søndag, oktober 27, 2013

Lou Reed 1942 - 2013

Og så døde Lou Reed, et fast innslag på mitt livs lydspor og en trofast følgesvenn på en hver joggetur! Eller omvendt. RIP og takk for alt.



Take a walk on the wild side.

onsdag, oktober 23, 2013

Ung i går, i dag og i morgen

KJÆRLIGHET OG KLASSEKAMP

Handlinga i boka Elias og Emilie av Stein Erik Lunde er fra Åsgårdsstrand anno 1904. Og alle veit jo hvilken prominent person som holdt til der på denne tida. Elias er skomakersønn, Emilie kommer fra overklassen og er en av sommergjestene på stedet. Elias blir forelsket i Emilie men kjærligheten er ikke gjengjeldt. Begge er 16 år.

Temaer er klassemotsetninger, ulykkelig kjærlighet og sjalusi. Mange av bokas scener er inspirert av Munchs bilder. Jeg bør vel nevne at også den store maler selv har en viss rolle i handlinga. Det dukker også opp et taterfølge, og Elias gjør noen nye oppdagelser om seg selv. Hvem er han egentlig?

Moren er ute av bildet, men forholdet mellom far og sønn er fint skildret. Det er en fin litt nostaligsk stemning i boka.

Elias har kunstneriske evner, både musikalske og udi litteratur og scenekunsten, og man skjønner at dette er en gutt med muligheter. Men på slutten skjer det noe katastrofalt som må få store konsekvenser for ham. Dette kommer svært brått på, det rett og slett tipper over.

For at folk skal gidde å lese en så lang bloggpost bør jeg vel ha en illustrasjon. Dette er et bilde av den laaaaange køen til Nasjonalgalleriets Much-utstilling. Den slynger seg rundt hele bygningen. Ingenting å si på kunstinteressen her til lands. Min egen tålmodighet er det derimot verre med, derfor gikk jeg dessverre glipp av hele utstillingen!

DET ER FINT

Egentlig har jeg jo som prinsipp å ikke skrive om bøker av folk jeg kjenner. Det blir liksom gæernt enten jeg skulle gi boka dårlig eller god omtale. Men siden det passer så fint inn i denne bloggposten gjør jeg et unntak. Og da er det Øynene på veien, hendene på rattet av Hans Petter Laberg vi snakker om. Som i Lundes bok er det også i denne en ung mann som er hovedpersonen, også han har en god og støttende kamerat - og han har kjærlighetssorg. Andre likheter med Lundes er skildringa av forhold mellom far og sønn. Dette er enda mer fremredende i denne boka.

Faren er fliselegger, og er ellers en artig type. Sønnen ( som jeg ærlig talt ikke husker navnet på her jeg sitter, blir det i det hele tatt nevnt, men det er altså en jegfortelling) sommerjobber som farens hjelpemann. Forholdet mellom far og sønn kan minne en del mellom forholdet mellom faren og sønnen i Ulf Starks La isbjørnene danse. Slik som hos Ulf Stark foregår en god del av kommunikasjonen i bilen, altså mens far kjører. Samvær i bil finnes det forresten flere eksempler av i litteraturen, kanskje en idé til en oppgave eller i det minste en antologi.
” Faren min begynte for eksempel ikke å snakke om været, og jeg snakket ikke om fotball eller noen annen sport som jeg ikke hadde peiling på. Nei, vi satt i bilen og sa absolutt ingenting, og det var helt fint. ” s 16

Det er de nære ting som gjelder, som det å gjøre det fint for noen, og å føle ”en god form for utslitthet.”.

Men så kommer et vendepunkt, sønnen har en ekkel fornemmelse av at bilen kolliderer med ett ( eller en) eller annen/t, mens far ikke vil ta innover seg de faktiske realiteter. Og mer skal jeg ikke røpe, men – trass i allerede nevnte prinsipper – dette er en fin bok. Rett og slett fin. Eller for å sitere den siste setningen” Det var fint” .

FRAMTIDA ER (IKKJE?) LJOS (?).

Men no, folkens, no altså, er det Hans Sande som gjeld. Det er nokre år sidan Sande skreiv for ungdom, dei siste bøkene hans har vore biletbøker og lettlestbøker. (Ja, eg HAR for ikkje så lenge sidan sagt at eg skal slutte å skrive på nynorsk, sjølv om bøkene er på nynorsk, men når det gjeld Sande lyt ein berre ta seg saman.)

Blå øger kan isje lyge er ein apokalytisk roman. (Eller dystopi aller kva søren og!) Det er nokre år sidan samanbrotet, hovudpersonen, ein gut, er heilt aleine i verda, det einaste selskapet er robotforeldrepar som har veksla litt gjennom åra, dei fleste av dei med ein litt pussig framtoning. Ein eller annan stad finst Ålehovvene som observerar og eksperimenterar med han.

Med hjelp av The Wall (som kan samanliknas med internett ) freistar han å orientere seg om fortida, å finne ut av det biologiske opphavet sitt, han les bloggar (frå vår tid),  derfor vert dette og ein artig kommentar til vår eiga tid. Forfattaren morar seg med å fabulere over vår tids populærkultur, til dømes er både Madonna og Justin Bieber med.

Det er sårt å lese om den store einsemda hos hovudpersonen, og kor han freistar å gi livet eit innhald med hjelp av det han finn ut om religionar, som han miksar fritt frå. Han finn og ein slags fellesskap med nokre gutar ( frå vår tid) som han møter i filmar på nettet. Det er ein sterk person vi har med å gjere, han sloss til dømes mot overmakta (Ålehovvene) for å få bruke sitt eige språk som kan samanliknas med stril, dette i staden for engelsk.

Det store spørsmålet både hos lesaren og hos guten er: Er han den einaste biologiske personen som er att? Er det ein verd utanfor det klaustrofobiske husværet? Dette skal eg sjølvsagt ikkje røpe her, men eg trur eg dristar meg til å skrive at boka har ein slags optimistisk slutt.

Språket er særs kreativt, boka er grotesk, umåteleg trist, men og med (svart) humor og poesi. Og folkens:

endeleg
ein dystopi
heilt
fri for
chiclitt!

Sande er i slaget, og kanskje det er Sandes tur til å få ein pris i år.

PS: wikipedia; dykk har gløymd Svart kalv @ kvit snø : e-postroman frå 2006.

PS 2: Fankern heller, jeg hadde ikke blitt forundra om også unge Laberg hadde nådd opp i det gode selskap av nominerte denne gangen. Derfor gjelder den ærefulle labelen som bare er de færreste forfattere forunt å få også for ham.

tirsdag, oktober 22, 2013

Prestesønner og andre sønner

Første gang jeg ble introdusert for denne forfatteren var på bibliotekskolen i siste halvdel av 70 - åra, da han skrev flere originale barnebøker. Etter hvert har han et variert forfatterskap bak seg, og har skrevet for alle aldre. Jobb for tøffe gutter er den første ungdomsromanen siden ”Vil du ha meg” fra 2000.

Etter å ha pløyd meg gjennom noen høyttravende og virkelighetsfjerne fantasybøker ( som hele resten av nasjonen trykker til sitt bryst, det skal i rettferdighetens navn sies) var det en lise å lese denne boka! Her er det futt og fart fra første stund, og livlige personsskildringer.

Hovedpersonen er en 13 år gammel prestesønn, Eirik, familien har nettopp flyttet til Nord-Norge, og til sin frustrasjon får de ikke til å åpne en luke til kvisten i presteboligen. Den noe engstelige prestesønnen blir sendt til en handyman i nabolaget, en skikkelig artig skrue, og så er vi i gang.

Det viser seg altså at handymannen har en sønn, Allan, på samme alder som Eirik, men av noe tøffere kaliber enn prestesønnen. Gutta blir sendt opp på kvisten siden de er minst av vekst, og oppdager noen gamle flasker av edlere dråper. Allan, hvis rolle i boka er å få Eirik til å tøye grenser, foreslår at de skal holde tett om oppdagelsen, dette fordi han ser for seg litt ekstra inntekter, og Eirik går noe motstrebende med på dette. Akkurat den lille detaljen er kanskje ikke så helt realistisk, men kan godtas. Etter hvert blir det duket for temmelig mye action, og til tider blir det riktig spennende. Blant annet er det flere enn gutta som er ute etter børsten, noen av ganske tøff kaliber.

Dette er en moped av typen Corvette, som gutta vil kjøpe for penga de håper å tjene på spritsalget.

Dette er en bok om å presse seg til å gjøre ting man ikke tør, kort sagt å bryte grenser, og om vennskap og lojalitet. Og om overgangen mellom barndom og ungdom. Litt forelskelse er også med.

Boka er litt lang, over 270 sider. Kunne den ha vært korta noe ned?

søndag, oktober 06, 2013

Huldre og haleløse

Hulder av Tonje Tornes er første bind i en planlagt serie på 3 bøker. Serien heter Kire. Det starter riktig så spennende, mor og sønn, Erik, som går i tiende klasse hvis jeg ikke husker helt feil, er på fjelltur og så dukker en hulder av det skikkelig skumle slaget - skal det vise seg - opp fra myra. Hun har en sterk tiltrekningskraft på sønnen. Moren prøver å forsvare sønnen, det ender katastrofalt, men det skal vi kanskje ikke røpe.

Ett år går, far og sønn har flyttet til et mindre sted, Sirdal, og moren er innlagt på psykiatrisk sykehus og er helt i sin egen verden.

Som moren har Eirik også spesielle evner og har alltid gått mye for seg selv. På dette lille stedet møter han flere personer som er noe utenom det vanlige;
  • to tvillingsøsken, Tore og Trine, som har telepatiske evner. Inn på arenaen kommer også
  • en engelsk trollmann.
  • En sentral person i handlinga er Flora, nok en hulder, faktisk datter til førstnevnte men i motsetning til moren snill. Og svært vakker, med ”hofter som seilte fra side til side” og med sterk erotisk dragning på de to gutta, noe som holder på å gå riktig gæernt. Hun snakker et slags huldrespråk som blir litt oppkonstruert på denne leseren. (Mens Dagbladet derimot mener at språket hennes er ”fantastisk, gammemodig og oppstyltet”. ) Jeg får også litt problemer med et skogvesen med slike kunnskaper om magi og svartebøker (!) Huldra blir nærmest en del av gjengen, hun blir overtydelig og uten magi. Kan jo også ta med
  • Lena som er innlagt på samme sykehus som moren, også hun med overnaturlige evner.
Regner med at vi skal følge denne gjengen i de to resterende bindene.

Forfatteren mixer fritt fra flere fantasyuniverser; sjamaner, demoner, de fire elementene ild, jord, luft og vann, og til og med Avalon fra Artussagnene blir trukket inn. Dessverre briljerer ikke forfatteren språklig, og replikkene blir litt stive. Det krever også litt å la en hulder plutselig forvandles til en nøkk, en annen norsk sagnfigur altså, slik at dette blir troverdig. Som jeg pleier å si; boka kunne hatt godt av noen runder til.

Dette er et fotografi fra huldrenes rette element, nemlig ei myr, denne gangen uten huldre. Det er i all beskjedenhet tatt av bloggeren sjæl!
 Da er det mer svung over Odinsbarn av Siri Pettersen, også denne første bok i en planlagt triologi, og som allerede har høstet strålende ovasjoner. Sentrale personer i handlinga er:
  • Hirka, 15 år... unnskyld vintre... i begynnelsen av boka, i motsetning til omgivelsene er hun født uten hale, en skjebne, dessuten har hun ikke ”evnen”, men vi skjønner under lesingas gang at det likevel ikke er noen hvemsomhelst vi har å gjøre med, hva er det egentlig med henne?
  • Fosterfaren, urtekyndig,
  • Rime, av høy ætt, forutbestemt til å bli medlem av Rådet, men bestemmer seg for å bli soldat, dette til den mektige bestemorens vrede,
  • Urd, som ikke er helt god, arver en plass i Rådet, hvorfor hater han Hirka?,
  • Ramoja, sjef over ravnene,
  • Med flere
  • Og diverse ravner, blant annet Kuro, som legger sin elsk på Hirka. 
Mens Tornes holder seg i vår tid, er vi nå tilbake i fantasytida, som vel kan sammenliknes med middelalder. Dette er temmelig høyttravende og melodramatiske greier, og da bør jeg vel ile til å si – for eventuelt nye lesere av denne bloggen som må ha kommet til - at fantasy ikke er min favorittsjanger. Men - boka er handlingsmettet og full av cliffhangere, og fortellinga er gjennomarbeidet. En skikkelig pageturner med andre ord. De mer inngående personbeskrivelser mangler, men persongalleriet er variert, og universet som skapes troverdig innafor fantasybokas rammer. Derimot hadde det kanskje ikke gjort noe om boka hadde hatt litt mer humor. Jeg får – siden jeg jo delvis er i bransjen – problemer med at det er ”De blinde” som er trusselbildet i fortellingen.

Jeg kan vel for syns skyld nevne at jeg "bare" har lest ca 400 sider av 613 (!) av ”Odinsbarn”,  mens jeg har lest hele ”Hulder”.

Og siden vi nå er inne på fantasysjangeren, kan jeg jo til slutt nevne at jeg også har lest mesteparten av en oversatt fantasymurstein, nemlig Drømmegjengeren av Samantha Shannon, også hun en romandebutant. Dette skal også være første bok i en serie; The Bone Season. (Hvorfor ikke serietittelen er oversatt til norsk vites ikke.) Dette var en fantasybok noe mer etter min smak. Jeg fikk litt sansen for den rølpete og beintøffe hovedpersonen, den 19 år gamle Paige Mahoney som jobber i den kriminelle underverdenen i London anno langtuteiframtida, før hun på grunn av – jada jada - spesielle evner kidnappes til en slags underverden i Oxford.

Her er det et sinnrikt sammensurium av seere, sannsiere, medier og gud veit hva, faktisk er det så intrikat at forfatteren har funnet det nødvendig å sette opp et skjema over hele sulamitten. Men med en god del mer humor enn de ovenstående, da av det svarte slaget.

PS: Både Pettersen og Tornes har fått publisert ting fra før, derfor kan de ikke kalles debutanter.

torsdag, oktober 03, 2013

To lettleste

TØFFE GUTTER

Flukt av Atle Hansen er en spenningsroman med ”nogo attåt” siden også asylbarn flettes inn som tema. Location er et fraflytta gammelt hus ved fjæra.

Hovedpersonene er to unge gutter som er akkurat så dumdristige som sjangeren krever. Intrigen er godt bygd opp med det sideantallet en lettlestbok tillater, og språket er godt,  innafor lettlestkravene. Asylbarns skjebne kommer også godt fram.

Forfatteren får også plass til en gryende forelskelse mellom de to gutta. Dette er også med på å gi boka det lille ekstra. Kred!

OG ENDA TØFFERE GUTTER

Årets lettlestbok av den særdeles produktive forfatteren Jon Ewo er også i sjangeren spenningslitteratur. Dette er nok en bok i serien Skumring. Her det ikke plass for følerier, her er det de VIRKELIG tøffe gutta som er in action. Vi møter to lærlinger, Tom og Kick, som jobber på et bilverksted som neppe hadde blitt godkjent av det norske videregående skoleverket, men litt dikterisk frihet kan vel tillates.

De oppdager en ikke helt ubetydelig pengesum i en råstilig bil og fristelsen blir for stor. Dessverre viser det seg at bilen tilhører en verkstedseieren selv og dennes bror som er torpedo. Vi følger begivenhetens gang sett fra vekselvis guttas og skurkenes synsvinkel, og dette blir faktisk skikkelig spennende.

Den omtalte bilen er for resten en LEXUS. Den ser slik ut.

Det er slossing så blodet spruter, og slutten KAN diskuteres. Og nå legger jeg for sikkerhets skyld ut en ****SPOILER**** varsel, men altså, hvor mye KAN man tillate seg i en ungdomsbok? Det finnes ungdomsbøker hvor barn eller ungdom dreper, men da er dette som regel satt inn i en sammenheng, slik som for eksempel Dødsengler av Matt Wyman (Damm 2005) som handler om trettenåringer som blir brukt av gangstere for å begå drap i slummen i Mexico. Et annet eksempel er Hunger games av Suzanne Collins, hvor hovedpersonene føler kvaler på en helt annen måte enn i Ewos bok.  

Er årsaken at den knappe stilen i en spenningsbok ikke gir plass til nyanseringer? Kan man si at hensikten (behovet for spennende lettlestbøker) helliger middelet? Jeg er ikke så sikker, men så begynner jeg jo å bli farlig gammel også, da!

Begge bøkene er utgitt med støtte fra Leser søker bok.

PS: ser at Ewos bok har fått en del mer spalteplass enn Hansens, selv om jeg likte sistnevntes bok best. Sånn er det jo bare noen ganger!