Til fjells

I boka Tonje Glimmerdal av Maria Parr er det som kjent mange referanser til klassikeren Heidi av Johanna Spyri og antakelig er det derfor Samlaget nå gir ut Halldis Moren Vesaas oversettelse på nytt – noe tilrettelagt dagens nynorsknormer. (Nyutgivelsen er som seg hør og bør ”blurbet” av den tidligere omtalte litterære person. ) For å blåse litt liv i min serie Erdetnåvirkelignødvendigågiutdenneklassikerenpånyttkandenforfaenikkefåhvileifred har jeg sett litt ( med vekt på litt) på

1. Halldis Moren Vesaas (nå reviderte) oversettelsen og to til.
2. Den andre er Wenche Norberg Schuls oversettelse hos N.W.Damm & Sønn (noen år før Damm ble slått sammen med Cappelen ha ha de skulle bare ha visst) og det er den jeg husker fra min barndom. Så derfor er det denne utgaven jeg har lest på nytt igjen nå, av – sikkert helt forståelige - nostalgiske årsaker. ( Ååå som jeg elsket den boka!) Det eksemplaret jeg sitter med - velvillig utlånt fra Barnebokinstituttet - er fra 1953. Altså det året jeg ble født.
3. Ellers ser det ut som at det er Trond Winjes oversettelse som ruler i dag. (Aschehoug og Bokklubben)

(Forøvrig er jo Heidi oversatt til norsk et utall ganger før. I følge instituttets katalog ser det ut som at boka er oversatt første gang i 1882 av Emma og Augusta Hagerup. Ikke dårlig siden originalen kom ut året før, i1881. Kan jo også ta med at forlaget Ansgar har fått kloa i dette verket, ikke så underlig kanskje siden boka har en del religiøse overtoner. (Her er oversetteren Ingrid Lang. Normalt er ikke Ansgars utgivelser de beste men for alt jeg veit kan fr. Langs Heidi-oversettelser være glimrende!) Konstaterer også at Gyldendal har innlemmet boka i serien Gyldendals klassiske barnebøker, med Anton Esperøs oversettelse. Men nå får det være nok oppramsing. Jeg kan da ikke sitte her hele dagen.)

Her har vi omslaget fra min barndoms Heidi. I bakgrunnen de sveitsiske alper, og Heidi selv i en påfallende moderne rød kjole med armen kledelig lagt rundt halsen på en geitebukk. Vi ser også landsbyen med kirken og alt tilhørende.

Og her har en liten biblioteklåner følt seg fristet til å forskjønne Vincent O. Cohens illustrasjoner med litt fargelegging. Vi ser Tanten og Heidi på vei oppover fjellstien i det første kapittelet.

Det er sikkert ikke enkelt å oversette fra tysk til flytende norsk, og jeg konstaterer at Winje, Moren Vesaas og Norberg Schuls har valgt litt ulike løsninger, og delt opp setningene litt forskjellig.

Winje kaller bestefaren Onkel Heia, min barndoms Heidi heter han farfar, og Moren Vesaas kaller den gamle grinebiteren som ... ja selv dere som ikke har lest boka kan jo tenke dere hvor dypt akkurat DET stikker ... for bestefar. Hos Moren Vesaas er den lille landsbyen Maienfeld idyllisk, hos Winje hyggelig og i min barndoms utgave er Mayenfel (her stavet med y) koselig. La oss sjekke om denne landsbyen finnes i virkeligheten, selv om ikke dette har NOEN betyding for boka. Å jo da, og innbyggerne har forstått å gjøre det maksimale ut av sitt ”litterære” bysbarn. Men Heidi skulle lengre oppover fjellet og både Norberg Schuls og Winje er opptatt av krydderdufter mens det i Vesaas oversettelse er ”tettvaksne lauvholt som står og angar”. (Kanskje hun har vært opptatt av å legge oversettelsen opp til norske forhold og i den norske fjellheimen er det vel ikke akkurat krydderurter som dominerer).

Men nå tror jeg heller at jeg overlater til forskerne å gå inn på oversettelser og adaptasjoner og dess like men kan bare nevne at det stakkars 5 år gamle barnet som altså blir fulgt av sin tante til sin nye tilværelse er kledd med alt hun har av klær i sommervarmen. Hos Winje har hun ”to – om ikke tre – ” kjoler utenpå hverandre og deretter et stort rødt bomullstørkle surret flere ganger rundt seg. På føttene har hun tunge jernbeslåtte fjellstøvler. Moren Vesaas synes det holder med tunge fjellstøvler om de ikke også skal være jernbeslåtte. Derimot er hun i denne oversettelsen forsynt med et stort rødt strikkesjal. Også hos Norberg Sculs er støvlene både tykke og jernbeslåtte men her har bomullstørklet hun har rundt sine to-tre kjoler blitt rutete uten at fargen er oppgitt. (Oversetteren kan da ikke ha trodd at det tyske ordet ”rot” – hvordan det nå er bøyd i originalen – betyr rutete? ) Kan kanskje legge til at Damm og sønns utgave fra 1953 også inneholder del 2 i serien; ”Heidi får bruk for det hun har lært”, en litt kortere bok.



La oss også se litt på denne filmen fra 1937 med den den gangen avsindig populære barneskuespilleren Shirley Temple i hovedrollen. Handlinga er fra Schweitz, sikkert ganske eksotisk for amerikanerne den gangen og muligens fremdeles for alt jeg veit og det har Hollywood gjort det maksimale ut av. Kanskje ikke så underlig at filmselskapet har følt seg fristet til å legge inn litt jodling i filmversjonen. Heidi blir stanget i baken av en staut geitebukk, og vi kan vel heller ikke unngå å legge merke til den store kniven som bestefaren kvesser- altså mens han fremdeles er en bisk herremann som ikke ser særlig lyst på denne unge inntrengeren i tilværelsen. Boka har ikke så mye ytre handling så den stakkars manusforfatteren har nok følt seg mer enn fristet til å legge inn litt ekstra action! Ser ellers ut som at mesteparten av filmen er lagt ut på youtube.

Tilbake til boka. HAR enda en nyutgivelse berettigelse? Hva KAN denne klassikeren gi barn av i dag?

• Boka har varme og den – må man vel kunne si - svært så bråmodne 5-åringen ( 6-åring i filmen) er en livlig og godhjertet jente som sikkert mange (jenter?) kan like å identifisere seg med. (Mens andre vil muligens hate henne på grunn av hennes grensesløse godhet og prektighet.)
• Boka har en særdeles trygg grunntone hvor godheten seirer. Bestefarens utvikling fra en folkesky eksentriker til en respektert og godt likt person - under Heidis påvirkning - som et eksempel.
• Dessuten – slik jeg husker fra min egen barndom – trakk det jo ikke akkurat ned at jentungen hadde naturlige krøller, en gave de fleste av oss bare kunne drømme om.
• Boka formidler stor naturglede og kjærlighet spesielt til fjellet.
• Etter ett år i fjellheimen kommer tanta og henter Heidi igjen, for at hun skal bo hos en (rik) familie i Frankfurt. Skildringa av Heidis hjemlengsel er ganske gripende og vil nok fenge mange. (Kommer hun tilbake til bestefaren igjen? Gjett tre ganger. )
• I oppfølgeren ”Heidi får bruk for det hun har lært” kommer en lam jente, Klara, som Heidi altså bodde hos i byen, på besøk, og blir ved hjelp av bestefaren og antakelig et mirakel mer eller mindre frisk. Slike historier har jo også appell til de mest sentimentale av oss.

Man KAN kanskje innvende at de rike i boka får litt mye rollen som velgjørere overfor de mindre bemidlede, Klaras farmor hjelper for eksempel Geitepeters blinde og syke bestemor, men nå må vi jo huske hvilken tid den er skrevet i.

Det er litt fristende å sammenlikne naturbarnet Heidi med naturbarnet Dickon i Den hemmelige hagen (som er en bedre bok når sant skal sies) av Frances Hodgson Burnett. Den boka kom ut 1909, altså noe seinere.

Og konklusjonen? Tjaaa... Under motto tar du den så tar du den så tåler vi vel en utgivelse til men nå kan det da også være nok for en stund.

Fra nå av skal vi drikke saft!

Den boka jeg elsket aller høyest som barn var Hvordan gikk det? Boken om Mymlen, Mummitrollet og lille My av Tove Jansson.

Her er mitt eksemplar; utslitt av kjærlighet. Ville neppe fått mye for denne boka i et antikvariat. Samma det, jeg selger den ALDRI! (Siden fortellingen til slutt ender opp i kjøkkenet fant jeg det litt naturlig å ta disse fotografiene på et kjøkken! Jeg bør vel rødmende innvende at fotografiene på INGEN måte yter originalbildene rettferdighet!! Å herreguuuuud, bare jeg ikke får gjengivelsespuritanistene på nakken!)

Tittelbladet er ikke særlig delikat, nei! Temmelig flekkete får man si. Men det ser ikke ut som at lille My bryr seg, i hvert fall.

Boka kom ut på norsk i 1957, på svensk i 1952 med tittelen Hur gick det sen? Boken om Mymlan, Mummitrollet och Lille My. Dette var forfatterens første mummibilledbok men før det hadde hun allerede gitt ut flere av de kjente mummitrollbøkene. Mens boka har kommet ut flere ganger på svensk, seinest i 2004, har den bare kommet ut en gang på norsk, i 1957. Med unntak av at den også finnes i Den store mummiboka (første gang utkommet i 2003) men da med en alvorlig mangel: den mangler hull! Ascehoug: dette er en synd og en skam! Boka har kommet ut på samtrykk flere ganger! Hadde det vært for mye forlangt at dere hadde slengt dere med!

Noe av det geniale med denne boka er jo akkurat hullene, som røper litt om hva som skjer på de neste sidene.
At "hullene var klippet av Aschehoug" - eller "asjehaug" som vi unga sa - var jo litt morsomt, her ser vi altså "Aschehoug" sjæl med saksa!


Boka begynner med at

”Et lite mummitroll gikk hjem
fra melkemannen klokken fem.
Det var et melkespann han bar,
men huff, så lang den veien var.
Og vinden pep og sukket der
i alle skogens mørke trær,
og snart kom skumringen, huff ja!
- HVA TROR DU AT DET HENDTE DA?

(Oversatt av André Bjerke)
Her ser vi faktisk litt av de TO neste oppslagene gjennom trærne. (Uff, da! Det har visst vært nødvendig å tejpe litt også!)

Et av de skumleste bildene i hele boka var av frøken Hespetre! Gå sin vei, HVEM VÅGER Å FORSTYRRE MEG!

Og etter mange farer - blandt annet er denne boka mitt første møte med hatifnattene - ender Mummitrollet, Mymlen og lille My i Mummimammas trygge hage. (Billedbeskrivelse for blinde: Vi ser mummimamma rense ripsbær i Mummipappas flosshatt, mummihuset, røde roser, våre helter som har overlevd all verdens farer. Og melkespannet. Fargene i dette oppslaget er holdt i gult og røtt og er en kontrast til de mørkere fargene ellers i boka. Blomsterbeddet er dekorert med sjell, slik Mummimamma pleier i bøkene. Kan jo legge til at forfatteren i følge Boel Westin; Tove Jansson Ord, bild, liv. (Schildts 2007) er inspirert av den franske maleren Henri Matisse. Ellers kan boka tolkes ... eller glem det, akkurat det er IKKE interessant i denne sammenhengen. Men jeg kan anbefale Westins murstein av en biografi!

Men melka er sur, mummitrollet fortviler, og da er det at

Mummimamma sa med kraft:
FRA NÅ AV VIL VI DRIKKE SAFT!!!

Å for en herlig replikk for oss unger som var oppvokst i 50 – åra!!! Jeg bebreider ingen men jeg ble tvunget til å drikke et glass melk hver dag fordi min mor var redd for at jeg ellers skulle bli undernært. Det var før youghurt og andre fancy melkeprodukter som finnes i butikken i dag. (Forresten kjøpte man ikke melk i dagligvarehandelen i 50 - åra, den ble levert på døra av melkemannen.)

Jeg oppfattet replikken som et opprør mot all snusfornuft! Heretter skal vi leve i sus og dus!
Og jippie! Hurra!(Det siste hullet er så lite at

lille My sa : VI MÅ BLI I DENNE BOKEN HER, FORDI
VI ER SÅ ALTFOR STORE, VI!!!!)

PS: Boka minner meg om The Night Kitchen (første gang 1979 iflg. wikipedia) av Maurice Sendak (aldri utgitt på norsk). Her befinner vi oss også i det varme, trygge kjøkkenet. Boka har også mange tolkningsmuligheter – og uuuups – boka er bannlyst i USA – men ingenting av dette skal vi komme inn på her.

PS 2: I dag finnes det utallige bildebøker om mummitrollet men det gidder jeg ikke å gå inn på nå! Det er BARE til å bli deprimert av!

PS 3 : En dag bør jeg nok sette meg ned å øve på litt mer elegant billedredigering!

PS 4: da skal jeg - i Tove Janssons ånd- fylle en drikkeflaske med saft og gi meg ut på en joggetur. Jeg regner med at dette blir en relativt farefri ferd gjennom Oslos Ytre Vest.

Struwwelpeter på norsk

I dag tok jeg meg en tur opp til Anne Kristin på Barnebokinstituttet for å se på 1889-utgaven som er den eldste norske utgaven Instituttet har av klassikeren Struwwelpeter, på norsk Buste-Peer eller Busteper. (Den aller eldste kom antakelig ut i 1858, i følge Norsk Bog - Fortegnelse. )

Som man ser er illustrasjonene ganske annerledes enn de på den forrige bloggposten. Kan dette være originalen, altså forfatterens egne opprinnelige? Illustrasjonene er håndkollorerte og hvilken underbetalt stakkar som har sittet bøyd over disse er ukjent.

Her ser dere Anne Kristin som stolt viser fram 1889 - utgaven. (Hvis noen har en fra 1858 liggende så kan dere vel tenke dere hvor glade de blir på barnebokinstituttet! )
Og her har vi Buste-Peer himself. Som det framgår litt mer primitiv i streken enn de to andre på denne bloggposten!
Her har vi Truls Stjernekiker (ikke med i min utgave) som faller ut i vannet. For de som vil gå mer i dybden : mer om Struwwelpeter kan dere finne i Fra Askepot til Asterix av Vibeke Stybe eller Historien om "Struwwelpeter" eller "Den Store Bastian" av samme forfatter. Eller bare spør Anne Kristin! Det ikke den damen veit om utgaver, illustrasjoner, parodier, Struwwelpeters beinstillinger (!) etc etc er ikke verdt å vite!

PS: Hvor mange utgaver som er kommet ut på norsk? I hvert fall 9.

Lystige historier og morsomme Billeder

Da jeg var barn besøkte vi alltid min bestefar på landet i sommerferien. I et gammelt framskap lå en billedbok som het Den store Bastian eller Vær lydig; Lystige Historier og morsomme Billeder for Børn imellom 3 – 6 år. Jubilæums-udgave. 1901.

Her har vi boka og som det skulle komme fram er den elsket i filler! Denne boka fylte meg med skrekkblandet fryd. En skikkelig grøsser!

Årsaken til at det ble laget en jubileumsutgave var fordi ”Bastian nu har opholdt sig i Danmark i 50 år – endogsaa godt maalt”. Originalen heter Struwwelpeter av Heinrich Hoffmann og kom ut for første gang i 1845. Min danske utgave er oversatt av Simon Simonsen. Men – og dette er jo ganske interessant – danskene trykket boka med nye illustrasjoner! Hvorfor? Kan det være på grunn av trykketeknikken? At det er lettere å trykke med nye illustrasjoner? Var det på grunn av rettighetene? Eller mente man at originalillustrasjonene ikke var gode nok? I følge dette nettstedet kjenner man ikke den danske illustratøren.

I "fortalen" til Jubilæumsudgaven påståes det at disse historiene ”forskrækker alldeles ikke disse smaa Tilhørere, som tager alt slig fra den fornøjelige Side” for deretter å sammenlikne elegant med folkeeventyrene som også kan være ganske drastiske. I vår tid kan vi vel innvende at de som fikk sin straff i eventyrene var troll, onde dronninger etc mens det i denne boka er barn som de unge leserne mer naturlig identifiserer seg med som lider temmelig brutale skjebner. Den opprinnelige boka er en parodi på samtidas moralistiske barnebøker men den ble nok ikke alltid oppfattet slik, verken av barn eller alle voksne.

Denne illustrasjonen er kun laget til jubileumsutgaven. (Hele gjengen danser rundt i ring, i midten dette verset:

Hvor smukt dog, Børn, I danse kan
med mig, den store Bastian! Jeg danser skjældenet, det er sandt;
men denne Fest bør gaa galant.
Halvtredsindstyve Aar i Træk
jeg Drenge dyppet har i Blæk;
i Dag vi alle fri os ta’er,
selv Mis og Kis er Jubilar.
I Morgen dukser jeg paa ny
enhver, som ikke vil sig dy.

Og hva gjør så disse slemme ungene?

• Noen ”drænge” mobber en neger på Vesterbro og som straff dypper den Store Bastian dem i blekk så de blir enda svartere enn negeren
• Sophie vrenger munnen foran speilet og ender opp med å bli slik
• Den slemme Fredrik er virkelig slem, ødelegger møbler og plager dyra man hunden tar en søt hevn,
• Hanne ville ha alt hun ser og til slutt havner hun på månen!
• Lille Mads ”var tyk og fed” men svært kresen og blir til slutt så tynn at han dør,
• Jette leker med fyrstikker og ender opp som en aksehaug,
• Når Sutteper suger på tommelen kommer ”skræderen” og gjør kort prosess,
• Rikke Slikemund ender til slutt opp med rød nese fordi hun ikke kan holde seg unna syltetøyet og andre godsaker,
• Rokke-Hans vipper på stolen og tar til slutt overbalanse så alt dekktøyet går i gulvet,
• Og til slutt har vi Struwwelpeter selv, som i min utgave heter Konrad.

(Kan jo også ta med at noen ( 3?) nye historier er lagt til i ”Den store Bastian” og en skal være fjernet.)

De fleste ”synder” – med et par unntak - bagateller i dag. Kanskje noe av gleden ved boka var at det alltid er noen unger som er verre enn en selv, eller at uansett hvordan det går så kan det ikke gå så gæernt som med ungene i boka. Altså rein terapi.

Merk også at den danske tittelen er Den store Bastian, altså etter han som straffer de slemme guttene, mens originaltittelen er oppkalt etter ”antihelten” Struwwelpeter. Og her har jeg en mistanke om at de danske utgiverne er mer opptatt av det reint oppdragende aspektet enn parodien. (I originalutgaven heter Den store Bastian Der Grosse Nikolas, altså det samme som julenissen, og da en helt annen enn dagens ”coca-cola-nisse”. ) Mitt eksemplar ble lest av og for barn som er vokst opp på bondelandet i nordre delen av Gudbrandsdalen. De ”børnene” (tysk (dansk) middelklasse) som boka omhandler må ha blitt oppfattet som ganske fjerne fra dem selv, kanskje litt eksotiske? Første gang boka kom ut på norsk skal være i 1858 med tittelen Buste-Peer, eller morsomme smaafortællinger og pudsige billeder. (Norsk Bog-Fortegnelse 1848 – 1865. Den norske Boghandlerforenings forlag Kristiania 1870.) Og da med de originale illustrasjonene. (Den norske utgaven kommer vi tilbake til i en egen bloggpost)

Selv er jeg jo 50-talls, fra en tid det heller ikke var noen selvfølge at barn kunne vise negative følelser, vise sinne, etc etc, og straff var en mer naturlig del av barneoppdragelsen enn i dag. Siden kom Anne-Cath Vestly og enda seinere bøker som Jeg er så sinna at jeg nesten ikke vet hva jeg gjør av svenske Gunilla Frisén. (1975, boka har vært fast innslag på flere pensumlister i barnelitteratur) . Dagens Rampete Robin er jo ikke mindre rampete enn ungene i Hoffmanns bok men nå morer forfatteren seg sammen med de unge leseren og moralen er (heldigvis ) fraværende. Hvordan dagens barn ville ha tatt i mot Hoffmanns bok har jeg ærlig talt ikke peiling på men noen ”klassikere” trenger de da heller ikke utsettes for! Et annet eksempel er joforpokkermeg denne!



Hvorfor er det den danske utgaven mine ”forfedre” (etter signaturen å dømme tror jeg det står Sylfest, som er broren til min bestefar) fikk til jul i 1901 og ikke den norske som også eksisterte på denne tida? Tilfeldigheter? Det kan være omreisende handelsmenn som bare hadde denne ene utgaven. Hvis det eksisterte bokhandlere i Øvre Ottadalen den gangen er det heller ikke sikkert at de hadde begge utgaver. Kanskje de ikke en gang visste at det fantes en norsk, hvorfor skulle bokhandlere den gangen være mer kunnskapsrike enn dagens? Eller kanskje den danske var billigere, eller kan det rett og slett være at kjøperen synes at den danske utgaven hadde bedre tegninger? Dette får jeg antakelig aldri vite.

Her er den originale ( det vil si ikke den helt opprinnelige illustrert av forfatteren selv) Struwwel-Peter. (Med langt bustete hår, lange negler etc)

Konrad i " Jubilæumsudgaven"; på begge bildene for sikkerhets skyld med kam og saks for muligens å understreke budskapet


Sutteper i originalen og "refseren" som gjør kort prosess med saksa når "synderen" suger på tommelen. (Alt VAR virkelig ikke så mye bedre før!)

Sutteper i min bok. (Personlig synes jeg nok at de "nye" illustrasjonene av den antakelig ukjente illustratøren er vel så elegante i streken.

Her den ulykkelige Jette i originalen som altså ender opp som en askehaug fordi hun ikke er forsiktig med fyrstikker

Og Jette i den danske utgaven. Det ser ut som at den ukjente illustratøren ikke har hatt helt taket på å tegne barn, etter proposjonene å dømme ser Jette her ganske voksen ut. Legg også merke til de to kattene som gråter sine modige tårer over aksehaugen, på begge illustrasjonene! Flere illustrasjoner fra den tyske ( og antakelig mest kjente) utgaven her.

PS : de som vil gå til bunns i alle de "utallige" utgaver om denne klassikeren anbefaler jeg å ta en tur på Norsk barnebokinstitutt. Her er så mange detaljer at det reint kan svimle for en.

PS 2 : takk til Anne Kristin på instituttet for all hjelp! (Håper inderlig ikke at jeg har skrevet for mye feil i denne bloggposten får jeg nok med Anne Kristin å gjøre! )

PS 3 : denne bloggposten bør lese med andakt. Det var egentlig en helvetes masse jobb med å legge den ut. (Men nå bør jeg nok skynde meg å vaske munnen min før Den Store Bastian tar meg!)

En elefantmors død

Da jeg var barn fantes det ikke mange billedbøker. I folkebiblioteket bare en liten hylle. Jeg hadde ikke mange selv og jeg har spart på fire. Jeg elsket Eventyret om BABAR den vesle elefanten.

Her ser dere tittelbladet med eierens navn sirlig nedskrevet. I følge wikipedia kom boka første gang ut på norsk i 1947. I følge barnebokinstituttet i 1949. (Det står ikke noe årstall i selve boka) Billedbeskrivelse for blinde: Babar er her blitt silvilisert. Han sitter i en åpen rød bil og vifter (hilser?) med hatten med snabelen. )

Her er det bildet hvor jegeren skyter Babars mor. Teksten er som følger:

"Babar er ute på tur. Han rir på ryggen til moren sin. Da kommer en stygg jeger. Han lå gjemt bak buskene, og nå skyter han på dem Jegeren dreper moren til babar. Apen gjemmer seg, fuglene flyr sin vei, og babar gråter og gråter. Jegeren kommer løpende for å fange stakkars lille Babar. (Og på neste side: ) Babar flykter, for han er redd for jegeren. Noen dager etter kommer han trett og sliten til en by."

(Norsk oversetter Jens Schulz.) I wikipedia er dette bildet fargelagt, i min utgave – og barnebokinstituttets – svart hvitt. (Flere andre oppslag i boka er også i svart hvitt – muligens for å spare penger).

I 1963 kommer en ny utgave på norsk. Samme forlag, samme oversetter. (I boka står det også Librairie Hachette Paris 1939. Editions Graphiques Internationales 1963. Med alle forbehold for at jeg kan ha stavet feil). Men i DENNE boka mangler dette dobbeltoppslaget med jegeren helt! Og teksten er svært redusert.

"Babar blir skremt av en jeger og løper sin vei. Noen dager etter kommer han trett og sliten til en liten by."

Altså ingenting om elefantdrapet!

Neste utgave kommer i 1985. Forlaget er nå Cappelen, oversetter Jo Ørjasæter. Boka er noe mindre i format og oppslaget med jegeren mangler fremdeles. Men i denne samtrykkboka er noe mer av originalteksten med:

"Men en dag har en slem jeger gjemt seg bak en busk. Da Babar og moren hans kommer gående skyter han på dem, og moren blir drept. Babar blir så redd at han løper sin vei. Han løper og løper uten å stanse."

Jeg er veldig fornøyd med selv å eie den (mest?) fullstendige (?) utgaven (altså muligens med noen færre fargebilder enn originalen). Og så kan man jo oie og akke seg over sensur, vandalisme og bla bla bla men da må vi huske at etter krigen var man særdeles varsom med hva man syntes man kunne utsette barn for, siden man (sikkert med rette) mente at de hadde opplevd nok dævelskap. ( Den norske førsteutgaven kom riktig nok ut etter krigen men originalen kom første gang i 1931). I den norske 1963-utgaven er det altså ikke en gang tatt med i teksten at moren ble drept, noe man nok kan si også går utover det reint litterære. (Forfatteren selv døde i 1937 så han hadde ingen innflytelse på seinere utgivelser.)

Jeg husker en far en gang sa til meg at sønnen hans tålte sverdslag og ”alt mulig” men for eksempel å skilles fra et kosedyr var for sterkt. Også mine egne erfaring viser at bøker om atskillelse fra det trygge – for ikke å snakke om sine egne foreldre – er sterk kost for små barn. Å se den trygge elefantmoren som ”er ordentlig glad i ham” og ”vugger ham med snabelen sin mens hun synger for ham” (første side i 1949 – utgaven) bli drept og hvordan tårene siden triller på lille Babar kan være svært tøft for et lite barn.

For dem som ikke kjenner historien; Babar drar ut i verden, og møter en gammel dame som tar hånd om ham. Så dette er også en historie om å miste noen man er glad i (noe de fleste opplever en eller flere ganger i livet) og treffe andre å bli glad i i stedet. Egentlig en bok om håp. Noen vil vel også si at boka / slike bøker kan være til hjelp for å bearbeide vonde opplevelser. Og gjøre ungene rustet til å møte ondskapen i verden. Men kanskje formidleren av boka bør kjenne sitt publikum godt. Jeg tror ikke jeg ville ha brukt denne på en eventyrstund men muligens begynner jeg å bli farlig tantete med alderen.

Så kan jeg jo si at jeg selv tok IKKE skade av denne boka men pokker veit.

Hvis noen vil gjøre flere sammenlikninger eller se mer på i rasistiske eller imperialistiske holdninger i boka så er det bare å ta seg turen til barnebokinstituttet!

Til slutt litt om trykketeknikken. Mens teknologien ellers går framover er gjengivelsen av originalbildene ofte bedre i eldre billedbøker.

Her er 1949 (eller 1947?)-utgaven

og her fra 1985. (Riktignok var kameraet litt ute av fokus her men fankern heller!) . (Billedbeskrivelse for blinde: illustrasjonene forestiller en by, med hus og gater etc. Kan det være Paris? Fargene er betydelig blassere i den nye utgaven. )

Hvorfor skriver jeg denne bloggposten? (Det var forresten en helsikes jobb med de bildene!) For å si det med Egon! Jeg har en plan! Fortsettelse følger...

PS: Jeg veit at det går an å redigere bildene mer elegant inn i teksten men jeg får det forsvartemeg ikke til!

Sort fløyel, kniplinger og dårelokker

I serien ”Er det virkelig nødvendig å oversette denne boka igjen” må jeg bare konstatere at det var som jeg fryktet. DETTE kunne vi ha vært spart for. Det VERSTE er jo at boka også er innkjøpt av Norsk kulturråd. (En annen bok fra samme forlag som også ble innkjøpt er Kong Salomos miner. Og som ikke det er nok : Onkel Toms hytte. (Finnes det ingen grenser!? ) Måtte det sugerrøret forlaget Transit har fått fatt i tettes igjen snarest !

Jeg regner med at unger må ha hatet denne blonde og fløyelsbekledte prektiggrisen av en krølltopp siden boka kom ut første gang for mer enn hundre år siden! Her noen sitater :

• ”Han hadde store brune øyne, lange øyenvipper og et elskelig lite fjes” s 10
• Hans ”egen barnlige sjel” var ”fylt av godhet og uskyldig varme” s 11
• ”Den smidige og sterke lille kroppen og det veloppdragne vesenet” s 13
• ”Det skinnende krøllete håret som bølget seg over pannen og falt i herlige små dårelokker ned på skuldrene” 13
• ”en grasiøs barnekropp i svart fløyelsdress, med dårelokkene flagrende rundt det kjekke, mandige lille ansiktet, og et blikk som møtte ham med uskyldig vennlighet” 63
• Kort sagt, ”den rene, lille eventyrprins-kopi” ( s 63)

Og da kan det kanskje være nok. Nei forresten, vi tar med dette sitatet også vi:

• ”Aldri har jeg sett en slik renraset, kjekk liten fyr!” s 27

Boka er oversatt av Torstein Bugge Høverstad, og om det nå er fordi boka opprinnelig ikke ER bedre, eller den prisbelønte oversetteren heller ikke ble særlig begeistret over denne ”barnelitteraturens største klassiker” : språket er ikke spesielt godt. Kan for eksempel et hjem være ”billig og BLYGSOMT” ? ( s 10) Jeg synes heller ikke oversetteren har fått noe godt tak på dialekter, ei heller gjengivelse av underklassens språk.

Selv om forfatterinnen selv kommer fra fattige kår er det overklassen hun identifiserer seg med. (Er det fordi det er her hun venter å finne sine lesere og det er de som kjøper bøkene hennes???) Akkurat som hos Barbra Ring (1870 – 1955) i bøkene om Peik og Fjellmus finner vi også hos Burnett (1849 – 1924) en mild og overbærende nedlatenhet overfor underklassen. De blir framstilt som enkle og naive og i noen tilfeller stakkarsliggjort. Og de rike (her unge Fauntleroy) er deres gode velgjørere . I boka tar den ”den lille lordens” republikanske venn til slutt ”til fornuften” og innser at rikdom , aristokrati og adelskap er svære greier.

”det begynte å gå opp for ham ( dvs den opprinnelig strenge bestefaren som etter møtet med barnebarnet blir atskillig mildere til sinns) hvordan den lille fyren som hadde bodd i en sidegate i New York og vært sammen med kolonialhandlere og blitt venner med skopussere, likevel kunne være så gjennom - kultivert og mandig at ingen kunne skamme seg over ham, selv da skjebnen forvandlet ham til arving til en engelsk jarletittel og lot ham bo på et engelsk slott” 175

Dette var holdninger typiske for tida boka ble skrevet i, men : jeg finner ingen kvaliteter i denne boka som skulle tilsi at dagens barn skal utsettes for disse utgåtte holdningene, som de antakelig ikke vil skjønne bæra av!

I følge etterordet kom den første norske utgaven ut i 1901. Jeg har sjekket Norsk bokfortegnelse og det ser faktisk ut som at den første gang ble oversatt i 1891 av en herremann ved navn Sophus Tromholt; fem år etter at den kom ut i bokform på originalspråket. (1886) . NB (Nasjonalbiblioteket) har ingen utgaver fra 1901, det har derimot Barnebokinstituttet men det står her ingenting om hvem som har oversatt boka, enten det nå er fordi det ikke står oppgitt eller katalogisatoren har slurvet.

Og dermed oppdaget jeg altså nok en oversettelse av denne boka , og da bør det pokker meg være nok!! La oss slippe flere nå!
Det er Bjørn Ousland som har tegnet omslaget og det ser ikke ut som at han har blitt noe særlig inspirert. Hadde de forresten hornbriller på slutten av 1800 – tallet?

PS: Det at et barn har en formildende innflytelse på en eldre person, som besteforeldre eller tanter er jo ikke noe nytt i barnelitteraturen. Bestefaren til Heidi (Johanna Spyri) er ett eksempel, for ikke å snakke om Lucy Maud Montgomerys bøker (som på kvalitetsmessig ikke står tilbake for Burnetts, tvert i mot! ) er andre. Vi finner det forresten også hos Annika Thors serie om de to jødiske søstrene som ble sendt til Sverige under andre verdenskrig. Dette kan sikkert være en idé til en oppgave.

PS 2 : Hvis noen DØR av nysgjerrighet etter å få vite HVEM som oversatte utgaven fra 1901 KAN jeg godt ta heisen opp til Barnebokinstituttet.

PS 3 : Om jeg virkelig har lidd meg gjennom HELE boka? Nei, bare mesteparten av de 70 – 80 første sidene og de to siste kapitlene av i alt 176 sider minus etterord. Tviler på at jeg har gått glipp av noe!

PS 4 : Boka ble filmatisert i 1921 - åra med Mary Pickford i hovedrollen, her fra åpningsscenen. Ellers ligger det mye på YouTube av en annen filmatisering fra 1936 og sikkert andre filmatiseringer også. Hadde jeg giddet hadde jeg sjekket HVOR mange ganger boka har vært filmatisert men det er sikkert ikke få!

Støøøøønnnn!!!!

Så sitter man her med en utgave av Lille Lord Fauntleroy som handler om en liten prektiggris av en veloppdragen krølltopp som skal arve gull og grønne skoger og gods og herregårder og tjenerskap og butlere og resten kan dere vel tenke dere sjæl. Grunnen til at jeg leser denne boka for andre gang på FRYKTELIG mange år er at lånera krever den og siden den gamle kassettutgaven (dessverre) kræsja under den store digitaliseringa for noen år siden har jeg måttet gi etter for presset. Strengt tatt hadde jeg kanskje ikke behøvd å lese dette men synes jeg kanskje burde.

Boka er som kjent skrevet av Frances H. Burnett som også har skrevet Den hemmelige hagen. Akkurat DEN boka er mørkere og den ufordragelige hovedpersonen hadde atskillig mer guts, og filmen var jo også god, men jeg har en sterk mistanke om at Lille Lord Fauntleroy har gått ut på dato selv som klassiker. Denne utgaven er oversatt av Torstein Bugge Høverstad, men boka er som kjent kommet ut i ørten utgaver før og er oversatt flere ganger , i hvert fall av disse:

• Ingeborg von der Lippe Konow
• Mimmi Sverdrup Lunden
• Olaf Coucheron
• Dessuten finnes den på nynorsk :Ein liten adelsmann (første gang Norsk Maalkontor, 1909 og andre gang på Samlaget, 1923) begge ganger oversatt av Marta Steinsvik.

Og det skulle kanskje klare seg.

Jeg husker for resten hørespillet på NRK og det gikk jo rett i fletta men det begynner å bli temmelig mange år siden!

Mer kommer hvis jeg holder ut!

Den gangen det ikke fantes mobiltelefoner,

når kompisene ringte kunne du risikere at foreldrene tok telefonen, eller omvendt, skulle du ringe fra byen måtte du finne en telefonkiosk og da måtte du ha kronestykker, de var forresten mye større enn dagens, da Oslo S var ny og ble kalt den nye sentralbanestasjonen, da man kunne røyke på Burgerking fordi røykeloven ikke var oppfunnet, da folk hadde platebunker og CD-ene var ganske nymotens, da Postgirobygget var byens eneste skyskraper, de som var litt hippe hadde bokhyller av solide polkasser av tre, Gro Harlem Bruntland var statsminister, på fredag var det Derrick på TV, det var lenge før ”Gullrekka” og alt det mølet der, videoshapper var fremdeles litt nytt, og der var det mye fæle greier gitt, HotHouse eksisterte fremdeles, MEN Ambjørnsen!!! : damene hadde IKKE lange herreunderbukser under skjørtene i siste halvdel i 80-åra! Det var i 70 – åra det! Men når det gjelder horekunder og unge jenter under den seksuelle lavalderen som selger kroppen sin, folk som faller utenfor og doper seg og dør av overdoser er dessverre alt som før.

For oss som har levd en stund blir Døden på Oslo S litt sånn nostalgisk, men jeg lurer litt på hvordan kidsa av i dag tar i mot denne serien. Her kommer noen eksempler på utgåtte slangord:

• Folka mine
• Preike
• Bigge (store altså)
• Strait
• Kåken
• En feit plan
• En kis
• Flippe

Siden det er 20 år siden disse bøkene kom ut første gang og de stadig kommer ut på nytt kan man vel nesten snakke om klassikere. Og så kan man jo spørre seg om Pelle og Proffenbøkene er levende klassikere eller om de egner seg best i en kasse i garasjen eller på hytta. Det var jo som kjent etter at Ambjørnsen var på hytta og kom over de gamle Hardyguttene - bøkene sine at han bestemte seg for å skrive denne populære serien.

Pelle og Proffenbøkene

• er enkle i formen og ikke for lange,
• med gode personskildringer,
• og godt og fengende språk.
• De har humor og medrivende handling uten dødpunkter,
• en god slutt, det er ikke tvil om at det vil gå bra, det er alltid lys i tunnelen, mens Drapene i Barkvik om Fillip Moberg fra 2005 (en nå avsluttet serie?) er atskillig mørkere,
• Det er tydelig at forfatteren har omsorg for målgruppa, han har selv sagt at kjærlighetshistorien mellom Pelle og Lena er skrevet som motvekt mot helvetet på Oslo S,
• Mye god moral : omsorg og solidaritet med dem som sliter, ikke mange som bruker det ordet i dag, he he solidaritet da liksom,
• og mykje lys og varme (og da kan man jo samtidig benytte anledningen til å markere vår nasjonaltrubadur Åges 60 – årsjubileum, riktig nok litt seint i forhold til selve den store dagen, her et opptak sammen med nå avdøde Björn Afzelius fra 1988, altså samme år Døden på Oslo S kom ut, kan ikke ikke huske at denne låta var SÅ seig sier du, hold kjeft det er for faenmeg Åge og Affe! Originaltapning her dessverre fulgt av en noe respektløs i dobbelt forstand animert video ).
• Pelle og Proffen er kjekke gutter, lette å like, ikke særlig avanserte, har ikke helt forlatt gutterommet, Pelle usikker overfor det motsatte kjønn, leseren kan sikkert lett identifisere seg.
• Foreldrene til Pelle er OK; utflippa med snill far, og sjenerøs og varm mor, som jobber på Krisesenteret og er den moren Ambjørnsen selv har sagt at han ønsket han hadde (hvis jeg nå ikke husker helt gæernt) og kanskje noen av de unge leserne føler det på samme måten.
• Bedre norsk ungdomskrim enn dette er det i hvert fall ikke blitt skrevet verken før eller siden,
• så helvete heller:
• kanskje man skal gi serien en sjanse til!

Og dermed er jeg ferdig med påskekrimmen for i år og har funnet meg litt annen lektyre for de nærmeste dagene.

PS: Første gang jeg så Ingvar Ambjørnsen var i 1989 (?) på et barnelitteraturseminar arrangert av fylkesbiblioteket i Ålesund. Så vidt jeg husker dreide mesteparten av diskusjonen etter innledningen seg om all banninga i bøkene hans. Men han ga jo blanke faen for å si det slik. Og det gjorde vel Rune Belsvik også da HAN etter sin innledning ble spurt om han ikke kunne begynne å skrive bøkene sine på bokmål. Noen ganger blir man flau over å være bibliotekar. Men dette er jo 20 år siden nå så jeg regner med at om 80 år er allting glemt.

En nødvendig oversettelse?

Min nye serie ”Er det virkelig nødvendig å oversette denne boka igjen, da” åpner i dag med boka Lise og Lotte eller omvendt av Erich Kästner. Det ser ut som at boka er kommet ut 4 ganger i Norge, første gang i 1950. (De første tre gangene oversatt av Rigmor Schjerven og i fjor for første gang på nynorsk av Ragnar Hovland.) Originaltittel heter Das doppelte Lottchen og kom ut på tysk i 1949.

En like kjent klassiker av den samme forfatteren; Emil og detektivene kom ut første gang i 1929 og representerte den gangen noe helt nytt i barnelitteraturen. Vi møter for første gang det selvstendige barnet som uavhengig av voksne løser sine problemer. Dette er en forfatter helt på barnas side, han har respekt for målgruppa og undervurderer dem ikke.

”Til slutt tok jeg fram en barnebok som jeg hadde fått sendende fra forfatteren, og begynte å lese i den. Men jeg la den snart fra meg. I den grad ergret jeg meg over den! Jeg skal si dere hvorfor. Den mannen ville innbille gutter og piker som skal lese boken hans, at barndommen bare er solskinn og lykke, ja, at barn ustanselige er så sorgløse og glade at de ikke vet hvilket ben de skal stå på! Har dere hørt maken til sukkersøt svindel? Som om barndommen er bare kransekake! Hvordan kan et voksent menneske glemme sin egen ungdom så fullstendig at han en vakker dag ikke aner hvor ulykkelige barn kan være undertiden? "

”Jeg fortalte dere om Johnnys livshistorie, fordi den uekte barneboka som jeg leste i går på hotellet, forsøkte å fremstille barndommen som det rene paradis hvor det hverken fantes urett eller sorger. Kan denne forfatteren være riktig klok? ” (Begge sitatene fra forordet til Det flygende klasseværelse s 10/ 11 og 13, oversatt av Nils Lie. Utkom første gang i 1933 på tysk.)

Jeg har lest Lise og Lotte eller omvendt to ganger; en gang som barn og en gang for ca 20 år siden. Og noe skeptisk begynte jeg som sagt å lese denne siste utgaven, men blei snart så hekta at jeg tok heisen opp til barnebokinstituttet for å låne enda en bok av forfatteren; Det flygende klasseværelse. (Men akkurat den boka passer nok best i magasinet, dette er nok mer en bok av den typen jeg har blogget om her. )

Lise og Lotte eller omvendt er jo også preget av å være en ”gammel” bok, faktisk er den 59 år gammel (?).

• At mødre er ”yrkeskvinner” er liksom ikke noen big deal i dag.
• ”Ris på baken” er jo ikke en gang et diskusjonstema lengre
• og skilsmisser er ikke lengre tabu. Slik det var i 50 – åra da boka kom ut.

”Høgt vørde små og store lesarar! No trur og fryktar eg at tida snart er inne til at eg skal fortelje litt om foreldra til Lise og Lotte, og først og fremst om korleis dei i si tid ble skilde. Dersom det på dette tidspunktet i boka skulle stå ein vaksen og kikke over aksla dykkar og rope: ”For eit menneske! Korleis kan han få seg til å fortelje slike ting til barn!” så vær så snill og les det følgjande for han: ” (oversatt av Ragnar Hovland) (og resten kan du jo lese sjæl på side 53 i boka)

Litt lengre ned på sida:

”Men dersom ein ventar av barna at dei lid under slike omstende (skilte foreldre - eller foreldre som BURDE ha vært skilt), då er det vel altfor omsynsfullt, og dessutan gale, å ikkje snakke med dei om det på forstandig og forståeleg vis!” (Fremdeles oversatt av Ragnar Hovland)

Og dette KAN jo bli litt anakronistisk for barn i dag, siden annenhver bok handler om barn med skilte foreldre. På en annen side : argumentet at det er ” gale å ikkje snakke om det (les : om et vanskelig tema) på forstandig og forståeleg vis” KAN ha overføringsverdi til dagens ”tabu”-debatt.

Og så kan man selvfølgelig innvende at slutten blir litt vel happy: det blir jo SVÆRT enkelt for foreldrene som altså har vært skilt i 9 år å forsones igjen.

Dette er en forfatter med en usedvanlig sterk og varm fortellerstemme, og personskildringene er virkelig gode! Jeg tror ikke unga har noen problemer med å identifisere seg med disse to jentene anno 1950. Forfatteren er tydelig tilstede, hele tiden på leserens side, og når han skildrer disse jentenes savn etter henholdsvis mor eller far lodder han dypt. (Temaet savn etter foreldre finner vi også ”I det flygende klasseværelse” ) Sammenlikningen med eventyret om Hans og Grete er genialt gjort og beveger! Heller ikke i dag er det mange forfattere som skriver bedre for barn!

Og her vil jo også dagens barn kjenne seg igjen, noe av det verste et barn KAN tenke seg er atskillelse fra foreldrene eller at foreldrene skal skilles.

Konkusjonen blir at selv om denne boka kan virke alderdommelig, og burde vi ha såpass tillit til unge lesere at vi stoler på at de ikke er dummere enn at de skjønner at dette er ”fra gamle dager”. SKULLE det ha vært et forklarende etterord / forord? Kanskje, kanskje ikke.

PS: Når jeg først skal sitere vil jeg også sitere lærerinnen frøken Linnekogel:
”eg har aldri vore gift, eg er lærarinne og har ingen barn – men eg har altid meint: Kvinnene, dei verkelege, dei gifte, held mennene sine for altfor viktige!”
s 115 . Rosa Luxemburg og andre feminister for den delen hadde nok nikket bifallende.

PS 2: Man kunne kanskje tro at forfatteren selv var foreldreløs eller vokste opp med bare en forelder men det var ikke tilfelle. Dessuten var han svært knyttet til sin mor!

PS 3: Apropos ”yrkeskvinner” Når jeg slår opp på yrkeskvinner på google får jeg ”omlag 741 som inneheldt "yrkeskvinner".” Yrkeskvinne : 1 560 treff. Yrkesmann gir 152 treff, og yrkesmenn 107. Og det sier jo litt.

PS 4 : Kan jo også ta med at Erich Kästner var pasifist og antinazist. Og at bøkene hans havnet på bokbål under nazistenes styre.

Waiting for the summer rain

En gang da jeg jobbet her kom en jente fra denne skolen og spurte om vi hadde bøker i denne serien. Hun hadde vært på sommerferie hos bestemor og der hadde hun funnet en bok i serien.

• Var det på Sørlandet?
• I et stort hvitt Sørlandshus?
• Regnet det?
• Var det oppe på loftet jentungen fant disse bøkene?
• Satt hun der forslukt i boka mens regnet trommet på taket?
• Dette får vi aldri vite.

Men bøkene hadde vi! I magasinet. Og jenta snudde godstolen med ryggen mot avdelinga og med nesa i boka var hun borte for denne verden.

Og nå kommer jeg endelig til poenget.Dette er en typisk bok som tida har løpt i fra. Som ikke hører hjemme på bibliotekhylla og knapt nok i magasinet. De litt sånn fare out bøkene.

Men først en liste over bøker som fremdeles forsvarer sin plass på hylla.

• Anne og Emely-bøkene
• Nybyggerbøkene av Laura Ingalls Wilder. Glem denne TV-serien!!! Norge har ikke oversatt den siste boka i serien og det er en skam og skandale!
• Denne boka også. Men her er jeg mer i tvil.
• Ja jeg gidder nå ikke å ramse opp all verdens bøker heller men disse bøkene er nå fremdels morsomme, da! Nei noen utviklingsroman er det ikke akkurat.
• Men hva med Sidsel Sidserk??? Alt for mange "sånne" bøker på hylla vil nok skremme vekk unga. Rasmus Løland? Og denne karen for den delen! (Er dette fremdeles en diskusjon blant barnebibliotekarer?)

Bøker som bør parkeres i magasinet for godt:

• Anniken Prestegaren av Dickens Zwilgmeyer. Ikke var hun vakker og svært beskjeden men hun hadde et hjerte av gull. Og så endte det jo ganske trist. En skjønn bok som fremdeles beveger men altså litt avlegs. Men som sikkert ville blitt elsket av mange ”unge piker” også i dag. Kan jo ta med Inger Johanne-bøkene i samme slengen.
• Og fremdeles er det de som elsker denne boka. Ikke helt up to date i dag, nei! ”Pollyanna” er jo også blitt et eget begrep i dag.
• Barbra Ring: herregud! Slipp nå ikke dette løs på unga da! Selv om hun var en aldri så fremragende barneskildrer.
• En av mine sterkeste litterære opplevelser som barn var denne boka. Det var første gangen jeg ble introdusert for ondskapen. Antakelig en skjellsettende opplevelse i mitt liv. Men nå har tida så avgjort løpt i fra den. Selv om denne forkortede norske barneutgaven er mindre rasistisk enn den opprinnelige utgaven.Og selv om forfatteren hadde de beste intensjoner var hun uunngåelig barn av sin tid og boka er ikke uten rasistiske undertoner. For å si det mildt. Det er ikke uten grunn at Uncle Tom var/ er et skjellsord blant svarte aktivister i USA.
• Og så var det jo disse bøkene da. Som Gyldendal ga ut på nytt i forbindelse med bryllupet. Attegåran!

Og nå kommer jeg til nok et poeng. (To poeng i samme bloggpost! Slå den!) Alle barn burde ha tilgang til et loft hvor de finner disse avlegse gammeldagse utdaterte bøkene. Parolen må bli: unga ut i magasinene!

PS: For vi KAN bare ikke ha dem framme på hylla!
PS 2: Stilig dame denne fru L.M.Montgomery!
PS 3: Stompa hadde en revival i 90-åra: Gud så stygge omslag! Bøkene skal være de gamle gode gule de! Får vel ta med denne Stompa-nostalgiske sida.
PS 4: Hvis du mener at jeg angriper noen av din barnsoms yndlingsbøker så les dem på nytt igjen!
PS 5 : Her et moderert alternativ til å slippe unga ut i selveste Magasinet. (Grøss og gru, ja!) Lag en bestemors loft-avdeling i biblioteket. Med lydeffekter? Nei forresten : ikke bare regnværslyder. Det ER lov å sitte inne å lese i all slags vær. En ide for nye Deichman? Idéen er i hvert fall gratis!
PS 6: En gang hadde vi en utstilling på barneavdelingen med gamle ungpikebøker. Svært populært!
PS 7: Apropos Mette Marit- bøkene. Revivalen ble aldri noen suksess på Deichman i hvert fall. Annerledes på landet kanskje...
PS 8: i en ikke alltfor fjern fortid hadde bøker av afrokamerikanere emneordet negerlitteratur i kortkatalogen på bibliotekene. (Eller var det bare Deichman?)
PS 9 : Takk til Tonita som inspirerte meg til å skrive denne bloggposten.