tirsdag, september 30, 2014

Å lage følebilder for blinde barn

er en utfordring. Og det er mange teorier - ofte motstridende - om hvordan dette skal gjøres på mest hensiktsmessig måte.  Hvordan kan for eksempel et barn som aldri har sett forstå et bilde av et hus? For dem må et hus være forskjellen mellom temperaturer, døra de går gjennom, kanskje en dørstokk, trappa de går opp etc.

Tak og pipe blir kanskje litt fjernere. Her en bok som prøver å forklare på en enkel måte hvordan et bilde av et hus kan fremstilles for mindre barn. Boka er laget av Les Doigts Qui Rêvent

Vi begynner med en rektangel.
NB: IKKE kall det firkant, for da får du med alle landets førskolelærerne å gjøre!

Og så en triangel som blir taket. Taket har en annen struktur enn firka... unnskyld, rektangelen.

Så tillater vi oss å hoppe litt i handlinga, regner med at de fleste har skjønt tegninga nå, her har det kommet både dør, vinduer og pipe.

Og så er huset fiks ferdig, med gardiner. Til og med et par sommerfugler som flagrer rundt. (Noen vil kanskje innvende at størrelsesforholdet mellom sommerfuglene og huset er noe forskjøvet. )
Så viser vi en av NLBs nyervervelser. Endelig har vi fått dekket sjørøvere som tema i føleboksamlinga vår!  Boka vant andre pris i en internasjonal følebokkonkurranse i fjor.

Her er det som dere ser valgt en helt annen teknikk. Sjørveren ( som vi har kalt Grusomme Georg) er sydd som en ( litt flat) dukke. Ikke mye er overlatt til fantasien. Legg også merke til det runde roret. Dette må vel nærmest kalles materialbilde.

Dette er katten, som ror avgårde fordi den ikke holder ut kjeftinga til sjørveren. Kanskje ikke så enkelt for blinde å skjønne at dette er en katt, hvis det ikke hadde kommet fram av teksten.

Siden sender sjørøveren flaskepost. Og her har designeren funnet en plastflaske. Muligens fra et apotek?

Til slutt kommer katten tilbake, og får fisk og fløte hver dag. Fisken er rett og slett emballasje for soyasaus brukt til "kjøpesushi".  Ganske fiffig.
Som det skulle framgå er disse bildene veldig forseggjort, og må ta lang tid å lage. Vi kjøpte boka uten noen punkttekst og oversatte den til norsk. (Fra engelsk.) Eller rettere sagt gjendiktet. (Les: forkortet kraftig, måtte den store oversetterguden se nåde til vår sjel.) For når sant skal sies er det bildene som er denne bokas sterkeste side. Slik det ofte blir når det er samme person som står for både tekst og følebilder. 

At følebilder ikke er så enkelt, kan Tore Johnny - en habil punktleser - demonstrere her, hvor han tolker et for ham ukjent bilde.



Lenke til YouTube-videoen

PS: hvis du klikker på bildene forstørres de.

søndag, september 28, 2014

Problemet far

Etter å ha lest noen bøker om fraværende fedre ( kan man kalle det en av årets trender?) er faren i denne boka absolutt tilstede.

Magnus Buen Halvorsen debuterte i 2012 med Aston Marin, og nå er endelig andreboka ferdig, 2 år etterpå. Og den har jeg faktisk venta litt på. Dette er et forfatterskap verdt å følge.

I årets bok; En dag skal jeg stupe, møter vi Henrik, 14 år, hvis far er en tidligere fetert fotballspiller, men som nå bor i kjellerstua som han aldri forlater. Hvorfor? I kjellerstua er også et akvarium med fisker oppkalt etter nederlandske fotballspillere. Storebroren Johannes, som Henrik er svært knyttet til, er borte. Hvor? Og hvorfor? Moren er snill og mild, opptatt av hagebruk, vinterhagen, urtedyrking og villdyra som kommer på besøk i hagen.

Som man skjønner, dette er ikke noen munter bok, men alle bøker kan ikke være like morsomme. Sakte men sikkert får vi vite hva som har forårsaket denne familietragedien. Det er ganske tøffe tak, for å si det slik. Og flere katastrofer følger...

Vi er vitne til sønnens hjerteskjærende møter med faren i kjelleren. Forfatteren har godt grep på skildringa av den anspente stemninga. Trass i sin begredelige tilstand har faren fremdeles stor makt over sønnen, som har interesser som avviker fra farens og dennes krav til tøffhet og mandighet. Henriks ambivalente forhold til faren, som framstår som en krevende og brutal type er fremragende skildret. Samtidig som Henrik ( forståelig nok) føler motvilje viser forfatteren også de gode øyeblikkene mellom far og sønn. Forholdet mellom brødrene er også glimrende beskrevet, og i det hele tatt er personskildringene i boka levende.

Her er mange fine formuleringer:
”Krøp tett inntil hverandre mens vi kjente varmen stige opp fra rista. Det må være det nærmeste vi kommer en ungdomsklubb her i området. ” s 28
Jeg likte også godt hvordan jenta som flytter inn i nabohuset introduseres for leseren. I starten blir hun bare den svarte paraplyen, men etter hvert blir hun mer og mer synlig.

Teamet er – som det skulle framgå – vennskap og frigjørelse. Burde jeg si noe om tittelen? Eller nei, les heller boka selv. Men kan jo røpe at boka slutter med en viss optimisme.

Blant annet takket være Foreningen Les! og UPrisen er det de siste åra blitt mer oppmerksomhet rundt norske ungdomsbøker. Og forhåpentlig blir flere også lest av målgruppa. Men det bekymrer meg at de realistiske bøkene har en tendens til å forsvinne blant all fantasy og dystopier.

Jeg vil absolutt anbefale alle som jobber med ungdomsbøker å følge med på UPrisens anmelderside. (Hvor altså ungdommen selv anmelder.) Buen Halvorsens bok har i skrivende stund ennå ikke fått noen anmeldelser her, og hvis sant skal sies, akkurat omslaget til denne boka er jo heller ikke av de mest salgbare jeg har sett. 

lørdag, september 27, 2014

Flere 12 – åringer

Å SELGE SJELA SI TIL DJEVELEN

Vera Micaelsen har kommet ut med sin andre skjønnlitterære barnebok, med den litt artige tittelen Discosatan. Handlinga er fra dansemiljø, nærmere bestemt grenen discojazz. Kine på 12 har store ambisjoner, men verken prestasjonsnivå eller økonomi strekker til. Dette er tydeligvis en idrett som krever dyrt utstyr, både hva drakter og tilbehør angår. Mor har dårlig råd og faren vil ikke vite av henne. 

Discojazzmiljøet er ellers dominert av noen skikkelige bitcher av noen jentunger. Forfatteren tar i bruk et par riktig artige fortellergrep, blant annet lar hun jentungen selge sjela si til djevelen, i dette tilfellet en kvinnelig. Det andre kan jeg kanskje ikke røpe, men det har noe med faren å gjøre. Men i hvert fall skikkelig fornøyelig.

Det er Kine selv som forteller, og fortellerstemmen fungerer godt, med energi og humor. Hovedpersonen er lett å like og å identifisere seg med.

Regner med at boka er ment som et oppgjør mot dyre og ekskluderende idretter. Moralen er blant annet at det finnes andre verdier enn å være den beste.

Mens jeg leste denne boka kom jeg på en sang  av Robert Johnson; Cross Road Blues. Denne bluesklassikeren skal i følge mytene omhandle det stedet Robert Johnson solgte sjela si til djevelen for å oppnå sitt musikalske talent. Siden har flere sunget denne sangen. Blant annet Elemore James. Kanskje ikke så fair mot opphavsmannen å spille coverlåta men hvem har sagt at verden er et rettferdig sted? (Det veit jeg forøvrig alt om etter tre dager med lokale lønnsforhandlinger. )


Lenke til YouTubevideoen

AVANSERTE JENTER OG USIKRE GUTTER

Katarina von Bredow er mest kjent for sine ungdomsbøker, og kan skrive om kjærlighet som få andre. Du & jeg er hennes første bok ( i hvert fall på norsk) om yngre ungdommer.

Hovedpersonen i denne boka er Andreas, en trivelig og tenksom gutt, snart 12 år, og forelsket i Alicia. Men er hun forelsket i ham? Litt artig forresten at det denne gangen er jente som setter premissene i et forhold . Og så har vi klassens bitcher - og de skikkelig tøffe gutta, som f. eks. Kevin. Andreas er klassens mattegeni, ikke akkurat det beste for å avansere på popularitetsstigen, men blir akseptert.

En ting som gjør livet ekstra komplisert for Andreas er når han oppdager at faren har et forhold på si. Andreas fortvilelse – skal han fortelle det eller holde det forseg selv, KAN det ha en naturlig forklaring etc etc , er gripende lesning og svært troverdig.

Han roter det ekstra til for seg selv, da han blir forledet til å lage en graffiti. Siden det er en stund siden det har vært noen illustrasjoner på denne bloggen, kan jeg jo legge ut et fotografi av gatekunst som jeg tok da jeg var i Reykjavik for en uke siden. Dette er forresten en by som ser ut til å være svært liberal overfor gatekunst.

Islandske troll. Ikke den meste proffe av all graffitien jeg fant, men originalt og  hederlig amatørmaleri.
I motsetning til Micaelsens bok – hvor bipersonene mer blir typer – er von Bredows mer sammensatte. Ingen er entydig drittsekker, tvert i mot viser de fleste flere sider av seg selv.

Noe av budskapet er å tørre å være seg selv og å være ærlig mot seg selv. Dessuten handler det mye om vennskap og kameratskap,  mot, og å tørre å si nei.

Dette er første bok i en trilogi.

Dette er forbilledlig litteratur. Persongalleriet er variert og levende. Jeg anbefaler alle som jobber med barne- og ungdomslitteratur å lese denne boka, den setter virkelig en standard for hvordan gå i dybden i beskrivelser av barns tanker og følelser.

Boka skjemmes av at det er noe varierende størrelser på typene. Slurv! Skjerpings Gyldendal!

lørdag, september 13, 2014

Jenter x 2

Denne gangen dreier det seg om 2 bøker som handler om litt yngre jenter, begge 12 år gamle, med andre ord i førpuberteten. Begge holdes utenfor fellesskapet i klassen, og begge trenger voksen inngripen for å løse flokene. Dessuten er begge bøkene jeg-fortellinger. Mens bøkene av en forfatter som Guus Kuijer har kvaliteter som appellerer både til barnet og den voksne leseren har disse bøkene én adressat, nemlig barnet. (Nei, jeg sier ikke at det er noe gæernt i det.)

TRO IKKE ALT HVA DU HØRER, SI IKKE ALT DU VET ETC ETC

Lind, hovedpersonen i I sjuende himmel – NOT av Mari Kjetun må,  for ikke å miste bestevenninnen som har begynt å interessere seg for gutter,  jobbe hardt for å lære seg de rette kodene. I klassen er det en klar rangordning, hvor alle er henvist til sin plass. Et ikke helt uvanlig tema i barnebøker altså.

Og her er det intriger over en lav sko, de bølger seg fram og tilbake gjennom nærmere 300 sider, det er rent så det svimler for en stakkars leser, og Lind vikler seg inn i diverse løgner som hun til slutt må ha voksen hjelp for å komme seg ut av.

Temaer som behandles er
  • Utestenging og mobbing
  • Rangordning
  • Svake klassestyrere
  • Mødre med kleptomani
  • Forelskelse og kjærester etc
  • Kyssing ( og ikke være klar for dette)
  • Å få pupper
  • Å miste en bestevenninner og hvordan få hennetilbake.
  • Et bitema er sorg over tvillingbror som er død.
Ellers slår forfatteren et slag for morellspytting som konkurranseidrett. Og det er jo en god ting.

EN VELLYKKA DEBUT

Anne Audhild Solberg debuterer med boka Kampen mot superbitchene. Og dette er sannelig en debut det svinger av! Vi møter Anne Bea som har albinisme. Det betyr som kjent også at hun er sterkt svaksynt. (Og for oss bibliotekarer med samlermani er bøker om synshemmede barn – som det finnes lite av - et kjærkomment tilskudd. Hurra hurra.)

Klassemiljøet er råttent, Anne Bea blir skikkelig mobbet, men har pågangsmot og integritet. I motsetning til hovedpersonen i den forrige boka går ikke Solbergs så inn på mobbernes premisser, men hever seg over dem. Boka skildrer også vennskap på en fin måte.
”Jeg kjenner ham nemlig alltid igjen. Bare Nils kan finne på å gå med knallrosa shorts og T-skjorte og neongule joggesko i gymtimene. Vi har aldri snakka om det, men jeg tror han kler seg sånn for min skyld. For at jeg skal kjenne han igjen på lang avstand om jeg plutselig trenger han.

En sånn venner er Nils." (S. 39)
Personskildringene er gode i denne boka, her er noen riktig artige typer som krydrer handlinga. Det er trøkk og humor og språket er muntlig og sprelsk. Dessuten med en stor dose varme. Jegpersonen henvender seg direkte til leseren og bortsett fra et par ganger hvor jeg tar meg i å lure på om en 12 – åring virkelig kunne ha formulert seg slik, kommer vi nær innpå henne.

Sentralt i handlinga er den årlige Talentkampen, hvor både Anne Bea og Nils deltar.

Noe av budskapet i boka er samhold og å stille opp for hverandre. Boka avsluttes med en skikkelig grand finale.

Så litt musikk:
Johnny Winter som dessverre døde i sommer, hadde også albinisme. Så hva passer bedre enn å spille noe av denne musikkvirtuosen!



PS: det som forundrer meg litt er at det ikke står noen ting i denne boka om de hjelpemidler synshemmede bruker i skolen.

PS 2: Boka minner meg også litt om Tone Kjærnli dubutroman Kysse sa Heidi, som kom ut i 1991. Også denne om ei jente i begynnelsen av puberteten, som opplever at bestevenninna får andre interesser, og skrevet med trøkk og temperament.

tirsdag, september 09, 2014

Lokale lønnsforhandlinger

Og nå er det lønnsforhandlinger igjen, og nå er det lønnsforhandlinger igjen, og nå er det lønnsforhandlinger igjen, og nå er det lønnsforhandlinger igjen, og nå er det lønnsforhandlinger IGJEN!

Og nå skal vi gjøre oss lekre for ledelsen igjen, og nå skal vi gjøre oss lekre for ledelsen igjen, og nå skal vi gjøre oss lekre for ledelsen igjen, og nå skal vi gjøre oss lekre for ledelsen igjen, og nå skal vi gjøre oss lekre for ledelsen IGJEN!

Og nå skal vi skryte av oss sjæl igjen, og nå skal vi skryte av oss sjæl igjen, og nå skal vi skryte av oss sjæl igjen, og nå skal vi skryte av oss sjæl igjen, og nå skal vi skryte av oss sjæl IGJEN!

Og nå skal vi fortelle hvor innovative vi er, og nå skal vi fortelle hvor tilpasningsdyktige vi er, og nå skal vi fortelle hvor prektige vi er, og nå skal vi fortelle hvor flinke vi er, og nå skal vi fortelle hvor kjekke og greie vi er IGJEN!

Og da får jeg kanskje et lønnstrinn mer enn deg, og da får jeg kanskje et lønnstrinn mer enn deg, fordi jeg er mye flinkere til å gjøre meg lekker for ledelsen enn deg, tjo hei!

Og da får jeg kanskje et lønnstrinn mer enn deg, og da får jeg kanskje et lønnstrinn mer enn deg, enten jeg nå fortjener det eller ei tjo heii!

Og da får jeg kanskje et lønnstrinn mer enn deg, for seff er jeg er mer konkurransedyktig enn deg, og seff er jeg mer uunnværlig enn deg, og seff er jeg mye mere allright enn deg, tjohei!

Og nå er det lønnsforhandlinger igjen, og nå er det lønnsforhandlinger igjen, og nå er det lønnsforhandlinger igjen, og nå er det lønnsforhandlinger igjen, og nå er det lønnsforhandlinger IGJEN!

mandag, september 08, 2014

Jenter, jenter og jenter

Så tre bøker om unge jenter, alle fortalt i første  person.

ON THE ROAD

Selma & Louise av Camilla Otterlei er en lett og lettlest bok – som alle sikkert skjønner – inspirert av den oppskrytte filmen med nesten samme tittel fra 1991. Vi møter to kusiner på 15 og 16 år, hvorav den eldste er ganske utagerende for å si det slik. Hun er kjæreste med en nesten dobbelt så gammel gutt, og alle kan jo tenke seg hvordan DET ender. Den yngste – bokas jeg-person – har det ikke helt greit, blant annet blir hun mobbet. Selma rapper tantas bil, morens kredittkort og off we go! Kan kanskje legge til at Louise ( som egentlig heter Hilde) har en mistanke om at faren som er på annet hold har noen på si. Dette skal altså jentene finne ut av.

En ganske heseblesende historie dette, helt over grensa for det realistiske, med mye ytre handling og ( nær sagt ) selvfølgelig en liten lovestory og til slutt ender alt til det beste for alle parter.

FRA HOLMENKOLLEN TIL GRORUDDALEN

Da er Battle av Maja Lunde mer veldreid. ( I den grad det går an å bruke ”veldreid” i forbindelse med omtale av bøker, men kom ikke på noe annet i farta.) Boka handler om Amalie, som går på danselinja på en videregående skole på Frogner, og som har store ambisjoner innen dansen. Hun bor sammen med sin nyrike far oppe i Åsen, med en egen dansesal og stort svømmebasseng i hagen, rike venner, høyt shoppingbudsjett etc etc.
Lykken burde være komplett, men det er den selvfølgelig ikke, for hva slags fortelling hadde det da blitt.
  • Innen dansefaget fikser Amalie det tekniske, men det mangler det lille ekstra.
  • Moren bor ikke sammen med resten av familien, hva er det egentlig med henne. Og hvorfor fornekter Amalie henne?
  • Kjæresten er pen og kjekk, men noe mangler.
  • Så skjer den store katastrofen, far går på dunken, og de havner i en nedslitt toroms på Stovner. Noe Amalie føler hun må holde skjult for sossevennene sine. FOR en elendighet.
  • Så kommer Mikael inn på banen, pakistansk opprinnelse, bor på Stovner, svært pen, også han et dansetalent - i en noe annen gren enn Amalie.
Boka har skikkelig driv, riktig en pageturner, dette. Det er få ( om i det hele tatt noen) ungdomsbøker hvor skildringer av dans er så fremtredende som her, og det virker som forfatteren har peiling på hva hun skriver om. I hvert fall klarer hun å overbevise meg.

Joda, handlinga er – for den blaserte voksenleser – temmelig opplagt, den byr ikke på store overraskelser men i det store og hele kan vi tro på Amalies gradvise aksept av sin nye tilværelse. Kanskje det blir litt vel mye happy ending på slutten, men dette er en sympatisk ungdomsbok med en viss varme.

Det er sikkert flere enn meg som nå får assosiasjoner til Romeo og julie, West side story eller Dirty Dancing.



Lenke til YouTube-videoen.

Så da kanskje vi kan unne oss en liten ønskereprise fra sistnevnte. Denne filmen hadde jo som kjent også et visst klasseperspektiv. Dessverre døde denne eminente skuespilleren for 5 år siden nå, men før vi går inn i en dyp depresjon over disse triste fakta hopper og danser vi videre til neste bok.

FAR HVOR ER DU?

Den mest originale fortellerstemmen av de tre bøkene i denne bloggposten finner vi i Ida Løkås bok; Pappa er et postkort. Dette er Løkås andre bok. Vi møter Una, 16 år, som bor sammen med sin mor, en fetert skuespillerinne. Faren har hun aldri møtt men hver gang hun fyller år ligger det et postkort i postkassa, med teksten ”Gratulerer med dagen. Hilsen Pappa.”. En viktig person i tilværelsen er mormoren, nå dement og bor på sykehjem.

Egentlig har ikke Una savnet noen far, men en dag – etter en durabel hjemmealenefest - dukker den tre år eldre Leo opp, nærmest fra intet. Han vil – som et filmprosjekt – lage en film om Unas jakt på faren.

Og dette er bokas hovedtemaer; hvor viktig er egentlig en far? Hvor mye betyr det biologiske opphavet?
”Hvem var det uansett som bestemte at en familie med en far og en mor var det beste? Det viktigste var vel at man hadde noen” 168
Det er denne jakten på faren – og Unas forelskelse i Leo, som driver handlinga framover. Jeg kan selvfølgelig ikke røpe hvordan det går, men intrigen er ganske fiffig. Nesten litt som en detektivroman.

Også på andre måter jobber Una med å finne seg sjæl, hun øver seg til en opptaksprøve på teaterlinja på en videregående skole, men ER det egentlig dette hun vil?

Noe jeg vil fremheve ved denne boka er skildringa av forholdet mellom kvinner i tre generasjoner, ikke minst Unas forhold til mormoren, spesielt slik det kommer fram i det siste kapittelet, som er nydelig skrevet. En flott avslutning! Et interessant forfatterskap dette, som skal bli artig å følge.

PS: som det skulle komme klart fram av ovenstående : emneordet Elis favoritter 2014 gjelder sistnevnte bok.