fredag, oktober 31, 2008

Og så en debutant igjen!

I hvert fall på det skjønnlitterature området. Forfatteren har nemlig skrevet en fagbok før som heter Håndbok i homsing. Men siden han nå har skrevet en bok i en annen sjanger ( altså skjønnlitterær) blir han regnet som debutant (igjen). Og hvis han hadde skrevet en barne- eller ungdomsroman før denne boka hadde også sannsynligheten vært stor for at han ville ha blitt kalt debutant. Hvis rekkefølgen hadde vært omvendt derimot... men akkurat dette har jeg jo vært inne på før. Nok om det. Tilbake til
  • Debuten;
  • Skjønnlitteratur
  • For
  • Voksne
De som er med :
  • Morten, ung journalist i tabloidavisa Dagsposten, rundt de 30, med et imponerende forbruk av kosmetikk , skaphomse, – årsaken til akkurat det skjønner man bedre etter en tur til det fiktive stedet Sillvik på Ospøy på Vestlandet, hvor moren er leder for en antihomobevegelse (!) på bedehuset - svak for champagne (nei, ikke mora!) og dessuten en skikkelig tåreperse som får selv Synnøve Solbakken til å framstå som reineste muntergjøken. (Som kjent?) kom også hun fra et strengt pietistisk miljø, men hadde noe sunnere drikkevaner,
  • Skuespilleren Anders Madsen, tidligere familiemann, som har ”krysset seksualitetens flod” som det så poetisk blir skrevet, (plagsomt) forelsket i vår unge venn,
  • Andreas, pressefotograf, som Morten er desperat og ulykkelig forlesket i,
  • Det gamle paret Jean og Gunnar, nære naboer til Morten, nærmest som reservepappaer å regne, skildret med mye varme,
  • kan jo ta med dragartisten/ samepiken Laila også,
  • diverse journalister fra sladderpressa,
  • Og noen til.
Boka er en underholdningsroman og må vurderes deretter. Innimellom er boka hylende morsom mens den andre ganger kan bli noe langdryg. Røper vel ikke for mye når jeg skriver at boka – slik sjangerens tilsier - har happy ending. Noe vi gjerne unner vår trivelige om dog litt utsvevende helt. Noen anmeldere liker ikke slutten men akkurat den ble en opptur for meg. Muligens fordi jeg da satt på flyet på vei til Paris. Heldigvis finnes det i hvert fall ett flyselskap som fremdeles spanderer gratis vin. Vive La France!

Boka burde passe for mange lesere. Kanskje spesielt unge homser og forøvrig alle andre som er møkka lei det ”overveldende heterostyret” man blir utsatt for hvor man enn snur og vender seg. Dessuten har den en god porsjon sunn moral, hvor (mulig **** spoiler****?? ) de gode får sin belønning og de slemme bare kan ha det så godt! Boka har også verdi som rein folkeopplysning (nei, det er IKKE det overveldende antall merkevarer jeg tenker på nå).

Så over til musikkreferansene. Hvis jeg ikke har talt helt gæernt er det i hvert fall 17 musikalske referanser i boka. Deriblant David Bowie, Diana Ross, Madonna og Celine Dion. Litt mer overraskende er det kanskje at denne sangen som var Norges bidrag til Melodi Grand Prix i begynnelsen av 80 – åra er omtalt. Skitt au, skal vi ta med enda en YouTube-video kanskje? Så kan du jo heller finne fram Oh You Pretty Things med David Bowie sjæl!

Vi får håpe at forfatteren kommer med flere bøker, som kjent vokser ikke homselitteratur på trær, og spesielt ikke av norske forfattere. For ikke å snakke om morsomme. I rein og skjær glede og begeistring fikk jeg faktisk lyst til å sprette sjampisen. Hvis jeg hadde hatt noen.

PS: Et julegavetips til han som har alt : nesehårfjerner!

PS 2 : Skråmestø : Altså Sigrun-Bergskjerf finnes ikke lengre! Møllspiste alle som ett.

PS 3 : Skråmestø, da! Potetgull, pils, cola, ølpølser, lomper, brød og potetsalat er ”lesbisk mat”!!?

PS 4 : Nei, det er ikke det at jeg ikke kan betale vinen min sjæl, men det ER jo hyggelig med alt som er gratis. Regner med at det er derfor ”La Morta” lurer seg til gratisprøver i parfymeavdelinga på Steen&Strøm. Tabloidjournalister kan da ikke være så dårlig betalt?

PS 5 : Oj! Holdt nesten på å glemme å skrive hva boka heter: men som de fleste sikkert har skjønt snakker jeg om Tårer i champagnen.

onsdag, oktober 29, 2008

Og så har man vært i Paris igjen

Siden vi er lokalisert ved siden av Mairie de 15. arondissementet har vi strålende internettforbindelse. Mercie beaucop!!

Og hva har man så gjort i denne verdensmetropolen? Tja... Det vanlige formoder jeg. Bortsett fra at vi tok en utflukt til Louis Brailles fødested Coupvrai. En mer utførlig reportasje kommer snart på en blogg nær deg. Det vil si Elis Billedbabbel. (Gidder ikke å legge ut noen link, arbeidsforholdene er tross alt ikke de beste).

Regner med at alle opplyste lesere av denne bloggen har fått med seg at det til neste år er 200 år siden denne grand franske homme ble født

Det eneste som mangler er å trosse fotoforbudet og ta et bilde av Louis Brailles sarkofag her på Phanteon like i nærheten! Hvis det ikke kommer noen flere oppdateringer på bloggen er jeg antakelig tauet inn av det franske gendarmeriet.

I tilfelle noen lurer : jeg HAR også praktisert mine nyervervede franskkunnskaper uten at noen så direkte imponerte ut.

Siden det nærmer seg utsjekking er det bare å trykke på publiserknappen!

tirsdag, oktober 21, 2008

Og så har man lest et par barne- og ungdomsbøker igjen.

Houdinis elefant av Lars Mæhle er enda en av disse bøkene om en gutt i tenårene som prøver å finne seg sjæl og som dessuten har en fraværende far. Som han faktisk ikke møter før på selveste dødsleiet. Kjekk å ha en del slike bøker parat hvis noen en eller annen gang skulle klare å få gutta til å lese noe annet enn fagbøker som de altså foretrekker å lese men som nedprioriteres og glemmes. Så i mellomtida får vel jentene som oftest (og nesten alltid) ”velger den skjønnlitterære romanen” lese dem.
Boka handler om
  • Fotball
  • Død
  • Kjærlighet
  • Forsoning
  • Og om å bli stor gutt.
Er det bare fordi jeg ikke har lagt så mye merke til det før eller ER det en trend dette året å referere til ”gubbemusikk”. Og da mener jeg musikk fra den gangen forfatteren selv var ung. Og for ”kidsa” er jo alle over 20 mer eller mindre utgamle. For ikke å snakke om alle over 30. Etc. Jeg har i tillegg til denne i hvert fall lest to bøker til i år som referer til populærmusikken, nemlig Svart sommer av Pål Gerhard Olsen (The Wanderer med Johhny Cash og U2 (!) ) og Salme for en varslet død av Ole-Mikal Nilsen. Både Mæhle og Nilsen refererer til sangen Halleluja og Mæhle går dessuten til felts mot ”Kurtkameratenes” versjon av låta. Mens Nilsen foretrekker Jeff Buckleys versjon vil Mæhle slå et slag for originalen. Men er det så mange tenåringer som hører på Leonard Cohen i dag? Hvis da ikke foreldrene (da de litt tilårskomne, kanskje) har prakket denne for vår generasjon så populære sangeren på dem.
”Nå skal du faen fordundre meg høre på Leonard Cohen, altså! Ellers kan du bare glemme ukepenger denne uka!”
Her er for resten det intervjuet med Kurt Nilsen som Mæhle omtaler i boka. (Herregud, idolvinneren presterer faktisk å si at deres versjon er den beste! Og det sier vel det meste om røreleggere! Dyre er de også! )

Lynyrd Skynyrds Sweet Home Alabama er jammenmeg også med i Mæhles bok, og nå HADDE jeg jo egentlig tenkt å ta en pause fra YouTube, men jeg klarer simpelthen ikke å dy meg fra å linke til Leningrad Cowboys & Red Army Choirs framføring av denne kjente låta. (Min favoritt coverversjon noensinne!) (Haha, bra ikke JEG skriver ungdomsbøker). Ellers er favoritten i boka en gruppe som heter Jeff Tweedy med Ashes of the American flag som det absolutte høydepunktet. Hører ungdommen på dette i dag?

Nå er det jo slettes ikke noe nytt at ungdomsbokforfatterne henviser til musikk fra sin egen ungdom, for eksempel er foreldrene til Adam i Jon Ewos serie tidligere pønkere. Og Hans Petter Laberg bruker denne musikeren i boka Fordi det er sånn.

Og det er sikkert en risikosport å bare PRØVE å trekke inn den musikken ungdommen SELV hører på, det kunne ha blitt både krampaktig (akkurat som når forfatterne prøver å kopiere ungdomsslangen) og dessuten gått helt gæernt avsted. (Til og med i min egen ungdom var det for eksempel et stigma mellom forskjellige musikksmaker.)

Og så kommer jeg endelig til et slags poeng : vil ikke disse referansene til ”gubbemusikk” virke avskrekkende på målgruppa? Som om det ikke er vanskelig nok å få ungdom til å lese ungdomsbøker, og ikke minst etc etc.

Så har jeg lest en spenningsbok av Arne Svingen som er første bind i en serie på 3 bøker. Helten er Adrian, like under 16, som våkner en morgen og oppdager at familien; moren, faren og søstra er borte vekk. Siden han er for ung til å fly aleine ( minimumsalderen er 16 år) må han ta tog gjennom hele Europa på jakt etter ledertråder for å finne igjen sine tapte familie.

Språket er helt OK men synes kanskje ikke boka var så VANVITTIG spennende. Dette er altså første boka i en serie, og det er fremdeles en masse løse tråder som forhåpentlig nøstes opp.
Vår helt reiser til flere byer, derav Berlin og Budapest men jeg er ikke helt sikker på om de litt oppramsende faktaopplysningene om de enkelte byer fenger. Men antar at det er derfor serien kalles Adrians atlas.
En sånn helt – grei – bok.

Nå skal jeg ta meg en velfortjent pause fra barne- og ungdomslitteratur og kaste meg over "Tårer i champanje" av Børge Skråmestø. (Nei men i svarte, dette så da rart ut! Så er det da heller ikke denne drikken jeg tyller aller oftest i meg! ) Jeg får sjekke med forlaget hvordan denne drikken staves. Champagne var det ja! Boka er
” proppet med stive blikk, ditto brystvorter, hudpleie, gourmetmat, joik, sopp på badet, bedehussang, bønn, brann, brå og plutselig død og andre (nesten) ubeskrivelige redsler. Samt bøttevis med champagne”
Høres lovende ut.
Kanskje det finnes noen flere musikkreferanser i denne boka, også? Følg med! Følg med!

mandag, oktober 20, 2008

Excuse moi partenaire

Siden jeg snart skal en tur til Paris fyrer jeg opp med litt egnet musikk for å komme i den rette frankofone stemninga. Her er det Johnny Hallyday som skal ha seg frabedt at andre tukler med dama hans. Av en eller annen grunn slo denne artisten aldri helt gjennom her til lands.


Johnny er typisk for tiden kledd i slips, stripete skjorte og dressjakke på ekte fransk manér. Og i håret forskriftsmessige mengder brylkrem.

Siden jeg snart skal surre rundt i Paris gater tar surrehuemusikken en pause neste mandag. (Har liksom annet å gjøre enn å gå på internettcafé). Derfor – som en ekstra trøst og bonus - nok et høydepunkt fra den franske populærmusikken, vår venn Johnny i musikalsk samspill med ingen ringere enn Sylvie Vartan! Fransk rockenrol på sitt aller beste!

Og så døde Tormod Haugen

Det har vært stille rundt denne forfatteren en god stund nå.

Tormod Haugen var en forfatter som tok barn på alvor - for å bruke en klisjé. Jeg husker spesielt de første bøkene som Nattfuglene (1975) og Joakim helt tidlig i min yrkesaktive karriere og ble gledelig overraska over det gikk an å skrive slik for barn.

Og så husker jeg fra da jeg jobbet på skoleavdelinga i Deichman noen år seinere en mor som var utdanna psykolog, må vite, og som ville forhindre at Nattfuglene ble brukt i sønnen/ datterens klasse fordi hun mente den var ”farlig” for barn. (Hørt det før, ja... eller rettere sagt både før og siden.)

Siden fikk vi vite at UNGA likte boka. Blant annet akkurat fordi forfatteren turte å fortelle at også voksne kunne være redde.

Mine favoritter av Tormod Haugen er bøkene om Georg og Gloria. Og kanskje Øglene kommer. I slutten av boka er alle blitt til øgler og sangen Stormy weather spilles over radioen. (Med forbehold om hukommelsesforskyvelse). Og da finner i hvert fall ikke jeg på noen bedre avslutning enn å dra fram denne gamle sangen fra YouTuben. Vi kan jo for eksempel gi Judy Garland det ærefulle oppdrag!

tirsdag, oktober 14, 2008

Kunsten å være inder

Iqbal og den svarte Pierrot av den dansk – indiske forfatteren Manu Sareen er en trivelig stemningsrapport fra Nørrebro. Hvor forfatteren selv har bodd. I fokus en indisk familie, faren en litt komisk figur skildret med overbærenhet og glimt i øye, en litt gammeldags patriarkalsk type som helst ser sin datter tvangs... – unnskyld bortgiftet til en passende ung mann.

Jegpersonen er ”en annengenerasjons-innvandrergutt med ikke-dansk etnisk bakgrunn”, altså sønnen i familien, en stor del av handlingen går ut på at familien drar på campingferie ”for å vise danskene at de er i stand til å dra på campingferie i Danmark” men far har jo litt spesielle oppfatninger om denne nordiske ferieformen. Vi ler med familien og ikke av. Og selvfølgelig har forfatteren også noe på hjertet uten at det blir påtrengende. Og - i tilfelle noen lurer - overføringsverdi til norske forhold.

Gidder ikke å ramse opp noe persongalleri denne gangen men det er mange gode typer og morsomme replikker og situasjoner. Fra alle nasjonaliteter. Handlingen er ellevill, kanskje litt over styr til tider, og – sikkert tilsiktet – helt på sida av det realistiske. Slik kan den minne en god del om Bertrand-serien til landsmannen Bjarne Reuter fra slutten av 70 – åra, men når kanskje ikke helt opp. Det skal da også en del til. Onkelen Rafig , som fikser og trikser på grensa og vel så det av det lovlige kan jo også minne en del om den halvkriminelle onkelen til Anders og brødrene i Reuters serie.

Apropos Bjarne Reuter, den siste boka av denne forfatteren som er oversatt til norsk er ”røverromanen” Prins Faisals Ring, en fantastisk eventyrbok. (På dansk i 2000) Siden har han skrevet 9 bøker til. En av de beste bøkene er muligens den triologien som begynner med Busters verden. Den skal jeg jammen lese på nytt en dag. Serien er også filmet og det samme er Guttene fra Sankt Petri. En fantastisk god film.

Tilbake til Manu Sareen. Han er en engasjert politiker på venstresida , noe denne hjemmesida skulle vise. Det finnes forresten enda en bok om vår venn Iqbal og vi får håpe at vi også den blir oversatt. Og så kan vi jo bare sitte her på Bjerget og vente på den norske ”barne og ungdomsinnvandrerromanen”. Den kommer nok.

Til slutt en youtube-video igjen som viser hvem jeg har stjålet headingen av.

PS :
Si meg Gyldendal, denne web-sida deres er et helvete å søke på. Eller har dere ennå ikke lagt ut denne boka på websida?

PS 2: Aporops Nørrebro ... NB: de som er lei av all mimringa på denne bloggen kan egentlig slutte å lese her , men i 1977 bodde jeg en uke på Titan Sleep in i Tagensvej. (Antakelig nedlagt nå). Ikke langt unna var Den sorte firkant, antakelig revet nå. Jeg var på Kvinnefestival i Fælledparken hvor jeg blant annet hørte den fantastiske Lone Kellermand for første gang. Her et youtubeklipp fra 1982, ser ut som det har vært et reportoirskifte på disse fem åra. Kanskje ikke dansk musikk på sitt aller beste, men sjarmerende nok. Dessverre fant jeg ingen youtube-klipp av den fantastiske teaterrockegruppa Jomfru Ane. Får vel trøste meg med den gamle vinylplata mi.

PS 3 :Det var forresten en Kvinnefestival i Norge også i 1979 (på Kalvøya) men den husker jeg ingen ting fra. Bortsett fra at Savage Rose opptrådte. DETTE er dansk musikk på sitt beste. Den beste nordiske rockegruppa noensinne! Regner med at de blant annet framførte den fantastiske "Solen var også din". Dessverre ikke lagt ut på YouTube.

Et aller siste PS : Danskene var forbilledlige på sleep ins i 70 - åra! Ingen sak å være fattig turist i Danmark den gangen! HVIS noen skulle skrive en bok om sleep ins i København i de hine hårde dage : jeg har noen bilder. I sort hvitt. Men det er det sikkert andre som har også!

Og enda et PS: Fy søren! Nå kom jeg til å tenke på den festen ETTER festivalen i Fælledparken! Det var en morsom fest. For å si det mildt. Kan vel bare konkludere med at Danmark ikke lengre er hva det var og det kan man vel si om det meste. Og med denne kryptiske meldingen er kanskje det smarteste jeg kan gjøre nå å trøkke på "PUBLISER INNLEGG" før jeg blir tvangsinnlagt på gamlehjemmet. Som sagt så gjort!

mandag, oktober 13, 2008

Og så har man vært på museum igjen

På søndag fikk jeg endelig somla meg til å besøke Jødisk museum i Calmeyers gate i Oslo, som er en tidligere synagoge. Utstillingen inneholder blant annet bilder og tekster om framtredende norske jødiske personligheter innen kunst, kultur, forsvarsinnsats og motstand.

Vi finner også litt informasjon om kunstneren Tulla Blomberg Ranslet (født 1928). Hun har laget flere relieffbilder i keramikk, og en av disse er Eventyrveggen på barneavdelinga på Deichmanske bibliotek. Den er laget av flere fliser som er satt sammen, og motivene er fra Brødrene Grimms eventyr, Asbjørnsen og Moe og Tusen og en natt. Bortsett fra en flis som er tilegnet nære personer som døde i konsentrasjonsleire...

På noen plakater i bakgården kan man også lese litt om bygningens historie, og her er også en leiegård. 19 av leiegårdens 28 jøder ble tatt og deportert til Auschwitz. Ingen kom tilbake. Barna gikk på Møllergata skole like i nærheten. Og det er vel grunn til å anta at de også var på Deichmanske bibliotek, enten på Hovedbiblioteket eller denne filialen. Egentlig er det en fin søndagstur bare å rusle rundt i dette strøket som kalles Hausmannskvartalet ikke langt unna Hausmania. Måtte det ikke bli ødelagt av byfornyinga!
Men skal du se Eventyrveggen må du vente til en annen dag, siden Hovedutlånet er stengt på søndager. Og til slutt kan man jo lure på hvordan det skal gå med eventyrveggen
  • Når
  • Om
  • Hvis
Deichman flytter til nye lokaler.
Kan den flyttes eller må den være der den er?
Forhåpentlig i et fremdeles offentlig bygg.

PS: Relieffet på Deichman er også taktilt, så jeg regner med at også blinde kan ha glede av den. Jeg har nettopp vært på seminar arrangert av OUB (offentlig utvalg for blindeskrift) på Tambartun kompetansesenter lang uti gokkeheita. Temaet var taktile bilder. Da fikk jo det litt moraliserende ordtaket ”Se men ikke røre” en ny dimensjon. Dette kommer jeg muligens til å blogge om en gang. Bilder og bildende kunst for blinde.

Blowing in the wind

Siden høstvindene holdt på å velte meg av sykkelen i dag kan det passe med denne kjente og kjære sangen fra en fjernere fortid. Her en mindre kjent versjon framført av Sam Cooke.

Og her en versjon for fundamentalister.

lørdag, oktober 11, 2008

Et selsomt skuespill

Og så har man hatt lokale lønnsforhandlinger igjen! Og så gjør vi så når vi gjør oss lekre for ledelsen. Og tjo og hei jeg burde ha flere lønnstrinn en deg fordi jeg er så kjekk og grei! Og ansvar og ansvar og konkurransedyktig og konkurransedyktig og samarbeidsvillig og samarbeidsvillig og påskjønning og påskjønning og nye arbeidsoppgaver (og uups kanskje ikke nye nok, nei, for andre gjør jo en viktigere jobb en deg) og løfte og løfte og bla bla bla trallalala! Og hurra hurra vi øker potten fordi det går så bra så bra og alle er glade og hei og hurra men dessverre jenta mi og dessverre gutten min det ER jo noen som fortjener lønna si bedre enn deg! Og blablabla og kra kra kra! Og alle var enige om at resultatet ble bra og noen var enigere enn andre og alle var glade hurra hurra! Kanskje bortsett fra de som ikke får noenting. Kanskje er det din tur neste gang eller i hvert fall i ditt neste liv! Eller i himmelen halleluja!! Tra lalla laaa!

fredag, oktober 10, 2008

Mine damer og herrer! Messieurs et mesdames! Mina damer och herrar!

En ny svensk forfatterstemme! Taraaaa!
Skjønt ny og ny, forfatteren har gitt ut flere bøker før men dette er den første boka som er oversatt på norsk. Språket er så besettende at det er vanskelig å legge fra seg boka. (Sorry klisjeen, men det skulle i hvert fall komme klart fram at jeg likte boka!)
Stilen kan minne om Peter Pohl, men med en del mer humor. (Eller ”mer humor” var vel ikke det riktige ordet når det gjelder PP, si hva du vil om DEN forfatteren men morsom er han jo ikke.) Så det mest korrekte er nok å si ”med humor”.

De som er med:
  • Mik, 12 år,
  • Tony, broren, 17, havner på skråplanet, kanskje ikke så underlig, siden
  • faren er sterkt alkoholisert.
  • Barnevernet, representert ved Papegøyen og Gulltannen, og av navnene kommer det vel klart fram for alle hva slags folk dette er,
  • Psykologen Lisa Nordahl,
  • Lena, tanta, har hatt sitt og slite med, elsket av Mik og omvendt, bruker en litt spesiell form for brensel, nemlig bøker :
  • ”Jeg har lest dem, og en bok er jo bare noe man leser. En bok er noe som finner et sted i hodet”
  • To gamlinger; tvillingbrødrene Bernt og Bertil, två trevliga killar, som ikke har snakket sammen på tretti år,
  • Pi, en jevnaldrende jente som får stor betydning for Mik, og som fikk meg til å tenke på denne filmen,
  • Og da kan vi jo ta med bestevennen Ploppy også,
  • fosterhjemmet, mor, far og to barn. Man kan jo virkelig lure på om det er mulig at det finnes slike fosterhjem i dagens velregulerte Sverige, skulle kanskje tro at kontrollen var bedre, men boka er så godt skrevet at man bare må godta det.
Location:
Hagalund utenfor Stockholm og
Selet nogonstans i Nordsverige

Fra ovenstående skulle det være lett å gjette seg til hva boka handler om, og jeg kan vel også røpe ***** spoiler**** at boka ender godt for vår unge helt. Etter en del dramatikk.
Boka er oversatt av Henning Hagerup, og han er jo en renommert oversetter, men så VAR det dette med manusvaskinga igjen da! (Hvor lenge SKAL jeg forresten gidde å mase mer om dette?)

Men det heter altså ikke ”På dette holdet” på norsk. Det heter ”på denne AVSTANDEN” . (s. 184)

”Smørbrødene tok slutt” er ikke så godt norsk. (Antar det sto Smörgåsarna tok slut” på svensk. (s. 212)

Det heter heller ikke ”vi er kvitt” på norsk. Det heter ”vi er skuls” (s 225)
Og det svenske ordet ”kul” betyr morsom på norsk. Og altså ikke ”kul”.

PS: Dette med Lenas forhold til bøker er kanskje ikke det vesentligste i boka men litt morsomt for oss ”bokelskere” . Her får vi en interessant metode for å vurdere litteratur:
”Hvordan vet du det (at boka er dårlig) hvis du ikke har lest dem”
”Sånn merker man når man holder i en bok. Her, kjenn etter” . Lena hev en bok bort til ham.
”Er den god eller dårlig?”
Mik veide den i hånden og så opp i taket.
”Dårlig”
”Kast den i kakkelovnen”
(s 72)

PS: Forfatteren er en pasjonert fisker og dessuten liker han Astrid Lindgren. Begge deler gjenspeiler seg i boka, og Mik er da også spesielt opptatt av denne boka.

PS 2: Hvorfor tar forresten forfatteren med dette bokbrenninga?
  • Et slags opprør mot en boklig og dannet barndom i et velmøblert hjem?
  • Eller tvert i mot? Han har en ikkeboklig bakgrunn?
  • For å utfordre det litterære miljøet slik Ian McEwan gjør i boka ”Lørdag”?
Nei, vi får spørre google:
Nej, jag har varit en dålig läsare. Jag tror jag var 15 år när jag läste min första bok, Fem löser en gåta eller nåt sånt där. Jag var väldigt dålig i svenska. Min lärare i grundskolan gillade mig inte. Hon fick ge mig tvåa för att jag hade full närvaro, annars hade det väl blivit streck om hon fått bestämma.
Resten av intervjuet her.
Da kan det også passe inn i bildet at forfatteren er inspirert av proletærforfatteren Ivar Lo-Johansson.

Dette er høstens mest positive overraskelse på barne- og ungdomsbokfronten! Men hør nå her da CappelenDamm! Forfatteren har skrevet flere bøker!

onsdag, oktober 08, 2008

Et alternativ til bokcrossing?

”Vi helligholder dagen med å brenne fin litteratur” sa Lena og la en stabel med bøker inn i kakkelovnen. ”August Strindberg, Vilhelm Moberg, og her en bok av Joseph Conrad, men det er en dårlig oversettelse. Senere tror jeg det blir litt Hemingway til gløggen. Han har et tørt språk og brenner godt”

Hvilken bok?

tirsdag, oktober 07, 2008

Haha haaa for en morsom bok!

Den 5. Kurt – boka er en herlig humørpille! Som de fleste har fått med seg : Kurt og familien skal til Mummidalen men kjører seg vill og havner i Knutby, nei unnskyld Kurtby.

Her møter vi en menighet med Kirsti Brud i spissen (haha) som trenger en ny pastor! Og siden de ”vil gjøre det samme som Jesus” lager menigheten bordtennisbord. For ”han var snekker og levde av å lage bordtennisbord til romerne som var helt bordtennisgale”. Mer moro her!

Så en liten FAQ
Er dette en barnebok?
Regner med at det er mye unga ikke vil få med seg. For eksempel dette sitatet. ”Du skal passe deg litt, sier Kirsti. For konene til de tidligere pastorene våre har hatt en lei tendens til å skli i badekaret og slå hodet sitt dødelig hardt mot blandebatteriet”. Så det er mulig at dette er en bok av typen barnebøker for voksne. Ellers skal jo høytleseren også ha det litt morsom. Jeg har blogget litt om dette ”problemet” før, så da trenger jeg jo ikke gjenta meg.

Da jeg jobbet på barneavdelinga på Deichman var det for resten et salig renn av unge menn i 20 – 30 – åra som spurte etter Erlend Loes barnebøker.

Forlaget har forresten selv foreslått alder 4-99 år. Og da går vel bokhandlerne bananas!

Kan ikke forfatterens humoristisk form virke upassende? Slike sekter er jo fæle greier? Og i særdeleshet Knubysekten med mord på toppen av det hele!

Nei, jeg tror tvert i mot at boka er et godt våpen mot religiøs fanatisme siden den til de grader latterliggjør disse sektene. Det finnes haugevis med heavy bøker om karismatiske bevegelser men slik humoren er brukt her tror jeg dette er et vel så effektivt virkemiddel.

Kan ikke boka virke støtende på enkelte grupper?
Sikkert.

Så litt om å oversette Kurt - bøkene. Her en svært interessant bloggpost om hvilke utfordringer – og hvilke feller man kan falle i – når man oversetter Kurt (her Kurt koker hodet) til fransk.
Og Kurtby har også noen utfordringer, oversetteren bør for eksempel kjenne til både T Egner og Obstfelder.

Apropos oversettelser : Når nobelprisvinneren Günter Grass kommer ut med en ny bok pleier han visstnok å invitere oversetterne for å gjennomgå boka før de skrider til verket. Denne snerpeberta gir derimot ikke ved dørene, og nekter å møte sine oversettere. Noe Bugge Høverstad beklager seg over her. Regner jo med at Erlend Loe er greiere å ha med å gjøre.

Til slutt litt googling igjen:
Når jeg søker på J.K.Rowling får jeg 13 900 000 treff.
Et søk på Günter Grass gir 1 610 000 treff.

Og det skulle med all ønsket tydelighet vise at man ikke kan søke på google for å måle litterær kvalitet.
(Erlend Loe må forresten klare seg med 187 000 treff uten at det har noe med ovenstående å gjøre.)

Mein Mann ist verhindert, er kann sie unmöglich sehen

Denne høsten har vært svært slitsom. Telefonen ringer uavlatelig og kjente og ukjente spør etter min mann. Og jeg aner ikke hva jeg skal svare. Mobiltelefonen han arvet etter min salige svigermor ble helt sprengt av meldinger før den ladet ut for godt.

Men la oss begynne med begynnelsen. På forsommeren kunne de som bor i Oslo-området ikke unngå å legge merke til at svært mange trær ble angrepet av larver og et slags spinn. Spesielt utsatt var vegetasjonen her på Vestre Holmen. En søndag min mann og jeg gikk tur tok jeg disse bildene. Min mann syntes at både larvene og det spinnet som dekket trærne var heslige, men jeg syntes at det var et interessant skue. Typisk for oss småkjeklet vi litt om dette.

Noen dager etter var trærne utenfor blokken vår nesten hvite av larvespinn. Jeg fulgte med interesse larvenes utvikling til de til slutt forpuppet seg, og jeg var spent på om de ville bli til vakre sommerfugler slik som i den fortryllende boken om den lille larven Aldrimett.

Spesielt fascinert ble jeg da til og med plenene våre ble dekket av dette larvespinnet. Min mann ble noe alterert men jeg prøvde å berolige ham og sa at hvis vi skal ha natur i dette landet så må vi ta den som den er. Jeg valgte å overhøre sarkastiske bemerkninger som "naturfrik", ”snusfornuften lenge leve” og liknende ytringer.

Så en morgen da jeg skulle låse opp sykkelen min fikk jeg en liten overraskelse. Hele sykkelen var dekket av dette spindelvevet og larvene riktig kroet seg i morgensolen. Hadde jeg ikke blitt så perpleks så hadde jeg nok tatt noen bilder med det digitale fotografiapparatet mitt. Jeg kom faktisk for sent på jobben den dagen siden det tok sin tid å fjerne alle larvene.

Da jeg kom hjem igjen var hele gårdsplassen angrepet! Jeg holdt på å velte på sykkelen fordi asfalten var så glatt og klissete. Og da jeg skulle ta min aftenjoggetur skled jeg og slo meg stygt! Jeg må nok innrømme at det kom noen stygge ord ut av munnen min da.

Men det ga seg ikke med det. Til slutt begynte ufyselighetene (nå syntes til og med jeg at det begynte å gå litt langt) å spre seg oppover ytterveggen! Da vi fant larver i vinduskarmen bestemte vi oss for å lukke igjen soveromsvinduet. Men da jeg måtte opp for å gå på toalettet om natten kom jeg uten å tenke meg om til å åpne vinduet for å få inn litt frisk luft.

Hos oss er det alltid jeg som står først opp om morgenen, men på jobben fikk jeg en hysterisk telefon fra min mann. Og for å være ærlig kan jeg godt forstå ham. Det er han som ligger nærmest vinduet. Da jeg kom hjem den dagen var vaktmesteren i full gang med å spyle hele ytterveggen. Derfor ble vi enige om at vi skulle ta sjansen på å sove med åpent vindu igjen.

Da jeg den påfølgende morgenen kom ned på gårdsplassen var den igjen dekket med dette griseriet. Det så faktisk ut som at det var blitt enda verre i løpet av natten. For eksempel var det umulig å se syklene i sykkelstativet under all larvespindelen. Da bestemte jeg meg for å ta T-banen, jeg orket ikke tanken på å gjøre ren sykkelen igjen. Heldigvis kom jeg meg velberget fram uten å snuble på den temmelig slimete asfalten. Da jeg satt på banen kom jeg på at jeg ikke hadde undersøkt hvordan det hadde gått med min mann denne natten, men siden jeg ikke fikk noen telefoner fra ham i løpet av dagen regnet jeg med at han nå hadde gått klar for ytterligere larveangrep.

Etter jobben skulle jeg ut med en venninne. Vi hadde en heller munter aften og jeg fortalte også litt om de siste dagers tildragelser. Kanskje takket være vinen vi drakk var jeg nå i stand til å se det komiske i situasjonen. Noe animert dro jeg til slutt hjem. Men jeg ble fort edru da jeg oppdaget hvordan ting hadde utviklet seg. Jeg løp opp trappen og rev opp døra til soverommet. Aldri så lenge jeg lever kommer jeg til å glemme det synet!

Jeg regner med at flere lesere av denne bloggen har lest den Kafkanovellen der hovedpersonen over natten er blitt til en bille. Det var riktig nok ingen bille i sengen, derimot en diger forvokst puppe. Og jeg hadde jo mine anelser om hva som befant seg inni, dog ikke i hvilken tilstand. For å si det rett ut så valgte jeg å ikke sove i dobbeltsengen den natten. Dessuten luktet det ikke helt godt fra puppen.

Da jeg morgenen etterpå våknet med en sterk hodepine var min første innskytelse å sykemelde meg. Men siden jeg heller ikke orket å være hjemme, håpte jeg at litt lettere katalogiseringsarbeide kunne gi meg noe annet å tenke på. Men jeg innrømmer at jeg hadde konsentrasjonsproblemer. Burde jeg konsultere lege? Eller var veterinær det mest korrekte? Jeg vurderte også å kontakte innsektsavdelingen på zoologisk museum men var litt i tvil om hvordan jeg skulle legge saken frem.

Da jeg kom hjem igjen var puppen blitt mer kompakt. Det eneste jeg orket denne kvelden var å skru på TV-en. Og jeg kunne jo ikke unngå å føle et stikk av triumf over å kunne velge akkurat de TV-programmene jeg selv ville se! Om natten la jeg meg igjen til å sove på det fraflyttede gutterommet.

I 3 – 4-tida våknet jeg av et forferdelig lurveleven! Kom ikke lyden fra soverommet? Jeg spratt opp av senga og løp inn med hjertet i halsgropen. I sengen lå de sørgelige restene av puppen. Og soveromsvinduet sto på vid gap. Men jeg syntes jeg skimtet en diger gjenstand som beveget seg på nattehimmelen. Og siden har jeg ikke sett min mann.

Så for tiden har jeg noen problemer:
  • Hvordan takler jeg naboenes stadig mer nærgående spørsmål og mistenksomme blikk?
  • Kan jeg risikere å bli mistenkt for å ha myrdet min mann?
  • Kan noen tipse meg om en god advokat?
  • Men det verste av alt; jeg begynner å få denne føkkings melodien på hjernen!
  • Jeg tror jeg blir sprøyte gal !!

mandag, oktober 06, 2008

Dum-dum-dum-dumdy-doo-wah oh yeah yeah yeah

En av de største sangere noensinne innen populærmusikken! Her stemmer Roy Orbison i med Only the Lonely


Og stort mer er det ikke å si.

Håret er frisert i en såkalt bakoversveis, typisk for tiden. Solbrillene er ikke for å lage et kult image men fordi Orbison så svært dårlig. Sceneopptredenen er ikke spesielt spektakulær, her er det lagt vekt på det musikalske og det er pokker meg nok!

onsdag, oktober 01, 2008

Hveeeem har bursdag i daaaag?

Som sikkert flere har fått med seg blir Grete Waitz, vår største løperdronning noensinne 55 år i dag! Ingen over, ingen ved siden!

Stevie Wonder slutter seg til gratulasjonsrekka med denne sangen som burde passe perfekt for anledningen!