torsdag, september 24, 2015

Lost in translation

Hvilke hensyn bør man ta når man oversetter bøker for barn, som naturlig nok har færre referanser enn voksne? Hvor mye skal man tilrettelegge for norske forhold på bekostning av originalen? Regner med at det kan være en del harde valg å ta for en oversetter.

Å FLYTTE SVERIGE TIL NORGE

Da serien om Bakkebygrenda av Astrid Lindgren første gang kom ut i Norge på slutten av 40 – tallet, ble hele grenda flytta fra Småland til Norge, og da ungene skulle feire typisk svenske skikker som påskekjerring ble dette forklart med at moren til en av dem var svensk. (Mulig dette kunne ha noe med krigen å gjøre, at det ble viktig å ta vare på det trygge og hjemlige?)

Siden den gang har trendene snudd. Barn har blitt mer ”internasjonalisert” og forskjellene mellom barn i de ulike I – land er mer utvisket. Og vi voksne har kanskje fått mer tiltro til barns kunnskapsnivå og evne til kristisk tenking. Derfor ble jeg jo litt overraska da rapperen Elling Borgersen flytta hele handlinga i Kong Steves Selvlysende Hip-hopbibel av den svenske forfatteren Thomas Fröhling fra en drabantby i Stockholm til Holmlia og Oslo så seint som i 2009. (Cappelen Damm)

FRANKRIKE

I den norske oversettelsen av den franske barnebokklassikeren Le Petit Nicolas har oversetteren valgt å fornorske alle egennavnene. (Stenersen 2011). Noe som kan forsvares siden dette er beregnet for norske barn, hvorav de færreste er fortrolige med franske navn. Hvis originalnavnene hadde blitt brukte kunne disse rett og slett ha forstyrret leseopplevelsen. Derimot er de franske stedsnavnene beholdt. Hvis også disse hadde blitt fornorsket kunne det lett ha blitt forvirrende siden det franske skolevesenet er såpass ulikt det norske.


NEW YORK, NEW YORK

Så over til et par av årets b & u – bøker (faktisk årsaken til at jeg tar meg bryderiet å skrive denne bloggposten), og vi starter med et besøk i øvre amerikansk middelklasse i New York. (Ikke for første gang i oversatt barne- og ungdomslitteratur, neppe heller siste.) Tappertvillingene går til krig ( mot hverandre) av Geoff Rodkey er en riktig fornøyelig og velskrevet bok. Teksten består av intervjuer gjort av søsteren Claudia, og det 12 – år gamle tvillingparet Claudia og Reese Tapper kommer til ordet hver sin gang gjennom hele boka, supplert av brorens kamerat som er en skikkelig runner og Claudias venninner. I tillegg får vi ta del i ganske heftige sms-utvekslinger mellom ungenes prøvede foreldre. Vi kommer inn på vanlige ting i tweens liv av i dag, dataspill, sosiale medier, nettmobbing, med mer – uten å gå så veldig i dybden. Noe som neppe heller er meningen.

Og – igjen - hvor mange fornorskninger BØR en oversetter foreta uten at det nasjonale særpreget i boka forsvinner. Likevel : kanskje ( med trykk på kanskje) oversetteren ( som for resten er Egil Halmøy, en meget flittig oversetter for tida) burde ha funnet et annet ord for ”fembot”, som så vidt jeg veit er et ganske ukjent fenomen i Norge.

Her et bilde av noen "fembots" funnet fra et billedsøk på google av en nysgjerrig blogger.
Det konsumeres dessuten en god del ”Poptart” i boka, noe jeg tviler på inngår i dietten til norske barn.

Bilde av en Poptart, som det også finne masse av på nettet. Har mine tvil om at denne glassurpyntede kjeksen hadde blitt noen suksees i Norge.

Burde oversetteren ha funnet en norsk variant for dette bakverket? Da for eksempel The Cather in the Rye ble oversatt første gang til norsk i 1952 ( med tittelen Hver tar sin så får vi andre ingen (!)) av J.D.Salinger valgte oversetteren å la Holden ta seg en kjøttkake (!) da han var ute på byen, noe som strengt tatt blir litt pussig for norske lesere. Da boka ble oversatt på nytt en god del år seinere var jo hamburgere for lengst blitt en del av norsk fastfoodmeny. Kanskje oversetteren av den første utgaven burde ha valgt en annen løsning, for eksempel pølser. (Likevel fikk Åke Fen Bastianprisen for denne oversettelsen!)

Tilbake til Tappertvillingene. Jeg stusser også litt over at Claudia til stadighet bruker uttrykket ”Whatever” i den norske oversettelsen, men for alt jeg veit kan jo dette ordet ha blitt vanlig i vokabularet til dagens norske 12 – åringer.

BANNING OG ANNET FAENSKAP

Siden vi nå befinner oss i USA; den samme Egil Halmøy har også oversatt kinoaktuelle Jeg og Earl og jenta som dør av Jesse Andrews, enda en av årets oversatte bøker som fortjener oppmerksomhet. Boka skildrer blant annet et vennskap mellom to 17 – åringer, den ene fra den trygge opplyste middelklassen, den andre fra en fattig og dysfunksjonell familie. Spesielt denne Earl er en interessant skikkelse.  Forfatteren Jesse Andrews jobber også med film, og slår i boka et slag for de smale filmene. Som Fitzcarraldo, Fish Tank og Mulholland Drive. Neppe filmer en gjennomsnittelig  17 – åring ville brukt tida si på, uten at dette på noen måte er noen innvending mot boka.

Det bannes friskt og antakelig er det en utfordring å oversette amerikanske banneuttrykk til norsk. Amerikanerne tyr som kjent gjerne til Jesus og / eller Christ når de trenger til et kraftuttrykk, mens vi her til lands påkaller de mørkere makter. ”Herre Jesus i horehuset” ( s 179) er neppe noe typisk norsk banneord. Nå veit jo ikke jeg hva som står i originalen, men prøvde å google flere varianter av uttrykket på engelsk, uten treff. Derimot fikk jeg litt mer match på ”Fucking Jesus Christ”.


Lenke til Youtubevideoen. 

Apropos poptarts og andre amerikanske søtsaker, plutselig rant en god gamle klassikeren fra det glade 60 - tallet meg i hu. Så da kan vi jo til slutt høre litt på den. Sugar sugar øh øh øh honey honey øh øh øh etc. 

mandag, september 21, 2015

KANSKJE PÅ TIDE

med liten oppdatering igjen, uten at jeg akkurat tror at noen av mine lesere ( hvis det fremdeles er noen) var i ferd med å bryte sammen i krampegråt.

I år har jeg pr dato lest i alt 71 bøker og kan selvfølgelig ikke skrive om dem alle. Dessuten kjenner jeg jo ganske mange ”bransjefolk” etter hvert så kanskje jeg ikke burde skrive om noen.

DYSTOPISK
Bouvetøya 2052 av Lars Mæhle er enda en norsk framtidsroman med dystopiske elementer. Skal det ingen ende ta på endetidslitteratur. (Ha ha håper dere fikk med dere ordspillet!) Ikke overraskende for oss som leser en del barne- og ungdomslitteratur, hever Mæhles bok seg godt over det meste av norsk dystopi. Boka er spennende, og hovedpersonen er en artig outsidertype. Som i serien Hunger games er det også her en verdensomspennende realitykonkurranse. I 2052 har det skjedd en del på IT-fronten, blant annet har man skjermer operert inn i hånda og holografi er i hyppig bruk. Altså at personer står foran deg i tilsynelatende egen høy person, men så er det bare en holografisk gjengivelse. Spesielt det med hånda er jo litt fikst, og minner meg om en gammel mobiltelefonvits fra 80 – tallet som jeg ikke skal plage noen med her. (Kanskje dere kan prøve å overtale meg hvis dere møter meg i festlig lag en gang!)
Hovedtemaet i boka er klima. Forfatterens prosjekt er å lure litt klimabevissthet inn i de bortskjemte kidsa. Og jeg har jo vært inne på dette før: hvor mye faktaopplysninger er det mulig å pakke inn i fiksjon før ungdommen takker for seg?

Ellers vil jeg minne om en bok av Saci Lloyd som kom ut for noen år siden, nemlig Karbondagboka 2015, som på en særdeles humoristisk og elegant måte behandler klimakrisa. (Den boka kom ut på Cappelen Damm i 2009).

HMMMMMM...

Noe som aldri slutter å forbause meg er hva et forlag kan få seg til å slippe gjennom av uferdige barne- og ungdomsbøker. (Er forlagene like slappe når det gjelder voksenbøker? Siden jeg må bruke den avmålte ”voksentida” mi med en viss omhu kan jeg bare lure.) 10000 timer av Ingvild Nielsen er en bok som kunne trenge en skikkelig språkrøkt. Forfatteren jobber i NRK , så vidt jeg skjønner med manus. Men når det gjelder språk og troverdige personskildringer er det noe å gå på for å si det slik. Bedre lykke neste gang. Temaet i boka er blant annet fotball og at livet kan være viktigere enn å være best. Ikke vanskelig å være uenig i det.

Et annet eksempel på en bok som strengt tatt burde ha hatt noen runder til før utgivelse er #alfahann av Jan Tore Noreng (Gyldendal 2015). Boka handler om jenter, mer eller mindre "deilige", med pupper av varierende størrelser, ville fester, kjærlighetssorg, ukritisk bruk av stereoider, livet på sosiale medier med mer. Jegpersonen er en ung gutt, 16 år, som kommer fra en trygg og god familie, og som det likevel går gæernt med. Kvinnesynet er for å si det mildt noe tilbake å ønske. Selvfølgelig må ungdomsboka få gjenspeile virkeligheten slik den er og ikke slik vi mener den burde være. Men teksten burde ha vært strammet betydelig inn. Boka slutter så fælt og brutalt at det krever stor litterær kompetanse for å matche dette. Er slikkelig spent på hvordan denne vil bli mottatt av ungdommens selv på Foreningen Les! Umerkede Uprisanmelderside.

TIL SLUTT NOEN OVERSETTELSER

SÅ TRIST SOM DET KAN BLI

En forfatter som har det trøkket og nerven som skal til for å skildre tunge temaer er danske Kim Fups Aakeson. Den første boka som kom ut på norsk var om en ung mann i psykisk krise ( Gyldendal 2000). Siden kom det ut noen riktig artige barnebøker, om ikke helt på høyden med landsmannen Ole Lund Kirkegaards ( det skal da også mye til) så både originale og spenstige. (Og som Kirkegaards, illustrert av forfatteren selv.)

Årets bok Jeg er William er derimot ikke spesielt morsom, tvert imot. Faren til hovedpersonen, William, er nettopp er død, og mor er innlagt på psykiatrisk sykehus. Han bor hos sin småkriminelle onkel som i tillegg drikker som en svamp og på ingen måte er noen sympatisk person. Motvillig tar han hver uke med nevøen på sykebesøk hos moren, som virkelig er i en begredelig tilstand. Dessuten er han ( William altså) mobbeoffer. Og tristere enn som så er det vel vanskelig å gjøre det. Men Fupz Aakeson klarer å gjøre dette til stor litteratur - med elementer av magi. Forfatteren gir vår unge helt integritet, og lar ham komme styrket gjennom de prøvelser han må igjennom.

KLAUSTROFOBISK

Meto; Huset av Yves Grevet, er en bok jeg ikke riktig veit hva jeg skal synes om. Den har mottatt intet mindre enn 13 (!) franske litteraturpriser. (Hvor mange litteraturpriser kan det egentlig være i ett og samme språkområde? ) Når det gjelder oversatt litteratur har mangschou mye bra i katalogen, men her sleit jeg litt med slutten, som ble litt refererende. Vi befinner oss i et totalitært samfunn, alt foregår inne i ett hus, persongalleriet består av gutter som blir undertrykt etter subtile metoder. Hvor kommer disse guttene fra, hvorfor er de der og hva skjer framover? Dette får vi muligens vite i de to neste bøkene i serien. Jegpersonen er en sterk person, som til slutt klarer å finne fram til noen han kan stole på for å finne en vei ut av elendigheten.

LITT SPEKULASJONER TIL SLUTT

Til slutt: er det for tidlig å tippe årets brageprisnominasjoner? Av de bøkene som har utmerket seg til nå av de jeg har lest vil jeg nevne:
  • Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo.
  • Med beina på nakken av Arne Svingen
  • Mamma er et annet sted av Aasne Linnestå (Aschehoug 2015)
  • Fyrvokterne av Inga H. Sætre
  • Eksperimentet av Harald Nortun (Samlaget 2015)

Fuck verden av Monika Steinholm (Schibsted 2015) er en interessant debut, men ville forbause meg om denne når opp. Men kanskje en kandidat til Departementets debutantspris til våren.

fredag, september 04, 2015

Og så har man vært på fagdag ...

... om ungdomslitteratur og formidling på Litteraturhuset. Gratis program, 200 påmeldte og 100 på venteliste. Og det skulle vel si noe om hvor stort behovet for slike arrangementer er.

Det etter min forstand beste innslaget var ved en lærer ved navn Vidar Olav Haraldsen-Jupskås og som dreide seg om litteraturformidling i klasserommet. Alle som har vært i bransjen en stund har vel sine historier om håpløse lærere man har møtt på diverse skolebesøk i litteraturformidlingens tjeneste. Som for eksempel han som spør om ”det er meningen at jeg skal være tilstede, jeg har nemlig annet å gjøre”. Og etterpå sitter bakerst i klassen og demonstrativt retter prøver. Eller han som spør ”skal dere hit? Kommer dere NÅ?” etc etc.

Da er det alltid like morsomt å møte de hederlige unntakene, slik som den omtalte Haraldsen-Jupskås fra Rommen skole i Groruddalen. Som sier at Lesekvart bare er tull. Hvorfor ikke bruke en time i uka på lesing. Lesing er jo det viktigste av alt! Få ungene ut av klasserommet for å gjøre lesning mer attraktiv, bruk puter og madrasser, la de ha beina på bordet etc.
Og – læreren – skal selvfølgelig også lese sammen med ungene. Og hvem har ikke møtt den læreren som sier at "denne boka er for vanskelig for deg". La dem prøve seg,  men kanskje med hjelp  fra læreren.

Han hevdet også at man må la dem lese det de selv vil. (Dette kommer jeg muligens tilbake til.)
 (Selfien til venstre er rappa fra Haraldsen-Jupskås twitterkonto. )

Så kom superformidlere Ragnhild Malfang og Gjertrud Øverland, (hvorav den sistnevnte har vunnet NM i litteraturformidling) og holdt engasjerte innlegg. Når man så supplerer med heftet ”Formidling – tips og erfaringer fra Foreningen !les skulle enhver være godt rustet i litteraturformidlingens edle kunst. Og snart kommer det en egen bok om temaet. Bare å sette i gang, da, hva!?

Her har jeg gjort noen hederlige forsøk på å catche Ragnhild Malfang
-men som alle veit lar ikke denne dama
seg fange så lett!

Gjertrud har en litt annen stil. Her demonsterer norgesmesteren hvordan man står godt  plantet med beina rett under skuldrene under formidlingen.
Jeg husker jo da JEG begynte på Deichman som barnebibliotekar i det herrens år 1980. Den gangen skulle alle barnebibliotekarer holde klassebesøk enten de ville eller ikke. De skulle ta imot samtlige 2. og 5. klasser i kretsen. (Filialtettheten i Oslo var noe større den gangen.) Og en ”klasseundervisningsbibliotekar” reiste rundt på filialene for å vise de nyansatte hvordan det skulle gjøres. (For etterpå bare å gi blanke og gjøre det på sin måte.)

Skal man bli god på formidling er det det eneste som nytter å gjøre det om og om igjen, og etter rundt regna 100 ganger eller der omkring burde det sitte ganske bra. Plutselig tar jeg meg i å spørre her jeg sitter : KAN alle bli gode til å snakke om bøker, og inspirere ungene til å lese? Eller MÅ man ha det i seg. Jeg regner med at det er en dose talent og resten øvelse.


Av tilstedeværende forfattere deltok Lars Mæhle, Annette Münch og Neha Naveen,  (debutant av året)så vi får vel i rettferdighetens navn legge ut et bilde av dem også!

Lars Mæhle snakket blant annet om  ”den oppslukende lesemåten” , og nevnte som eksempel Sigbjørn Mostues bok som som kjent vant Uprisen i år. Mæhle sa også at ”mange  ungdomsbøker bare er gode for ungdom”. (Ikke noe nytt kanskje, men veldig OK at det ble nevnt.) Og der må jo JEG for egen regning si at Mostues er et godt eksempel på dette, en fengende bok med cliffhangere og alt mulig – men litteratur er det strengt tatt ikke.

Mæhle mente også ( under forbedhold om at jeg har fortått ham riktig) at mange kritikere mangler målgruppeperspektivet. Selv har jeg alltid hevdet at vi  trenger kritikere som går inn i teksten og anmelder barne- og ungdomsboka som et stykke litteratur – uten å skjelne til målgruppa eller hva den voksne TROR ungdommen liker. Da kan det lett bli surr og rot.

Men seff: vi skal respektere ungdommens ( ikke alltid gode) litterære smak. Når f. eks. min kollega og jeg omtaler bøker på websida vår, på facebook eller YouTube skal gudene vite at dette ikke alltid er våre egne favoritter vi promoterer. (Dette i tilfelle noen trodde noe annet. Herregud hvor mye rart leste jeg ikke sjæl da jeg var fjortis. )

Eivind Myklebust, kritiker i barnebokkritikk.no, har flere interessante tanker i sin omtale av fagdagen. Han sier blant annet: 
"Sett halvveges frå utsida, framstår det som eit paradoks i fagmiljøet at målgruppetenking rår samstundes som dei fleste insisterer på at også ungdomslitteratur er «vanleg» litteratur. Som kritikar strevar eg med dette i nær sagt alle meldingar eg skriv om barne- og ungdomslitteratur, og eg trur Lars Mæhle sin påstand kunne vore eit tydeleg startskot for ein debatt om dette: Det finst mange gode ungdomsbøker som berre er gode for ungdom, og ikkje for vaksne samstundes, sa han. "
Eivind mener også at formidlerne må jobbe for de gode ikkealltidlettformidlede bøkene, og ikke bare gi kidsa ”det de vil ha”.

Men nå begynner denne bloggposten å bli fryktelig langt, og hvor mye tekst gidder egentlig folk å lese på en nettside. Den som vil ha en mer utførlig redegjørelse om fagdagen – enten de trenger en rekapitulering eller vil vite hva de har gått glipp av – kan lese Neha Naveens grundige artikkel om begivenheten.

Takk til Skedsmo bibliotekSørum bibliotek, Ubok og Foreningen !les som gjorde dette arrangementet mulig.

Og - ikke minst den utrettelige Nina Aalstad som også fortjener et bilde av seg på denne bloggposten.


Uuups!! Glemte jo nesten innslaget med Den Norske Fantasydronninga herself, Siri Pettersen, som kunne fortelle forsamlinga at det er fantasyen som skal redde verden. Og alle som ikke liker fantasy er ”daue på innsida” .

Til slutt var det gratis sjampis til alle. Mer av dette! (Nei ikke gratis børst,  men flere fagdager!)