torsdag, desember 27, 2012

Denne boka skjønner jeg ingenting av!

Som regel liker jeg ungdomsbøkene til den flerfoldig prisbelønte og Brageprisogetutallandrepris - nominerte Harald Rosenløw Eeg, selv om jeg også tidligere har spurt meg om de ikke blir i svarteste laget. Men når det gjelder årets bok må jeg bare melde pass.

Vi møter altså
  • Marius, rundt 16 husker jeg ikke helt feil, som kommer tilbake til hjembyen Tønsberg. Fra hvor? Her håper han å gjenoppta forholdet til Karla, og i det hele tatt returnere til livet slik det en gang var.
  • Broren, Sven, er alvorlig syk ( et tema som vi kjenner fra forfatterens aller første bok, jeg tror gudhjelpemeg at jeg har lest alt av denne forfatteren, det er i hvert fall ikke langt unna) og Marius føler seg nok litt tilsidesatt på grunn av all oppmerksomheten broren får, og når broren blir frisk igjen går det heller ikke slik Marius håper, faktisk ikke i det hele tatt,
  • Karla, som vi allerede har nevnt,
  • Merete, Marius lærer som kommer med noen mildest talt gåtefulle kommentarer,
  • Kai, en noe spesiell gutt som flytter inn i en sosialbolig, og som Marius litt motstrebende blir venn med, har en deformert hånd, noe det gjøres et poeng av, og det mer enn én gang, sammen har Kai og Marius en ”base”, uten at jeg helt skjønner hvem og hva de kjemper imot,
  • Kais mor, blek og gusten, ser helst at Kai ikke omgåes andre, har fullt av stygge små sår (bitemerker !) på kroppen og akkurat disse bitemerkene er det ikke bare hun som har, det er ganske gjennomgående i denne boka skal det vise seg (en boks i kjøleskapet i Kai og morens leilighet inneholder faktisk sårskorper (!))
  • et kvinnelik i skogen, som er ille tilredt, er det en kannibal på ferde?
  • en skummel mann i kjelleren,
  • noen som holder øye med Marius ( hvem?)
  • en svart bikkje
  • en fyr som kjører rundt i en bobil, hvor en knokkel er oppbevart, hvem er denne mannen da, dette avsløres til slutt uten at jeg skal gjøre det her, men blei vel ikke så overrasket.
Herregud! Hvor svart GÅR det AN å gjøre det, da!

Boka kan heller ikke leses som en grøsser, det er fremdeles mye som er uklart når boka er slutt. Brageprisjuryen har én mulig forklaring, blant annet at dette kan være fantasier i Marius hode og det kan jo være en tilnærmelsesmåte like bra som noe annet. Stig Elvis har en noe original teori i det utmerkede heftet Nye ungdomsbøker som ble laget i forbindelse med det stadig mer tradisjonsrike Ungdomsbokgildet - hans teori er at det er vampyrer det er snakk om. (Frisk tolkning dette, Stig Elvis!)

PS: Hvis noen av mine lesere finner noe i denne boka som ikke jeg har funnet så la meg få vite det.

PS 2: hvis noen nå lurer på om herværende blogger begynner å bli FRYKTELIG gammel har jeg begynt å lure på det samme.

Her et foto av en av populærkulturens mest profilerte kannibaler i nyere tid, nemlig Hannibal the Cannibal i Anthony Hopkins skikkelse.  




Og så et bilde av en mer uskyldig kannibal ( i den grad det finnes uskyldige kannibaler), tatt fra en av Richard Scarrys bøker. Her ser vi altså Mrs. Butcher i form av en gris som selger alle slags typer kjøtt, deriblant ... nemlig!... bacon! (Richard Scarry hadde forresten fast plass i Deichmans 0-samling i hine hårde dager, uten at jeg helt husker årsaken nå. )

Det er forresten en stygg trykkfeil i boka som kommer igjen flere ganger, nemlig behåndling. Bør rettes ved neste opplag.

tirsdag, desember 25, 2012

Uuups!

I juleørska greide jeg å slette alle kommentarene jeg har mottatt på bloggpostene det siste halvåret! Intensjonen var jo EGENTLIG - som dere sikkert skjønner - å fjerne spamkommentarene én gang for alle!



How could I be Such a fool!

God jul!



Med disse noe melankolske toner av en stor sangerinne som dessverre har gått litt i glemselen i dag, ønsker jeg alle mine lesere en god jul!

torsdag, desember 20, 2012

All the lonely people

Boka med den lange tittelen ”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet” er den andre boka av den unge forfatteren Eivind Hofstad Evjemo. (For den første fikk han Tarjei Vesaas debutantpris.

Da jeg begynte å lese lurte jeg jo litt på om forfatteren ironiserte over det Wam og Vennerød i hine hårde dager kalte det sosialdemokratiske helvetet, men der tok jeg feil. Ironi er helt fraværende i denne boka. Det er ikke grenser for hvor mange detaljer den ( svært så) allvitende forfatteren tar med, men faktisk blir det ikke enerverende, slik man kanskje kunne tro. Forfatteren klarer å gjøre litteratur av trivialiteter, om det så bare er livet på et kjøpesenter i førjulsstria. Noen ganger kommer han med noen overraskende vendinger, som når en av personene står på bader og gremmer seg over at kona ikke rydder skikkelig opp. I neste setning: ”Et barn meies ned av en betongbil.” (S 263.)

Vi møter blant andre
  • Kjersti, som har et spesielt ansvar for
  • Siri, en multihandikappet ungdomsskoleelev, og
  • resten av spesialklassen,
  • skolens rektor, som drikker for mye, også på jobben
  • Morgan, som er forelsket i Kjersti, mer enn hun er i ham,
  • diverse asylsøkere,
  • Roy, ikke særlig populær i nabolaget. ”Bare han blir borte, blir dette et godt sted for barn å vokse opp” 381
  • Rita, Roys kone, som er (mye) mer utadvendt enn mannen, og barna,
  • Aksel, en outsider, liker seg best alene i svømmebassenget, og lillesøster
  • Ida.
  • Kultursjefen, som er en ensom mann,
  • med flere,  som for eksempel foreldrene som har mistet sønnen sin men likevel møter opp på alle fotballkampene til laget der han spilte for  å kunne være så nær ham som mulig.

Menneskets ensomheten er et fremtredende tema i denne boka. Selv om forfatteren holder en viss avstand til personene er alle samtidig skildret med varme og empati. Et eksempel er Kjersti og hennes forhold til Siri. Forfatteren skal også ha kred for måten at han skildrer psykisk utviklingshemmede ungdommer på, alle med individualitet. Han viser at utviklingshemmede har like stor betydning og personlighet som alle andre.

Vi blir med ”over alt” på dette lille stedet,  (som jeg lurer på kan være Levanger, siden forfatteren selv kommer derifra, og akkurat som Levanger har stedet i boka asylmottak og ligger ved kysten) det være seg fotballbanen, på sykehjemmet, på asylmottaket, på skolen, i bassenget, i avisredaksjonen etc.

Så kanskje boka også kan leses som et slags portrett av en middels stor by i Norge. Selv om boka viser at ensomheten er like stor der som i storbyen ( i tilfelle noen skulle trodd noe annet) er forholdene mindre og folk er nærmere politikere og andre ”øvrighetspersoner”. For eksempel er det kultursjefen som spiller gitar under spesialklassens skolekonsert

Tittelen ”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet” er en oversettelse av en replikk fra filmen Dead Man Walking  (”I want the last thing you see in this world, to be a face of love”) som handler om vennskapet mellom en nonne (spilt av Susan Sharadon) og en fange på dødscella ( Sean Penn.) Dette er en sterk film mot dødsstraff, og de som vil kan jo se  den aller siste scenen som viser meningsløsheten ved denne avstraffelsesmetoden.


 Til filmen ble det laget en CD, og da kan vi jo spille den vakre sangen Face of love med Nusrat Fateh Ali Khan &  Eddie Vedder.

Dette er enda en bok av de nominerte til Ungdommens kritikerpris. Så var det det der med gleden da, som den gutten i Solgunns kritikerprisklasse etterlyste. Er dette en bok som vil få ungdommen til å tro at livet er verdt å leve eller vil boka ta fullstendig rotta på dem og ta fra dem alt livsmot? Livet er ikke alltid så muntert kanskje, men boka viser at det finnes omsorg og nestekjærlighet der ute. Og kanskje handler det også noe om å glede seg over de små ting i livet.

søndag, desember 02, 2012

I love the Night life

Lesinga av ungdommens kritikerpris-bøker går sin gang, bare med noen dumme avbrudd i ny og ne. Denne gangen er det Venterommet i Atlanteren av Mona Høvring det skal dreie seg om. Dette er skam å bekjenne nok en forfatter jeg ikke har hørt om før. (Samtidig  leser jeg også ”Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet"  av Eivind Hofstad Evjemo, men denne boka får jeg komme tilbake til.) I motsetning til sistnevnte bok som er ganske lang er Venterommet en liten sak på 118 sider. Siden debuten i 1988 har Høvring gitt ut 7 bøker, både dikt og romaner.

Hovedpersonen er Olivia, 25 år gammel. Moren er temmelig egosentrisk og står i veien for datterens ønsker og ambisjoner. Olivia står litt utenfor fellesskapet og har få nære venner. Hun har problemer med å gjøre valg til sitt eget beste.  Hun jobber uten særlig entusiasme på et smelteverk - uten at man på noen måte kan kalle dette en arbeiderroman.

Vendepunktet kommer da Olivia arver en villa på Island av alle steder og hun treffer en kvinne som er noe eldre enn henne selv, nemlig Bé.

Replikkene kan kanskje bli litt selsomme noen ganger men det gjør ikke så mye. Boka har en fin melankolsk stemning, og det merkes godt at forfatteren også er lyriker.

Dette er en jegfortelling, og fortellerstemmen er ganske røff. Boka starter med tantas begravelse, hvor Olivia dukker opp; ”full og mismodig”.

En stor del av handlinga foregår på Island, blant annet er flere av dette landets mange varme bad viet en viss oppmerksomhet.

Solgunn forteller at en av ungdommene i Ungdommens kritikerprisklassen hennes etterlyste glede i bøkene. Selv om boka har  ***SPOILER*** en slags happy ending er det kanskje ikke ”glede” man tenker på, da bortsett fra ”gleden” av å lese en god bok. Dette med denne ”gleden” i litteraturen og i særdeleshet i Ungdommens kritikerpris-bøkene tror jeg for resten at jeg må komme tilbake til.



Til slutt kan vi jo høre litt på denne disco-klassikeren.

lørdag, desember 01, 2012

"Hvis dere legger ned bua, legger dere ned en stor del av norsk ungdoms fremtid"

Av all verdens forjævligseringer som finner sted på kulturfronten for tida har vi i dag kommet til Skrivebua, som nok en gang trues av nedleggelse. Dette er et nettested som har betydd svært mye for så mange barn og unge siden 1997, ikke minst for synshemmede da Skrivebua selvfølgelig er tilrettelagt også for dem. Derfor er det ikke rart at også Norges blindeforbund på på sin facebookside legger ut linken til dette innlegget av Mira Ceti Andreassen(17)  & co  fra Aftenpostens Si:D -side.

Dette vil jeg oppfordre alle til å lese, da den sier mye om hva litteratur egentlig handler om.
«I det siste har jeg hatt en depresjonsperiode hvor angst og sinne kom på toppen. Da ingen andre kunne hjelpe meg, ikke psykolog, ikke foreldre, ikke søsken og ikke venner, det var da Skrivebua og vennene fra Skrivebua var der for meg ... Jeg delte tekstene mine på Skrivebua, og jeg fikk støttende og oppmuntrende tilbakemeldinger. Jeg begynte sakte å få selvtilliten og smilet tilbake, og nå går det lettere, alt takket være Skrivebua.no.» Ida (14)
Ikke legg ned Skrivebua!