Skogens folk

Det er en stund siden jeg har lest noe av Ingvar Ambjørnsen – ikke fordi det er noe gæernt med forfatteren – men man kan jo ikke få lest alt. Men i år er altså Natten drømmer om dagen en av de nominerte bøkene til Ungdommens Kritikerpris. Og boka er kritikerrost over en lav sko, eller kanskje det passer bedre å si slagstøvel i denne sammenhengen. Som vel de fleste har fått med seg, er Ambjørnsen inspirert av en mann som brøt seg inn i diverse hytter for noen år siden. (Oooohhh, enhver hytteeiers skrekk regner jeg med.) Ambjørnsens mann, Sune, i 40 – åra, har forlatt familie, kone og barn, og gitt seg ”tråkket” i vold. For å få tak over hodet bryter han seg inn i hytter. Han går skånsomt til verks, men unnslår seg ikke for å forsyne seg av det hyttene måtte ha å by på av både mat - og drikke.

Etter hvert møter vi også andre ”markabeboere”, de fleste litt på sida av både samfunnet og loven. Også noen gjenlevende fra 70 –tallets motkultur. Ambjørnsen er som kjent en mann med et varmt hjerte for de som er litt utenfor og for dem som sliter. Selv om det til tider kan gå hard for seg, er det samhold mellom bokas personer og de viser også omsorg for de mest underpriviligerte, som for eksempel asylsøkere.

Ikke ante jeg at det fantes slike typer i dypet av de norske skoger, men man må jo bare regne med at forfatteren veit hva han skriver om.

Sune er særdeles kompetent i å klare seg ute i naturen, og han behersker all slags matauk fra fiske, bærplukking og soppsanking. (Og ja da, ha ha, fleinsoppen er også med. Faktisk får leseren en ganske detaljert beskrivelse av virkningene av dette hallusigene rusmiddelet !)

Boka har også en del samfunnskritikk, det er ingen grunn til å se særlig lyst på framtida. Location er fjell, skog og myrer i Telemark og Agder. Foruten hytter skriver Ambjørnsen riktig så levende om en nedlagt stasjonsbygning. Og det finnes jo en del slike rundt i Norges land, for eksempel denne.

MIN HUSTRU OCH MIN  ÄLSKARINNA...

Mens Sune beveger seg utenfor det gode selskap er hovedpersonen i Hjem til meg av Trude Marstein midt i middelklassesmørøyet. Han er lege, og notorisk utro. Han er like avhengig av sine elskerinner som av sin kone. Ikke noe gæernt i å skrive om utroskap, men for meg ble denne figuren komplett uinteressant, så jeg ga meg på side 124. Dette er den første boka jeg leser av denne forfatteren, men jeg får heller prøve meg på en annen bok en gang.

Men: i retteferdighetens navn, om utroskap er temmelig patetiske greier, er det laget mye bra soulmusikk om dette fenomenet.


Først kan vi slippe til Ann Peebles I didn’t take your man. 


Og så fra motpartens side, Woman to woman, her med Shirley Brown. (Kanskje vi burde tatt noe om den tredje parten også, men herregudda! )

Og dermed har jeg bare én bok igjen av vinterens leseprosjekt, som altså er å lese alle de nominerte bøkene til Ungdommens kritikerpris. Den siste boka er Leve posthornet av Vigdis Hjort. Pr i dag er jeg nr 21 på venteliste og biblioteket har i alt 38 ex. Forventet ventetid er 2 - 4 uker. Så se å kjapp dere, folkens!

PS: 14 februar: Solgunn gjorde meg oppmerksom på en aldri så liten tabbe: Ambjørnsen er IKKE nominert til den Ungdommens Kritikerpris. Men boka kan likevel anbefales. 

Den gangen det ikke fantes mobiltelefoner,

når kompisene ringte kunne du risikere at foreldrene tok telefonen, eller omvendt, skulle du ringe fra byen måtte du finne en telefonkiosk og da måtte du ha kronestykker, de var forresten mye større enn dagens, da Oslo S var ny og ble kalt den nye sentralbanestasjonen, da man kunne røyke på Burgerking fordi røykeloven ikke var oppfunnet, da folk hadde platebunker og CD-ene var ganske nymotens, da Postgirobygget var byens eneste skyskraper, de som var litt hippe hadde bokhyller av solide polkasser av tre, Gro Harlem Bruntland var statsminister, på fredag var det Derrick på TV, det var lenge før ”Gullrekka” og alt det mølet der, videoshapper var fremdeles litt nytt, og der var det mye fæle greier gitt, HotHouse eksisterte fremdeles, MEN Ambjørnsen!!! : damene hadde IKKE lange herreunderbukser under skjørtene i siste halvdel i 80-åra! Det var i 70 – åra det! Men når det gjelder horekunder og unge jenter under den seksuelle lavalderen som selger kroppen sin, folk som faller utenfor og doper seg og dør av overdoser er dessverre alt som før.

For oss som har levd en stund blir Døden på Oslo S litt sånn nostalgisk, men jeg lurer litt på hvordan kidsa av i dag tar i mot denne serien. Her kommer noen eksempler på utgåtte slangord:

• Folka mine
• Preike
• Bigge (store altså)
• Strait
• Kåken
• En feit plan
• En kis
• Flippe

Siden det er 20 år siden disse bøkene kom ut første gang og de stadig kommer ut på nytt kan man vel nesten snakke om klassikere. Og så kan man jo spørre seg om Pelle og Proffenbøkene er levende klassikere eller om de egner seg best i en kasse i garasjen eller på hytta. Det var jo som kjent etter at Ambjørnsen var på hytta og kom over de gamle Hardyguttene - bøkene sine at han bestemte seg for å skrive denne populære serien.

Pelle og Proffenbøkene

• er enkle i formen og ikke for lange,
• med gode personskildringer,
• og godt og fengende språk.
• De har humor og medrivende handling uten dødpunkter,
• en god slutt, det er ikke tvil om at det vil gå bra, det er alltid lys i tunnelen, mens Drapene i Barkvik om Fillip Moberg fra 2005 (en nå avsluttet serie?) er atskillig mørkere,
• Det er tydelig at forfatteren har omsorg for målgruppa, han har selv sagt at kjærlighetshistorien mellom Pelle og Lena er skrevet som motvekt mot helvetet på Oslo S,
• Mye god moral : omsorg og solidaritet med dem som sliter, ikke mange som bruker det ordet i dag, he he solidaritet da liksom,
• og mykje lys og varme (og da kan man jo samtidig benytte anledningen til å markere vår nasjonaltrubadur Åges 60 – årsjubileum, riktig nok litt seint i forhold til selve den store dagen, her et opptak sammen med nå avdøde Björn Afzelius fra 1988, altså samme år Døden på Oslo S kom ut, kan ikke ikke huske at denne låta var SÅ seig sier du, hold kjeft det er for faenmeg Åge og Affe! Originaltapning her dessverre fulgt av en noe respektløs i dobbelt forstand animert video ).
• Pelle og Proffen er kjekke gutter, lette å like, ikke særlig avanserte, har ikke helt forlatt gutterommet, Pelle usikker overfor det motsatte kjønn, leseren kan sikkert lett identifisere seg.
• Foreldrene til Pelle er OK; utflippa med snill far, og sjenerøs og varm mor, som jobber på Krisesenteret og er den moren Ambjørnsen selv har sagt at han ønsket han hadde (hvis jeg nå ikke husker helt gæernt) og kanskje noen av de unge leserne føler det på samme måten.
• Bedre norsk ungdomskrim enn dette er det i hvert fall ikke blitt skrevet verken før eller siden,
• så helvete heller:
• kanskje man skal gi serien en sjanse til!

Og dermed er jeg ferdig med påskekrimmen for i år og har funnet meg litt annen lektyre for de nærmeste dagene.

PS: Første gang jeg så Ingvar Ambjørnsen var i 1989 (?) på et barnelitteraturseminar arrangert av fylkesbiblioteket i Ålesund. Så vidt jeg husker dreide mesteparten av diskusjonen etter innledningen seg om all banninga i bøkene hans. Men han ga jo blanke faen for å si det slik. Og det gjorde vel Rune Belsvik også da HAN etter sin innledning ble spurt om han ikke kunne begynne å skrive bøkene sine på bokmål. Noen ganger blir man flau over å være bibliotekar. Men dette er jo 20 år siden nå så jeg regner med at om 80 år er allting glemt.

Og så har man lest noen krimbøker igjen

Afrodite og døden er en ”deckare” for ungdom av Ritta Jacobsson og ble kåret til Sveriges beste ungdomskrim i 2006. Hovedpersonen er altså 13 år gamle Afrodite, handlinga er fra et lite sted, en venninne av Afrodite blir myrdet og vår heltinne som har detektivevner begynner å undersøke på egen hånd. Mistanken blir blant annet rettet mot Afrodites egen far som hun før har hatt nær kontakt med, men ikke så god nå lengre. Helt grei bok, men 2006 kan ikke ha vært det beste året når det gjelder krim for ungdom i Sverige.

Og deretter leste jeg Skitne triks som er første bok i serien Skate-board-detektivene.
(Ganske tøff serietittel hva! Tenker den setter fart i boksalget for en hardt prøver bransje!) Dette er en gjeng på fire ungdommer i begynnelsen av tenårene. Det er en overdrivelse å si at forfatteren har gått i dybden når det gjelder personskildringer, hver enkelt av dem er karakterisert gjennom sine ekstreme ferdigheter i henholdsvis hacking, turning, friløping og altså skateboard. Og det skal disse ungdommene ha, skvetne er de ikke. Selv Jason Bourne ville vel ha blitt imponert. Intrigen går ut på å renvaske faren til Charlie (Charlotte, den eneste jenta). Han er tidligere tyv som har forlatt forbryterbanen og som med urett er beskyldt for å ha stjålet et Fabergéegg til noen millioner. Jeg ga meg etter 109 sider men regner med at kidsa klarer brasene. Da gjenstår det å se om brettentusiastene vil sette seg ned med en bok på over 200 sider eller om de heller foretrekker å gå ut i vårværet og gjøre noen tricks på nærmeste ramp. Kan vel legge til at det også er et utall skateboard-uttrykk i boka så dette er sikkert kule saker.

Men CappelenDamm gir seg ikke med det. Her kommer enda en spenningsbok i den mangslungne EGO-serien. Falkemalteseren er selvfølgelig ordspill på filmklassikeren Malteserfalken. I boka finner vi også en litt skummel klubb som heter Casablanca, selvfølgelig tatt fra en annen filmklassiker. Sangerinnen Lauren Bacardi har fått navnet sitt fra den legendariske skuespillerinnen Lauren Bacall. Og jeg regner med at de som digger disse gamle filmklassikerne og ditto krimklassikere finner enda mer i denne boka. I sentrum for begivenhetene er Tim eller egentlig Herbert Diamond rundt 25 år, svært mislykket detektiv og ikke altfor glup, og lillebroren Nick som stadig redder broren ut av alle situasjoner. Boka har mer humor enn spenning og den ER virkelig morsom. Alle figurene, både skurker og politi er parodierte. Boka får meg til å tenke på de to klassiske svenske barnedetektivheltene Ture Sventon-bøkene og Agathon Sax. Kommer egentlig ikke på noen norske paralleller bortsett fra Trond Brænnes serie om blandingshundetektiven Bob som holder til på et forsoffent kontor på Grünerløkka. Men i motsetning til de ovenstående er det temmelig mye vold i Anthony Horowitz bok, flere blir drept. Og slikt fant man jo ikke i barnebøkene ”før i tiden”. Men ut fra den humoristiske rammen skulle man ikke tro at den skulle oppfattes særlig skremmende for dagens mediebarn. Boka kom ut første gang i 1986.

Det slo meg plutselig at mens det i 70-åra fantes desperat lite spenningsbøker for barn og ungdom – bortsett fra Hardyguttene og Frøken Detektiv, som altså Deichman ikke ville å ta i med en ildtang (MÅTTE jeg nå rippe opp i det igjen) – flommer det over med krim og spenning for den samme målgruppe i dag. Tor Edvin Dahl prøvde for resten å skrive en serie i 70 åra som han kalte Groruddalens Gribber. Serien hadde litt samfunnsvri (stavekontrollen protesterer nå altså men dere skjønner vel hva jeg mener) og var vel kanskje ikke så VELDIG vellykka. Mener å ha hørt at forfatteren heller ikke var så fornøyd med serien. Litt seinere kom jo Pelle og Proffen av Ingvar Ambjørnsen og de kommer jo stadig ut i nye opplag, over 20 år etter at den første boka Kjempene faller kom ut i 1987. Og nå er det altså mer enn nok barne- og ungdomskrim å velge mellom.

Og apropos Pelle og Proffen-serien, bakerst i Falkemalteseren står også Døden på Oslo S på lista over EGO-bøker. Så det ser ut som at denne boka skal komme ut på nytt. Og i tilfelle blir det for 5. gang. Den kom ut første gang i 1988, siste gang til nå i 2005. Hvordan vil dagens unge ta i mot en nåtidsskildring fra norsk hverdag i Oslo indre øst for 20 år siden? Plutselig ble jeg så nysgjerrig på boka at jeg måtte løpe opp på Barnebokinstituttet igjen for å låne et eksemplar av Døden på Oslo S for å lese den en gang til, 20 år etter. Mer kommer! Edit 4 april : HER!

PS: Selvfølgelig løp jeg ikke opp til Barnebokinstituttet. Jeg tok heisen, de holder tross alt til i 6 etasje.