Jenter x 2

Denne gangen dreier det seg om 2 bøker som handler om litt yngre jenter, begge 12 år gamle, med andre ord i førpuberteten. Begge holdes utenfor fellesskapet i klassen, og begge trenger voksen inngripen for å løse flokene. Dessuten er begge bøkene jeg-fortellinger. Mens bøkene av en forfatter som Guus Kuijer har kvaliteter som appellerer både til barnet og den voksne leseren har disse bøkene én adressat, nemlig barnet. (Nei, jeg sier ikke at det er noe gæernt i det.)

TRO IKKE ALT HVA DU HØRER, SI IKKE ALT DU VET ETC ETC

Lind, hovedpersonen i I sjuende himmel – NOT av Mari Kjetun må,  for ikke å miste bestevenninnen som har begynt å interessere seg for gutter,  jobbe hardt for å lære seg de rette kodene. I klassen er det en klar rangordning, hvor alle er henvist til sin plass. Et ikke helt uvanlig tema i barnebøker altså.

Og her er det intriger over en lav sko, de bølger seg fram og tilbake gjennom nærmere 300 sider, det er rent så det svimler for en stakkars leser, og Lind vikler seg inn i diverse løgner som hun til slutt må ha voksen hjelp for å komme seg ut av.

Temaer som behandles er

• Utestenging og mobbing
• Rangordning
• Svake klassestyrere
• Mødre med kleptomani
• Forelskelse og kjærester etc
• Kyssing ( og ikke være klar for dette)
• Å få pupper
• Å miste en bestevenninner og hvordan få hennetilbake.
• Et bitema er sorg over tvillingbror som er død.

Ellers slår forfatteren et slag for morellspytting som konkurranseidrett. Og det er jo en god ting.

EN VELLYKKA DEBUT

Anne Audhild Solberg debuterer med boka Kampen mot superbitchene. Og dette er sannelig en debut det svinger av! Vi møter Anne Bea som har albinisme. Det betyr som kjent også at hun er sterkt svaksynt. (Og for oss bibliotekarer med samlermani er bøker om synshemmede barn – som det finnes lite av - et kjærkomment tilskudd. Hurra hurra.)

Klassemiljøet er råttent, Anne Bea blir skikkelig mobbet, men har pågangsmot og integritet. I motsetning til hovedpersonen i den forrige boka går ikke Solbergs så inn på mobbernes premisser, men hever seg over dem. Boka skildrer også vennskap på en fin måte.

”Jeg kjenner ham nemlig alltid igjen. Bare Nils kan finne på å gå med knallrosa shorts og T-skjorte og neongule joggesko i gymtimene. Vi har aldri snakka om det, men jeg tror han kler seg sånn for min skyld. For at jeg skal kjenne han igjen på lang avstand om jeg plutselig trenger han.

En sånn venner er Nils." (S. 39)

Personskildringene er gode i denne boka, her er noen riktig artige typer som krydrer handlinga. Det er trøkk og humor og språket er muntlig og sprelsk. Dessuten med en stor dose varme. Jegpersonen henvender seg direkte til leseren og bortsett fra et par ganger hvor jeg tar meg i å lure på om en 12 – åring virkelig kunne ha formulert seg slik, kommer vi nær innpå henne.

Sentralt i handlinga er den årlige Talentkampen, hvor både Anne Bea og Nils deltar.

Noe av budskapet i boka er samhold og å stille opp for hverandre. Boka avsluttes med en skikkelig grand finale.

Så litt musikk:
Johnny Winter som dessverre døde i sommer, hadde også albinisme. Så hva passer bedre enn å spille noe av denne musikkvirtuosen!



PS: det som forundrer meg litt er at det ikke står noen ting i denne boka om de hjelpemidler synshemmede bruker i skolen.

PS 2: Boka minner meg også litt om Tone Kjærnli dubutroman Kysse sa Heidi, som kom ut i 1991. Også denne om ei jente i begynnelsen av puberteten, som opplever at bestevenninna får andre interesser, og skrevet med trøkk og temperament.

Sjung om studentens lyckliga dag, låtom oss fröjdas i ungdomens vår...

Jeg blir heldigvis ikke lagt merke til av debutanten Liv Marit Weberg er en ganske original bok om ei ung jente, nettopp ferdig med videregående og som flytter inn i en ”skoeske” av en studenthybel, for å studere ”et såkalt høgskolestudium i utviklingsstudier”. Men den faglige motivasjonen er moderat. Hun ”flytter til Oslo for å komme meg unna det som har vært livet mitt. Jeg skal rett og slett begynne på nytt.”

Ikke det beste utgangspunktet altså, noe vi fort får bekreftet. Jegpersonen faller ut fra dag en. Hun er handlingslammet og sosialt inkompetent. Hun må skrive lapper med spørsmål til bruk i sosiale sammenhenger, første utfordring er fadderuka som hun raskt flykter fra. Selvtilliten er på bunnivå. Foreldrene er oppgitte og egentlig ganske fjerne og uengasjerte.

Det ender med at hun sitter isolert på hybelen og bare følger med på det som skjer på gata utenfor vinduet. ”Jeg ser på reality-TV.”

”Jeg hører på masse, masse gode samtaler mellom mennesker. Jeg ler og griner om hverandre. Og jeg tenker sånn: Wow, shit, livet er så intenst, liksom. Man får høre mye deep shit her man sitter og følger med på folk. Mennesker er ålreite så lenge man har dem litt på avstand. ”.

I sin selvvalgte ensomhet utvikler hun en del skrudde tanker, som jo kunne ha gått riktig gæernt.

For å ha noe å leve av da utbetaling av studielånet stopper opp for sommeren, tar hun seg jobb på en veikro. Innehaveren er en underlig fyr, som egentlig ikke ønsker kunder og som gir blanke i hvordan hans nye medarbeider utfører jobben. ( Temmelig ubehjelpelig viser det seg.) Siden gjør eieren om businessen til skriveverksted. Hvor han får penga fra må gudene vite. Handlinga beveger seg i det hele tatt et godt stykke på utsida av virkeligheten, med all sannsynlighet tilsiktet. Derfor er det vel heller ingen grunn til å gjøre noe nummer at hovedpersonen blir blakk med en gang studielånet stopper opp, trass i at hun aldri går ut og knapt bruker penger til annet enn nudler og et forøvrig særdeles enkelt kosthold.

Men i motsetning av hva man kunne tro av ovenstående er ikke dette noen trist bok. Fortellerstemmen er riktignok resignert men her er mye svart humor. Og trass i en noe pessimistiske holdningen til livet har vår antiheltinne på sin måte guts.

Boka er en riktig artig kommentar til vår tids krav om å være vellykket; det å ha utallige venner og en innholdsrik CV. (Fankern så glad jeg er for at jeg fikk vokse opp på 60 – og 70 – tallet.)

Men det finnes håp. Fortellingen har – mot alle odds – en positiv slutt.

Språket er særdeles enkelt, men med snert. Bruken av overskrifter er også snedig. På den første sida i boka var det en ganske overdreven bruk av pronomenet ”man”, men det kan være tilsiktet.

For å pynte litt opp på bloggposten legger jeg ut et fotografi  stjælt fra nettet. Hvorfor jeg har valgt et fotografi av rotter skjønner dere når dere har lest boka.

PS: Dette er en så kalt young adult bok. Boka er lansert som ungdomsbok, men hovedpersonen er altså ferdig med videregående. Et annet eksempel er Charlotte Glaser Munchs bok Nødinngang. (Cappelen Damm 2011). Og Stein Erik Lundes utmerkede bok Et dårlig år (Gyldendal 2007). Samtidig finnes det utallige oppvekstromaner beregnet for voksne, (selv om bøkene også (kan) leses av ungdom), ett eksempel er jo Lars Saabye Christensens Beatles. Hva er det som gjør at noen av bøkene har merkelappen ungdomsbøker og noen altså voksenbøker? Ingen av de tre første bøkene jeg nevner kan vel sies å være direkte komplekse. Det skulle gå greit for en ikke helt trenet leser å komme igjennom disse. (De dekker også et behov for litteratur til ungdom i øvre tenårene som er ferdige med ungdomsbøkene men kanskje ikke helt klar for den mest avanserte voksenlitteratur, dette var et savn i begynnelsen av min bibliotekarkarriere.) I løpet av 80 – og 90-tallet kom det ut en bråte med ganske krevende ungdomsbøker, ( altså bøker som av forlagene hadde målgruppe ungdom); jeg nevner i fleng Peter Pohl, Aidan Chambers, Mats Wahl og Harald Rosenløv Eeg - med flere.

Plutselig begynte jeg å lure litt på hvor jeg vil hen med denne passusen, men tror i hvert fall at jeg overlater problemet hvordan definere en ungdomsbok, og hvor grensa til voksenbøker går til litteraturviterne.

PS 2: barnebokkritikk.no har anmeldt boka, og gjør et nummer av at hovedpersonen tar toget til Tromsø. Slik jeg oppfatter det tar hun bare toget fra foreldrene - som bor litt utenfor - inn til Oslo. Altså før turen til Tromsø. Riktig nok er boka ikke helt realistisk (slik jeg oppfatter den), men tross alt, da!

Tusser og troll

I den uendelige flommen av fantasylitteratur som skyller over vårt land ser det ut som at det blir mer og mer vanlig å trekke inn tradisjonelle norske eventyr- og sagnfigurer. Ikke noe gæernt med det! Jeg har jo nettopp blogget om to kvinnelige barne- og ungdomsbokdebutanter som har latt seg inspirere av huldre og det norrøne, og her kommer to mannlige forfattere som har fokusert på troll.

Bergtatt  av Martin Fyrileiv er første bok i serien ”Portvokteren” ( Eller var det omvendt? I hvert fall er dette første bok i en planlagt serie.) Vi starter i Lom, ei fjellbygd i øvre del av Gudbrandsdalen, men havner snart under jorda - gjennom en slags portal. Hovedpersonen er Einar, 12 år, mobbeoffer, og hvis far er geolog. Det er tydelig at faren har hemmeligheter for sønnen. Hva? Moren er på mystisk vis borte. Hvor og hvorfor? En lillebror på tre år har en mystisk sykdom. I nabolaget blir en gammel dame drept på bestialsk vis. Hvorfor? Vi kan jo også nevne Tuva, et par år eldre enn Einar, også en outsider, og som med all sannsynlighet også skal følge leseren videre.

Burde kanskje hatt med et bilde fra Lom, men legger heller ut et foto av Jutulporten i nabokommunen, Vågå, som også omtalt i boka.

Vi møter noen skikkelig fæle og ekle beist av noen troll som får Asbjørnsen og Moes til å fortone seg som reineste pusekatter i sammenlikning. (Og akkurat det ser ut til å være et typisk trekk ved den nye fantasylitteraturen, muligens inspirert av dataspill og orkene i filmatiseringene av Tolkiens bøker. Det kan bare ikke BLI skummelt nok!) Dessuten noen dverger, av den røffe typen – men – som det etter hvert vil framgå – er gode på bunnen.

Ellers kommer kjente elementer fra sjangeren på rekke og rad, som magiske nøkler, portaler og voktere, Skjebnens bok, krig mellom de gode og onde med stort mannefall på begge sider ( litt ala Tolkien altså), og jeg røper vel ikke for mye hvis jeg avslører at hovedpersonen heller ikke er noen hvem som helst. Vi får også vite hemmeligheten om den stakkars lillebroren til Einar, og akkurat det blir jo kanskje litt brutalt for en barnebok.

Idéen med å legge handlinga til et sted i Norge er god, innimellom er det ganske spennende, men det blir for mange språklige uregelmessigheter som burde vært luka ut.

Da har Alexander Løken en mer heldig hånd med det språklige i sin bok, Trollskallen. Denne boka er fra ”gamle dager”, nærmere bestemt Kristiania i 1887. Da jeg sjekket et par gatenavn som er omtalt i boka i Norsk Byleksikon, fant jeg ut at begge fantes på Vaterland i Oslo før saneringa på 60 – tallet. Det blir bekreftet i dette intervjuet , hvor forfatteren forteller at han har lest Sult av Hamsun, en bok som som kjent er fra det gamle Kristiania. Heller ikke overraskende har han latt seg inspirere av Hobbiten, Den tapte verden av AC Doyle, Donald Duck og nevøenes ekspedisjoner i ukjent terreng, og selvfølgelig Dickens London. (Litt rått parti å sammenlikne en debutant med Dickens univers, så det lar vi være.) Men idéen med å legge fortellinga til litt ”historisk” tid er god, og bidrar til å gi boka det lille ekstra.

Helten er Edvard Frost, 14 år, som Oliver Twist foreldreløs, ( eller i hvert fall er moren død, far litt mer usikkert) bor på guttehjem, og blir dratt med av en noe pussig men varmhjertet professor på en ekspedisjon oppover den mørke Østerdalen med Alvdal som endelig mål. I bagasjen har de blant annet med en magisk trollskalle. Målet er å finne troll, og oppdragsgiveren er en eksentrisk rikmann. Vi møter også bygdefolket, ikke alle like pålitelige og vennligsinnede, og dessuten ei mer enn normalt skogvant og dristig ung jente ved navn  Alma – merk dere etternavnet - Alvheim.

Bilde fra en togtur jeg selv tok oppover Østerdalen for noen år siden. Tåka ligger tykt over landskapet.

Det hele blir en strabasiøs og farefylt markatur, hvor hovedpersonen – slik man kan forvente av sjangeren – får rikelig anledning til å vise heltemot. Også i denne boka får vi møte både troll, og dessuten også vetter og huldre. Også denne boka får med all sannsynlighet en oppfølger eller to.

Boka er stinn av action og innimellom er det skikkelig spennende. En absolutt godkjent røverhistorie, dette. Men kanskje han kunne ha gjort enda litt mer ut av personskildringene.

Og - tatt i betraktning det spesielle persongalleriet vi møter i disse bøkene, skulle man kunne ønsket at begge de omtalte forfatterne hadde benyttet anledningen til å ta i bruk litt mer humor.

Bilde av litt dumsnille troll fra den svenske illustratøren John Bauers eventyrverden.

Litt røffere troll illustrert av Theodor Kittelsen.

Til slutt nærbilde av norske troll the turistian way tatt i Narvesenkiosken ved Continental!

PS : Filmen som altså er basert på romanen Sult ble tatt opp blant annet på Vaterland i Oslo før store deler av denne bydelen ble sanert. De som vil se hvordan det en gang var kan se denne filmenklassikeren, som for eksempel ligger ute på YouTube akkurat nå!