tirsdag, mai 26, 2015

Og så burde jeg kanskje ha blogget om...

Når jeg går gjennom liste over bøker lest i 2015 ser jeg at det er flere bøker jeg BURDE ha blogget om, men som jeg ikke har prioritert av mangel på tid. Fankern heller, man har da så mye annet å gjøre på fritida si enn å henge over et tastatur!

Omar, Filip og Moa gjør alle glade av Kristina Aamand og Elisabeth Kiertzner
(Gyldendal 2015) er en riktig så sprelsk lettlestbok, med barn av ikkeeuropeisk opprinnelse – uten at dette på noen måte er tematisert – i ledende roller. Forfatterne klarer å lage en engasjerende og god historie av hverdagslige hendelser.

Mamma er et annet sted av Aasne Linnestå
(Aschehoug 2015) er en langt over middels god bok om et ikke altfor originalt tema, en forelder – her mor – som (med all sannsynlighet) har begått selvmord. Forfatteren lever seg godt inn i et ungt jentesinn. Hun lar hovedpersonen se at også omgivelsene – for eksempel faren – sliter. Troverdig er også jentas (som jeg skam å bekjenne ikke husker navnet på akkurat nå) motstand mot omgivelsenes – velmente - forsøk på å få henne til å erkjenne sorgen, slik at hun kan komme videre. Akkurat når jeg tok meg i å tenke at nå BURDE det kanskje skje noe, stikker hun av til København en tur – en hendelse som blir håndtert på utmerket litterært vis. Boka har også en del humor. Så vidt jeg husker var det også en forelskelse med i handlinga.

Det ser ut som at Aschehoug i år har satset en del på etablerte voksenbokforfattere som tidligere ikke har skrevet for barn og unge. Deriblant Kjersti Annesdatter Skomsvold med boka Meg, meg, meg. Denne boka har fått strålende kritikker, men personlig er jeg litt i tvil om hvordan boka vil fenge barn. Barnebokkritikk.no har gitt anmeldelsen headingen ”Vaksenbok for barn?” men gir den eller de beste skussmål.

En annen forfatter som har mottatt gode kritikker er
Heidi Sævareids ”Slipp. Hold.

(Mangschou 2015.) Hun skal ha kred for å være den første norske forfatteren som har skildret body suspension - miljøet fra innsiden. Skal bli artig å se hvordan denne blir mottatt i målgruppa når Uprisen sparker i gang igjen til høsten.

Will Grayson, Will Grayson av John Green og David Levithan
(Gyldendal 2015) er den andre gode boka som er kommet ut i år med homofile i ledende roller. Dette er et overflødighetshorn av en bok, om kjærlighet og vennskap. Og om ærlighet. Og å tørre å gi av seg selv. Med mer. Vi møter to unge gutter ( 17 år så vidt jeg husker, eller var det 16?) med akkurat samme navn hvorav den ene er homofil, som møtes ved en tilfeldighet. Green og Levithan tar seg av hver sin i annethvert kapittel. Bokas motor er den overvektige, hemningsløse, temperamentsfulle og til overmål hjertelig tilstedeværende og sjenerøse homsen Tiny, som faktisk minner denne leseren litt om Oscar Wilde. Mens flere bøker av John Green er blitt oversatt til norsk i den senere tid, er bare en av David Levithans bøker oversatt tidligere, nemlig Hver dag (Gyldendal 2013) som er en bok som utfordrer manns og kvinnerollen. Det er da også han som tar seg den homofile Will Grayson, ikke så underlig kanskje siden Levithan selv er gay. Og kanskje vi kan håpe på flere oversettelser til norsk også av denne forfatteren, for å bøte på den skrikende mangelen på homselitteratur for ungdom. Jeg burde kanskje ha blogget mer om denne boka, men har dessverre ikke tid. Sorry sorry!

Mangschou skal ha kred for å ha brakt en asiatisk forfatter til den norske bokheimen, nemlig
Du, jente! av Fatima Sharafeddine,
som kommer fra Libanon. Boka har fått støtte av Norsk kulturråd. Ikke den beste av de oversatte bøkene – uten at jeg her og nå skal diskutere hvilke oversettelser som fortjener støtte framfor de som får – men så avgjort en hederlig bok med unge jenters rett til utdannelse og arrangerte ekteskap som tema. Fortellingen er lagt i munnen til Faten, ei ung jente som må forlate landsbyen og skolen for å jobbe som hushjelp med mangelfulle faglige rettigheter hos en rik familie i Beirut. Dette for å fø på familien sin hjemme i landsbyen. Handlinga er fra Beirut i 1987 og Midtøstenkonflikten er et dramatisk bakteppe.

Stupekontroll av debutanten Neha Naveen,
enda en forfatter fra Norsk barnebokinstitutts forfatterskole, fortjener også oppmerksomhet fordi hun viser et miljø mange av oss veit lite om; i sentrum for handlinga er en indisk familie i Oslo, og vi får innblikk i hinduistiske tradisjoner og mytologi. Her er to unge søstre i fokus. (Gyldendal 2015)

Og dermed har jeg i hvert fall lettet litt på min dårlige samvittighet.


Lenke til Youtube-videoen. 

Og aprops dårlig samvittighet for sviktende oppdateringer på bloggen; jeg sier som Marianne Faithfull: det finnes verre synder.

mandag, mai 25, 2015

Og så har Unge NLB vært på Youtube igjen

Siden det er en stund siden det skjedde noe på denne bloggen, kan jeg kanskje legge ut Unge NLBs siste stunts på Youtube mens vi venter på neste post.

Jeg BURDE kanskje – siden jeg nå er i bransjen – for lengst ha skrevet noe om å LESE inn lydbøker. Om å finne rett stemme til rett bok, hvor mye innlevelse og dramatisering som skal legges inn uten at det ødelegger for teksten, hvor viktig det er at innleseren har kjennskap til stoffet han/hun leser om, og hvilke tabber som kan gjøres ( og som er blitt gjort) og som bør unngås, hvilke feller innlesere kan falle i, hvor vanskelig det er å finne gode innlesere, etc etc. For å bøte på denne forsømmelsen kan vi i dag spille en video hvor en av våre flinkeste innlesere forteller om å lese skikkelig triste bøker, eller lese bøker hun ikke liker. Noe som også er en ufordring.


Lenke til Youtubevideoen

Samtidig med denne filmen laget vi som vanlig en film beregnet for barn, og her er det småkryp i alle former som er tema. Også i denne filmen har Unge NLB en guest star, nemlig Linns kosedyrmaur. Takk også til dyrepasseren.  Og ikke å forglemme vår utrettelige Jørgen som står bak kamera og ellers har en hånd med det meste.


Lenke til Youtubevideoen

tirsdag, mai 12, 2015

Picnik med døden the Finlandian way

Big Game; jakten er i gang av Dan Smith  er noe så sjeldent som en villmarksbok for barn og ungdom, hvori opptatt en god del american action! (Det siste noe mindre sjeldent.)

Handlinga er fra de dype finske (!) skoger, og hovedpersonen er Oskari, som etter tradisjonen skal gjennom den store manndomsprøven like før 13-årsdagen. Den består av å overnatte ute, og å skyte et dyr ( helst så stort som mulig)  - med pil og bue. Hvis han ikke lykkes vil han ikke bare dumme seg ut for hele landsbyen, han vil også skuffe faren. Problemet er at Oskari er en litt sped gutt, som ikke helt når opp til machokravene på dette stedet, ei bygd som kan minne litt om filmen Picnik med døden.

Men så kommer han plutselig opp i et skikkelig terrordrama midt ute i villmarka, hvor selve den amerikanske presidenten – en skikkelig nice guy viser det seg - er truet på livet. Og – håper ikke jeg røper for mye nå – tatt i betraktning denne guttens - i hvert fall i starten - noe puslete fremtoning, er det snart ikke måte på hvilke utfordringer han takler i kampen mot all verdens terrorister og banditter.

Boka er tilegnet ”alle som en gang har tenkt at de ikke var gode nok”. Ellers er budskapet i boka at villmark og natur er bra saker, men som man må lære å mestre, og tar du deg riktig sammen blir du til slutt en mann. Det er mye ondskap i verden, men det gode seirer til slutt, og man kødder ikke ustraffet med den amerikanske presidenten.

Boka baserer seg på manuset til filmen med samme navn  ( hvor selveste Samuel L. Jackson spiller hovedrollen) og er sant å si skikkelig spennende. ( Filmtraileren kan tyde på at boka er komponert på en litt annen måte enn filmen.) Dette burde også være en bok for de gutta som liker villmark, jakt og fiske. Som i filmen Picnik med døden er kvinner fraværende – med unntak av Oskaris minner om moren – som døde for noen år siden.

Vi bør vel også legge til at forholdet til faren er godt. Selv om sønnen ikke helt når opp til bygdas krav til et ekte mannfolk, er faren oppriktig glad i sønnen og viser på sin måte omsorg.

Ellers skriver Linn mer utførlig om boka på barnebokkritikk.no.

Når vi nå er inne på Picnik med døden, kan vi kanskje spille en av filmens siste scener, (og en av filmhistoriens beste musikkinnslag gjennom tidene, og forøvrig denne filmens høydepunkt) nemlig klassikeren Dueling banjos. (Her opptrer også se en riktig så muskuløs Burt Reynolds i en yngre utgave. )


Lenke til YouTubevideoen

PS: det vanligste er nok at boka kommer ut før filmen. Her er det altså omvendt. Dette er ikke alltid vellykket, men her fungerer det fint. Et annet eksempel på dette er Jón Sveinbjørn Jónsson Håkon Håkonsson (1990) som baserer seg på filmen med samme navn av Nils Gaup. Denne igjen er en (heldigvis) veldig fri adapsjon av den FØRSTE  boka om Håkon Håkonson av Oluf Vilhelm Falck-Ytter. Som jeg ikke anbefaler dagens barn å lese. (Denne kom forresten ut på nytt i forbindelse med filmen, en skivebom fra forlaget.)

PS 2: wikipedia kan fortelle at Billy Redden – som spiller Lonnie som altså spiller banjo i samspill med Ronny Cow i Picnik med døden – ikke spiller selv. Mer om dette her for spesielt interesserte.

PS 3: når vi likevel er kommet såpass ute på viddene kan vi kanskje høre litt på originalen også.