torsdag, september 27, 2012

Dette bibliotekbesøket glemmer jeg aldri

Sist mandag dristet jeg meg til å ta buss 401 over bygrensa for endelig å besøke Lørenskog bibliotek som for ikke lenge siden har fått nye fræshe lokaler.

Her plassen foran kulturhuset hvor biblioteket holder til i de tre nederste etasjene. Legg merke til den litt stilige plaskedammen til venstre.

Og her er inngangspartiet med glassvegger. På skjermen over døra ser vi at selveste Finn Kalvik skal opptre denne aftenen. (Tida med de amatøraktige håndlagete plakatene er for lengst forbi! Og bra er vel det...) 

Her viser Heidi stolt fram lesetreet hvor unga kan kroe seg med bøker, mens

foreldrene er henvist til  V.I.P - avdelinga hvor de kan lese voksenbøker. For eksempel om barneoppdragelse og andre emner foreldre med respekt for seg sjæl burde sette seg inn i.

Her en gløtt inn i ungdomsavdelinga med publikums-PC-er i forgrunnen. Hva de merkelige greiene i forgrunnen er? Følg med, følg med...

Her ungdomshylla.  (Legg merke til én ting her, folkens. Men dette kommer vi også tilbake til!) 

Men FØRST bokrobotene som sorterer bøkene så personalet slipper, og kan bruke tida til noe annet. Når trallene er fulle tar de heisen opp i riktig etasje! Du store alpakka! Fortsettelse følger...

Men først kan vi jo roe oss ned med en bok med utsikt over motorveien i denne elegante lenestolen. Ikke noe furumøbler herihuset, nei!

Dette liker jeg! Åpent magasin for publikum som liker bøker med lav omløpshastighet og andre rariteter. Ja, dere leser riktig! Personalet på Lørenskog bibliotek er så dristige at de tør å slippe lånera inn i magasinet  - helt på egen hånd!!!!

Nei, la oss roe oss ned men litt hyller igjen. Runde delikate seksjoner. Legg også merke til de store hyllemarkørene. Selv den mest nærsynte skulle med letthet finne krim-hylla!

Nå er vi kommet til "robot-rommet" i 3. etasje med de bøkene  som hører til her, og

her demonsterer Heidi hvordan man kan

vippe trallen opp, slik at personalet enkelt kan sette de sorterte bøkene på riktig hylle.

Og så mine damer og herrer, det beste av alt (lekker arkitektur og glassvegger til tross) : TAAAAA RAAAA: en av mine kjepphester: hyller med BOKFORSIDENE ut!!!!!!! Heidi demonsterer her hvordan man finner fram på hylla. HØRER jeg innvendingene hagle? Tenk om en bok ikke står HELT riktig etter alfabetet og Dewey!!!  ÅÅÅÅÅ,  LA meg få slippe!!!

Og til slutt var det konsert med Finn Kalvik. (Kanskje ikke det beste fotografiet av denne folkekjære trubaduren men til gjengjeld har jeg tatt det sjæl!). Temaet var Inger Hagerups diktning med vekt på Finn Kalviks tonesetting. Og er det noen som får fram de bedre sider hos denne artisten er det vel nettopp Inger Hagerup. Og Kalvik var et oppkomme av fortellerglede. En fin opplevelse. Takk til Kalvik og takk til Lørenskog bibliotek og ikke minst Heidi Arrangementsansvarlig.

Jeg husker for resten en konsert med Hagerup og Kalvik på Clup 7 i de glade 70 - åra. Stinn brakke! Tar jeg ikke helt feil i min presenile tilstand ble begivenheten tatt opp på NRK, men dessverre fant jeg ingenting på YouTube. Hadde det vært for mye forlangt!  Vi får trøste oss med dette opptaket av Hagerups barnesanger.

På vei til bussen etter et mildest talt vellykket  bibliotekbesøk tok jeg dette fotografiet av Lørenskogs nye kulturhus som lyste som et fyrtårn i høstmørkret.

PS: klikk på bildene hvis dere vil forstørre dem.

onsdag, september 26, 2012

Fjortiser

FJORTIS 1
Så to bøker som begge har fjortisjenter i hovedrollen. La oss begynne med Lille Ekorn av Linn T. Sunne. Meeeennnn – i ALLE dager, da! Denne gangen skriver Linn T Sunne på bokmål! Akkurat som Eva Jensen som jeg nettopp har blogget om har også Linn T. Sunne skifta målføre siden sist. OG forlag. Det var da voldsomt så pop bokmål har blitt blant nynorskforfattarene då!

Aurora er en usedvanlig talentfull håndballspiller og treneren, Gaute, gir henne ekstra mye oppmerksomhet. Og begynner å sende henne statig flere sms-er av den typen en trener ikke burde sende til en fjortenåring. SMS-er som får den voksne leseren til å grøsse og bare vil gå inn i handlinga og ta for seg denne umodne mannslingen. I starten blir Aurora smigret over all oppmerksomheten . Kan vel røpe såpass at det denne gangen ender slik det burde. Et viktig tema som tas opp altså, kan faktisk ikke huske at overgrep fra trenere har vært skrevet om i noen ungdomsbok før, og som vanlig for denne forfatteren er det behandlet på sobert vis.

Replikkene sitter som et skudd, vennskapet med bestevenninna Josefine er skildret med varme, og personene er troverdige. Her er ingen unødvendige utbroderinger men rett på sak.

FJORTIS 2
Charlotte Glaser Munch har også skrevet en bok om ei ung jente som blir besatt av en eldre mann. (Altså eldre i betydning alt for gammel for en tenåringsjente men det skjønte dere vel. ) Akkurat som Sunnes bok er også dette en jegfortelling. Boka heter Alt jeg vil er å kysse deg. 

Sara har flyttet fra Tromsø til Asker og er ikke fornøyd med situasjonen. (Ingen ting å si på det, hvem flytter frivillig fra Tromsø til Asker liksom, men nå sporer jeg muligens litt av. ) Hun savner sin bestevenninne og gjør vel ærlig talt heller ikke så mye for å få nye venner. I Tromsø var hun en aktiv streetdancer men heller ikke dette vil hun ta opp igjen i Asker. Flyttinga gikk veldig fort for seg, og hvorfor hastet det så mye for foreldrene mon tro? Dette avsløres etter hvert uten at JEG trenger gjøre det her.

Det eneste lyspunktet er å være barnevakt for lille Ivar på ett og et halvt år. Ivars mor, Mia, får stor betydning for Sara, nærmest som en storesøster. Men Mia forlater familien for en annen mann og Sara føler seg sveket. Mia og mannen, Adam, har delt foreldrerett, så Sara fortsetter å være barnevakt når ungen er hos faren. Etter hvert blir hun ganske betatt av Adam, som ****MULIGENS SPOILER**** altså går over streken.

Som i Sunnes bok er Saras følelser og handlinger troverdige slik man kan forvente seg av fjortenåringer. Regner også med at boka vil slå an i målgruppa, forfatteren skriver godt om unges hverdag. Ellers har Glaser Munch med all sannsynlighet skildret verdenslitteraturens til nå aller raskest gjennomførte IKEA-besøk, i løpet av ”minuttet” klarte far og datter å kjøpe seng, sofa og hylle. OG betale og bestille levering. Hva er forresten en svensk sjokoladebolle? (Det må jeg teste ut neste gang jeg er på dette helvetet på jord!)

Litt pussig: – eller kanskje ikke – i begge bøkene er blogging et tema. Moren til Aurora er interiørblogger, mens Sara blogger som om hun var en småbarnsmor (!). To gode bøker om ( og med all sannsynlighet også mest for) unge jenter, altså. Hvis jeg skal tippe hvilken av bøkene som kan bli nominert til Brageprisen etc etc holder jeg en knapp på Sunnes. Og som alle sikkert veit: i år er det ungdomsboka som er Brages spesialpris. Kan nesten ikke vente på nominasjonene! Gjett om jeg skal sitte på Twitter denne gangen også! 

EDIT en lørdags morgen: Linn T. Sunne er jo faktisk vært blandingsbruker av norske målføre i flere år.  Noe jeg burde ha husket. Nok et tegn på min presenile tilstand. Derimot skriver Charlotte Glaser Munch - i hvert fall til nå - kun på riksmål og har til og med mottatt Riksmålsforbundets barne- og ungdomspris.  Det er godt at noe er konstant her i verden.

søndag, september 23, 2012

Do the right thing 2

Jokeren av Markus Zusak er denne forfatterens andre bok på norsk. (Den første er som kjent Boktyven, også den opprinnelig skrevet som ungdomsbok, men det norske forlaget bestemte at den skulle være en voksenbok. Og dette sier jo litt om hvor tøyelig begrep ”ungdomsbøker” er.) Mens Playground, som jeg nettopp har blogget om, har ungdom som adressat er Jokeren mer en crossover.

Begynnelsen er ustyrtelig morsom. Vi kommer midt oppi et bankran og Ed Kennedy, 19 år og taxisjåfør,  og kameratene hans, alle noen litt forsofne typer,  ligger på gulvet. En av dem er opptatt av at raneren skal bli ferdig i tide slik at de slipper parkeringsbot. Og det hagler noen virkelig artige replikker mellom gutta. Siden blir det mer alvor.

Ed bor i et nedslitt hus i et forslummet område, med en stinkende kaffedrikkende hund som samboer. Plutselig får han oppgaver fra en mystisk oppdragsgiver med noen heller brutale medhjelpere. Han mottar spillekort med adresser til utvalgte personer som trenger hjelp med større eller mindre problemer, og leseren møter mange hverdagskjebner. Ed ordner samvittighetsfullt opp, ofte med uortodokse metoder.

Boka handler om å gjøre noe for andre, og om ekte godhet. Rett og slett å vise omtanke og prøve å gjøre verden til et bedre sted, om ikke for alle på en gang så i hvert fall for noen. 
 ”Du vet, det sies at det finnes talløse helgener som ikke har noe med kirken å gjøre og nesten ikke vet noe om Gud. Det sies at gud er nær disse menneskene uten at de selv aner det”
”Du er et av disse menneskene, Ed. Det er en ære å kjenne deg. ” ( Fader O’Reilly s 194.)
Boka kan faktisk også minne litt om filmen Der Himmel über Berlin som jeg anbefaler alle å se og som finnes på en hver DVD-sjappe nær deg. For eksempel på Platekompaniet. (Som snarest burde døpes om til DVD-kompaniet.)

Tilbake til boka. Det er de små ting som gjelder, bare litt ekstra lysepærer i julebelysninga for eksempel, kan gjøre en forskjell. 
”Det er ikke rare greiene, men jeg antar at det stemmer, det de sier : Store ting er ofte små ting som blir lagt merke til.” s 272 
Boka sier også mye om vennskap og om kjærligheten så denne boka rommer mye. Vår venn blir konfrontert med mye trist og leit og ofte tragisk på grensa til det uutholdelige, men innimellom er boka ustyrtelig morsom! Dette er et overflødighetshorn av en bok som burde gi den mest gretne av oss tro på det gode i mennesket. Kan kanskje legge til at handlinga er fra Australia, og down under er jula ( antakelig som kjent) om sommeren. I dette intervjuet sier forfatteren at replikkene mellom Ed og kameratene er ”very Australian”, men ikke verre enn at norske ungdommer skulle kunne identifisere seg med dem. Dette burde være den ideelle julebok for alle lesevegrende unggutter. Utfordringen er muligens å få dem til å løfte blikket fra skjermen og sette seg ned med ei bok.

PS: Boka kan leses uavhengig av den store høytid .


PS 2: Apropos Der himmel über Berlin. Kanskje vi skulle unne oss en liten scene fra denne filmen.

Og når jeg nå først sitter her: hva med denne hvor den allsidige skuespilleren Peter Falk som derssverre døde i fjor medvirker!

fredag, september 21, 2012

Do the right thing!

Bokhøsten er over oss, og pliktlesinga går så det suser. Noen ganger en ren fornøyelse, andre ganger ikke. Nok om det.

I det siste har jeg pløyd meg gjennom et par skikkelige mursteiner. Den ene er Playground av 50 Cent. Ja, du leser riktig. Det er faktisk rapperen himself som skal ha skrevet denne boka for å gi sin egen sønn riktige holdninger. Boka har også en medforfatter.

Hvorfor boka ikke har fått norsk tittel kan man jo lure på, men ellers er det ikke noe gæernt med oversettelsen. Hovedpersonen / jegfortelleren i boka er Butterball, 13 år gammel. Boka starter med at han sitter hos psykologen og forteller hvorfor han brutalt slo ned klassekameraten Maurice. De stadig gjentagende samtalene med psykologen ( som han selvfølgelig får et mer positivt forhold til etter hvert uten at det skulle være nødvendig å legge ut noen spoilervarsel) fungerer som et godt litterært grep. Det er altså ikke noen mønstergutt vi har med å gjøre, men sammenliknet med 50 Cents egen oppvekst er det peanuts.

Moren har tatt med seg sønnen og flyttet fra faren og gutten har ( som det burde framgå av ovenstående) tilpasningsvansker. I starten er han ganske negativ til psykologen, han føler seg sveket av moren og ser opp til faren. Han har problemer med skolekameratene og blir utsatt for mobbing.

Bokas er ganske spennende, det skjer noe hele tida, men bokas sterkeste side er den gode fortellerstemmen, optimismen (tross alle odds) og varmen. Kanskje Butterball litt fort forsoner seg med sin oppdagelse av hva slags drittsekk faren egentlig er, men la oss ikke henge oss opp i bagateller. Jeg kan vel røpe at mye tyder på at det skal gå bra med vår antihelt, han viser seg å ha mange gode sider og talenter å spille på.

Dessuten er 50 cent mer positiv til lesbisk samliv enn man kanskje kunne tro. Gangstarappere er bedre enn sitt rykte. I hvert fall 50 cent. Boka er kanskje litt i tykkeste laget for de leseutrente ( over 300 sider) men det er god avstand mellom linjene og mye luft. Rett og slett en god ungdomsbok!

PS: Den andre mursteinen kommer jeg tilbake til!

torsdag, september 20, 2012

Og så har man vært på bokfestival igjen

Siden jeg var plaget med den sedvanlige høstforkjølelsen fikk jeg ikke gått på noen arrangementer denne gangen, håper ikke at jeg gikk glipp av noe sjelsettende.

Her et oversiktsbilde tatt på søndagen, da jeg tok sjansen på å kreke meg ned til sentrum. At det var et heller nitrist høstvær kan selvfølgelig ikke Oslo bokfestival lastes for.

Så er vi vel klare for litt nærbilder av hva teltene kan inneholde av godbiter  "for å fremme boka og lesegleden" .
Her har vi noen stabler av et par bind i serien "En pingles dagbok" og et et bind av Doktor Proktor- serien. Muligens fjorårets til den nette sum av 149;- .

Her er "Den store kakeboka. Og som det skulle framgå: kaker nok til alle. (Burde kanskje også ha tatt med noe av cupcakelitteraturen. Hvert forlag sin cupcakebok! Nam nam! )



Fifty Shades of Gray. Hmm hmm.

Her stabler av Victoria Hislop, Cecilia Samartin, Jan Erik Fjell og en strikkebok. I år er det Mariusgensere som gjelder.

Ah, endelig fant vi Deichmanstanden, her to brave Deichkvinner som mer en villig demonsterer de nye lokalene Deichman en gang skal flytte inn i i en forhåpentlig ikke altfor fjern framtid. Til venstre Gjertrud Øvland som vant NM i litteraturformidling i år. Ingen stor overraskelse, dette KAN jo vi bibliotekarer. Gjertrud står også bak "Den store stygge bloggen om barnebøker".

"Småforlagene" har også fått sin avdeling,

deriblant Magicon Forlag, dessverre uten unge Størksen i dag. Derfor blir det ingen bilder av ham på herværende blogg! Bedre lykke neste gang, Svein!


Og hva ser vi her? Jo, stabler av Unni Lindell, Jørn Lier Horst, Jan Eirik Fjell, Tom Egeland, Anne B. Ragde  og ...

... ja, du gjetter riktig: Cecilia Samartin.


Så ruslet jeg bort til Norli - teltet i Universitetsgata for å sjekke hva slags godbiter det var å finne her.

Her var det pallesalg hvor du kunne sikre deg et kupp for noen skarve tiere.

For eksempel fjorårets hit, Julekuler, av Arne og Carlos. (Eller var det forfjorårets.)  Anyway; selvstrikkede julekuler kan man aldri få nok av! Og da er det sikkert smart å starte strikkinga så tidlig  som mulig. På en annen side: jul er det hvert år!

Bannerne langs med Karl Johan gjorde reklame for Matstreif i år. Da jeg ruslet ned på Rådhusplassen var det bare å konstatere at dette arrangementet var over allerede på lørdagen. Men som det skrevet står, vi lever ikke av brød alene.

PS: Da jeg gikk mot Nationaltheateret for å ta banen hjem fikk jeg  en brosjyre med tilbud om å  vinne en signert bok av ... gjett hvem! 

onsdag, september 19, 2012

Kort og godt

Når jeg nå nok en gang skal pløye meg igjennom barne- og ungdomsbokhøsten er det en lise å lese bøker av forfattere som Eva Jensen. Årets bok heter Noen roper navnet mitt, men – uuups - hun har skiftet forlag siden sist og dermed også målføre. (Gir ikke Aschehoug ut nynorskbøker lenger?). Men la oss ikke henge oss opp i språkpolitiske bagateller. Kanskje forfatteren  bare vil teste ut bokmål.

I denne boka møter vi en 17 – åring ved navn Monika. Foreldrene er skilt ( holdt på å si i hvilke barne- og ungdomsbøker er de ikke...) og moren har forsvunnet før hun ga datteren beskjed om at 
”Nå kan du bo ei stund hos faren din” 
Dette setter jo i gang en del sladder og baktaling, men temaet er behandlet på glimrende vis uten fordømmelse fra forfatterens side.

Men Monika sliter. Hun savner moren, hun veit ikke hvor hun skal gjøre av seg eller hvor hun hører til. Som mange på samme alder vet hun heller ikke HVA hun vil, bortsett fra at hun ønsker en pause fra videregående, men faren er jo ikke så begeistret så der blir det en fight.

Av andre personer vi møter er Charlie, barndomsvennen, som hun har et litt komplisert forhold til. Boka starter med at hun slår opp telt ved morens barndomshjem og møter siden flere av morens eldre slektninger. Dette skulle være nok stoff til å fylle en bok på 300 sider litt pluss litt minus, men Eva Jensen er en forfatteren som får sagt svært mye få sider - og mellom linjene. Med få ord og setninger gjør hun fine portretter av personene i boka og Monikas reaksjoner på dem.




PS: mens 17-åringer er noe underrepresentert i populærmusikken til fordel for sweet sixteens er jeg glad og stolt av å kunne presentere denne musikalske godbiten!

onsdag, september 12, 2012

I put a spell on you

Årets bok av Tor Fretheim heter Kjære Miss Nina Simone. Nær sagt som vanlig for denne forfatteren ganske triste greier. Men som alle veit, livet kan være ganske kjipt. Det er litt vanskelig å skrive om denne boka uten å røpe for mye. Men vi skjønner fort at det har skjedd noe fælt, og naboene legger ned blomster og lys i trappa.

Siden er det Simon som overtar fortellinga. Han sitter med en laptop på toget på vei til... hvor kommer fram helt i slutten av boka. Gutten er 18 år, oppkalt etter foreldrenes yndlingsartist, Nina Simone. Han liker ikke Nina Simone. Foreldrene spiller henne ofte på full guffe på soverommet. Hvorfor? Og det så høyt at naboene lurer på om de skal klage. Ellers er faren pen i tøyet, kultivert og har et godt omdømme. Og forholdet mellom far og sønn er varmt. Moren er vakker men gåtefull. Siden forsvinner hun og en ukjent mann tar kontakt med Simon.

Det er en trist virkelighet forfatteren utsetter den unge hovedpersonen (og de unge leserne) for. Enkelte sider i boka er knapt til å bære. Det er nesten så man lurer på om ungdommen trenger innblikk i alle sider ved voksenlivet. Det er trist, det er trist, men intenst og vakkert ... som en sang av Nina Simone. Skrevet slik Tor Fretheim kan.

Så får jeg kanskje tilgi at forfatteren lar hovedpersonen hate en av mine absolutte yndlingssangerinner. Hun levde et trist liv med ... eller nå holdt jeg på å røpe litt mye, for kanskje heller ikke derfor er Nina Simone helt tilfeldig valgt.

Menasså skjerpings, Cappelen Damm. Høyre side av vaskeseddelen er borte!

Til slutt litt musikk. En sang det refereres mye til er I put a spell on you. Ingen synger vel den sangen bedre enn Sina Simone, men Screamin Jay Hawkins er neimen ikke dårlig han heller.



Og Alan Price er jo heller ikke borte.

søndag, september 09, 2012

Stand by your man

Når Levi Henriksen skriver barnebok blir man selvsagt nysgjerrig. Jeg liker godt artiklene han skriver i Aftenpostens søndagsnumre. (De pleier ikke å ligge på nett, ikke- abonnenter kan bare ha det så godt.) Men som alle veit, at en forfatter skriver godt for voksne trenger ikke nødvendigvis bety at forfatteren behersker å skrive for barn.

Levi Henriksen har i et intervju i Aftenposten sagt at:
”Men for unger flest er det vondt når mor og far skiller seg. Noen ganger tenker jeg at folk skiller seg for lett, at de burde kjempe mer for barnas skyld. Det er kanskje et sykdomstegn i tiden når så mange voksne ser ut til å sette egne behov foran barnas, funderer han.”
Siden jeg leste intervjuet først og vi veit at mannen har bakgrunn fra pinsebevegelsen kan det jo være grunn til å være litt spent på hvordan dette skulle barke hen.

Ikke veit jeg hvor mange skilsmissebarn det finnes i barnelitteraturen i forhold til i virkeligheten (hvor det også som kjent finnes mange) men det er en del. I de fleste tilfeller har hovedpersonen forstått å tilpasse seg, selv om det kan være noen komplikasjoner og irritasjonsmomenter. Men i Henriksens bok har hovedpersonen valgt å ta opp kampen for foreldrenes gjenforening.

Vi møter Astrid Baros, 10 år gammel. Foreldrene har ”vokst i fra hverandre” og begge har funnet nye partnere, som Astrid insisterer på å kalle Ponni-Pia og Domrot, Domrot, Domrot. (Egentlig heter mannen Tormod men Astrid har fått for seg at hvis man sier navnet til en person tre ganger høyt baklengs kan man få vedkommende til å forsvinne.)

Den usedvanlig handlekraftige hovedpersonen pønsker ut en plan slik at hun og foreldrene blir tvunget til å være sammen på en øde (eller er den det etc?) øy. Men det er mye som skjærer seg i forhold til slik hun hadde tenkt seg. Innimellom blir det faktisk skikkelig spennende, med mye action og dramatikk. Handlinga er – som i mange spenningsbøker - helt på sida av virkeligheten, men ikke verre enn at vi ut fra sjangeren godtar det.

Boka er småmorsom med en trivelig fortellerstemme. Det er Astrid selv som forteller. I det samme intervjuet sier forfatteren at han er inspirert av ”Mitt liv som hund”. Nå er det en stund siden jeg så den filmen og har aldri lest boka men det er muligens hovedpersonens imponerende triviakunnskaper som menes. Hun er et sant oppkomme av faktaopplysninger og burde være et funn for ethvert quizlag. Men jeg lurer nå litt på om en 10-åring bruker uttrykk som ”er helt grunnleggende for at jeg skal klare” s 11 eller ”alle svarer bekreftende” s. 195.

Jeg synes ikke at dette er noen moraliserende bok, selv om det kommer klart fram hva forfatteren mener om skilsmisser. Her er varme og feelgood og jeg må innrømme at jeg faktisk felte en aldri så liten tåre mot slutten. Om det blir happy ending? Gjett tre ganger.

Om denne boka kan gi trøst og håp til andre barn som er i samme situasjon som Astrid- enten nå foreldrene allerede ER skilt eller skal – er jeg derimot ikke så sikker på. Det skal som kjent mer enn heltemot og innfløkte planer ála Egon for å påvirke foreldre. I en skilsmissesituasjon er og forblir barn maktesløse og underkastet foreldrenes handlinger.

Til slutt litt musikk. Alle som har lest noe av Levi Henriksen veit jo at han liker amerikansk populærmusikk. Men i denne boka slår han et slag for den svenske visesangeren Cornelius Wreeswijk med vekt på denne vakre sangen. Så da kan vi jo høre litt på den.


Akkurat den sangen er det jo flere som har spilt inn, kanskje vi skal unne oss en tolkning til. Ikke dårlig den heller!

Helt til slutt vil jeg anbefale Linns glimrende anmeldelse i Barnbokkritikk.no.

PS: Så kunne man kanskje også bemerke at det hadde vært interessant om barnelitteraturen snart kunne vist andre samlivsformer enn den tradisjonelle kjernefamilien. Hvem det nå skulle være som påtok seg oppgaven.

torsdag, september 06, 2012

Gutter. 3.

Hovedpersonen i Taus av Harald Nortun er Kai, rundt 12 år. Han gjør alt han kan for å unngå å snakke. Det gjør neppe tingene noe bedre at han går i skolens mest bråkete klasse. Han er asosial og vil ikke delta i klassefester eller skoleturer. Klassekameratene blir provosert av tausheten og noen ganger går de over streken, ved en anledning temmelig brutalt. Læreren når heller ikke fram. Jeg skal være forsiktig med å sette noen diagnose på en romanfigur men alt tyder på at han lider av en depresjon. Han unner seg ingen gleder og vil heller ikke å be om noe hvor mye han enn ønsker seg det. Ganske triste greier med andre ord.

Han liker ingen, heller ikke familien sin. Faren er en ganske firkanta og ufølsom type, moren gjør så godt hun kan. Storebroren er ikke spesielt snill. Et vendepunkt kommer når Anja, en jevnaldrende jente som er en helt annen type enn Kai, flytter til stedet. Sammen med henne og moren hennes klarer han å slappe av. Anja og moren blir sett litt skjevt på i bygda, uten at det kommer klart fram hvorfor. Muligens for å vise at dette er et noe innskrenket bygdemiljø? Anja skal begynne i Kais klasse. Og hvordan kommer det til å gå?

Jeg klarer ikke å få tak på hovedpersonen og det er faktisk også litt vanskelig å få sympati for ham. Kanskje fordi personsskildringa ikke er levende nok. Jeg skjønner heller ikke hvorfor han er så til de grader uvillig til å si noe som helst, om det så bare er å komme med en enkel saksopplysning.

Jeg lurer også litt på hvordan målgruppa vil ta i mot denne boka. Det er ingenting som forklarer hvorfor han har disse problemene, og boka viser ingen vei ut av dem.
”Han er skuffet over seg selv fordi han ikke kan forklare hvorfor han er slik han er. Han har en hemmelighet han ikke aner hva er” s. 151.
Boka mangler humor og har heller ikke mye varme, noe som kanskje kunne ha gitt leseren litt hvile i all elendigheten. Dessuten blir det litt mye gjentakelser og boka burde nok ha vært kutta noe ned.

Men det skal forfatteren ha; det er ikke ofte man får lese om en kalvefødsel i barnelitteraturen. (Det er Kai og storebroren som må til pers.) Ikke akkurat munter lesning det heller.

Taus er Harald Nortuns andre barnebok.

onsdag, september 05, 2012

Gutter. 2.

I boka Noe usynlig av den irske forfatteren Siobhán Parkinson møter vi 11 år gamle Jake. Hans store drøm er å bli ”fiskemaler” av alle ting. Han møter Stella, en like spesiell jente, hennes hovedinteresse er å samle på ord.

I begynnelsen av boka får vi vite at noe forferdelig har skjedd.
”Ingen har noensinne klandret Jake for det som skjedde. Bortsett fra ham selv”.
Dette får vi vite mer om etter hvert, men kanskje jeg ikke burde røpe det her. Av andre ting som skjer i livet hans er at han får en lillesøster. Dette bidrar til at det faktum at faren ikke er hans biologiske far ( noe som aldri har vært noen hemmelighet) plutselig blir problematisk.

Mye av handlinga dreier seg om Jakes kvaler og dårlige samvittighet, og om hvordan han får hjelp til å komme seg videre. Jake er en riktig sjarmerende gutt slik vi barne- og ungdomsbibliotekarer liker å lese om, og forhåpentlig også målgruppa selv.

Boka er også en fin fortelling om vennskap mellom to svært spesielle personligheter. Stellas familie, med noen litt småpussige foreldre og en drøss småsøsken minner meg litt om en familie i en av Charles Dickens bøker, Store forventninger. Vi møter også en eldre dame som får betydning for ungene.

Boka har humor og er på alle måter en varm og trivelig bok. Den kan ikke ha vært helt enkel å oversette, boka har en del ordspill og det faktum at Jakes lillesøster heter Daisy som er det engelske ordet for blomsten Tusenfryd må også ha skapt noen utfordringer.
”Livet er ikke en dans på roser. Men roser er uansett roser. ”
Og da rant meg jo denne sangen i hu! Og joa, Lynn Anderson er jo selvskreven. Men vi slipper vel heller ikke unna K.D. Lang, gjør vi? Til slutt en litt artig variant. 

Dette ser ut til å være den første boka av denne produktive og prisbelønnende forfatteren på norsk. Hun er faktisk synshemmet, og har problemer med å lese en vanlig tekst. Og da er det jo ekstra hyggelig at denne boka kommer på lyd og punkt på NLB!

søndag, september 02, 2012

Gutter. 1.

Uka etter av Stein Erik Lunde handler om uka etter mordet på John. F. Kennedy. Han ble skutt den 22 november 1963. Da var forfatteren... vent litt, la meg sjekke... akkurat på dagen 10 år gammel! (FOR et sammentreff!) Selv var jeg den gangen 10 år, 6 måneder og 9 dager - hvis jeg har regnet riktig. Det er vanskelig for dem som selv ikke opplevde det å forstå hvor stort sjokk denne begivenheten var for oss som levde da. Den gangen var Kennedy helten, han var snill mot negrene (som de fremdeles het den gangen) og på alle måter en fantastisk mann. (Dette var noen år før vi lærte å hate Amerika. )

Bokas hovedperson, Arne, blir også preget av denne historiske hendelsen. Forfatteren har latt ham være 2 og et halvt år eldre enn han selv var, altså 12 og et halvt. Antakelig fordi dette er en alder da mye skjer. Uka etter drapet er uka da Arne tar skrittet fra å være barn til tenåring.

Vaskeseddelen sier at boka er en roman for ”alle aldre” og så kan man jo spørre seg om denne vil fenge ungdommen av i dag eller om den vil appellere mest til oss presenile mimrere.

For her ER mye snadder for oss 60 – tallsnostalgikere;
  • Den finske langrennsløperen Kalevi Hämäläinen
  • Familien Flint på TV. (Og dette er før den tida TV var allemannseie, for eksempel må Arne dra til en kamerat for å se på TV, akkurat som undertegnede måtte)
  • Arne og kameraten spiller kinasjakk ( et brettspill for de uvitende)
  • Mor er husmor og baker formkake til lørdagskosen,
  • man går på Folkeskole, og deretter Realskole eller Framhaldsskole for de mindre skoleflinke,
  • Terje ”Hengeren” Hellerud spiller ishockey på Vålerenga (han har en liten gjesteopptreden i handlinga) og
  • Ivar Formo er juniorløper. Det var
  • The Beatles og det var
  • Cliff, og foreldrene hørte på
  • Ray Conniff,
  • og Arne og kameraten blir invitert på ”dansemoro”.
Det er jo ellers ikke så mye action, bortsett fra at ****SPOILER*** Arne og kameraten blir tatt i butikktyveri for å ha stjålet ... buljongterninger (!). Men kanskje også dagens 12 – 13 - åringer vil kjenne seg igjen i Arnes følelser. Plutselig er han ikke lenger barn, og ting han før likte å gjøre er plutselig ikke så stas lenger. Jenter får en helt annen betydning og han begynner å se på sine foreldre på en ny måte. Kort sagt skjer det ganske mye med Arne i denne uka hvor han begynner å møte ”livets alvor” for å si det litt klisjéaktig.

Språket er enkelt men gjennomarbeidet. Det virker som hver setninger er skrevet med omhu. Dette er en fortelling hvor man finner mye mellom linjene. Kort sagt; en fin liten bok.

PS: Sorry, sorry: KAN ikke dy meg!

PS 2: Og her den morsomme introen til Familien Flint, denne gangen med reklame. Den burde ha et skjær av nostalgi selv for de mest innbitte anti røyk-fanatikere!