mandag, februar 27, 2012

Uskyld og arsenikk

Da jeg var helt i begynnelsen av tenårene så jeg en dramatisering av Drottningens juvelsmycke av Carl Jonas Love Almqvist på TV, en klassiker i svensk litteratur. Serien gjorde et enormt inntrykk selv om jeg med neppe forsto en damned shit. Men det var noe med det hemmelighetsfulle og hele stemningen. Størst inntrykk gjorde den scenen hvor moren til hovedpersonen Tintomara dør, og sier en av de mest berømte replikker i svensk litteratur:
”Två ting äro vita, Tintomara – oskuld och arsenikk”
Kort etter prøvde jeg å lese boka men ga raskt opp.

På vår årlige førjulstur til Göteborg fant jeg Lacrimosa av Eva-Marie Liffner i en bokhandel. (Ja herregud, hvor ellers!) Denne boka er en av svenskenes bidrag til Nordisk råds litteraturpris i år. Handlingen er inspirert av omstendighetene rundt forfatteren Almqvist dramatiske liv og den mystiske androgyne Tintomara fra Drottningens juvelsmycke, men Liffner behandler stoffet ganske fritt. Vi kan jo kikke litt på ”babelbloggen” hvor forfatteren sier litt om sitt forhold til Tintomaraskikkelsen. Bare prøv å overse den glorete layouten!

Først møter vi den aldrende Ross som fra sin bolig i en italiensk fjellby forteller om sitt liv. Egentlig er han født som jente og tilbrakte sine første leveår i en driftsbygning i en herregård i Finland, hvor hun nærmest levde som et en mellomting mellom det menneskelige og det dyriske. Det er Almqvist som til slutt redder henne, kler henne i gutteklær , lærer henne opp og tar henne med til Stockholm.

Ros/ Rose (muligens inspirert av Törnrosens bok) føler seg sveket av Almqvist da han/ hun skjønner at han/ hun bare er brukt i Almqvists dannelsesprosjekt, selvfølgelig inspirert av Rosseau. Vi får ikke noe særlig flatterende bilde av den store forfatter.

Resten av sitt liv inntar Ros/ Rose rollen enten som kvinne eller mann, og oppdager ( ikke direkte uventet) at mannsrollen gir mest frihet, mens i de perioder hun er kvinne blir hun mer passiv.

Vi blir med vår romanhelt på reise gjennom flere europeiske byer og land, blant annet et lengre opphold i London, men mesteparten av handlinga finner sted i Stockholm, og forfatteren gir et fascinerende bilde av denne byen i overgangen mellom det 18. og 19. århundre. Sentralt i handlinga er Den kungliga teatern med mordet av Carl III som et tragisk bakteppe. Teater spiller da også en stor rolle i Ros(e)s liv.

Den første tida bodde vår helt(inne) i området rundt rundt Klara kyrka. Dessverre er store deler av denne bydelen i Stockholm ødelagt av moderniseringsvandalister.

Her har vi Bellmans grav, som også blir omtalt i boka. Denne store dikteren døde da Carl Jonas Love Almqvist var drøye året.

Her har vi den vakre Jakobs Kyrka som holder til visavis Kungliga teatern (nå Kungliga Operaen) der Ros(e) tilbrakte en stor del av livet. Her holder også restauranten Bakfickan til. Denne er av nyere dato men kan absolutt anbefales.

På plassen foran kirken finner vi en byste av en annen svensk storhet, operasangen Jussi Björling. Til høyre en norsk turist som lar seg inspirere av en av de største tenorer gjennom tidene, muligens litt påvirket av en bedre middag på den tidligere omtalte restauranten. (Nei, intensjonen er IKKE å spe på feriebudsjettet.)

Til slutt er det absolutt på sin plass å ta med et fotografi av Eva-Marie Liffner, her med teatermaske. Dette bildet er stjælt fra nettet.

Tilbake til boka. Stilen er intens og suggererende iblandet ord og fraser på fransk og andre latinske språk. Vi kommer inn i en burlesk verden av forfall og dekadanse, alt skildret så levende at vi virkelig føler at vi er tilstede i en svunnen tid. Personene er i hovedsak på samfunnets utside. En litt artig fyr som stadig dukker opp er en liten erosfigur.

Boka minner meg faktisk litt Sara Stridsbergs Drömfakulteten, som vant prisen for noen år siden. Også den med et rikt billedspråk, intense følelser og høy temperatur.

Da har jeg lest tre av de nominerte bøkene i Kulturrådets litteraturpris 2012, de to andre er
Merethe Lindstrøm for Dager i stillhetens historie og Øyvind Rimbereid for Jimmen. (Begge disse ble også nominert til kritikerprisen, Ungdommens kritikerpris men ingen av dem til Brageprisen. Sånn kan det gå!

Og så får vi se om det kan bli en androgyn teaterarbeider, en eldre middelklassekvinne med hemmelighetsfull fortid eller en arbeidshest fra tida like før oljealderen som går av med seieren.

Og hva så!

NLBs søsterbibliotek NOTA har laget en Rap. Den bør ut i alle kanaler!

søndag, februar 26, 2012

Denne boka fikk jeg problemer med

Handlinga er fra et lite sted, vi møter blandt andre
  • Sofie, ca 14, spiller fotball, det samme gjør den ett år eldre broren,
  • Espen, men hvorfor oppfører han seg så rart for tida?, Espens kamerat
  • Jonna, spiller også fotball, forelsket i Sofie,
  • Julie, nok et fotballtalent, bestevenninne med Sofie, kneskadet viser det seg,
  • Kristoffer, 2 år, søt, som Sofie elsker å være barnevakt for,
  • Flere andre ungdommer som spiller fotball, ikke så mye annet å ta seg til på dette stedet kanskje,
  • Foreldre, noen har det svært travelt.
Sentralt i handlinga fotballcup.

Tilbake til Espen, han har en del rare idéer, opptatt av ”tegn”, ”oppdrag” ”pakt” ”spioner” å være ”bæreren” og liknende begreper. Først trodde jeg at det var en dårlig fantasy , men så skjønner vi at han har store psykiske problemer. Jeg synes ikke at temaet er behandlet på en skikkelig måte, slik man burde kreve av en bok for ungdom.

Personskildringa blir for enkel og jeg liker heller ikke at det blir gjort et spenningsmoment av en tung psykisk lidelse. Han har – til søsterens store bekymring – et balltre av metall. Hva skal han bruke det til, mon? Videre har han vrangforestillinger i forbindelse med to år gamle Kristoffer. Som en følge av dette kommer to-åringen opp i en farlig situasjon før det hele løser seg etter en del dramatikk.

Et annet tema i boka jeg hadde ønsket hadde blitt behandlet på en annen måte er lesbisk kjærlighet.
”- Hva skal det bety, liksom? At alle fotballjenter er lesber? Er det dét du og den teite faren din går rundt og tror? 28
”Ida, tøffe, morsomme, guttegærne Ida, ble skikkelig forbanna fordi Einarsen slang med leppa og antydet at hun var lesbe. Det var det hun ble forbannet for, ikke det med gullskoene. Det var det verste Ida kunne tenke seg.”
Da en profilert spiller på kvinnelandslaget i fotball ble ”mistenkt” å være lesbisk for noen år siden, var det veldig om å gjøre for henne å avkrefte det så fort som mulig. Jeg æ’kke homo, jeg nei! Selv om jeg driver med en ”mannlig” syssel.

Det viser seg siden at Julie, en av de beste på laget, er forelsket i Karine, den noe eldre treneren. Julie er fortvilet og forteller det til sin beste venninne Sofie, som sier ”Og så da!?”... - eller det er jo akkurat det hun ikke gjør! På den ene siden trøster hun venninnen og samtidig er hun sjeleglad for at det ikke er henne det gjelder.
”Jeg er glad det ikke er meg, stikker det plutselig Sofie. At det ikke er meg som må møte fliret til Einarsen, det nye kallenavnet Kasper helt sikkert finner på, de nysgjerrige spørsmålene i øynene på de andre. Jeg er ikke modig, ikke i det hele tatt. Hadde det vært meg, hadde jeg latt som ingenting og holdt kjeft.” 98
”... da vet du at det er på ordentlig. Og da hjelper det ikke om det er sært eller flaut eller ... noen kommer sikkert til å si at det er sjukt?” (Julie s. 98)
”Sofie ser redselen i venninnens ansikt” etc etc
Siden forteller Sofie det til Ida, som sier ”Du kødder”! Og lurer på om Sofie virkelig er sikker.
”Sofie greier ikke å uttrykke den skamfulle sannheten som plutselig går opp for henne: jeg spurte ikke hva Julie mente fordi jeg var for feig til å høre svaret. Fordi jeg ikke hadde lyst til å stå der og føle meg flau og usikker. Det er det jeg er. En ynkelig feiging som ikke tør å møte det som er annerledes” 123
Jeg veit jo at litteraturen skal være en gjenspeiling av virkeligheten, men blir ikke dette litt far out? Verden HAR da tross alt gått litt framover. Også tatt i betraktning hvor få ungdomsbøker med lesbiske og homofile i ledende roller som kommer ut (HAR det egentlig kommet noen siden Jakten av Baroch Tendler fra 2009, som skildret en litt søt kjærlighetshistorie mellom to gutter) så er det synd at dette blir servert i en ungdomsbok av i dag. Temaet blir heller ikke forløst i boka, men blir hengende i løse lufta.

Ikke én gang i løpet av denne boka kommer det noe positivt om lesbisk kjærlighet. Det er skambelagt, flaut, sjukt og vekker bare medlidenhet. Nei, det er ikke forbudt å skildre homofobe eller negative følelser i forbindelse med homofili (vi veit jo at homofobi dessverre eksisterer også i dag) , men da kreves det mer litterære ferdigheter enn denne forfatteren har.

Samtidig blir Sofie sammen med Jonna, en kamerat av Espen og ett år eldre enn henne - altså etter litt nøling og famling. Nei, hetero er nok tryggest. Det er i hvert fall normalt.

Jeg skulle ønske at denne boka ikke var kommet ut.

Boka heter Tegn og er skrevet av Anne Ch. Østby. Mye tyder på at forlaget har stor tro på boka, siden den sendes ut på bokbloggturné.

torsdag, februar 23, 2012

Kan jo ta med at jeg også har lest

et par sjangerbøker.

HOTELLKRIM
Først en krim av ”en av Norges fremste kriminalforfatter for voksne” Jørn Lier Horst, som med Salamandergåten skriver sin første krim for barn og unge, hvori også opptatt litt filosofi. Boka har - antakelig på grunn av forfatterens status som krimforfatter for voksne – fått en del oppmerksomhet og forlaget har stor tro på dette.
"Mottoet for Salamandergåten er «Alt vi vet er at vi intet vet», et sitat hentet fra filosofen Sokrates. Sokrates` moralfilosofi går igjen som et bakteppe i boka, og uten at leserne selv merker det lærer de litt om filosofi og moralske dilemmaer underveis."
Skal jeg være helt ærlig merket jeg egentlig svært lite til dette, bortsett fra at ”Gamle-Tim” kommer med en referanse til den store greske tenkeren. Unnskyld meg altså, men ”Gamle-Tim”. Er det noen som kan bli kalt noe sånt?

Location er Perlen pensjonat og omgivelsene er idylliske, sol, sjø og strand. Man finner et lik i fjæra og husker jeg ikke helt feil dukker det opp enda et lik.
Av persongalleriet kan vi jo ta med de unge heltene
  • Cecilia, datter til pensjonateieren, som har mistet sin mor på mystisk vis, regner med at vi får vite mer etter hvert,
  • Leo, nettopp flyttet til stedet siden moren har fått jobb på pensjonatet,
  • Une, Cecilias gutteaktige venninne.
  • Egon, hund,

Og av skurkene:

  • Motorsykkelmannen
  • Den feite dansken,
  • De to dresskledde utendingene,
  • Kikkertmannen,
  • Et falsk kjærestepar,
  • Med flere.
Ikke for å skryte nå men jeg skjønte ganske raskt tegninga. Historien er overfladisk, ikke spesielt spennende, språket flatt og personskildringene kunne med fordel ha vært mer levende. Dette er første bok i en serie.

FANTASY
Bjørg Øygarden har – så vidt jeg skjønner – med Dronningen av Myrion skrevet sin andre barnebok. Alle som har det aller minste kjennskap til sjangeren skjønner sikkert at dette er en fantasy. Til å være norsk fantasy med vekt både på norsk og fantasy er dette slettes ikke dårlig. Faktisk en av de bedre norske fantasybøker jeg har lest på en stund.

Boka følger et velbrukt mønster, denne gangen via en forgiftet sjokolade fra et mystisk kvinnemenneske med 12 fingre, kommer tre barn ( og i tillegg en gretten og ufordragelig farmor) til Myrion hvor de har en oppgaver å utføre.
  • Berit er mattegeni, ikke spesielt pen i forhold til den oppgaven hun skal løse,
  • Jakob er bare ufordragelig og dårlig likt,
  • Johan Olav er oppkalt etter skøyteløperen med samme navn, men har en funksjonshemming i ene beinet.
  • Farmor kommer seg etter hvert og viser for dagen en del feministisk korrekte meninger så hun er muligens forfatterens talerør.
Jeg røper vel ikke for mye når jeg sier det går bra til slutt. Boka har en god del humor, en del artige figurer, men kanskje litt lang.

mandag, februar 20, 2012

Elis lesebabbel diskuterer litteraturprisnomineringer med seg selv

Da er som sikkert alle har fått med seg nå departementets nomineringer kunngjort , og bakrusen burde ha lagt seg etter at sjampanjekorkene har sprettet i været hos de heldige forlagene med etterfølgende nachspiel på byen.

Finnes det i det hele tatt NOE samsvar mellom de ulike institusjoners nomineringer? Tid for granskning. Jeg tar mine argusøyne på!

BRAGEPRISEN

Allerede i november ble altså  nomineringene til Brageprisen kunngjort med brask og bram:
  • Inga Sætre : Fallteknikk : Cappelen Damm
  • Bjørn Arild Ersland/ Hilde Kramer : Gjøken : Mangschou
  • Sverre Knudsen : Aarons maskin : Cappelen Damm
  • Sunniva Relling Berg : Utfor : Samlaget
Brageprisvinneren Fallteknikk er også nominert til Kulturdepartementets tegneseriepris. Denne vant jo også til slutt Brageprisen i klassen Barne- og ungdomslitteratur. Og apropos Brageprisen kan jeg jo mens jeg husker det opplyse for dem som ikke skulle ha fått DET med seg at Brageprisen i 2012 har ungdomsbøker som åpen klasse. Jippie. Jippie. Dessuten er jo Bragestiftelsen den eneste som deler ut priser samme år som bøkene kommer ut, og så vidt jeg veit også den eneste hvor forlagene selv kan sende inn bøker.

Aarons maskin på Brage-lista er også nominert til Kritikerprisen men ikke til Kulturdepartementets pris. Endelig er Utfor nominert til departementets debutantpris mens Gjøken bare ble nominert til Brage. Thats life.

KRITIKERPRISEN

Så ser vi nærmere på bøkene nominert til Kritikerprisen :
  • Nicolai Houm og Rune Markhus for Når alle sover, Gyldendal
  • Karin Kinge Lindboe for Etterpå varer så lenge, Aschehoug
  • Sverre Knudsen for Aarons maskin, Cappelen Damm
  • Ingvild H. Rishøi og Bendik Kaltenborn for Pling i bollen. Fine og ufine barnerim, Cappelen Damm
Bortsett fra den fine boka til Karin Kinge Lindboe som bare er nominert til Kritikerprisen, enda så god den var, er BÅDE Pling i bollen og Når alle sover nominert til Departementets billedbokpris. ( Aarons maskin ble som tidligere nevnt nominert til Brageprisen, altså uten å nå helt opp. )

KULTURDEPARTEMENTET

Under følger Kulturdepartementets nomineringer

Til Litteraturprisen er følgende bøker nominert:
  • Harald Rosenløw Eeg : Gyldig fravær Aschehoug
  • Erna Osland : Kyss ein bokstav : Skald forlag
  • Tyra Teodora Tronstad : Hvis det er flere som juger nå :Aschehoug
Verdt å merke seg er at INGEN av nomineringene til Litteraturprisen ble nominert verken til Brage eller Kritikerprisen, og akkurat DET er jo litt spesielt, da! Jeg hadde veldig sans for Hvis det er flere som juger nå men vi skal ikke se bort fra at det blir Harald Rosenløw Eeg selv om han har fått prisen to ganger før. Det samme kan man jo si om Erna Osland, som for øvrig bidrar med den eneste barneboka på DENNE lista. Jeg husker for resten da Tormod Haugen hadde ”klippekort” på denne prisen, men så fant noen ut at man måtte forandre reglene slik at ikke den samme forfatteren skulle få prisen gjentatte ganger. (Dette kan jeg ikke dokumentere , men er temmelig sikker på at jeg ikke husker feil.) Litt feigt egentlig, man har jo ikke bedre forfattere enn dem man har. Siden var det Torill Thorstad Hauger sin tur til å innkasserer flere priser men etter hvert har jo dette variert litt mer uten regulerende regler og det må jo være et sunnhetstegn for norsk barne- og ungdomslitteratur!

Her et bilde av den mulige prisvinneren Harald Rosenløw Eeg i Spikersuppa i forbindelse med åpninga av nettstedetet ungdomsbøker.no, hvor han sammen med blant andre Ingelin Røssland og Bjørn Ingvaldsen, nåværende leder av NBU, sistnevnte for anledningen med ryggen til, snakket om ungdomsbøker og om sine nyeste utgivelser. Fotografiet er ikke spesielt godt, til gjengjeld er det ikke stjålet fra nettet.

De nominerte til Billedbokprisen er
  • Marvin Halleraker : Freddy : Mangschou
  • Nicolai Houm / Rune Markhus: Når alle sover : Gyldendal
  • Ingvild H. Rishøi / Bendik Kaltenborn : Pling i bollen – fine og ufine barnerim : Cappelen Damm
To av disse er altså – for dem som fremdeles henger med og ikke har funnet på noe bedre å gjøre enn å lese denne bloggposten - også nominert til Kritikerprisen. Min personlige favoritt her er Når alle sover. Så over til

Fagbokprisen
  • Hilde Hagerup : Virginia Woolf IKON : Gyldendal
  • Heidi Sofie Kvanvig : Nobels fredspris. Fra dynamitt til fred (Illustratører: Kristian Hammersand og Robin Snasen Rengård) : Cappelen Damm
  • Pia Strømstad : Olje Fakta-løve : Illustratør: Kjetil Selnes : Cappelen Damm
Kritikerlaget har ikke nominert noen fagbøker i år mens Brage nominerte en, Gjøken, men denne er som alle ser ikke med på Departementets liste.

Når det gjelder nomineringene til Debutantprisen
  • ble jo faktisk Utfor av Sunniva Relling Berg nominert til Brageprisen. Litt av en debut får man si. Kanskje det er Relling Bergs tur denne gangen. Hadde blitt litt forbausa hvis en av de to andre hadde fått den men det er jo i tilfelle ikke første gangen jeg hadde blitt det, og neppe heller den siste. De to andre er
  • Liv Eirill Evensen : Meg og en kritthvit T-skjorte uten trykk på : Omnipax
  • Renate Nedregård : Mirakel : Cappelen Damm
Personlig fatter jeg ikke at ikke ”Høsten” av Jan henrik Nielsen ble nominert.

Til slutt nomineringene til Tegneserieprisen
  • Anna Fiske : Farmor og jeg : No Comprendo Press
  • Jason : De 100 000 dødes øy : Tekst: Fabien Vehlmann, til norsk ved Tomas Lundbo Magikon
  • Inga Sætre : Fallteknikk .
Sistnevnte vant jo faktisk Brageprisen i klassen for barne- og ungdomsbøker men kan ikke tenke meg at det er noen automatikk her. Hvorfor denne tegneserien ble Bragenominert foran Jasons kan man jo også grunne litt over.

Jeg har ingenting imot verken illustratører eller oversettere men siden disse faller ut av sammenlikninga med de andre prisene tar jeg dem ikke med her.

I alt fire av samtlige nominerte til Departementsprisen er nominert av Brage eller Kritikerprisen, og en er nominert både av Brage og Kritikerprisen, men ingen er nominert tre ganger - under forutsetning at jeg har vært nøyaktig nok i tellinga.

JA, OG SÅ?

Konklusjonen liksom? Er det nå jeg skal si noe riktig glupt?
  • Æsj, plutselig ble jeg drit lei hele greia, i det hele tatt har jeg et ganske blanda forhold til konkurranser i litteratur, egentlig er det noe forbannet tull og bør forbys ved norsk lov. ”Man kan inte tävla i musikk” som den svenske delen av antibevegelsen mot melodi Grand prix sa i en nå stadig fjernere fortid. Det er også uheldig at det settes fokus på noen få bøker på bekostning av andre som også burde fått oppmerksomhet. Det finnes også bøker som trass enkelte litterære svakheter har interessant historier å fortelle.
  • På en annen side, er det liksom verre å konkurrere i litteratur enn i idrett, det finnes da forpokkermeg så mange gode bøker og bør man ikke skille klinten fra hveten og få fram det som virkelig er bra? Og samtidig får vi jo anledning til virkelig å feire barne- og ungdomslitteraturen og jammen kan vi unne oss den fornøyelsen. Og dessuten er det så altfor få anledninger en stakkars underbetalt bibliotekar har for å få seg litt gratis børst.
  • OK, men trenger vi virkelig tre forskjellige institusjoner som vurderer litteratur? (Dessuten finnes det noen mindre men jeg kan ikke ta med alle). Jo, det er faktisk ikke så dumt for ikke å si helt nødvendig - hvis vi nå SKAL bla bla bla og det SKAL vi altså bla bla bla - at litteratur blir vurdert flere steder av tunge aktører – og slik at ikke bare én institusjon blir sittende med den endelige fasiten for hva som er det beste.
  • Om det ikke er litt pussig at det er så forskjellige nomineringer? Nei tvert i mot er det et sunnhetstegn og som jeg har sagt til kjedsommelighet; å vurdere og premiere litteratur er ingen eksakt vitenskap. Tenk bare på nobelprisen. Eller stilbedømming i hoppsport for eksempel. Eller... ja alt som ikke har med tid, vekt og andre målbare størrelser å gjøre.

søndag, februar 19, 2012

”Det gjør ingenting. Sånt skjer.”

Du har nok sett den du også, den YouTube-videoen hvor en sjelvende skolegutt skal prøvesynge i Britain's Got Talent foran tre blaserte dommere.



Ingen kan vel se denne videoen uten å få en solid klump i halsen.

Bart, helten i boka Sangen om en brukket nese av Arne Svingen er i samme situasjon. Sangtalentet er stor men selvtilliten er lav. Han blir ikke så mobbet som Andrew Johnston, i klassen blir han akseptert men kanskje ikke så veldig mye mer.

Bart bor sammen med sin mor på ett rom i en sosialbolig, moren er temmelig ute å kjøre, overvektig, drar ofte på byen og drikker seg full, slik at Bart seinere om natta blir vekket og må hjelpe henne i seng. Ofte er de uten både penger og mat, kostholdet er mildest talt ensidig, Bart kan ikke ta med kamerater hjem, i det hele tatt er det ikke grenser på elendighet.
”Jeg trekker pusten og går hjemover. Noen ganger må jeg nemlig trekke pusten før jeg går hjem også. S 23
Dette kunne virkelig ha blitt noe nitriste greier. Men det blir det ikke.

Bart er en herremann med integritet som aksepterer sin skjebne med verdighet, og gjør det beste ut av situasjonen.
”Klart jeg har drømt om å stå på en scene og oppleve applaus og jubel. Følelsen er antakelig bedre enn fantastisk. Men det kommer ikke til å skje. Det fine med meg er at jeg bare aksepterer at alt ikke kommer til å ordne seg her i livet. Bare idioter tror at alt blir bra. ”37
Men helt uten optimisme er han ikke:
”Hvis en bursdag begynner dårlig, kan den jo bare bli bedre. De fleste bursdager bør ha en jevn stigning utover dagen. Det hadde vært mye verre om bursdagen hadde endt dårlig” 105.
Selvfølgelig gir boka assosiasjoner til ”Mitt liv som hund”:
”Uansett hvordan man har det, er det alltid noen som har det verre. Selv om jeg ikke ønsker at noen skal ha det fælt, er det på en måte fint.” 128.
Bart er en stayer, han overlever og han ordner opp både for seg og moren og resten av blokka. Den hardt tiltrengte dugnaden han setter i gang kan kanskje bli litt Anne-Cath Vestly men fankern heller, hvem har sagt at det ikke kan finnes både håp og godhet i verden.

De som ellers er med er:
  • Mormor, snill, men skjønner ingen ting....eller?
  • Bryn Terfel, berømt... herregudda, de som ikke veit DET altså kan bare skamme seg,
  • Ada, klassekamerat, helt upålitelig, lekker hemmeligheter som en sil, men samtidig til stor støtte for Bart, og akkurat det er en fin ting med denne boka, at ingen av personene er enten eller, og slik er det jo gjerne i livet,
  • Geir, narkoman, men god på bunnen som det heter,
  • Cheap Charlie, en annen narkoman,
  • Den fortapte far, (her kan kanskje den voksne leseren ta seg i å lure på hvordan forfatteren ville komme i havn, i hvert fall gjorde jeg det men – uten å røpe noe – det gjør han!)
  • Læreren,
  • Diverse klassekamerater,
  • med flere.
  • Kunne kanskje ta med boksetreneren og ikke å forglemme
  • Muhammed Ali som indirekte spiller en viktig rolle for Bart.
Boka har en særdeles sterk fortellerstemme, Bart er virkelig en sjarmerende fyr som leseren får sympati for. Vi aner at det skal gå bra med Bart til slutt. Jeg burde kanskje ha skrevet noe om hvor den brukne nesa kommer inn, men dere kan heller lese boka selv, det synes jeg virkelig dere skal. Dette er den beste boka Arne Svingen har skrevet, og en av vårens beste barne- og ungdomsbøker og enda er vi ikke ferdige med februar!

Bart is the man!

torsdag, februar 16, 2012

Fasiten

Etter diverse spekuleringer, revideringer og grublerier ble endelig nominasjonene offentliggjort!

Ha ha ha!



Eller for å si det med Manfred Man: ha ha said the clown!

onsdag, februar 15, 2012

Død, hvor er din brodd?

Dagene før mai av debutanten Sanne Mathiassen er vel en av de tristeste bøkene jeg har lest på lenge. (Holdt på å skrive ”den triste boka jeg har lest” men tross alt, da!)

Ei ung jente savner faren sin som har forsvunnet på sjøen, moren har nok med sin egen sorg, kjæresten har dumpet henne fordi han ikke orker lengre og attpå til fått seg ny kjæreste som hun til stadighet må møte enten i butikken eller andre steder og gjerne sammen med den tidligere kjæresten. Handlinga fra ei lita bygd i Nord- Norge. Kan det verre bli?

Dette er en jegfortelling, muligens en såkalt punktroman, og boka er usedvanlig velskrevet. Godt og språk med originalitet og med innlevelse. En imponerende debut må man vel kunne si.

Ensomheten åpenbarer seg som en person som kalles Knut. Denne Knut er ganske konkret i handlinga, sitter på bagasjebrettet på sykkelen, spiser opp pølsene hun hadde planlagt å kaste på ekskjæresten og rivalen, til og med strikker han etc. Dette grepet fikk jeg litt problemer med men et litterært valg man bare får godta. Slutten ( får prøve å unngå å måtte legge ut ***SPOILER*** varsel) ble veeeeeeldig tung, kanskje på grensa til å tippe over?

Etterpå varer så lenge av Karin Kinge Lindboe er andre boka om Benny. Fremdeles savner hun bestevenninnen Stella som døde i en tidligere bok. Da Etterpå varer så lenge nettopp ble nominert til Kritikerprisen blei jeg jo litt nysgjerrig, så jeg tok den med hjem og leste den i ett strekk på sofaen. Muligens fordi jeg brygget på en hard forkjølelse , grein jeg (enda så herdet lesetante som jeg er) opptil flere ganger så tårene trillet for å bruke en mer enn velbrukt klisjé. Jeg synes absolutt boka fortjener sin plass blant de nominerte til Kritikerprisen.

Som hovedpersonen i Mathiassens bok går også Benny langt ned i sorgen. Men i motsetning til i Dagene før mai, hvor bare ekskjæresten gjør klossete forsøk på å hjelpe hovedpersonen ( som jeg skam å bekjenne ikke husker hva het men så er jeg heller ikke helt å sikker om det STÅR i boka, altså med alle mulige forbehold om at jeg tar feil) har Benny flere rundt seg som fortviler:
  • Moren, kunstner, hjemkommet fra utlandet hvor hun satset på egen karriere, mens
  • morfaren, skildret med mye varme, har tatt seg av Benny på beste vis, men først og fremst er det
  • Janne, kjæresten til Stella, som siden, til Bennys forferdelse blir sammen med
  • Sara, ny i klassen, og
  • vennen Kåre
som kjemper en tilsynelatende håpløs kamp, men som sakte men sikkert klarer å få Benny tilbake til livet.

I motsetning til Mathiassens bok har denne boka en (kanskje noen vil si til overmål?) lykkelig slutt. Jeg kan tenke meg – uten å ha prøvd verken det ene eller det andre – at det kan være vel så krevende å la boka slutte godt som altså det motsatte.

Forfatteren har tatt høyde for at det er ungdom som er målgruppa. Uten at dette på noen måte forringer den litterære kvaliteten. Å skrive for ungdom er en egen ( som alle veit undervurdert) bransje. Den forrige boka om Benny, ”Stella”, ble også nominert til Kritikerprisen uten å nå opp. Kanskje det er Kinge Lindboes år i år?

Ha ha: Et morsomt sammentreff: BARE hør her: i forbindelse med Valentinesdagen tenkte jeg at jeg skulle lage en liten sak på NLB-webben, og da MÅTTE jeg jo bare ta med My funny Valentine fra Youtube. Og hvilken av de UUUUUUTALLIGE versjonene SKULLE jeg velge? Den versjonen jeg til slutt bestemte meg for kan sikkert diskuteres, men regner med at min favoritt, Chet Bakers udødelige versjon, kunne oppfattes litt sær hos de fleste i målgruppa, så den sparte jeg til bloggen til bruk på den store dagen. Og gjett akkurat hvilken sang - og med hvem - Karin Kinge Lindboe bruker i boka si!!! Men det har dere sikkert gjort alt.

tirsdag, februar 14, 2012

Litt statistikknytt

Mens jeg nå ligger her på mitt sykeleie med MacBooken i fanget tenkte jeg at jeg av mangel på annet å fordrive tida med skulle sørfe litt på nettet, for eksempel sjekke bloggstatistikken. Akkurat nå er det én sidevisning. På denne bloggposten.

Søkeord:
ut og stjæle hester analyse
Hvis den stakkarn som skal skrive oppgaven leser dette: sorry! Tro'kke jeg kan hjelpe deg, gitt! Da jeg var på din alder måtte vi skrive oppgavene sjæl.

I anledning dagen

Istedet for å irritere oss over alle amerikanskimporterte høytider som får kassaapparatene til å klinge enerverende i ørene kan vi jo hvile dem med denne klassikeren - helt gratis!

mandag, februar 13, 2012

Uuuuups igjen!!!!

Etter å ha lest Karin Kinge Lindboes siste bok måtte jeg gjøre enda en rettelse på min årlige gjetning og bla bla bla!

Og dette var forhåpenlig den siste forandringen før den store avsløringa på torsdag!

onsdag, februar 08, 2012

Ungdommen asså

UPrisen er et ypperlig for ikke å si genialt tiltak for å promotere den norske ungdomsboka. 8 niendeklasser rundt det ganske land er med på å diskutere seg fram til den beste boka, og prisen deles ut til den glade forfatter under Litteraturfestivalen på Lillehammer i mai.

Mens det før var ”de voksne” som nominerte bøkene til denne prisen, har det de to siste åra vært kidsa sjæl som har bestemt alt. Utvalget er basert på ungdommens egne anmeldelser på Les! nettsider, som jeg anbefaler alle å følge med på.

Ungdommens veier er uransakelige og uforutsigelige og her er lista over årets nominerte.
  • Kjetil Johnsen for Den 4. parallell: Maria-eksperimentet
  • May Grethe Lerum for Solstorm 1: Himmelslør
  • Åshild Moldskred for Mørketid
  • Jan Henrik Nielsen for Høsten
  • Terje Torkildsen for Dystopia III
Av disse fem er altså to av dem – kanskje litt overraskende - henholdsvis 3. og 4. bok i en serie. Både Lerums, Moldskreds og Nielsens bok har jeg blogget om før. Personlig holder jeg vel en knapp på .... eller glem det, hvem bryr seg vel om hva vi gamlinger mener! Og hva ungdommen til slutt velger tør i hvert fall ikke jeg gjette på! Det jeg derimot veit er at det jobbes grundig og samvittighetsfullt med å kåre den endelige vinner.

PS: I fjor kunne NLB tilby alle bøkene på lyd kort tid etter at nominasjonene var kjent. Vi er dessverre litt mer bakpå i år – men kan love at vi har satt alle kluter til for å tilby bøkene så raskt som mulig.

PS 2: Note to self: sett i produksjon ALLE norske ungdomsbøker så fort de er tilgjengelige og IKKE prøv å gjette hvordan boka vil bli tatt imot av den såkalte målgruppa. Det greier du ikke uansett!

tirsdag, februar 07, 2012

Enhver litteraturblogg med respekt for seg selv

MÅ jo bare markere at det på denne dag er det nøyaktig 200 siden Charles Dickens ble født! Han ble ikke mer enn 58 år gammel, det vil si like gammel som ... he he gjett hvem ... er nå.

Og hvordan skal nå JEG markere dette da? Herregud hva SKAL jeg finne på! Jo, NÅ veit jeg det!



Vi spiller denne klassikeren fra 1968. Låta heter Bleak House, altså med samme tittel som en av Charles Dickens romaner. (Men herregud det veit jo alle!) Dette var Terje Rypdals debutalbum som soloartist. Her deltar crème de la crème av norske musikere fra denne tida, blant andre ... ja drit nå for resten oppi det, det var faktisk Charles Dickens det skulle handle om nå!

Siden flere av bøkene er inspirert av Dickens egen ungdom viser vi her et ungdomsportrett av den store forfatter.

Lenge leve Charles Dickens!

mandag, februar 06, 2012

Og så har jeg lest

noen barnebøker igjen.

FLY ME TO THE MOON

Den første boka er Aldrin akrobat blir astronaut av Webjørn S. Espeland. Dette er en debutant og da vil jeg med en gang før jeg glemmer det ile til med å gi barnebokkritikk.no honnør for å anmelde alle siste års barnebokdebutanter. Der fikk den ganske god omtale og selv har jeg jo tippet på den i min årlige gjetning over nominasjonene til årets debutantpriser. Nå har jeg vel større tro på de to andre på DEN lista, men boka er småmorsom med ganske mange sprelske ordspill, om ikke alle like sofistikerte. Forfatteren har heller ikke unnslått seg litt prompehumor.

Den russiske romfareren Yuri Gagarin skal jo – i hvert fall i følge mytologien - ha fortalt at han ikke møtte noen gud ute i verdensrommet og muligens som en kommentar til dette noe tvilsomme fakta sneier Aldrin innom himmelriket, hvor han møter sin gamle bestefar og dessuten Elvis, Kongen av Rock n’roll. Det er ikke tvil om at forfatteren har hatt det moro, men det ER jo ikke til å unngå å få assosiasjoner til forfattere som Erlend Loe eller Kim Fupz Aakeson for eksempel og skal man gi seg til å sammenlikne ... men hvorfor skal vi nå drive med den der sammenlikninga hele tiden. Glem det glem det!

Alle skjønner jo hvor vår helt har fått navnet fra, og dette er i hvert fall tredje gang en norsk forfatter er opptatt av denne andremann på månen. Den første forfatteren ( med alle forbehold om at jeg tar feil her) var ... ja herregud det veit dere jo! Og den andre som jeg kommer på er Endre Lund Eriksen. Hvorfor alle disse forfatterne er så opptatt av denne astronomihistoriens evige toer kan man jo bare grunne på.

Kan kanskje legge til at det også er noen faktaopplysninger innbakt i handlinga, uten at det skulle være til for mye genanse.

HVEM ER JEG?

Mens Espeland boltrer seg hemningsløst i alle retninger er den danske forfatteren Rebecca Bach- Lauritsen, som også er debutant, mer kresen i boka ”Det er jeg som er Veronika”. Dette er en liten perle av en bok, og skal man dømme etter utstyret ser det ut som at forlaget satser mye på denne boka, med illustrasjoner av selveste Stian Hole. Den danske tittelen er "Veronika lyder som harmonika" og hvorfor i ALLE dager det norske forlaget har valgt den teite tittelen det har valgt er en gåte for meg.

Veronika er 11 år, moren er ikke av de mest solide mødre, slapp med grensesettinga og skifter stadig partnere. Veronika, moren og lillesøstra flytter ofte og Veronika får aldri slått seg til ro eller etablert seg i et fellesskap.
”Mammaen til Veronika hater Mai. Det lyder litt som meg. Meg, meg, meg. Veronika tenker at det er nok ikke helt tilfeldig.”.
Vi har med en offensiv jentunge å gjøre, som går sine egne veier. Kjærligheten Veronika føler overfor lillesøstra er fin beskrevet, og mammas nye kjæreste er ikke helt håpløs. Kanskje det skal gå bra denne gangen?

DET ER IKKE HULL I EN TANN SOM ER REN

Barnelitteraturens nestor, Philip Newth, har kom i fjor ut med ”Au! Den grusomme tannpinenes historie” som man skjønner er en faktabok. Forfatteren forteller til sitt barnebarn (i en annen fagbok; Pytonslanger i eddik og stekte elefantsnabler, var det hunden som er lytteren ) morsomme og kuriøse fakta om tannpleiens begredeligheter gjennom tidene. Dette barnebarnet har to navn, døpenavnet og et kjælenavn. Litt unødvendig da dette kan være forvirrende på unge lesere. Boka er småmorsom med en koselig grunntone, men det irriterer meg at det ikke finnes noen litteraturliste eller en fagreferent. Newth har et variert forfatterskap bak seg, og kanskje ikke helt på toppen hele tida, men varemerket er humoren og varmen. Jeg synes fremdeles at bøkene fra Kastanjegata som tar utgangspunkt i forfatterens egen barndom er de beste.

Til slutt litt musikk. Da jeg leste Aldrin Akrobat fikk jeg plutselig sangen Fly me to the moon på hjernen. Den ble første gang framført av Kaye Ballard. Siden er det jo en drøss med artister som har sunget denne sangen, for eksempel har Frank Sinatra en ganske bra versjon her.



Og her kommer min favoritt. Fly me, fly me, flyyyyy me to the mooooon!

søndag, februar 05, 2012

Og så har jeg lest ...

noen ungdomsbøker.

OSS UTVALGTE IMELLOM

Først Sirkelen av Mats Strandberg og Sara B. Elfgren. Denne boka skal være intet mindre enn en sensasjon, og er solgt til utallige land og hvis jeg ikke husker feil skal den også filmes.
Handlinga er fra et tenkt sted, et lite sted i Berslagen i Sverige. Her dreier det seg nok en gang om den store Apokalypsen. Vi møter seks ”utvalgte” jenter, som alle viser seg å ha ”kraften”.
Av innholdet ellers:
  • Hekser
  • Rådet
  • Profetier
  • En magisk bok
  • Parapsykologi
  • Demoner
  • Besvergelser
  • Magi
  • Etc etc
  • Med andre ord:
kjente begreper for dem som har vært bort sjangeren noen ganger før, og akkurat den delen av boka overbeviste ikke helt. Noe av dette blei faktisk litt prosaisk. Men i all rettferdighets navn, innimellom er boka spennende. Kan jo også ta med et par mystiske mord.

Det som derimot hever boka over det gjennomsnittelige for sjangeren er mixen mellom de overnaturlige elementene og vanlig ungdomsproblematikk, begredelig småbyliv - som alle lengter bort fra - og fremfor alt de gode personskildringene.
Alle disse jentene har sitt å stri med. Det være seg mobbing, håpløse stefedre, ensomhet og å være utenfor fellesskapet, omsorgssvikt etc. Ingen av jentene omgikk hverandre før de oppdaget disse ”kreftene” og noen av dem hater hverandre, men så må de plutselig begynne å samarbeide for å redde seg selv og resten av verden. Litt ekstra artig er det jo med selve superbitchen som på ingen måte er en verdig bærer av ”kraften”, men kanskje den mest uunnværlige. Så kan man selvfølgelig i det vide og det breie diskutere om det virkelig er unødvendig å skrive en bok på over 500 sider.

Gyldendal; takk for det gratis prøveeksemplaret jeg fikk i posten og beklager at jeg ikke fikk blogget om boka før den ordinære utgaven kom ut, men det har til gjengjeld nok av andre bloggere gjort. Flere bøker kommer i serien.

SISTE FRA RYKKINN

Så har Linde Hagerup avsluttet sin serie fra Rykkinn på 80 – tallet med Var det det det var. (Stilig tittel!)
Ingen hekser eller ”utvalgte” i denne boka, men ellers er forholdene tøffe nok, alenefester hvor hele inventaret går med ( kanskje ikke helt uvanlig foreteelse i våre dager heller) og folk som tvinger seg med på fester med rå makt. Det er de sterkestes rett og i det hele tatt et ganske brutalt miljø. ”Alle” veit jo hvordan det var på Rykkinn den gangen. Billies venner får seg kjæreste, og Billie føler seg utenfor og synes at det haster med å få seg seksuelle erfaringer. Svært sentralt i boka – som i de andre bøkene i serien – er vennskap. En fin avslutning på den fine triologien om Billie og vennene hennes.

LIVET ER NO’ DRITT!

Til slutt har eg endeleg fått lese Aldri tilfreds; Auroradagbøkene av Marie Desplechin som er den fyrste boka av to dagbokromanar. Aurora er 14 år og er som 14 – åringar flest lite nøgd med tilveret. Boka handlar om venninner, forelskingar, sysken, umoglege foreldre, skule, og dårlege karakterar. Mellom anna. Det franske skolesystemet er hardt, det skal lite til før ei utvisning finn stad. Aurora lyt og gå om att ei klasse, noko ho eigentleg gir blaffen i.
”Klassen min er ein bøling troll, læraren hatar meg, familien er i ferd med å kaste meg ut. Og vel har eg ein kjærast, men sia eg berre har to bilde av han, har eg nesten gløymt korleis han eigentleg ser ut. --- Liver mitt er drit. ”
Men – i all sitt elende har boka mykje humor og energi. Eg måtte le fleire gonger.

Ein plass i boka vert ein LOFF klemd fast i døra, og det høyrest jo litt merkeleg ut. For dei typisk franske baguettane derimot er nok dette fullt mogleg. Men nordmenn flest forbinder jo "bagetter" med noko heilt anna. Den ”norske” bagetten er kortare, og som regel fylt med noko pålegg. Konsistensen på bakverket er og heilt annleis. Så kanskje den riktige løysninga på denne oversetterutfordringa likevel er å oversette baguette med ”loff”. Eg har for resten vore inne på eit liknande problem før, då i ei oversetting frå dansk.

Her ser vi ein standard fransk baguette bakt på fransk maner. Dei skal vere 65 cm lange.

Og her har vi den typisk norske "baguetten" fyllt med pålegg, her reker, salat, kokt egg, tomat, agurk og heilt sikkert majones eller noko anna kliss. (Forhaldet mellom de to fotografiane er ikkje ein til ein. Denne baguetten er nok noko kortare enn den franske og ein kan vel nesten sjå at denne er seigare og av den typen som berre veks i munnen når ein et han. )

Hei ein typisk fransk frokost, eller petit déjeuner. Den består tradisjonelt av ein oppdelt baguett og ein croissant. Dessutan juice og kaffe med eller utan varm mjølk. På dette biletet ser det ut som at hotellet og har fleska til med noko anna bakverk. Dessuten er oppdekkinga for to.

Men denne frokosten som dei serverar på Château de Roqueperlic vert neppe godkjent av det Franske Petit Déjeuner - Selskapet sidan baguetten her er bytta ut med grovt brød. Eit grovt brudd på ein ærverdig tradisjon!

Tilbake til boka att.

Derimot får eg litt problem med den norske tittelen, Aldri tilfreds med undertittel Auroradagbøkene. Den franske tittelen er Le journal d’Aorore, altså direkte oversatt Auroras dagbok. Rett nok er vår heltinne sjeldan særleg nøgd med livet, men dette er den vaksnes tolking av sinnstilstanden hennar. Ho ville neppe ha sagt slik om seg sjølv. Livet ER jo noko drit. Sjølvsagt er ho då ikkje tilfreds, og heilt overflødig å kommentere. Ein kan seie kva ein vil om fjortisar , men den store sjølvinnsikta har dei jo ikkje.

Men ho Aurora let seg slettes ikkje kue, dette er ei jente med sterk personlegdom!

lørdag, februar 04, 2012

UUUUPPPSSS!!

Grunnet en beklagelig forglemmelse har jeg måttet gjøre en forandring på min årlige sikkert vanvittig populære bloggpost "Hvem fankern blir nominert til departementets årlige prisutdeling av barne- og ungdomslitteratur i år da?".

onsdag, februar 01, 2012

Da har man vært på Litteraturhuset

og opplevd Torgny Lindgren. Og hva kan man si? I hvert fall at dette er en vennligsinnet forfatter som gir mye av seg selv, samme hvem intervjueren er. Og hadde kjemien stemt hadde opplevelsen blitt enda større både for publikum og med all sannsynlighet også for forfatteren. Neste gang blir jeg hjemme og leser en god bok i stedet.