Nok en dysfunksjonell familie

Andrea Bræin Hovig har tidligere skrevet flere småbarnsbøker, mens Vanessa Svartmo er hennes første ungdomsbok.

Dette er en dagsbokroman skrevet av ei jente på 15. Som jeg har vært inne på før, å gi stemme til en ung person slik at det blir troverdig for leseren og uten at den voksne bryter for mye gjennom språket er krevende. Noen forfattere får dette til. Andre ikke. Enkelte forfattere har det også med å bomme fullstendig på ungdomsslangen.

Bræin Hovig lykkes delvis, men noen ganger – spesielt i begynnelsen av boka – får jeg problemer med å tror at en 15-åring kan få seg til å skrive akkurat slik. Noen eksempler under:

”Snurre film? Er det ikke Tøfflus i NRKs gamle syretrip av en julekalender som sier det?” s 21

”Jeg prøver å si det så casual som overhodet mulig, men enhver idiot ville kunne høre at her kommer det informasjon med samme viktighetsgrad som det som kom fra Neil Armstrong på månen i 1969” s 35

"... mamma må for all del ikke eksponeres i sin nåværende form for noen som er lønna for å besøke skrale hjem.  s 57

Vanessa har tilbrakt mye tid på Deichman og lest mange voksenbøker, så her garderer forfatteren seg litt, men likevel blir det litt to much!

Men innimellom svinger det mer:

... og ikke én gang fikk mamma det fjerne blikket som gjør meg så redd. Hun hadde ikke dusja akkurat, men samma det. Dette var faen så fint.” s. 63

”Fy faen i helvete, mamma, dette klarte du. Ingen andre i hele verden ville gjort akkurat dette like bra som du” s. 166

Og noen ganger blir språket blomstrende på en slik måte en kan godta at en 15 – åring KAN uttrykke seg. Jentungen banner så det lyner (selv Pelle og Proffen blir jo reineste søndagsskoleguttene i forhold) men språket er – når det funker – såpass energisk at det ”bærer” alle banneordene. På det beste har teksten intensitet og høy temperatur. Og når Vanessa motvillig må skrive om lillebroren som døde – både i en versjon rett fra hjertet og en mer ”selvsensurert” blir det både fint og sårt.

Men er det vanlig at ungdom i Oslo bruker så mange svenske uttrykk, av ”typ” -.... ja... f.eks. "typ"?

Som det allerede burde ha kommet fram av tekstutdragene over, Vanessas mor sliter. Både med alkohol og nerver. Faren –”mikrokriminell” - har forlatt familien. Det var da lillebroren døde at familien gikk i oppløsning. Så trist som det kan bli altså.

Det er Vanessa som må ta seg av moren. De har ikke råd til noen ting, og er sosialt isolert. Vanessa tør heller ikke ha med seg jevnaldrende hjem, fordi hun aldri kan vite hva slags tilstand moren er i. Med andre ord: ikke noe uvanlig tema i dagens barne- og ungdomslitteratur. Men Vanessas ståpåvilje og heftige språk gjør at leseren ikke flater helt ut. Forfatteren får fint fram 15 – åringens uro og bekymringer for moren. Og hvordan hun gjør alt for å unngå at moren skal få dårlig samvittighet fordi hun ikke strekker til. Det er mye ”lys og varme” i boka, og forholdet mellom mor – datter og Vanessas oppgitte overbærenhet overfor den håpløse faren er godt skildret.

Et vendepunkt for Vanessa er når hun begynner i en gruppe sammen med tre andre ungdommer som også sliter, ledet av en noe parodisk – eller for alt jeg veit ikke helt urealistisk - kvinnelig sosiallærer.

Sentralt i handlinga er når de fire ungdommene skal medvirke i et teaterstykke basert på deres liv på Malersalen på selveste Nationaltheateret som en slags terapi. Forfatteren er jo selv skuespiller så vi må regne med at hun kjenner dette miljøet på godt og vondt.

Det er vel vanskelig å unngå annet enn åpen slutt i en slik bok, men dette er gjennomført med temperament og nerve!

Det er grunn til å ha visse forventninger til  denne forfatteren.


Lenke til You-tube-vidoen

Siden det stadig blir lengre og lengre mellom hvert innlegg på denne bloggen, får vi vel spille litt musikk igjen. Og da kommer i hvert fall ikke jeg på noe mer passende enn å spille en god ganmmel Rollong Stones-klassiker, her i en artig dragversjon!

Lost in translation

Hvilke hensyn bør man ta når man oversetter bøker for barn, som naturlig nok har færre referanser enn voksne? Hvor mye skal man tilrettelegge for norske forhold på bekostning av originalen? Regner med at det kan være en del harde valg å ta for en oversetter.

Å FLYTTE SVERIGE TIL NORGE

Da serien om Bakkebygrenda av Astrid Lindgren første gang kom ut i Norge på slutten av 40 – tallet, ble hele grenda flytta fra Småland til Norge, og da ungene skulle feire typisk svenske skikker som påskekjerring ble dette forklart med at moren til en av dem var svensk. (Mulig dette kunne ha noe med krigen å gjøre, at det ble viktig å ta vare på det trygge og hjemlige?)

Siden den gang har trendene snudd. Barn har blitt mer ”internasjonalisert” og forskjellene mellom barn i de ulike I – land er mer utvisket. Og vi voksne har kanskje fått mer tiltro til barns kunnskapsnivå og evne til kristisk tenking. Derfor ble jeg jo litt overraska da rapperen Elling Borgersen flytta hele handlinga i Kong Steves Selvlysende Hip-hopbibel av den svenske forfatteren Thomas Fröhling fra en drabantby i Stockholm til Holmlia og Oslo så seint som i 2009. (Cappelen Damm)

FRANKRIKE

I den norske oversettelsen av den franske barnebokklassikeren Le Petit Nicolas har oversetteren valgt å fornorske alle egennavnene. (Stenersen 2011). Noe som kan forsvares siden dette er beregnet for norske barn, hvorav de færreste er fortrolige med franske navn. Hvis originalnavnene hadde blitt brukte kunne disse rett og slett ha forstyrret leseopplevelsen. Derimot er de franske stedsnavnene beholdt. Hvis også disse hadde blitt fornorsket kunne det lett ha blitt forvirrende siden det franske skolevesenet er såpass ulikt det norske.


NEW YORK, NEW YORK

Så over til et par av årets b & u – bøker (faktisk årsaken til at jeg tar meg bryderiet å skrive denne bloggposten), og vi starter med et besøk i øvre amerikansk middelklasse i New York. (Ikke for første gang i oversatt barne- og ungdomslitteratur, neppe heller siste.) Tappertvillingene går til krig ( mot hverandre) av Geoff Rodkey er en riktig fornøyelig og velskrevet bok. Teksten består av intervjuer gjort av søsteren Claudia, og det 12 – år gamle tvillingparet Claudia og Reese Tapper kommer til ordet hver sin gang gjennom hele boka, supplert av brorens kamerat som er en skikkelig runner og Claudias venninner. I tillegg får vi ta del i ganske heftige sms-utvekslinger mellom ungenes prøvede foreldre. Vi kommer inn på vanlige ting i tweens liv av i dag, dataspill, sosiale medier, nettmobbing, med mer – uten å gå så veldig i dybden. Noe som neppe heller er meningen.

Og – igjen - hvor mange fornorskninger BØR en oversetter foreta uten at det nasjonale særpreget i boka forsvinner. Likevel : kanskje ( med trykk på kanskje) oversetteren ( som for resten er Egil Halmøy, en meget flittig oversetter for tida) burde ha funnet et annet ord for ”fembot”, som så vidt jeg veit er et ganske ukjent fenomen i Norge.

Her et bilde av noen "fembots" funnet fra et billedsøk på google av en nysgjerrig blogger.

Det konsumeres dessuten en god del ”Poptart” i boka, noe jeg tviler på inngår i dietten til norske barn.

Bilde av en Poptart, som det også finne masse av på nettet. Har mine tvil om at denne glassurpyntede kjeksen hadde blitt noen suksees i Norge.

Burde oversetteren ha funnet en norsk variant for dette bakverket? Da for eksempel The Cather in the Rye ble oversatt første gang til norsk i 1952 ( med tittelen Hver tar sin så får vi andre ingen (!)) av J.D.Salinger valgte oversetteren å la Holden ta seg en kjøttkake (!) da han var ute på byen, noe som strengt tatt blir litt pussig for norske lesere. Da boka ble oversatt på nytt en god del år seinere var jo hamburgere for lengst blitt en del av norsk fastfoodmeny. Kanskje oversetteren av den første utgaven burde ha valgt en annen løsning, for eksempel pølser. (Likevel fikk Åke Fen Bastianprisen for denne oversettelsen!)

Tilbake til Tappertvillingene. Jeg stusser også litt over at Claudia til stadighet bruker uttrykket ”Whatever” i den norske oversettelsen, men for alt jeg veit kan jo dette ordet ha blitt vanlig i vokabularet til dagens norske 12 – åringer.

BANNING OG ANNET FAENSKAP

Siden vi nå befinner oss i USA; den samme Egil Halmøy har også oversatt kinoaktuelle Jeg og Earl og jenta som dør av Jesse Andrews, enda en av årets oversatte bøker som fortjener oppmerksomhet. Boka skildrer blant annet et vennskap mellom to 17 – åringer, den ene fra den trygge opplyste middelklassen, den andre fra en fattig og dysfunksjonell familie. Spesielt denne Earl er en interessant skikkelse.  Forfatteren Jesse Andrews jobber også med film, og slår i boka et slag for de smale filmene. Som Fitzcarraldo, Fish Tank og Mulholland Drive. Neppe filmer en gjennomsnittelig  17 – åring ville brukt tida si på, uten at dette på noen måte er noen innvending mot boka.

Det bannes friskt og antakelig er det en utfordring å oversette amerikanske banneuttrykk til norsk. Amerikanerne tyr som kjent gjerne til Jesus og / eller Christ når de trenger til et kraftuttrykk, mens vi her til lands påkaller de mørkere makter. ”Herre Jesus i horehuset” ( s 179) er neppe noe typisk norsk banneord. Nå veit jo ikke jeg hva som står i originalen, men prøvde å google flere varianter av uttrykket på engelsk, uten treff. Derimot fikk jeg litt mer match på ”Fucking Jesus Christ”.


Lenke til Youtubevideoen. 

Apropos poptarts og andre amerikanske søtsaker, plutselig rant en god gamle klassikeren fra det glade 60 - tallet meg i hu. Så da kan vi jo til slutt høre litt på den. Sugar sugar øh øh øh honey honey øh øh øh etc. 

KANSKJE PÅ TIDE

med liten oppdatering igjen, uten at jeg akkurat tror at noen av mine lesere ( hvis det fremdeles er noen) var i ferd med å bryte sammen i krampegråt.

I år har jeg pr dato lest i alt 71 bøker og kan selvfølgelig ikke skrive om dem alle. Dessuten kjenner jeg jo ganske mange ”bransjefolk” etter hvert så kanskje jeg ikke burde skrive om noen.

DYSTOPISK
Bouvetøya 2052 av Lars Mæhle er enda en norsk framtidsroman med dystopiske elementer. Skal det ingen ende ta på endetidslitteratur. (Ha ha håper dere fikk med dere ordspillet!) Ikke overraskende for oss som leser en del barne- og ungdomslitteratur, hever Mæhles bok seg godt over det meste av norsk dystopi. Boka er spennende, og hovedpersonen er en artig outsidertype. Som i serien Hunger games er det også her en verdensomspennende realitykonkurranse. I 2052 har det skjedd en del på IT-fronten, blant annet har man skjermer operert inn i hånda og holografi er i hyppig bruk. Altså at personer står foran deg i tilsynelatende egen høy person, men så er det bare en holografisk gjengivelse. Spesielt det med hånda er jo litt fikst, og minner meg om en gammel mobiltelefonvits fra 80 – tallet som jeg ikke skal plage noen med her. (Kanskje dere kan prøve å overtale meg hvis dere møter meg i festlig lag en gang!)
Hovedtemaet i boka er klima. Forfatterens prosjekt er å lure litt klimabevissthet inn i de bortskjemte kidsa. Og jeg har jo vært inne på dette før: hvor mye faktaopplysninger er det mulig å pakke inn i fiksjon før ungdommen takker for seg?

Ellers vil jeg minne om en bok av Saci Lloyd som kom ut for noen år siden, nemlig Karbondagboka 2015, som på en særdeles humoristisk og elegant måte behandler klimakrisa. (Den boka kom ut på Cappelen Damm i 2009).

HMMMMMM...

Noe som aldri slutter å forbause meg er hva et forlag kan få seg til å slippe gjennom av uferdige barne- og ungdomsbøker. (Er forlagene like slappe når det gjelder voksenbøker? Siden jeg må bruke den avmålte ”voksentida” mi med en viss omhu kan jeg bare lure.) 10000 timer av Ingvild Nielsen er en bok som kunne trenge en skikkelig språkrøkt. Forfatteren jobber i NRK , så vidt jeg skjønner med manus. Men når det gjelder språk og troverdige personskildringer er det noe å gå på for å si det slik. Bedre lykke neste gang. Temaet i boka er blant annet fotball og at livet kan være viktigere enn å være best. Ikke vanskelig å være uenig i det.

Et annet eksempel på en bok som strengt tatt burde ha hatt noen runder til før utgivelse er #alfahann av Jan Tore Noreng (Gyldendal 2015). Boka handler om jenter, mer eller mindre "deilige", med pupper av varierende størrelser, ville fester, kjærlighetssorg, ukritisk bruk av stereoider, livet på sosiale medier med mer. Jegpersonen er en ung gutt, 16 år, som kommer fra en trygg og god familie, og som det likevel går gæernt med. Kvinnesynet er for å si det mildt noe tilbake å ønske. Selvfølgelig må ungdomsboka få gjenspeile virkeligheten slik den er og ikke slik vi mener den burde være. Men teksten burde ha vært strammet betydelig inn. Boka slutter så fælt og brutalt at det krever stor litterær kompetanse for å matche dette. Er slikkelig spent på hvordan denne vil bli mottatt av ungdommens selv på Foreningen Les! Umerkede Uprisanmelderside.

TIL SLUTT NOEN OVERSETTELSER

SÅ TRIST SOM DET KAN BLI

En forfatter som har det trøkket og nerven som skal til for å skildre tunge temaer er danske Kim Fups Aakeson. Den første boka som kom ut på norsk var om en ung mann i psykisk krise ( Gyldendal 2000). Siden kom det ut noen riktig artige barnebøker, om ikke helt på høyden med landsmannen Ole Lund Kirkegaards ( det skal da også mye til) så både originale og spenstige. (Og som Kirkegaards, illustrert av forfatteren selv.)

Årets bok Jeg er William er derimot ikke spesielt morsom, tvert imot. Faren til hovedpersonen, William, er nettopp er død, og mor er innlagt på psykiatrisk sykehus. Han bor hos sin småkriminelle onkel som i tillegg drikker som en svamp og på ingen måte er noen sympatisk person. Motvillig tar han hver uke med nevøen på sykebesøk hos moren, som virkelig er i en begredelig tilstand. Dessuten er han ( William altså) mobbeoffer. Og tristere enn som så er det vel vanskelig å gjøre det. Men Fupz Aakeson klarer å gjøre dette til stor litteratur - med elementer av magi. Forfatteren gir vår unge helt integritet, og lar ham komme styrket gjennom de prøvelser han må igjennom.

KLAUSTROFOBISK

Meto; Huset av Yves Grevet, er en bok jeg ikke riktig veit hva jeg skal synes om. Den har mottatt intet mindre enn 13 (!) franske litteraturpriser. (Hvor mange litteraturpriser kan det egentlig være i ett og samme språkområde? ) Når det gjelder oversatt litteratur har mangschou mye bra i katalogen, men her sleit jeg litt med slutten, som ble litt refererende. Vi befinner oss i et totalitært samfunn, alt foregår inne i ett hus, persongalleriet består av gutter som blir undertrykt etter subtile metoder. Hvor kommer disse guttene fra, hvorfor er de der og hva skjer framover? Dette får vi muligens vite i de to neste bøkene i serien. Jegpersonen er en sterk person, som til slutt klarer å finne fram til noen han kan stole på for å finne en vei ut av elendigheten.

LITT SPEKULASJONER TIL SLUTT

Til slutt: er det for tidlig å tippe årets brageprisnominasjoner? Av de bøkene som har utmerket seg til nå av de jeg har lest vil jeg nevne:

• Kjære søster av Alf Kjetil Walgermo.
• Med beina på nakken av Arne Svingen
• Mamma er et annet sted av Aasne Linnestå (Aschehoug 2015)
• Fyrvokterne av Inga H. Sætre
• Eksperimentet av Harald Nortun (Samlaget 2015)

Fuck verden av Monika Steinholm (Schibsted 2015) er en interessant debut, men ville forbause meg om denne når opp. Men kanskje en kandidat til Departementets debutantspris til våren.

What have they done to the Rain eller ( nok en gang) hvordan skrive faktabøker for barn.

For en stund siden blogget jeg om en bok som handler om det gamle Observatoriet på Skillebekk. Her ble det gjort et - etter min forstand - ikke helt vellykket forsøk på å bruke skjønnlitterære metoder for å formidle faktastoffet.

Erna Osland har skrevet flere faktabøker for barn om naturen, mest om dyr, men denne gangen handler det om vær og klimaforandringer. Muligens et tema for LITT spesielt interesserte. Hun har også lagt inn en historie om en oppdiktet person, Styrk, i tillegg til faktastoffet. Hun gjør klart rede for at historien om Styrk ikke er virkelig, ”Men ho er sann likevel”.

Mens ”Observatoriet” gir et noe rotete inntrykk, både i layout og tekst, er Når det regnar i Afrika ryddig og oversiktelig. Foran er det flere forslag til hvordan boka kan leses, og historien om vår venn Styrk er konsekvent satt på venstre side av hvert oppslag. Handlinga i denne fortellingen (som er ganske kortfattet, noen ganger bare en setning på hver side) gjenspeiles ofte i faktastoffet på høyre side. Men det er også fullt mulig å hoppe over hele fortellingen, hvis man bare vil lese faktastoffet.

Forfatteren gjør ikke noe forsøk på å gi en dypere personsskildring – det er da også utenfor denne bokas rammer – men fortellingen er dramatisk nok, og fungerer som en slags konkretisering av faktastoffet. Styrk bor i Norge, moren er høygravid og kommer opprinnelig fra Senegal. Faren er for tida i Senegal for å hjelpe Styrks mormor med et vanningsanlegg. Mens det er for lite regn i Afrika er det desto mer i Norge og Styrk må til slutt ut på taket i regn og sterk vind for å spikre fast en løs plate på taket slik at vannet skal slutte renne inn. Et annet spenningsmoment er om far rekker å fikse vanningsanlegget slik at han kan dra hjem til Norge før babyen kommer. En enkel historie som kan engasjere og fenge.

I motsetning til ”Observatoriet” der fortellerstoffet var forstyrrende, har jeg større tro på at rammehistorien om Styrk og hans familie kan bidra til å føre ungene inn i faktastoffet.

Per Ragnar Møkleby er en prisbelønt illustratør, og hans illustrasjoner er et prima supplement til teksten. Vår helt er blitt svært uttrykksfull, noe som også kan bidra til at leseren fatter interesse og får sympati for personen.

Dette er en illustrasjon av Styrk og mor, plassert på venstre side av opplaget.

Bildene kan faktisk minne litt om illustratøren Ezra Jack Keats, som laget noen fantastiske billedbøker på 70 tallet.

Dette er en illustrasjon fra boka Brillefint av Ezra Jack Keats som kom ut på norsk i 1974. Også her personer med afroamerikansk utseende. Keats var en av de første til  introdusere det "multikulturelle" i amerikanske billedbøker. De store brillene til gutten til høyre gjør jo at han likner litt på Styrk - eller omvendt.

Osland er en dreven forfatter ( som som kjent også skriver skjønnlitteratur) og har jeg ikke påstått (minst) en gang tidligere at skjønnlitterære forfattere gjerne har bedre forutsetninger for å skrive gode, levende og kreative faktatekster for barn. (Muligens en oppgave for barnelitteraturforskningen?) Fortellerstemmen er lun, og ofte henvender hun seg direkte til leseren. (”Og da veit du, ...”. ) Dette bidrar til å lette litt på faktastoffet og gjøre det mer levende for alle som ikke er så kjempeinteresserte i klima og CO2 og alt til faget henhørende. At det er brukt fagkonsulent er også betryggende. (Skulle vel også bare mangle når vi har med et etablert forlag som Samlaget å gjøre.)

Boka er delt opp slik:

• Regn
• Skyer
• Vind
• Sol

Enkelt og oversiktelig, altså.

I den siste delen av boka; ”Kven tok regner til mormor?” forklares hvorfor det nå regner mindre i Senegal enn før. I margen er det korte og konsise oppsummeringer av faktastoffet. Så kommer forfatteren inn på nødvendigheten av å redusere utslippene, og det dilemmaet at vi som virkelig KAN gjøre noe, IKKE mangler regn slik som mormor i Afrika. Boka gir ingen løsning, men avslutter med en oppfordring. Vi mennesker må ta ansvar – og også bry oss om regnet i Afrika.


Lenke til You-tube-videoen

Siden det så sjelden popper opp oppdateringer på denne bloggen for tida, får vi vel finne fram litt musikk igjen. Men HVEM av de utallige som har spilt inn denne sangen skal vi gi æren? Jeg foreslår at vi kan høre litt på en pur ung Marianne Faithfull.

Regner med at dette er en bok som vil komme i betraktning når den strenge juryen for KUDs priser for barne- og ungdomslitteratur skal dele ut fagbokprisen.

Til fyret

Inga Sætre har i hovedsak laget tegneserier. ”Young adult”-tegneserien Fallteknikk (Cappelen Damm 2011) ble behørig priset og nominert da den kom ut. Med Fyrvokterne (Cappelen Damm 2015) har hun forlatt tegneserien og skrevet en fortelling med egne illustrasjoner.

Først trodde jeg at dette skulle være enda en temabok om fyr for barn – det har jo kommet en del slike etter hvert, er dette forresten et typisk norsk fenomen?  – men Fyrvokterne er rein diktning. Så her er jo forfatteren i godt selskap med Virginia Woolf, Jeanette Winterson, Tove Jansson med flere.

Siden det er to eldre damer som er hovedpersoner i boka ble jeg litt usikker på målgruppa – kanskje barnebok for voksne? Eller en bok å lese sammen, og som gir litt til alle aldre. I hvert fall må leseren godta at forfatteren beveger seg en smule utenfor det helt realistiske. Stilen er naivistisk og lettere absurd, og språket er lekent, med humor og poesi. Etter gjentatte lesninger oppdager man stadig nye ting i denne originale boka. (Hadde vært artig å testet ut denne boka sammen med et våkent barn.)

Vi møter altså to søstre, fyrvokterdøtre må vite, som bor ute på en øy med et gammelt fyr og som ikke kjenner noen annen tilværelse. Sammen med dem bor en sau, Bæen.

De lever etter enkle regler

• Forlat aldri øen
• La deg ikke friste
• Tenn fyret ved mørkets frembrudd ( selv om de aldri ser noen skip)
• Spar på mat og drikke. Man vet aldri hva som kan skje.
• Åpne alltid ukjente kasser, med stor skrekk og havfryktighet.
• Stormens og bølgenes gaver må hentes hver morgen
• Ikke spis alle eggene på en gang.
• Og man må loggføre alt de finner på stranda.

Astrid datt i sjøen da hun var liten, og etter det har hun knapt vært på stranda. Så det er Sølvi og Bæen som må påta seg jobben å ”hente stormens gaver” hver morgen.

Bilde av Sølvi på et gammelt skipsvrak.

"Hver morgen vasser Sølvi ut til Kapteinen for å røyke pipe ute på det forliste skipet D/S Benedikte. Benedikte braste inn i Dødeskjæret i 1948, og Kapteinen har aldri forlatt sitt synkende skip. Når det er fjære, stikker akterenden opp over bølgetoppene."

For å atsprede seg om kveldene leses Ukas novelle høyt, noe som får denne leseren til å føle seg hensatt til barndommens kulørte blader.

Og - hva lever de av? Fiske kunne man kanskje forvente. Nei, faktisk ikke, her går det mest i hermetikk – eller ”sølvbokser” - som skyller i land. Og pannekaker. En dag i uka er det Pannekedag med egg fra øyas fugler. Og slik går livet på denne øya. Penger har de aldri vært borti, så når det en dag dukker opp en kasse med sedler aner de ikke hva det er.

Så kommer vendepunktet. Det ”skjer noe som aldri har skjedd før.” Av alle ting ankommer en dørselger med en innholdsrik koffert. (Hvorfra og hvordan liksom, men det er ikke vesentlig i denne boka.) Han representerer den moderne tid,  med ”eiendom”, ”investering”, ”potensial”, ”oppgradering” og ”mersalg” og andre ”BI-gloser” som en del av vokabularet. Og vips ble det slutt på harmonien.

Men selvfølgelig – etter hvert ( neppe nødvendig å legge ut noen spoilervarsel) ender alt med fryd og gammen. Damene kommer faktisk styrket ut av denne hendelsen. For – i tillegg til toalettveska - etterlater dørselgeren en fiskestang, så kanskje blir ernæringa også mer variert heretter?

Jeg drister meg til å legge ut noen flere bilder av illustrasjonene – som ( unødvendig å si kanskje) på ingen måte rettferdiggjør originalene. (Håper ingen blir sure på meg nå.)

Opp i skrenten Sølvi med pipa, Astrid som fisker i fjæra og Bæen som står på en stein.

Her nok et eksempel på hvordan illustrasjonene utfyller teksten på - nettopp! - forbilledlig vis. Bildet over bekrefter for det første at damene faktisk begynner å fiske og dessuten at Astrid har kommet over sin vannskrekk. (Det siste ikke omtalt i teksten.)

Ellers falt jeg veldig for denne illustrasjonen som viser Sølvi og Bæen i tåka.

Det hadde forundret meg veldig hvis ikke denne boka i det minste blir nominert til diverse priser.

Vill ni se en stjärna...

I jobbens umiddelbare nærhet befinner seg det gamle Observatoriet.  Før jeg ble flytta til et annet sted i kontorlandskapet hadde jeg en nydelig utsikt mot denne den vakre bygningen.

Her et bilde av Obeservatoriet i vinterskrud. Ser man bort fra lyktestolpen kan man med en viss velvillighet si at ikke mye er forandret siden det ble bygget i 1831 - 33.

Derfor var interessen på topp da jeg oppdaget boka Observatoriet; Huset som fant Norge av Gunhild B. Aasprang og Tone Skramstad.

Fra starten huset Observatoriet vitenskapsmannen Christopher Hansteen med familie. Hansteen gjorde et viktig arbeid for å sette Norge på kartet, og foretok oppmålinger og observasjoner av alle slag. Mer om dette her.

Hvordan få dette relativt tunge stoffet til å fenge barn, og framfor alt dem som i utgangspunktet ikke er spesielt vitenskapelig interessert?

Forfatterne har valgt å lage en rammehistorie med Christopher Hansteens barn i sentrum. I forordet får vi blant annet vite at vi skal være med på skøyteløp, barneball og en ung gutts første forelskelse. Første kapittel starter med at Harald ( 12 år) og søsknene leker gjemsel i Observatoriet. Gjemsel? Hvor spennende er det liksom? For dagens barn?

Mye av faktastoffet er pakket inn i samtale mellom Christopher Hansteen og ungene. Jeg har tidligere vært inne på problemer med faktabøker blandet med fiksjon,  og jeg synes heller ikke at Aasprang / Skramstad får det helt til. Det hele blir noe oppkonstruert, og replikkene er stive. Personsskildringene er heller ikke spesielt levende. Jeg lurer jo også litt på hvor mange unge lesere som blir beveget av den historien om forelskelsen mot slutten av boka. Og barn som virkelig ER interessert i dette stoffet vil med all sannsynlighet oppfatte rammehistorien som forstyrrende.

Innimellom er det en del faktaruter. Noen gjenforteller – med færre ord – en del av brødteksten. Til irritasjon for gode lesere, men muligens en støtte for de mindre lesevante. Noen ganger dukker faktarutene midt oppi brødteksten. Dette kan ødelegge leseflyten for mer utrente lesere. Regner med at det også kan forvirre når faktarutene plutselig inneholder stoff som ikke har noe med resten av innholdet i kapittelet å gjøre.

Forfatterne vil også gi oss et bilde av den gangens Christiania. Blant annet er vi med på en tur innom Vintermarkedet på Christiania torg. Sleden passerer blant annet Røverstatene, datidens slum. Dette blir i boka framstilt som noe skremmende og skummelt, og synet av de fattige barna i ”skitne og hullete klær” som ”kom løpende og ba om penger og mat” får lillesøsteren Nana til å gråte, og moren må trøste. Og det er det vi får vite om byens fattigste. Muligens tatt med for å vise hvordan datidens bedre stilte så på de mindre priviligerte?

Bokas layout og billedmateriale er derimot overdådig. Bruken av eldre malerier fra Christiania funger godt. Dessuten flotte fotografier av interiøret slik det ser ut i dag – samt Hansteens reisedagbøker. Skikkelig lekkert! Forlaget har også sluppet til tre illustratører fra Dongerykollektivet. Jeg gjetter på at det er de som står for de mer anakronistiske illustrasjonene. Kanskje for å tilføre boka litt humor?

Er det i det hele tatt mulig å blande fakta med fiksjon på en vellykket måte? Boka minner meg litt om ”Et eventyr om Norge i tekst og tegninger” av Zinken Hopp og Odd Borchmann ( første gang 1943 og på nytt i 1978). Denne boka tar utgangspunkt i utviklinga av en fiktiv norsk by gjennom tidene. Men her makter forfatterne å skape et mer fargerikt persongalleri.

Et annet eksempel på en forfatter som har godt tak på denne ”sjangeren” som jeg faktisk ikke er helt sikker på hva man skal kalle, er Jon Ewo. Han er jo også en dreven skjønnlitterær forfatter, mens verken Aasprang eller Skramstad ser ut til å ha noen bakgrunn i det skjønnlitterære.

Enda en forfatter som kan nevnes i denne forbindelse er Bjørn Sortland og dennes kunstformidlingsprosjekt. Det mest nærliggende eksempelet er kanskje serien Kunstdetektivene, for ikke å snakke om den ypperlige ungdomsboka Kva tåler så lite at det knuser om du sier namnet på det, der forfatteren slår et slag for Felix Nussbaum, og på glimrende vis klarer å flette sammen handlinga i boka med dennes triste liv.


Lenke til YouTubevideo.
 
Til slutt litt musikk igjen. Siden vi nå er inne på stjerner viser vi dag et par av de aller største gjennom tidene.

Og så burde jeg kanskje ha blogget om...

Når jeg går gjennom liste over bøker lest i 2015 ser jeg at det er flere bøker jeg BURDE ha blogget om, men som jeg ikke har prioritert av mangel på tid. Fankern heller, man har da så mye annet å gjøre på fritida si enn å henge over et tastatur!

Omar, Filip og Moa gjør alle glade av Kristina Aamand og Elisabeth Kiertzner
(Gyldendal 2015) er en riktig så sprelsk lettlestbok, med barn av ikkeeuropeisk opprinnelse – uten at dette på noen måte er tematisert – i ledende roller. Forfatterne klarer å lage en engasjerende og god historie av hverdagslige hendelser.

Mamma er et annet sted av Aasne Linnestå
(Aschehoug 2015) er en langt over middels god bok om et ikke altfor originalt tema, en forelder – her mor – som (med all sannsynlighet) har begått selvmord. Forfatteren lever seg godt inn i et ungt jentesinn. Hun lar hovedpersonen se at også omgivelsene – for eksempel faren – sliter. Troverdig er også jentas (som jeg skam å bekjenne ikke husker navnet på akkurat nå) motstand mot omgivelsenes – velmente - forsøk på å få henne til å erkjenne sorgen, slik at hun kan komme videre. Akkurat når jeg tok meg i å tenke at nå BURDE det kanskje skje noe, stikker hun av til København en tur – en hendelse som blir håndtert på utmerket litterært vis. Boka har også en del humor. Så vidt jeg husker var det også en forelskelse med i handlinga.

Det ser ut som at Aschehoug i år har satset en del på etablerte voksenbokforfattere som tidligere ikke har skrevet for barn og unge. Deriblant Kjersti Annesdatter Skomsvold med boka Meg, meg, meg. Denne boka har fått strålende kritikker, men personlig er jeg litt i tvil om hvordan boka vil fenge barn. Barnebokkritikk.no har gitt anmeldelsen headingen ”Vaksenbok for barn?” men gir den eller de beste skussmål.

En annen forfatter som har mottatt gode kritikker er
Heidi Sævareids ”Slipp. Hold. ”
(Mangschou 2015.) Hun skal ha kred for å være den første norske forfatteren som har skildret body suspension - miljøet fra innsiden. Skal bli artig å se hvordan denne blir mottatt i målgruppa når Uprisen sparker i gang igjen til høsten.

Will Grayson, Will Grayson av John Green og David Levithan
(Gyldendal 2015) er den andre gode boka som er kommet ut i år med homofile i ledende roller. Dette er et overflødighetshorn av en bok, om kjærlighet og vennskap. Og om ærlighet. Og å tørre å gi av seg selv. Med mer. Vi møter to unge gutter ( 17 år så vidt jeg husker, eller var det 16?) med akkurat samme navn hvorav den ene er homofil, som møtes ved en tilfeldighet. Green og Levithan tar seg av hver sin i annethvert kapittel. Bokas motor er den overvektige, hemningsløse, temperamentsfulle og til overmål hjertelig tilstedeværende og sjenerøse homsen Tiny, som faktisk minner denne leseren litt om Oscar Wilde. Mens flere bøker av John Green er blitt oversatt til norsk i den senere tid, er bare en av David Levithans bøker oversatt tidligere, nemlig Hver dag (Gyldendal 2013) som er en bok som utfordrer manns og kvinnerollen. Det er da også han som tar seg den homofile Will Grayson, ikke så underlig kanskje siden Levithan selv er gay. Og kanskje vi kan håpe på flere oversettelser til norsk også av denne forfatteren, for å bøte på den skrikende mangelen på homselitteratur for ungdom. Jeg burde kanskje ha blogget mer om denne boka, men har dessverre ikke tid. Sorry sorry!

Mangschou skal ha kred for å ha brakt en asiatisk forfatter til den norske bokheimen, nemlig
Du, jente! av Fatima Sharafeddine,
som kommer fra Libanon. Boka har fått støtte av Norsk kulturråd. Ikke den beste av de oversatte bøkene – uten at jeg her og nå skal diskutere hvilke oversettelser som fortjener støtte framfor de som får – men så avgjort en hederlig bok med unge jenters rett til utdannelse og arrangerte ekteskap som tema. Fortellingen er lagt i munnen til Faten, ei ung jente som må forlate landsbyen og skolen for å jobbe som hushjelp med mangelfulle faglige rettigheter hos en rik familie i Beirut. Dette for å fø på familien sin hjemme i landsbyen. Handlinga er fra Beirut i 1987 og Midtøstenkonflikten er et dramatisk bakteppe.

Stupekontroll av debutanten Neha Naveen,
enda en forfatter fra Norsk barnebokinstitutts forfatterskole, fortjener også oppmerksomhet fordi hun viser et miljø mange av oss veit lite om; i sentrum for handlinga er en indisk familie i Oslo, og vi får innblikk i hinduistiske tradisjoner og mytologi. Her er to unge søstre i fokus. (Gyldendal 2015)

Og dermed har jeg i hvert fall lettet litt på min dårlige samvittighet.


Lenke til Youtube-videoen. 

Og aprops dårlig samvittighet for sviktende oppdateringer på bloggen; jeg sier som Marianne Faithfull: det finnes verre synder.

Picnik med døden the Finlandian way

Big Game; jakten er i gang av Dan Smith  er noe så sjeldent som en villmarksbok for barn og ungdom, hvori opptatt en god del american action! (Det siste noe mindre sjeldent.)

Handlinga er fra de dype finske (!) skoger, og hovedpersonen er Oskari, som etter tradisjonen skal gjennom den store manndomsprøven like før 13-årsdagen. Den består av å overnatte ute, og å skyte et dyr ( helst så stort som mulig)  - med pil og bue. Hvis han ikke lykkes vil han ikke bare dumme seg ut for hele landsbyen, han vil også skuffe faren. Problemet er at Oskari er en litt sped gutt, som ikke helt når opp til machokravene på dette stedet, ei bygd som kan minne litt om filmen Picnik med døden.

Men så kommer han plutselig opp i et skikkelig terrordrama midt ute i villmarka, hvor selve den amerikanske presidenten – en skikkelig nice guy viser det seg - er truet på livet. Og – håper ikke jeg røper for mye nå – tatt i betraktning denne guttens - i hvert fall i starten - noe puslete fremtoning, er det snart ikke måte på hvilke utfordringer han takler i kampen mot all verdens terrorister og banditter.

Boka er tilegnet ”alle som en gang har tenkt at de ikke var gode nok”. Ellers er budskapet i boka at villmark og natur er bra saker, men som man må lære å mestre, og tar du deg riktig sammen blir du til slutt en mann. Det er mye ondskap i verden, men det gode seirer til slutt, og man kødder ikke ustraffet med den amerikanske presidenten.

Boka baserer seg på manuset til filmen med samme navn  ( hvor selveste Samuel L. Jackson spiller hovedrollen) og er sant å si skikkelig spennende. ( Filmtraileren kan tyde på at boka er komponert på en litt annen måte enn filmen.) Dette burde også være en bok for de gutta som liker villmark, jakt og fiske. Som i filmen Picnik med døden er kvinner fraværende – med unntak av Oskaris minner om moren – som døde for noen år siden.

Vi bør vel også legge til at forholdet til faren er godt. Selv om sønnen ikke helt når opp til bygdas krav til et ekte mannfolk, er faren oppriktig glad i sønnen og viser på sin måte omsorg.

Ellers skriver Linn mer utførlig om boka på barnebokkritikk.no.

Når vi nå er inne på Picnik med døden, kan vi kanskje spille en av filmens siste scener, (og en av filmhistoriens beste musikkinnslag gjennom tidene, og forøvrig denne filmens høydepunkt) nemlig klassikeren Dueling banjos. (Her opptrer også se en riktig så muskuløs Burt Reynolds i en yngre utgave. )


Lenke til YouTubevideoen

PS: det vanligste er nok at boka kommer ut før filmen. Her er det altså omvendt. Dette er ikke alltid vellykket, men her fungerer det fint. Et annet eksempel på dette er Jón Sveinbjørn Jónsson Håkon Håkonsson (1990) som baserer seg på filmen med samme navn av Nils Gaup. Denne igjen er en (heldigvis) veldig fri adapsjon av den FØRSTE  boka om Håkon Håkonson av Oluf Vilhelm Falck-Ytter. Som jeg ikke anbefaler dagens barn å lese. (Denne kom forresten ut på nytt i forbindelse med filmen, en skivebom fra forlaget.)

PS 2: wikipedia kan fortelle at Billy Redden – som spiller Lonnie som altså spiller banjo i samspill med Ronny Cow i Picnik med døden – ikke spiller selv. Mer om dette her for spesielt interesserte.

PS 3: når vi likevel er kommet såpass ute på viddene kan vi kanskje høre litt på originalen også.

You are my sister

Eksperimentet av Harald Nortun er ei bok som utfordrar kjønnsrollemønstra. Det har kome ut nokre slike den seinaste tida, til dømes Forvandlerne av T Cooper som kom ut på Aschehoug i fjor. Eller jenta fra Mars av Vicky Janssen som kom ut på cappelen Damm i år, og som eg blogga om for ikke så lenge sidan.

Det byrjar med at to tvillingar, Amund og Amanda ( sånn ca 13 år?) på ei togreise til besteforeldra vert einige om å bytte identitet, altså slik at Amund blir Amanda – og omvendt. Vel framme hos besteforeldra møter dei eit anna syskenpar, Silje og Stefan, som er på omlag same alder.

Det er Amund ( no som Amanda) som er forteljaren. Dette er ein heilt ”vanleg” gut, som eg trur kan vere lett for lesaren å identifisere seg med. Språket er enkelt, og flyt godt. Vi trur på denne guten, som altså ikkje kjenner seg heilt vel i den tradisjonelle og stereotype guterolla.

Som alle veit er det meir akseptert for jenter å vere ”gutejenter” enn det er for gutar å vere feminine. Den gutaktige Amanda finn seg svært godt tilrette i den nye rolla si, som gut.

”Eg var like god til å køyre som han som eig motorsykkelen. Dette hadde eg aldri fått vere med på viss eg var jente”. S 105.

Fleire barnebøker – utan at eg no kjem på ei einaste (eller forresten, eit godt døme er jo Skyggen over steinbenken av Maria Gripe) – syner då òg korleis jenter oppdagar at dei blir friare dersom dei kler seg som gutar. Ei anna eksempel er den historiske romanen Grevens datter av Jean-Claude Rijckeghem & Pat van Beirs. (Mangschou 2014).

Men Amund trivst og godt i den nye rolla si som jente, likevel er det vanskelegare for han enn for systera. For han vil det bli meir problematisk dersom det blir oppdaga at han eigentleg er gut. Eller dersom nokon han kjenner ser bilete av han med sminke og jenteklede.

Medan Amanda hatar måten jenter kommuniserar på og korleis dei heng seg opp i klede og utsjånad, kven som er ven med kven, sladder etc, synst derimot Amund at det er artig å følgje med på kva folk driv med og er interesserte i. ”Gutar spring berre rundt og knuffar og slåst heile tida”.

For Amund blir det å ha på seg kjole ei god oppleving, ( medan systera nektar å gå i noko slikt) og han er einig med Silje i at kjolen passar perfekt.

”Inst inne må eg innrømme at Silje har rett i ein ting. Denne kjolen er perfekt til meg” 

Han likar og det nære venninneforholdet med Silje.

Det er og interessant at samstundes som Amund reagerer på korleis venninna Silje spelar opp til andre gutar, og gjer seg meir hjelpelaus enn ho er, faller han sjølv inn i den same rolla når nokre eldre og sterkare gutane tilbyr seg å hjelper han. Boka synar og korleis ytre staffasje som sminke og jenteklede får Amund til å kjenne seg meir feminin.

Amund slit med å finne ut av kjønnsidentiteten sin, eg oppfattar han ikkje som transseksuell, eller jente i gutekropp, han finn seg berre ikkje tilrette i den tradisjonelle rollen som gut – den som søstera hans elskar.

”Eg er den tredje tvillingen. Ein som ikkje passar inn, ein som ikkje finst” s 114

Kanskje eg og burde seie noko om dei greier å halde denne rollebytinga løynd for omgivnadene heile ferien, men dette er ikkje det vesentlege med denne boka. Eg skal heller ikkje røpe noko om dei til slutt avslører løyndomen sin for Silje og Stefan. Det som er interessant er alle dei  tankene og oppdagingane Amund gjer seg denne sumarferien.

Dette er ei viktig bok! Dette må vere ei framifrå bok å bruke i klassen. At ho er på nynorsk er jo berre ein ekstra bonus.

Nei, folkens, no synst eg vi til slutt skal spele You are my sister av Anthony att, her i nydeleg samspel med ein perfekt sminka Boy George! 


Lenke til Youtube-videoen

Troverdige barnestemmer

Jeg leser og leser den ene barne- og ungdomsboka etter den andre, men det er ikke så mange bøker jeg får blogget om, selv om det er flere som fortjener oppmerksomhet.

For tida kommer det som kjent ut en strøm av de litt rølpete liksomdagbøkene, som Pingles dagbok, Dustedagboka etc – av varierende kvalitet.

Maja Lunde har gitt sitt bedrag med boka ”Verdens kuleste gjeng” som skal være den første i en serie på flere. Dette er enda en bok om det sosiale spillet i klassen, å være i den innerste sirkelen, eller omvendt: å være utafor.

Fortelleren er Bjørg , ei jente helt utenfor det sosiale fellesskapet.  Men så begynner Helena i klassen, ei jente full av energi, uten hemminger og som går rett på samme hvem hun støter på – og som fungerer som bokas motor.

Familien hennes har ubegrensede midler, noe som blant annet gjør det mulig å kjøpe det utstyret som trengs til å starte bandet ”Verdens kuleste gjeng”. Mulig jeg må legge inn en ****SPOILER***- varsel igjen, men herregudda, hvilke unger er det som gidder å lese en litteraturblogg, men i motsetning til Anne Audhild Solbergs utmerkede bok om Superbitchene (som også tar opp et tilsvarende tema) går det riktig gæernt med DENNE bokas helters bestrebelser udi det musikalske.

Man kan jo kanskje si at personene i boka blir litt klisjeer, våre fire gjengmedlemmer er

• Bjørg, fortelleren (”med verdens dølleste navn”), som altså er helt ordinær
• Helena, som er ei riktig artig jente, noe overvektig
• Ivan, pen men dum, og
• Alfred, professortypen, den mest motvillige til å bli medlem av gjengen.

Boka kan jo også gi litt assosiasjoner til Roald Dahls Willy Wonka, da Helenas fars har en godterifabrikk der ingrediensene består av mye E-er og andre tvilsomme kjemikalier.

Fortellerstemmen er lett og troverdig. Forfatteren greier å gi leseren illusjoner om at Bjørg uttrykker seg som en  "ekte" 7 – klassing. I det hele tatt er boka riktig morsom, dramaturgien fungerer, ikke mye unødvendig snikk snakk, men mange artige formuleringer. Det settes også spørsmål ved ”kulhetskravet” og retten til å være den man er. 

Boka er illustrert av Tegnehanne, hvis naivistiske strektegninger passer fint til teksten. Stripene over sida gir inntrykk av at teksten er skrevet på en kladdebok. Det er også - i moderat grad - brukt tegneseriebobler. (Litt dumt for oss som er i punktproduksjonsbransjen. ) På dette bildet ser man altså gjengen samlet, og Ivan sier: "Fordi man aldri kan kan dra tilbake dit man har dummet seg ut? Da er det ikke så veldig mange steder jeg kan være."

Til høsten kommer bok nr 2 i serien. Skal bli artig å se hvor stor interesse det blir for denne serien. Har unga gått lei av fiktive dagbøker nå, eller er behovet utømmelig?

Jeg vil også nevne at jeg har lest M for Mistet av den svenske forfatteren Elin Lindell. (Hvor er det blitt av websida dere, Omnipax) Dette er også en jegperson, noe yngre enn fortelleren i Lundes bok. Også her er det vanlig dagsligdagse ting som tas opp, og også i denne er det en ny jente i klassen som setter i gang handlinga. Hovedtemaet er venninnetrøbbel, sjalusi, dårlig samvittighet med mere. Ikke spesielt originalt altså, men godt fortalt, enkelt og med humor og varme. Boka er innkjøpt av Norsk Kulturråd.

Den svenske originaltittelen er Borttappad – katt, kompis, kalsong. Hvorfor det norske forlaget har forandret på tittelen er litt uforståelig.

PS: apropos innkjøpte oversettelser for barn og unge av Norsk Kulturråd. Hadde faktisk en plan om å gå gjennom lista fra i fjor,  men så glemte jeg hele greia.  Noen burde ta saken, for tror at det kan være noen unnlatelsessynder her.

Den aller beste ungdomsboka jeg kan huske å ha lest på aldri så lenge

er Gresshoppejungel av den amerikanske forfatteren Andrew Smith.

I fokus er tre ungdommer, Austin (bokas forteller), Robby og Shan. (Forkortelse for Shannon hvis jeg ikke husker helt feil.) Austin og Robby er bestevenner, Robby er homofil og Austin er like forelsket i dem begge. Dette er usedvanlig sterk skildring av et vennskap. Og altså en kjærlighetshistorie.

Handlinga er et lite ( fiktivt) sted i Iowa; Ealing, som er beskrevet som et sted i forfall. Arbeidsløsheten er stor, butikker legges ned og utkastelsesvarsler florerer i blokkoppgangene. 

Humoren er svart, fortellerstilen er røff og lakonisk og med en god dose ironi. Men også melankoli og sårhet. Kanskje litt spesielt at to 16 – åringer kan snakke slik som Austin og Robby gjør; en mellomting mellom slik man kan forvente at unge gutter snakker og samtidig en røffhet og blaserthet ala personene i en tegneserie av Kellerman. (Men likevel troverdig.)

I tillegg til brutaliteten og røffheten er teksten poetisk, dvelende og suggererende med en del gjentakelser – uten å bli trøttende.

Først trodde jeg at dette skulle være en helt realistisk skildring, men der tok jeg feil, gitt. Plutselig oppdager jeg at det er (nok en) undergangsfortelling vi har med å gjøre, men denne går det meste av det jeg har lest til nå en høy gang. Selv ikke Pesten av Chris Weitz, som jeg nettopp har blogget om i rosende vendinger,  når opp til dette. Dette er stor litteratur. (Og da holder det kanskje med superlativer.)

Persongalleriet er variert og sammensatt. Forfylla vietnamveteraner og andre forhutlede personer, en gal vitenskapsmann, og noen fæle beist av noen knelere ( i menneskestørrelse med en abnorm appetitt både på føde og sex), som formerer seg med imponerende hastighet og som er i ferd med å erobre hele verden. Mer grotesk en dette kan det neppe bli! Kan jo også ta med labradoren Ingrid. Og bisoner. Og amerikanske presidenter. Og babyer med to hoder. Og Gud. Og et polsk helgen. Og James Arness, en stjerne fra Kruttrøy. Altså bare for å nevne noen. 

Her et foto av en kneler, som vanlig stjålet fra nettet. Og så kan man jo bare tenke seg denne i menneskestørrelse. Uæææææhhh!

Dessuten inneholder boka et stykke polsk innvandrerhistorie, av det burleske og fargerike slaget.

Og hvordan slutter dette? Man kan vel trygt si at boka har en overraskende slutt. Som hos Weitz som jeg nettopp refererte til, slår også denne forfatteren et slag for det analoge:

”Bøker har alt i seg. Etter verdens undergang kan du ikke lære en drit foran pc- eller tv-skjermen. Det var ingen som tenkte på det – at menneskeheten bare kunne bevares ved hjelp av hulemalerier eller bøker eller vinylplater. ”

Ellers kan jeg ikke huske at  jeg har lest en ungdomsbok med såpass mye røyking. Og alle kan vel være enige i at sigaretter ikke er sundt, men det er ingenting å si på den LITTERÆRE behandlinga av alle trekkene Austin og Robby tar sammen.

Jeg mener at det skal finnes en del røyking i litteraturen, men kommer i skrivende stund ikke på et eneste annet eksempel. Derimot et par filmer, som den sjarmerende filmen Smoke etter et manus av Paul Auster og med Harvey Keitel i en av de bærende rollene. Og i samme slengen kan vi jo ta med Coffee and Cigarettes av Jim Jarmusch.

Og når vi er inne på film: forfatteren slår et skal for filmen Five Easy Pieces fra 1970, som Robby mener er ”antakelig den beste filmen som er lagd”. I hvert fall ingen dårlig film, med Jack Nicholson i toppslag. Bokas lydspor er to Rolling Stones-album: Exile om main street og Let it bleed. Og det er jo ikke så lett å velge fra to slike høydepunkter i populærmusikken, men Gimmie Shelter kan jo passe godt inn i bokas handling.


Lenke til YouTube-videoen

Som bokas jegperson Austin har forfatteren ”skrevet hele livet”, helt til han ble overtalt til å gi ut bok. Så er det bare å gratulerer forlaget med å ha kapret seg dette forfatterskapet. Håper det kommer flere  og at det ikke blir med denne boka!

Forbudt kjærlighet

Det er de siste åra kommet ut flere oversatte realistiske ungdomsbøker  som fortjener oppmerksomhet.  John Green, Rainbow Rowell m. fl er et velkomment tilskudd til det norske bokmarkedet. Disse bøkene har ofte en intensitet og et temperatur som jeg savner i  mange av de norske ungdomsbøkene.

Bare i Brooklyn er Una LaMarches første bok på norsk. Jeg har tidligere skrevet at for å finne bøker om forbudt kjærlighet i dag må man gå til dystopiene. (Ung jente møter ung mann som ikke er den som makthaverne har pekt ut til henne men som tvert i mot er en av opprørerne.) Men her tok jeg feil.

I Bare i Brooklyn møter vi to tenåringer som begge er i 16 – årsalderen, Devorah og Jaxon. Devorah kommer fra en ultraortodoks jødisk familie, det hasidiske miljøet i New York. Jaxon er en mer vanlig afroamerikaner. De møtes tilfeldig og søt musikk oppstår som det heter.

I motsetning til de mannlige hovedpersonene i mange andre amerikanske kjærlighetsromaner for ungdom er Jaxon ingen slem gutt, men derimot søt, snill, sympatisk og flittig på skolen. Og fryktelig sjarmerende og lett å like.

Dette er et umulig kjærlighetsforhold. Det er utenkelig for ei ultraortodoks jødisk jente å bevege seg utenom den hasidiske folden. Hun kan ikke en gang VISE seg sammen med andre gutter enn den hun er tiltenkt. Hun lever under sterk kontroll og reglene for hva hun kan og ikke kan gjøre er svært strenge, og kan skremme noen og enhver fra vettet. For eksempel den stakkars fjortisleseren. (Regner med at mange vil eeeelske å opprøres over alt stakkars Devorah må finne seg i.) Kanskje også muslimsk ungdom kan kjenne seg igjen her.

Det er to svært levende og sterke personligheter vi møter ( de forteller selv i annethvert kapittel) og vi bare håper at det skal ende slik at de får hverandre. Devorah vet at hun må gå langt – veldig langt – hvis hun skal velge Jaxon foran familien. Og hvilke muligheter har to så unge mennesker til å bryte tvert med familiene? Som en voksen mer kritisk leser er man jo også litt opptatt av om forfatteren kommer i mål på troverdig vis. Jeg kan vel røpe at det gjør hun.

Dette er ingen svart-hvitt historie. Forfatteren skildrer Devorahs tallrike jødiske familie nyansert og med mye varme, og Devorah finner selv mye positivt i dette miljøet.

Møtet med Jaxon blir et formidabelt kultursjokk for Deborah, som er blitt holdt utenfor all verdslig populærkultur. Bokas lydspor er Will you still love me tomorrow med the Shirelles. (Kanskje litt rart at en ung gutt av i dag hører på Shirelles, men i hvert fall en bra låt!) Egentlig hadde jeg tenkt å spille denne sangen, men siden Percy Sledge nettopp har forlatt oss (ikke mange av de store igjen nå) synes jeg vi skal høre litt på ham. Warm and tender love er da heller ikke noe dårlig alternativ.


Lenke til Youtube-videoen

Boka kan minne litt om bøkene til den amerikanskjødiske forfatteren Chaim Potok. (I hvert fall ) én av dem er filmet, nemlig The chosen fra 1981 som skildrer vennskap mellom to jødiske gutter i New York like etter den 2 verdenskrigen, hvorav den ene var sønn av en rabbi i det hasidiske miløtet ( med hatt, korketrekkere og alt tilhørende) mens den andre kommer fra en mer ”verdslig” familie.

Kanskje jeg skulle si litt om omslaget også. Det norske forlaget har valgt å lage et nytt omslag tegnet av tegneserietegneren av Inga Sætre, som blant annet vant Brageprisen og Kulturdepartementets pris for tegneserien Falleteknkk i 2011. Jeg synes ikke at denne – ellers helt utmerkede - tegneren har lyktes så godt med omslaget. Den kan være litt vanskelig å selge inn. Bra det er mange god formidlere der ute.

Til sammenlikning har vi originalforlagets omslag her. Begge med våre helter stående foran Brooklyn Bridge, og på begge forsidene holder Jaxon ( som i boka er beskrevet som ganske høy)  armen rundt Devorah.

Kanskje ikke det mest banebrytende i omslagskunst dette heller, men til sammenlikning er det nesten litt vanskelig  - i hvert fall ved første øyekast - å se  hva den norske omslagstegningen forestiller, mens originalomslaget er mer iøyenfallende. Men for å sitere nok en stor poplærmusiker som dessverre også har forlatt oss, nemlig mister shave and a haircut Bo Diddley: You Cant Jugde a Book by the Cover.

Originaltittelen er altså "Like no other" mens  den norske tittelen er "Bare i Brooklyn".  Når man leser boka skjønner man hva som menes, men kanske litt intetsigende for en som ikke er invidd i handlinga.

Kill, kill, kill!

Hvordan fornye dystopisjangeren? Jo, følg med nå:

Eller kanskje forresten; rollelista først:

• Mary, ung jente, sterk og opprørsk
• Jed, broren,
• Beth, Jeds kone, dør under tragiske omstendigheter som vi snart kommer tilbake til
• Mary og Jeds mor, lider en skjebne verre enn døden under tragiske omstendigheter som vi snart kommer tilbake til
• Mary og Jeds far, har allerede lidd en skjebne verre enn døden under tragiske omstendigheter som vi snart kommer tilbake til
• Harry, som Mary blir ”bundet til”
• Travis, broren, utstyrt ”med utrolig vakre rolige øyne” som Mary egentlig er forelsket i
• Cass, venninnen til Mary
• Gabriele, lider en skjebne verre enn døden under tragiske omstendigheter som vi snart kommer tilbake til.
• Jacob, en liten gutt som blir reddet under et angrep av de ”uhellige”.

Tid: etter ... ja du HAR nok gjettet det alt ...  "den store katastrofen", her kalt ”gjenkomsten”.
Stedet er en landsby, hvor man lever under enkle teknologiske forhold, og – du gjetter nok riktig igjen - styresettet er udemokratisk, i denne boka er det ”Søstrene”, et slags religiøst fellesskap som har makta. (Om det nå er noen som lurer på om det er et matriarkat det dreier seg om må jeg nok avkrefte, det er guttene som ”henter” de jentene de skal ”binde seg til”, strengt overvåket av ”Søstrene” som sørger for at alt går riktig for seg. Med andre ord, ganske tradisjonelle kjønnsrollemønstre. Og det er bare menn som kan bli ”voktere”.)

Det som bidrar til en slags fornying av sjangeren er zombier, eller de så kalt ”uhellige” som opptrer i store mengde,  avsperret av gjerder som de presser seg mot med imponerende utholdenhet. De som er så uheldige at de blir bitt av disse utyskene blir smittet og ender selv som ”uhellig” . Hvis da ikke noen forbarmer seg over dem og dreper dem.

Boka starter svært så dramatisk, da vi blir vitne til at Marys egen mor blir angrepet og ”vender”, altså ender som en ”uhellig”. Siden flykter våre venner langs en inngjerdet sti, som snart viser seg å være en labyrint, mens de ”uhellige” presser seg på og lager et kontinuerlig leven på den andre sida av gjerdet. Et av spenningsmomentene er hva som befinner seg i den andre enden av stien.

Boka heter Skogen av klør og tenner og forfatteren er Carrie Ryan. Og - hvis man skal tro ”blurberne” på vaskeseddelen - nok en litterær sensasjon. Den profilerte fantasyforfatteren Cassandra Clare sier at boka er ”intelligent, mørk og forheksende” og at boka ”glir sømløst mellom skrekk og skjønnhet”. The Guardian mener at ”for en gangs skyld er hypen rundt en roman berettiget” og Scott Westerfeld mener at dete er ”en postapokalyptisk roman av ypperste klasse. Elegant prosa fra tittel til siste linje”.

For min del kan jeg ikke si at jeg verken ble slått av ”den elegante prosaen” eller ”skjønnhet”,  men en ting skal forfatteren ha : her er det melodrama og action for alle penga! Boka har driv og er på alle måter en skikkelig pageturner. Og – med høy splatterfaktor. Det er i det hele tatt mye slossing og dreping i denne boka, spesielt zombiene får hard medfart men også ****SPOILER flere av hovedpersonene dør. Mulig jeg er farlig tantete nå ( så har jeg da også vært på et tre dagers seniorkurs i Statens pensjonsskasses regi) men hva skjer med unge lesere når de så ofte og uten motforestillinger blir eksponert for all denne volden i ungdomsbøkene?

Faktisk er det et åpent spørsmål om det i det hele tatt er NOEN  andre enn heltinnen som overlever. Men hvem veit hva som kan dukke opp i neste bok. (Dette er den første i en serie på tre bøker.)

Foreslår at vi avslutter med å spille litt passende musikk. For eksempel Zomby Woof med Frank Zappa.


Link til Youtube-videoen

Spenn, spennendere, spennest

Så tre spenningsbøker for mellomtrinnet. Felles for dem er at alle er skrevet av skandinaviske forfattere, og alle er første bok i planlagte serier. (Serier serier serier: skal de ingen ende ta!)

Først Skoddfyrstens hevn av Lars Mæhle, som er akkurat passe spennende og småkoselig.

Vi møter Siri og Max, begge 12 år, hvorav den tøffeste er .... ha ha du har nok gjetta det alt ja ... Siri! (Kommer ikke på en eneste bok med to detektiver av motsatt kjønn der gutten er den tøffeste!) Max derimot er smart, omtenksom og tålmodig, hvorav de to siste er det man forbinder med kvinnelige dyder. (Ikke at DET er noe gæernt, tvert imot!)

Intrigen er grei, faktisk klarte selv jeg å tenke meg til hvem som var den egentlige skurken før h.... vedkommende ble avslørt på slutten. Noe av moralen er å ikke være forutinntatt, da den hovedmistenkte er stedets eneste rusmisbruker.

Man kan trygt si at handlinga er noe på sida av det helt realistiske. Ærlig talt, en lensmann kan da ikke være SÅ hjelpeløs og avhengig av to 12 – åringer som bokas Winston Indregård.

Persongalleriet er ganske artig, alle blir presentert med bilde og karakteristikk, miljøet er småby - med kart på første innsida av permen.

Boka er velutstyrt med fargeillustrasjoner og i det hele tatt en tiltalende sak. ( Dessuten har den en egen webside. ) Dette kan på mange måter minne om LasseMaja-bøkene av Martin Widmark og Jørn Lier Horst serie om Detektivbyrå nr 2, men Mæhles går kanskje litt høyere opp i alder. Snill krim på alle måter, ikke en gang den mest  hardbarkede personen i boka banner uten at det brukes spesielle tegn som %, $ etc.

Da er Nidstangen, første bok i serien PAX av de svenske forfatterne Åsa Larsson og Ingela Korsell betydelig røffere. Hovedpersonene, brødreparet Alrik og Viggo, er omtrent på samme alder som Siri og Max, men har en tøffere familebakgrunn. Moren er alkoholiker, og brødrene er nettopp flyttet i fosterhjem, nærmere bestemt i Mariefred.

Fosterforeldrene er varme og på guttas side, men på skolen er det en del utfordringer. Det viser seg snart at brødrene har visse evner, ganske beleilig kan man si siden stedet for tida er truet av onde krefter. Boka er et sammensurium av okkultisme, norrøn mytologi og annet vrøvl. Men ganske spennende.

Det blir en litt pussig blanding av grøss og hekserier på den ene siden, og på den andre en dose sårhet sett på bakgrunn av Alrik og Viggos triste oppvekst. For eksempel når disse egentlig ganske tøffe gutta konkurrerer om hvem som greier å spise berlinerboller uten å slikke vekk sukkeret av munnen, akkurat slik de gjorde en gang de var sammen med moren på Gröna Lund.

”Den dagen hadde moren det bra. Nesten hele dagen”.

Illustrasjonene er i sort hvitt i actionpreget tegneseriestil. Også denne boka er utstyrt med et kart på innsiden av omslaget, så dette ser ut til å være en trend kommet for å bli.

Til slutt De dødes by som er den første boka i serien Zombie City av den danske forfatteren Benni Bødker. I følge forlaget ”sitrende spenning for ferske lesere”. Også denne gjennomillustrert med skikkelig skumle tegninger. Og joda, du får det du forventer deg.

Vi møter Chris, helt alene i verden, etter den store katastofen. Alle er døde – eller nesten alle uten å røpe for mye her-  – og har altså blitt til zombier. Vi skal følge Chris heroiske kamp mot zombiene gjennom 3 bøker til. Dette er boka du kan bruke på klassebesøket i mellomtrinnet for guttersomikkeharåpnaenbokihelesittliv.

PS: La oss til slutt riste av oss hekserier, zombier og annen uhygge og snakke om ... berlinerboller. Med all sannsynlighet står det ”sockerbullar” i originalen. ( Altså Nidstangen.) Dette er ikke helt det samme som berlinerboller, som blir frityrstekt slik som smultringer, mens ”sockerbullar” blir stekt i ovn. Ellers er ikke forskjellene så store, da også den svenske varianten er dekket av sukker. (Med andre ord: et helt greit valg av oversetteren.)

Her helt vanlige berlinerboller, hvorav en delt slik at fyllet blir synlig.

Nærbilde av en "sockerbulle". Ikke lett å spise en slik uten å slikke seg om munnen, nei!

En litt annen variant av den samme. Riktig til å få munn i vann av mmmmm.

I Tyskland kalles berlinerboller for Berliner, eller Berliner Pfannkuchen, men hvem orker å si et så langt navn på et bakverk. Berlinerne selv nøyer seg med ”etternavnet, nemlig Pfannkuchen. Noen sier også Krapfen, men nå holder det kanskje med språklige finesser og varianter for i dag. Uansett har jeg ennå til gode å ha spist en riktig god Berlinerbolle.

Anything Can Happen if you let it, sometimes things are difficult...

Jenta fra Mars av Anna Woltz og Vicky Janssen er nok en bok i den nederlandske ungdomsserien SLASH; ”romaner basert på de virkelige historiene til ekstraordinære unge mennesker”. Denne boka handler om ei jente født i guttekropp, og hennes kamp for sin kvinnelige identitet og for retten til å gjennomgå de nødvendige operasjoner for å bli kvinne. Den er skrevet i samarbeide mellom den nederlandske forfatteren Anna Woltz, som har skrevet flere ungdomsbøker (ingen oversatt til norsk) og Vicky Janssen, i boka kalt Evy. (For at det ikke skal bli total forvirring kaller vi Evy for Vicky heretter!)

Vi møter henne allerede som fireåring, da kalt Evert. Årstallet må være rundt 1990. Hun vil helst gå i jenteklær, og i barnehagen trivdes hun best i dukkekroken. Foreldrene viser ingen forståelse, spesielt faren er svært negativ. Den voksne Vicky dømmer dem ikke, hun skjønner hvorfor de reagerer som de gjør og skildrer dem med mye humor og varme. Litt rørende er også boka dedikert "mamma og pappa".

Problemene begynner for alvor på ungdomsskolen, med mye mobbing og trakassering og også et selvmordsforsøk. Heldigvis finner Vicky et aksepterende miljø utenom skolen, og møter etter hvert også andre transer. Hun må sminke seg i smug for foreldrene, og gjemmer klær og parykker.

Mye av spenningsmomentet i denne boka er altså om eller når foreldrene vil akseptere Vickys legning og la henne vurderes for behandling.

Det er Vicky selv som er fortelleren. Miljø- og personskildringer er levende og troverdige og tonen er frisk, rappkjeftet og direkte, som f. eks. beskrivelsen av det endelige kirurgiske inngrepet; ”vaginaplastikken”. 

”Sarte sjeler bør kanskje helst hoppe over de neste avsnittene”. 

Tøff lesning altså, men med humoristisk snert - og vel så det!

Vicky er en sterk personlighet som er villig til å ta de fighter hun må.

”Hvis jeg hadde stått på startstreken igjen, ville jeg ha gjennomgått hele prosessen igjen. Alle operasjonene og hormonbehandlingene og alt det fæle... Jeg ville ha gjort hva som helst. Men jeg unner ingen å gjennomgå det jeg har opplevd.” s. 155.

Vår heltinne er utstyrt med en god dose selvironi og er ikke redd for å utlevere seg selv. Etter operasjonene strever hun med å finne sin stil. "Blingfaktoren" er stor, puppene kan ikke bli store nok, skjørtene ikke korte nok, overdelene ikke nok utringet etc.

”Som jeg så ut!” utbrøt jeg.
Søsteren min begynte å le. ”Du så ut som et gammelt ludder.”
”At dere lot meg gå rundt sånn...”
”Vel,” sa søsteren min indignert. ”Vi sa ifra mange ganger, men du hørte bare ikke på oss.” s. 119.

Det er ikke hver dag det kommer ut en ungdomsbok om transseksualitet. Jeg kan ikke huske å ha vært borti noen siden Luna av Julie Anne Peters kom ut på Gyldendal i 2006. Dette også en god bok, men atskillig tyngre og tristere.

Bakerst i boka redegjør medforfatteren Anna Woltz litt om forholdene i Nederland. Her burde det norske forlaget kostet på seg noen ord om forholdene for transseksuelle i Norge, og hvilke muligheter og rettigheter de har. For eksempel at Norge bryter menneskerettighetene for transpersoner som ønsker å endre juridisk kjønn UTEN å måtte gjennomgå sterilisering, hormonbehandling og kirurgiske inngrep. ( Det samme ser det forresten ut som er tilfellet i Nederland. ) Og at det ikke er alle transer som har samme behov for ”full pakke” med ”vaginaplastikk” og det hele slik som Vicky. Dessuten er det neppe den nederlandske organisasjonen ”Transvisie-Schorer” NORSKE unge transer først og fremst bør henvende seg til.

Ellers hang jeg meg veldig opp i ordet ”kjønnidentitetsforstyrrelse”, et ord som forekommer med ganske høy hyppighet i boka. Vicky er jo alt annet enn ”kjønnidentitetsforstyrret”, hun som hele sitt liv har vært klinke klar på sin ”kjønnsidentitet”. Med andre ord: ut å google! Det viser seg at både norsk wikipedia og medisinsk leksikon ( under Store Norske leksikon) bruker begrepet ”kjønnidentitetsforstyrrelse”. For sikkerhets skyld sendte jeg også mail til LLH, men de var derimot mindre happy for dette ordet.

De svarte blant annet at ” det dessverre er slik at fenomenet har blitt beskrevet av psykologer og leger som et problem og noe sykelig. Dette har ført til at disse uheldige ordene og begrepene blir brukt i flere settinger.” (Nå aner jo ikke jeg hvilket ord som er blitt brukt i den nederlandske originalteksten, men uansett et problematisk uttrykk som forhåpentlig forsvinner ut av norsk språk en eller annen gang i en ikke alt for fjern framtid.)

Ellers virker det som markedsavdelinga hos forlaget lider av litt ”kjønnidentitetsforstyrrelse”, siden de presterer å bruke både ”han”- og ”hun” pronomenet om hverandre på vaskeseddelen.

Jeg ble jo litt nysgjerrig på hovedpersonen, og måtte google litt igjen, og her fant jeg et sjarmerende Youtube-opptak med et intervju  - på nederlandsk - med Vicky Janssen AV Louisa Janssen i forbindelse med bokutgivelsen.


Lenke til You-tubevideoen

Det er jo ikke så mye jeg forstår av det språket men kan i hvert fall skrive under på at boka er ”humoristisch en emotionele”. (Litt artig kameraføring, det ser nesten ut som at intervjueren Louisa bruker et håndholdt kamera og gjør all filmingen selv.)

Så litt musikk som vanlig. Boka siterer noen Whitney Houston-sanger, så det kunne jo ha vært naturlig å spille noe av henne, men ett sted går grensa selv på denne bloggen. (Sorry både Vicky og Whitney!)


Lenke til You-tubevideoen

Nei, da får vi heller spille Anything can happen fra musicalen om Mary Poppins. (Siden Vickys  litterære helter er

• havfruen Madison,
• Anne Frank ( ”hun vet i hvert fall HVORFOR hun føler seg innestengt”)
• og - Mary Poppins.)

PS: en litt pussig ting er at Vicky i den tidligere omtalte dukkekroken lekte at hun var Pippi Langstrømpe OG av alle Teskjekjerringa. Og det tidlig på 90 – tallet (!). Hvor mange NORSKE barn var opptatt av Prøysens kjente barnebok på den tida? Et søk på Bibsys viser i hvert fall at disse bøkene er oversatt til nederlandsk.

Z-4515

Jo da, du har sett dem du også. Alle romfolkene som selger gatemagasinet Folk er Folk. En av dem pleier å stå utenfor min lokale butikk.

Som regel kjøper jeg bladet ( man er jo tross alt i segmentet kjerringer i alderen 50 + og vel så det) for å støtte en god sak. Sist lørdag fikk jeg en positiv overraskelse. For en gangs skyld var publikasjonen vel verdt prisen. Magasinet inneholdt en tegneserie om romkvinnen Sofia Taikons liv. Som barn ble hun sendt til Auschwitz. Hun var den eneste som overlevde i sin familie.

Forsida med bilde av en eldre Sofia

Motvillig ( ”Boka blir vel ikke for grusom? Har vi fortalt for mye om ondskap og slemme mennesker”) forteller hun sin historie til Gunilla Lundgren, og Amanda Eriksson har laget tegneserien.

”Først ville jeg ikke fortelle det, men barnebarnet spurte”

I den første tegneseriestripen spør barnebarnet når mormoren tatoverte seg på armen. (Som alle skjønner nå, var ”tatoveringen” fangenummeret.) Mormor vegrer seg, men barnebarnet insisterer.

Så får vi historien om oppvekst i Warszawa, nazistene inntog i Polen og hvordan ting strammer seg til, og om livet i konsentrasjonsleire. Men av hensyn til barna ville ikke Sofia Taikon ( Hvis noen lurer er hun gift med fetteren til Katarina Taikon, forfatteren av Katitzi – bøkene ) ha med de verste minnene i tegneserien.

Oppslag fra tegneserien. Kanskje ikke helt på nivå med Maus, men svært habilt og med mye varme.

 Hun var dessuten opptatt av å vise at det finnes godhet i verden.

 ”Dessverre er verden verken rettferdig eller god, men det finnens gode og rettferdige mennesker. Det finnes mennesker som ikke går med på å plage andre, selv om de slev blir truet. De har kanskje ikke makt, men de er likevel modige. Det er takket være dem jeg lever. ”

Bakerst er det litt faktaopplysninger og fotografier, blant annet av Sofia selv og hennes familie. Boka kom ut på svensk første gang i 2005. I den svenske utgaven er det en parallelltekst på romani. Dessverre døde Sofia Taikon like før boka kom ut første gang.

Målgruppa er barn, og som kjent finnes det lite om nazistenes utrydning av romfolk for denne gruppa. Derfor er dette en viktig bok.

På Deichman finnes boka i ett eksemplar på Grünerløkka. I Bibsys finnes bare den svenske utgaven. Jeg anbefaler alle bibliotek å kjøpe flere eksemplarer. Jeg finner ikke denne norske utgaven verken hos Haugen bok eller hos Bokkilden, så denne må dere nok kjøpe på gata. Samtidig gjør du dagen litt bedre for en rom, som kjemper hardt for å leve et anstandig liv. Bladet koster kr 149;- som er noe mer enn den vanlige gatemagasinprisen på kr 100;- Dessverre står det ingen pris utenpå og mange selgere selger den til den vanlige prisen, siden kundene synes at det blir for dyrt ellers. regner med at de fleste av denne bloggens lesere har råd til å betale den egentlige prisen.

Like utenfor Tiergarten i Berlin, ikke langt unna minnesmerket for utrydning av homofile og Holocaust-minnesmerket finner man et minnesmerke viet romfolket. Dette ble ferdig i 2012.

PS: Også Katarina Taikon har skrevet om konsentrasjonsleirene i sin 9 bok i serien om Katitzi.

Venner/ Freunde/ Friends

FØRST LITT SOSIALREALISME

Arne Svingen fortsetter å skrive bøker om barn med dysfunksjonelle foreldre, og det gjør han bedre enn de fleste. I boka Med beina på nakken møter vi Eirik som sitter i rullestol. Jeg kan tenke meg at han er mellom 10 – 12 år.

Det starter med at far og sønn reiser hals over hodet med toget til Berlin. Her finner faren en heller miserabel bopel, og Eirik blir mye overlatt til seg selv mens faren prøver å skaffe cash. Faren er på alle måter en taper, og driver med en del ting han ikke vil at sønnen skal vite om.

Hvor er mor og hvorfor sitter Eirik i rullestol? Litt etter litt avdekkes en familietragedie. Som de fleste av (alle?) Svingens realistiske barnebøker er dette en jegfortelling. Fortellerstemmen er levende og troverdig, guttens personlighet kommer godt fram og er på alle måter lett å få sympati for.

To jevnaldrende barn trer også inn på arenaen, nemlig Sandra og Heinz som bor i det samme strøket. Takket være dem kommer Eirik seg litt rundt, og de gir ham muligheter til å gjøre ting en rullestolbruker normalt ikke kan. Og som i fjorårets bok, Revolvergutten, skildrer også denne boka vennskap mellom barn på fremragende vis. I den fine filmen Stand by me fra 1986 som baserer seg på en roman av Stephen King sier voiceoveren på slutten av filmen at de beste vennene er de du har når du er 12. Det er flott og rørende å lese hvordan Sandra og Heinz stiller opp for Eirik. Svingen er i det hele tatt flink til å skildre omsorg og solidaritet mellom barn, og hvordan de holder sammen mot voksenverdenen.

Trass i farens mangler er - som i Revolvergutten – forholdet mellom far og sønn godt. Faren er tydelig glad i sønnen, selv om han ikke fikser livet sitt, og sønnens lojalitet til faren er stor, selv om det tar på.

”Det hadde vært fint om de vanskelige tingene hadde vært lettere. Når det skjer mange ting på én gang, så blir jeg veldig sliten. Jeg er nok en sånn som foretrekker stormer uten for mye vind”.

En litt artig ting er at Arne Svingen lar ungene kommunisere på et litt klossete engelsk uten at dette er oversatt, men vi må regne med at dagens barn vil skjønne såpass.

Og sist men ikke minst: endelig er det kommet ut en god bok om et fysisk funksjonshemmet barn, uten at dette gjøres til hovedtema og hvor hovedpersonen klarer seg godt – innefor realistiske rammer. 


Lenke til Youtube-videoen


Bokas lydspor denne gangen er The Ramones. Dette var musikk som betydde mye for faren da han var ung, og de slumper også innom et museum viet denne legendariske punkgruppa. Kanskje det kan passe å spille låta Born to die in Berlin, selv om det heldigvis ikke går så galt i boka. Sikkert unødvendig å si, men boka har – som de andre av Svingens realistiske barnebøker – en positiv slutt.

 OG SÅ LITT MAGI

Og apropos gode skildringer av relasjoner mellom barn; jeg har også lest Jernprøven av Holly Black og Cassandra Clare, to profilerte forfattere som her har gått i kompaniskap. En bok som det med all ønsket tydelighet skulle framgå er en fantasy – og dette er en av de bedre. Selv jeg, som er aldeles drit lei denne sjangeren, kom meg gjennom boka. Hovedpersonen, Callum Hunt, 12 år gammel i dette første bindet i en serie på planlagte 5 bind, som på mange måter kan sammenliknes med Harry Potter, siden handlinga også her finner sted på en slags internatskole med magi som spesialitet, er en tverr og innadvendt type med mangelfull sosial kompetanse. Dessuten er han delvis funksjonshemmet grunnet et skadet bein.

Mot sin vilje må han gå på det såkalte Magisteriet, sammen men en drøss andre barn og unge, som alle har til felles at de har magiske evner. Her deles elevene inn i små grupper, som skal samarbeide gjennom skoleåret. Callum har aldri hatt venner, og aner ikke hvordan han skal oppføre seg overfor jevnaldrende. Sakte men sikkert sosialiseres han, og etter en del startvansker utvikler det seg et fint vennskap mellom ham og de to andre gruppemedlemmene, Aaron og Tamara, som alle innbyrdes er ganske forskjellige.

Personskildringene er gode, og boka er ellers befolket av noen ganske artige små fantasyfigurer. Innimellom er boka ganske spennende og trass i et visst mørke er det også humor.