torsdag, mai 28, 2009

Se, jeg drysser!

I går kveld sivet plutselig opp i mitt hode bruddstykker av noe jeg husket fra en bok jeg har vært borti i en litt fjern fortid. Og det jeg husket var dette:
”eg drysser”
Og så begynte jeg å scanne huet mitt på beste bibliotekarvis. Kunne det være Sissel Bjugn? Kunne det være Hans Sande? Eller Jon Fosse, kanskje. (Nei, det var jeg sikker på. Hundemanuskripta var det ikke). Arnt Birkedal, da? Folkens! Et sant MARERITT for oss bibliotekarer.

Men SÅ fikk jeg en lys idé! Hva med å prøve Nasjonalbibliotekets nyvinning Bokhylla.no?
  • Et søk på ”drysser” fikk vel mange treff.
  • ”eg drysser” Sorry : Ingen treff for søket: '"eg drysser"'
  • KUNNE boka ha vært på bokmål likevel? OK, da! Jeg får prøve meg på ”Jeg drysser”! Voila! Jeg FANT boka. Det er denne! Hund får besøk av Cecilie Løveid og Marek Woloszyn, Gyldendal 1992. En HERLIG bok. Og man kan altså BLA i boka. (Jeg sier det med en gang, tilgjengelighet for alle på nett gjelder ikke her.)
...Nei! Kom! Skal vi ule sammen? Det er farlig! skriker Sofie og Emilie i munnen p?? hverandre Ta imot meg! Se, jeg drysser! (????????????) ?? Gyldendal Norsk Forlag A/S 1992 Omslag og illustrasjoner: Marek Woloszyn ISBN 82...
En annen bok jeg fikk fram da jeg søkte ”jeg drysser” var Harry Potter og de vises stein.
..hun var desperat etter å bevise at hun ikke var et kålhode. «Potter!» sa Slur plutselig. «Hva får jeg hvis jeg drysser pul verisert asfodelus-rot oppi et avkok av malurt? » Pulverisert hvaforno-rot oppi et avkok av hva da? Harry skot...
Som kjent er Harry Potterbøkene ganske omfangsrike, i motsetning til Løveid og Mareks bok, så for å slippe å bla gjennom hele boka : på hvilken side står denne frasen? Jeg klikker på tittelen : men sorry! "IKKE TILGANG".

Lettere desperat nå klikker jeg på tittelen under; Engelen på det sjuende trinn. Heller ikke her er det noen tilgang. Antakelig fordi de er utenlandske.

Derimot hadde jeg hellet med meg med hensyn til Dikt i samling av Georg Johannesen.
..fugl Fredag Jeg gjør steinen til lærer for min sønn: Uforanderlig er jorden Jeg lærer min datter å ligge med hoggorm Jeg drysser DDT over min mor Jeg gir rotten hemmelige tenner Jeg lærer bjørnen å skjule labbene Jeg lærer tyven å skjule tyvegodset: Legg...
Hvis vi er litt tålmodige nå så kommer snart boka opp. Og – så kan man klikke på det gule bokmerket. Der har vi diktet!
Jeg drysser DDT over min mor
Jeg gir rotten hemmelige tenner
Jeg lærer bjørnen å skjule labbene
(Fra diktet Hvileuke)

At sidene er litt treige nå betyr sikkert at det er flere enn meg som vil teste ut disse sidene!

Takk og PRIS at Løveid og Woloszyns bok kom ut på 1990 – tallet! Ellers hadde jeg aldri fått fred i min sjel!

På tide å ta seg en joggetur. Tenker at svetten vil DRYSSE rundt meg. Eller : jeg drysser svette! Eller : enda bedre : jeg drysser!

mandag, mai 25, 2009

Vi ha’kke fått no ennå

Men akkurat det ser ikke til å ta humøret fra gutta i Blues Magoos!



Billedkvaliteten er kanskje ikke den beste på denne 40 år gamle YouTube-vidoen men innsatsviljen er det ingenting å si på. Typisk for tida har gutta langt flagrende hår og dressjakker. Skal vi unne oss gruppas fantastiske versjon av Gloria også, kanskje! Ja, jeg veit at også andre har spilt inn denne sangen, (ja hvem er det som IKKE har spilt den inn) men nå er det Blues Magoos som gjelder!

Og så litt SF igjen

Vi møter Sebastian, som drømmer seg bort på morens kontor på Deichman (hmmm : en bibliotekar på Deichman med EGET kontor??) og plutselig havner i en annen verden i år 2085. Til å være under 80 år fram i tid har man kommet svært så langt med telepati ( til og med med hunder!) , tankekraft og healing.
Vannet har steget betraktelig, hele Deichman er under vann, dette grunnet et prosjekt som ble gjennomført i vår tid. Følg med nå:
Sebastian prøver å få sin far, som har en ledende stilling i Miljøverndepartementet, fra å godkjenne Futuraprosjektet, fordi Sebastian etter å ha besøkt framtida, skjønner hva dette prosjektet fører til. Og han ***SPOILER*** lykkes til slutt. Altså slik at den framtida han besøkte med de personene han der møtte ikke har eksistert likevel! Jeg innrømmer at SF ikke er det jeg har mest kompetanse på, men synes det kanskje blir litt lettvindt når det bare blir forklart i en epilog at ”han har laget et slags sidespor i tiden. Det livet de levde i 0 60 – 10 kom ikke til å bli levd likevel”.

Litt morsomt at handlinga er fra Deichman, skal ikke gjøre noe stort nummer av det men de bøkene som står oppover galleriet er ikke til utlån. ( s 34). Dette er bare hyllefyll for å unngå at det ser for tomt ut. Magasinbøkene befinner seg derimot i fire etasjer UNDER gulvet i voksenavdelingen. At personalet på Barneavdelinga på Deichman bare fant to bøker om drivhuseffekten og ozonlaget kan heller ikke stemme. Riktig nok ble Sebastian hjulpet av en praktikant, men så dårlig kan det da ikke stå til med bibliotekarutdanninga. Så dette må stå på kontoen for dikterisk frihet. Når forfatteren skriver at det er "utrolig" høyt under taket i voksenavdelinga har hun sine ord i behold, men er ikke adverbet "utrolig" litt forslitt?

Boka jeg snakker om nå heter Sebastian Land og Futuraprosjektet og boka bør først og fremst vurderes som en underholdningsroman med noggo (miljøvern) attåt. Kanskje boka burde ha vært korta litt ned. Jeg har lest de 248 første sidene av i alt 398 (!) og altså epilogen. Så med det forbehold at det er på de resterende sidene forfatteren virkelig briljerer tviler jeg på at dette blir en ”mulig debutantpris 2009”. Når kommer DEN boka for resten?

Boka, som er en bok i Ego-serien har forholdvis store typer og god avstand mellom ord og linjer. Til gjengjeld blir boka da på nærmere 400 sider. Det er ganske voldsomt til å være en barnebok og kan sikkert oppfattes som uoverkommelig for mange unge lesere. Får regne med at dette er et bevisst valg forlaget har tatt.

søndag, mai 24, 2009

”Det medfødte savnet mennesket bærer med seg som en genetisk skade”

Og denne noe dystre overskriften er tatt fra Sommerfugl av Sonya Hartnett, en bok som endelig er blitt oversatt til norsk. Og skandaløst nok, bare den andre boka av denne forfatteren som er utgitt i Norge. Den forrige boka heter Hundene sover og kom ut i 1996, altså for 13 år siden. I mellomtida har forfatteren fått Astrid Lindgren-prisen.

Hundene sover skildrer en svært ”dysfunksjonell” familie (når kom for resten dette ordet inn i det norske språket). Da jeg begynte å lese Sommerfugl tenkte jeg at forfatteren hadde forlatt akkurat det temaet, men snart kommer den ene avsløringen etter den andre fram, og vi møter en familie hvor det avdekkes stor maktesløshet - og sorg.
"De kan ikke redde henne, disse foreldrene og brødrene som aldri har maktet å redde seg selv"
s 164.
  • Hovedpersonen er Plomme, snart 14, med dårlig selvfølelse, i begynnelsen av boka betrakter hun seg selv i speilet, og her vil nok mange huske tilbake til sin egen ungdom og det forholdet man som ung hadde til sin egen kropp, men så ubarmhjertelig som Hartnett gjør det her er det nok aldri blitt skildret i en ungdomsbok før,
  • mor og far (litt sånn outsidere og ”alternative”, ikke uvanlig tema i ungdomslitteraturen)
  • to storebrødre, Justin og Cydar, begge passert 20, vakre og kjekke, etter hvert avdekkes hemmeligheter, hvor mye skal jeg røpe mon tro, nei jeg røper ingenting, begge svært glad i Plomme i den grad at spesielt Cydars ve og vel avhenger av søsterens. Denne sterke avhengigheten søsknene imellom så vi også i Hundene sover.
  • Den vakre nabokona Maureen, akkurat hennes funksjon i boka kan sammenliknes med den unge mannen som kommer inn i handlinga i Hundene sover, Maureen har en noe forkvaklet virkelighetsoppfating,
  • vi kan jo også ta med Maureens 4 år gamle sønn, David, som representerer barnets uskyld og renhet,
  • og til slutt Plommes så kalte venninner. Aldri har jeg lest noe så hjerteskjærende om jenteintriger, utestegning og avvisning.
Plomme skal feire sin 14 års dag, venninne er invitert, og leseren aner tidlig den katastrofen som må komme. Boka skildrer også - slik for eksempel Klaus Hagerup gjør i den riktig nok atskillig muntrere boka I går var i dag i morgen fra 1992 - både forventningene og gruen over å forlate barndommen.

Jeg stiller meg litt spørrende til om utdelinga av Astrid Lindgren-prisen til Hartnett er i ”Astrid Lindgrens anda”. Hun var selv svært opptatt av at det skulle være håp i bøkene sine, og selv om slutten i Sommerfugl KAN tolkes slik at det er et lite håp for Plomme er kan vi slett ikke føle oss sikre.

Handlinga er fra like før OL i Moskva, altså helt i slutten av 70 - åra og Plommes musikalske preferanser er David Bowie og Velvet Underground. Ikke akkurat noen gladmusikk det heller! (Burde vel ha valgt noe fra YouTube men greide ikke å velge).

Til markedsavdelingen: På omslaget står det "Den beste forfatteren i hennes generasjon"
Dere mener vel egentlig "sin generasjon"?

Hva betyr forresten "medisinballer"? I gymtimene er hun "på vakt mot medisinballer som farer mot hodet hennes" S 169

Dette er ingen fjortisbok, selv om hovedpersonen er 14. Begynnelsen av fortellingen, hvor Plomme står og undersøker kroppen sin, er en voksens betraktninger skrevet for voksne.
"til og med verre enn den kvinnelige forbannelsen som vil komme en gang" s. 7
Her et par korte sitater til :
  • "I den angstfylte spede begynnelsen på tenårene” s. 9
  • "Nesen og munnen har fremdeles barndommens trekk" s. 217
Som det står på omslaget : ”Hartnett er en av de forfatterne som baner en ny vei for ungdomsromanens form og innhold, og bøkene hennes nærmer seg og oppløser grensene mot voksenlitteraturen”

Jeg har tidligere spurt meg hva som gjør at en ungdomsbok er en ungdomsbok mens andre bøker om ungdom i hovedrollen er voksenbøker. Som for eksempel Beatles, Mannen som elsket Yngve, Lillelord som ER voksenbøker men også leses av ungdom.
Hartnetts bøker er lansert som ungdomsbøker, og vil havne i bokhandelens og bibliotekenes ungdomshyller. Og da har jo vi som formidlere en utfordring. Å få bøker som Hartnetts ut til leserne! For – dette er bøker som bør leses av andre enn bare oss ”insidere”!

Da har Bråk som er den tredje boka av Ally Kennen en mer tydelig målgruppe, her er det ikke tvil om at det er ungdom boka er beregnet for. Boka er skrevet i første person entall, og fortelleren Lexi kommer tydelig fram. En knalltøff jente ( med et usedvanlig mot, det skal sies) som det er lett å få sympati for. Også her er det uryddige familieforhold, storebroren er i ferd med å starte en kriminell løpebane, faren er i fengsel, noe som kommer fram etter hvert så jeg burde muligens ha lagt ut en spoilervarsel, moren forlot barna da de var små og hennes samboer er en skikkelig voldelig macho av en drittsekk.

Det er SVÆRT mye action i boka, sentralt i handlinga et nedlagt asyl, og her skjer det skumle ting. Boka faller jo litt i gjennom etter å ha lest Hartnett, men jo da; Ally leverer varene!

PS: Hvis jeg nå absolutt SKULLE ta med en video med Velvet underground KUNNE jeg jo kanskje ta denne. Eller burde jeg heller ha tatt med noe med Nico? Og hva med Bowie da? Denne kanskje? (Ja jeg VEIT at det er Lou Reed som har skrevet den!)

PS 2 : Ja, jeg lurer også litt på hva den svenske kronprinsessen har med Almapriset å gjøre!

onsdag, mai 20, 2009

Det måtte vel komme!

I min nye serie ”Det måtte vel komme” gratulerer vi i dag Batnfjord skule med å være den første skolen som reagerer mot årets leselystprosjekt ”Bok til alle”. Skolen har sendt brev til foreldrene hvor de advarer mot to av bøkene på lista. Som første skole i denne bloggens historie får Batnfjord skule egen etikett på bloggen! Vi gratulerer!!! Hvis noen skoler nå føler seg forbigått er det bare å beklage!

Da venter vi med spenning på hvem som er først ute med å gå imot denne aksjonen i år!

”Et magisk eventyr om vennskap og mot”

Boka har kommet ut i Gyldendals nye serie Les høyt! (Med utropstegn.) Om det betyr at
  • boka er så vanskelig å lese for barn at den MÅ leses høyt,
  • eller at boka er så god at den derfor MÅ leses høyt
er ikke lett å si men må nok si at det finnes bedre høytlesningsbøker. Jeg ville faktisk ha anbefalt mange andre bøker før jeg griper til denne.
Boka er skrevet i en ”eventyrlig” form men hvor mye MAGI det er i teksten kan nok diskuteres.

Hovedpersonen, Sille, rundt 9 , er ei jente som ikke blir sett, verken av foreldrene (det MER enn grenser til omsorgssvikt), klassekamerater eller lærere, og en dag våkner hun og tror at hun er død, fordi foreldrene som vanlig ikke legger merke til henne og dessuten snakker om noen som nettopp er død. Og siden ingen ser henne, verken hjemme eller i klasserommet, tror Sille at hun er blitt et spøkelse. Akkurat dette får jeg litt problemer med å tro på. Og det tror jeg at barn som ikke kan skille mellom å se i reell eller overført betydning også vil få. Så her må antakelig høytleseren ile til med en forklaring.

Sille møter tre sølvrever (påkledde dyr) som lever av stjeling. Hun får etter hvert dårlig samvittighet – og til slutt ordner alt seg. Mysteriet om hvem som egentlig er død oppklares også til slutt.

Forlaget reklamerer med ”ustoppelige dramatikk”, personlig ble jeg nok ikke så revet med. Men det er en del humor og noen gode idéer, det skal den unge forfatteren ha, selv om boka burde ha vært mer gjennomarbeidet og strammet noe inn. (For å sitere meg selv for ørtende gang.)

Felles for Gyldendals nye serien Les høyt! er formatet på bøkene. De er forholdvis brede, så linjene blir lengre, og bokstavene ikke så store og skriftbildet ikke fullt så ”luftig” som vanlig i bøker det forventes at barn leser selv. Ellers er det litt uklart for meg hvilke kriterier Gyldendal går etter når de velger bøker som skal egne seg til høytlesning! Det ser ut som at etiketten Les høyt! er ny for året. Klabert av Tor Åge Bringsværd fra 2008 som er en bedre høytlesningsbok er ikke utstyrt med denne etiketten. Men heller ikke Frekke Fredrik av Ole Lund Kirkegaard som kom ut i år. Og da gidder jeg ikke spekulere mer om Les høyt!-serien til Gyldendal.

mandag, mai 18, 2009

Och så har man banneme varit i Värmeland igen!

Och då kom jag ju i håg den här klassikeren från fornstora dag!

Men aftonens huvudnummer måste nog bli Ack Värmeland, du sköna her mycket vackert framförd av Zarah Leander, minsann!

Men vad tycks; skal vi släppa til Monica Zetterlund också? Jaaaa det gör vi!

Og før jeg gir meg for i dag : her en billedreportasje fra den omtalte turen

"Det norske folk"

må se å få seg et liv!

fredag, mai 15, 2009

Siden jeg (heldigvis) er bortreist

den 17. mai må jeg allerede nå minne om at det er viktigere ting som markeres denne dagen enn wergelandognorskeflaggihusoghytteslottsbalkongogeidsvollbygningerogbunaderognorgeirødhvittogblåttoghipphurratrallallaviersågodesåogfrihetogdemokratiogbablablaogschkåål!

Og da kan vi jo for eksempel høre på k.d. lang & Elton John i harmonisk samspill!

PS: En litt pussig ting : når jeg legger ut et laaaaaangt ord slik jeg har gjort nå er det bevegelig i Safari men på Firefox får du ikke fram hele ordet fordi det forsvinner til høyre. Merkelige greier!

onsdag, mai 13, 2009

Hvem har bursdag i daaag

Ikke for å skryte men jeg har bursdag på samme dag som Stevie Wonder og det er vel også det eneste jeg og den store musikeren har til felles. I anledning dagen kan vi jo høre på denne soulklassikeren fra 1967 som Stevie her synger i duett med Diana Ross. (Regner med at det er greit at vi er på fornavn Stevie!)

”Miguis” som har lagt ut dette opptaket på YouTube (takk takk!) antar at dette ble vist i 1969 eller 1970 på TV. Når Stevie snakker om Mrs Robinson sikter han antakelig til filmen The Graduate fra 1967. Hvis vi antar at opptaket er fra 1969 var Stevie 19 og jeg i all beskjedenhet 16. Diana Ross som her koketterer litt med sin framskredne alder er 25. Legge ellers merke til den fine kjemien det er mellom den unge Stevie Wonder og den den gangen noe mer feterte artisten.

De som er litt kjappe i hoderegning har sikkert for lengst funnet ut at Stevie blir 60 år til neste år! Dette kommer sikkert ikke til å gå upåakta hen! Skulle da også bare mangle!

Av alle de ting jeg muligens burde ha gjort før jeg dør er å prøve å gå med like høyhælte sko som Diana Ross. Regner med at jeg har litt tid på meg.

PS: Og så er tida inne for å bli forbanna igjen! For nøyaktig ett år siden måtte jeg selvfølgelig også markere denne begivenheten og da la jeg ut klassikeren Uptight fra 1966. Selvfølgelig fjerna nå!

tirsdag, mai 12, 2009

Og så litt fotball igjen

Boka heter Avspark og er skrevet av Dan Freedman og handler om Jamie, 14 år, fotballtalent, han kommer til et nytt sted, ingen veit hvor god han er, men etter hvert skjønner alle det, så kommer han med på A-laget, der han hører hjemme, og gjør suksess.

Neste bok i serien heter Skyt på mål men : ojsann! : treneren har bestemt seg for å sette Jamie på benken! Følg med, følge med!

Som det står det i forlagsreklamen:
”Avspark er en utpreget fotballroman, men også en historie om behovet for balanse i livet, viktigheten av familie og venner og forholdet mellom egne ambisjoner og omgivelsenes forventninger”.
Med i handlinga er
  • mor, som forlanger at han gjør lekser
  • beste venn(inne), men : ikke kjærester, de blir uvenner, så blir de venner igjen,
  • en slem medspiller,
  • bestefar, forhenværende fotballstorhet
  • og noen til.
Boka er ”blurbet” av Steven Gerrard og Owen Hargreaves. (Lurer på hvor mye de fikk for det, forresten). Den førstnevnte sier at ”Etter å ha lest dette, vil man rett ut og spille” . Dette kan jo oppfattes på så ymse vis.

Til slutt vil jeg henlede oppmerksomheten til Sverre Henmos innlegg i Barnebokkritikk.no hvor han drar fram den gamle 11 mann til angrep og de resterende i serien. 11 mann til angrep kom ut første gang på svensk i 1967, på norsk i 1970. Deretter i 1974 og 1987 . (Da med et nytt mer moderne omslag).

Jeg leste disse bøkene i begynnelsen av 80 åra, tror det var sommeren 1981, da var Henmo 13 og jeg ... noe eldre. Jeg var IKKE spesielt interessert i fotball men disse bøkene ble jeg hekta på! Fordi de også hadde litterære kvaliteter – og gode personskildringer. Jeg husker fremdeles flere scener i disse bøkene og kampskildringene var virkelig gode!

Sentralt i bøkene er den mektige Blåbærkongen. Så vidt jeg husker hadde sønnen havnet på skråplanet og døde, men etterlot seg en sønn som bestefaren tok til seg. For at denne ikke skulle vokse opp uten søsken adopterte Blåbærkongen Jorma, som, selv om han på ingen måte lider overlast, må leve i skyggen av den egentlige sønnesønnen. Og det er Jorma som er bøkenes jeg-person. En bok som kan leses på flere plan som det heter.

Max Lundgren har i flere bøker vist oss idrettens gode effekter slik at selv de verste idrettshatere kan tro på ham. For eksempel i Benny Boksaren hvor han gir oss et innblikk i hva boksing EGENTLIG er.

Da jeg var på denne konferansen snakket Mattias Göransson om SINE fotballbøker. Han mente at tida hadde gått fra 11 –mann-bøkene eller bøkene om Åshöjden bollklubb som er den svenske tittelen på serien. (Med det mente han antakelig datidens holdning til fotball, proffer, teknikker etc). Kanskje han har rett. Men bedre fotballbøker for ungdom er i hvert fall ikke skrevet.

mandag, mai 11, 2009

På tide med et dansenummer igjen

I ren og yr vårglede slipper vi her til gruppa Sha Na Na med gladlåta Just Like Romeo and Juliet. Ingen grunn til å flykte byen i sommer med slike gutter i nærmeste bakgate. Schluuuurppp!!!

I rettferdighetens navn kan vi jo ta med The Reflections versjon også, det var tross alt de som slo igjennom med denne låta i 1964.

Og så foreslår jeg at Sha Na Na får avslutte med dette (eneste) humørfylte innslaget fra Woodstock – festivalen i ... ja når pokker det var igjen.

lørdag, mai 09, 2009

Sort fløyel, kniplinger og dårelokker

I serien ”Er det virkelig nødvendig å oversette denne boka igjen” må jeg bare konstatere at det var som jeg fryktet. DETTE kunne vi ha vært spart for. Det VERSTE er jo at boka også er innkjøpt av Norsk kulturråd. (En annen bok fra samme forlag som også ble innkjøpt er Kong Salomos miner. Og som ikke det er nok : Onkel Toms hytte. (Finnes det ingen grenser!? ) Måtte det sugerrøret forlaget Transit har fått fatt i tettes igjen snarest !

Jeg regner med at unger må ha hatet denne blonde og fløyelsbekledte prektiggrisen av en krølltopp siden boka kom ut første gang for mer enn hundre år siden! Her noen sitater :
  • ”Han hadde store brune øyne, lange øyenvipper og et elskelig lite fjes” s 10
  • Hans ”egen barnlige sjel” var ”fylt av godhet og uskyldig varme” s 11
  • ”Den smidige og sterke lille kroppen og det veloppdragne vesenet” s 13
  • ”Det skinnende krøllete håret som bølget seg over pannen og falt i herlige små dårelokker ned på skuldrene” 13
  • ”en grasiøs barnekropp i svart fløyelsdress, med dårelokkene flagrende rundt det kjekke, mandige lille ansiktet, og et blikk som møtte ham med uskyldig vennlighet” 63
  • Kort sagt, ”den rene, lille eventyrprins-kopi” ( s 63)
Og da kan det kanskje være nok. Nei forresten, vi tar med dette sitatet også vi:
  • ”Aldri har jeg sett en slik renraset, kjekk liten fyr!” s 27
Boka er oversatt av Torstein Bugge Høverstad, og om det nå er fordi boka opprinnelig ikke ER bedre, eller den prisbelønte oversetteren heller ikke ble særlig begeistret over denne ”barnelitteraturens største klassiker” : språket er ikke spesielt godt. Kan for eksempel et hjem være ”billig og BLYGSOMT” ? ( s 10) Jeg synes heller ikke oversetteren har fått noe godt tak på dialekter, ei heller gjengivelse av underklassens språk.

Selv om forfatterinnen selv kommer fra fattige kår er det overklassen hun identifiserer seg med. (Er det fordi det er her hun venter å finne sine lesere og det er de som kjøper bøkene hennes???) Akkurat som hos Barbra Ring (1870 – 1955) i bøkene om Peik og Fjellmus finner vi også hos Burnett (1849 – 1924) en mild og overbærende nedlatenhet overfor underklassen. De blir framstilt som enkle og naive og i noen tilfeller stakkarsliggjort. Og de rike (her unge Fauntleroy) er deres gode velgjørere . I boka tar den ”den lille lordens” republikanske venn til slutt ”til fornuften” og innser at rikdom , aristokrati og adelskap er svære greier.
”det begynte å gå opp for ham ( dvs den opprinnelig strenge bestefaren som etter møtet med barnebarnet blir atskillig mildere til sinns) hvordan den lille fyren som hadde bodd i en sidegate i New York og vært sammen med kolonialhandlere og blitt venner med skopussere, likevel kunne være så gjennom - kultivert og mandig at ingen kunne skamme seg over ham, selv da skjebnen forvandlet ham til arving til en engelsk jarletittel og lot ham bo på et engelsk slott” 175
Dette var holdninger typiske for tida boka ble skrevet i, men : jeg finner ingen kvaliteter i denne boka som skulle tilsi at dagens barn skal utsettes for disse utgåtte holdningene, som de antakelig ikke vil skjønne bæra av!

I følge etterordet kom den første norske utgaven ut i 1901. Jeg har sjekket Norsk bokfortegnelse og det ser faktisk ut som at den første gang ble oversatt i 1891 av en herremann ved navn Sophus Tromholt; fem år etter at den kom ut i bokform på originalspråket. (1886) . NB (Nasjonalbiblioteket) har ingen utgaver fra 1901, det har derimot Barnebokinstituttet men det står her ingenting om hvem som har oversatt boka, enten det nå er fordi det ikke står oppgitt eller katalogisatoren har slurvet.

Og dermed oppdaget jeg altså nok en oversettelse av denne boka , og da bør det pokker meg være nok!! La oss slippe flere nå!
Det er Bjørn Ousland som har tegnet omslaget og det ser ikke ut som at han har blitt noe særlig inspirert. Hadde de forresten hornbriller på slutten av 1800 – tallet?

PS: Det at et barn har en formildende innflytelse på en eldre person, som besteforeldre eller tanter er jo ikke noe nytt i barnelitteraturen. Bestefaren til Heidi (Johanna Spyri) er ett eksempel, for ikke å snakke om Lucy Maud Montgomerys bøker (som på kvalitetsmessig ikke står tilbake for Burnetts, tvert i mot! ) er andre. Vi finner det forresten også hos Annika Thors serie om de to jødiske søstrene som ble sendt til Sverige under andre verdenskrig. Dette kan sikkert være en idé til en oppgave.

PS 2 : Hvis noen DØR av nysgjerrighet etter å få vite HVEM som oversatte utgaven fra 1901 KAN jeg godt ta heisen opp til Barnebokinstituttet.

PS 3 : Om jeg virkelig har lidd meg gjennom HELE boka? Nei, bare mesteparten av de 70 – 80 første sidene og de to siste kapitlene av i alt 176 sider minus etterord. Tviler på at jeg har gått glipp av noe!

PS 4 : Boka ble filmatisert i 1921 - åra med Mary Pickford i hovedrollen, her fra åpningsscenen. Ellers ligger det mye på YouTube av en annen filmatisering fra 1936 og sikkert andre filmatiseringer også. Hadde jeg giddet hadde jeg sjekket HVOR mange ganger boka har vært filmatisert men det er sikkert ikke få!

fredag, mai 08, 2009

Hylende morsom?

I forlagsreklamen står det at boka er et
”Hylende morsomt reiseeventyr! Perfekt til høytlesningsstunden!”
Jeg kan på en, to, tre finne haugevis av andre bøker til høytlesning som er vel så ”hylende morsomme” å lese høyt.

Utenpå omslaget er det tegnet en manende hånd som holder et skilt med teksten LES HØYT og dette er muligens navnet på en (ny?) serie.
Handlingen går i korthet ut på at
Vida ca 9 – 10 år gammel, blir tvunget til å være med foreldrene på en reise til Karibien, eller nærmere bestemt den Dominikanske republikk, men hun liker – i motsetning til sine reiseglade foreldre - bedre det hverdagslige, skole, og lek med venner , familien drar likevel, Vida insisterer på å ha på seg snorkel under reisen (og akkurat det er jo litt morsomt), Vida kjeder seg og er sur, en planlagt tur til en vannpark hvor man kan svømme med haier blir avlyst på grunn av den høye prisen, Vida enda surere, så skjer en nestenulykke; Vida drukner nesten, og dette blir et vendepunkt. Foreldrene ombestemmer seg og de drar til vannparken og Vida får oppfylt sitt ønske. (Burde kanskje ha lagt ut noen ***SPOILER***varseler. )

Spenningsmomentene er :
  • vil hun til slutt få muligheten til å svømme med haier (og delfiner) i vannparken
  • nestendrukningsulykken
  • og når hun endelig har muligheten til å svømme med haiene, tør hun å gjøre det?
Stilen er tilsiktet barnslig, slik en jente på Vidas alder muligens tenker, og med korte setninger. Burde kanskje ha testet hvordan det er å lese dette høyt men hadde ingen barn for hånden. Etter hvert oppfattes all motstanden, surheten og tverrheten til hovedpersonen som noe monoton. Men det skal hun ha, jentungen, hun har integritet!

Det er ganske morsomt – ja for noen ganger ER boka morsom – når Vida, etter at foreldrene har tatt en alvorsprat med henne, svarer ”kjempefint” til alt de sier.

Et annet eksempel er for eksempel denne litt småmorsomme replikkvekslingen før svømmeturen med haiene:
-Er delfiner og haier i samme basseng? Spør hun. Kan de bli ... kjærester?
-Godt spørsmål, sier pappa oppriktig. - Og hvordan er det med sjøløvene og delfinene? De kysser mennesker, men kysser de hverandre?
-De er vel opplært til å foretrekke menneskekyssing, sier mamma.
Litt underfundige er også alle ”leksikonartiklene” som Vida skriver. De kan minne litt om Unni Lindells utallige morobøker med barnesitater, men heldigvis noe mer behersket.

Og ellers?
Det formidles mye kunnskaper om dyr (her i hovedsak saltvannsfauna) og naturglede, og det er jo så absolutt en fin ting.

Mange unger kan sikkert kjenne seg igjen i det å måtte reise mens de heller har det like greit hjemme. En annen ting de kan kjenne seg igjen i er ”sykdommens triumf” som kan gi dem et lite overtak på foreldrene. Og – som her – til slutt få lov til ting de vanligvis ikke får lov til.

Med andre ord, nok en ”helt - grei – bok” for de ikkealleryngste ! Og så får jeg vel si som jeg pleier, boka kunne ha vært korta ned en del. Og så holdt jeg jo som vanlig på å glemme tittelen igjen : Vida Vagabond blir haimat. Dette er forfatterens første barnebok.

Jeg burde kanskje ha kommentert bildene også, som er laget i en naivistisk stil som kan minne om for eksempel om Kim Hiorthøy , Kim Fups Aakeson eller Ole Lund Kirkegaard for den delen, men når ikke helt opp. Synes også at illustratøren har laget bedre tegninger før.

PS: Apropos delfiner – plutselig kom jeg på den fantastiske sangen Dolphins med Tim Buckley! Så da kan vi jo høre på den! Og i rettferdighetens navn kan vi jammen ta med opphavsmannen Fred Neils versjon også. Slik musikk lages ikke lengre!

PS 2: En gang skal jeg jammen blogge om høytlesning.

mandag, mai 04, 2009

Støøøøønnnn!!!!

Så sitter man her med en utgave av Lille Lord Fauntleroy som handler om en liten prektiggris av en veloppdragen krølltopp som skal arve gull og grønne skoger og gods og herregårder og tjenerskap og butlere og resten kan dere vel tenke dere sjæl. Grunnen til at jeg leser denne boka for andre gang på FRYKTELIG mange år er at lånera krever den og siden den gamle kassettutgaven (dessverre) kræsja under den store digitaliseringa for noen år siden har jeg måttet gi etter for presset. Strengt tatt hadde jeg kanskje ikke behøvd å lese dette men synes jeg kanskje burde.

Boka er som kjent skrevet av Frances H. Burnett som også har skrevet Den hemmelige hagen. Akkurat DEN boka er mørkere og den ufordragelige hovedpersonen hadde atskillig mer guts, og filmen var jo også god, men jeg har en sterk mistanke om at Lille Lord Fauntleroy har gått ut på dato selv som klassiker. Denne utgaven er oversatt av Torstein Bugge Høverstad, men boka er som kjent kommet ut i ørten utgaver før og er oversatt flere ganger , i hvert fall av disse:
  • Ingeborg von der Lippe Konow
  • Mimmi Sverdrup Lunden
  • Olaf Coucheron
  • Dessuten finnes den på nynorsk :Ein liten adelsmann (første gang Norsk Maalkontor, 1909 og andre gang på Samlaget, 1923) begge ganger oversatt av Marta Steinsvik.
Og det skulle kanskje klare seg.

Jeg husker for resten hørespillet på NRK og det gikk jo rett i fletta men det begynner å bli temmelig mange år siden!

Mer kommer hvis jeg holder ut!

Jeg kan høre gresset gro, jeg kan høre gresset gro, jeg kan høre gresset gro, jeg kan høre gresset gro, nå er det pokker meg vår!

I anledning vårens komme kan det passe fint med klassikeren I Can Hear The Grass Grow med The Move.

Billedkvaliteten er kanskje ikke den beste på denne Youtube-versjonen og muligens er lyden bedre på denne så derfor denne ekstra servicen for de overmusikalske.

Og hvis noen skulle bli for ivrige med bråtebrannen i anledning våren er det bare å tilkalle The fire brigade!

PS: Her en litt annen versjon av I Can Hear The Grass Grow. Ikke lett å høre gresset gro i dette levenet!

søndag, mai 03, 2009

Og så har man lest noen bøker igjen

Navnet på denne boka er hemmelig av Psedonumous Bosch la jeg fort fra meg siden den er skrevet på en slik måte at den vanskelig kan leses inn som lydbok. Etter 30 sider ble jeg da også så lei av at forfatterens iherdige advarsler mot å lese boka. Som det står i forlagsreklamen:
”Men vi vil ikke at du skal få høre om de grusomste skurker med de frykteligste planer, om hjernevridende gåter og unevnelige hemmeligheter. For da kan det jo hende at du får lyst til å lese boka. Så for all del – hold deg unna!”
Kan ikke skjønne annet enn at også barn gjennomskuer denne krampaktige metoden ganske raskt.

Så har jeg lest Biografien om Amalie Skram; Med vilje til å vite av Stein Erik Lunde. Dette er ikke uventet solide saker, hvor også norsklæreren gjør seg sterkt gjeldende.
”Amalie Skram og bøkene hennes har vært med meg helt siden jeg leste ”Karens jul” som tenåring. Jeg håper det blir slik for leserne av denne lille biografien også” (s 7)
Hvis ikke de først oppdager BØKENE tviler jeg på at ungdommen frivillig gir seg i kast med dette, hvis de ikke skal bruke den skolearbeidet. Formen er ganske tradisjonell med biografisk stoff og beskrivelse av de mest sentrale verkene. Litt smak av skolebok, altså! Biografier er for gamlinger! (Som meg.)

Så har jeg lest Mens Blücher sank av Axel Hellstenius. Vi får via tre forskjellige synsvinkler; en ung jentes, en drittsekks for å si det rett ut, og en ung tysk soldats lese om omstendighetene rundt slagskipet Blüchers endelikt i Drøbaksund 9 april 1940. Det er ikke uventet mye dramatikk i boka med litt telepati som ekstra krydder. Hellestenius er som kjent også filmmanusforfatter og dette preger boka. Det er på ingen måte dybde i personskildringene men det er kanskje heller ikke hensikten. Action i høysetet med andre ord, muligens skrevet for å få gutta til å lese. Ellers er det bare å konstatere at andre verdenskrig er et uuttømmelig tema, vi blir vist aldri ferdig med den krigen!

Da kommer vi mer under huden på Donna i Du skal vita alt av Helga Gunerius Eriksen, som er en fortsettelsen av ”Eg er på veg” (2006). Boka er skrevet som Donnas brev til datteren. De fleste ”svangerskapsbøker” for ungdom slutter jo ved fødselen, og bortsett fra Peters baby (som var svært urealistisk, det skjønner jo alle som har hatt småbarn selv) og Ole kaller meg Lise av Max Lundgren (tida har nok gått fra den også) er dette den første ungdomsboka jeg kommer på som handler om tida etterpå.

Donna, som i utgangspunktet hadde en dårlig start i livet, er omgitt av svært så mange venner og gode hjelpere. (Noen ganger er bare verden god, og det må det jo gå an å skrive om.) En årsak kan være at forfatteren da kan konsentrere seg om den unge jentas refleksjoner og undring over å være mor heller enn nattevåk og skriketokter. Noe som opptar Donna er at datteren skal få vite hvem som er faren hennes, noe som ingen andre veit. Samtidig drøfter hun også hvor viktig kontakten med det biologiske opphavet er sett på bakgrunn av erfaringer med sin egen dysfunksjonelle familie.
”Dei meiner sikkert at eit barn har rett til ein far, og ein far har rett på ein sjanse til å vera i lag med barnet sitt. Det er slik dei tenker, det er eg viss på, men Peter og eg hadde greidd oss betre utan den faren vi måtte slita med” s 133
Da jeg var på NBU-prisutdelinga for å motta denne prisen (som jeg fremdeles ikke helt skjønner hvorfor jeg fikk, men bildet henger nå på stueveggen. Kanskje på tide å tørke støv av ramma forresten.) var aftenens tema at Martin Nygaard skulle forsvare sin forlagsvirksomhet. Og det var bla bla der og det var bla bla her men så reiste Helga Gunerius Eriksen seg opp og kalte en spade en spade!

Hun foreleste også om årets billedbøker på et av IBBY Norges høstkurs en gang i begynnelsen av 90 – åra. (Kunne det være i 1994?) og da sa hun at Karsten og Petrabøkene var noe kliss! Det var det mest underholdende foredraget jeg har hørt på noen av disse arrangementene! Og – he he- fra forlagenes side ... hi hi hi hahahaha!!! Kort sagt ble de litt sure. Spesielt ... nei, glem det!

Og da får det være nok mimring for i dag.

PS : Apropos Amalie Skram; hun var usedvanlig vakker, noe også bildene viser med all mulig tydelighet, men da hun ble eldre ble ansiktsuttrykkene noe tunge. Og dermed er det en gang for alle bevist at stor skjønnhet har stor fallhøyde

PS 2 : Nei, der er ikke noe gæernt med norsklærere

fredag, mai 01, 2009

Og så er det første mai igjen

Siden jeg har dradd fram Internasjonalen de to siste åra er vi kanskje klar for litt andre takter i år!

Mina damer och herrar, här kommer Peps Persson minnsann! Og som vanlig holder han Hög Standard. (Bare overse det litt tamme lysbildeprogrammet.) Och så lite Falsk mattematik! Ska det vara så svårt att fatta!

Til slutt et opptak fra ANC galan - Svensk Rock mot Apartheid i 1985 hvor Peps er tilbake til der han begynte, nemlig bluesen!

Og etter å ha vært djupt i Perssons trötta hjärta; la oss slippe til vår venn Jerkan också!

Og da skulle det vel en gang være bekreftet : De gamle er eldst! Og det er i hvert fall ingen løgn!

God 1 mai til alle mine lesere. Enten man nå velger å gå i regjeringstoget, "for et nytt rød-grønt flertall" med statsministeren som hovedtaler , andre tog eller vil bruke dagen til å pleie sitt trøtte hjerte.

Ytringsfrihet er ikke det verste man har

(Det er bare hvordan den blir brukt som er problemet.)
Og nå skjønner sikkert alle at jeg bare MÅTTE uttale meg i forbindelse med den famøse prisutdelinga fra denne organisasjonen!

Kim Friele er blitt kritisert fordi hun har levert prisen tilbake i protest. Selvfølgelig har hun det. Hvorfor skulle hun godta at denne prestisjetunge prisen går til en person som går til angrep mot hennes rett til å eksistere som et helt menneske og mot at hun skal ha de rettigheter som alle andre har. Rettigheter som Kim Friele har sloss for i hele sitt liv.

Ja. Juridisk sett HAR Nina Karin Monsen rett til å mene det hun mener. Hun HAR rett til å skrive denne boka. Hun HAR rett til å mistenkeliggjøre 5 % av Norges befolkning, ja til og med framstille dem som en trussel. Hun HAR rett til å si og skrive det vrøvlet hun vil. (Hvis det hun har prestert de siste dagene hadde vært representativt for norske filosofer hadde det stått dårlig til med den norske intelligentsiaen!) Hun HAR rett til å hevde at ekteskapet bare er for de utvalgte og at den heterofile kjernefamilie er den eneste rette. Hun HAR rett til å mobbe lesbiske mødre, hun HAR rett til å komme med nedlatende og krenkende uttalelser om en utsatt gruppe, selv om det gjør livet enda vanskeligere for unge som allerede er mer utsatt for mobbing og selvmordstanker enn heterofile i samme alder. (Hun HAR fått god hjelp av pressa, det skal sies).

Men hvorfor er det så viktig for Fritt ord å premiere akkurat disse holdningene?
Hvorfor MÅ Fritt Ord gi sin støtte til homofobe holdninger og dermed risikere å sette likestillingen mellom de seksuelle filer flere år tilbake?
Så denne prisutdelinga trengte vi ikke! For å dra fram gamle Bakunin igjen : ingen er frie før alle er frie!

Institusjonen Fritt ord har driti seg ut!

Og Fritt-ordprisen er blitt en tragedie!

Hvem får forresten prisen neste gang? I ytringsfrihetens navn? Denne karen?