En ny(gammel) trend?

Så har jeg lest en debutantbok igjen, og da begynner jeg vel så smått å bli ferdig med årets barne- og ungdomsbokdebutanter. Dette er enda en sjangerblanding (av skjønnlitteratur og fakta) og denne gangen er det Håndbok for André jeg snakker om. De som er med:

• André og
• venninnen Pia, begge ca 13,
• Alex, husvenn, en voksen mann som har store kunnskaper om film, både praktiske og teoretiske, og som ser som sin oppgave å lære det han kan til André og Pia, to særdeles lydhøre og lærevillige ungdommer,
• Andrés foreldre,
• og Karla, storesøster, som ligger i koma etter en ulykke.

Det er naturlig å sammenlikne med Dag. O Hessens bok (nettopp blogget om ) men i dagens bok spiller den skjønnlitterære delen en større rolle. Muligens for å lokke i unga litt filmkunnskaper, for så vidt et prisverdig tiltak, men boka blir såpass stappa med faktaopplysninger at jeg lurer på om de gidder å lese alt hvis de da ikke er spesielt interessert i film fra før. Og hvis så er tilfelle tror jeg at det skjønnlitterære stoffet bare vil forstyrre. Og de som kanskje blir grepet av historien om søstra som ligger i koma på sykehuset kan rett og slett føle seg litt snytt av at forfatteren har andre hensikter. (Ja da, jeg HAR gjentatt dette noen ganger før, til kjedsommelighet vil sikkert noen si!)

Det er også fristende å sammenlikne med Bjørn Sortlands Ærlighetsminuttet, som jeg blogget om for 3 år siden. Her er formålet kunstformidling. Da var jeg jo også skeptisk, men Sortlands bok er tross alt noe annet, da! Personskildringene er mer levende og dessuten er det en ganske gripende kjærlighetshistorie i boka. Kort sagt bedre litteratur. (Men pokker heller : Sortland ER jo Sortland, da!)

Og til slutt vil jeg også ta med Oppfinnelsen av Hugo Cabret av Brian Selznick. Også her er forfatterens intensjon å formidle sin lidenskap for film for barn, men utførelsen er atskillig mer elegant, noe jeg skriver litt om her.

Nå begynner jeg å lure på om denne sjangerblandinga – som på ingen måte er noe nytt i barne- og ungdomslitteraturen - begynner å nærme seg en slags trend. Velges dette grepet (fagstoff i en narrativ innpakning) fordi sjansene for å bli innkjøpt av Kulturrådet da økes? (Håndbok for André er for eksempel påmeldt innkjøpsordningen for skjønnlitteratur). Av en eller annen for meg ubegripelig grunn kjøpes det inn mer skjønnlitteratur (alt for mange spør du meg) enn faglitteratur i innkjøpsordninga. (Som jeg fortsatt varmt forsvarer, men gidder ikke legge ut noen link denne gangen). Antall innkjøpte fagbøker i 2009 er 25 titler. I 2008 det samme. Og i 2007 20. Og etter en opptelling av 2008 års innkjøpte SKJØNNLITTERÆRE bøker har jeg kommet fram til litt i underkant av 150 titler. (Jeg aner faktisk ikke hvorfor pengesekken er så mye mindre for fagbøker enn for skjønnlitteratur.)

Dessuten har jeg nettopp lest den siste ungdomsboka til Jon Ewo. Den tror jeg nok også krever en tålmodig leser. Med en noe intrikat intrige og mange innfall vil forfatteren fortelle at frihet og kjærlighet er bra saker. Men når det gjelder DENNE forfatteren, så vil jeg NETTOPP fremheve evnen til på en særdeles kreativ måte - også med skjønnlitterære virkemidler men stort sett uten å miste fokus - å formidle faktastoff. Jakten på en konge ( blogget om her) ble innkjøpt av Kulturrådet i 2007 mens Hjertet som ikke kunne brenne; en reise til Jeanne d’Arc (også blogget om før) ikke ble innkjøpt.

Og mens jeg nå sitter her kom jeg plutselig på en bok av Philip Newth som heter Pytonslanger i eddik og stekte elefantsnabler. Her forteller forfatteren om matens historie til bikkja si(!)– og altså med leseren som tilhører- mens han lager suppe. Samtidig tar forfatteren oss med i sine undersøkelser om matens historie og deler sin begeistring med oss. (Også denne boka har merkelappen skjønnlitteratur mens en seinere "oppfølger" er en rein faktabok).

Litt tilbake til Håndbok for André igjen. Boka har en liste bakerst over filmer du MÅ se før du blir 25. Det får da være grenser på hva man skal pådytte ungdommen! MÅ se, da gitt! Er det for pokkermegikke allerede nok kidsa MÅ gjøre hvis vi ikke skal legge enda flere steiner til byrden! Men i stedet for å hisse meg opp over denne obligatoriske lista eller at verken Fassbinder, Werner Herzog, brødrene Kaurismäki eller Ken Loach er med så slipper vi heller til Sha Na Na som her formidler ekte filmglede! Disse gutta har skjønt det! Og for at ingen skal ta MEG for noen utelatelsessynder så tar vi med The Drifters også. (Legg merke til DEN falsetten da folkens!)

There is a war out there

Noe sier meg at dette året er det store debutantåret når det gjelder barne- og ungdomslitteratur. Med denne bloggposten er jeg kommet opp i ikke mindre enn 13 ! Men som vanlig er det vel andre debutanter som kommer til å få oppmerksomhet i pressa! Noe jeg har gjort en del rabalder av før!

Hvis den forrige debutanten jeg blogget om vipper litt ut i parodien er det ingen ting mot Foreldrekrigen av Erika Fatland. Hun tar den bare helt ut! Humoren er drastisk og får en til å tenke både på Roald Dahl (Georgs magiske medisin) og Stein Erik Lundes Eggg. (Det med tanta!) Men hun gir seg ikke med det, her bryter det ut i full krig mellom foreldrene med alle virkemidler i bruk; både barrikader og bomber. Hovedpersonen er Amanda 10 år og med i handlinga er også en gammel pensjonert yrkesmilitær, Obersten. Som er på jentungens side og får brukt all sin kløkt ervervet etter en lang karriere. Av det litt outrerte persongalleriet vil jeg også fremheve morens elsker, den styrtrike 21 (!) år gamle Bob-Stian (!) med puddelen Diana og som ikke kan si ”r” men ”j”. Skikkelig buskis!
Dette går på ingen måte i dybden, men boka kan kanskje brukes som avreagering eller terapi for barn med foreldre som ikke kan holde fred og det er jo ikke tvil om hvor forfatterens sympati ligger. Hun får virkelig fram hvor dumme foreldre kan være.

Boka fikk meg til å tenke på en SÅ 80-talls film; nemlig Down and out in Berverly Hills. Høydepunktet i den filmen som ellers ikke var så mye å skryte av var denne scenen med Little Richard. ( Ikke helt topp kvalitet på videoen.) Egentlig vil jeg si at det var Little Richard som reddet hele filmen. Jeg prøvde å lete litt etter den scenen der denne fargerike artisten synger, men kanskje jeg ga opp for tidlig. Så da kan vi jo ta denne YouTubevideoen i stedet (nei dette har i hvert fall INGENTING med norske barnebokdebutanter å gjøre eller samlivsbrudd å gjøre, men kvaliteten på videoen er bedre) og hvor selveste Ray Charles introduserer!

Og til slutt kan vi kanskje roe oss ned med eit par lettlestbøker, også av debutantar. Dei er komne ut i Samlagets Komet - serie, den eine er grøn og den andre gul kva no forskjellen mellom desse fargane var att!

Randi bur i koffert er rett og slett ein litt morosam vri på korleis barn tar faste uttrykk bokstavleg, her altså å bu i ein koffert. Så er det berre å sjå om ungane og vil vere med på moroa. Boka gav meg og nokre assosiasjonar til Tore Renbergs Sinus i Sinus frå 1996 der han Sinus heilt bokstavleg ”går inn i seg selv”.

Lettelestsjangeren er ikkje enkel, noko Kjersti Scheen kjem inn på her, forfattarane har ikkje mykje plass til å utbrodere karakterane. Men eg synst at Liv Oddrun Larsen får det ganske bra til i Verdas finaste lappar som er ei lita kjærleikshistorie frå barneskuldmiljø. Desse bøkene er og delikate, noko heilt anna enn dei nitriste (både i innhald og utsjånad) Siriusbøkene fra 70 – talet! Som berre osa fordegsomikkjegreierålesenokoannastakkarsdegdåskaldetikvartfallikkjeveremorosamt!

PS: Ad Etiketten Lettlest. Jeg ser at jeg har brukt "Lettlestbøker" og "Lettlest" om hverandre. Hvorfor husker jeg ikke nå, antakelig har jeg vært litt i ørska!

Jo mere vi er sammen, er sammen...

I denne boka er det "barna som tar makten" i tråd med tittelen på en gammel bok fra 70 - åra. (Den gule boka dere (som har levd en stund) veit. Assosiasjonene går også til "Heia Gamleparken" av Sidsel Mørk, kostemarsj på Tirilltoppen av Anne-Cath Vestly med flere bøker i samme sjangeren. Jon og vennene hans (som jeg antar i alder er 10 - 12 år) vil altså rive alle de høye tregjerdene som fremdeles finnes mellom bakgårdene i de gamle bygårdene i Oslo, her på Grünerløkka. De voksne i boka er ikke så tente på idéen men ***SPOILER*** unga vinner til slutt. (Eller kanskje ikke SÅ stor avsløring for den voksne leseren i hvert fall, det ligger vel egentlig litt i korta!)

Vi møter et variert persongalleri, hvor spesielt de voksne er trukket noe ut i karikaturen, antar at det er tilsiktet. Jeg lurer jo også litt på om hvor mange gutter på Jons alder som ville ha uttrykt seg slik han gjør. Jeg - fortellingenes største utfordringer når barn er hovedpersoner må være å få det til å virke troverdig for leseren. Dette har jeg blogget om før en gang men finner det ikke igjen. Skitt au!

""Empati" er egentlig noe man må gå i barnehage for å lære. Det handler om å bry seg om åssen andre har det. Men noen av oss kontantstøttebarn lærer det merkelig nok også" s 19

"Det er som du sier, Irvina. Man blir sterkere når flere står sammen. Det er derfor de voksne har fagforeninger. Vi må slå oss sammen og slåss for det vi trur på" 46.

"Hva synes dere - skal vi gi dispensasjon fra streiken noen timer i anledning arbeidernes dag?" (s 119) (En metode unga bruker er altså klemme og snakkestreik, inspirert av Aristophanes Lysistrata)

I sannhet et modent barn.

«Faren min er homse. Mora mi er lesbe. Og de bor i hver sin toroms leilighet ved siden av hverandre i første etasje i en bakgård. Det er her problemet ligger" (s 6) .

Og så kommer det lille (tilsiktede?) overraskelsesmomentet i neste setning, det er altså ikke foreldrenes legning som er problemet men livet i den mørke bakgården. Der sola ikke kommer til. I et intervju på Barnebokinstituttets websider sier forfatteren:

"Det var et helt bevisst valg. Ved å skildre en familiesituasjon som fremdeles ikke er helt vanlig, prøver jeg å si noe om fordommer. Man forventer kanskje at Jon og foreldrene hans er spesielt tolerante, men kanskje har de bare andre fordommer enn de vi vanligvis snakker om."

Selv ikke homser er uten fordommer altså, i tilfelle noen skulle leve i den villfarelse.

Boka dreier seg som det kommer fram av ovenstående om å overvinne fordommer, at jo mer vi er sammen jo bedre er det og dessuten om vennskap og hvor dumt sjalusi er. Og det kan jo alle være enige i. Boka er heller ikke uten varme. Og – jo da - la oss gi forfatteren kred for å bringe inn andre famileformer enn de sedvanlige i barnelitteraturen. Men snart må det vel være mulig å skildre ikkeheterofile familieforhold uten å tematisere det slik som det i hvert fall til en viss grad gjøres også i denne boka. (F. eks s 55) Kanskje det rett og slett ville bidratt like mye til å bekjempe homofobiske holdninger hos den oppvoksende slekt.

Bare et lite spørsmål til slutt. Jon sier på side 69 :

"Ha'kke mobil," sa jeg. Det var en av forbannelsene ved å tilbringe livet i en bakgård. Du trenger ikke mobil når du aldri er mer enn ti meter fra mora di."

Føritida slapp da unga ut av bakgårdene lenge før de var 10 år gamle. De løp rundt på Løkka og laget dævelskap, blant annet på "bibbern". (Huff og huff, kanskje like greit å holde dem inne innafor porten!)

Skal ikke gjøre noe stort nummer av det men SANG virkelig Bliz-generasjonen "Riv ned gjerdene"? Trodde den var forbeholdt vår generasjon?

Så litt musikkreferanser igjen - for ørtende gang på denne bloggen - denne forfatteren vil her gjøre et slag for Jokke og nå er det denne sangen som gjelder! Og siden vi nå har vært inne på "Riv ned gjerdene" så kan vi kanskje ta med originalen, hvor det opprinnelige budskapet dreier seg om litt andre ting enn oppgradering av bakgårdene på Løkka.

Og jammen fikk jeg ikke i folkeopplysningens navn lyst til å ta med Savage Roses "Solen er også din" (bare overse lysbildeprogrammet) også, laget da de bodde på Vesterbro i København, den gangen et forslummet strøk som også Dan Turell har skrevet om, men i dag litt mer hipt. Akkurat som "Løkka" altså.

PS: I tilfelle noen skulle misforstå; det er ikke noe gæernt å skrive barnebøker fra Grünerløkka. Det skal da bo unger der også. Både dævelunger og de litt småprektige veslevoksne!

Og så har jeg plutselig lest noen bøker igjen

MEN FØRST EN VETERAN
Klaus Hagerup har kommet ut med barnebok igjen, for første gang siden 2005. Boka er skrevet i en eventyr- eller kanskje heller fabelform. I sentrum et søskenpar, Marianne og Henrik. Henrik mistet stemmen etter en ulykke, han sitter i sin egen verden på rommet sitt og bygger med legoklosser. Familien har en bruktbutikk som går mildest talt dårlig. Boka forutsetter at leseren kan godta at familien prøver å leve av å selge glansbilder og autografer med grisetegninger. Leseren må også godta at Marianne begynner å samle stemmer i hodet sitt ("stemmebank") som hun med hjelp av vennen Vemund selger til interesserte. Boka har humor men Hagerup har vært morsommere før. Det beste med boka er søskenkjærligheten mellom de to søsknene. En sympatisk bok men ikke forfatteren på sitt beste.

SÅ EN DEBUTANT
Så har jeg lest en debutant igjen, den 8. (hvis jeg ikke har talt helt feil) i år, og ennå gjenstår det noen. Handlinga i Alt kan reparerast; ei slags julehistorie av Eivor Vindnes finner sted i en bygård befolket med et noe snurrig persongalleri, blant annet den avgående vaktmesteren Børre og de eldre søstrene Pomp og Prakt som ikke har det helt greit sammen. Hovedpersonen er Anton, bokas eneste barn, som til slutt ordner opp i alle problemer til alles tilfredshet. Slik jeg forstår det er bokas hovedtema vennskap. Språket er godt og småsprelsk med en del ordspill men tror nok at forfatteren trekker store veksler på unge leseres tålmodighet. Boka kan bli noe pratsom og jeg er heller ikke sikker på om disse selsomme personenes små og store problemer vil fenge ungene.

SÅ FANTASY IGJEN
Og så har jeg endelig fått lest årets norske fantasymurstein, Landet under isen av Lars Mæhle. Forfatteren har et imponerende prosjekt, noe etterordet med litteraturlista også viser. I boka finner vi kjente elementer fra sjangeren, den utvalgte (som tviler på sin rolle som utvalgt), gode og onde krefter, den siste striden (Narnia?) etc. Det jeg likte best med boka var den uanstrengte sjongleringa mellom handlinga i vår verden, med den jordnære og bistre etterforskeren Magne Jerstad som forsker på flere mulige mordsaker, og livet under isen, hvor det altså er en egen fantasy-verden. Ellers er det et variert persongalleri, boka er til tider svært spennende og mangler heller ikke humor. Som de fleste burde ha fått med seg er boka også nominert til Brageprisen, sammen med en annen Samlaget-bok; Tonje Glimmerdal av Maria Parr. Det ser for resten ut som at forlaget har feira denne begivenheten såpass ettertrykkelig at web-ansvarligen ennå ikke har sett seg i stand til å legge ut noe om dette på forlagets websider. Kommer nok.

OG ENDA EN DEBUTANT (SKAL DET INGEN ENDE TA!)
Til slutt nok en debut; Victoria vil fly av John Rørdam. Dette er en såkalt "Lesehesten-bok" om den 10 år gamle Victoria som har ambisjoner i hoppbakken. Og det er vel første gang i noen barnebok man kan lese om en jente som hopper på ski. Kred for det! Det jeg likte spesielt ved boka var at det var lagt vekt på japansk skihopping, med Noriakai Kasai i fokus. Det er jo noen år siden japanerne hadde sin storhetstid; den gangen de perfeksjonerte boklövstilen ut til fingerspissene eller kanskje mer korrekt skituppene, men japanerne kommer nok tilbake igjen for fullt før vi aner det! Børge Bredenbekks japanskinspirerte illustrasjoner følger opp teksten på glimrende vis. Forfatteren har selv drevet med skihopping og det merkes. Egentlig en flott debut!

Men nå tror jeg at jeg skal unne meg en pause fra barne- og ungdomslitteratur og lese denne boka som vårt lag ærlig og redelig vant på quizen på den siste Omnipax-festen!

Og så et par debutanter igjen

Tyver, trøbbel og en lysende KOMET er skrevet av Mari Kjetun og med denne boka vant hun Gyldendal og Norlis romankonkurranse 2008, hvor man etterlyste “spennende, gode, varme og levende fortellinger av i dag for 10-åringer.” Hovedpersonen er Tessa, hvor er far?, borte vekk, mor skal begynne i ny jobb som fengselsbetjent langt borti gokkiheita, og dette er langt fra første gangen de flytter.

”Ikke for det, jeg var vant til å drasse rundt på pappesker og all frossenfisken vår, men jeg vente meg ikke til å være hun nye i klassen” . (s 7)

Akkurat denne passusen likte jeg : ” drasse rundt på pappesker og all frossenfisken vår” Vi blir også kjent med en svær hund, Tyven, en eldre dame, en snill fange, som er mer enn normalt opptatt av astronomi, det viser seg at fangen attpåtil er ****SPOILER*** uskyldig, et tvillingpar omtrent like gamle som Tessa, den ene snill den andre ikke SÅ grei, dessuten blir mamma litt interessert i en kollega på jobben, Tessa er ikke like begeistret, og hvordan ender nå det mon?
Dette er en helt grei bok, småkoselig og med god moral.

Og litt heftig at jentungen kjører bil. (!). Dette må være det første barnet i norsk barnelitteratur som kjører bil!

Dessuten har jeg lest Bare en uke av Tone Ørvik. Dette er en atskillig mer alvorlig bok om gatebarn i Dublin. Hovedpersonen er ei ung jente, foreldrene vil reise til Sudan og jobbe som hjelpearbeidere, datteren må (motvillig) være med for å gå på kostskole, men i mellomtida tilbringer hun en måned i Dublin hos en venn av foreldrene. Hun kommer i kontakt med noen gatebarn og greier å overtale denne vennen hun bor hos til å få lov til å tilbringe en uke på gata. Dermed håper hun – hvis hun kan bevise for sine foreldre at hun klarer å gjennomføre ei uke i slummen – å kunne bruke dette som et pressmiddel for å slippe å reise til Afrika, siden hun da vil ha greid å samle nok erfaringer om all verdens elendighet. Hun kler seg ut som gutt og holder sin opprinnelse skjult.

• Hvordan skal man skrive om gatebarn? Barn og unge som lever i den verste elendighet.
• Og som har hatt noen opplevelser de færreste har ork eller muligheter til å leve seg inn i.
• Hvordan SKAL man formidle denne dævelskapen?

Forfatteren har altså valgt å skildre forholdene gjennom ei jente som frivillig har valgt en ukes ”turisttilværelse”. Hvis noen lurer : boka kommer også inn på de moralske aspekter ved å ”seile under falsk flagg” slik hovedpersonen gjør. Og så kan man jo bare gruble litt over sannsynligheten av at en voksen mann, som gjennom sitt arbeide selv kjenner miljøet ut og inn KAN la seg overtale av ei 14 år gammel jente til å la henne gå ute en hel uke i det slikt belastet miljø. Får sette det på kontoen for dikterisk frihet kanskje? Ørvik har selv jobbet som veileder ved et herberge for gategutter i Dublin, og burde vite hva hun skriver om. Boka gir et ”usminket bilde” som det heter uten at det blir spekulativt.

Apropos debutanter : til nå har jeg – med forbehold om å ha talt riktig - lest 7 av årets norske barne- og ungdomsbokdebutanter. Jeg har bestemt meg for at jeg fra nå av skal være forsiktig med å slakte debutanter. Jeg går inn i meg selv og tar sjølkritikk som en viss politisk gruppering sa i gamle dager. Hvis debutantene ikke blir anmeldt overhode, og de bare finner surmaga omtale på en tilfeldig blogg hvis de nå skulle finne på å google seg sjæl så er jo kanskje det litt trist. Og jeg har jo tidligere laget et aldri så lite poeng av at barne- og ungdomsbokdebutanter får særdeles lite oppmerksomhet i pressa i forhold til ”voksenbokdebutantene” . Ingen sammenlikning forøvrig men også Selma Lagerlöf tok de negative kritikkene av Gösta Berlings Saga svært hardt etter å ha jobbet flere år med denne debutboka.

Når dette er sagt kan jeg i hvert fall si så langt at etiketten ”mulig debutantpris 2009” fremdeles lar vente på seg. Men tar jeg ikke helt feil er det noen debutanter som gjenstår.

”Hardkokt språk og tøft miljø”

Vi møter de tre kameratene

• Johan, fortelleren,
• Qasim, med pakistansk opprinnelse som det heter, og
• Mounir, en gutt med palestinsk opprinnelse, som nettopp har opplevd at moren er blitt drept, faren er mistenkt men sporløst forsvunnet. De går siste året på ungdomsskolen og bor på Grønland – i Oslo
• Med i handlinga er også noen skikkelig rasistiske skurker; Gjedda, Bole-Tom og Scharnhorst med flere.
• Og Johans mor, som er av taterslekt og en av bokas særdeles sterke kvinneskikkelser.

Det er tydelig at forfatteren har klare pedagogiske mål med boka, som antirasisme og antihomofobi / homofili som de viktigste. Johan blir forelsket i Mounir og må - først motstrebende - innse at han er homofil. Nå har jeg vel lest mer intense kjærlighetshistorier enn i denne boka, men forfatteren skal ha kred for gode hensikter. Muligens skal han også vise oss at selv om du er homofil trenger du ikke være femi men kan godt være en skikkelig tøffing.

Antakelig har forfatteren også en intensjon om å beskrive en litt annen pakistaner enn vi vanligvis møter i pressa. På en telttur i Østmarka avslører Qasim en overlevelsesevne som ville fått selveste Lars Monsen til å framstå som den reineste grønnskolling. Med andre ord burde han være ferdig integrert, ikke nødvendig å sende denne gutten til Galdhøpiggen. Og apropos dette banebrytende integreringsprosjektet, rekk opp hånda alle nordmenn som har vært på Galdhøpiggen! Jeg har forresten vært der sjæl, for over 40 år siden, uten at jeg kan si om jeg ble en bedre eller verre nordmann av den turen. Tilbake til boka. Muslimen Qasim godtar usedvanlig lett at bestevennen er homofil, ikke det man forventer av en muslim kanskje, (ikke av alle etnisk norske heller for den delen) , men dette har muligens også et formål; å vise at ikke alle muslimer er homofobe.

Jeg er vel ikke helt enig med ”blurberen” Axel Hellstenius i at språket er så overveldes ”hardkokt” , fortellerstemmen er småtrivelig og boka er heller ikke uten varme. Selv om eller kanskje heller bortsett fra at Qasim nasker i butikken, og at de røyker og drikker er det snille gutter vi har med å gjøre.

Boka heter Jakten og er skrevet av Baroch Tendler, som jeg regner med er et psevdonym, forfatteren er debutant og i motsetning til de fleste av årets debutanter som jeg har lest til nå gjør han det ikke så fryktelig komplisert verken for seg selv eller leseren. Dessuten har boka humor, og ved et par anledninger er boka skikkelig spennende. Personene blir kanskje litt karikerte til tider, og sammenliknet med en annen debut, Engströms Dogge som jeg nettopp har lest, faller den jo helt igjennom - men da er det jo også en av Nordens største ungdomsbokforfattere vi snakker om. Nok om det : en helt OK debutant.

PS: Ad labelen ”homselitteratur”. Jeg veit ærlig talt ikke hva jeg synes om dette emneordet, men da får jeg i hvert fall samlet alle bøker med homofile i framtredende roller. Dessuten er det en litt for stor jobb å rette på det nå, siden man da må gå inn på hver bidige bloggpost - så vidt jeg har skjønt. Jeg har i hvert fall ikke funnet noen annen måte å gjøre det på. Da er det heldigvis helt annerledes når man katalogiserer i Bibliofil, hvis du retter et emneordet der har du gjort det en gang for alle. (Bibliofil : hvor mye får jeg for denne tekstreklamen? Eller må jeg sende regning?) En eller annen gang burde jeg kanskje gjøre et forsøk på å definere hva som er kjennetegner ”homselitteratur” eller ”skeiv litteratur”. Eller i det minste legge fram noen problemstillinger, i den grad dette har noen interesse for almenheten.

PS 2 : Noe annet som kan diskuteres er selve ordet ”homofili” . Land som det er naturlig å sammenlikne oss med som det heter, Danmark og Sverige for eksempel, bruker begge homoseksualitet. I dansk wikipedia er homoseksualitet ”omdirigert fra Homofili”, svenskene bruker ”homosexualitet”, mens vi nordmenn som de pingler vi er insisterer på å bruke Homofili. (Omdirigert fra Homoseksualitet ) Engelsk : Homosexuality. Tysk : Homosexualität. Fransk : Homosexualité. Og det var dagens språkleksjon.

PS 3 : Føritida, for eksempel for 40 år siden, var ordet homoseksualitet et ord man knapt torde å ta i sin munn. Ei heller skrive eller trykke. Og det er kanskje noe av forklaringen på PS 2. (Sex er jammen fæle greier!)

PS 4 : Apropos begrepet ”Homselitteratur” . Det kan alltid bli verre! ”Homoboka”, da Dagbladet! Nå får dagbladjournalistene ta seg sammen!

Og så litt tidsreiser igjen

Hvis noen allerede nå vil snakke om trender i årets barne- og ungdomslitteratur er tidsreiser et mulig forslag. Her er enda en barne- og ungdomsbok hvor forfatteren blander fakta og fiksjon, antakelig med de fromme forhåpninger å lure litt kunnskapsstoff inn hos unga.

Steinar Høiback har store ambisjoner med ”Gutenbergs hemmelighet”, en i følge forlaget ”kjempespennende historie som handler om skrift, symboler og fantasi” .
Boka er en ”reise gjennom skriftens historie” og handlinga går i korthet ut på følgende: Med hjelp av en gammel bok trykket av selveste Gutenberg som blir gitt som gave på fødselsdagen til hovedpersonen Sophus av dennes onkel Ludvig foretar vår helt flere tidsreiser. Sophus må tyde en rekke symboler, med hjelp av ”veiledere”; høyprofilerte personer fra historien som Homer, Stefanus, Vergil, Aleksander den store, Voltaire, Shakespeare, Snorre, Holberg og Wergeland. Målet er å finne en skatt, nemlig en svært så innholdsrik skriftsamling eid av Ptolemaios I. Denne kongen har igjen innflytelse på Gutenberg som ble født ca 1700 år senere (med forbehold at jeg har vært heldig med hoderegningen) – via drømmer. (Høres intrikat ut, ja!) Forfatteren selv sier at boka er ”en mellomting mellom Da Vinci-koden og Sofies verden”. (Om det blir den samme kommersielle suksessen nasjonalt eller internasjonalt gjenstår å se. )

Boka formidler svært mye historisk faktastoff, om skriftspråket, korsfarere, religionshistorie etc og kan nok by på visse utfordringene for mindre historisk interesserte unge leserne. Som metode for å fenge leseren og lose ham/ henne gjennom alt dette fagstoffet har forfatteren valgt spenningssjangeren. HVOR spennende boka er kan nok diskuteres, men Tom Egeland mener i hvert fall at boka er "Mystisk! Magisk! Og veldig spennende!" for å sitere blurben på omslaget.

Som ofte i denne typen litteratur er hovedpersonen litt motvillig og uinteressert, muligens et knep for at i utgangspunktet uinteresserte lesere skal kunne identifisere seg med hovedpersonen. Det kan derfor være naturlig å sammenlikne Sophus med den unge mannlige hovedpersonen i Helene Uris bok Anna på fredag (Gyldendal 1995) som handler om skpråkhistorie. Også i Uris bok møter vi flere personer fra fortida, men her skildret med atskillig mer humor. Akkurat det finner vi ikke så mye av i Høibacks bok.

Jeg er enig med den ellers svært så positive anmelderen i Tønsberg Blad i at man ”kunne nok ha ønsket seg en mer utdypende personskildring og bakgrunnsfargelegging av og rundt de mange sentrale personligheten som dukker opp”. Alle disse historiske personlighetene blir i det hele tatt temmelig hverdagslige.
I én episode i boka møter hovedpersonen endelig igjen sin mor som er død fordi hun ofret seg for ”saken”, ganske sterke saker egentlig, men fortalt på en måte som i hvert fall ikke griper denne leseren.

Jeg har – som jeg har vært inne på før - problemer med denne blandingen av kunnskapsstoff og skjønnlitteratur og har ennå ikke funnet noen bøker som har overbevist meg.

Da tror jeg heller at jeg vil slå et slag for historiske røverromaner som for eksempel De tre musketerer eller Ben Hur, sikkert stappfulle av feilaktige historiske fakta, men fengende og som kan gi noen ”knagger” å bygge videre på.

Ad labelen Hybridlitteratur : mulig at det kalles noe annet men er ikke sikker på hva!

Og så litt SF igjen

Vi møter Sebastian, som drømmer seg bort på morens kontor på Deichman (hmmm : en bibliotekar på Deichman med EGET kontor??) og plutselig havner i en annen verden i år 2085. Til å være under 80 år fram i tid har man kommet svært så langt med telepati ( til og med med hunder!) , tankekraft og healing.
Vannet har steget betraktelig, hele Deichman er under vann, dette grunnet et prosjekt som ble gjennomført i vår tid. Følg med nå:
Sebastian prøver å få sin far, som har en ledende stilling i Miljøverndepartementet, fra å godkjenne Futuraprosjektet, fordi Sebastian etter å ha besøkt framtida, skjønner hva dette prosjektet fører til. Og han ***SPOILER*** lykkes til slutt. Altså slik at den framtida han besøkte med de personene han der møtte ikke har eksistert likevel! Jeg innrømmer at SF ikke er det jeg har mest kompetanse på, men synes det kanskje blir litt lettvindt når det bare blir forklart i en epilog at ”han har laget et slags sidespor i tiden. Det livet de levde i 0 60 – 10 kom ikke til å bli levd likevel”.

Litt morsomt at handlinga er fra Deichman, skal ikke gjøre noe stort nummer av det men de bøkene som står oppover galleriet er ikke til utlån. ( s 34). Dette er bare hyllefyll for å unngå at det ser for tomt ut. Magasinbøkene befinner seg derimot i fire etasjer UNDER gulvet i voksenavdelingen. At personalet på Barneavdelinga på Deichman bare fant to bøker om drivhuseffekten og ozonlaget kan heller ikke stemme. Riktig nok ble Sebastian hjulpet av en praktikant, men så dårlig kan det da ikke stå til med bibliotekarutdanninga. Så dette må stå på kontoen for dikterisk frihet. Når forfatteren skriver at det er "utrolig" høyt under taket i voksenavdelinga har hun sine ord i behold, men er ikke adverbet "utrolig" litt forslitt?

Boka jeg snakker om nå heter Sebastian Land og Futuraprosjektet og boka bør først og fremst vurderes som en underholdningsroman med noggo (miljøvern) attåt. Kanskje boka burde ha vært korta litt ned. Jeg har lest de 248 første sidene av i alt 398 (!) og altså epilogen. Så med det forbehold at det er på de resterende sidene forfatteren virkelig briljerer tviler jeg på at dette blir en ”mulig debutantpris 2009”. Når kommer DEN boka for resten?

Boka, som er en bok i Ego-serien har forholdvis store typer og god avstand mellom ord og linjer. Til gjengjeld blir boka da på nærmere 400 sider. Det er ganske voldsomt til å være en barnebok og kan sikkert oppfattes som uoverkommelig for mange unge lesere. Får regne med at dette er et bevisst valg forlaget har tatt.

”Et magisk eventyr om vennskap og mot”

Boka har kommet ut i Gyldendals nye serie Les høyt! (Med utropstegn.) Om det betyr at

• boka er så vanskelig å lese for barn at den MÅ leses høyt,
• eller at boka er så god at den derfor MÅ leses høyt

er ikke lett å si men må nok si at det finnes bedre høytlesningsbøker. Jeg ville faktisk ha anbefalt mange andre bøker før jeg griper til denne.
Boka er skrevet i en ”eventyrlig” form men hvor mye MAGI det er i teksten kan nok diskuteres.

Hovedpersonen, Sille, rundt 9 , er ei jente som ikke blir sett, verken av foreldrene (det MER enn grenser til omsorgssvikt), klassekamerater eller lærere, og en dag våkner hun og tror at hun er død, fordi foreldrene som vanlig ikke legger merke til henne og dessuten snakker om noen som nettopp er død. Og siden ingen ser henne, verken hjemme eller i klasserommet, tror Sille at hun er blitt et spøkelse. Akkurat dette får jeg litt problemer med å tro på. Og det tror jeg at barn som ikke kan skille mellom å se i reell eller overført betydning også vil få. Så her må antakelig høytleseren ile til med en forklaring.

Sille møter tre sølvrever (påkledde dyr) som lever av stjeling. Hun får etter hvert dårlig samvittighet – og til slutt ordner alt seg. Mysteriet om hvem som egentlig er død oppklares også til slutt.

Forlaget reklamerer med ”ustoppelige dramatikk”, personlig ble jeg nok ikke så revet med. Men det er en del humor og noen gode idéer, det skal den unge forfatteren ha, selv om boka burde ha vært mer gjennomarbeidet og strammet noe inn. (For å sitere meg selv for ørtende gang.)

Felles for Gyldendals nye serien Les høyt! er formatet på bøkene. De er forholdvis brede, så linjene blir lengre, og bokstavene ikke så store og skriftbildet ikke fullt så ”luftig” som vanlig i bøker det forventes at barn leser selv. Ellers er det litt uklart for meg hvilke kriterier Gyldendal går etter når de velger bøker som skal egne seg til høytlesning! Det ser ut som at etiketten Les høyt! er ny for året. Klabert av Tor Åge Bringsværd fra 2008 som er en bedre høytlesningsbok er ikke utstyrt med denne etiketten. Men heller ikke Frekke Fredrik av Ole Lund Kirkegaard som kom ut i år. Og da gidder jeg ikke spekulere mer om Les høyt!-serien til Gyldendal.

Jakten på det forsvunne foster

NB: Sarte sjeler, kanskje spesielt menn, bør kanskje holde seg unna denne blogposten. Kom i hvert fall ikke etterpå å si at du ikke er blitt advart!

Hulderhaugen er enda en bok i serien EgoSpenning, og her spares det ikke på effektene. Av ingrediensene kan nevnes: huldre (som fra tid til annen viser seg fram for utvalgte) , hekser, jordmødre, kvinnefellesskap, blodskam, nedgravde morkaker og fostre. I det hele tatt er det mye blod i denne boka, men altså uten en eneste vampyr denne gangen. Dessuten dreier det seg om skjøte på en eiendom, arv og drukningsulykke. I sentrum Tone, 12 år, litt einstøing, med detektivegenskaper. Kan jo ta med Erik også som hun ****MULIGENS EN SPOILER?*** ganske raskt blir kjæreste med. En grei gutt. Tone blir besatt av å finne et foster (!) og forøvrig er intrigen mildest talt mangslungen.

Innafor sjangeren spenning kan man godta litt ekstra, men synes kanskje det går litt langt at en hund hjelper sin eierinne ****EGENTLIG EN SPOILER??*** å grave ned en morkake (!). At Tone med (riktignok en noe motvillig) Erik til hjelp tør å grave etter et foster(!) er kanskje heller ikke helt sannsynlig? Jeg kan heller ikke skjønne at det er mulig for en 12 år gammel jente å drømme at hun sitter i en gynekologstol(!). Får sette det på kontoen for dikterisk frihet. Jeg har også litt problemer med å forstå at Tone kan bli SÅ opptatt av skjebnen til en voksen kvinne som hun treffer forkommen i et forfallent hus.

Forfatteren vil tydelig slå et slag for overgangsriter; som når moren foreslår å ”markere” datterens første menstruasjon. (Kan ikke dy meg nå altså; men når man som i denne boka får så detaljert beskrevet hvilke følger denne overgangen ”fra barn til kvinne” kan resultere i må leseren virkelig lure på om dette er så mye å feire!) Boka er beregnet på alderen 11 til 14 år, men kanskje med risiko for å virke litt tantete, skulle jeg tro at dette er litt sterk kost for en 11 – åring?

Forfatteren er debutant og det skal hun ha : ambisjonene har vært høye!

Til slutt : Vil de til slutt finne fosteret? Eller finner de bare morkaken? Følg med! Følg med!

PS: begrepet ”blodig krim” har liksom fått en litt annen dimensjon etter dette!