tirsdag, desember 20, 2011

Alderdom

De to neste bøkene av de nominerte til ungdommens kritikerpris er
Lindstrøms bok er – som de fleste sikkert har fått med seg– også nominert til Nordisk råds litteraturpris.
Lindstrøm først. Hovedpersonene i denne boka er et gammelt ektepar, det er kona som forteller. Mannen er på vei inn i senilitet – eller er han egentlig? Han vil i hvert fall ikke snakke mer. Andre viktige personer i handlinga er en tidligere
hushjelp som ekteparet fikk et nært forhold til, men som en dag må gå. Dette til døtrenes store forskrekkelse. Hva var omstendighetene bak denne avgjørelsen?
Det viser seg snart at begge ektefellene har hemmeligheter de har holdt skjult for døtrene. Disse vil jeg ikke røpe, i motsetning til hva en eller annen anmelder har gjort, husker ikke hvilken, men det er jo ikke vanskeligere for denne bloggens lesere enn for meg å finne fram til anmeldelsen, noe jeg ikke anbefaler, siden da mye av leseopplevelsen blir ødelagt! (Att det gåååår an!)
Dette er en trist og sår fortelling om alderdom, isolasjon og ensomhet, skyldfølelse, vonde hemmeligheter og å miste hverandre. Og ikke minst om fortielse. Og om de konsekvenser det får å holde ting skjult.

Det som er oppløftende er at boka er så godt skrevet – den griper tak i en fra første stund ( åherregudalståforenklisjésorry!) og du sitter klistra til teksten, ofte med en følelse av uro - for ikke å snakke om slutten ... slutten... Jeg anbefaler at leseren bruker litt tid på denne boka, dette er ingen T-banebok for kortere reiser.

Ragnar Hovland leverer og varene slik ein kan vente seg av denne forfattaren. Hovudpersonen i Stille natt er noko yngre enn Eva og Simon i Lindstrøms bok, men heller ikkje ung lenger. Men kanskje meir middelaldrande enn gamal. Skjønt det kan vel diskuterast. Alt er jo relativt.

Forteljaren i denne boka er forfattar, og forlaget vonar han no vil skrive den store sjøromanen eller i det minste ei lettlestbok for barn. Vi får og lese om foreldra hans, og brørne hans, Bror min og nummer tre. Den siste reiser nordover med motorsykkel og vonar å finne eit forlag som vil trykke Motorsykkeldagbøkene hans. (Som vanleg er det nokre filmreferansar i boka, eg har for resten og sett Motorsykkeldagbøkene om Che Guevara. Ein god film som eg kan anbefale alle. ) Motorsyklar er som dykk veit ofte med i bøkene til Hovland, så og i denne.

Og typisk for forfattaren er det og ein del damehistorier i boka. Og tøysjiraffen Willy. Ein artig kar. Og Vestlandet sjølvsagt.

Har eg forresten ikkje lese noko slikt som dette før i ei av Hovlands bøker:

- Det er jo ei påkjenning å kjøre gjennom Gudbrandsdalen, seier han. – Minn meg for all del på at eg aldri skal gjere det meir.
- Kva er det som er så påkjennande med Gudbrandsdalen? Spør eg over den gode fiskedufta.
- Alle tar jo livet av seg der oppe i dalen. Det heng folk og dinglar i trea heile vegen. Det er rett og slett ganske ubehageleg. Sjølv for meg som har vore ute for litt av kvart, må eg få lov å seie.
Kva er det eigentlig med desse vestlendingane? Trur dei ikkje at det går an å bu på plassar utan hav og fjordar og gamle fjell i synningom og sunnmørsalper og heile driten!? Her kan for resten dei som er interesserte sjå ein reportasje frå ein busstur med Fjord 1 som vart teken i sumar, gjennom Nordre Gubrandsdalen og over til Vestlandet. Ingen heng og dinglar frå eit einaste tre.

Nett som i ”Dager i stillhetens historie” er det og i denne boka nokre såre og meir mollstemte avsnitt. Mellom anna er det i begge bøkene ein ... uups ... det røper eg ikkje, nei!

Hvilke sjanser disse to bøkene vil ha i Ungdommens kritikerpris?
  • Vil ungdommen i det hele tatt kunne identifisere seg med et eldre ektepar - og en middelaldrende forfatter?
  • Hvor interessant ER et samliv mellom to gamlinger i 70 – åra for unge mennesker? Selv om flere temaer i boka KAN engasjere også ungdom, har kanskje ikke Lindstrøms sobre neddempede måte å behandle dem på mest appell for denne målgruppa?
  • Tror nok at norsklæreren skal jobbe en del med denne boka.
  • Og det samme kan man kanskje si om Hovland. Vil hans spesielle skrivestil fenge ungdommen av i dag.
  • Eller kanskje jeg undervurderer dagens ungdom?
Fremdeles er mitt stalltips Historien om Fru Berg av Ingvill H Rishøi

Så avslutter vi som vanlig med ”Er Deichman bedre enn sitt rykte”-testen. Ca 14 dager etter at jeg reserverte disse bøkene fikk jeg beskjed om at bøkene var til avhenting i biblioteket!

Gjenstår :
  • Tomas Espedal: Imot naturen. Ventetid:ca 3 måneder den 14 november (datoen da jeg reserverte bøkene)
  • Marit Eikemo: Samtale ventar. Ventetid:ca 2 måneder den 14 november
  • Øyvind Rimbereid: Jimmen. Ventetid:ca 12 måneder den 14 november (Da var ikke boka innkjøpt annet enn katalogeksemplaret)
Hvis folk er like treige til å levere tilbake bøkene som ... kremmt jeg – så kan det vel være grunn til å tro at jeg må vente litt til.

fredag, desember 16, 2011

Tor, Odin & co

FORHISTORISK GRØSS
Skjønnlitteratur basert på den norrøne gudelæra er ingen enkel sjanger. Caterina Cattaneo har gjort et forsøk med Dødsreisen som handler om ei ung jente, Tora, som har overnaturlige evner. En dag møter hun Dødshesten, noe som betyr at noen i den nærmeste familien skal dø. Hvem? Kanskje den eldre broren som skal ut i viking?

Starten er ganske spennende så leseren kommer inn i handlinga med en gang. Det er juletid, en fremmed dukker opp, hvorfor er mor og far så hemmelighetsfulle hver julaften? Bloting etter alle kunstens regler hører også med. Kan kanskje også ta med Åsgårdsreia som herjer. Julenatta tar Tora en farefull ferd gjennom skogen. Og siden ***mulig spoiler?*** går ferden til dødsriket. Helheim you know.

Sterke saker altså men jeg ble ærlig talt ikke så betatt av dette. Jeg synes det hele blir litt affektert. Samtidig blir språket innimellom veeeeeldig enkelt og hverdagslig. Heidi er ikke enig, hun mener tvert imot at språket ”er enkelt, dramatisk og suggererende. Korthugde setninger og verdiladde ord fungerer som stemningsforsterkere.” (Barnebokkritikk.no: forfatteren heter Cattaneo og ikke Catteneo som dere har skrevet. En liten korrektur ved neste oppdatering, kanskje?)

På plussida er at forfatteren i et etterord gjør rede for hva som er med i den norrøne mytologien og hva hun har diktet opp. Med boka ”håper (hun) at denne historien kan bidra til å skape interesse for det som er vår kulturarv og vår forhistorie”. Vel verdt et forsøk men fremdeles vil jeg anbefale Tor Åge Bringsværds serie Vår gamle gudelære eller de første bøkene i Toril Torstad Haugers vikingserie.

FORHISTORISK HUMOR
Enda en forfatter som har skrevet en fortelling basert på den norrøne mytologien er ingen ringere enn Neil Gaiman. Dette er jo en særdeles rutinert forfatter og Odd og frostkjempene er en veldreid sak med en god dose humor. Slik som også i den norrøne teksten. (Humoren altså). Fortellingen er en typisk borte – hjemme- borte - historie. Odd har en funksjonshemming og blir mobbet men kommer styrket ut av møtet med gudene. Og gudene er Tor, Odin og Loke, alle forkledde som nordiske rovdyr. Jeg må nok si at Gaimans Odin stemmer mer med min oppfatning av denne fordums guden enn Cattaneos. I hennes fortelling blir han fremstilt som en litt dum busemann.

Det man kan innvende er at språket blir ganske hverdagslig i Gaimans gjenfortelling av de gamle skrifter. ”Bare slapp av så lenge”; s 54; ”Jippie”; s 76 og ”Bra jobba” ; s 78 blir jo VELDIG moderne da, er det tilsiktet ( for ikke å gjøre teksten for fjern for dagens unge lesere?) eller er det oversettelsen? Eller glem det siste. Hvorfor skal oversetteren alltid få skylda!

Kan kanskje legge til – i tilfelle noen lurer –at Frostkjempene er det samme som Jotnene.

Til slutt blei jeg jo frista til å minne om Peder Madsens herlige anakronistiske tegneserier basert på det norrøne gudegalleriet. Her et bilde fra den morsomme historien der Tor utkledd som kvinne skal prøve å gjenvinne hammeren som jotnene har stjålet, med den intrigante Loke som følgesvenn.

søndag, desember 11, 2011

Skikkelig triste greier

Dette er første gang jeg leser noe av Ingvild H. Risøy. Hun er en av de nominerte til Ungdommens kritikerpris med novellesamlinga Historier om fru Berg. Novellene er såre og fryktelig triste på grensa av hva en stakkars leser kan orke men det som er oppløftende er jo at novellene er så godt skrevet. I alle novellene er barn – de mest sårbare av alle - mer eller mindre involvert. Og i flere av dem mødre som ikke strekker til. Nå kappes jo alle kritikere om å rose denne boka høyt i skyene - ser på omslaget at Fedrelandsvennen gir terningkast 6 ( å hvor jeg HATER slike terningkastgreier herregud så banalt!) og jeg har egentlig ikke så mye å tillegge annet enn at jeg slutter meg til hyllestkoret.

Dette er noveller som man bør ta seg ordentlig tid til å lese og gjerne flere ganger for å oppdage stadig nye ting – noe jeg også delvis har gjort. Det er imponerende hvordan forfatteren bare med en antydning kan si så mye om en person. Mine favoritter er :
  • ”The life and death of Janis Joplin” som handler om ei jente med en del problemer på skolen og som får høre av en rådgiver at hun likner så veldig på Janis Joplin. Noe som faktisk blir et vendepunkt for henne. Novellen handler også om å bruke motorsag og om forelskelse - blant annet.
  • ”Det som lyser” er en trist historie hvor lillebroren forteller om sin eldre bror som han har et nært forhold til men som ... eller kanskje jeg ikke skal røpe det.
Alle novellene er fortalt i første person. I alle er det noen som sliter og er litt utenfor. Jeg klarte ikke å la være å henge meg litt opp i novellen ”Trylle bort mennesker”. Her er det noe gæernt med kronologien. En som var ett år da Palme ble skutt kan umulig ha en voksen datter nå – hvis da ikke handlingen er trukket litt fram i framtida. Men er det telefonautomater i framtida? De er jo temmelig ut allerede? Eller er det noe jeg ikke kan ha fått med meg?

Så over til noe som egentlig har svært liten betydning for boka. I novellen ”The life and death of Janis Joplin” spiller altså Janis Joplin en viss rolle. Sangene det refereres til ble spilt inn etter at sangerinnen forlot Big Brothers and The Holding Company og gikk solo. Så da kan det kanskje være på sin plass – i folkeopplysningens navn - å rette oppmerksomheten på perioden før bruddet med denne sagnomsuste gruppa. Skikkelig Rock and roll! Kanskje vi bør ta med denne også. Her har vi forresten originalen, sunget av intet mindre enn søstra til Aretha Franklin. Sangen er jo spilt inn et utall ganger, vi kan jo ikke ta med alle men kanskje denne. Men Janis TAR jo kaka da! (Anbefaler et dere ikke venter så altfor lenge før dere hører på disse YouTube-videoene før en eller annen kjiping fjerner dem!)

Siden det er en stund siden det har vært bilder på bloggen nå, kan det kanskje være på sin plass å legge ut for eksempel dette av Janis Jopolin, her i perlehumør. Så får det heller våge seg at det matcher mer bloggerens henrykkelse over å lese god litteratur enn stemninga i novellene.

Så langt jeg har lest nå av årets nominerte til Ungdommens litteraturpris ... unnskyld kritikerpris mener jeg jo (her gjelder det virkelig å holde tunga rett i munnen med alle de priser som dukker opp fra år til år ) ... det vil si tre bøker med denne, vil jeg holde en knapp på Risøys bok. Novellene er - selv om skrivemåten kan være litt uvant – lette å lese og tror nok at mye av dette vil fenge ungdom. At alle fortellingene er ”jeg”-fortellinger gjør også at leseren kommer nær personen og skulle gi muligheter til identifikasjon.
Jeg ble den 14 november forespeilet at boka kunne hentes om 2 – 3 uker, men allerede 25 november var boka tilgjengelig i biblioteket.

mandag, desember 05, 2011

Nok en katastroferoman, skal det da ingen ende ta!

Himmelslør er første bok i serien Solstorm. Forfatteren er May Grethe Lerum. Stedet er Fredrikstad med omegn. Tida er nåtid, en solstorm har nettopp rammet vårt land med de følger det forårsaker; all strøm blir borte, det blir etter hvert mangel på matvarer, medisiner etc.

De som er med
  • Maja, 15 år hvis jeg ikke husker feil,
  • Mamma Johanna, overvektig kjederøyker, en varm personlighet, har diabetes, men er særdeles handlekraftig og klarer gjøre det beste ut av situasjonen for sin lille familie
  • Thomas, Majas litt eldre bror, har på grunn av spillegjeld rotet seg oppi et alvorlig økonomisk uføre,
  • En eldre halvbror som er ute i krigen,
  • Andreas med ”svimlende vakkert ansikt”, litt fuktige ”besnærende lepper” og ”universets lengste og mest perfekte naturlige vipper”. Er det rart at Maja er forelsket, men er han det samme i henne etc etc? Akkurat de kjærlighetsintrigene blir kanskje litt masete?
  • Håkan, Andreas funksjonshemmede og forfylla far, bor i trygdebolig med en variert klientell og alle kan jo tenke seg hvilke tilstander det blir der etter katastrofen
  • Andreas mor, hater Andreas far,
  • Guro, Majas klasseforstander, også en varm og engasjert person.
  • Morten, en av Majas klassekamerater, mobbeoffer gjennom flere år, bor på en gård i nærheten, som har naturalier å by på, med den følge at populariteten stiger,
  • Cecilie, klassen bitch og Majas rival,
  • Cecilies faren, høyt på strå i byen, men absolutt ikke med rent mel i posen.
  • Bør vel også ta med familiens (Majas altså) naboer, to unge gutter som ikke har hatt noen god oppvekst,
  • Spesielt den yngste, Ronny, er ikke helt god.
  • Med flere
Jeg må ærlig og åpent innrømme at jeg ikke hadde store så altfor store forventninger til den tidligere kioskromanforfatteren. Dagbladet mener at dette er ” i overkant groteske (scener) for en ungdomsbok” og visst har forfatteren smurt tjukk på! Boka er en salig blanding av fjortis og spenningsroman og bør vurderes på spenningsjangerens premisser - og innimellom er dette virkelig spennende, blant annet med et forrykende gisseldrama!

Og jo da, noen av personene blir litt klisjéaktige, typisk for mange bøker innen underholdningssjangeren. Derimot vil jeg fremheve det varme forholdet mellom spesielt Maja og moren. Kort sagt er feelgood-faktoren høy i denne romanen. Enkelte ganger tipper det kanskje aldrisålittegrann over. Men pytt. En rørende scene er for eksempel den der Maja setter opp et oppslag utenfor Fredrikstad Blad for å prøve bytte til seg livsviktig insulin til moren mot sigaretter og møter redaktøren som fremdeles føler et redaktøransvar og rydder opp i alle oppslagene. Boka har mye sårhet og – heldigvis litt humor.

Dette er fengende saker og vil med all sannsynlighet treffe målgruppa. Maja er ei tøff jente (kanskje på grensa av det sannsynlige noen ganger men pokker heller da) og skulle være lett å like og identifisere seg med for unge lesere.

Bare ett spørsmål: ER det virkelig farlig å svømme blant vannliljer? Asså det har jeg gjort MANGE ganger!

tirsdag, november 29, 2011

Mamma, pappa, barn

Så har jeg lest to bøker av de nominerte til Ungdommens kritikerpris. Denne prisen er inspirert av Goncourt des Lycéens, som er ”ungdomsavdelinga” til den store franske litteraturprisen, Prix Goncourt. Mens jeg gjetter at den franske varianten retter seg mot intelligentsiaen blant fransk ungdom, skal også yrkesfaglige klasser være representert i Norge. Altså også mange ungdommer som til vanligvis ikke leser mye.

Det skal kun taes hensyn til litterær kvalitet uten å ta hensyn til hva man tror ungdommen liker, det skal være skjønnlitteratur for voksne utkommet i år og de 8 som nominerer er medlemmer av kritikerlaget. Sporty innstilling!

Det som ellers skiller de to land er at mens de franske ungdommene skal kåre vinneren fra det SAMME utvalget som de profesjonelle kritikerne, kan utvalget godt være et annet for Ungdommens kritikerpris enn for selve Kritikerprisen – selv om vinnerne kåres samme dag. Dette har Guri Fjeldberg noen interessante kommentarer til her.

Ismannen av Anders Bortne er inspirert av nederlenderen Wim Hof, som driver med ekstremaktiviteter av ypperste klasse. Dette i følge et intervju som Bokelskerinnen har gjort med forfatteren på sin utmerkede blogg. Blant annet har han (Wim Hof altså) oppholdt seg 1 time, 52 minutter og 42 sekunder i et isbad, det vil rett og slett si et kar med isbiter. Dette krever som alle skjønner en ekstrem utholdenhet og fysikk.

Men mest er boka et familiedrama. Fortelleren er sønnen, Marius på 12 år, som kommer i skvis mellom foreldrenes vilje og har lojalitetsproblemer. Som om det ikke er vanskelig nok å være enebarn. Flere av bokas anmeldere sier at dette er en varm fortelling, men jeg finner også mye sårhet og klaustrofobi. Begge foreldrene bruker også den stakkars gutten;
  • faren, som altså er den som bedriver disse ekstreme aktivitetene vil ha sønnen med seg som assistent når han reiser rundt og viser seg fram eller konkurrerer. Han er en særdeles egosentrisk fyr med atskillig mindre sjarme enn den virkelige ”ismannen” ser ut til å ha.
  • moren, som får mer og mer imot mannens noe spesielle interesser ber likevel Marius om å bli med for å passe på at faren ikke gjør noe dumt. Hun har dessuten kreft, og av mangel på andre å spørre (faren er jo bare opptatt av sine egne aktiviteter) må sønnen bli med på undersøkelsene på sykehuset.
Den stakkars 12 – åringen blir skviset mellom foreldrene på en ganske hensynsløs måte.

Kanskje temaet kan minne litt om Happy Sally av Sara Stridsberg som jeg tidligere har blogget om. Her var det moren som driver med ekstremsport, nemlig langdistansesvømming over den engelske kanalen, men i motsetning til ”ismannen” må hun til slutt ofre seg for familien, noe som igjen gir datteren skyldfølelse.

Den ekstreme kulden som faren utsetter seg for minner meg også om Isens og mørkrets redsler av Christoph Ransmayr. (Gyldendal 1991) Den handler om en østerriksk-ungarske ekspedisjonen som oppdaget Franz Josefs land, og er basert på faktiske hendelser. Kan ikke huske å ha lest noe som til de grader skildrer et kuldehelvete. Og det enda jeg leste boka midt på den aller varmeste sommeren!

Så over til Gjennom natten av Stig Sæterbakken, også en roman om en familie, her med to barn. Denne boka handler om det verste som kan hende forldre, en sønn som begår selvmord. Andre temaer er skyldfølelse og det vanskelige samlivet. Dessuten utroskap. Jegpersonen er faren. Mens den forrige boka handler om ”vanlige mennesker” er handlinga i denne boka fra middelklassen.

Sæterbakken er ikke min mann, jeg har tidligere prøvd meg på Sauermugg men måtte gi opp. En stor del av ”Gjennom natten” er også en ekteskapsskildring. Samlivsromaner er virkelig ikke min greie, og finnes det noe mer trivielt enn utroskap! Men jeg kan jo godta at forfatteren vil ha dette med. Skildringa av sorgen er derimot intens, forfatteren sparer oss ikke, og i andre halvdel av boka som går over i det mer burleske og surrealistiske med elementer av grøss begynner det virkelig å svinge. Vi blir med hovedpersonen på en reise og ender i et hjemsøkt hus uten håp i Slovakia. Spesielt det siste kapitlet er uhyggelig lesning om den klaustrofobiske kjernefamilien, med julefeiring som bakteppe. Og finnes det noen bedre lakmustest på livet i en familie en akkurat denne høytiden? Grøss og gru!



Høvelig tonefølge til begge bøkene kan være Mamma, pappa, barn av og med Ebba Grön.

Og hvem av disse to bøkene har størst sjanse i Ungdommens kritikerpris? Jeg tror nok at mange vil slite med Sæterbakkens bok. Selv om temaet – unge mennesker som tar livet av seg - kan engasjere tror jeg spesielt de vil finne kapitlene om samlivet mellom to middelaldrende mennesker uinteressant. Dessuten er boka heller ikke på andre måter lett tilgjengelig. Tror nok at denne boka vil kreve en del av norsklæreren.

Konklusjonen blir altså: personlig holder jeg en knapp på Stig Sæterbakken men tipper at Ismannen til nå - etter å ha lest to av de nominerte bøkene – er den boka som har størst sjanse hos den oppvoksende slekt.

14 november blei jeg forespeilet 2 – 3 ukers ventetid på Sæterbakkens bok, men boka var tilgjengelig i biblioteket bare 3 dager etter. Deichman er bedre enn sitt rykte!

Jeg ser også til min glede at Deichman endelig har kjøpt in flere eksemplarer av Stille natt av Ragnar Hovland. Nå skal jeg sjekke hvordan jeg ligger en... da må jeg altså først logge meg inn... taste taste... jippie: en ukes ventetid!

mandag, november 28, 2011

Sjuande

Til mi store glede oppdaga eg at Arnt Birkedal er kome ut med ei bok att! Eg fann ho på ei K-fondliste på bibliotekarpostlista. Og det fortel jo kor viktig det er å følgje med på desse listene. Her kan det gøyme seg mange diamantar. Kvifor ikkje Birkedal har halde fram med å gi ut bøker på Samlaget er ikkje så lett å seie men det same kan det no og vere. Han Birkedal is back again! Boka heiter for resten La stå!!

Vi går rett på rollelista
  • Hovudpersonen er vaskehjelpa. Ho arbeider på ein skule på ei øy ute i havgapet (nærare bestemt sørvestlandet) og det er ho som fyrst oppdagar at
  • sjuande klasse, i alt 17 elevar, er borte vekk, til dømes
  • Jan Rune i solveggen som ropar ”jentelus”
  • Fleskepølse som drar seg i snabelen og breiar seg
  • Gjennomsiktige Caroline
  • Kurt og Knut og Kleng som gøymer seg i skapet mellom biblane og eskene og viskelêr, og mange fleir som eg ikkje gidd å skrive om her.
  • Læraren deira, som ”syklar og går sine egne vegar.”
  • Gymlæraren lyt vi kanskje og ta med, enda ein av desse som tvingar elevane til å hoppe over bukken anten dei får det til eller ikkje. ”Eg kryssa av på ”bestått” eller ”sånn passeleg”, ja, eller ”håplaust, håplaust, botn i bytta” og ”bare til å rista på hovudet og sjå ein annan veg og flira av”. Ha! Der fekk dei der! Alle gymlærarane.
  • Og sjølvsagt, ikkje å forgløyme ho lærarinna som omsette Donald Duck. ”Me satt i redaksjonen der og sulla, omsette boblar og fann på nye, artige, norske namn. Venta på nye seriar frå ”over there”, som dei seier, frå Junaiten.” (Eg reknar jo med at det er Helene Conradi Kløvstad (1903 – 1998 ) forfattaren siktar til, ho er nok for gamal til å ha jobba på denne skulen då handlinga finn stad, sidan det og er facebook og andre moderne greier med. Men det er no slikt eg likar hos denne forfattaren, denne herlege blandinga av anakronistiske krumspring!
  • Vi lyt og nemne ”ein klar, ferdig homse”. Han har ei diger vinylplatesamling som han ”delvis har arva frå ei skvær, avliden tante”.
”Som du vel veit, har eg vore så lenge i skapet mitt. Eg satt ei lita æve, sammanknytt, inni det skraverte mørkret der. Satt og venta på eit homsegny som bare må komma. Ja, for det må komma snart, må det ikkje?
Vaskehjelpa nikkar ivrig. S 23”
  • Vi må heller ikkje gløyme prospektkortknipsaren, som ”knipsa kvar husmannsplass, kvar bakevje. Villaen til kvar Fiinbeck, rønna til kvar Snøfte Smith”.
Location : Sørvestlandet, ferjeleier men og undersjøiske tunnelar, einsame busslommer, bibelgrupper etc. Og sjølvsagt sauer.

Korleis går det med denne sjuandeklassen? Finn vaskehjelpa dei att? Nei, det trur eg ikkje at eg skal røpe. Dykk for lese boka sjølve. Og ein bok med meir venleik, poesi, melankoli, humor og overraskande vinklingar og sprelske krumspring skal dykk leite lenge etter.

Kva vil forfattaren fortelje oss med denne boka, då?
  • Noko om ein ei skuletid som for evig er tapt? Kanskje forfattaren nett har vore på reuinion for sjuande klassen?
  • Eg tippar forfattaren med sjuande her meiner etter gamal modell. Det vil seie at dei då er 13 år, ein alder då dei er ein stad mellom barndom og ungdom.
  • Kanskje han og vil seie noko om draumen om den tapte barndomen. ”Hvor ble det av alle gutta? ” liksom. Eller som desse gamlingane syng så vakkert om i denne tyske folkesong.
  • Sjølv om mange i klassen hadde sine pussige eigenskapar, nokre skikkeleg irriterande så hadde dei eit fellesskap (UUPS: stavekontrollen godtek ”fellesskap, gitt. Det hadde eg aldri trudd!) - på godt og vondt. (Eg har sjølv ikkje opplevd ein slik klassefellesskap sidan eg aldri gjekk meir enn nokre få år i den same klassen, men då eg vart litt eldre skjøna eg at dei andre i den klassen eg då gjekk i hadde nokre felles minner og referansar. )
  • For å seie det med han Roy Orbinson; It takes all kinds of people to make a world.
Eg har jo og tidligare gjort litt leven av at Arnt Birkedal burde få litteraturprisen. Kan han ikkje berre få den no då?

Til slutt litt privat nostalgi så dei som er lei av kjerringmimring kan eigentleg berre slutte å lese her. Eg hugsar og disse bibelplansjane som forfattaren skriv om. Dei var skikkeleg stilige. Mellom anna var det ein fin fargerik plansje av Josef frå det gamle testamentet i gilde fargar. Han med dei 7 brørne dykk veit. (Hugs at dette er for skikkeleg mange år sidan, då bilete ikkje var så vanlege som no. )

Donald Duck har eg og eit sterkt forhold til. Eg hugsa far min kjøpte Donald kvar .... tysdag, var det vel og las det høgt for meg. Det var faktisk Donald som lærte meg å lese. Den gongen kosta bladet 1 krone og det var framleis Carl Barks som var laga mange av teikneseriane.

I boka er og Lille Lulu nemnt. Sida dette var favoritten min i barndommen kan vi jo ta med eit bilete av denne figuren og.

lørdag, november 26, 2011

Promp og prakt i litteraturens tjeneste

Og bak denne noe uærbødige headingen skjønner vel alle at det nå skal handle om Brageprisutdelinga, litteraturprisen over alle litteraturpriser her til lands. Skjønt akkurat det er det jo litt ulike meninger om, men i hvert fall den prisen som gir mest penger til vinnerne. Jeg var altså en av de heldige på jobben som fikk en billett til den nette pris av ... ja husker jeg det da? Uansett- betalt av skattebetalernes penger for å sitere et politisk (u)dyr som vi dessverre aldri blir kvitt.

Evenementet fant sted i Gamle Lorsens overdådige lokaler.

Her et bilde av den vakkert pyntede scenen. Glorete? Å holdtåtapådeg! (Foto: gjett hvem)

Konferansier var Lise Fjeldstad som rutinert og pludrende geleidet oss gjennom programmet. Og demonstrerte en imponerende og suveren forakt for alt som kalles forberedelser. Og muligens synes noen det var interessant å høre om hennes bestrebelser på å komme inn på Teaterskolen. Husker jeg ikke feil klarte hun det ved tredje forsøk. Det er vel heller ikke mange som så virtuost klarer å servere språkblomster på løpende bånd uten å rødme. Men en ting skal du ha fr Fjeldstad, da oppleseren Øysten Røger (betydelig mindre rocka antrukket enn han pleier om dagen) leste fra feil bok rettet du opp fadesen på strak arm!

Her en strålende opplagt Lise Fjeldstad. (Foto: gjett hvem)

Kulturministeren delte ut priser (ja herreguddahvemellersliksom!) og kunne fortelle forsamlingen at Brageprisen – hadde hatt ”avgjørende” betydning for mange forfatterskap.

Alle som vant ble glade og Thomas Espedal oppfordret alle som vil bli forfattere å flytte til Bergen. Bare da kunne de bli like gode som ham. (Det siste noe fritt fra hukommelsen!)

Her Agnes Ravatn. Kanskje ikke så lett å se det heller men jeg synes ærlig talt ikke at jeg bare kunne løpe fram for å ta nærbilde. Det hadde jo tatt seg ut! Dessuten veit da alle hvordan hun ser ut! Hun fikk ingen pris men holdt en hylende morsomme prolog om Brageprisen og alt den er blitt kritisert for gjennom tidene.

Etter hvert ble det mye rulling av vinglass, så kanskje en idé til neste gang å forby gjestene å ta med seg glassene inn i salen. Eller for alt jeg veit hører det kanskje med.

Da jeg satt i den vakkert pyntede salen og den ene øredøvende applausen med påfølgende jubelbrus fulgte den andre, ble jeg plutselig grepet av en utsigelse utmattelse. Hva fankern gjorde jeg her? Kunne jeg ikke heller holdt meg hjemme under pleddet med en god bok? (For et utakknemlig beist jeg er! Skamme meg skulle jeg!)

Men etterpå var det utforing og mingling, og da våkna jeg jo litt igjen.

Som dere ser her; en strålende fornøyd bibliotekar som viser den ene av sine to bonger! Gi en bibliotekar gratis rødvin og hun gliser fra øre til øre! Det skal ikke mere til! (Foto: min gode kollega I. )

Alle var der. Bortsett fra Vidar Kvalshaug da, som satt hjemme og nok en gang skrev om Brageprisen. Noe vi som er på twitter allerede hadde fått med oss. Fosnes Hansen sneik seg ganske ufint i matkøen men han klaget i hvert fall ikke på maten denne gangen. Ellers gratulerer jeg min kjære kollega K som greide å tråkke Espedal skikkelig på foten i trengselen. (Nei, hun er ikke spesielt voldelig. Det var et uhell. Dessuten var det ikke verre enn at han var i stand til å gå.) Selv gjorde jeg ikke en katt fortred, ei heller noen forfattere eller litterater og tuslet etter hvert ut i duskregnet.

Hvem som vant? Jammenherregudda? HAR du ikke fått med deg det? Åjoda, DET har du nok nå!

Og alle var enige om at det hadde vært en strålende fest!

PS: Etter at min gode kollega K hadde mottatt sine to bonger måtte hun på do... nei hva ER det jeg sier, det er jo Gamle Lorsen for pokker ... i et nødvendig ærend, og da hun kom tilbake ble hun nok en gang tilbudt bonger, men ærlig og prektig som hun er (TYPISK bibliotekarer asså!!!) takket hun nei. Et tips til neste gang hint hint....

lørdag, november 19, 2011

Poeter skriver ungdomsbøker

Kristian Bergquist har tidligere skrevet to diktsamlinger (for voksne) og det skjønner man egentlig godt når man leser Tenkestjerne som er ett av vinnerbidragene i Renatesenterets ( som jeg skam å bekjenne aldri hadde hørt om før) ”romankonkurranse romantikk - fysikk og - mystikk”. Formålet var så vidt jeg skjønner å få ungdommen interessert i realfag.

Det starter med at hovedpersonen, som er ganske ensom, spiller bordtennis med seg sjæl men kunne tenke seg noen å spille sammen med.
”Leiligheten er Alenestedet. Oslo er Alenebyen. Jeg er et alenebarn. Og dette er en møkkasommer” s 89
Han har få kamerater bortsett fra Noa som har AHDH. Så møter han svenske Lisa. Vår venn får seg også en tur på Hovedøen eller Hovedøya som forfatteren litt pietetsløst kaller denne øya. Men så har da også boka lite til felles med Kari Diesens klassiker. (Eller kanskje litt for resten. )

Som en slags ekstra bonus vil forfatteren også slå et slag for norsk samtidslitteratur, med Naiv.Super. av ... jahvemfankernvarnådetdaigjenderehaha som den mest sentrale. Jeg antar at bordtennisen kan ha en parallell til brio bankebrettet. Dessuten er også i denne boka hovedpersonen alene i en leilighet.
”Les Abo Rasuls The Cocka Hola Company. Skandinavisk misantropi. Den er så bra, den er så jævlig bra, den er sykt bra. Du leser vel bare Johan Harstad, Erlend Loe, Ole Brumm og sånn pludrete dritt. Er du tilbakestående på en måte? spør han. Oh my god, sier han. Du har ikke skjønt det, man.
Det er en krig der ute. Mellom de onde og det gode. Meg mot deg.
Player mot desperat.” (Den tidligere omtalte Noa på s 97)
Og hvor kommer så realfaget inn?
Joa:
  • Charles Darwin
  • Einsteins relativitetsteori
  • Fysikk
  • Astronomi
  • Romfart
  • DNA
  • Kjemi
  • Etc
  • Visste du forresten at kroppen består av 78 % nitrogen og 21 % oksygen?
Boka handler også om Oslo.

Så litt musikk igjen: jeg er stolt og glad for en gangs skyld å presentere litt nyere musikk og ikke bare den ”senilmusikken” jeg vanligvis spiller. Eller for resten, hva er GÆERNT med de gode gamle? For eksempel Bridge over troubled water med selveste Elvis som forfatteren også refererer til? Her i fysisk utfoldelse til glede for fansen. Eller det fysiske var det vel mindre av på denne tida, da var det vel heller kjemien som dominerte.

Hvorvidt boka vil fungere etter hensikten ( å vekke interesse for realfag) er jeg neimen ikke sikker på men en riktig heftig bok! Og det kan da heller ikke være lett å skrive romantiske bøker om dette temaet. ”Romantikk på fysikklabben” for eksempel? Herregud!

Boka kan likne litt på bøkene av den svenske forfatteren Gunnar Ardelius men dennes er nok litt mer ”håndgripelige” .

Her et bilde av den meriterte svenske bordtennisspilleren Jan-Ove Waldner som også er omtalt i boka, om enn ikke i den mest sentrale rollen. Men slik ser han i hvert fall ut. (Bildet er stjålet fra internett - dette ment i beste hensikt.)

Hvis Tenkestjerne muligens krever litt av sine lesere er ”Hvis det er flere som juger nå” av Tyra Teodora Tronstad mer tilgjengelig. Rett og slett en typisk fjortisbok uten at dette på noen måte må oppfattes som nedlatende. Denne forfatteren er – akkurat som den forrige – lyriker. Hun har gitt ut én diktsamling (Aschehoug 2007). Kanskje det er derfor boka har så godt språk. Fordi forfatteren er vant til å jobbe ekstra med det språklige?

De som er med:
  • Rebekka, jegfortelleren, bor sammen med mamma og pappa i et trygt hjem med mye kjærlighet
  • Agnes, bestevenninne - og også eneste venninne - jentene har holdt sammen i tykt og tynt. Hun forsvinner, og
  • moren, Solveig er forståelig nok desperat, men oppfører seg temmelig rart. Hva ER det egentlig med henne.
  • Rebekkeas foreldre, ressurssterke og trygge.
Siden tar Agnes i all hemmelighet kontakt med Rebekka (spoilervarsel unødvendig siden jeg ikke røper mer enn forlaget. Hva mener dere for resten med denne, markedsavdelinga: ”Og det er noe så sjeldent som en spennende roman om angst.”) og vil ha henne med for å rømme til et ukjent sted i Sverige. Rebekka får store lojalitetsproblemer fordi hun har opplevd Solveigs fortvilelse og ellers fulgt med i leteaksjonen. Men samtidig vil hun ikke risikere å miste bestevenninnen. Langt inne i Østfoldskauen møter de
  • Ole Jøran, en ung gutt. Overvektig og ganske ”harry”. Dessuten hører han på Ole Ivars og det sier jo også litt. Men det viser seg altså ... eller glem det. Gidder ikke å sette ut noen spoilervarsel. Forfatteren gir en levende beskrivelse av denne unge gutten og det er han som blir forfatterens talerør. Og det er jo en fin ting bare det, å gi positiv skildring av personer med i utgangspunktet lav kred.
Jeg synes forfatteren har fått til en svært troverdig jegpersonen med litt ”fjortisaktig” språk uten at språket blir flatt. ”Det var snillhet og godhet i alt hun sa”. (142) ”På bordet lå det hauger av brukte Kleenex, og jeg tror helt sikkert at det satt snørr og tårer fra mamma på dem” 149

Dette er en bok jeg tror fjortisene vil like. Det er mye gjenkjenning, mye som engasjerer og uten å røpe for mye med en slutt med mye håp. Dessuten med spenningstopper og en del humor. Feelgoodfaktoren er høy og i det hele tatt trivelig lesning.

Forfatteren bor selv på Bøler og jeg regner med at også våre to venninner bor der.

Det eneste jeg kommer på av innvendinger i farta er at Rebekkas foreldre tidligere burde ha skjønt litt mer av den psykiske tilstanden til Agnes mor. Av de mindre vesentlige ting: kan man virkelig ta ut penger på Visa gullkort?

Barnebokkritikk.no (NB: Denne anmeldelsen inneholder spoilere!) mener at boka har for lykkelig slutt og at boka burde ha ventet litt på utgivelse. Herregud, det siste er jo akkurat det JEG pleier å si. Begynner jeg å bli farlig bløt?

Et PS som ikke har noe med noen av de to bøkene å gjøre: ad min noe respektløse omtale av "Kongen"s bruk av usunne kjemikalier: her ett av de siste opptakene han gjorde i 1977. Ikke mange som matcher dette uansett fysisk tilstand!!! (Og dermed unngikk jeg vel akkurat å få fanklubben på nakken!)

onsdag, november 16, 2011

Så har jeg fankernmeg vært på Deichman igjen

Først travet jeg avgårde til vår lokale filial for å hente den boka jeg med slik brask og bram nettopp fortalte at jeg hadde bestilt. Samtidig benyttet jeg anledningen til å levere tilbake noen bøker. På veien tenkte jeg litt over det faktum at man fremdeles kan bevege seg fysisk til et fysisk bibliotek og låne fysiske bøker. Været var fint, det var litt kuldegrader og litt frost. Da jeg kom fram møtte jeg noen stakkars barnehagebarn som satt UTENFOR inngangsdøra og spiste matpakka si. Her må det da være noe gæernt tenkte jeg, er det virkelig INGEN spiseplasser for unga inne i biblioteket, men kanskje det dreide seg om en misforståelse. Uansett ikke mitt bord.

Vel inne på biblioteket skulle jeg nå gjøre følgende:
  • Levere bøker
  • Hente en bok
  • OG låne den ut til meg selv.
ALT dette på Røas nye fine automatiske lånemaskin. Som jeg nettopp har fortalt hadde jeg allerede fått opplæring i bruken så dette var liksom ildprøven. SKULLE jeg greie dette uten å forstyrre personalet. Herregud ER’E så vanskelig, da!!!

Her en tappert smilende biblioteklåner klar til dyst.


Innleveringa gikk uten problemer. Bøkene i en bunke, uten å tenke på hvilken vei.


Trykk på kvittering: Ja, takk, jeg foretrekker kvittering på mail. Dette gikk jo glimrende.... men hvor skulle jeg GJØRE av bøkene ETTERPÅ? Æsj, da MÅTTE jeg jo spørre personalet likevel, da! Og jeg som ville ”klare selv” for å si det med småungene. Legge dem på hylla sier du? Jammen ... og ja, DER ja! Én hylle for barnebøker og én for voksen. Kanskje ikke helt uventa, men jeg hadde selvfølgelig INGEN problemer med å sortere riktig!

Så skulle jeg finne den boka jeg hadde reservert. Her kom jeg litt til kort IGJEN og måtte nok en gang spørre personalet. Om jeg hadde husker referansenummeret? Nei, da, det hadde jeg selvfølgelig IKKE tenkt på. (I mitt stille sinn slår jeg meg oppgitt på panna). Men – no problem: jeg bare taster status -knappen- og trekker lånekortet.

Her en MEGET instruktivt veiledning. Selv de største idioter må da få til dette!

Her gjelder det å holde tunga rett i munn og ha klart for seg forskjellen på høyre og venstre! (For sikkerhets skyld har personalet laget en egen instruks - strekkoden ned til venstre - i tilfelle noen må det inn med teskje.)

AHA! Her har vi referansenummeret! For sikkerhets skyld printer jeg ut kvitteringen ( sorry miljøet) og går målbevisst til riktig bok.


Og her ser vi den reserverte boka med det magiske nummeret, klar til å hentes.

Så skal jeg låne ut boka til meg selv – selvfølgelig HELT problemfritt. DETTE behersker jeg! Og det med glans!

Mine damer og herrer : neste gang kan jeg HELT uten problemer greie å låne, levere OG hente bøker UTEN å være i kontakt med NOEN av personalet!!!

Etterpå tar jeg banen ned til byen med mål for Hoveddeichman for å låne Store forventninger av Charles Dickens. Dette fordi jeg er drit lei av ikke å få noen poenger for alle de Charles Dickens-bøkene jeg HAR lest på de derre leselistene dere veit, siden det alltid er alle andre bøker av Charles Dickens som står der, altså blant annet Store forventninger. Dessuten skal man heller ikke se bort fra dette er en god bok. (Nei, dette var ikke spesielt tidseffektivt. Jeg kunne ha bestilt alle bøkene på forhånd til en og samme henteavdeling.)

Vel framme finner jeg til min store glede et eksemplar av Store forventninger på hylla i utlånet. Til og med den ønskede utgaven med forord av Henning Hagerup. Nestemann derimot som kommer for å låne den samme boka må da stille seg opp i veiledningskøen, (riktig nok oppdaget jeg at Deichman ENDELIG har fått til det kølappsystemet som ble etterlyst i de alle 22 åra jeg jobbet der, FOR en forbedring! ) bibliotekaren må ned i 1 magasin for å finne en bok de fleste alfabetkyndige strengt talt hadde greid å finne sjæl. (Så fremt vedkommende finner fram til D-en, en bedrift i seg selv i de svære og uoversiktige lokalene på Hovedutlånet.) Deichman til Bjørvika NÅ!

Nå kunne jeg altså ha klart å gjennomføre et helt bibliotekbesøk UTEN kontakt med NOEN av personalet! Men nei da, Hovedbiblioteket har ennå ikke begynt med automatisk utlånssystem. Den hyggelige (UPS: ENDA en forbedring på gamle Deichman! ) mannen i utlånsskranken kunne fortelle at dette hadde blitt forsinket siden biblioteket måtte holde stenge en periode grunnet ødeleggelser den 22/7. Vi kom litt naturlig i prat – blant annet om fordelene med det nye automatiske systemet i tilfelle noen tror jeg mener noe annet, nei da, det er ikke det - og den unge mann ( som var omtrent på samme alder med meg da jeg begynte min karriere på Deichman – nei da - jeg nevnte det IKKE for ham herregudda ett sted får grensa gå) kunne smilende berolige meg med at vi får lov til å snakke med dem også etter automatiseringa.

Hvis jeg ikke hadde stukket innom Barneavdelinga og snakket med kjente, eller hvis ikke vakta hadde kjent meg igjen og slått av en prat så hadde denne korte gemyttlige samtalen vært det hyggeligste ved dagens bibliotekbesøk. Det skal liksom så lite til. Og så kom jeg jo til å tenke på alle gamlingene og unga etc etc på Tveita, Bokbussen, Barneavdelinga og alle andre steder jeg har vært på Deichman og siden på NLB. For noen av dem var denne personlige kontakten faktisk ganske viktig. ( Dette burde jeg kanskje komme tilbake til i en annen bloggpost en dag. )

Og kanskje DET er noe å bruke den tida som frigjøres ved det automatiske utlånet på. Altså å gå rundt og sørge for at publikum trives.

Og helt til slutt kan vi jo slippe til Nina Simone med Have we lost the human touch. (Bare overse det litt banale lysbildeprogrammet!)

(Nei, jeg blogger IKKE om hver gang jeg er på biblioteket. Bare nesten.)

mandag, november 14, 2011

Et litt - med trykk på litt - morsomt eksperiment

Siden jeg ble litt nysgjerrig på Ungdommens kritikerpris-bøkene bestemte jeg meg for å reservere bøkene på Deichman. (Regner jo med at dette er av det ypperste av norske voksenbokforfattere i dag, selv om det bare er to av dem er blant de Bragenominerte. Men som alle veit; vurdering av litteratur er ingen eksakt vitenskap)

Som lista under antyder kan det ta litt tid før jeg får lest alle bøkene. Samme søren kan det være, uansett får jeg neppe tid til å lese alle i løpet av en lånetid på fire uker. (Tallet etter forlaget er mitt nummer i køen, men det skjønte dere sikkert. )
  1. Ingvild H. Risøi: Historien om Fru Berg. Gyldendal Nr. 11, bibl. har 31 (0 på hylla) Ventetid:ca 2 - 3 uker
  2. Tomas Espedal: Imot naturen. Gyldendal Nr. 54, bibl. har 26 (0 på hylla) Ventetid:ca 3 måneder
  3. Øyvind Rimbereid: Jimmen. Gyldendal Nr. 12, bibl. har 1 (0 på hylla) Ventetid:ca 12 måneder
  4. Marit Eikemo: Samtale ventar. Samlaget Nr. 37, bibl. har 20 (0 på hylla) Ventetid:ca 2 måneder
  5. Merethe Lindstrøm: Dager i stillhetens historie. Aschehoug Nr. 09, bibl. har 1 (0 på hylla) Ventetid:ca
  6. Ragnar Hovland: Stille natt. Samlaget Nr. 12, bibl. har 1 (0 på hylla) Ventetid:ca
  7. Anders Bortne: Ismannen. Tiden, Kan hentes i dag (Biblioteket har 17)
  8. Stig Sæterbakken: Gjennom natten. Cappelen Damm Nr. 04, bibl. har 20 (0 på hylla) Ventetid:ca 2 - 3 uker
Så kan man jo bruke tid på å undre seg over eksemplartallene. Før Hovlands fanclubb begynner å rasle med sablene: det er kun første-eksemplaret som er kommet. At Samlaget er så treige med bokutgivelsene kan ikke Deichman lastes for. Regner også med at det etter hvert kommer flere eksempaler av Lindstrøms og Rimbereids bøker.

Ellers ser vi at det er Risøi som topper eksemplarlista, mens Espedal er den som har lengst venteliste. En liten eksemplarjustering hadde kanskje gjort seg.

Tilbake til eksperimentet hva nå det var igjen ... jo; nå skal jeg sjekke hvor lang tid det i VIRKELIGHETEN kan ta før jeg kan hente disse bøkene i biblioteket. (Majorstua filial) . Regner med at tida er beregnet på hele lånetida på fire uker, men som alle veit: biblioteklånere er en lunefull rase! (Og de verste er jo oss bibliotekarer.) Men regner i hvert fall med at alle skulle være lest innen kåringa som er første torsdag i mars, samme dag som Kritikerprisen.

PS: tallene er fra rundt kl 13.00 i dag.

PS 2: Røa filial: på grunn av de lite publikumsvennlige åpningstidene deres velger jeg å låne bøkene på Majorstua. Dumt for utlånsstatistikken deres, men thats life!

PS 3: Burde man lage litt leven av at det ypperste av den nyeste norske voksenlitteraturen er så lite tilgjengelig på biblioteket? Men fankern heller, les heller noe annet så lenge. En hver bok du ikke har lest er en ny bok. (Gammelt bibliotekarslagord). Eller glem alle bøkene og vent ett år. Regner med at de fleste er på hylla i enhver filial da. Litt mer slitt kanskje, men den litterære kvaliteten er uforandret.

søndag, november 13, 2011

Livet, døden o. l.

Arne Berggren hadde sin storhetstid i på 1990-tallet. Han debuterte med ”Frøken brenner” i 1991. En ganske heftig sak fra skolemiljø. Underlig nok fikk han ikke debutantprisen for den boka ( stygge rykter påsto at lærerne i utvalget ikke likte den, men NB: dette er bare rykter! Glem det! Glem det!) I stedet var det Grete Haagenrud som fikk prisen for Sofie og Katrine ( En av de få gode barnebøker fra krigens dager basert på egne opplevelser. Selveste litteraturprisen gikk til Kysset som fikk snøen til å smelte av Tor Fretheim så heller ikke den avgjørelsen er det så mye å si på. ) Tilbake til Berggren: den aller beste boka er kanskje Stillemannen fra 1993. Seinere kom Kornetten som var første bok om Aldo Monrad, en riktig morsom bok fra korpslivet, så kom noen artige oppfølgere, men så blei vi liksom aldri kvitt fyren.

Daudinger som er første bok i serien Ute av tiden handler om spøkelser og allerede nå bør jeg vel si at denne bloggposten kan inneholde spoilere. Hovedpersonen er Steffen, 13 år, farens noe spesielle yrke er spøkelsesutdriver, moren er død. Med i handlinga er også en kriminalgåte; ei jente som forsvant på mystisk vis for noen år siden.

På grunn av farens noe spesielle yrke, som innebærer en del reising, har Steffen ingen venner - før altså... så ***SPOILER*** oppdager Steffen at også han kan se gjenferd og til slutt ***SPOILER*** havner han på den andre siden. (Er dette en ny trend i barnelitteraturen; den sømløse overgange mellom de levende og åndeverdenen? ) Ikke uvanlig for sjangeren handler det også om å hjelpe skinndøde over til den endelige hvile.

Dette er den første boka i en serie, i følge forlaget blir det også TV-serie (på NRK) til neste år.

Er dette skummelt? Hvem som skulle bli skremt av denne boka ( hvis nå det er hensikten og det pleier det jo å være i spøkelseslitteraturen) er jeg neimen ikke sikker på. Boka blir til tider i overkant forklarende og spøkelsesverdenen blir for alminneliggjort. Bokas sterkeste side er humoren. Dialogen mellom Steffen og hans nyvunne venn i åndeverdenen; en jevnaldrende gutt, er ganske morsom. Dette kan jo bli litt artig i TV-serien.

I et intervju i søndagens Aftenposten med tittelen ”Vil lage trøbbel for kirken med ny barnebok” sier forfatteren at boka er
"en liten hilsen til statskirken. I det ene øyeblikket feirer de allhelgensdag, men i virkeligheten tror de ikke på helgener eller at sjelen går videre etter døden. Jeg vil trøble det litt til for dem. Jeg vil gi dem mer motstand, og sette spørsmålstegn ved den lutherske liturgien.”
Så gjenstår det bare å se hvor mange norske fjortiser som vil melde overgang til den katolske kirke.

Det kan kanskje være naturlig å sammenlikne med årets bok av Hilde Hagerup, som jeg blogget om for en tid siden. Den var heller ikke direkte skummel, men som litteratur hever den seg noen hakk over Berggrens. Slik er det jo alltid. Alle bøker kan ikke være like gode. Det hadde da også tatt seg ut. Tenk bare på hvor vanskelig det da hadde vært å dele ut Nobelprisen eller en skarve Bragepris for den delen. Men der kom jeg jo helt ut på viddene igjen. Eller på skoddemyra for igjen å prøve å ro meg tilbake til spøkelsenes verden.

Den beste norske barneboka om gjenferder noensinne tror jeg forresten må være Bill og ei til av Sissel S Bjugn som dessverre døde tidligere i år. Den kom ut i 1985 og apropos den tidligere omtalte prisen (denne altså) kan man i hvert fall snakke om forbigåelse!

PS:
Kagge: Det derre nettstedet (www.dauinger.no ) som står bak på omslaget er ikke operativt! Men blir det kanskje i 2012. Den som lever får se.

PS 2: Hvis man går inn på www.dauinger.no kommer man faktisk hit! Og som ikke det er nok: dette firmaet har ”i mange år hatt Den norske kirke som kunde.” Skal ikke gjøre noe stort nummer av dette, men kanskje litt – med trykk på litt – morsomt.

PS 3: Da vil jeg heller anbefale den katolske kirkes helgenregister. Virkelig imponerende greier! I dag for eksempel feires disse helgenene. Intet mindre enn 19 i antall. Med utførlige biografier. Bare å velge og vrake!


PS 4: til slutt kan det jo passe å avslutte med en youtubevideo hvor min gode kollega og undertegnede slår et slag for spøkelseslitteraturen. OBS OBS: egner seg ikke for sarte sjeler!

lørdag, november 12, 2011

What have they done to the rain

Vi befinner oss i en ikke altfor fjern framtid hvor en mystisk sykdom har rammet nesten alt liv og vegetasjon. En far og hans to døtre, Nanna ( 12) og Fride (6) har holdt seg skjult i en bunker under sommerhuset i 5 (!) år. Dette for å unngå smitte og for å beskytte seg mot desperate medmennesker. Moren som var lege ble igjen i byen for å hjelpe de syke og siden har familien ikke hørt fra henne. I begynnelsen av boka er jentene blitt desperate etter å komme ut av bunkersen mens faren, som har prøvd å undervise jentene og å gi dem en så normal tilværelse som mulig, er blitt alvorlig syk. Ekstra dramatisk blir det når jentene oppdager hvor lite mat de har igjen.

Snart sender faren jentene av gårde til deres gamle hjem, angivelig for å finne livsviktige medisiner. Nanna må altså – hun som knapt har rodd en båt i hele sitt liv – komme seg over et vann og siden– etter å ha vært under jorda i 5 år – gå gjennom en død by med gud veit hvilke farer som lurer og finne leiligheten som ble forlatt for mer enn 5 år siden, da hun bare var 7 år gammel – og attpå til med en 6-åring på slep. Og hvor skal de i mellomtida få mat i fra? Så er det da også en usedvanlig handlekraftig jentunge vi har med å gjøre, kanskje på grensa til det troverdige vil noen si.

Boka heter Høsten og den er skrevet av Jan Henrik Nielsen som er debutant. Det er mer enn fristende å sammenlikne med Veien av Cormac McCarthy, som er en sterk post-apokalyptisk roman. I Høsten er alle grusomhetene unnagjort før handlinga i boka tar til. Muligens fordi forfatteren har tatt hensyn til målgruppa. Eller fordi han vil skrive en annen historie.
”Alle ble syke. Det var mange som gjorde stygge ting. Mange flyktet fra byen, men de hadde ikke mat, så de måtte dra tilbake igjen. Vi så det på tv. Folk var redde og desperate. Det var sånn i andre land også. Men en dag sluttet de å sende og radioen ble også stille. Etter hvert ble alt stille. s. 128”
Bokas sterke side er omsorgen, samholdet og nærheten mellom de to søstrene. Den yngste har aldri levd et normalt liv og det er rørende å lese om Frides undring og hvordan Nanna på Frides spørsmål prøver å forklare hvordan det var å ha venner og hvordan barn lekte sammen før katastrofen. Og hvordan det var å leve som familie i en leilighet uten å måtte gjemme seg. Kort sagt å leve et normalt liv.

Boka fikk meg til å tenke på En mor til sommeren av Patricia Maclachlan; (Hvor ble for resten den forfatteren av?) Moren i denne boka er død for flere år siden, og storesøster forteller til sin lillebror som ikke husker henne hvordan det var å ha en mamma. For oss som har levd en stund kan "Høsten" dessuten minne om den norske barnebokklassikeren Veien til Agra, som også handler om to søsken på en farefull ferd med en vanskelig oppgave. Også i den boka må den eldste beskytte den yngste.

Dessuten er boka spennende. Leseren deler virkelig jentenes redselen for hva som kan dukke opp av farer. Hva (for ikke å si hvem) skjuler seg bak neste sving? Jeg kan vel røpe at alt ender godt til slutt, noen kan kanskje si på grensa til det realistiske og vel så det, men skitt au. Dette er jo tross alt en barnebok. Boka er lett å lese og bør fenge mange.

Personlig er jeg dessuten mer enn begeistret for at forfatteren har latt oss slippe alle disse ekle mutasjonene og all annen faenskap typisk for sjangeren.


Så litt musikk. Av en eller annen grunn kom jeg til å tenke på denne sangen, her med Marianne Faithful som gir en fin, litt barnslig tolking av sangen, litt i bokas ånd kan man si. Joan Baez er vel heller ikke til å unngå. Ikke dårlig dette heller.

En annen sang som Nannas omsorg for lillesøsteren uunngåelig gir assosiasjoner til er jo denne sangen. Opprinnelig var sangen skrevet for the Hollies men jeg tror vi heller velger Neil Diamond i dag.

PS; jeg er skikkelig fornøyd med å ha lært meg et nytt ord: post-apokalyptisk! Takk til Der JB som lærte meg forskjellen på dystopier og post-apokalypier.

PS 2: Denne boka lånte jeg på Røa på Deichman siden jeg hadde vært hjemme noen dager og ble akutt nysgjerrig etter at den samme JB hadde tipset meg om den. Samtidig tok jeg med meg noen andre bøker også. På Røa har de siden sist begynt med automatisk utlån. HELT fantastisk. Du legger bøkene i en bunke – likegyldig hvilken side opp. Du drar ditt fine røde Deichmankort, med illustrasjon av Lars Fiske, taster koden (som jeg heldigvis kom på sekundet før personalet måtte opprette en ny), trykker på en knapp (hvis jeg ikke husker feil) og så kan du VELGE om du vil ha kvittering eller på mail!!! Bra for publikum og fint for personalet som da kan bruke tida si på morsommere ting. Ikke alt med slike futuristiske greier som er av det onde gitt. For ikke å si dystopisk.

PS3 : Jeg lånte også noen bøker om festtaler, siden jeg må holde herrens tale på julebordet. Sant nok foregår det mye fælt i den dystopiske- eller post-apokalyptiske tida men der er det i hvert fall ingen som må holde herrenes tale!

PS4: Dette er bare den andre debutanten i år som gjør seg fortjent til labelen "Mulig debutantpris 2011" på denne bloggen. Da er det selvfølgelig denne prisen jeg sikter til.

fredag, november 11, 2011

Brageprisnominert murstein

På grunn av avskrekkende tykkelse hadde jeg grudd meg litt for å lese Aarons maskin av Sverre Knudsen, men da boka ble nominert til Brageprisen blei jeg jo litt nysgjerrig!

De som er med:
  • Vi tar barna først; Aaron, 12 år, nyinnflyttet i Libercasa i Liberville, grei gutt som siden viser seg å ha spesielle evner; han har velutviklede sensitive egenskaper og utmerker seg dessuten med helt spesielle dataspillferdigheter,
  • Gina, vakker, arrogant, men tar til slutt skeia i annen hånd og samarbeider med Aaron, men nå foregriper jeg kanskje litt,
  • Georg, sleip,
  • William, fri og opprørsk,
  • Tvillingene Ai og Ia, skarpe, nysgjerrige, og sammen med Aaron oppdager de mye fælt,
  • Arons far, jobber i Liberville, hvorfor får han ikke komme hjem?
  • Mamma, filmskuespiller, temmelig naiv og overfladisk,
  • Libermal, nå gammel og særdeles gretten mann, engasjerer Aaron til å hjelpe seg, grunnlegger av hele Libercorp - selskapet sammen med
  • Strøm, vaktmester og dyrepasser, Zen-buddist, ikke lenger fornøyd med utviklinga av selskapet,
  • Fredrik Mann, styreformann og økonomidirektør, slem,
  • Jonathan Mann, Georgs far, også slem,
  • Dolores, daglig leder, fæl,
  • Soldater,
  • Diverse dyr
  • Etc
Sentralt i handlinga maskiner som kan gjøre mennesker 100 % gode og flere personer teleporteres, konverteres, reverseres etter alle kunstens regler. Som dere sikkert skjønner er dette en framtidsdystopi. Personene og replikkene er litt ”skrudd” i forhold til virkeligheten, antakelig tilsiktet.

Det kapitalistiske systemet hvor markedskreftene rår får også sitt pass påskrevet og det er det jo ikke vanskelig å bifalle. Om det dermed er riktig å kalle boka en politisk roman slik barnebokkritikk.no gjør er jeg derimot ikke så sikker på.

Jeg vil vel heller si at det er en etisk roman :
  • hva ER egentlig godhet?
  • Kan mennesket være bare godt,
  • Har mennesket frie valg?
  • Hva er gode egenskaper hos mennesket, og hvilke er dårlige?
  • Hva er viktigst
  • Etc
Boka minner jo ikke så rent lite om Barneregjeringen av Aleksander Melli som kom ut for noen år siden. Tidligere omtalt her. Også denne en framtidsdystopi, også her 12-åring som hovedperson, også denne boka fryktelig lang. Faktisk enda 100 sider tykkere enn Aarons maskin.

Begge bøkene er blitt nominert til prestisjefylte priser, Mellis ble nominert til Kriktikerprisen hvis jeg ikke tar helt feil, og Knudsens er som kjent Brageprisnominert.

Boka er velskrevet og har en del spenningstopper og (heldigvis) humor. Men jeg MÅ komme med min vanlige innvending; dette blir jo temmelig drøye saker da! 505 sider ER fryktelig langt! Til tider blir det litt mye gjentakelser. Det kan virke som forfatteren har vært redd for at budskapet ikke skal komme klart nok fram for unge lesere. En fin ting er at jentene inntar helterollene, det er de som er de mest tekniske og mest uunnværlige.

Så litt om slutten ****SPOILER****: når unga ( hvis da dette er en barnebok og det vil jeg hevde at det er selv om forlaget påstår noe annet) har slept seg gjennom over 500 sider og det endelig ser ut til å ****SPOILER**** løse seg for våre helter synes jeg at den kuvendinga som gjøres på de siste sidene var unødvendig. Ja ja, skrevet er skrevet og trykt er trykt. Så for å gjøre et litt billig poeng på forfatterens fortid som punker: Ingen vei tilbake!

PS: Barnebokkritikk.no antyder at det etter hvert skal komme flere bind. Jeg har satt mine argusøyne på og saumfart boka men finner ingen ting om at dette skal være starten på en serie. Ei heller på websida.

SISTE SISTE: Synne har gjort meg oppmerksom på at Aaron er nærmere 15. (S. 18) Så hvor jeg har det fra at han er 12 veit jeg jammenmeg ikke.

onsdag, november 09, 2011

Ut med vampyrer inn med engler

Som de fleste sikkert har fått med seg, en uendelig skare engler er i ferd med å erobre ungdomslitteraturen. Men det er jo ikke akkurat glansbildeengler vi snakker om. Nei, dette er engler av en helt annen kaliber.

I Dødsengler av Steffen R. M. Sørum handler det om noen ganske brutale engler på jakt etter jordiske personer med ekstremt fysisk styrke og andre helt spesielle egenskaper som disse englene trenger for å tilintetgjøre verden. Denne styrken er frembrakt av fremmede krefter og blir bare aktivisert når altså disse englene er i nærheten. Og jeg skal si det går hardt for seg, boka er tettpakka av action! Hvori opptatt en god dose ”dommedagsmytologi”. Dette handler nok en gang om kampen mellom det gode og det onde altså, og å redde jorda mot all verdens faenskap.

Heltene er :
  • Mikkel, savner mor ( som er død), dårlig forhold til faren, "tvangsflyttet" til bygda, god i skating, oppdager at han har plutselig ervervede superkrefter
  • Ida, bor på samme sted, datter av en profilert scater (eller var det snowboarder?) skikkelig tøff, stedet heter forresten Kvengedal, litt googling tyder på at dette ikke er noe virkelig sted, men en roman av Rolf Sagen har faktisk Kvengedal som tittel, tilfeldig eller ikke, i Oslo bor
  • Peder, overklassegutt,
  • og Noor, iransk opprinnelse, karateekspert, full av sinne. Også innehaver av superkrefter
  • Lucian, en hologramfigur fra framtida
  • Alfred, tidligere frontkjemper
  • Hein IT-nerd
Typisk for sjangeren er dette mer typer enn inngående personbeskrivelser. Boka har en imponerende utspekulert intrige, men kanskje forfatteren er litt bekymra for at de unge leserne ikke skal få med seg alt? Det er en del gjentakelser og noen ganger kan det hele bli litt pratsomt og omstendelig. Jeg tror nok at et og annet avsnitt med fordel kunne ha vært kutta.

Dette er første bok i en serie.

Fallen Engel av Becca Fitzpatrick er en kjærlighetsroman, også denne med mye action. Den har opplagte likheter med Twilight, men i motsetning til den milde og snille Edward i Twiligtserien er den mannlige helten i ”Fallen engel” , Patch, en mer lunefull type. Men utseendet er det ikke noe å si på:
  • Mørke krøller
  • Veldefinert kropp (OMG)
  • Brede, avslappede skuldre (OMG)
  • Kledd i sort T-skjorte og smale jeans. (OMG igjen!)
  • Etc
Hva han egentlig ser i bokas jegforteller Nora, 16 år, er ikke så lett å forstå, for hun er beskrevet som en ganske uinteressant person, skoleflink og mest interessert i shopping. Handlinga er nok en gang fra high school-miljø, og som vanlig er bitchen og leder av cheerlaget på plass, denne gangen heter hun Marcie. Den eneste som bidrar med litt kjærkommen humor er Noras bestevenninne, den litt ( neppe noen overraskelse) lubne Vee.

I følge forlagsreklamen er dette ”mørkt, romantisk, mystisk og forførende” . Også i denne boka er det en ganske finurlig intrige, med erkeengler, skytsengler, halvengler, dødelige og udødelige i skjønn forening. Boka er solgt til over 40 land og fortsettelse følger neste år. Dermed er vi advart!

Aprops engler varter også Jon Ewo opp med engler i år. Hovedpersonen er en litt småfrekk laid back skikkelse ikke uten sjarme. Men denne boka har jeg ikke lest ferdig ennå, siden jeg ble skikkelig nysgjerrig på den bragenominerte Aarons maskin av Sverre Knudsen og proiriterte å lese den først.

Til slutt - hva pokker er gæernt med de gode gammeldagse englene, da?



Her slår B B King med solid følge et slag for de søte små englene. Men så er vel ikke han så oppdatert på nye trender i ungdomslitteraturen heller.

mandag, november 07, 2011

torsdag, november 03, 2011

Girl Power

Skitten snø av Mahmona Khan handler i korthet om fire venninner i øvre tenårene - hvorav to utsatt for voldtekt og siden utpressing. Å gå til politiet er utelukket fordi de er redde for de konsekvenser som da følger. Derfor bestemmer de seg for å ta saken i egne hender. Tre av jentene har pakistansk opprinnelse og en etnisk norsk.

Bokas styrke er det sterke fellesskapet og solidariteten mellom disse jentene. Boka gir også et interessant innblikk i det pakistanske miljøet og siden forfatteren selv har pakistansk opprinnelse er det all grunn til å anta at hun gir et troverdig bilde. Boka kommer også inn på tvangsekteskap uten å lage sensasjonsmakeri, samtidig som det kommer klart fram hva forfatteren selv mener. Foreldrene er skildret med varme selv om holdningene hos de fleste av dem er noe gammeldagse. Dette er en befriende motvekt til medias noe ensidige skildring av muslimske foreldre.

Regner med at dette kommer til å fenge, boka har godt driv og til tider spennende. Så KAN man jo diskutere den løsningen disse jentene velger, som er et godt stykke hinsides juridiske og moralske loven.

Rent skjønnlitterært er dette ikke direkte virtuost men så er det jo først og fremst journalist som er denne forfatterens yrke. Det er også all grunn til å ønske velkommen til en ungdomsbok fra det pakistanske miljøet i Norge. (Så vidt jeg husker er denne den første siden Pakkis som kom ut første gang i 1986.) Og attpå til med sterke jenteskikkelser. Pakistanske menn blir derimot ikke så smigrende beskrevet.
”Pakistanske menn hadde en innebygd defekt, tenkte hun. Gammel eller stygg, stor eller liten, kjekk eller stygg – de bare måtte glane.” S 55
Det er fra sine egne man skal ha det!



Til slutt litt musikk. La oss høre på Afreen afreen med Nusrat Fateh Ali Khan. I følge boka en kjærlighetssang og hyllest til kvinners skjønnhet. Uansett; heftige greier

tirsdag, november 01, 2011

Rapport fra sykeleiet

Så ligger man her med forkjølelse og macbooken i fanget og følger med på hva som skjer der ute i den store verden via nettet. Dagens høydepunkt var Brageprisnomineringene kl. 12.00. Begivenheten hele nasjonen – i hvert fall den mer boklige delen – hadde venta på i ukevis. Sammen med resten av facebookrøkla hang jeg på Brages facebooksider for å følge med. Men ingen oppdateringer der i gården gitt! Før alle hadde fått greie på det fra annet hold. For eksemepel via @Bokdamas kortfattede twitring med 140 tegn til rådighet. Men det var Blabladet som var først ute med de mer fullstendige opplysninger. Om enn med litt spekulativ vinkling typisk for denne avisa.

Til slutt fikk Brage endelig tatt seg sammen og oppdatert nettsida si, så da ble alle glade. Og gladest av alle blei jo de som ble nominert og ikke å forglemme forlagene. Regner med at noen har hatt sjampisen i kjøleskapet en stund.

I klassen for barn og ungdomslitteratur ble disse nominert, og jeg må – nær sagt som vanlig - med skam bekjenne at jeg bare har lest to av dem:
  • Bjørn Arild Ersland og Hilde Kramer (ill.): «Gjøken». Dette er en glimrende gjennomillustrert fagbok for barn om nettopp gjøken. Vi gratulerer det lille forlaget mangschou med nomineringen og håper på pris.
  • Sverre Knudsen: «Arons maskin»; en murstein på over 500 side, har jeg ikke drista meg til å gå løs på enda, men må vel til pers. Morsomt at denne forfatteren kommer litt mer fram i lyset.
  • Sunniva Relling Berg: «Utfor» har jeg nettopp lest. En glimrende debutant. Men kanskje ikke helt på Brageprisnivå?
  • Inga Sætre: «Fallteknikk» er en ren tegneserie og derfor utenfor ”mitt” bord. Dårlig unskyldning. Sikkert vel verdt å lese.
Og så kan jeg vel nok en gang benytte anledningen til å si noe om det meningsløse i å putte flere ( denne gangen tre) sjangere i en og samme klasse.

Ellers kunne jeg jo ha sagt ett eller annet om hva jeg mener om hele Brageprisen, og er det ikke andre priser som er viktigere, både når det gjelder barne- og ungdoms og voksenbøker men skitt au! Morro er det nå likevel.

Kan kanskje også benytte anledningen til å skryte av at jeg er av de heldige som har fått gratis billett til selve utdelinga den 24 november. Så så fremt halsdævelskapen gir seg og jeg finner noe å ha på meg blir det kanskje enda en bloggpost (med bilder i fire farger) angående denne begivenheten. Dette under forutsetning at jeg gidder.

Til slutt kan vi jo høre på tradlåta The Cuckoo is a pretty bird med Clarence Ashley for å feire at boka om den litt uglesette (ha ha morsomt ordspill, dere fikk vel med dere den håper jeg) gjøken er blitt nominert. Og hvis noen Donovanfans sutrer nå; vær så god! Og her har vi jammenmeg et opptak med Big Brother & The Holding Company også! Bra saker, hva!



PS: At jeg ligger med macbooken i fanget er fake. Jeg bruke den stasjonære. Derfor: på høy tid og komme seg tilbake under pleddet hvor jeg leser en ikkebrageprisnominert bok.

Ytterst ude på den nøgne ø

Vi møter Lea, ungdomsskoleelev, mer enn normalt interessert i naturfaglige temaer, med andre ord nerd. Ikke på denne måten man gjør seg populær i ungdomsgruppa. Hun flytter til et nytt sted fordi hun blir utsatt for mobbing og foreldrene vil gi henne en ny sjanse.
”Du skal sjå du får mange venner. For det er ikkje deg det er noko gale med” .
Mobbing er da også et sentralt tema i denne boka;
  • Hvordan bryte en uheldig trend
  • Hvem har og bør ta ansvar
  • Går det an å bryte et klassehierarki
  • Redsel for å bli frosset ut
  • Å velge den som blir mobbet foran det trygge fellesskapet
  • Og andre moralske spørsmål vedrørende temaet.
De mest sentrale personer i tillegg til Lea er
  • Jonas, jevnaldrende med Lea. Utestengt fra fellesskapet – og utsatt for til dels grov mobbing,
  • Mats, et par år eldre, noe brutal
  • og Mia, Mats søster – utsatt for typisk ”jentemobbing”
Noe har hendt før Lea kom til stedet men hva.
  • Alle har hver sin versjon og hvem kan hun stole på?
  • Hvorfor vil ikke Jonas og Mats ha noe med hverandre å gjøre - trass i Leas bestrebelser på å forene dem?
  • Hvorfor avviser Jonas Leas forsøk på å hjelpe ham.
Boka heter for resten Utfor av Sunniva Relling Berg. Man tar seg jo i å lure på om den unge forfatteren kommer i mål med alle de løse trådene men det synes jeg hun gjør. I det hele tatt er dette en usedvanlig godt skrevet debutbok med mye nerve, indre spenning og sårhet. Ett eksempel er Leas fornemmelse av foreldrenes uro for at hun ikke skal bli som alle andre. Forfatteren er også nominert til Brageprisen klassen barn og ungdom. Ikke dårlig for en debutant.

Jeg har vel før vært inne på at mange av Samlagets ungdomsbøker ( orsak, no gløymde eg jo heilt å skrive på nynorsk, men litt seint å byrja no) beskriver bygda som et litt trist sted, så også denne. Så noen pris fra Norsk Bygdeungdomslag vanker det nok ikke på denne boka. Samlagets konsulenter bør skjerpe seg snart eller skal hele bygdenoreg avfolkes først?

Så over til de mindre vesentlige ting: Jeg lurte også litt på hvor disse begivenheter finner sted og måtte selvfølgelig google.
Hvis jeg googler Ytsteøya får jeg to treff. Den ene for selve boka og den andre en pdf-fil for ”Forvaltningsplan for Raudøya naturreservat og landskapsområde”. Hvis det er denne øya det siktes til er vi i Møre og Romsdal. Google foreslår også Ytstøy. Nå er vel ikke Ytstøya et direkte pregnant navn, regner med at det finnes flere øyer med dette navnet. Andre varianter kan være Ytreøya etc.

Og – apropos ungdomsfester. Finnes det noen skildringer av HYGGELIGE (beklager det litt tantete uttrykket) fester i ungdomslitteraturen uten all den derre sexen og hemmingsløs alkoholforbruk?

Og apropos det siste: dette er muligens noe ungdommen MÅ gjennom før de er klare for mer voksne fester. Som julebord og annet moro.

onsdag, oktober 26, 2011

Litt fantasy igjen

I denne bloggposten etterlyste jeg franske barnebøker og da gjorde Synne meg oppmerksom på Tobie Lolness av Timothee de Fombelle (Fortellerforlaget). (Nå MÅ jeg skjerpe meg og følge litt bedre med på utgivelser fra småforlagene!) Boka har fått oversetterstøtte og er spredt rundt til bibliotek i det ganske land.

Fantasyverdenen denne gangen er et eiketre, hvor innbyggerne er bitte små, bare noen millimterer høye. Helten er Tobie, foreldrene er tatt til fange, og den unge mann er blitt helt alene i verden. Hans prosjekt er å redde foreldrene fra et godt voktet fangenskap samtidig som han blir jaget av makthaverne og kan egentlig ikke stole på noen.

Årsaken til elendigheten er at faren er vitenskapsmann, og sitter på hemmeligheten til en oppfinnelse han ikke vil røpe fordi denne vil ødelegge kilden til treets liv. Handlinga har som dere sikkert da skjønner et miljøbudskap. Et annet tema er fremmedfrykt. Utenfor treet lever gressfolket og om dem verserer det rykter. Skurken er Jo Mitch og hans kumpaner som undertrykker befolkningen og i det hele tatt lager mye dævelskap.

Handlinga hopper en del fram og tilbake i tid, noe som kan være krevende for de mer utrenede lesere. Jeg regner meg vel egentlig ikke blant dem men syntes nok at dette var omstendelige greier og kanskje litt langdrygt.

Fortellingen mangler liksom litt ... ja hvordan skal jeg uttrykke det; ”gnist”? Persongalleriet er stort, og kanskje kunne forfatteren ha gjort litt mer ut av personskildringene.

Etter 310 sider har vår venn enda ikke funnet foreldrene, hans kjære Elisha er borte, men får regne med at alt ordner seg i ett av de neste bindene.

Jeg har jo nettopp laget litt leven av det å oversette fra fransk, og også for denne boka skurrer det litt her og der, men ikke så ille som i en oversettelse jeg nettopp har omtalt. For alt jeg veit kan det jo også ha vært et poeng og beholde språket litt ”franskaktig”?

Boka er oversatt til 26 språk så noen må ha sett store ting i denne boka. Og alt som bryter den angloamerikanske dominansen i fantasylitteraturen bør jo være velkomment. Synne har også lest den og hun var mer begeistret enn meg.

Kanskje vi kan ta med et bilde av et eiketre. Dette er stjålet fra wikipedia. Av treets størrelse og omfang kan man godt skjønne at forfatteren har latt seg inspirere til å bruke akkurat denne tresorten som fantasyunivers.

Mens humor er noe fraværende i de Fombelles bok er det desto mer i Skyggene av Jacqueline West. Dette er også en bok i fantasy- leia, i tillegg med grøsserelementer.

Olivia 11, flytter inn i et gammelt hus hvor man snart skjønner at det skjer en del mystiske ting. Foreldrene er akademikere og veldig opptatt av sitt fag, og lille Olivia blir overlatt mye til seg selv. På grunn av stadig flytting har hun heller ingen venner og har alltid følt seg utenfor. ”Noen” i huset betrakter henne og ønsker å bli kvitt denne nye familien. Tatt i betraktning et litt forsiktig ytre må man si at hun viser et imponerende mot.

Huset er fullt av malerier som det viser seg er forheksede, og hvor Olivia ved hjelp av magiske briller kan gå inn og ut. Sentralt i handlinga er tre snakkende katter (noen riktig artige typer) og Morton, en gutt hun finner i et av maleriene, også en artig kar, og hvis skjebne vi etter hvert får vite nærmere om.

Boka er stinn av action og til tider litt vel heseblesende etter min smak. Bokas styrke er humoren, som det dessverre er så alt for lite av i fantasylitteraturen.

Dette skal være første bind i en serie, men i motsetning til Tobie Lolness er denne boka mer avsluttet.

Neste gang: tid for litt sosialrealisme. Kanskje til og med fra en av landets utallige øyer. Bygda altså.

lørdag, oktober 22, 2011

Og så tar vi en sang... eller?

Da vi sto på Rådhusplassen mandagen etter 22/7 skulle vi synge Kringsatt av fiender av Nordahl Grieg. En sang som jeg regner med ikke var så altfor langt framme i bevisstheten hos de fleste av oss –før 22/7. Men den kvelden på Rådhusplassen hadde vi fått utdelt teksten og sto klare. Herborg Kråkevik skulle være forsanger, men med all respekt; forsang er ikke hennes sterke side. Her et klipp fra Youtube som viser hvordan forsamlinga likevel gjør et tappert forsøk på å følge hennes noe høye toneleie. Før dette var det flere spontane men spede forsøk på å synge Ja vi elsker. Her enda et Youtubeklipp som viser et av disse. Nei da, jeg veit det, Rosetoget (som ikke ble noe tog grunnet den enorme folkemengden) var ikke ment som noe allsangarrangement. Men her sto vi altså samlet, med et stort behov for å komme sammen og for å markere en av de verste hendelser i vårt land siden ... ja egentlig siden når? I et desperat forsøk på å markere avsky mot det helt uforståelige. Og så hadde vi INGEN felles sanger. Andre enn "Ja vi elsker."

Her et fotografi tatt fra midt på rådhusplassen.

En nasjon som ikke har felles sanger når vi trenger det som mest er i sannhet en fattig nasjon!

SANGSKATTEN
Jeg hørte en gang om noen nordmenn som var på pub i utlandet. De satt sammen med mennesker fra flere land og alle sang sine sanger etter tur. Så var det nordmennenes tur og resten kan dere jo bare tenke dere. Triste greier!

Da jeg hadde et lærervikariat på ei lita øy i Troms helt i begynnelsen av 70 – åra hadde jeg feilberegna tida litt den første skoledagen. Det vil si at jeg – urutinert som jeg var – ikke hadde nok program. Da jeg litt lettere desperat spurte elevene hva vi skulle finne på nå forslo de at ”vi kan jo søng”. Og ”søng” gjorde de; den ene sangen etter den aldre! Unisont og med stor iver. Dette er altså for snart 40 år siden. Kunne neppe ha skjedd i dag.

Å SYNGE I KOR
Da Carl Høgset startet ”Alle kan synge” – koret vinteren 2002 var køen lang utenfor Foss videregående skole. Behovet var stort og umettelig blant ”kråkesangerne” og salen ble stapp full! Man var villig til å betale en ganske stiv pris for å delta. Det var et pluss for selvfølelsen å sette seg på sykkelen på vei til korøvelse. Jeg! På korøvelse! Jeg, som hadde falt igjennom i ethvert annet kor. Da tenkte jeg på moren i Juleoratoriet av GöranTunström som kolliderte mot ei ku (!) og døde da HUN syklet til korøvelse. Heldigvis svært få kyr mellom Holmen og Grünerløkka. Desto mer biler. Jeg tråkka på som et råskinn for å rekke fram tidsnok! Jeg var uovervinnelig! Jeg skulle jo på korøvelse for pokker! Etter hver øvelse var jeg så oppstemt at jeg sang hele veien hjem. Godt skjult av høstmørket.

SANG I LITTERATUREN
  • I pinnsvinets eleganse av Muriel Barbery møter vi den 12 år gamle overintellektuelle Paloma som har bestemt seg for å begå selvmord på grunn av livets meningsløshet. Det er noen fine avsnitt i denne boka som forteller om hvordan den noe depressive Paloma får et løft hver gang hun synger i kor.
  • Firebindsserien om predikanten Samuel og hans familie av den svenske forfatteren Sven Delblanc (dette er virkelig triste bøker basert på forfatterens egen slektshistorie) handler om Samuel (og siden hans etterkommere) som etter å ha blitt utdannet til predikant i Amerika kommer tilbake til Sverige hvor han ikke blir anerkjent og lever et fattig og trist liv. En kveld da han kommer hjem etter en heller ydmykende opplevelse begynner familien å synge alle salmer de kan (og det er ikke så få) for å finne trøst. Det er da en av døtrene sier at ”vi har i hvert fall en vakker utsikt”, en replikk som blir et mantra i en seinere bok i serien.
  • Den siste Viking av Johan Bojer (en klassiker som også varmt kan anbefales) handler om fiskere som reiser fra Trøndelag til Lofoten. Handlinga er fra slutten av 1800 – tallet og livet var virkelig hardt. Endelig framme etter mye slit oppdager de at det er svart hav. Det finnes ikke fisk. I kirka står presten og er smertelig klar over at det ikke er på grunn av gudstjenesten fiskerne fyller kirka. Men for sammen å synge ut sin desperasjon og fortvilelse. Her er det ikke bare spredte tilløp til sang! Flere av fiskerne deltar i kor hjemme og alle stemmer i for ... ja for full musikk.
ARBEIDERSANGER
I denne scenen fra filmen 1900 kan vi se streikende landarbeidere (med kvinnene i spissen) synger kampsanger for å samle mot til å stoppe marsjerende soldater .

Under nyradikaliseringa i 70 – åra kom de gamle arbeidersangene til verdighet igjen, også nye politiske sanger kom til, og det ene røde koret etter det andre dukket opp som paddehatter. Og på politiske møter og samlinger sang vi. Med den stemmen vi hadde. Var’e så nøye?

VISEBØLGEN
Vi som har levd en stund husker også hvordan interessen for viser ( og lyrikk) vokste fram i 70 – åra, med vise- og lyrikkfestivalen i Haugesund som det store høydepunktet. Og viseklubber dukka opp i hver en krok og avkrok. Også på Dikemark hvor jeg jobbet et år som pleiemedhjelper i midten av 70 – tallet var det viseklubb. Den het Flottagitt og personalet hadde selv pusset opp lokalene. Møblementet var utgåtte gamle halmmadrasser. Noen var forsangere og bermen ( deriblant meg) sang med for full hals. Siden har jeg tenkt at dette var rein terapi uten at jeg kan si noe om vår mentale tilstand hadde blitt verre uten. Men i hvert fall hadde vi ikke vondt av det. I åttiåra var det ikke så kult med visesang lenger, da var parolen "skyt alle koselige visesangere” og nå er sangen overlatt til ”proffer” eller wannabe –er. Vi andre er redusert til konsumenter.

ALLSANG
Og hvor blei det av allsangen? Borte vekk. Bortsett fra på TV. Kanskje bedre enn ingenting. Så, til slutt: for ikke å falle fullstendig sammen i sangløs depresjon så kan vi ju sluta med att sjunga en litet poppig melodi!

tirsdag, oktober 18, 2011

Ung i dag

Gyldig fravær av Harald Roseløw Eeg er forfatterens første ungdomsbok siden 2006. Fem ungdommer sitter på T-banen, så sprenges en bombe, og de blir overlatt til seg selv og må tross i alle ulikheter samarbeide for å overleve. En spennende tema som denne forfatteren – ikke overraskende - får mye ut av. Ikke helt unaturlig får man assosiasjoner til visse begivenheter i sommer, men i følge dette intervjuet ble manuset levert før 22/ 7 .

Min favoritt blant Rosenløw Eegs bøker er fremdeles Vrengt, boka om de ungdommene i disco- kula, og som i denne er heller ikke ungdommene i "Gyldig fravær" helt A- 4. Vi møter
  • Anjo, som er blitt interessert i islam,
  • Bruno, tagger, har blant annet laget en tag på T-banen til ære for Anjo,
  • Sherpa, som blir presset/ lurt av sin bror til å drive med langing
  • Ida, skoleflink og sliter med tvangshandlinger,
  • Og Albert, statsministerens sønn, egentlig ganske ufordragelig.
Litt tilbake til Vrengt igjen; på slutten av denne boka skildres et sterkt møte mellom (dette noe fritt etter hukommelsen) jeg-personen og en autistisk gutt. Hovedpersonen klarer ved et mirakel å oppnå en slags kontakt med denne helt lukkede personen. Også i ”Gyldig fravær” finner man noen fine "magiske" møter mellom to personer.

Ellers kan man trygt si at forfatteren beveger seg en del utenfor det virkelige liv, slik som den noe selsomme forsamlinga ungdommene møter nede i undergrunnen. En av disse, en eldre dame, kalles Valkyrie, muligens fordi handlinga er under Valkyrie plass? Eller siktes det til Valkyriene i norrøn mytologi?

Til tider intens lesning, men synes noen ganger forfatteren trekker litt store veksler på leserens tålmodighet og kunne kanskje ha kutta litt. Den forrige ungdomsboka av Harald Rosenløw Eeg, Alt annet en pensum, syntes jeg var til overmål svart til ungdomsbok å være, mens denne er – tross i den ganske dystre stemninga - mer optimistisk. Som forfatteren selv sier i intervjuet:
”Når en ekstremsituasjoner oppstår, hentes det fine i det unge mennesket frem. Ikke frykten, men savnet, sårbarheten og standhaftigheten som oppstår når det som ligger bak fasaden avdekkes. Det har vi sett etter 22. juli, og det er det mitt prosjekt har dreiet seg om”.
Årets bok har også en lykkelig slutt – hvis jeg har skjønt slutten riktig

Mens Rosenløw Eegs bok beveger seg i crossoverlandet mellom ungdoms- og voksenbøker er det helt klart at Arne Garvang skriver for yngre lesere. Styrken ved Muffe 4 ( som altså er den fjerde boka om Muffe og den andre jeg leser om denne evige tenåringen) er språket og den lune fortellerstemmen. Jegfortelleren Muffe framstår som en fornuftig og trivelig kar og boka har mye humor. Temaene er kjærlighetstrøbbel, litt familieproblemer ( mor og far skilt og far med nye dame), og narkotika. Muffe møter Line, overklassejenta som bor på 320 kvadratmeter i Skovveien på Frogner og som har havnet på kjøret og gjennom henne konfronteres han med de harde sider av livet. Slutten tipper nok litt over på troverdighetssida, men hensikten fra forfatterens side er utvilsomt den beste, å gi ungdommen troen på godheten. Handlinga i denne finner - bortsett fra i Oslo og en snartur til København - i hovedsak sted i Drammen. Derfor kan vi jo i all beskjedenhet avslutte med denne billedreportasje fra Drammen.