Da har man vært på Litteraturhuset

og opplevd Torgny Lindgren. Og hva kan man si? I hvert fall at dette er en vennligsinnet forfatter som gir mye av seg selv, samme hvem intervjueren er. Og hadde kjemien stemt hadde opplevelsen blitt enda større både for publikum og med all sannsynlighet også for forfatteren. Neste gang blir jeg hjemme og leser en god bok i stedet.

Omvendt frelse

De som er med:

• Olof Helmersson, tidligere vekkelsespredikant, nå frafallen, reiser tilbake til det indre av Västerbotten for å ”avfrelse” befolkningen igjen, flytter inn hos
• ekteparet Ivar og Asta,
• Gerda, svært gammel, venter på å dø, er fremdeles troende, og er den eneste igjen fra den tidligere så store forsamlingen, bortsett fra
• den betydelig yngre Marita, som har en viss forbindelse med vår venn vekkelsespredikanten, uten å røpe for mye,
• Gideon, også et tidligere forsamlingsmedlem, som er blitt blind i sin alderdom,

  ”För sin egen del, sade Gideon, litade han i huvudsak till dikena. Myrdikena och skogsdikena som ofta mötte landsvägsdikena. Om man höll sig till dikena kunde man aldri gå vill. Sedan urminnes tider, sade han är det dikena som håller den här bygden samman”.

• Ekteparet Kristina og Stocholmaren som... nei det kan jeg jo ikke røpe men moro er det ikke, men forfatteren har sin lune måte å beskrive tragedien på typisk for ham, men det er ikke greit å være innflytter på sånne små steder, det veit jo alle,
• Lokalredaktøren, som bare får lov til å skrive lokalstoff og små notiser, og
• Karl XV spiller også en rolle.
• Med flere, både levende og døde som vi kjenner igjen fra andre av forfatterens bøker.

”- Det är förbjudet att tala med de döda, sa vaktmästaren. Kyrkorådet har förbjudit det.
- Det kände jag inte till, sade Olof Helmersson.
- Vi är goda protestanter, sade vaktmästaren. Vi förlitar oss på Martin Luther. Hos oss är de döda verkligen döda”

Ja det er altså Torgny Lindgren som er tilbake i glesbygden i Västerbotten og jeg regner med at det er ham selv som er "en utflyttad gammal författare som hade återvänt för att sitta i Alexander Bomans uthus och en aning sorgsen skriva sin sista bok från en hembygd som han ofta beskyllts för att själv ha uppfunnit".

Hensikten med boka er etter forfatterens eget utsagn å ”skriva den muntra berättelsen om avkristningen och avfolkningen av inlandet". Dette kunne ha vært buskis av verste sort, for eksempel da Gerda mottar nattverden rimelig påseila av Norrlandsk Akvavit, men det er ikke denne forfatterens stil. Den er derimot preget av”all den säregna och sorgsna sanningslidelse som kännetecknar oss som kommer därifrån” .

Forfatteren er kanskje mest kjent for triologien Hummelhonung, Pölsan og Dorés bibel som jeg har blogget om før. Disse er muligens strået vassare, men Norrlands Akvavit er sterk(t) nok og godt krydret.

Boka kan jo også minne litt om Lewis resa av Per Olof Enquist, som handler om den kjente vekkelsespredikanten med samme navn, fra samme sted i Sverige men uten den lune humoren. (Men - ikke dårlig den heller). (Hans frafalne kollega i Norrlands Akvavit er derimot rein fiksjon. )
For ikke å snakke om den frafalne predikanten i Vredens druer av John Steinbeck.

Ellers synes jeg det er en visst slektskap mellom Torgny Lindgren, Claes Hylinger, og Stig Claeson som nettopp er død i følge denne bloggen. Så de som liker etc liker sikkert også etc men der kan jeg jo ta helt feil. Har for resten bare lest en barnebok av sistnevnte forfatter så det siste tok jeg litt ut av lufta. Til gjengjeld er barneboka absolutt å anbefale, ikke minst til høytlesning. Deichman, nå må dere følge med! Forfatteren er altså død!

Verken Dorés bibel eller Norrlands Akvavit er oversatt til norsk. For en forsømmelse! Deichman : feil språkkode på denne.

Og nå har jeg enda en gang gjort et forsøk på å få norske lesere til å lese denne forfatteren! Det skrives ikke bedre i Norden i dag!

The very best!

Og da skjønner sikkert alle at jeg snakker om den svenske forfatteren Torgny Lindgren! Nå har også jeg lest Dorés bibel. (Mer om boka her!)

De som er med:
Jeg-personen : En særdeles saktmodig person. Han sitter i sitt hus på Avaberget i Västerbotten med en Sony MZN710 og forteller fra Dorés bibel. Ja, egentlig er det jo sitt eget mildest talt merkelig liv han forteller om. Han klarte aldri å lære seg å lese eller skrive. Faren sendte ham på et hjem for ”obildbara” og der ble han til han ble voksen. Man skulle jo tro at dette var en usedvanlig trist bok, men det er det slettes ikke. Han lever i en urokkelig tro på farens kjærlighet, men vi lesere skjønner jo at han baserer seg på en livsløgn. Trass sine usedvanlige lesevansker formidler vår venn en urokkelig hengivenhet overfor litteraturen og fortellingen – og kunsten. Og kanskje fordi han har levd på siden, ser han på verden med et åpent og naivt sinn.

Andre personer i handlingen er:
• En riksadagsledamot, som jeg-personen bor sammen med en stund. Han utvikler etter hvert store ferdigheter i å sette opp hennes lange hår.
• Faren, jägmästare över Åmans norra revir.
• Morfaren, som introduserer ham for verdenslitteraturen og Dorés bibel
• Og fra tidligere bøker av forfatteren:
• Notisskriveren Manfred Marklund som ofte fristes til å fikse litt på sannheten for å skape litt spenning .
• Elis i Lillåberg, hvis hus hoverpersonen kommer til å bo i.
• Og selvfølgelig Doré.
• Og forfatteren Erwin Strittmatter.
• Med flere
Dette er egentlig den tredje boka i en triologi men de kan godt leses uavhengig av hverandre. De andre heter Hummelhonung og Pølsan. Slike bøker skummer man ikke og man bør nok ha litt god tid når man leser dem. Av de (få) bøker som får en til å sveve over den trivielle gørra!

PS
En ting som forundrer meg er at Torgny Lingren har et sete (nr 9) i Svenska akadademien. Jeg får det ikke til å passe med bøkene hans! (Kanskje noe fordomsfullt?) oppfatter jeg ”de aderton” som en ganske åndssnobbete gjeng!

PS 2
Herreguuuuud! Denne boka er jo ikke oversatt til norsk!!!

PS 3
Apropos Doré så finner man flere av hans verker på nettet. Blant annet her. Og her. Det som ikke kommer fram i boka er at Doré også har illustrert eventyrsamleren Charles Perraults eventyr. (Denne eventyrsamleren som levde over hundre år før de to tyske brødrene, hadde forresten fødselsdag sist fredag! Jaja, kan ikke få med meg alt! )

I Perraults versjon av for eksempel Rødhette slutter eventyret når Rødhette er spist opp av ulven! Ingen reddende jegere på lur! Sånn går det når du ikke gjør som mora du sier! Et tips til neste eventyrstund i biblioteket : Print ut dette bildet av Rødhette og ulven i bestemors seng og la unga fargelegge. Den som har fargelagt penest kan for eksempel få en bokpremie! Men ikke en kassert K-fondbok, da!