Who’s afraid of the big bad woolf

Boka heter Å være ulv og forfatteren er Bettina Wegenast og illustratøren Katharina Busshoff. Boka burde være ypperlig til høytlesning siden den med sin herlige anakronistiske lek med eventyrene har noe å gi både til voksne og barn.

Her finner vi igjen eventyret om De tre små griser, Rødhette og ulven, Ulven og de syv geitekillingene og muligens noen til som jeg ikke kom på i farta. Jo, forresten, en av de syv dverger i Snøhvit er jo med. Denne gangen som ( en noe frustrert) ansatt i arbeidsformidlinga, før han ***spoiler*** går tilbake til det enkle livet som gruvearbeider igjen.

I fokus er Krølle, René og Kalle, alle sauer. Den sistnevnte søker jobb som ulv, etter at den forrige døde. Selv om dette er mer en illustrert bok en rein billedbok er vel egentlig bildene så viktig at jeg vanskelig kan tenke meg boka uten. Om boka har noen moral? Ja, da! Forsoning, og at ”it takes all kinds of people to make a world”. Og muligens at også ondskapen er en del av livet. Og at sauer er allrighte dyr veit jo alle. Og – selvfølgelig om vennskap.

Mangschou skal ha all ære for å ha fått oversatt nok en spenstig dyrefortelling. Måtte den selge godt slik at forlaget får inntekter til å gi ut enda flere spenstige oversettelser.

Til slutt kan vi jo se på dette klassiske filmklippet med de tre små griser. Og så ER det vel ikke til å unngå å ta med et klipp fra den fransk – russisk – rumenske Rock'n Roll Wolf eller Grimm og gru som den av en eller annen grunn heter på norsk. En mildest talt merksnodig musical basert på De syv geitekillingene og ulven. Man kan spesielt legge merke til den erotiske (!) dragningen mellom killingmammaen og ulven. Her enda en sang som viser det samme. Jeg husker første gangen jeg så denne musicalen på NRK og trodde knapt mine egne øyne! SKAL vi ta med vakre sangen Mom is home også kanskje. (Regner noen av mine lesere vil etterlyse den.) Filmen har nærmest fått en kultstatus i Norge, men muligens ikke så mange andre steder (?) Her en norsk hjemmeside fra en sann entusiast, som riktig nok – i hvert fall i følge IMDB - har bomma på et år i utgivelsesdatoen. Og det samme sier jo også wikipedia. To mot en altså, men uansett en imponerende nettside!

Ord for dagen må bli – uten her å kaste meg ut i den hjemlige ulvedebatten – at hva var vel livet uten ulv, her i en noe overført betydning!

Den mannlige hovedrolleinnehaveren heter forresten resten Mikhail Boyarskiy og har hatt et utall roller, blant annet som D'Artagnan i de tre musketerer. Men det er nok i rollen som Titi Suru the Wolf han vil bli husket her til lands!

Her et portrett av Mikhail Boyarskiy i sitt livs glansrolle. Både pipa, den kraftige hårmanken og barten er bare SÅ 1976. Ørene er også særdeles kledelige.

Litt tilbake til boka. Hvis vi spør Deichman ser det ut til at verken forfatteren eller illustratøren tidligere er utgitt på norsk. Mer! Mer!

PS: Ad emneordet Brødrene Grimm: De tre små griser er som jeg regner med de fleste veit ikke et Grimmsk eventyr, men antakelig engelsk.

Piker, vin og smør. Blant annet.

Så har jeg fått en ladning taktile bøker fra Frankrike igjen. En av bøkene skilte seg spesielt ut; nemlig Le Petit Chaperon rouge, eller Lille Rødhette på norsk. Bortsett fra en forklaring på hvem og hva de ulike figurene skal forestille, mangler boka helt tekst. Dette stiller litt krav til formidleren, på en annen side : hvem kjenner ikke dette eventyret? ( Og hvis ikke så er det på høy tid å oppdatere seg!) .

Billedbeskrivelse : Hver figur er rund (bortsett fra senga) med forskjellige farger - og viktigst siden det er en taktil bok; - forskjellige teksturer. Teksten er på fransk (norsk tekst er under utarbeidelse) men oversettelse burde være unødvendig her siden jeg formoder at alle kjenner eventyret sånn noenlunde. Det vises nok ikke så godt men selvfølgelig er det også tekst i blindeskrift.

Det er – som jeg har vært inne på før – forskjellige meninger og teorier om hva som er en god følebok for blinde, i hvor stor grad man skal abstrahere bildene - eller prøve å gjengi "vanlige" bilder mest mulig. Under et eksempel på et bilde fra en annen bok; det er ikke lett for blinde uansett erfaring med taktile bilder å forstå at dette skal være en katt med et tøystykke under armen. Til venstre en frakk:

I Le Petit Chaperon Rouge av Warja Lavater ( Les doigts qui rêvent ) har billedskaperen valgt å forenkle så mye som mulig.

Dette bildet viser Rødhette og ulven. (Ulven er i forskjellige størrelser gjennom boka, alt etter hvor nær og truende han er)

Hvorfor har du så store ører, bestemor? Her lille Rødhette foran senga. Bestemor inne i den lodne ulven som er framstilt med et litt stikkende materiale.

Her både Rødhette og bestemoren inni ulven, her med oppsprettet mage.

Her ser vi at boka er som et eneste trekkspill. Men i hvert fall atskillig lettere å brette sammen enn et kart! Legg merke til de hvite relieff - "boblene" som er skogen!

Boka er særdeles lekker i utstyret.
Her den delikate lille esken som boka leveres i. Dette er en av de fineste følebøkene jeg har sett på lenge!

Men : stopp en halv! På tittelbladet står det at boka er ”D’après un conte de Perrault”, altså etter et eventyr av Charles Perrault. For dem som ikke er så inne i eventyrene som hmmm... meg ... kan jeg opplyse om at franskmannen Charles Perrault (født 1628) var en forgjenger for brødrene Grimm (begge født over 150 år seinere.) I følge vaskeseddelen på Perraults eventyr; historier eller eventyr fra gamle dager med moral på vers; oversatt av Birgit Tønnesson er Rødhette for franskmennene ”uløselig knyttet til Charles Perrault”. Og nå kommer jeg da endelig til poenget:

Hos Charles Perrault blir Rødhette spist av ulven men der slutter også eventyret! Ingen reddende jeger som dukker opp! Slik går det når du ikke gjør som mora di sier! Betyr dette at den grimske tradisjon nå også har erobret det franske folk?

Perrault har for sikkerhets skyld forsynt eventyret med et lite etterord:

MORAL

Her ser man hvordan barna
- især de unge piker
som eier sjarm og skjønnhet
så alle folk dem liker –
gjør galt ved fromt å lytte
til alle og enhver.
Om SÅ de gjør, er det ei rart
Hvis ulven tar dem meget snart.
Bemerk, jeg sier ulven, men
av ulver finnes ikke én,
men ganske mange skumle slag
Som ferdes ute natt og dag.
Der finnes ulver med manér,
som vennlig på sitt bytte ser,
som synes tamme, pene, snille,
- men under pelsen er de ville.
De følger hjem de unge piker
og usett etter dem seg sniker.
Hvem vet om ikke dette slaget
er farligst uti ulvefaget.

(Birgit Tønnesson; s 31.)

Som man ser; visdomsord som gjelder den dag i dag!

Apropos Grimms versjon av Rødhette - altså med den reddende jegeren – finnes jo denne i utallige varianter, antakelig avhengig av hva som til enhver tid er blitt ansett for å være passende for små barn. Noen ganger blir både bestemoren og Rødhette spist av ulven, noen ganger bare bestemoren, noen ganger blir ulvemagen bare sprettet opp uten at ulven først blir skutt og fylt med stein og sydd igjen hvorpå ulven blir kastet i en brønn. (Ikke så korrekt i dag; både dyreplageri og dessuten forurensende). Etc etc.

Et MEGET interessant spørsmål verdt en studie er hva Rødhette har i kurven! De fleste vil nok huske at hun i blant annet hadde med seg en flaske rødvin. ( I hvert fall i de fleste versjoner). Mens gode gamle Perrault ikke unner gamla annet enn hvetekake og en krukke med smør (!). (Og dette i La France, rødvinens hjemland! Regner med at det ikke bare er jeg som stusser litt her.)

Rødhette og ulven finnes jo også i utallige frie gjendiktninger:

• Jeg har spesielt sans for Toni Ungerers råtøffe Rødhette som gifter seg med ulven.
• Kan vel ta med Fam Ekmans Rødhatten og Ulven også.
• Angela Carter har en virkelig artig gjenfortelling i Burning Your Boats. Collectet stories (Vintage 2006) (Ikke oversatt til norsk). Her spiller varulver en vesentlig rolle – og bestemoren og ulven viser seg å være samme person!!!. Som mat til bestemor har Carter lagt seg på Perraults diett. Det får vel være grenser på hvor mye jeg gidder å sitte å ramse opp men en bok til vil jeg ta med, nemlig
• Ulvehunger av Elise Fagerli. Her er det Rødhette som spiser ulven. (Dessverre døde denne spennende billedkunstneren alt for tidlig).

LO har forresten i disse dager en litt morsom variant av eventyret i sin kampanje. Så får vi se hvor mange som lar seg lokke...

(LO-reklamen viser en staut ulv som troner på en stokk med utallige små rødhetter rundt. Med følgende tekst; Fordelen med å være mange. Bildet er litt uklart, som like mye kan skylde Dagsavisas trykketekniske gjengivelse som fotografen! )

Litt tilbake til gamle Perraults moralske kommentar til eventyret : la oss avslutte med Kari Diesens oppbyggelige sang om Hovedøn. Også her visdomsord for piker fra nær og fjern.

Og helt til slutt; angående alle tolkninger og varianter av dette eventyret; kanskje like greit å la boka være uten tekst!