Og så var det vel på tide å blogge litt igjen

så ikke mine utallige lesere bryter sammen i krampegråt. (Dessuten ser jeg at besøksstatistikken begynner å krympe faretruende.)

LIVET OG KJÆRLIGHETEN ETC

Og hva har jeg lest siden sist, da? Vi kan jo begynne med

Og hjertet mitt bare av Elen Betanzo. (Ganske stilig tittel i grunnen!)  Dette er Betanzos så vidt jeg skjønner femte bok,  og man kan ikke si annet enn at hun skriver godt. Og befriende å lese litt annet enn den evinnelige fantasyen og alskens dystopier og annet fandenskap.

Vi møter ei ung jente som like før hun skal begynne i siste klasse på ungdomsskolen møter den store kjærligheten for første gang. Dessverre må objektet for alle hennes følelser til USA for å gå på skole, og Emma kaster seg ut i utagerende festing, hvor det meste foregår på guttas premisser. Hun roter – for å si det litt folkelig – med andre gutter. Til slutt får hun skikkelig dårlig rykte. Og nok en gang får vi bekreftet hvordan jenter får "horestempelet" mens gutta nærmest kan gjøre som de vil.  Emma gjennomgår en tung periode, og dette tror jeg vil fenge unge lesere.

Det jeg likte best med denne boka er skildringa av venninnefellesskapet mellom Emma og to gode venninner, og hvordan jentene støtter hverandre i tykt og tynt. (Selv om det holder hardt noen ganger.) Litt befriende også å lese en ungdomsbok fra ungdomsskolemiljø uten de nærmest obligatoriske bitchene. Boka har også en svært realistisk skildring av første samleie.

Og så har jeg jo også lest Jellicoe Road av Melina Marchetta. (Heinesen 2014).  En besettende roman om ei ung noe skadeskutt jente som ble forlatt av sin mor i barndommen, om en trafikkulykke som rammet to familier hardt rundt 20 år før ”hovedhandlinga” i boka, og hvordan disse to begivenheter griper inn i hverandre.

Hvis man sammenlikner norske ungdomsromaner med ungdomsromaner fra den angloamerikanske verden slår det meg at de norske er noe mer neddempet og nøkterne. Her er lite av det spektakulære eller melodramatiske som man finner i Jellicoe Road eller i Eleanor & Park som jeg har blogget om tidligere. Et annet eksempel på dette er for eksempel den siste boka til Linn Sunne.

Litt tilbake til Og hjertet mitt bare. Emma er skilsmissebarn og bor vekselvis hos moren og faren. Faren er ”boler” og – hvis jeg ikke husker helt gæernt nå – eiendomsmegler. Hans røffe skikkelse bidrar til å gi boka litt ekstra krydder. Boka har en god slutt, og Emma kommer styrket ut av krisa.

KORTREIST FANTASY

Kaoshjerte av Lise Forfang Grimnes er nok en bok basert på den norske sagn- og eventyrverden. Grimnes er også forteller, og har godt kjennskap til dette stoffet. Dette benytter hun seg av i fortellingen, noe hun gjør rede for bakerst i boka. Dette gir unektelig et mer solid inntrykk enn enkelte andre norske fantasybøker ( ingen glemt, ingen nevnt) fulle av alskens påfunn.

Vi møter Minja, nesten 17 år, ei ganske røff jente fra Stovner. Hun har en noe dunkel fortid, uten at vi skal røpe noe som helst her. Mye av handlinga forgår i en med all sannsynlighet fiktiv bygd, hvor det skjuler seg mange hemmeligheter, flere av overnaturlig art.

Personskildringene i denne boka er i det hele tatt troverdige – innefor sjangeren - og interessante, og - i hvert fall hva de ”snille” angår - lette å få sympati for. Nå veit jo alle som har lest denne bloggen før at fantasy ikke er min cup of tea, men Minjas røffe væremåte gir en fin kontrast til det mer ”eventyrlige” og bidrar til at boka ikke blir så "høyttravende" som andre fantasybøker.   Jeg har ofte savna litt humor i fantasylitteraturen, og det finner vi også her. Og en god dose varme. Minja ruler!

Forfatteren er god på å skildre vennskap, eller mellommenneskelige relasjoner som det så fnt heter, og boka inneholder også en gryende kjærlighetshistorie. Og innimellom er det skikkelig spennende. I det vellet av norske fantasybøker inspirert av norsk fortellertradisjon som er kommet de siste åra er denne den klart beste til nå.

For å pynte litt på bloggposten kan vi jo legge ut Unge NLBs septemberanbefalinger, hvor vi snakker om diverse fantasy og avslutter med en aldri så liten huldredans. (Og om noen tror at jeg legger den ut for å øke antall treff på filmen så kan enhver tro hva de vil!) Snurr film!


Lenke til YouTube-videoen

(Dessverre er ikke Grimnes bok med på filmen, siden den ikke hadde kommet ut på det tidspunktet filmen ble spilt inn. )

LITT MORO TIL SLUTT

Verdens verste rektor av Marius Horn Molaug og Kristoffer Kjølberg er en liten humørpille av en bok, beregnet for de litt yngre. Samspillet mellom tekst og illustrasjoner er elegant utført.

Vi møter Ruben som går i femte klasse. Bestevennen er Kent, og sammen utgjør de et riktig artig radarpar. Skolens svært strenge rektor er fanatisk svømmeinteressert, og arrangerer svømmedag på skolen med krevende ferdighetsprøver. For Ruben som ikke kan svømme er jo dette en skjebne verre enn døden, og sammen lager gutta temmelig kreative planer for at Ruben skal slippe unna.

Boka tar ( selvfølgelig) barnas parti mot voksen overmakt, humoren er rølpete med en litt lun undertone.

Tror at både Kaoshjerte og Verdens verste rektor skulle ligge godt an til å få Departementets debutanpris!

Rapport fra Stavanger med omegn

De som er med:

• Maria, bor i vertikaltdelt rekkehus, er sammen med
• Lukas. Han er broren til
• Irina, som bor i arkitektegnet bolig, interessert i moter, har sangambisjoner og er noe selvopptatt,
• Joakim, forelsket i Irina, må gå om igjen et år på videregående, bor sammen med sin storebror
• Kenneth i en nedslitt leilighet. Det er broren som tar ansvar for dem begge, foreldrene er fraværende,
• Siss, bor i en nymalt lysegul enebolig, var før bestevenninne med Maria, men Maria er ikke lengre interessert i kontakt, har anoreksia, forelsket i
• Sebastian, som har ambisjoner som poet, skiller seg litt ut, og skriver ubehjelpelige dikt. Bor sammen med familien ( opprinnelig fra Chile) i en sliten høyblokk i Hillevåg (unnskyld meg altså, men KAN egentlig høyblokker være ”slitne”?), moren alvorlig syk, er forelsket i
• Irina, og det er Joakim også.
• Vi må heller ikke glemme hunden, herr Pei, som Joakim skaffer seg på uærlig vis.

Den hunden Joakim stjeler utenfor butikken er en såkalt Shar Pei. Det er en temmelig dyr rase og det som kjennetegner dette dyret er at den har ekstra mange rynker i pelsen. Opprinnelig er dette en kinesisk kamphund. Dyrets eventuelle symbolsk betydning i handlinga har i hvert fall ikke jeg oppdaget, men innrøm at den ser ganske morsom ut! Jeg hadde derimot ikke likt å møte den i fri dressur på joggeturen! Av en eller annen grunn er det også et hode av en (sovende?) Shar Pei som pryder omslaget på boka.

Handlinga er fra Stavangerområdet og ungdommene går på videregående.

Boka heter Blackout og er skrevet av Elen Betanzo. Dette er hennes tredje ungdomsbok, for den første ble hun nominert til debutantprisen uten å nå helt opp. (Kan jo ta med at hun også har skrevet en lettlestbok for barn. )

Første gang personene blir presentert får vi altså vite hvordan de bor, uten at dette sier så veldig mye om dem. Men litt snedig likevel. Boka er velskrevet, forfatteren benytter mye kryssklipping, med korte avsnitt hvor hver av personene spiller hovedrollen. Boka er godt sydd sammen. Den er på bare 141 sider, men forfatteren får sagt ganske mye med få ord.

Sentralt i handlinga er festen til Irina som – slik alenefester ofte gjør – ikke minst i ungdomslitteraturen, ender med en katastrofe, også for inventaret, her møbler av dyreste sort i den arkitekttegnede boligen. Jeg begynner å bli møkka lei av å lese om alle disse festene i ungdomsbøkene, men så er jo heller ikke jeg i målgruppa. Noen burde skrive en oppgave om skildring av alenehjemmefester, hvor alle blir fulle av usunne drikkevarer, og hvor folk ligger og spyr over doskåla, og det ene paret etter det andre forsvinner inn på soverommene etc etc. (Husker ikke om ALT dette skjedde i akkurat denne boka, eller om jeg forveksler med den boka jeg leser akkurat nå, men mye faenskap var det i hvert fall.)

Et tema i boka er Siss spisevegring, og da spesielt omgivelsenes reaksjoner, som er temmelig ubarmhjertige. Marias svik er et annet tema. Forfatteren viser også Marias avhengighet av kjæresten og hennes redsel for å miste ham, sikkert typisk for mange jenter. Andre temaer er vennskap, hvem kan man stole på, ærlighet etc. Og ikke å forglemme ungdommens wannabe-forhåpninger ( ikke noe gæernt med dem) - som Irinas sang-ambisjoner og Sebastians ønsker om å utgi bok.

Boka slutter ganske fikst.

Siden Sebastians far er poet med Pablo Neruda som ideal kan vi jo rett og slett avslutte med å høre på Victor Jara synge et dikt av denne store poeten.

Bøgda igjen! (Grøss og gru!)

NB: Denne bloggposten kan ha noen *** spoilere*** selv om jeg gjør alt for å unngå det men noe må jeg jo liksom si! Stedet er Rakbygda, som befinner seg mellom høye fjell og det er så tett at ”ingenting slipper ut eller inn”. På den lokale kafeen sitter gamlingene og strikker og glor og hvisker og tisker og ungdommene utafor senteret, sentergjengen, ser heller ikke helt gode ut. En mystisk mann med rusten stemme banker på døra og spør etter moren, og ”rynkete fingre med lange negler skraper på vinduet”. Boka kan gi visse assosiasjoner til Picnic med døden og i hvert jeg begynte å lure på om det også var noe mer overnaturlig her. Muligens tilsikta fra forfatterens side.

Og – forfatteren er altså Elen Fossheim Betanzo og boka heter Si det! Den handler i korthet om at mor og datter, Hedvig og Ingvild ( 14 og ukysset) tar inn på hotell (som er bygget over Senteret, det er vel slik de gjør det på bøgda) i Rakbygda fordi moren har et journalistoppdrag her. Moren påstår at hun aldri har vært før, men flere og flere hendelser tyder på at hun juger.

Det hele oppklares jo til slutt og ****spoiler**** det viser seg at det slettes ikke er noe overnaturlig men en familietragedie. Kan jo skryte litt av at ( selv?) jeg ganske tidlig forsto tegninga. Årsaken KAN være at forfatteren allerede i første kapittel referer til Kryssord av Erna Osland. ”Men den handler ikke om kryssord, det så Ingvild av baksideteksten” . Og hvorfor leser moren en barnebok? Vi som kjenner boka veit hva den handler om ( for øvrig den beste norske barneboka om ...temaet... men så er det ikke skrevet så mye om dette for barn heller da!)

Boka er på bare 112 sider, og har intensitet og nerve. Forholdet mor og datter er godt beskrevet og vi må heller ikke glemme den fine lille kjærlighetshistorien i boka. Jeg blei fenga men kanskje oppklaringa blei litt ”overtung”. Jeg får i hvert fall litt problemer når ... hmm hvordan skal jeg si dette uten å røpe for mye eller herregud dere har vel allerede skjønt tegninga dere også; altså et såpass alvorlig tema blir brukt som spenningsmoment. Dessuten synes jeg nok den unge forfatterinnen undervurderer leserne sine når hun må ha en ekstra oppsummering av alt det mystiske og uforståelige Ingvild opplever.

Dette er forfatterens andre bok. Den første fikk jeg bare ikke tak på selv om den ble nominert til Debutantprisen. Men med denne boka viser hun at hun kan skrive og det er bare å se fram til den neste boka med forventning.

PS: en ting til; på side 33 tenker plutselig Ingvild på en bok hun leste i barndommen som handlet om en liten ( ganske riktig) grevling-jente som ikke ville spise noe annet enn syltetøy. For å få slutt på elendigheten serverer foreldrene henne syltetøy til hvert eneste måltid hvoretter Frida, som hun heter på norsk, til slutt utbryter : ”av syltetøy jeg satt og spøy!” Boka heter Brød med syltetøy sa Frida, en riktig morsom bok!