Det var en gang et sykehus...

Det er sjelden jeg tar meg tid til å skrive om voksenbøker,  men når Sara Stridsberg endelig kommer ut med en bok må jeg jo bare. I jula leste jeg Beckomberga med undertittelen Ode til min familj. Forfatterinnens far var pasient på dette psykiatriske sykehuset da hun var barn. På bokas siste side står det:

DEN HÄR ROMANEN TILLÄGNAS ALLA SOM PASSERADE SJUKHUSPARKEN VID BECKOMBERGA UNDER ÅREN 1932 TILL 1995.

Og man kan jo bare tenke seg hvordan de som ”passerade” følte seg, enten de var pasienter som skulle legges inn eller besøkende. Stridsberg ble frarådet av forlaget å ta med undertittelen Ode til min familj, men som hun selv sier i et intervju:

”Jag blev avrådd att ta bort den där undertiteln, för att läsaren skulle läsa boken som en självbiografi. Allra mest ville jag föra ihop ordet familj med den stora ansiktslösa institutionen.”

Boka er BÅDE en familieskildring samtidig som det er en skildring av en psykiatrisk institusjons historie.

AV DE MEDVIRKENDE

Vi går rett på persongalleriet, som er ganske oversiktelig i denne boka:

• Hovedpersonen er Jackie, som over flere år jevnlig besøker sin far som er pasient på sykehuset. I motsetning til Sara Stridsberg selv, gjør hun det mer enn frivillig – også etter at faren
• Jimmie Darling ber henne om ikke å besøke ham mer. (Lurer forresten på hvorfor han har fått dette etternavnet, kan det ha noen sammenheng med den forrige boka Darling River å gjøre? ) Som i Darling River er det også her en sterk og interessant skildring av et komplisert far – datterforhold. Jimmie har høyt alkoholforbruk, og er såpass destruktiv at det ikke er rart at
• Lone, moren, ikke orker lengre. Hun lever sitt eget liv, og reiser verden rundt. Selv om Jackie i ( alt for) ung alder overlates mye til seg selv, noe som kunne ha fått katastrofale følger, beskrives Lone som en varm og omsorgsfull person full av kjærlighet til datteren. Noen ville kalle det omsorgssvikt, og det må man jo kunne si at det er, men forfatteren fremstiller det ikke slik. Og det er noe av det som fascinerer ved denne boka og resten av forfatterskapet for den delen. Stridsberg har stor toleranse overfor sine personer. Vi møter flere andre pasienter, som
• Sabina, som Jackie får nær kontakt med,
• Paul, som må karakteriseres som en farlig pasient, men som Jackie føler en enorm tiltrekning til, noe som altså kunne ha gått virkelig gæernt, og
• Olof, den absolutt siste pasienten som skrives ut fra Beckomberga. Han har vært på Beckomberga hele sitt voksne liv, og gruer seg til å forlate sykehuset. Samtalene mellom han og
• legen, Doktor Janowsky, er gripende å lese. Vi må heller ikke glemme
• overlegen Edvard Winterson, som overskrider en grense. Han tar med seg utvalgte pasienter på fest hvor det serveres et variert utvalg av rusmilder, for å si det slik. Sara Stridberg sier at hun i starten av skrivingen mislikte denne personen, men etter hvert fikk hun mer sympati for ham. I ett intervju har hun også sagt at hun må like de personene hun skriver om. ”Jag måste älska alla jag skriver om, oavsett vilka de är och vad de har gjort.” Til slutt bør vi kanskje ta med
• Marion, Jackies sønn, som – uten å røpe for mye - har en stabiliserende virkning på Jackie, og kanskje representerer noe nytt i denne – må man vel kunne si - dysfunksjonelle familien.

ENDA LITT MER OM BOKA

Som vanlig for forfatteren er språket vakkert, og fylt av skjønnhet og poesi, også når hun skriver om det groteske. Dette er ingen lineær fortelling, vi hopper fram og tilbake i tid, og mellom ulike synsvinkler, men det er ikke vanskelig å følge med. Handlingen varer over flere år. Dette er ikke den kritiske boka om psykiatriske sykehus. Da må man finne andre bøker. Det finnes heller ingen skildringer av de terapeutiske metodene i Stridsbergs bok. Boka gir et sammensatt bilde av livet på sykehuset, både sorg, ensomhet og lidelse men også mye lys og kjærlighet. For noen er sykehustilværelsen et fengsel, for andre betyr den frihet. Og noen ganger gir  sykehuset trygghet til flere av pasientene.

”Det änglalika, det monstruösa, omsorg och disciplinering på samma gång. Och för en karaktär som Jimmie Darling, som har så mycket utanför, bostad, arbete och familj, blir sjukhuset en plats som tillfälligt kan fånga honom när han faller. Men för Sabina som inte har allt det där, och för nattflickorna som kallas för Wintersons leksaker, blir det bara farligt, det blir deras undergång.”

Ellers vil jeg anbefale alle å lese hele intervjuet, som gir en fin inngang til boka. Og anbefaler også alle å ta seg tid til å høre på dette intervjuet, selv om intervjueren avbryter litt irriterende noen ganger.


(Lenke til YouTube-videoen) 

THOSE WERE THE DAYS

Forsamlingen må ha meg unnskylt, men nå litt mimring. I min grønne ungdom jobbet jeg et år på et psykiatrisk sykehus,  nemlig Dikemark sykehus utenfor Oslo. Noe av det jeg husker var jo denne blandinga mellom omsorgen på den ene siden og disiplineringen, med arbeidsterapi og vanetrening.

Mens overlegen Winterson i Stridsbergs bok fester sammen med pasientene sine – og overskrider en grense - var det på Dikemark et knallhardt skille mellom personalet på den ene siden og pasientene på den andre, uten at jeg vil komme inn på detaljer i denne bloggposten.

Samtidig bodde personalet på samme det området som pasientene. Vi brukte det samme sengetøyet, som ble vasket på fellesvaskeriet og hadde en helt spesiell lukt, og vi spiste den samme maten. Personalet hadde matkuponger på ”Interessen” og boligene var et steinkast unna sykehusbygningene. Noen hadde til og med hybler i etasjen over sykehusværelsene, og i blant måtte  nattevaktene opp for å be personalet dempe musikken. Ingen tvang oss til å bo der, men det var det billigste og greieste alternativet for oss fattige ”løsarbeidere”. Kanskje denne nærheten til pasientene – den var enda tettere før min tid – kan være en av grunnene til dette nevrotisk skarpe skillet mellom innlagt og ansatt? Eller var det fordi man oppdaget at forskjellen mellom oss og pasientene kanskje ikke var så stor. En redsel for galskapen hos oss selv? Romanens Jackie derimot omgås psykiatriske pasienter med den største selvfølge.

Noe man ikke var så oppmerksom på tidlig på 70 – tallet var hvordan pasientenes barn hadde det. Jackie nærmest klamrer seg til sin far som avviser henne, men hvem tenker på å gi HENNE trøst og støtte?

STAT I STATEN

Disse sykehusene var et eget samfunn. Dikemark sykehus, som ble etablert 30 år før "Beckis" (haha, disse svenskene med sine slangord og artige forkortninger)  var selvforsynende – slik det var vanlig med sykehus den gangen - og hadde i tillegg til storkjøkken, vaskeri etc også et eget gårdsbruk i starten. Sykehusene ble lagt til steder langt utenfor byene, gjerne i naturskjønne områder slik at pasientene skulle få ro og sjelefred. (I den grad nå det var mulig før medisinene kom, for i følge mine eldre kolleger kunne det da gå temmelig hardt for seg.) Mens Beckomberga nå er omringet av nyere bygninger  er Dikemark fremdeles langt utenfor folkeskikken.

HVOR ER DE NÅ?

Som alle de store psykiatriske sykehusene er også Beckomberga nedlagt. Hva slags tilbud har mennesker med psykiske lidelser nå? Hvem tar i mot dem og stabler dem på beina når de nok en gang får en psykose eller en tung depresjon?

Da jeg jobbet på Dikemark var det flere ”kroniske avdelinger”, både for kvinner og menn. Her bodde gamle ”gærninger” som hadde levd et vanskelig liv, men som nå hadde en trygg tilværelse. ”Jeg er en trivelig gammel gærning, jeg”. Slik som for eksempel Olof i Stridsbergs bok. Hvor er de nå? Hva slags tilbud har de? Finnes det noe felleskap for dem?

FORFALLET

For drøye fem år siden,  altså over 30 år etter at jeg jobbet der, var jeg mer eller mindre tilfeldig innom Dikemark sykehus, og tok noen bilder av et sykehus i forfall. (Det eneste jeg veit om Dikemark i dag er at det er en sikkerhetsavdeling her.)

På Lier sykehus ( som Ambjørnsen som kjent jobbet på i SIN ungdom- og som han siden skrev bok fra) var det i en periode ”folkesport” å bryte seg inn for å ta ”spektakulære” bilder.  ”Å teeeeenk, det var såååå skummelt i de korridorene asså!” Da jeg googlet Beckomberga, fant jeg en link med fotografier av det stadig mer nedslitte sykehuset, som sto tomt i flere år siden det ble nedlagt i 1995. I motsetning til de sensasjonshungrige amatørfotografene på Lier arbeidet fotografen Johan Fredin-Knutzén på oppdrag. For spesielt interesserte : her er et Youtubeopptak med intervju av fotografen. (Bygningene på Beckomberga skal bli – eller er blitt – boliger.)

Til slutt litt musikk kanskje? Da kan vi jo kanskje høre litt på ”Hemmet” av gruppa Hoola Bandoola som var svært populære i min pleiemedhjelpertid.


Link til YouTube-videoen

For dem som ikke liker å lese på svensk: fatt mot: boka kommer ut på norsk til våren!

Skjønnheten i det heslige

I dette intervjuet i Dagbladet – etter at Sara Stridsberg hadde fått Nordisk Råds litteraturpris for Drömfakulteten - sa forfatteren at hun nå skrev på noe som ”trolig blir en mer tradisjonell roman”. Hvis det er denne hun mente har hun nok tøyd begrepet ”tradisjonell” et godt stykke.

Jeg kjøpte den aller senasta boken, nyligen utkommet i Sverige; ”Darling River” - i en bokhandel i Göteborg og rent tilfeldig sto jeg face to face med forfatteren selv. Ikke i virkeligheten men som forsideportrett på det svenske litteraturbladet VI läser. (FOR et sammentreff! Noen ganger HAR man flaks!) I et intervju her sier Sara Stridsberg blant annet at hun ”ville undersöka det här barnet utan barndom. Jag ville låta drömmen om henne övergå i mardröm”. Vi møter tre kvinner og en ”aphona” (Apehunne? Kvinnelig ape?) i boka; eller fire ”doloresvariationer”;

• Lo, den eneste jegpersonen i boka, hun tilbringer mye tid i baksetet i farens Jaguar , kostholdet består av godteri og store mengder med alkohol, hun har flere elskere (eller brødre som hun kaller dem) som hun møter ved den gjørmete floden som kalles Darling River. Moren er forsvunnet og Lo savner henne. Det går som det må med Lo.

• Dolores Haze ( den pur unge kvinnelige hovedpersonen fra klassikeren Lolita av Vladimir Nabakov, you know) som nå er blitt gravid. Som Lo sitter også hun mye av tida i baksetet i ( nå) ektemannens bil, prøver å løsrive seg, men får det ikke til.

• I Jardin des Plantes prøver en vitenskapsman og særling å lære apehunnen Ester å tegne. Apen lever under miserable forhold og blir utsatt for brutal behandling av vitenskapsmannen som samtidig føler en seksuell tiltrekning til henne.

• Vi møter også en mor, ukjent, på reise fra sted til sted - i følge forfatteren tenkt som en resa genom kvinnorörelsens historie – KAN det være hun som forlot Lo og faren?

Som i ”Drömfakulteten” er det mye forfall, sykdom og død i boka. Og ensomhet, forkvaklet ”kjærlighet” og omsorgssvikt. Og lidelse. Forfatteren bruker mange bilder (roser, sommerfugler, havet, kjoler, forråtnelse etc) og metaforer og jeg skal ikke påstå at jeg alltid skjønner hvor hun vil hen, men det gjør egentlig ikke så mye. Kan jo ta med at forfatteren også er inspirert av bildene (spesielt av "flickor") til den franske kunstneren Louise Bourgeois.

Som de andre bøkene av forfatteren handler også denne om kvinners ”plager”, mishandling, utnytting, barseldød etc men man kan vel si at denne forfatteren går dypere enn det meste av ”feministlitteratur”. (Nei det er ikke noe gæernt med feministisk litteratur). Vi møter heller ingen ”helter”, ”snille” eller ”slemme”. Som leser BURDE jeg jo egentlig hate Los far – som det ikke er til å komme forbi fullstendig ødelegger datteren, men som likevel og tross alt blir elsket av den samme og av denne oppfattes som en omsorgsfull person – men jeg får det ikke helt til. Eller forfatteren lar meg ikke gjøre det. For å si det med Strindberg så ”är det synd om människorna” og det gjelder jo alle i denne boka.
Aprops - eller kanskje mer malaprops - headingen ”Skjønnheten i det heslige”. I slutten av intervjuet i Vi läser diskuteres det vakre. Forfatteren sier at ”Det är klart at det kan anses fult (norsk : stygt, men det veit vel alle) at skriva om saker om är vackra”

- ”Kan det bli för vackert? Kan man skriva ”ros” för många gånger? Slita det ut? Spør intervjueren.
- ”Det har jag redan gjort. Men jag kommer fortsätta skriva det endå”.

Det er alltid noe som butter og gir motstand i det vakre i Stridsbergs bøker, ”styggvakkert” kan man vel kalle det. Jeg bare digger denne forfatteren, poesien som aldri blir banal, språket, bildene og personskildringene. Egentlig er vel dette en bok man strengt tatt burde lese flere ganger, og i hvert fall ikke på toget slik jeg gjorde, men det får vente. Nå leser jeg denne boka!

Bildet er tatt fra Vi läser men beskåret. (FY skam meg!). Fotografen er Robert Blombäck. Sara Stridsberg har kvittet seg med flettene og har anlagt en ny kortere frisyre. I begynnelsen av intervjuet kommer det klart fram at hun HATER å snakke om bøkene sine, og kanskje det til en viss grad gjenspeiles i fotografiet. Eller prøver hun bare å se nøytral ut?

PS Til slutt lurer jeg på; ER dette bøker mest for kvinner? Kan menn i det hele tatt forstå disse bøkene eller er dette typisk "kvinnelitteratur"? Kanskje ja, kanskje nei, hva veit jeg, tjo hei!

PS 2: for en gangs skyld er antakelig jeg en av de første i dette landet som leser denne boka og ikke bare kommer halsende etter slik jeg pleier.

PS 3: Plutselig rant meg sangen "Två baksidor av samma medalj" fra Tjejclown meg i hu. Den slutter slik:

Vad är då min kropp och din kropp
Och alla kvinnors kroppar
Säg, vad är då min kropp och din kropp
Vad är då min kropp och din kropp
En fabrik för att göra barn til till kriget
En fabrik för att göra barn til till fabrikerna
En fabrik som gömmer plågor som inte räknas

ÅÅ, kvinna – när ska værlden le mot dig?
När ska værlden nånsin le mot dig?

(Oversatt fra en italiensk kvinnesang. Dessverre ikke lagt ut på YouTube. Og særdeles sparsommelige opplysninger på plata. Eller LP-en som vi sa i gamle dager.)

PS 4: Nei: artikkelen er ikke lagt ut på nett. Du må kjøpe bladet sjæl. Derimot er den franske oversetteren Jean-Baptiste Coursauds kommentar om hvordan oversette Sara Stridsberg lagt ut. HER for dem som ennå ikke har greid å finne linken sjæl!

PS 5: Ideen til romanen fikk Sara Stridsberg på en ”kursgård utanför Oslo” . Hvor KAN det være! Anyone?

Et aller siste PS: den oppmerksomme leser har kunnet observere at jeg for en gangs skyld har et BILDE på denne bloggen også, og ikke bare på denne. Om dette skal bli en vane heretter er ennå ikke bestemt! Ja, det ER litt uelegant redigering av bildet/ tekst. Ikke spesielt "vakkert" for å si det slik! Men forhåpentlig heller ikke direkte heslig!

EDIT dagen etter: takket være Hans Petter kan vi i dag tilby et TV-program med Torgny Lindgren, Bob Hansson OG Sara Stridberg med flere. (Videoen tilgjengelig til 18 september 2010)
Og her et ekstraintervju med Sara om blant annet Amerika og prosa. (Dette til 24 april så HER gjelder det å være litt om seg)

Og så kan vi jo ta med en grei redegjørelse av Ullrika Milles om Darling River, også fra STV!

Besatthet og drømmer

Og nå er det Happy Sally av Sara Stridsberg vi snakker om. Dette er forfatterens første bok av til nå to. Her har du for resten et intervju med forfatterinnen fra tida mellom de to bøkene ble skrevet. Happy Sally handler om kvinners muligheter til å gjennomføre sine ambisjoner og drømmer, eller rettere sagt hvor mye kvinner er villige til eller føler de KAN ofre for å gjennomføre disse. Og hvilken pris de må betale. Og hva blir prisen hvis de må gi opp?

Happy Sally er en virkelig person, nemlig Sally Bauer, den første skandinav som svømte over den engelske kanalen. Strekningen skal være 34 kilometer (i følge Store norske leksikons siste utgave og dette leksikonet er vel ikke mindre pålitelig enn andre kilder) og tida var 15 timer 22 minutter. Hun greide ikke å slå rekorden til en annen kvinnelig oceansvømmer; Gertrude Ederles tid på 14 timer 39 minutter. Men - hun greide det! Prisen hun måtte betale var kjærligheten til sin Marguerite. Selv om Sally Bauer er en virkelig person skriver forfatteren i forordet at mye om romanpersonen Sally Bauer er oppdiktet.

Ellen er derimot helt fiksjon. Hun prøver i slutten av 1980 – åra å gjenta bedriften til sitt forbilde. Hun har mann og barn, og har inngått en avtale (veddemål) med mannen om at hvis hun ikke greier det må hun bli med familien på en seiling over Atlanteren. Hvis hun derimot lykkes kan hun vie seg til svømmingen. Jeg kan vel røpe såpass – siden det tidlig kommer fram i boka – at det går gæernt. Selv om hun elsker sine barn blir de altså et hinder, en trussel mot det å oppfylle målet. Hvordan det til slutt går med Ellen skal jeg ikke røpe men det er ingen lykkelig historie. Hvor mye skal man ofre seg for dem man elsker i forhold til å oppfylle en drøm?

Begge var besatte av å krysse kanalen, den ene lyktes mens den andre opplevde fiasko. Og dette med å krysse kanalen kan sikkert oppfattes symbolsk. Kanalkryssing er et stort prosjekt som krever planlegging og assistanse med følgebåt. Dessuten gjelder det å finne det riktige tidspunkt med hensyn til vær og tidevann. Så det er liksom ikke bare å legge seg på svøm!

Opplever menn de samme dilemmaer som kvinner i forbindelse med å oppnå store mål etc etc. Svaret er selvfølgelig nei. Mannfolk altså!

Sara Stridberg selv sier at i dette intervjuet i Dagbladet at ”hun var lenge overbevist om at min litterære form, selve sjangeren, var aparte og helt håpløs” og at hun nå skriver en bok som ” trolig blir en mer tradisjonell roman”. Men bøkene hennes er ikke vanskelige, selv om hun stadig skifter tid og synsvinkel så kommer man fort inn i bokas prosjekt. Så Sara du kan godt fortsette å skrive som du gjør. Tradisjonelle romaner er det nok av!

I Happy Sally er disse historiene vevd inn i hverandre;

• Historien om Sally Bauer, som altså er mye fri fantasi, skrevet som en dagbok,
• Historien om Ellen, (helt fiktiv person) fra to tidsrom;
• a) Datteren som i nåtid igjen oppsøker Dover og prøver å finne ut mer om sin mor, også skrevet i dagbokform.
• b) Og fra omstendighetene rundt hvordan Ellen strever med å gjennomføre sitt store prosjekt, og fra Atlanterhavsseilasen etterpå. Dette er også skildret fra datterens synsvinkel. På reisen over Atlanteren er miljøet i ruffen beskrevet som klamt. Neppe tilfeldig. Kjernefamilien og de greiene der...

Jeg kan nesten garantere at du blir happy av å lese Happy Sally. Det er ikke hver dag du leser en så god bok.

PS: mer her om ”kvinnlig oceanvilja” og om svømming og langdistansesvømming i særdeleshet, en undervurdert idrettsgren.

Hvem skjøt Andy Warhol?

Og da er det Valerie Solanas vi snakker om. Litt på svensk her.

• Hun som skjøt Andy Warhol i 1968. (Så han ble livsvarig skadet)
• Hun som skrev SCUM-manifestet . (Society For Cutting up Men). Originalen her. Og som det kommer fram : menn er egentlig ikke så mye tess. Ganske overflødige skapninger.
• Misbrukt av sin far, forsømt av sin mor, begavet psykologistudent, gateprostituert, feminist, narkoman, forfatter, psykiatrisk pasient, fengselsfange.
• Og endte til slutt sine dager på et nedslitt hotellrom i horestrøket i San Fransisco i 1988.

Og da skjønner sikkert alle at det er denne boka jeg endelig blogger om. Som heter Drömfakulteten og er skrevet av Sara Stridsberg som fikk Nordisk råds litteraturpris for boka.

Sara er jo bare 33 år gammel men ble oppmerksom på Valerie da hun oppdaget SCUM-manifestet i en bokhandel og som hun siden oversatte til svensk.

Hvordan skriver man om en person som det vites så lite om? Altså bortsett SCUM-manifestet og at hun skjøt Andy Warhol? Forfatteren dikter seg inn som ”berättaren” på hotellrommet og har samtaler med den døende Valerie.
(Og andre samtaler mellom Valerie og ”Silkepojken”, Valerie og kjæresten Cosmogirl, Valerie og Andy, Valerie og psykologen, fra rettsalen etc.)
Vi er med Valerie fra barndom til hun dør på hotellrommet i Tenderloin District. Forfatteren holder ingen avstand til hovedpersonen, hun skriver med høy temperatur og innlevelse. Og medfølelse. Ikke gjør det, Valerie! Ikke ødelegg livet ditt!

”Hon sköt Andy Warhol på en gata i New York 1968.– Det är det ögonblicket jag försöker fånga”

sier forfatteren i dette intervjuet i Aftonbladet

Biografiske romaner kan være problematiske. Hva er sant og hva er oppdiktet. I Drömfakulteten kommer det klart fram hva som er diktning.

”Mitt syfte var inte at ge en ny bild av henne. Romanen handlar om andra saker, om vad lögner är, och vad berättande är!”

Intervju i Svenska Dagbladet

Aftenposten skriver at ”det hele er formidlet i et frenetisk, ekspresjonistisk og eksplosivt språk. Denne historien kunne vanskelig ha vært skrevet mer effektivt". (Hvor får du det fra, Stemland? Men det ER ikke enkelt å skrive om litteratur! )
Dagsavisen mener at ”teksten kan til tider også preges av det melodramatiske”. Mens Dagbladet sier at akkurat det melodramatiske ”unngår Stridsberg i denne poetiske fiksjonen”. Og denne leseren slukte altså alt rått og kan ikke huske å ha lest noen bedre romaner på aldri så lenge!

Dette er ingen lineær fortelling, handlinga hopper fram og tilbake i tid men folkens : det er ikke vanskelig å følge med. Vi får også et krast samtidsbilde av USA. At det bare går an å lage så mye poesi av så mye elendighet, og at så mye lidelse kan gi så mye leseglede!

PS : Visste DU at hennes liv og spesielt begivenhetene rundt skuddet er filmet?

PS 2: På dette bildet (samme som i mitt eksemplar av boka) stirrer forfatteren litt grunnende på oss? Nesten litt misbilligende? Ikke akkurat noe som selger boka? ER hun litt Valerie på dette bildet? Slik som jeg selv ble da JEG leste boka? (Intervjuene gir et litt annet bilde av forfatteren.) Frisyren er kanskje litt utrendy(?) med pistrefletter og avhugget lugg men kledelig.

PS til forrige PS (PS 2 b): Altså jeg veit hvordan man legger ut bilder på bloggen men denne bloggen skal holdes billedløs! (Men denne gangen holdt det hardt å være fanatiker!)

PS 3: Valerie er født 9 april og hadde altså vært 71 år akkurat i dag.

PS 4: Deichman : skjerp dere : det er 52 på venteliste på den svenske tittelen (foreløpig ikke oversatt til norsk) og dere har bare bestilt 2 ekstra eksemplarer i tilegg til det ene dere har!