The stuff that dreams are made of

Nett då eg byrja å lure på om det ikkje skulle kome ei ny bok frå Arnt Birkedal dumpa ”Reint sportslig” i postkassa mi. Takk og takk. Som eg har sagt eit utal gonger før: eg berre diggar disse bøkene hans Birkedal. Vi møter Vaskehjelpa frå "La stå!" att, no har ho dårleg hjarte, så ho lyt på sjukehus og der overhøyrer ho at ein døyande jærbu som heiter Øystein Orre ber sjukepleiaren om å reise til Jæren for å seie orsak for han til ei dame som kallast Ragnhild, fordi han sa noko til ho som han sidan angrar på. Og vaskehjelpa tar saken. Ho forlet øya si att og tar toget ut på Jæren for å finne denne dama.

Dei som er med i boka ( eller snarare nokre av dei) er

• Henok (frå Bibelen for dei som ikkje skjøna såpass)
• og og nokre andre frå denne boka
• diverse gamlekjærastar
• xx-en, han Ingolf
• smøre-Marthon, den snurte, gamle flammen
• Giskeslekta er og nemnt, og då tenker ho ”ein liten straks på Trond Giske, han tørre, skitviktige og stadig meir tynnhåra trønderpolitikaren”
• Ein drøss med Ragnhildar - skal det syne seg
• Sauer sjølvsagt ( vi er jo på Jæren!) 
• gamle Garborg lyt vi heller ikkje gløyme 
• lærarar, rektor og vaktmeistar
• Toralf Engan og Kupper’n Johannesen,
• Arve Oppsal og Carsten Byhring
• Pastor Putlesten som har skrive ”Jæren i våre flate hjarte”. Men no kan eg nesten ikkje ta meg tid til å ramse opp fleir, då bortsett frå han
• Homse-Marvin sjølsagt, diktaren som vi og møtte i den fyrste boka om vaskehjelpa. Og som bur ved Homsevatnet etc.

Boka handlar og litt om jul, utan at det vert plagsamt julete. Og om ei sparkstøtting. Og altså om hjartefeil. Med meir. Til dømes idrett og ”idrettens verd”. (Mellom anna om Grønt gras-turnering for gutar og jenter frå 6 – 14 år .
Ei stund trudde eg og at boka handla litt om døden, då vaskehjelpa kom til Hamnekneipa ”her me vaskehjelpene brukar å hamna. 

Men mest handlar boka kanskje om draumar.


Så då kan vi jo syne ein reprise på  ein av filmhistoriens store replikkar. Carla Simon har og spela inn ein song med same tittel, men den vert for søtsuppete til ein bloggpost om ei bok som denne.
Derimot synst eg vi kan høyre på denne songen. Dette trur eg er musikk Vaskehjelpa kan like!

Dette er som vanleg for forfattaren ei overdådig bok, med masse innfall og utfall, og med høg intensitet på grensa til det heilt febrile. Kunne boka ha vore meir strukturert, disiplinert, kunne noko ha vore kutta ut (kva då liksom?) ?  Nei, BERRE gløym det! Om ungdomane vil like ho? Viss ikkje er det vel verst for dei!

Fjortiser

FJORTIS 1
Så to bøker som begge har fjortisjenter i hovedrollen. La oss begynne med Lille Ekorn av Linn T. Sunne. Meeeennnn – i ALLE dager, da! Denne gangen skriver Linn T Sunne på bokmål! Akkurat som Eva Jensen som jeg nettopp har blogget om har også Linn T. Sunne skifta målføre siden sist. OG forlag. Det var da voldsomt så pop bokmål har blitt blant nynorskforfattarene då!

Aurora er en usedvanlig talentfull håndballspiller og treneren, Gaute, gir henne ekstra mye oppmerksomhet. Og begynner å sende henne statig flere sms-er av den typen en trener ikke burde sende til en fjortenåring. SMS-er som får den voksne leseren til å grøsse og bare vil gå inn i handlinga og ta for seg denne umodne mannslingen. I starten blir Aurora smigret over all oppmerksomheten . Kan vel røpe såpass at det denne gangen ender slik det burde. Et viktig tema som tas opp altså, kan faktisk ikke huske at overgrep fra trenere har vært skrevet om i noen ungdomsbok før, og som vanlig for denne forfatteren er det behandlet på sobert vis.

Replikkene sitter som et skudd, vennskapet med bestevenninna Josefine er skildret med varme, og personene er troverdige. Her er ingen unødvendige utbroderinger men rett på sak.

FJORTIS 2
Charlotte Glaser Munch har også skrevet en bok om ei ung jente som blir besatt av en eldre mann. (Altså eldre i betydning alt for gammel for en tenåringsjente men det skjønte dere vel. ) Akkurat som Sunnes bok er også dette en jegfortelling. Boka heter Alt jeg vil er å kysse deg. 

Sara har flyttet fra Tromsø til Asker og er ikke fornøyd med situasjonen. (Ingen ting å si på det, hvem flytter frivillig fra Tromsø til Asker liksom, men nå sporer jeg muligens litt av. ) Hun savner sin bestevenninne og gjør vel ærlig talt heller ikke så mye for å få nye venner. I Tromsø var hun en aktiv streetdancer men heller ikke dette vil hun ta opp igjen i Asker. Flyttinga gikk veldig fort for seg, og hvorfor hastet det så mye for foreldrene mon tro? Dette avsløres etter hvert uten at JEG trenger gjøre det her.

Det eneste lyspunktet er å være barnevakt for lille Ivar på ett og et halvt år. Ivars mor, Mia, får stor betydning for Sara, nærmest som en storesøster. Men Mia forlater familien for en annen mann og Sara føler seg sveket. Mia og mannen, Adam, har delt foreldrerett, så Sara fortsetter å være barnevakt når ungen er hos faren. Etter hvert blir hun ganske betatt av Adam, som ****MULIGENS SPOILER**** altså går over streken.

Som i Sunnes bok er Saras følelser og handlinger troverdige slik man kan forvente seg av fjortenåringer. Regner også med at boka vil slå an i målgruppa, forfatteren skriver godt om unges hverdag. Ellers har Glaser Munch med all sannsynlighet skildret verdenslitteraturens til nå aller raskest gjennomførte IKEA-besøk, i løpet av ”minuttet” klarte far og datter å kjøpe seng, sofa og hylle. OG betale og bestille levering. Hva er forresten en svensk sjokoladebolle? (Det må jeg teste ut neste gang jeg er på dette helvetet på jord!)

Litt pussig: – eller kanskje ikke – i begge bøkene er blogging et tema. Moren til Aurora er interiørblogger, mens Sara blogger som om hun var en småbarnsmor (!). To gode bøker om ( og med all sannsynlighet også mest for) unge jenter, altså. Hvis jeg skal tippe hvilken av bøkene som kan bli nominert til Brageprisen etc etc holder jeg en knapp på Sunnes. Og som alle sikkert veit: i år er det ungdomsboka som er Brages spesialpris. Kan nesten ikke vente på nominasjonene! Gjett om jeg skal sitte på Twitter denne gangen også! 

EDIT en lørdags morgen: Linn T. Sunne er jo faktisk vært blandingsbruker av norske målføre i flere år.  Noe jeg burde ha husket. Nok et tegn på min presenile tilstand. Derimot skriver Charlotte Glaser Munch - i hvert fall til nå - kun på riksmål og har til og med mottatt Riksmålsforbundets barne- og ungdomspris.  Det er godt at noe er konstant her i verden.

Kort og godt

Når jeg nå nok en gang skal pløye meg igjennom barne- og ungdomsbokhøsten er det en lise å lese bøker av forfattere som Eva Jensen. Årets bok heter Noen roper navnet mitt, men – uuups - hun har skiftet forlag siden sist og dermed også målføre. (Gir ikke Aschehoug ut nynorskbøker lenger?). Men la oss ikke henge oss opp i språkpolitiske bagateller. Kanskje forfatteren  bare vil teste ut bokmål.

I denne boka møter vi en 17 – åring ved navn Monika. Foreldrene er skilt ( holdt på å si i hvilke barne- og ungdomsbøker er de ikke...) og moren har forsvunnet før hun ga datteren beskjed om at 

”Nå kan du bo ei stund hos faren din” 

Dette setter jo i gang en del sladder og baktaling, men temaet er behandlet på glimrende vis uten fordømmelse fra forfatterens side.

Men Monika sliter. Hun savner moren, hun veit ikke hvor hun skal gjøre av seg eller hvor hun hører til. Som mange på samme alder vet hun heller ikke HVA hun vil, bortsett fra at hun ønsker en pause fra videregående, men faren er jo ikke så begeistret så der blir det en fight.

Av andre personer vi møter er Charlie, barndomsvennen, som hun har et litt komplisert forhold til. Boka starter med at hun slår opp telt ved morens barndomshjem og møter siden flere av morens eldre slektninger. Dette skulle være nok stoff til å fylle en bok på 300 sider litt pluss litt minus, men Eva Jensen er en forfatteren som får sagt svært mye få sider - og mellom linjene. Med få ord og setninger gjør hun fine portretter av personene i boka og Monikas reaksjoner på dem.




PS: mens 17-åringer er noe underrepresentert i populærmusikken til fordel for sweet sixteens er jeg glad og stolt av å kunne presentere denne musikalske godbiten!

I put a spell on you

Årets bok av Tor Fretheim heter Kjære Miss Nina Simone. Nær sagt som vanlig for denne forfatteren ganske triste greier. Men som alle veit, livet kan være ganske kjipt. Det er litt vanskelig å skrive om denne boka uten å røpe for mye. Men vi skjønner fort at det har skjedd noe fælt, og naboene legger ned blomster og lys i trappa.

Siden er det Simon som overtar fortellinga. Han sitter med en laptop på toget på vei til... hvor kommer fram helt i slutten av boka. Gutten er 18 år, oppkalt etter foreldrenes yndlingsartist, Nina Simone. Han liker ikke Nina Simone. Foreldrene spiller henne ofte på full guffe på soverommet. Hvorfor? Og det så høyt at naboene lurer på om de skal klage. Ellers er faren pen i tøyet, kultivert og har et godt omdømme. Og forholdet mellom far og sønn er varmt. Moren er vakker men gåtefull. Siden forsvinner hun og en ukjent mann tar kontakt med Simon.

Det er en trist virkelighet forfatteren utsetter den unge hovedpersonen (og de unge leserne) for. Enkelte sider i boka er knapt til å bære. Det er nesten så man lurer på om ungdommen trenger innblikk i alle sider ved voksenlivet. Det er trist, det er trist, men intenst og vakkert ... som en sang av Nina Simone. Skrevet slik Tor Fretheim kan.

Så får jeg kanskje tilgi at forfatteren lar hovedpersonen hate en av mine absolutte yndlingssangerinner. Hun levde et trist liv med ... eller nå holdt jeg på å røpe litt mye, for kanskje heller ikke derfor er Nina Simone helt tilfeldig valgt.

Menasså skjerpings, Cappelen Damm. Høyre side av vaskeseddelen er borte!

Til slutt litt musikk. En sang det refereres mye til er I put a spell on you. Ingen synger vel den sangen bedre enn Sina Simone, men Screamin Jay Hawkins er neimen ikke dårlig han heller.



Og Alan Price er jo heller ikke borte.

Gutter. 1.

Uka etter av Stein Erik Lunde handler om uka etter mordet på John. F. Kennedy. Han ble skutt den 22 november 1963. Da var forfatteren... vent litt, la meg sjekke... akkurat på dagen 10 år gammel! (FOR et sammentreff!) Selv var jeg den gangen 10 år, 6 måneder og 9 dager - hvis jeg har regnet riktig. Det er vanskelig for dem som selv ikke opplevde det å forstå hvor stort sjokk denne begivenheten var for oss som levde da. Den gangen var Kennedy helten, han var snill mot negrene (som de fremdeles het den gangen) og på alle måter en fantastisk mann. (Dette var noen år før vi lærte å hate Amerika. )

Bokas hovedperson, Arne, blir også preget av denne historiske hendelsen. Forfatteren har latt ham være 2 og et halvt år eldre enn han selv var, altså 12 og et halvt. Antakelig fordi dette er en alder da mye skjer. Uka etter drapet er uka da Arne tar skrittet fra å være barn til tenåring.

Vaskeseddelen sier at boka er en roman for ”alle aldre” og så kan man jo spørre seg om denne vil fenge ungdommen av i dag eller om den vil appellere mest til oss presenile mimrere.

For her ER mye snadder for oss 60 – tallsnostalgikere;

• Den finske langrennsløperen Kalevi Hämäläinen
• Familien Flint på TV. (Og dette er før den tida TV var allemannseie, for eksempel må Arne dra til en kamerat for å se på TV, akkurat som undertegnede måtte)
• Arne og kameraten spiller kinasjakk ( et brettspill for de uvitende)
• Mor er husmor og baker formkake til lørdagskosen,
• man går på Folkeskole, og deretter Realskole eller Framhaldsskole for de mindre skoleflinke,
• Terje ”Hengeren” Hellerud spiller ishockey på Vålerenga (han har en liten gjesteopptreden i handlinga) og
• Ivar Formo er juniorløper. Det var
• The Beatles og det var
• Cliff, og foreldrene hørte på
• Ray Conniff,
• og Arne og kameraten blir invitert på ”dansemoro”.

Det er jo ellers ikke så mye action, bortsett fra at ****SPOILER*** Arne og kameraten blir tatt i butikktyveri for å ha stjålet ... buljongterninger (!). Men kanskje også dagens 12 – 13 - åringer vil kjenne seg igjen i Arnes følelser. Plutselig er han ikke lenger barn, og ting han før likte å gjøre er plutselig ikke så stas lenger. Jenter får en helt annen betydning og han begynner å se på sine foreldre på en ny måte. Kort sagt skjer det ganske mye med Arne i denne uka hvor han begynner å møte ”livets alvor” for å si det litt klisjéaktig.

Språket er enkelt men gjennomarbeidet. Det virker som hver setninger er skrevet med omhu. Dette er en fortelling hvor man finner mye mellom linjene. Kort sagt; en fin liten bok.

PS: Sorry, sorry: KAN ikke dy meg!

PS 2: Og her den morsomme introen til Familien Flint, denne gangen med reklame. Den burde ha et skjær av nostalgi selv for de mest innbitte anti røyk-fanatikere!

Danser med ulver

Hundetanker er Tyra Teodora Tronstads andre barne- og ungdomsbok. (Jeg synes at denne heller noe mer over til å være barne- bok enn den forrige som var en ren ungdomsbok.) Det jeg liker så godt med Tronstads bøker er de gode fortellerstemmene. Denne gangen heter jegpersonen Vera, 13 år, hvis far er fagbokforfatter med ulver som spesialitet. Dessuten er han en sånn litt trivelig rotekopp, av den typen det finnes utallige av i barne- og ungdomslitteraturen.

Og så flytter far og datter rett inn i ulve- sauebonde- smørøyet i ei lita bygd. (Forfatteren kommer selv fra Hedemark, så hun veit nok hva hun skriver om.) Ikke før har de ankommet sitt nye hjem blir faren intervjuet i lokalavisa og dermed er spetakkelet gang.

Vi møter blant flere

• Brando, nærmeste nabo, en hyggelig bestefartype som nettopp har mistet kona si, og er preget av sorg, dennes sønn;
• Birger, en skikkelig slem og ondskapsfull type,
• noen bønder som driver ulovelig ulvejakt,
• Gustav, den eneste som er jevnaldrende med Vera på stedet, en artig type,
• med flere. Blant annet Brandos hund,
• Sappo, og ikke å forglemme
• diverse ulver, for ikke å snakke om
• sauene.

I motsetning til i den forrige boka har Ulvetanker også en del elementer av magi. Boka handler dessuten også litt om judo og korsang.

”Ulvespørsmålet” blir behandlet på en OK måte, uten at noen, verken tilhengere eller motstandere burde føle seg for støtt, skjønt man veit jo aldri om et såpass betent tema. Boka handler også om vennskap, sorg og savn, og om kjærlighet og håp. Språket er særpreget og har nerve, fortellinga er fengende og til tider riktig spennende på grensa til skummelt og med mye humor og varme. Kan man egentlig forlange noe mer? Mens andre forfattere kan bruke litt tid før den første ordentlig gode boka kommer ( hvis den noen gang gjør det da, enkelte forfattere ser jo ut til å ... eller glem det, dette har jeg da VIRKELIG gnålt nok om før!) har denne forfatteren lykkes fra første bok!

Nei, nå ble jeg på så oppløftet at ikke en gang 80 – talls-svisken Thats what friends are for (som altså forfatteren refererer til ) kan ødelegge humøret!

Livet på bygda er ikkje berre berre

Fuck off I love you er den fyrste ungdomsboka av Lars Mæhle sidan Landet under isen. Denne gongen har forfattaren nøgd seg med 160 sider, mens Landet under isen er på over 500 sider. I Fuck off I love you tek forfattaren opp etiske og filosofiske spørsmål, som å våge å stå imot press, kor mykje ein kan styre livet sitt sjølv, om den frie viljen etc.

Vi får allereie i byrjinga av boka vite at noko fælt har hendt. Eg-personen ( Vegard 16 år) fortel til psykologen sin. (Eit ikkje heilt uvanleg grep dette utan at eg no hugsar kor eg har sett dette før.)

Av sentrale personar er - i tillegg til Vegard altså -

• Maria, som han er forelska i,
• mora, litt svak,
• bestekameraten og
  
• andre vener. Og så kjem altså
• Two-Face, som er noko eldre og har vore i fengsel. Ein brutal type og på alle måtar ein usjarmerande fyr.

Two-Face tvingar gutane med på eit ”opplegg”, og Vegard tør ikkje å stå imot. Eg trur ikkje at eg her skal røpe kva dei vert pressa til å gjere, men kan kanskje seie at det har med rasisme å gjere. Dei tek seg og ein tur med danskeferga, kor det – kanskje ikkje heilt uventa – går ganske vilt for seg.

Historia er effektivt fortalt, på s 73 til dømes bryt mora samen ( kvifor kan dykk lese om sjølve) og på s. 75 har ho hamna på psykiatrisk sjukehus. Språket er drivande, forteljinga er spanande med ein riktig overraskande slutt. Trass i det noko knappe omfanget kjem kvar av personane tydeleg fram. Personskildringane er levande og Two-Face er så skummel at ein får frysningar.

Forfattaren fekk Uprisen for Landet under isen, og det skulle ikkje forundre meg om det kan vanke ein pris på denne boka og.

PS: Som vanleg skriv eg på nynorsk sidan dette er ei nynorsk bok, men etter å ha skåra ein ikkje altfor imponerande poengsum på denne testen lurar eg på om eg frå no av skal halde meg til bokmål. Og nett DET var vel ikkje meininga med den testen dykkar språkrådet!

”Det gjør ingenting. Sånt skjer.”

Du har nok sett den du også, den YouTube-videoen hvor en sjelvende skolegutt skal prøvesynge i Britain's Got Talent foran tre blaserte dommere.



Ingen kan vel se denne videoen uten å få en solid klump i halsen.

Bart, helten i boka Sangen om en brukket nese av Arne Svingen er i samme situasjon. Sangtalentet er stor men selvtilliten er lav. Han blir ikke så mobbet som Andrew Johnston, i klassen blir han akseptert men kanskje ikke så veldig mye mer.

Bart bor sammen med sin mor på ett rom i en sosialbolig, moren er temmelig ute å kjøre, overvektig, drar ofte på byen og drikker seg full, slik at Bart seinere om natta blir vekket og må hjelpe henne i seng. Ofte er de uten både penger og mat, kostholdet er mildest talt ensidig, Bart kan ikke ta med kamerater hjem, i det hele tatt er det ikke grenser på elendighet.

”Jeg trekker pusten og går hjemover. Noen ganger må jeg nemlig trekke pusten før jeg går hjem også. S 23

Dette kunne virkelig ha blitt noe nitriste greier. Men det blir det ikke.

Bart er en herremann med integritet som aksepterer sin skjebne med verdighet, og gjør det beste ut av situasjonen.

”Klart jeg har drømt om å stå på en scene og oppleve applaus og jubel. Følelsen er antakelig bedre enn fantastisk. Men det kommer ikke til å skje. Det fine med meg er at jeg bare aksepterer at alt ikke kommer til å ordne seg her i livet. Bare idioter tror at alt blir bra. ”37

Men helt uten optimisme er han ikke:

”Hvis en bursdag begynner dårlig, kan den jo bare bli bedre. De fleste bursdager bør ha en jevn stigning utover dagen. Det hadde vært mye verre om bursdagen hadde endt dårlig” 105.

Selvfølgelig gir boka assosiasjoner til ”Mitt liv som hund”:

”Uansett hvordan man har det, er det alltid noen som har det verre. Selv om jeg ikke ønsker at noen skal ha det fælt, er det på en måte fint.” 128.

Bart er en stayer, han overlever og han ordner opp både for seg og moren og resten av blokka. Den hardt tiltrengte dugnaden han setter i gang kan kanskje bli litt Anne-Cath Vestly men fankern heller, hvem har sagt at det ikke kan finnes både håp og godhet i verden.

De som ellers er med er:

• Mormor, snill, men skjønner ingen ting....eller?
• Bryn Terfel, berømt... herregudda, de som ikke veit DET altså kan bare skamme seg,
• Ada, klassekamerat, helt upålitelig, lekker hemmeligheter som en sil, men samtidig til stor støtte for Bart, og akkurat det er en fin ting med denne boka, at ingen av personene er enten eller, og slik er det jo gjerne i livet,
• Geir, narkoman, men god på bunnen som det heter,
• Cheap Charlie, en annen narkoman,
• Den fortapte far, (her kan kanskje den voksne leseren ta seg i å lure på hvordan forfatteren ville komme i havn, i hvert fall gjorde jeg det men – uten å røpe noe – det gjør han!)
• Læreren,
• Diverse klassekamerater,
• med flere.
• Kunne kanskje ta med boksetreneren og ikke å forglemme
• Muhammed Ali som indirekte spiller en viktig rolle for Bart.

Boka har en særdeles sterk fortellerstemme, Bart er virkelig en sjarmerende fyr som leseren får sympati for. Vi aner at det skal gå bra med Bart til slutt. Jeg burde kanskje ha skrevet noe om hvor den brukne nesa kommer inn, men dere kan heller lese boka selv, det synes jeg virkelig dere skal. Dette er den beste boka Arne Svingen har skrevet, og en av vårens beste barne- og ungdomsbøker og enda er vi ikke ferdige med februar!

Bart is the man!