Troverdige barnestemmer

Jeg leser og leser den ene barne- og ungdomsboka etter den andre, men det er ikke så mange bøker jeg får blogget om, selv om det er flere som fortjener oppmerksomhet.

For tida kommer det som kjent ut en strøm av de litt rølpete liksomdagbøkene, som Pingles dagbok, Dustedagboka etc – av varierende kvalitet.

Maja Lunde har gitt sitt bedrag med boka ”Verdens kuleste gjeng” som skal være den første i en serie på flere. Dette er enda en bok om det sosiale spillet i klassen, å være i den innerste sirkelen, eller omvendt: å være utafor.

Fortelleren er Bjørg , ei jente helt utenfor det sosiale fellesskapet.  Men så begynner Helena i klassen, ei jente full av energi, uten hemminger og som går rett på samme hvem hun støter på – og som fungerer som bokas motor.

Familien hennes har ubegrensede midler, noe som blant annet gjør det mulig å kjøpe det utstyret som trengs til å starte bandet ”Verdens kuleste gjeng”. Mulig jeg må legge inn en ****SPOILER***- varsel igjen, men herregudda, hvilke unger er det som gidder å lese en litteraturblogg, men i motsetning til Anne Audhild Solbergs utmerkede bok om Superbitchene (som også tar opp et tilsvarende tema) går det riktig gæernt med DENNE bokas helters bestrebelser udi det musikalske.

Man kan jo kanskje si at personene i boka blir litt klisjeer, våre fire gjengmedlemmer er

• Bjørg, fortelleren (”med verdens dølleste navn”), som altså er helt ordinær
• Helena, som er ei riktig artig jente, noe overvektig
• Ivan, pen men dum, og
• Alfred, professortypen, den mest motvillige til å bli medlem av gjengen.

Boka kan jo også gi litt assosiasjoner til Roald Dahls Willy Wonka, da Helenas fars har en godterifabrikk der ingrediensene består av mye E-er og andre tvilsomme kjemikalier.

Fortellerstemmen er lett og troverdig. Forfatteren greier å gi leseren illusjoner om at Bjørg uttrykker seg som en  "ekte" 7 – klassing. I det hele tatt er boka riktig morsom, dramaturgien fungerer, ikke mye unødvendig snikk snakk, men mange artige formuleringer. Det settes også spørsmål ved ”kulhetskravet” og retten til å være den man er. 

Boka er illustrert av Tegnehanne, hvis naivistiske strektegninger passer fint til teksten. Stripene over sida gir inntrykk av at teksten er skrevet på en kladdebok. Det er også - i moderat grad - brukt tegneseriebobler. (Litt dumt for oss som er i punktproduksjonsbransjen. ) På dette bildet ser man altså gjengen samlet, og Ivan sier: "Fordi man aldri kan kan dra tilbake dit man har dummet seg ut? Da er det ikke så veldig mange steder jeg kan være."

Til høsten kommer bok nr 2 i serien. Skal bli artig å se hvor stor interesse det blir for denne serien. Har unga gått lei av fiktive dagbøker nå, eller er behovet utømmelig?

Jeg vil også nevne at jeg har lest M for Mistet av den svenske forfatteren Elin Lindell. (Hvor er det blitt av websida dere, Omnipax) Dette er også en jegperson, noe yngre enn fortelleren i Lundes bok. Også her er det vanlig dagsligdagse ting som tas opp, og også i denne er det en ny jente i klassen som setter i gang handlinga. Hovedtemaet er venninnetrøbbel, sjalusi, dårlig samvittighet med mere. Ikke spesielt originalt altså, men godt fortalt, enkelt og med humor og varme. Boka er innkjøpt av Norsk Kulturråd.

Den svenske originaltittelen er Borttappad – katt, kompis, kalsong. Hvorfor det norske forlaget har forandret på tittelen er litt uforståelig.

PS: apropos innkjøpte oversettelser for barn og unge av Norsk Kulturråd. Hadde faktisk en plan om å gå gjennom lista fra i fjor,  men så glemte jeg hele greia.  Noen burde ta saken, for tror at det kan være noen unnlatelsessynder her.

Jenter, jenter og jenter

Så tre bøker om unge jenter, alle fortalt i første  person.

ON THE ROAD

Selma & Louise av Camilla Otterlei er en lett og lettlest bok – som alle sikkert skjønner – inspirert av den oppskrytte filmen med nesten samme tittel fra 1991. Vi møter to kusiner på 15 og 16 år, hvorav den eldste er ganske utagerende for å si det slik. Hun er kjæreste med en nesten dobbelt så gammel gutt, og alle kan jo tenke seg hvordan DET ender. Den yngste – bokas jeg-person – har det ikke helt greit, blant annet blir hun mobbet. Selma rapper tantas bil, morens kredittkort og off we go! Kan kanskje legge til at Louise ( som egentlig heter Hilde) har en mistanke om at faren som er på annet hold har noen på si. Dette skal altså jentene finne ut av.

En ganske heseblesende historie dette, helt over grensa for det realistiske, med mye ytre handling og ( nær sagt ) selvfølgelig en liten lovestory og til slutt ender alt til det beste for alle parter.

FRA HOLMENKOLLEN TIL GRORUDDALEN

Da er Battle av Maja Lunde mer veldreid. ( I den grad det går an å bruke ”veldreid” i forbindelse med omtale av bøker, men kom ikke på noe annet i farta.) Boka handler om Amalie, som går på danselinja på en videregående skole på Frogner, og som har store ambisjoner innen dansen. Hun bor sammen med sin nyrike far oppe i Åsen, med en egen dansesal og stort svømmebasseng i hagen, rike venner, høyt shoppingbudsjett etc etc.
Lykken burde være komplett, men det er den selvfølgelig ikke, for hva slags fortelling hadde det da blitt.

• Innen dansefaget fikser Amalie det tekniske, men det mangler det lille ekstra.
• Moren bor ikke sammen med resten av familien, hva er det egentlig med henne. Og hvorfor fornekter Amalie henne?
• Kjæresten er pen og kjekk, men noe mangler.
• Så skjer den store katastrofen, far går på dunken, og de havner i en nedslitt toroms på Stovner. Noe Amalie føler hun må holde skjult for sossevennene sine. FOR en elendighet.
• Så kommer Mikael inn på banen, pakistansk opprinnelse, bor på Stovner, svært pen, også han et dansetalent - i en noe annen gren enn Amalie.

Boka har skikkelig driv, riktig en pageturner, dette. Det er få ( om i det hele tatt noen) ungdomsbøker hvor skildringer av dans er så fremtredende som her, og det virker som forfatteren har peiling på hva hun skriver om. I hvert fall klarer hun å overbevise meg.

Joda, handlinga er – for den blaserte voksenleser – temmelig opplagt, den byr ikke på store overraskelser men i det store og hele kan vi tro på Amalies gradvise aksept av sin nye tilværelse. Kanskje det blir litt vel mye happy ending på slutten, men dette er en sympatisk ungdomsbok med en viss varme.

Det er sikkert flere enn meg som nå får assosiasjoner til Romeo og julie, West side story eller Dirty Dancing.



Lenke til YouTube-videoen.

Så da kanskje vi kan unne oss en liten ønskereprise fra sistnevnte. Denne filmen hadde jo som kjent også et visst klasseperspektiv. Dessverre døde denne eminente skuespilleren for 5 år siden nå, men før vi går inn i en dyp depresjon over disse triste fakta hopper og danser vi videre til neste bok.

FAR HVOR ER DU?

Den mest originale fortellerstemmen av de tre bøkene i denne bloggposten finner vi i Ida Løkås bok; Pappa er et postkort. Dette er Løkås andre bok. Vi møter Una, 16 år, som bor sammen med sin mor, en fetert skuespillerinne. Faren har hun aldri møtt men hver gang hun fyller år ligger det et postkort i postkassa, med teksten ”Gratulerer med dagen. Hilsen Pappa.”. En viktig person i tilværelsen er mormoren, nå dement og bor på sykehjem.

Egentlig har ikke Una savnet noen far, men en dag – etter en durabel hjemmealenefest - dukker den tre år eldre Leo opp, nærmest fra intet. Han vil – som et filmprosjekt – lage en film om Unas jakt på faren.

Og dette er bokas hovedtemaer; hvor viktig er egentlig en far? Hvor mye betyr det biologiske opphavet?

”Hvem var det uansett som bestemte at en familie med en far og en mor var det beste? Det viktigste var vel at man hadde noen” 168

Det er denne jakten på faren – og Unas forelskelse i Leo, som driver handlinga framover. Jeg kan selvfølgelig ikke røpe hvordan det går, men intrigen er ganske fiffig. Nesten litt som en detektivroman.

Også på andre måter jobber Una med å finne seg sjæl, hun øver seg til en opptaksprøve på teaterlinja på en videregående skole, men ER det egentlig dette hun vil?

Noe jeg vil fremheve ved denne boka er skildringa av forholdet mellom kvinner i tre generasjoner, ikke minst Unas forhold til mormoren, spesielt slik det kommer fram i det siste kapittelet, som er nydelig skrevet. En flott avslutning! Et interessant forfatterskap dette, som skal bli artig å følge.

PS: som det skulle komme klart fram av ovenstående : emneordet Elis favoritter 2014 gjelder sistnevnte bok.

1942

I dag to barne- og ungdomsbøker om krigen.

Trass i hva Dagbladet påstår her finnes det faktisk en god del barne- og ungdomsbøker om krigen i Norge, tenk bare på den fine serien av Grete Haagenrud om de to søstrene som må flykte fra Finmark. Men når det gjelder barne- og ungdomsbøker om forfølgelser av norske jøder kommer jeg bare på to:

• Miriam av Aimée Sommerfelt kom ut i 1960 og 
• Kvalt kjærlighet av Sigurd Senje fra 1988. Kan kanskje ta med 
• denne lille lettlestboka av Harald Skjønsberg også. 

Men bare i år har det altså kommet ut ikke mindre enn to bøker ( med forbehold om at jeg ennå ikke har dannet meg den fulle oversikt over b&u 2012 ) om dette svarte kapittelet i Norsk historie. Med all sannsynlighet fordi det nå er 70 år siden norske jøder ble deportert.

1
Over grensen av Maja Lunde er en typisk helt grei bok om to norske søsken (Otto 12 år og Gerda 10 år) som hjelper to jødiske søsken (Sarah 7 år og hennes bror Daniel, jevnaldrende med Gerda.) Det er Gerda som er fortelleren. Otto og Gerdas foreldre har gjemt de jødiske barna i kjelleren for at de skal få hjelp til å flykte til Sverige. Uheldigvis blir foreldrene arrestert mens alle ungene klarer å komme seg unna. Først tar de toget til en tante i Halden med Sarah og Daniel som blindpassasjerer, og siden går det slag i slag.

Det er duket for temmelig mye action. Maja Lunde er egentlig manusforfatter og det bærer boka preg av. Jeg må vel si at jeg har lest bedre barnebøker om verdenskrigen, for eksempel ”En gang” og ”Så” av Morris Gleitzman , begge omtalt her, og Gutten med den stripete pysjamasen av John Boyne. Men innimellom er jo boka ganske spennende. Forfatteren kunne ha gått tettere inn i personene, for eksempel kunne man kanskje forvente at en 10 – åring ville ha latt det gått mer innpå seg å se at foreldrene blir tatt av tyskerne og ført bort. Kan vel røpe at det hele ordner seg på beste vis.

2
Den andre boka er en ungdomsbok, Nærmere høst av Marianne Kaurin. Dette er blitt en særdeles vellykket debut om en jødisk familie som bor i Biermansgate på Grünerløkka. Vi møter:

• Ilse, familiens opposisjonelle 15 - åring, krangler med moren om innetider/ utetider , har masse følelser typisk for alderen og strever med å finne ut av seg selv, 
• Sonja, den pliktoppfyllende og ordentlige storesøsteren, drømmer om å bli syerske på Nationaltheateret, 
• Miriam, lillesøstra, som har en mer naiv tilnærming til begivenhetene, noe som er med på å gjøre fortellingen ekstra gripende, 
• faren Isak, skredder, kjemper for å livnære familien med at stadig synkende kundegrunnlag, og prøver å skjerme dem fra antisemitisk trakassering som skriblerier på vinduene, 
• Nabo 1: Herman Rød, forelsket i Ilse (og viseversa) , lever et dobbeltliv, 
• Nabo 2: Rolf Rustad, drosjesjåfør, som også må ta standpunkt, 
• Einar Vindju, bor på Frogner og hjelper jøder. 
• Med flere. 
• Burde vel også ta med moren, som ... eller det skal jeg kanskje ikke røpe. 

Jeg skal også være forsiktig med å avsløre for mye om hvordan det går med familien, men som alle vet, Norge har ikke mye å være stolt av når det gjaldt å redde jødene fra tilintetgjørelsesleirene under krigen. Grusomhetene er skildret med innlevelse, men uten at det blir spekulativt. Forfatteren går i dybden i personskildringene, miljøet er troverdig og stemningen er helt spesiell. Boka skildrer også høsten og Grünerløkka slik denne bydelen en gang var på en fin måte og slik at i hvert fall denne leseren føler at hun er tilstede. Kan vel røpe at boka har en optimistisk slutt- tross alt.

Flere jøder bodde i samme område som vår familie, nemlig nedre Grünerløkka og Hausmannskvartalet. I Calmeyersgate 15 bodde det 19 jøder. Den gamle synagogen fra 1924 ligger fremdeles i bakgården. Nå er den blitt et jødisk museum. Anbefaler alle å ta en søndagstur i dette strøket, slik jeg gjorde for noen uker siden.