tirsdag, mars 31, 2009

Fraværende fedre - igjen

Etter å ha lest Kosmisk av Frank Cottrell Boyce ble jeg frista til å sammenlikne med den tyske forfatteren Erich Kästner. Hos begge forfatterne finner man noe av den samme varmen og lune humoren. I Kosmisk er forfatteren (slik som Kästner kan være) opptatt av fraværende og svikefulle foreldre, her mest fedre. (Men akkurat det er det jo mange barne- og ungdomsbokforfattere som er. Tormod Haugen for eksempel). Fem barn blir sendt ut i verdensrommet, kanskje dette også skal underbygge avstanden mange fedre har til sine barn eller drar jeg den litt langt her? Faren til hovedpersonen, 12 år gamle Liam Digby, er derimot en nær og god far, som elsker sin sønn uansett alle hans påfunn. Under påskudd av å være på skoletur i Lace District har sønnen lurt seg til å delta på en tur ut i verdensrommet. (!)
”Jeg har det bra. Dessuten er det litt langt”
”Det spiller ingen rolle hvor langt det er. Jeg er pappaen din. Hvis du vil jeg skal hente deg, så bare si fra” s 360 (Oversetter : Geir Uthaug)
Dette som en kontrast til de andre barnas fedre :
”Disse barna - Hasan, Samson To, Max - pappaene deres lette ikke etter dem i det hele tatt. Pappaene deres fikk dem til å gjøre alt dette så de skulle bli smartere og rikere og mer vellykket. Og så var de blitt sendt avsted til undergangen i verdensrommet. Men likevel trodde de at noen, et eller annet sted, ville lete etter dem. s 306”
Kosmisk minner også litt om Charlie og sjokoladefabrikken av Roald Dahl og figuren Keira Knightley, lederen av fornøyelsesparken, er det kvinnelige motstykket til Willy Wonka. Forfatteren refererer også til SVK (Store vennlige kjempen). (Det er litt dumt at oversetteren har oversatt med Den store SNILLE kjempen. )

Liam er særdeles opptatt av dataspillet World of Warcraft, og Liam (og forfatteren?) legger stor vekt på spillets positive sider. (Skulle nesten tro forfatteren hadde vært på UNG3.0- seminar.) I Boyces forrige bok på norsk, Skjulte motiver (Damm 2006) var det de (av voksne) utskjelte Ninja Turtles fra 80 og tidlig nittitall som var i fokus og fikk en slags oppreisning.

Jeg har stor sans for denne forfatteren - noe som vel skulle komme godt fram av ovenstående.

Kosmisk er en bok i Gyldendals EGO-serie. (EGO eventyr) Den er på 381 s. Tatt i betraktning at barn leser færre bøker og at leseferdigheten har gått ned er det litt pussig at mange barnebøker bare blir tykkere og tykkere. Og samtidig kommer det på den andre siden ut stadig flere lettlestbøker etter det omvendte proposjonalitetsprinsippet. (Herregud så mye rart som ligger ute på wikipedia! )

Originalen er forresten på 311 sider. At det kan være så stor forskjell på en engelsk og norsk utgave høres mye ut, KAN det være fordi den norske utgaven har svært store typer og stor linjeavstand?

Kan jo til slutt ta med at forfatteren i følge norsk wikipedia har 7 barn. (Gidder ikke å sjekke flere kilder).

Til slutt : når man nå sitter her og skriver om ”Kosmisk” kom jeg plutselig på den gamle klassikeren Kozmic Blues med Janis Joplin. Som egentlig ikke har NOE med boka å gjøre. Men en bra låt. Hvis Universal kverker denne YouTube-videon er det flere å ta av.

mandag, mars 30, 2009

Og så en skikkelig gladlåt

Her stemmer det australske rockebandet EasyBeats i med en munter melodi, nemlig klassikeren Good Times. Og det kan jo passe fint nå når vi går mot lysere tider. Stevie Wright er i hvert fall optimist med sine glade hopp på slutten av denne YouTubevideoen.

lørdag, mars 28, 2009

Og så har man vært på ungtrenullkonferanse igjen

Denne gangen i Drammen. Her kommer som vanlig litt om de mer uvesentlige tingene ved konferansen. For de som måtte foretekker et mer fyldig referat anbefaler jeg heller den utmerkede bloggen Asvbib.
Først på programmet var det som vanlig ”gubbeåpningen”, denne gangen ved fylkesordfører i Buskerud.
  • Er det for mye forlangt av en ordfører at han skal greie å føre sine ord innafor den tildelte taletida?
  • Hvorfor MÅ vi i det hele tatt HA disse gubbeåpningene på konferansene?
  • Og : HVIS man MÅ ha gubbeåpninger foreslår jeg at man gir litt mindre taletid, for eksempel 5 minutter, og håpe at den totale talen da ikke blir på mer enn et kvarter. (Det er i hvert fall lov å være optimist)
  • En annen idé kan være å utløse brannalarmen.
  • Eller plugge inn I-poden. Du er jo for pokker meg på UNG3.0-konferanse!
  • Men det kunne ha vært verre. En ordfører i en kommune i Rogaland holdt en gang en tale på tre kvarter mellom middagen og desserten, og avsluttet med å fortelle om alle kloakkrennene bøndene hadde gravd på dugnad.
  • En bra ting med gubbeåpninger for deg som er B-menneske er for resten at du kan ta det litt mer med ro om morran. Til gjengjeld bør du da finne deg en diskré plass bak i salen slik at du ikke forstyrrer oss som pliktskyldig har møtt opp til riktig tid.
Jeg har allerede – altså dagen etter konferansens avslutning – svart på to spørreundersøkelser. Den ene fra arrangørene, den andre fra Bok og Bibliotek. For en ære! I tilfelle noen lurer : jeg ga ganske høy score.

Her noen subjektive notater fritt etter hukommelsen:
Da Eli Neiburger skulle fortelle oss om alle dataspillenes fordeler kunne han også referere til en undersøkelse som viste at kirurger som spiller dataspill var bedre kirurger enn andre kirurger. Nå er det vel også før dataspillene ble vanlige blitt utført vellykkede operasjoner på sykehusene, men etter at dataspillgenerasjonen vokser seg til kan vi altså føle oss enda sikrere. Og for dem som ennå ikke skulle ha fått med seg at dataspill er bra saker; etter to 3.0-konferanser begynner til og med jeg å skjønne at dataspill HAR sin plass i biblioteket. Og det gjelder ikke IKKE bare nyttige og lærerike dataspill! Eller forresten; IKKE lærerike dataspill; fordi de er så dårlige.

Et av de morsomste foredragene var av bloggeren og læreren Liza Greczanik som fortale hvordan hun brukte blogging i svenskopplæringa i 7 klasse. Og jammen har ikke hun også laget et referat av konferansen.

Vi fikk nok en gang høre at det er et mindretall av middelaldrende fra middelklassen som leser skjønnlitteratur, og at det ikke gjør noe at ikke alle leser romaner. Nå gidder jeg ikke sitte her og forsvare at jeg leser skjønnlitteratur og velger jo å skjønne at dette muligens er satt litt på spissen men vil likevel hevde at litteratur er bra saker og at man i hvert fall må prøve å få unga til å lese uansett kjønn og at det er bedre å ha prøvd enn ikke å ha gjort noe (uansett om Eirik Newth hevder at lesekampanjer er uten effekt) og at et folk uten litteratur er et fattig folk.

Konferansen ble avsluttet med en paneldebatt med levende ungdommer som fortalte om hvordan det er å være levende ungdom i dag, noe som er ganske annerledes da de fleste deltakerne var unge. Et liv uten mobiltelefon er umulig, de vil ha facebook for seg sjæl og sofa i biblioteket. Et mer utførlig referat her. (Håper det er greit at jeg linker til bloggen din, Eva!)

Dessuten : E-boka kommer!!!!!!! Enten vi vil eller ikke!!!!! Og vi vil ikke!!!!! Men vi må!!!!! Det er ingen vei utenom!!!! Papirboka er ute!!!!! Kanskje alt i morra!!!! Og hvis lesebrettet panger under ferien og vi sitter på den sibirske jernbanen, langt inni fjellheimen eller andre steder hvor du ikke får fiksa denne førdømte .... unnskyld fantastiske oppfinnelsen så får du bruke tida på å ramse opp alle fordelene med E-boka og glede deg til ferien er slutt.

Ellers da?
  • Også på denne ungtrenullkonferansen kunne jeg puste letta ut, jeg var ikke den eneste ”gamlingen”.
  • Det var ikke vanskeligere enn at jeg skjønte det meste og kan ikke huske at jeg dumma meg ut en eneste gang.
  • Twitter.com er det nyeste men tror ikke dette er noe for meg. Ser ut som at det kan likne mest på det vi kalte telegram i gamle dager. Kanskje jeg likevel skal teste det ut en dag. Lover i tilfelle å komme tilbake til saken. Da kan jeg jo også blogge om den gangen i de glade 70 – åra da jeg sendte telegram til .... men ikke i dag.
  • Og ellers er det jo ikke til å komme forbi at man drar på konferanse for å treffe folk. Og det er heller ikke til å komme forbi at det som regel er like kjekt å treffe folk i den virkelige verden som i den digitale verden.
  • Jeg pleier for eksempel å treffe flere bloggere men dessverre traff jeg ikke denne bloggeren selv om hun altså må ha vært på konferansen.
  • Neste gang kanskje?
  • Og maten? Helt grei. Men selvfølgelig var det også på denne konferansen frukt stedet for kaker og sjokolade, noe som vel strengt tatt ikke passer så godt til kaffe. MÅ vi være så fryktelig sunne alltid?
  • Helt til slutt : jeg har ikke har vært i Drammen på over 30 år! Her en billedreportasje.
PS: en gang skal jeg kanskje blogge om telefonen. Og om telegrafen. Med tittelen Skrekkhistorier fra fortida.

PS 2: da jeg gikk til stasjonen etter konferansen kom jeg i snakk med en ung mannlig barne- og ungdomsbibliotekaren som strevde med å overbevise sine kolleger om at dataspill i biblioteket ikke på død og liv må være nyttige. Da videoen kom var det en generell oppfatning om at vi kun skulle ha videoer som var nyttige eller som baserte seg på en bok. På Deichman i gamle dager ( til og med før min tid) måtte man låne minst to fagbøker for hver skjønnlitterær bok. Plutselig begynte jeg å lure på om dette kravet til nytteverdien kommer av at vår kultur baserer seg på Lutherianismen. Men nå er i hvert fall jeg blitt omvendt! (Nei ikke til den Lutherske tro men den digitale.)

PS 3 : Prøvde å finne den kjente og kjære sangen Hanan i Drammen på YouTube men uten hell. Noen burde ta ansvar. Et lite utdrag finner du her.

PS 4 : nei pokker heller, jammen måtte jeg ta med et PS til. Jeg skrev jo omtrent akkurat det samme på den forrige ungtrenullkonferansen!

PS 5 : EDIT PÅ EN SØNDAG : Og så glemte jeg selvfølgelig å takke arrangørene for et godt gjennomført opplegg. Jeg håper at jeg oppførte meg såpass pent at jeg får komme igjen neste gang også. Hvis da ikke hele greia kommer til å foregå i den virtuelle verden!

mandag, mars 23, 2009

Jeg har deg kjæreste

eller I Got You Babe som denne klassiske låta heter på originalspråket. På høy tid å slippe til duoen Sonny & Cher i serien høydepunkter fra mitt umusikalske surrehue. Og aldri har vel Cher vært bedre enn på denne tida.

Snurr film og skru opp volumet! Typisk for tida er Cher her kledd i åletrange bukser med en noe overdådig sleng. Ermeløs blondebluse, Cleopatrasminke og langt svart hår med lugg. Det var 60 – åra det! Aldri har vel Cher vært penere heller, men det er slik det går med de fleste av oss, all skjønnhet er forgjengelig. SKAL vi slippe til Duoen Bowie og Faithfull også? Pyttsan! Hvorfor fr. Faithfull har på seg nonnedrakt her er litt usikkert. Legg også merke til Bowies knallrøde hockeyfrisyre, typisk for perioden! Klesdrakten er ubeskrivelig og ustrålinga folkens! Utstrålinga!!! Jeg bare DØØØØØR!!!

PS: Blogspot nekter meg å bruke & i etikettfeldtet, derfor må det bli Sonny and Cher. OG : skynd deg å høre på YouTubevideoene før Universaldekøddingenemåttedebrenneihelvete fjerner dem!

En nødvendig oversettelse?

Min nye serie ”Er det virkelig nødvendig å oversette denne boka igjen, da” åpner i dag med boka Lise og Lotte eller omvendt av Erich Kästner. Det ser ut som at boka er kommet ut 4 ganger i Norge, første gang i 1950. (De første tre gangene oversatt av Rigmor Schjerven og i fjor for første gang på nynorsk av Ragnar Hovland.) Originaltittel heter Das doppelte Lottchen og kom ut på tysk i 1949.

En like kjent klassiker av den samme forfatteren; Emil og detektivene kom ut første gang i 1929 og representerte den gangen noe helt nytt i barnelitteraturen. Vi møter for første gang det selvstendige barnet som uavhengig av voksne løser sine problemer. Dette er en forfatter helt på barnas side, han har respekt for målgruppa og undervurderer dem ikke.
”Til slutt tok jeg fram en barnebok som jeg hadde fått sendende fra forfatteren, og begynte å lese i den. Men jeg la den snart fra meg. I den grad ergret jeg meg over den! Jeg skal si dere hvorfor. Den mannen ville innbille gutter og piker som skal lese boken hans, at barndommen bare er solskinn og lykke, ja, at barn ustanselige er så sorgløse og glade at de ikke vet hvilket ben de skal stå på! Har dere hørt maken til sukkersøt svindel? Som om barndommen er bare kransekake! Hvordan kan et voksent menneske glemme sin egen ungdom så fullstendig at han en vakker dag ikke aner hvor ulykkelige barn kan være undertiden? "
”Jeg fortalte dere om Johnnys livshistorie, fordi den uekte barneboka som jeg leste i går på hotellet, forsøkte å fremstille barndommen som det rene paradis hvor det hverken fantes urett eller sorger. Kan denne forfatteren være riktig klok? ” (Begge sitatene fra forordet til Det flygende klasseværelse s 10/ 11 og 13, oversatt av Nils Lie. Utkom første gang i 1933 på tysk.)
Jeg har lest Lise og Lotte eller omvendt to ganger; en gang som barn og en gang for ca 20 år siden. Og noe skeptisk begynte jeg som sagt å lese denne siste utgaven, men blei snart så hekta at jeg tok heisen opp til barnebokinstituttet for å låne enda en bok av forfatteren; Det flygende klasseværelse. (Men akkurat den boka passer nok best i magasinet, dette er nok mer en bok av den typen jeg har blogget om her. )

Lise og Lotte eller omvendt er jo også preget av å være en ”gammel” bok, faktisk er den 59 år gammel (?).
  • At mødre er ”yrkeskvinner” er liksom ikke noen big deal i dag.
  • ”Ris på baken” er jo ikke en gang et diskusjonstema lengre
  • og skilsmisser er ikke lengre tabu. Slik det var i 50 – åra da boka kom ut.
”Høgt vørde små og store lesarar! No trur og fryktar eg at tida snart er inne til at eg skal fortelje litt om foreldra til Lise og Lotte, og først og fremst om korleis dei i si tid ble skilde. Dersom det på dette tidspunktet i boka skulle stå ein vaksen og kikke over aksla dykkar og rope: ”For eit menneske! Korleis kan han få seg til å fortelje slike ting til barn!” så vær så snill og les det følgjande for han: ” (oversatt av Ragnar Hovland) (og resten kan du jo lese sjæl på side 53 i boka)
Litt lengre ned på sida:
”Men dersom ein ventar av barna at dei lid under slike omstende (skilte foreldre - eller foreldre som BURDE ha vært skilt), då er det vel altfor omsynsfullt, og dessutan gale, å ikkje snakke med dei om det på forstandig og forståeleg vis!” (Fremdeles oversatt av Ragnar Hovland)
Og dette KAN jo bli litt anakronistisk for barn i dag, siden annenhver bok handler om barn med skilte foreldre. På en annen side : argumentet at det er ” gale å ikkje snakke om det (les : om et vanskelig tema) på forstandig og forståeleg vis” KAN ha overføringsverdi til dagens ”tabu”-debatt.

Og så kan man selvfølgelig innvende at slutten blir litt vel happy: det blir jo SVÆRT enkelt for foreldrene som altså har vært skilt i 9 år å forsones igjen.

Dette er en forfatter med en usedvanlig sterk og varm fortellerstemme, og personskildringene er virkelig gode! Jeg tror ikke unga har noen problemer med å identifisere seg med disse to jentene anno 1950. Forfatteren er tydelig tilstede, hele tiden på leserens side, og når han skildrer disse jentenes savn etter henholdsvis mor eller far lodder han dypt. (Temaet savn etter foreldre finner vi også ”I det flygende klasseværelse” ) Sammenlikningen med eventyret om Hans og Grete er genialt gjort og beveger! Heller ikke i dag er det mange forfattere som skriver bedre for barn!

Og her vil jo også dagens barn kjenne seg igjen, noe av det verste et barn KAN tenke seg er atskillelse fra foreldrene eller at foreldrene skal skilles.

Konkusjonen blir at selv om denne boka kan virke alderdommelig, og burde vi ha såpass tillit til unge lesere at vi stoler på at de ikke er dummere enn at de skjønner at dette er ”fra gamle dager”. SKULLE det ha vært et forklarende etterord / forord? Kanskje, kanskje ikke.

PS: Når jeg først skal sitere vil jeg også sitere lærerinnen frøken Linnekogel:
”eg har aldri vore gift, eg er lærarinne og har ingen barn – men eg har altid meint: Kvinnene, dei verkelege, dei gifte, held mennene sine for altfor viktige!”
s 115 . Rosa Luxemburg og andre feminister for den delen hadde nok nikket bifallende.

PS 2: Man kunne kanskje tro at forfatteren selv var foreldreløs eller vokste opp med bare en forelder men det var ikke tilfelle. Dessuten var han svært knyttet til sin mor!

PS 3: Apropos ”yrkeskvinner” Når jeg slår opp på yrkeskvinner på google får jeg ”omlag 741 som inneheldt "yrkeskvinner".” Yrkeskvinne : 1 560 treff. Yrkesmann gir 152 treff, og yrkesmenn 107. Og det sier jo litt.

PS 4 : Kan jo også ta med at Erich Kästner var pasifist og antinazist. Og at bøkene hans havnet på bokbål under nazistenes styre.

fredag, mars 20, 2009

Vår utrettelige kamp er kronet med seier!

Og da skjønner vel alle som har fulgt med i denne bloggen en stund at Sverre Henmo endelig har mottatt Nobelprisen ... nei nei hva sier jeg ... altså jeg mener jo Kultur og kirkedepartementets litteraturpris for 2008 . Jippie! Gratulerer! (Og dermed er endelig en langvarig kamp over.)

Og ellers tippa jeg også riktig på billedbokprisen! Stein Erik Lunde og Øyvind Torseter FIKK prisen for Eg kan ikkje sove no, og ellers ... hørmm kremt var det andre enn mine favoritter som stakk av med resten av prisene. Men sikkert vel fortjent. Og alle ble glade, både forlaget, familie og selvfølgelig ikke minst prisvinnerne selv!

Giske leverte sin til nå beste tale. Blant annet sa han at god kunst beskytter ikke, men at god kunst derimot KAN sjokkere. Talen blir sikkert lagt ut her . Og antakelig også her. Så da kan dere lese den sjæl, noe jeg altså anbefaler denne gangen. Bra Giske! Denne gangen klarte du til og med å uttale nesten alle forfatternavnene riktig!

Også juryleder Silje Hernæs Linhart leverte en prima tale, kanskje den beste til nå på omtalte prisutdeling og den ER allerede lagt ut.

Og denne gangen hadde alle husket å slå av mobiltelefonen! Riktignok etter streng ordre. Det skal være sagt.

Og som vanlig var det (mer enn) nok hvitvin. Og dessuten avkjølt! Så da er alle prisutdelingene unnagjort på denne sida av påske og bra er nesten det....

tirsdag, mars 17, 2009

Dagbladet fortsetter korstoget mot ungdomslitteraturen

Under tittelen ”Pappakukker, døde fostre og morkaker; Febrilsk tabujakt i nye ungdomsbøker” går Dagbladets Cathrine Krøger nok en gang til angrep på ungdomslitteraturen.

Her noen av ”høydepunktene” fra artikkelen :
”NÅR DET GJELDER Fretheims roman, får Trond Giske anledning til å vise hvor dristig han er.”
(Boka er altså blitt nominert til litteraturprisen). Så vidt jeg veit har det vel aldri skjedd at en kulturminister har blandet seg inn i Kultur- og kirkedepartementets prisutdeling. Det hadde da virkelig tatt seg ut.
”Boka er kontroversiell”
For hvem er Fretheims bok kontroversiell? Jo, for artikkelforfatteren selv og som de fleste vel har fått med seg i det siste : flere andre. Men neppe for alle. For eksempel for oss som har lest ungdomsbøker en stund.
” En estetisk innvending mot flere av ungdomsbøkene som anmeldes i dag, er nettopp et manglende måtehold når det gjelder tematikk. Død, stoff, kriminalitet, prostitusjon, voldtekt, nedgravde fostre, blodskam, incest, menstruasjonsritualer og bortkomne morkaker. Gjerne alt på en gang. Samt noen tenåringsgraviditeter sånn for sikkerhets skyld. Da synes alt å være dekket”
Når det gjelder nedgravde fostre, menstruasjonsritualer og bortkomne morkaker mener vel Cathrine Krøger her Huldrehaugen av Maria Cappelen Christensen, faktisk den eneste boka jeg kommer på som handler om akkurat disse temaene.

Da gjenstår det død, stoff, kriminalitet, prostitusjon, voldtekt, incest og tenåringsgraviditeter. Og bevares, dette er temaer som har eksistert i enkelte ungdomsbøker siden slutten av 60 – åra – akkurat som i voksenbøker. Fordi ungdomsboka ofte er sosialrealistisk og er en gjenspeiling av det virkelige liv. Og i det virkelige liv er det ikke alltid idyllisk. Mange gode forfattere utforsker gjerne det som er vanskelig, og skriver om de som sliter og har det vondt. Som for eksempel Tor Fretheim alltid har gjort. (Ja visst finnes det dårlige bøker om ”død, stoff, kriminalitet, prostitusjon, voldtekt, incest og tenåringsgraviditeter” og en dårlig bok kan jo være provoserende nok i seg selv.)
”Det går vel også an å minne om at Belsvik og Fretheim er godt voksne menn som startet sine beundringsverdige karrierer på syttitallet. Da var det gjengs oppfatning at mennesket blir fritt og friskt om bare alle tabuer brytes. Her er det muligens på tide med en justering.”
Årsaken til at forfatterne skriver om det Krøger kaller ”kontroversielle” temaer er nok sjelden for å bli ”fri og frisk”. Verken på syttitallet eller i dag. En god forfatter skriver fordi de har en historie å fortelle.
”PÅ ARKs NETTSIDER ligger «Ingen ild tenner stjernene» (altså Tor Fretheims bok) til salgs under kategorien «Tilrettelagt litteratur. Enkel tekst. Ti til tolv år.»
Det ER mulig at ARK lanserer «Ingen ild tenner stjernene» som en bok for dem mellom 10 – 12. På forlagets nettside står det en annen aldersgruppe; 14 – 18. Bare se sjæl! At ARK har rota kan vel neppe noen andre lastes for.
”Mer virkelighetsfjernt og misvisende kan det knapt bli. Men for all del: Våg ikke å si det høyt. For enda mer tabu enn å skrive om det tabubelagte, er det å driste seg til å kritisere dristigheten.”
Her er det noe som skurrer. ”Noen sier at det er tabu å driste seg til å kritisere dristigheten?” Ja, Krøger og Hegdal er blitt motsagt av flere, forfattere, forleggere og formidlere. Men det er da ingen som har nektet dem å si hva de mener. Og når de går så sterkt ut må de da tåle å bli motsagt? Krøger snakker jo om ”varseltrekanter” og at Fretheim er ”kontroversiell”. Og hvem andre enn Krøger er det som bruker ordet ”tabu”?
”I hvert fall med det argument at dette må barn og unge bli spart for. Ingenting synes mer provoserende for barne- og ungdomsbokforfattere enn henvisninger til en ung lesers reaksjon på en tekst.”
Provoserte? Hvilke forfattere er blitt provoserte? Ja, de har imøtegått kritikken men provoserte? ”Eg synest det er trist å høra at formidlarar av norsk barnelitteratur seier at dei ikkje vil formidla TJUVEN. Litteraturformidlarane er mange, og dei er mektige” skriver Rune Belsvik om Tjuven på NBU-sida. (Resten her). Belsvik er trist. Men provosert?

Artikkelen avsluttes med følgende feiende avslutning med en aldri så liten ironisk snert:
”DET ER irrelevant. (Regner med at hun mener barn og unges reaksjoner. ) Det truer den kunstneriske frihet. Og enda verre: Det truer den hellige ytringsfrihet. Det er tabu, det”
Og apropos ytringsfrihet. Det er også mulig å kommentere artikkelen på nettsida. I ytringsfrihetens navn. (Hvor mange av de som kommenterer har egentlig lest bøkene? Eller mener de det er nok med løsrevne sitater? ) Her et av høydepunktene :
Fretheim er en sjuk faen
Mine barn skal i hvert fall bli spart for dette svineriet.
Hvor går grensa, Dagbladet? I ytringsfrihetens navn?

PS: Hvorfor jeg egentlig gidder å kommentere denne artikkelen?
Har egentlig lurt på det samme.

Og så har man lest noen voksenbøker igjen

I serien ”Og så har man lest noen bøker som alle andre har lest for lengst” starter jeg med Høytleseren som som kjent går på kino akkurat nå. Den gidder jeg ikke å blogge om – ikke fordi det var noe gæernt med boka – men fordi ... ja fordi. En trist bok, men ingen ting mot Svalene i Kabul av Yasmina Khadra. Forfatteren skriver som sikkert de fleste har fått med seg under psevdonym (sin kones navn, ja, det var greit for kona, det skal faktisk være hun som foreslo det), han er født i Algerie og ble svært tidlig tvunget inn på en militær karriere av sin far.

Boka er VIRKELIG trist, det er ikke grenser, du blir slått helt ned i støvlene. Noen har sammenliknet den med en gresk tragedie, er det virkelig SÅ forferdelig i dagens Kabul. Jeg mener : finnes det INGEN lyspunkter? Da jeg leste boka ble jeg litt nysgjerrig på om forfatteren virkelig har vært der. Noe han innrømmer til Dagsavisen at han ikke har.
”– Hvor lenge oppholdt du deg i Kabul?

Men Yasmina Khadra har aldri satt sin fot i Kabul. Han mener han kjenner mentaliteten til Taliban så godt fra egne erfaringer i Algerie – at det ikke var nødvendig.

- Som forfatter er det menneskenes følelser og mentalitet som er selve råmaterialet. Jeg hadde ingen problemer med å skildre en by ødelagt av langvarig krig og vanstyre. Det er også av stor betydning for meg som arabisk forfatter å bidra til større forståelse og innsikt i arabisk kultur hos vestlige lesere.”
Finnes det da ikke et lite gnist av håp i denne boka? Jo. Håpet er representert ved den gamle Nazish, selv om det ikke går så bra med ham heller, så viser han en livsglede og et håp.
”-Jeg skulle så gjerne ha hørt en sang. Du aner ikke hvor lyst jeg har til det. En sang med musikk, og en stemme som får det til å ile gjennom deg fra hode til fot. Tror du at vi noensinne, en dag eller en kveld, vil kunne slå på radioen og høre orkestrene spille sammen helt til de svimer”

”-Musikk er livets virkelige ånd. Vis spiser for ikke å dø av sult. Vi synger for å høre at vi lever. Skjønner du hva jeg mener, Atiq?”
S 83, oversatt fra fransk av Ellen Huse Foucher.

Så til ære for vår venn Nazish spiller vi litt Afghanistansk musikk, her framført av den legendariske Ustad Sarahang.

Og til slutt har jeg endelig fått lest Svendsens Catering av Kyrre Andreassen. Dette er en ganske enkel og småmorsom sak om en mann i midtlivskrise med ekteskapsproblemer og dessuten med økonomiske problemer etter at cateringfirmaet gikk heden. En litt trivelig og klossete kar, og i tillegg et artig typegalleri og har boka også litt moral, som for eksempel trofasthet, å holde sammen i gode og onde dager etc. Boka rusler greit avgårde og anmelderne med Ingvar Ambjørnsen i spissen er begeistret . ”Mer Svendsen! En til!” (Antar at forlaget var spesielt begeistret for akkurat den!) . Personlig orket jeg ikke lese ferdig boka så jammen var det bra at jeg hadde sikra meg nok reiselektyre. Handlinga er fra Drammen, uten at jeg kan si noe om boka hadde blitt verre eller bedre av å ha handling fra et annet sted.

mandag, mars 16, 2009

Løven sover i natt

Denne gangen har jeg dradd fram en riktig godbit fra mitt umusikalske surrehue! Dessverre har ikke det lyktes å få fram en ”embedded video” av denne fantastiske framføringa av denne legendariske gruppa fra tidlig 60 – tall, men her kommer de i all sin prakt; snurr film! Legg merke til vokalistens praktfulle kinnskjegg, ikke helt ulikt dagens moter!

I helfigur kan vi i stedet tilby Det Aller Første Opptaket av denne klassikeren; også kalt "Mbube" som er Zulu for løve. Framført av The Evening Birds. Går det an å unnlate å ta med Miriam Makeba? Nei.

Arild Nyquist er min gud!

(Overhørt på vei fra banen i dag (fritt etter hukommelsen))

Gymnasiast 1 : ”Jeg skal begynne å skrive dikt”
Gymnasiast 2 : ”Jeg også”
Gymnasiast 1 : ”Egentlig liker jeg ikke dikt”
Gymnasiast 2 : ”Ikke jeg heller. Men jeg liker Arild Nyquist”
Gymnasiast 1 :”Arild Nyquist er min gud”

Søtt hva?

søndag, mars 15, 2009

Brumm brumm brumm!

Så vidt jeg har skjønt kan ikke den russisk-tyske forfatteren Wladimir Kaminer kjøre bil. I boka "Min tyske jungelbok" forteller han om alle sine reiser til bokhandlere og bibliotek rundt om i hele Tyskland for å snakke om og lese fra bøkene sine. Da reiser han alltid med tog. (Det ser ut som at tognettet er såpass godt utviklet i Tyskland at dette er en ukomplisert reiseform.)

Heller ikke Kaminers far kan kjøre bil.
”Slik kom min far på ideen om å ta førerprøven. Det holdt ham opptatt de nærmeste to årene. Tre ganger byttet han kjøreskole. Den første kjørelæreren hans hoppet ut av bilen midt i trafikken mens han bannet på tre forskjellige språk. Den andre kjørelæreren nektet skriftlig å sitte i samme bil som ham. ”Herr Kaminer betrakter hele tiden føttene sine mens han kjører,” skrev han i en erklæring til sjefen sin på kjøreskolen. Det var selvfølgelig løgn. Det stemte nok at min far aldri så på gaten mens han kjørte, og at han så ned isteden. Men det var ikke føttene sine han stirret på, det var pedalene, for ikke å tråkke feil. Den tredje kjørelæreren var en modig kar. Etter at de sammen hadde tilbrakt flere timer i bilen og stirret døden i hvitøyet, ble de som brødre. Denne kjørelæreren greide å snakke faren min fra førerkortideen for godt”
(Fra Russerdisko s. 22 , Damm 2004, oversatt av Ute Neumann.)

Selv kan jeg heller ikke kjøre bil, men i motsetning til Kaminer senior ga jeg meg etter én kjørelærer og tre dobbelttimer. Jeg strevde mest med å holde meg på høyre side av veien, uten at jeg kan si at denne vegringa mot høyresida var politisk motivert. Regner vel egentlig med at det ikke hadde gått særlig bedre i land der man kjører på venstre side av veien. Til mitt forsvar kan jeg si at jeg har klart meg uten lappen i snart 56 år, og regner med at jeg skal klare meg i 56 år til. Og blir jeg eldre enn det er det vel strengt tatt ikke forsvarlig å sette seg bak et ratt.

Litt tilbake til litteraturen. For nå kom jeg plutselig til å tenke på Padda i Paddeborg fra boka Det suser i sivet. Han burde som kjent for dem som kjenner boka heller aldri ha satt seg bak et ratt. (Og de som ikke kjenner denne boka bør snarest se å få gjort noe med akkurat det.)

Nå kom jeg plutselig på en film også. Nemlig Night on Earth av Jim Jarmusch. Filmen er delt i flere sekvenser og i New York-delen møter vi en taxisjåfør som neppe har klart førerprøven, han utfører for eksempel en del ”gresshoppehopp”. (Det var forresten jeg også ganske god på i min kortvarige karriere som bilist.) Det er den fantastiske skuespilleren Armin Mueller-Stahl som spiller taxisjåføren. Her har dere en sekvens av filmen hvor denne spesielle kjøreteknikken demonstreres. (Filmen er forresten uunnværlig for enhver filmelsker).

Og til slutt avslutter vi med selveste Hep Stars, her et liveopptak fra Oslo i hine hårde dager hvor de framfører den kjente låta Cadillac. (Dessverre er ikke billedkvaliteten den beste, og begynnelsen av lydopptaket ikke helt på topp men ellers er det ingenting å si på framføringa.) Teksten er kanskje ikke helt i tråd med innholdet ellers i bloggposten men eresånøyea!

mandag, mars 09, 2009

Siden man nå tilfeldigvis skal en tur til Paris igjen

kan det jo passe bra å legge ut denne chansonen av sangeren Jacques Dutronc

Som det kommer fram på videoen er dette en usedvanlig sjarmerende ung mann her ulastelig antrukket i dress, vest, slips og hele pakka og også håret er særdeles velfrisert. Legg også merke til de lett slentrende bevegelsene og det helt uimotståelige blikket.

Her nok en video av noe eldre ( eller kanskje mer korrekt nyere) utgave av den samme artisten fra 1992, denne gangen med skinnjakke og solbriller. Man kan ikke si annet enn at den kjente franske artisten holder seg godt!

Og så kan vi jo til slutt lage litt Moulin Rouge-stemning, selv om det kan innvendes et sparkepikene er litt tamme på denne videoen. Men den skulle i hvert fall vise at også i 60 – åra kunne man lage musikkvideoer som på ingen måte står tilbake for dagens. Heller tvert imot.

PS: jeg vil anbefale at dere klikker på videoene så fort som rå – før en eller annen kødding fjerner dem! Og da kan vi jo skynde oss å ta med nok en versjon av denne klassikeren!

(Igjen takk til bloggeren JB som har hjulpet meg å utvide min frankofonikse ånd!)

Så var nominasjonene til Kultur- og kirkedepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2008 endelig klare!

Og som vanlig har man jo bomma litt igjen!

Først litteraturprisen:
  • Sverre Henmo for Natt på Frognerbadet
  • Tor Fretheim for Ingen ild tenner stjernene
  • Bjørn Sortland for Alle har eit sultent hjerte
Her hadde jeg gjetta en riktig, nemlig Natt på Frognerbadet.

Så billedbokprisen, og her har jeg jo faktisk gjetta to riktige :
  • Stian Hole (forfatter og illustratør) for Garmanns gate og
  • Stein Erik Lunde (forfatter) og Øyvind Torseter (illustratør) for Eg kan ikkje sove no
Dessuten er Markus Midré (forfatter) og Flu Hartberg (illustratør) for Muren som er ”en grensesprengende bildebok for ungdom” nominert.

Og når det gjelder fagbokprisen har jeg jo ikke akkurat dumma meg ut her heller, to riktige :
  • Jon Ewo for Hjertet som ingen kunne brenne. En reise til Jeanne d’Arc og
  • Ivo de Figueiredo for Støv: En bok om Henrik Wergeland
Dessuten er Bjørn Ousland nominert for Nordover: med Nansen mot Nordpolen: første Fram-ferd

Når det gjelder debutanprisen derimot, har jeg ikke akkurat noe særlig å skryte av: en riktig; nemlig
Silje E. Fretheim for Tilfeldigvis: Arial Footlights forhistorie
Å skrive kjærlighetsbrev av Elen Fossheim Betanzo har derimot gått meg hus forbi. (FY skam meg!)
Dessuten er altså Kari Stai (forfatter og illustratør) nominert billedboka for Jakob og Neikob
Og resten kan du jo se sjæl!

Når det gjelder litteraturprisen holder jeg på mitt: LITTERATURPRISEN TIL BIRKEDAL NO! Kan man rett og slett snakke om en skandale????


Ellers synes nå jeg at Henmo godt kan få prisen nå, så da kan jeg jo like godt blåse liv i en litt eldre kampanje: Litteraturprisen til Henmo nå!

Når det gjelder billedbokprisen bør Stein Erik Lunde og Øyvind Torseter få prisen for Eg kan ikkje sove no.

Når det gjelder fagprisen synes jeg Omnipax bør få den denne gangen, altså Jon Ewos bok om Jeanne D’Arc selv om boka om Wergeland har en sprekere layout.

Til slutt er jeg mektig fornøyd med at Silje Fretheim er nominert, og med forbehold om det pinlige faktum at jeg ikke har lest Å skrive kjærlighetsbrev av Elen Fossheim Betanzo heier jeg på Arial Footlighet!

Haha! Akkurat som om noen bryr seg om hva jeg mener!
  • Uansett skal jeg møte opp på Prisutdelingen den 20. mars kl. 12.30 i Nasjonalbibliotekets store auditorium, Henrik Ibsensgt. 110 (Solli plass), Oslo.
  • Og uansett hvordan resultatet måtte bli lover jeg å oppføre meg pent!
  • Og – i motsetning til opptil flere på den forrige utdelinga – skal jeg også denne gangen huske å slå av mobilen.
  • Og som vanlig kommer Trond Giske og kaster glans over forsamlingen!
  • Og som vanlig regner jeg med at det er gratis hvitvin!
  • Og som vanlig regner jeg med at alt kommer til å gå pent og pyntelig for seg uten noen skandaler! (SÅ mye hvitvin er det da tross alt ikke!)
PS: gidder ikke å legge ut flere linker fra min egen blogg, men flere av bøkene er omtalt her.

søndag, mars 08, 2009

Våre venner varulvene

I denne boka finner du varulver, feer, drager, kjemper, griffer, føniksfugler, troll, gargoyler, gigantosaurer og i tillegg et utall i hvert fall for meg ukjente ”uhyrlige skapninger”. Jeg kommer faktisk ikke på et eneste fabeldyr som mangler. Oj! Hold nesten på å glemme spøkelser, zombier etc fra den hinsidige verdenen. De har det heller ikke så greit skal jeg si dere! I det hele tatt ganske imponerende hvor mye de tre forfatterne bak psevdonymet The Beastly Boys klarer å presse inn på 151 sider. (Kjekke gutter men ingen store skribenter, eller blir det rett og slett litt for mange kokker som søler i en og samme smørje?)

I hovedrollene finner vi den unge varulven Ulf (samme navn i den engelske tittelen) , feen Tiana, Doktor Flatmark (Dr Helen Fielding) (hvorfor denne veterinæren ikke har noe fornavn i den norske utgaven er kanskje litt rart?) og alle de andre i KFBUS; Den kongelige forening for beskyttelse av uhyrlige skapninger. I tillegg skurker.

Intrigen er enkel; noen slemminger fanger to ”uhyrer”, en kjempe og en drake, for å tjene store penger på å la dem kjempe mot hverandre i ”Fryktens sirkel” (en slags gladiatorkamp ) og våre helter må altså forhindre at dette skjer. Det skal være en ganske utrenet leser som ikke greier å avsløre superskurken ganske tidlig. Dette er den første boka i en serie, en til finnes på norsk og i alt ser det ut som at det er kommet tre bøker. Og flere er muligens underveis.

Om denne serien blir den suksessen det er grunn til å tro at forlaget håper på er litt tidlig å si, men man veit jo aldri med de uforutsigbare kidsa!

En positiv ting å si er muligens at endelige får også varulvene litt hardt tiltrengt kred. Sannelig på tide, siden våre venner vampyrene har vært stuerene en god stund allerede. (Hva stakkars gamle Dracula har å si om denne utviklingen kan man jo bare spekulere på! )

Utenpå bøkene er det påklistret et bevegelig bilde, altså av den typen som forandrer seg når du beveger på boka. (Er ikke helt sikker på hva det kalles). På denne første boka er det Ulf som forvandler seg til en varulv. Sikkert salgsfremmende, så får det være opp til markedsavdelinga å finne ut om denne merkostnaden gir tap eller gevinst i det lange løp.

Plutselig begynte jeg å lure på om påklistringa skjer maskinelt eller om det blir dugnad og overtid på markedsavdelinga. Eller litt ekstra inntekter for personalets barn. I hvert fall så sitter bildet så godt på at det umulig å pille vekk. Dette til opplysning for alle landets barne- og ungdomsavdelinger i bibliotekene. Varulven er for resten skikkelig skummel!

En fordel med å være varulv er at de bare kan drite i å gå til frisøren. Og dermed slipper de i hvert fall den utgiften! Dessuten trenger de vel heller ikke ta barberinga så høytidelig.

PS: Siden det nå er den 8 mars i dag, på tide å etterlyse kvinnelige varulver i populærlitteraturen? Eller skal varulvslekta fortsatt være den siste mannsbastion?

torsdag, mars 05, 2009

Herreguuuud for en tjukk bok!

NB****SPOILERE***
Jeg har nettopp lest den andre boka av Kevin Brooks som er kommet ut på norsk. Mens fjorårets bok (blogget om før) hadde elementer av science fiction er denne boka innafor den realistiske sjangeren. Vi møter :
  • Joe, fra et godt møblert hjem, spiller i et rockeband,
  • far lege,
  • moren forlot familien fordi hun ikke orket å ha familie, det viser seg at faren treffer henne likevel,
  • kan jo ta med storesøstra også, helt OK og hennes kjæreste
  • Mike, en grei kar,
  • Candy, vakker jente på kjøret, som Joe blir forelsket i
  • Iggy, Candys hallik, gørrskummel fyr.
Joe og Candy drar på hytta for 1) hjelpe Candy å bli stoffri 2) flykte fra Iggy, men er de nå så sikre på at han ikke klarer å oppspore dem??!! Og hva ble det nå egentlig til med moren? (Akkurat dette ble hengende litt i lufta).

Boka er helt grei, person- og miljøskildringer OK, til tider riktig spennende, og temaet fenger sikkert målgruppa, men:
  • BOKA
  • VÆRE
  • SÅÅÅÅ
  • TJUKK???
361 sider er ganske drøyt.
Dagens oversettelsestabbe : jeg pleide å bo. Det heter vel strengt tatt ”Jeg bodde” på norsk.

Boka heter Candy og er skrevet av Kevin Brooks og hva som er så fantastisk med akkurat denne boka at Gyldendal har valgt å oversette den er jeg neimen ikke så sikker på.

Ja fanken : glemte jo å si at det er en del vold i boka, så hvorvidt boka kan brukes i neste ”!Les-kampanje uten at det blir det vanlige levenet og en eller annen byråd eller annet må sensurere hele aksjonen igjen er usikkert. Derimot er det ingen sex, verken analt, oralt eller etter misjonærmåten. (Under forbehold at jeg skumma ganske mye, det skal innrømmes.) Men muligens noen stygge ord uten at jeg kommer på noen akkurat nå.
Om boka gir håp? Tjaaa. Slutten er vel ikke sånn helt happy men det kunne endt verre.

PS: Som noen kanskje skjønner nå har jeg nettopp vært på fagseminar arrangert av organisajonen !LES : "Trenger ungdom beskyttelse fra skjønnlitteraturen?". Et fyldig referat av den mørke bloggeren Mari her. Kan bare for egen del legge til at angående det kulinariske ble det servert herrrrlige wienerbrød. For dem som - i motsetning til meg - foretrekker det evinnelige frukfatet var det også noen fruktbiter (!) oppå winerbrødene! Hva BLIR det neste!

onsdag, mars 04, 2009

with no direction home

”Fantastisk. Men også skremmende. Her har vi bare ventet. Endelig kan vi begynne på fremtiden. Men vi aner ikke hva den vil bringe”
sier far Bilal i denne artikkelen fra Aftenposten for en drøy uke siden.

Eldstesønn Moayad (17) nikker:
”Ja, det er mye vi ikke vet. Men jeg bare gleder meg til at vi kan slå oss til ro. At vi kan bli på et sted. Sammen. Slippe å bli revet opp flere ganger”
Og 17 – åringen fortsetter :
”Da jeg fikk høre at vi skulle reise etter far til Norge fikk jeg sjokk. Jeg kunne ikke forestille meg hvordan det skulle bli. Ville ikke. Jeg hater oppbrudd” Han smiler litt over minnet. ”Men nå sier jeg, og dette er fra dypet av mitt hjerte: Jeg vet ikke hvorfor, men jeg føler meg virkelig hjemme. Jeg bare vet at dette er stedet for vår familie. Dette er mine barnebarns land”.
Vi møter en palestinsk familie, en av de utallige som har måttet forlate sine hjemland for en usikker framtid i et fremmed land. Som Mayad sier : ”Det er mye vi ikke vet” . Velkommen til Norge Moayad, vi ønsker deg og din familie det beste, og håper sjokket ikke blir for stort når du oppdager at ikke alle er på din side.

17 år gamle Moayad har altså reist fra sitt hjem men håper at han har funnet et nytt. Samtidig som jeg leste denne artikkelen hadde jeg nettopp lest ferdig Gullfisken av J.M.G. Le Clézio. Hovedpersonen i denne boka, den marokkanske jenta Laila, er i motsetning til Moayad, som hater oppbrudd, en mer rastløs sjel.
“Då tenkte eg at det ikkje fanst ein einaste stad for meg på jorda, at overalt der eg kom, ville nokon seie at eg ikkje var heime, at eg heller fekk leite ein annan stad” s 180.
“Då eg var seks år gamal, blei eg bortført” er første setningen i boka og gjennom hele ungdommen lever denne foreldreløse jenta en omflakkende tilværelse. Vi følger henne fra Nordafrika til Paris, deretter Nice og siden går turen over Atlanteren til Boston. Laila er også opptatt sin opprinnelse og å finne stedet der hun ble bortført. Men dette blir aldri noe endelig mål for henne.
I Paris havner hun i det nordafrikanske miljøet, og finner midlertidig ro:
“Vi sette oss på grusen på taket, i nærleiken av luftehola. Nono begynte å spele på tromme, og Hakim fekk sanzaen til å knirke, Vi song, berre lydar, ah, oh, eho, ehe, ahe, yaou, ya. Ganske stilt. Vi var unge. Vi hadde ikkje pengar, inga framtid. Vi røykte jointar. Men alt saman, taket, den raude himmelen, murringa frå byen, hasjen, alt dette som ikkje var nokon sitt, tilhøyrde oss.” s 108
Problemene for vår palestinske familie starter da faren mister sitt statsborgerskap. For ham blir et falsk pass redningen. Laila har aldri hatt noen identifikasjonspapirer før hun en dag får hun et falskt pass av en gammel blind mann.
“Aldri hadde nokon gitt meg ei slik gave, eit namn og ein identitet” ”Han kalte meg Marima, ikkje fordi han var tullete i hovudet. Men fordi det var det han ville gi meg, eit namn, eit pass, fridomen til å reise” s 156.
For far Bilal gir falske papirer muligheter til å komme til Norge og samle familien igjen, for Laila, med sin sterke uavhengighetstrang betyr det friheten.

En bok som blir svært viktig for Laila er Jordens fordømte (Les Damnés de la Terre) av Frantz Fanon. Fanon ble den algirske revolusjonenes ideolog. Han er verken ”araber, neger eller afrikaner” som det står i min utgave fra 1967, han var opprinelig fransk men flyttet til Algerie og ble siden ambassadør for Algerie.

Noen er for alltid stedbundne, og kan aldri føle seg hjemme et annet sted enn der de er født, som for eksempel Kristina i Mobergs store utvandrerserie. Selv om hun materielt får en bedre tilværelse i Amerika savner hun alltid hjemlandet. Våre palestinske venner er fullt beredt til å ”lære reglene” og slå seg til ro i et land helt annerledes enn der de kom fra. Ut fra en situasjon som de er tvunget inn i velger de å gjøre det beste ut av det. Frantz Fanon velger selv sitt nye hjemland ut fra sitt politiske ståsted mens Laila ikke føler at hun hører til noe sted. Muligens fordi hun ikke kjenner til noen annet enn en omflakkende tilværelse. Eller fordi hun har opplevd at så mange har villet binde henne.
”Å, fisk, vesle gullfisk, pass godt på! For det er så mange lassoar og garn etter deg i denne verda” s 5.
Så til slutt litt musikk
Egentlig hadde jeg tenkt å spille Black is the color of my true love’s hair av Nina Simone men den er ikke lagt ut på YouTube. Jeg kunne jo ha tatt en annen versjon, for eksempel av Joan Baez, men den passer ikke helt inn her synes jeg. Da passer det bedre med Young giftet and black med Nina Simone, en ganske bra versjon her. Jeg har også lett på YouTube etter noe med instrumentet darbouka som blir omtalt i boka. Her blir bruken av sanza demonstert. Skal vi ta med tittelsangen for denne blogposten også? Kanskje det passer best med Jimi Hendrix versjon?

Og så må jeg jo ikke glemme å si at boka om Laila heter Gullfisken og at Ragnar Hovland har oversatt den.

PS Jorden fordømte kom ut første gang på norsk på Pax forlag i 1967 og det er denne utgaven jeg har.I alt er boka kommet ut tre ganger, siste gang i Bokklubbens kulturbibliotek i 2002.

PS 2 Gullfisken kom ut i 1977 første gang og handlinga er fra samme tid. Som de fleste har fått med seg fikk forfatteren Nobelprisen i litteratur i fjor - for hele forfatterskapet. En glimrende bok, uten at jeg akkurat kan skjønne hva som skulle tilsi at denne boka er i Nobelprisformat.

mandag, mars 02, 2009

I disse Grand prix- hysteriske tider

fikk jeg lyst til å dra fram denne låta fra en tid hvor det først og fremst ble lagt vekk på musikken og ikke alt det fjaset rundt.

Dette var det spanske bidraget i 1973, og ble framført av gruppa Morcedades. Det var ikke de som vant men de var de beste. Vinneren tror jeg vi skal forbigå i taushet. Jasså du insisterer! Så skyld eg sjæl!

Savner du danserne sier du? Du får ta deg en svingom i stua sjæl under motto selvgjort er velgjort.

søndag, mars 01, 2009

De kommer om natta!

  • De er aggressive!
  • Og de vil ta rotta på meg!
  • Jeg snakker om spammer!
Etter mine erfaringer er spammer noe som kommer og går. På jobbemailen kunne jeg i en periode motta ca 20 spammer etter helga. (Ca fifty fifty fordelt mellom viagraselgere og penisforlengelseselgere). Skikkelig irriterende, men god trening i bruken av shift og deletetastene. På mine private mailadresser (gmail og yahoo) kommer det også noen spammer innom, skal vi snitt et snitt på 7 i uka. Her er det løfte om rikdom og frelse som står i fokus. Og tiggerbrev.

I den seinere tid har blogg-spammene blitt mer og mer aggressive. I dag var det for eksempel Splendid og Maicher som ville spre litt reklame. (Disse spammene har vedlagt en haug med linker, som jeg ærlig talt ikke har giddet å gå nærmere inn på). Det er foreløpig billedbabbelet som blir utsatt. Noen morgener har jeg fått opp til 6 kommentarer på bloggen. Kan årsaken være at jeg ikke bruker ordbekreftelse i kommentarfeltet ? Splendid, Maicher, Bill og Buck og alt hva dere kaller dere : alle spammer går rett i søppelbøtta! Jeg lar meg ikke knekke!

Og kommer til å hold den samme ”åpne linja” i kommentarfeltet! Knuuurrrr!!!