engleskolen til Arnie Norse. (Kan vel legge til at det går VELDIG raskt å trøkke på follow-knappen). Verken Engleskolen eller Arnie følger pr. i dag meg men hvem veit hva tiden vil bringe som det heter. Så en bekjennelse: jeg har også fulgt @kronprinsparet en meget kort periode for å sjekke hvor lang tid det tok før de fulgte meg (det gikk forbausende raskt! ) for deretter å avfølge dem igjen. Men er tross alt republikaner! (Ja jeg veit det er litt kjipt! På en annen side; de har over 6000 followers. Mens Yoko Ono for eksempel har over 773.000. Så det er da noe rettferdighet i verden. )

Siden starten ( i begynnelsen av oktober i fjor) har jeg for min del møysommelig opparbeidet meg pr i dag den nette sum av 111 følgere. Men uuups, plutselig har jeg en følger eller to mindre. I starten lurte jeg jo fælt på hva jeg hadde gjort for noe gæernt men har funnet ut at jeg må prøve å leve med det! Bare knytte nevene og tørke tårene. Tap og vinn med samme sinn! Gå med oppreist hode og møte verden med et stolt og trassig blikk! Og hvis jeg skulle ha en virkelig svart dag får jeg trøste meg med Charles Aznavours evige klassiker; You've got to learn to show a happy face; Although you're full of misery. You mustn't show a trace of sadness; Never look for sympathy etc.

Noen ganger KAN det gå litt hett for seg på twitter. Å diskutere gratisprinsippet med 140 tegn til rådighet samtidig som man forstyrres av en surdeigdebatt KAN være noe krevende, på en annen side kjenner vel alle argumentene før så sånn sett holder det kanskje med plakatversjonen. (Nei, det var ikke "Gratis surdeig til folket" som var temaet men hvorvidt Bærumspiffen skulle betale for seg på bibliotekarrangementer .)

Til slutt: nå har jeg vært på twitter i snart 5 måneder. Hva har jeg oppnådd? Har jeg blitt lykkeligere? Klokere? Fått et rikere liv? Nei, nei og nei. Men fikk i hvert fall med meg at Natur og ungdom hadde en aksjon og at hele gjengen havnet på glattcelle. Ungdommen er bedre enn sitt rykte! På en annen side, aksjonen mot utbygginga i Alta-Kautokeino -vassdraget rundt 1980 klarte seg jo utmerket uten twitter eller andre sosiale medier. På en annen side – igjen - det gikk jo til helvete med den aksjonen - også!

Og helt til slutt – her en innrømmelse som ligger litt langt inne - hvis jeg kjeder meg på jobben og går inn på twitter ser jeg at det ikke er bare meg...

Ellers konstaterer jeg at også i Bergen går det mot varmere tider.

PS; For de som måtte lure på
  • om jeg sitter på jobben og skriver dette
  • hvorfor jeg ikke går på skitur i det fine været
  • etc
kan jeg fortelle at jeg er syk.
  • Om jeg ikke burde ha holdt senga?
Jo, sikkert det lureste jeg kunne ha gjort

mandag, februar 08, 2010

Peace of my heart

Jeg glemmer aldri første gangen jeg hørte denne sangen på radio. Det er for over 40 år sida. En alldeles sjelsettende opplevelse, da sang Janis Joplin i Big Brother and the Holding Company og det var jo tross alt da hun var på sitt beste. Siden gikk hun solo fordi plateselskapet skulle tjene store penger på henne og resten er historie som det heter. Den gang som nå, det er penga som rår! Før vi gir oss for i dag kan vi spille enda en sang fra denne tida, her et gnistrende konsertopptak av Combination of the two



Og da er det vel bare å skru opp volumet i de tusen hjem! Come to San Francisco, dance around / Yeah, you'll feel more, you'll feel more, you'll feel more/ Come to San Francisco and hear our sound/ Yeah, you'll feel more, you'll feel more, you'll feel more...

PS: dette er episode nr 101 i serien Høydepunkter fra mitt umusikalske surrehue! Det står det respekt av om jeg skal si det sjæl. Dessverre oppdaget jeg ikke dette før i dag, men er meget fornøyd med at høydepunkt nr 100 er viet Jacques Brel. Egentlig burde det kvalifisere til æresmedlemskap i fancluben!

Sorg og død

Fluen av Martina Gaux er en bok om savn og om død. Villis kjæreste Livvi skal dø, jentene planlegger den siste avskjeden samt begravelsen og siden handler boka om hvordan Villi takler sorgen. Villi føler at hun ikke er akseptert av Livvis familie, og dessuten at deres kjærlighet ikke blir tatt på alvor. En følelse jeg regner med mange unge kan kjenne seg igjen i. Livvis familie vil ha all styringa over begravelsen og Villi blir holdt utenfor.

Forfatteren har valgt en poetisk form, noe jeg innbiller meg er ganske krevende. Boka fikk meg i så måte til å tenke på den fantastiske boka Jinx av Margaret Wild (Gyldendal 2005) men det er kanskje litt urettferdig å sammenlikne en nybegynner med en såpass dreven forfatter.

Det beste ved boka synes jeg var
  • beskrivelsen av akkurat den følelsen Villi har av å bli holdt utenfor av kjærestens familie
  • den positive måten begravelsesfirmaet Hermansen & Hermansen møter henne på er også litt fint skildra
  • når Villi ringer til Livvi (etter døden) og bare blir møtt med stemmen hennes i mobilen er ganske gripende, og
  • stillingskrigen på graven; hvor Villi fjerner alle blomstene og i stedet plasserer steiner er litt morsom, nei ikke morsom akkurat da, men litt tøff.
  • Og *** spoiler*** forsoningen med Livvis mor til slutt.
Derimot synes jeg nok at den bihistorien om vennen Henrik blir litt overfladisk og noe unødvendig. Det viser seg altså at han er homofil og av redsel for å bli avslørt finner han seg i en del utpressing av klassekameratene. Overgangen fra fortvilelse, tanker om selvmord og til han ”finner seg sjæl” og får kjæreste er litt rask. Muligens er dette tatt med for å demonstrere hvor selvopptatt man (Villi) blir i sorgen.

Og så lurer jeg på om det er helt sannsynlig at en 15 – åring virkelig kan tro at hennes døde kjæreste skal dukke opp igjen? ”Når Livvi kommer tilbake, kan hun få igjen tingene sine” sa jeg (s 143). Men dette er kanskje tatt med for å beskrive hvor irrasjonell sorg kan være?

Forfatteren har sagt at grunnen til at hun skrev denne boka var at ungdom hadde etterlyst bøker om sorg.
Det finnes noen fra før; jeg anbefaler for eksempel
For ikke å snakke om
Skal forresten si at forlaget har truffet godt med forfatterfotografiet, som på alle måter matcher det triste innholdet.

Jeg har også lest David Almonds siste bok, Fuglevarsel. Hovedpersonen er Liam, 14 – 15, fra en kunstnerfamilie. Dette er en modningshistorie, Liam tester grenser og konfronteres med ondskapen. Boka kan minne litt om de to brødrene i Øst for eden av John Steinbeck, hvor den ene ikke vil (orker) se annet enn det gode ( slik som vennen Max i denne boka) og Cal (var det ikke det han het) som konfronterer den. To viktige personer i Almonds bok er fosterhjemsjenta Crystal og Oliver, flyktning fra Afrika ( hvilket land var det igjen da, pytt pytt det var ikke det viktigste) som har opplevd mye brutalitet. Oliver har også vært .... eller glem det. Det burde jeg vel ikke røpe. Forfatteren holder som vanlig et høyt litterært nivå. Det ser ut som at han har helt forlatt fantasy – sjangeren men boka mangler likevel ikke magi

lørdag, februar 06, 2010

Og da var det vel på tide å gjette

hvem (eller rettere sagt hvilke bøker) som blir nominerte til - ja hva heter den i år da - Kulturdepartementet var det nå ja - sin årlige prisutdeling av barne- og ungdomslitteratur. (Lurer forresten på hva wikipedia gjør med dette litt problematiske navnet på denne viktige prisen, de kan da ikke omdirigere navnet hver gang det er et regjeringsskifte?)

Denne gangen er det etter alle solmerker Anniken som skal dele ut prisen, og man kan jo allerede nå spekulere på hva HUN kommer til å ta med i talen sin, men regner med at hun er såpass smart at hun ikke nevner den famøse boka si som i hvert fall ikke jeg gidder å rippe opp i lengre. Og hvis hun ennå ikke har greid å komme ut av nå-skal-jeg-skrive-enkelt-for-små-barn-slik- at-alle-digger-Gro-like-mye-som-jeg-moduset så får vi håpe at hun har noen habile taleskrivere. Dessuten synes hun sikkert som alle sine forgjengere at barnebøker er bra saker. Vi får også håpe at hun – i motsetning til sin partifelle – tar seg tid til å lese igjennom alle navnene et par ganger før hun skal lese dem opp på den store dagen. Og at også hun har vett til å gå før banketten og ikke drikker opp all hvitvinen for alle oss andre. Det siste var forresten en litt flau morsomhet, det har faktisk vært mer enn nok (hadde jeg nær sagt dessverre) hvitvin etter festlighetene de siste par åra. Det eneste – hvis jeg nå skulle klage på noe – er at vinen kunne ha vært litt kjøligere. Men det ække så lett med kartongvin. Men nå kom jeg jo helt bort fra det vesentlige med denne bloggposten, nemlig ... eller stopp en halv, én ting til: Giske, hvis du leser dette, du skal ha all kred for fjorårets tale! Det her var jo midt oppi det derre Cathrinekrøgerspetakkelet - ja det var vel ikke bare henne – samma søren kan det være nå - men med denne avslutningen steg din anseelse flere hakk hos meg:
”Kravet om at barne- og ungdomslitteraturen skal forstå sin egen tid, fører også til at den kan være kontroversiell. Spørsmålet er om barn skal konfronteres med de store problemene i livet gjennom kunsten, eller om litteraturen kan skjerme seg mot det forferdelige som finnes der ute i virkeligheten, utenfor bokpermene og forestillingen. God kunst beskytter ikke, den byr på opplevelser og erfaring som beriker, men som også kan utfordre, bekymre og sjokkere. Tåler barn det? Det kommer an på kvaliteten. Derfor skal vi nå takke barnelitteraturens fremste utøvere i dag.”
Så over til den årlige gjettekonkurransen (så vidt jeg veit med bare en deltaker; meg).

Hvem blir nominert til selveste Litteraturprisen i år?
Blir det
  • Foten veit av Marry Prinsesse av Europa. (Nå tror jeg forresten at jeg veit hvem som har skrevet denne boka. Det er IKKE illustratøren, det er IKKE noen på forlaget, dessuten er boka påmeldt Innkjøpsordningen så da er det i hvert fall ikke Erna Osland som jeg tippa en gang før (rødme rødme) siden HENNES bok også er påmeldt. Kanskje det er litt dårlig gjort å røpe hva jeg tror, siden forfatteren av en eller annen grunn har valgt å være anonym, men jeg tror at nøkkelen blant annet ligger i fornavnet. Kanskje forfatteren rett og slett blei litt fed up av alt spetakkelet i forbindelse med fjorårets bok? Eller vert det endeleg
  • Rune Belsvik sin tur; Forteljingar om Jolver står ikkje noko tilbake for fjorårets bok om han Jolver.
  • Tonje Glimmerdal av Maria Parr er jo i en klasse for seg, jeg ville blitt SVÆRT forundra hvis ikke hun fikk prisen, så sånn sett er det ikke så spennende i år, men nå var det nomineringene som gjaldt.
  • Jeg elsker deg av Hilde Hagerup kanskje? Tjaaaa.
  • Hadde ellers stor sans for Tania Kjeldsets bok Juli
  • Og så må jeg jo innrømme at jeg håper aldri så lite grann på Super av Endre Lund Eriksen, siden jeg i all beskjedenhet er litt involvert i denne boka.Kan jo ta med at boka også er nominert til Litteraturkritikerprisen i år.
Så snevrer vi som vanlig inn til tre bøker:
Og de nominerte er:
  • Tonje Glimmerdal
  • Forteljingar om Jolver
  • Foten veit (jeg GIR meg ikke med denne boka!)
Taraaa!

Så var det billedbøkene, da
Her er jeg som vanlig på litt gyngende grunn, men ”me kan jo juksa litt”. Jeg plukker rett og slett fra ”årets utvalgte billedbøker” som i år er disse:
  • Beate Grimsrud/Jens Kristensen, Dinosaurene og de dansende trærne, Cappelen Damm. (Litt sukkersøte illustrasjoner etter min smak)
  • Øyvind Torseter, Gravenstein, Cappelen Damm
  • Ragnar Aalbu, Harry og Roger på tur, Cappelen Damm
  • Henriette Nilsen, Hva liker Muskatt?, Gyldendal
  • Bjørn Sortland/Hilde Kramer, Det hjertet husker, Aschehoug.
(Det er forresten et lite helvete å finne fram på Kulturrådets sider)

Og da blir det i hvert fall disse to:
  • Øyvind Torseter, Gravenstein, Cappelen Damm
  • Bjørn Sortland/Hilde Kramer, Det hjertet husker, Aschehoug
Og så tar vi denne vi:
  • Henriette Nilsen, Hva liker Muskatt?, Gyldendal
Kanskje jeg skal jeg prøve å gjette på illustrasjonsprisen
også, når jeg nå er så godt i gang med å gynge på ustø grunn. (Når jeg leser illustrerte bøker prøver jeg – etter at jeg begynte på NLB - å konsentrere meg om teksten for å finne ut om denne har kvaliteter nok UTEN bildene, men noen illustrasjoner trenger seg jo bare fram)
  • Skal si at Øyvind Torseter er en aktiv herremann, spør vi Deichman ser det ut som at han er involvert i ikke mindre enn fire bøker i 2009. Jeg tipper på Mor og far i himmelen av Alf Kjetil Walgermo.
  • Og så skal vi ikke se bort fra at Helena Ohlsson (garantert riktig stava) blir nominert for illustrasjonene til Foten veit. (Og dermed KAN det teoretisk skje at en og samme bok får to priser. Så vidt jeg veit har det aldri hendt før i forbindelse med denne prisen). Men jeg holder også en knapp på
  • Åshild Irgens for hennes livfulle Bjørn Berg-liknende-men- ikke-plagiat illustrasjoner til boka Tonje Glimmerdal. Uuups! Da ville jo det samme være tilfelle med denne boka! Og dermed har sjansene for at dette helt sensasjonelle skulle inntreffe at en og samme bok får to priser øke med 100%! Jeg hadde også litt sansen for
  • Lisa Aisato N'jie Solbergs stemningsfulle og litt eventyrlige illustrasjoner til Sølvrevene av Julia Kahrs. (Hvis så skulle skje Anniken, du har en utfordring der! GÅ nå ikke i samme fella som din forgjenger!)
Men jeg tipper nok de tre første.

Og debutantprisen?
Hmmm! Har vel egentlig ikke funnet noen som utmerker seg så veldig i år, men hvis jeg må gjette på noen, så kan det være
  • Alt kan reparerast av Eivor Vidnes, som har et godt og lekende språk
  • Henriette Nilsens billedbok Hva liker Muskatt? er også en debut, og så hadde jeg jo litt sans for
  • Victoria vil fly av John Rørdam. Men han får jo god drahjelp i illustrasjonene, det skal sies. Og så VAR det jo det der med hoppsporten. Der ER jeg jo litt inhabil for å si det slik.
  • Baroch Tendlers Jakten, kanskje, som jo viste gode takter.
Ja det blei visst fire men gidder ikke å eliminere vekk noen.

Til slutt fagbøkene:
Tjaaa. DET var jammen ikke enkelt! Men holder en liten knapp på
  • Harald Henmos Che Guevara i Gyldendals IKON-serie. Synes vel heller ikke at
  • Livet, en kort reise gjennom fire milliarder år av Dag O Hessen var så ille. Og så HÅPER jeg jo på
  • Lise Männikkös bok om Louis Braille; Skriften i mørket
  • Skal jeg krøste ut en tittel til så kan vi jo ta med Stein Erik Lundes Biografien om Amalie Skram
Og dermed var gjettinga unnagjort for denne gangen. Nå gidder jeg ikke å gjette på NOENTING mer. Slutt for i dag!

PS: Egentlig skulle jeg vel ha lagt ut litt flere linker men så blei jeg plutselig litt lei. Det hadde jo også vært uforholdsvis mye jobb å linke til hver bidige bok. Men kan si såpass at jeg har blogget om de fleste bøkene!

onsdag, februar 03, 2010

Men hornbrillebibliotekaren var ikke død!

På bibliotekarpostlista i dag ble vi gjort oppmerksomme på et intervju i Ukeavisa Ledelse med ”bibliotekets supersjef, 26 år gamle Heikki Knutsen”, som nettopp har fått jobben som biblioteksjef i Bærum.

Han kunne fastslå at
”De stramme damene med oppsatt hår og hornbriller er heldigvis borte fra de fleste bibliotekene”
Og hermed skulle denne påstanden være motbevist:

(Dessverre lot det seg ikke gjøre å sette opp håret på en forskriftsmessig måte med de hjelpemidler jeg hadde til rådighet; syltestrikker og binderser. Men hornbrillene er på plass. Det litt stramme uttrykket sammen med den manende pekefingeren skulle vel sette støkk i enhver dævelunge som pønsker på faenskap i biblioteket! )

tirsdag, februar 02, 2010

Et trist jubileum

I følge lørdagens utgave av Dagsavisen – som vanlig finnes ikke artikkelen på nett – forteller Tove Janssons niese Sophia Jansson, direktør i Oy Moomin Characters, Ltd. at Puffin i forbindelse med at Mummitrollet blir 65 år i år, skal utgi flere bøker basert på de originale tegningene - men med ny tekst. Siden skal elendigheten spres til flere land.

Mens Astrid Lindgrens etterkommere er opptatt av å ”förvalta författarens verk i den anda som hon själv skulle ha gjort” tenker Tove Janssons etterkommere mest på penga! Og dermed skulle det gamle ordtaket frende er frende verst nok en gang være bekrefta!

Tove Jansson snur seg antakelig i graven og Snusmumriken ler foraktelig. Måtte den store oversvømmelsen ta både Puffin og Oy Moomin Characters, Ltd!

Dette trenger vi virkelig ikke!

mandag, februar 01, 2010

Ikke gå fra meg!

Først en særdeles uttrykksfull tolkning av le grand chanseur Jacques Brel, en til nå stor forsømmelse på denne bloggen! Pardon monsieur Brel!


Dessverre er det litt skraping på lyden så her en konsertversjon for de med litt mer følsomme ører. Første gang jeg hørte denne sangen var det med Nina Simone. Ikke dårlig hun heller. Kan vi unngå å ta med Edith Piaf? Nei, det kan vi nok ikke! Og til slutt Marlene Dietrich, auf deutsch: Bitte Geh Nicht Fort!