lørdag, januar 31, 2009

Nei, hva pokker gjør man

når det i en bok gis uttrykk for en holdning (her homofobi) som man som formidler ikke kan stå inne for? (Litt tung setning kanskje). Er det ikke (dessverre fremdeles) nok fordommer mot homofili blant ungdommen om ikke forfatterne skal fyre enda mer oppunder?
”Men sikkert er det bare jeg som er gammeldags, sikkert er det bare jeg som leser det som ikke må leses, sikkert er det bare jeg som ikke tåler at "soper" (altså, jeg, eller: de 25% av den norske ungdommen bl. a. mellom 12 og 14, altså lesere til denne boken, som allerede tenker på å ta livet sitt fordi de føler seg utilpass og truet pga. å være "soper") blir skikkelig nedsparket og redusert til å spille hund mens tre andre ungdommer bare ler av ham”
skriver JB i en kommentar i denne bloggposten. Dette traff meg rett i mellomgulvet! (Boka JB sikter til er Uten filter av Jon Ewo. Ingen tror vel at Jon Ewo selv er homofob, intensjonen er nok å gi et realistisk bilde av tøffe men ikke helt reflekterte gutter i 17 – års - alderen. )

Her et annet eksempel: i 2002 kom Hippie av Arne Ruset ut på Samlaget. Handlinga er fra 60 –åra. Altså fra min egen ungdom. Her var det et innslag hvor noen ungdommer møter en full homofil (eller homoseksuell som det het den gangen i den grad man i det hele tatt turte å ta ordet i sin munn, og det er kanskje derfor det heter homofil i Norge i dag i motsetning til andre land som det er ”naturlig å sammenlikne seg med” men det er en annen diskusjon og dermed har jeg vel skrevet nok en parentes som er i lengste laget) mann. Fylliken er nærgående mot hovedpersonen som blir litt skrekkslagen, men prøver å takle det på en ”tolerant” måte samtidig som han gjør sine refleksjoner som er preget av fordommer og temmelig ville forestillinger. En voksen leser veit at slike holdninger og tanker var typiske for den tida (før loven som forbød homoseksualitet i 1972 ble opphevet) hvor de mest liberale mente at det var ”synd” på de homofile for de kunne jo ikke for det selv stakkars. Og holdninger hos de mindre liberale kunne jo skremt faen sjøl på flatmark! (Det er ikke til å komme forbi at verden tross alt gått litt framover).

Problemet er at ungdommen ikke har denne kulturhistoriske bakgrunnen, derfor er det problematisk når dette innslaget kommer i en ungdomsbok. Men OK, boka er skrevet, den er ellers helt OK, ganske morsom og gir et fint tidsbilde så hva gjør man som formidler? Jeg skulle ønske at de omtalte avsnittene ikke hadde vært skrevet men kan jeg derfor la være å ta inn boka i biblioteket? Skal den plasseres i fast magasin? Skal jeg la være å snakke om den?

Et annet eksempel er Redderen i rugen – The catcher in the rye av J. D .Salinger. Boka er en klassiker, flere forfattere refererer til boka, og mange unge også i dag vil nok kjenne seg igjen hos hovedpersonen Holden. Som er bokas forteller men homofob som bare pokker. (Jeg fikk sjokk da jeg leste den! Riktig nok den gamle oversettelsen fra 1952.) Skal man da la være å ha boka i ungdomshylla? Skal boka plasseres bare i voksenavdelinga?

I 1977 (et par år før jeg startet min lange barne- og ungdomsbibliotekarkarriere) kom
Kom deg unna Shelley av Gertrude Samuels ut på norsk i den populære Ung – i dag serien. (Ja den finnes fremdeles 7 (!) eksemplarer på Deichman, men ta det med ro folkens : alle står trygt planta i magasinet. (Kanskje smart å kaste noen før flyttinga, Deichman?) ) . Denne boka er en ”sosialrealistisk” bok om en ung jente på rømmen. Hun møter lesbiske jenter som blir framstilt som ”busemenn” (busekvinner?) og disse er omtalt som en latent trussel i hele boka. (Jeg veit at boka var omdiskutert, og da jeg begynte som barnebibliotekar på Tveita filial kasserte jeg like godt boka. Var dette sensur? Mulig. (Kanskje på sin plass å presisere : sensur er ikke det samme som bokvalg).

Og tilbake til Uten filter, som etter min forstand er en av de beste bøkene av denne forfatteren. Så vidt jeg husker mente også den danske litteraturviteren Torben Weinreich at denne boka var den beste norske ungdomsboka det året den kom ut. (Noe fritt fra hukommelsen). Jeg innrømmer at jeg ville hatt problemer med fjerne boka fra hylla.

Så et eksempler som ikke har med homofobi å gjøre men rasisme. I 1985 (siste gang i 1989) kom Doktor Dyregod (Torbjørn Egners oversettelse) ut i nytt opplag. Egners oversettelse er mer vennligsinnet enn originalen, mer neddempet og forkortet, Egner var en snill og vennlig mann (jeg gidder ikke å rippe opp i Hottentottdebatten en gang til) men – boka HAR rasistiske og imperialistiske holdninger. Samtidig har boka litterære kvaliteter og passet også godt til høytlesning også for de minste. Nyutgivelsen ble diskutert på et bokmøte men det var relativt bred enighet om at vi ikke kunne drive med ”sensur”. Men : hvis en afrikaner hadde konfrontert oss (meg) angående boka så hadde jeg hatt store problemer med å forsvare den. Andre eksempler er ”klassikere” som Kong Salomos miner av H.R.Haggard og liknende bøker som beskriver urbefolkning som ”ville”.

Tilbake til spørsmålet. Hva gjør jeg ? Forfatteren HAR altså valgt å skrive noe som jeg selv skulle ønske at han/ hun ikke hadde skrevet. Og KAN forsvare seg med at skjønnlitteraturen er en gjenspeiling av livet og det samfunnet vi lever i.

Skal jeg som formidler for barn og ungdom
  1. fjerne boka (sensur vil noen kalle det)
  2. eller gjøre som strutsen - stikke huet i sanden og håpe på det beste?
Og så? Etter 4450 tegn: hva blir konklusjonen?
Jeg ser ingen annen mulighet enn alternativ 2!

Det er selvfølgelig forskjell på AKTIVT å formidle boka (for eksempel ved klassebesøk) og bare la den stå på hylla!

torsdag, januar 29, 2009

Mine damer og herrer, Ladies and Gentlemen, mina damer och herrar, Mesdames et Messieurs!!!

Endelig er boka her!
Takk til Anne Horn på Omnipax som gjorde dette mulig! Og Lise Männikkö som har skrevet boka!

Skriften i mørket er en enestående bok om Louis Brailles dramatiske liv og kamp for blindeskriften! I tekst og bilder! Og også litt om norske forhold. Jeg vil absolutt anbefale ALLE å skaffe denne boka!

FYLL hyllene i bibliotekene !!!!

mandag, januar 26, 2009

Nei da, jeg har ikke glemt mandagsmusikken!!

Siden jeg nettopp er kommet hjem fra et hyggelig besøk på indisk restaurant, hva nå den het igjen, den ligger i hvert fall på hjørnet Oskarsgate - Frognerveien, nam nam mmmm... så synes jeg at det er på sin plass å legge ut litt indisk musikk i min populære serie høydepunkter fra mitt umusikalske syrehue! Vi som har levd en stund husker godt den indiske bølgen som influerte populærmusikken i slutten av 60 - åra. Ladies and gentlemen : Ravi Shankar! Og her kommer linken til denne fantastiske YoyTube-videoen. Snurr film!



Nei pokker heller, vi tar vel en til når vi først er i gang!

søndag, januar 25, 2009

”Jeg er ikke sånn”

Historien om Trine og Vilde i boka ”Det farlige kysset” av Kjetil Johnsen (del to i serien 3 venner nettopp blogget om her) er – typisk for en såpeserie - kryssklippet inn i resten av storyen og handler altså om gryende lesbisk kjærlighet, et tema det som kjent ikke finnes for mye ungdomsbøker om.

Johnsen er som kjent (?) ikke den første mannlige forfatteren som skriver om lesbisk kjærlighet.
Hans Petter Laberg var den første NORSKE forfatteren overhode som skrev om en lesbisk hovedperson i boka ”Biter av en historie” i 1996. (Noen råtne linker på nettsida) I grevens tid da det til da knapt fantes ungdomsbøker med lesbiske jenter i hovedrollen.

Et annet eksempel vi kan ta med på menn som skriver om lesbiske er tegneserien Ugler av Martin Ernstsen (omtalt av JB i denne fransk/tysk/norske bloggen).

Omvent skrev Eivor Bergum i boka Fløtepus ( Tiden 1996) om et forhold mellom to homofile 17 år gamle gutter. (Dessverre en ikke helt vellykket bok, men antakelig godt ment).

Blei også frista til å ta med den homofile forfatteren Per Knutsens bok Hilsen en som elsker deg (Cappelen 2003). Dette er en bok om kjærlighet og forelskelse blant 11 – 12-åringer, hvor altså en av personene er en homofil gutt på 11. Hovedpersonen Maria er derimot forelsket i Torbjørn og i de to påfølgende bøkene i serien er det Maria vi følger. Per Knutsen har også skrevet flere andre bøker om heterofil kjærlighet. Det samme gjelder forøvrig også Tor Fretheim.

Hvorvidt det er homofile/ lesbiske forfattere som er de beste til å skrive om homofil eller lesbisk kjærlighet kan sikkert diskuteres ( skulle tro at den litterære kvaliteten også spiller en rolle) men regner med at det i hvert fall kan ha betydning for unge lesere.

Så litt om den noe homofobe tittelen ”Det farlige kysset”. Jeg mener likevel at tittelen kan forsvares :
  • Hvis du står i nærheten av en ungdomsgjeng tar det ikke lang tid før du hører uttrykk som ”homo” omtalt i ikke altfor flatterende vendinger.
  • Også forskning viser at det er alt annet enn uproblematisk å stå fram som homofil på ungdomsskolen.
Så at Trine og Vilde blir skremt av sine nyoppdagete lesbiske følelser kan sett på bakgrunn av ovenstående være realistisk. Deres følelser for hverandre er forøvrig helt OK skildret, faktisk med en varme som ellers savnes i bøkene. Om enn noe tamt og forsiktig. Siden får spesielt sportsjenta Trine kalde føtter :
”Jeg klarer ikke å late som ingenting. Alle kommer til å oppdage det! Vi må slutte! ” (S 132.)
Side 180 :
- Jeg er ikke sånn!
- Sånn! Er du ikke sånn!
- Jeg er ikke lesbisk!
- Tror du JEG er lesbisk, da? Tror du jeg flyr rundt og er kåt på alle jenter jeg ser?
(Og fortsettelse følger muligens i neste bok. )

Jeg får problemer når en lesbisk kjærlighetshistorie må utvikle seg til noe såpass negativt ladet i en populær ungdomsserie. (Og det i en bok som kom ut i 2007!) Og unødvendig og i det hele tatt uforståelig etter filmer som Fucking Åmål, serien Sugar Rush og det faktum at stadig flere lesbiske idrettsutøvere med Gro Hammerseng i spissen ikke ser noen grunn til å skjule sin legning.

Nei, da anbefaler jeg heller Body Effex (Omnipax 2007) av Bente Clod som selv deltok aktivt i den lesbiske kampen i 70 – åra. (Blogget om her). Bind to i denne serien er kommet ut på dansk men dessverre er den ikke oversatt.

PS : Denne boka kommer vel vel strengt tatt ikke under kategorien "Lesbisk litteratur" eller "Homselitteratur" men da får jeg i hvert fall samlet bøker med homofile/ lesbiske i hovedrollen(e).

”Hvorfor er det bestandig så mye dritt?”

Sitatet er tatt fra første bok i serien 3 venner av Kjetil Johnsen. Egentlig hadde jeg vel tenkt å prøve å vri meg unna hele denne serien som til nå HJELP!!! er kommet i 10 bind. Men etter krav fra en av lånerne mine fikk jeg jo en straffelekse.

Serien går i korthet ut på ... eller første bok starter med at et ungt par bader, han vil ha sex og hun vil vente. Siden vi ikke møter dette paret siden i serien (eller det vil si i hvert fall ikke i de to første bøkene som jeg har lest) henger vel skildringa av denne spenningen mellom disse strengt tatt ikke på greip, men i hvert fall så oppdager de et lik i sjøen, en ung jente. Så går vi tilbake i tid, 21 dager før mordet, og vi møter hovedpersonene, 4 jenter rundt 15. Siden skal vi altså følge disse jentene dag for dag fram til mordet. Hvem er det som blir drept? Følg med følg med! Forfatteren har før skrevet manus til såpeserien Hotell Cesar, og bøkene følger såpeserienes formel.
  • Kryssklipping
  • Nick, litt eldre enn de andre, fosterbarn, med en mystisk fortid, er han farlig???
  • ”Fostersøster”, en liten 7 års jente som er synsk (?) i hvert fall ikke en helt vanlig 7-åring
  • Skurken, læreren Synnøve Viksveen, bruker stygge metoder som utpressing
  • Og hvem skriver den dagboken?
  • En alkoholisert mor
  • Faren til en av jentene er antakelig utro med
  • mora til en av de andre
  • En av jentene legger ut bilder av seg selv på nettet, og er antakelig på farlige veier
  • Fester, fyll og annen moro
  • Intriger
  • Voldtektsbeskyldinger
  • Lesbisk kjærlighet
(Ja, jeg burde kanskje ha lagt ut en spoilervarsel. )
Jentene skal være svært forskjellige, men vi kommer jo ikke akkurat under huden på dem, og i første boka fikk jeg faktisk litt problemer med å skille dem fra hverandre.
Da finnes det venninne - serier med atskillig mer varme og innlevelse som burde ha mer å gi til unge lesere, som for eksempel for eksempel Ann Brashares serie om de fire jentene og den magiske buksa, C. B. Lessmans Sister-serie, eller Jacqueline Wilson serie med flere men selvfølgelig har ”mine” lånere krav på den samme dr... unnskyld triviaen som alle andre.

Vanligvis pleier det å greie seg med å lese den første boka i en serie, men når den andre boka altså handlet om gryende lesbisk kjærlighet blei jeg jo litt nysgjerrig. Men siden denne bloggposten begynner å bli farlig lang, begynner jeg like godt på en ny. Følg med, følg med!

EDIT nov 2009 : En korrigering : forfatteren har IKKE skrevet for Hotell Cæsar. Da jeg skrev det må jeg ha vært bevisstløs i gjerningsøyeblikket!

fredag, januar 23, 2009

Og da skulle jeg vel være klar for 2009

Etter at jeg endelig - etter en aller siste krampetrekning - har kommet meg helskinnet gjennom 2008-bøkene er jeg klar for en ny sesong.

Nytt år, nye takter:
Jeg kommer ikke lengre til å legge alle årets barne- og ungdomsbøker i en egen bloggpost, slik jeg har gjort med 2008-bøkene. (Som det kommer fram her har jeg lest 88 av barne- og ungdomsutgivelser i 2008. Og det er jo slettes ikke dårlig om jeg skal si det sjæl.) For b&u – bøkene planlegger jeg å lage en ”Etikett” med ”2009 – bøker” for å ha dem samlet. I hvert fall når jeg husker det.

Ellers kommer det vel til å rusle å gå på sedvanlig vis, men jeg kommer ikke til å være like samvittighetsfull med å blogge om ”alle” bøker jeg leser. Jeg kommer til å fortsette med å legge ut YouTube-videoer i tide og utide, trass i virusfaren, mens bilder fortsatt skal glimre med sitt fravær på denne bloggen. Bilder finner du derimot til gangs her. Og ellers skal jeg holde stø kurs uten altfor mange utskeiinger, oppføre meg så pent jeg kan og ikke bruke alt for mange stygge ord. Og prøve å stave mest mulig riktig, uansett hvilket målføre jeg benytter mens kommareglene (fortsatt) får seile sin egen sjø.

Jeg tar gjerne i mot flere kommentarer på de bøkene jeg skriver om. Kommentarer bidrar til å heve enhver bloggpost! Det er da ikke bare jeg som leser barne- og ungdomsbøker i dette landet og jeg veit at jeg har noen lesere. (Før jeg skrudde av sitemeteren : opptil 60 treff om dagen. I gjennomsnitt noe lavere. ) Bare trøkk til! Jeg er vel den bloggeren her i landet som har lavest terskel for å ta i mot kommentarer, du trenger ikke en gang en ”ordbekreftelse”. Så hvis du klør deg i huet og LURER på om du skal komme med en kommentar : just do it som det heter i Nike-reklamen. Det trenger ikke å være så gjennomtenkt. Meningen med denne bloggen er jo at den skal være et fora for folkelige utvekslinger om litteratur. Jeg tåler godt at folk er uenige med meg, jeg prøver å svare alle som kommenterer, og – om jeg skal få si det sjæl - jeg er alltid høflig og grei! (For å si det litt fritt etter Arne Næss : jeg er en prektiggris! Eller for å moderer meg aldri så lite grann; jeg prøver.)

Ellers ser jeg at jeg i 2008 hadde nesten 40 færre bloggposter enn i 2007 og det er kanskje like greit.

torsdag, januar 22, 2009

Og vinnerne ble : (Straffelekse aller siste episode)

Siden sist har enda noen av bøkene utgått. Ingen nevnt alle glemt. (Så får jeg heller stå skolerett og bekjenne min inkompetanse dersom noen av dem skulle motta noen pris. Og skyndte meg å sette dem i produksjon og gjøre gode miner til slett spill slik jeg pleier! )

Disse bøkene går videre til NLB's innholdsrike server!!!!! :

Bringsværd, Tor Åge : Klabert (Gyldendal)
Etter å ha lest litt mer : absolutt mer positiv nå. Det beste med boka er forfatterens gode og lune fortellerstemme. Muligens er noe av budskapet at vi må passe godt på eventyrene og ikke kødde det til. Boka har humor som appellerer til flere aldersgrupper. Fin til høytlesning som det heter. Eventyrene er tatt fra Brødrene Grimm og Asbjørnsen & Moe. Den fine barnesangen om Trollmor som har lagt sine 11 små troll er også representert og det fikk meg jo til å tenke på denne fine franske vuggesangen (med flere!) framført av Colette Magny som kanskje ikke så mange andre enn jeg her i landet kjenner til. (Der tok jeg muligens en litt grov sjanse! Under en uke til frankkurset begynner igjen nå!) Et viktig NB: Boka egner seg IKKE for barn før de først har fått originaleventyrene! Får håpe at målgruppa er større enn fryktet!

Bøgh Andersen, Kenneth : Antiboy Pissemaurbittet (mangschou 2008)
er en spenstig bok med humor. Om et mobbeoffer som blir superhelt på litt spesielt vis. I motsetning til Gummitarzan av forfatterens berømte landsmann klarer vår helt å beholde sine nyervervede superkrefter. Kan neppe gi trøst til mobbeofre men kanskje fungerer boka som terapi?

Knudtsen, Ingar : Ensomheten er en sang (Gyldendal)
Jeg fikk stor sympati for denne boka selv om den burde ha vært stramma en del inn. Det er litt mye forfatteren vil ha med i en og samme bok, blant annet et element av ”magisk realisme” som i hvert fall ikke jeg kjøpte. Boka baserer seg på forfatterens egne opplevelser på et sanatorium i 1950 – åra og handler blant annet om kjærlighetheten og døden, autoritære sykesøstre, tyskerunger, Radioteateret, om hvilke bøker ungdommen leste den gangen, og selvfølgelig med musikkreferanser fra denne tida men akkurat disse kan du sjekke sjæl. SKAL jeg klemme noe ut av You-tuben igjen (ha ha den var god, håper dere fikk med dere den!) så velger jeg dette gamle opptaket av Leadbelly. Forfatteren har brukt av sine egne opplevelser som tuberkulosepasient på Reknes Sanatorium i 50 – åra. Han har et hjerte langt ute mot det frihetlige venstre, noe som også kommer til uttrykk i boka og – det må innrømmes – kanskje har påvirket denne leseren aldri så lite grann.

Og så en på tampen:
Midnattsbarn av Benni Bødker (mangschou 2008)
Dette er en enkel og lettlest vampyrbok med en gutt på rundt 12 (?) og hans tøffe blinde lillesøster i hovedrollen. Ingen ”stor” litteratur med anvendelig. Denne skal vi i hvert fall ha på punkt! Barnebokkritikk.no slakter boka, men jeg godtok alt og syntes faktisk at vampyrfesten var skummel! Og jeg er ikke akkurat av de mest skvetne når det gjelder skrekkbøker, noe jeg har vært inne på før, men gidder ikke å finne fram noen gamle bloggposter nå.

Om metoden parallellesning :
  • Kanskje jeg hadde litt for mange bøker?
  • Og – litt for teflonisk hukommelse, spesielt med tanke på at jeg drev med parallellesning parallelt med denne parallellesningen.
  • Kanskje halvparten av de opprinnelig 10 ( + en på tampen + noen til som jeg planlegger å komme tilbake til) hadde vært nok.
Jippie jippie : endelig er jeg ferdig med 2008 – sesongen. Kjære lesere : hvis dere mener at jeg mangler noen titler så skrik ut : til fortred for meg men til glede for mine lånere!

mandag, januar 19, 2009

What'd I Say!

I serien ”Høydepunkter fra mitt umusikalske surrehue” er turen i dag kommet til ingen ringere enn Ray Charles! Her slipper vi til den største rhytm and blues – artisten gjennom alle tider med klassikeren over alle klassikere What'd I Say. (Og YouTube-videoen her!)

På det samme lydsporet litt kvinneglam, noe som med all ønsket tydelighet burde vise at også damer har greie på musikk. (I tilfelle noen skulle tro noe annet).

Fra litt seinere i karrieren kommer her Baby Please Don't Go. Ikke akkurat av de verste versjonene av denne kjente og kjære sangen! Og siden det tross er Ray Charles vi snakker om kommer enda en bonus, her en tidlig innspilling av Georgia in my mind.

PS: En ting som irriterer meg voldsomt : det ser ut som at alle Atlantic Records-opptakene er fjernet fra YouTube!

PS 2 : Nei pokker heller : vi tar med dette livate opptaket av de to gigantene Ray Charles og Stevie Wonder sammen (!) også vi, før YouTube fjerner den!

fredag, januar 16, 2009

Og hvordan gikk det? Straffelekse del 2

Etter å ha testet ut min nye lesemetode i to omganger har jeg i hvert fall kommet fram til følgende :
  • Jeg har fraveket den litt strikte planen med å lese 10 sider om gangen i hver bok
  • Metoden krever en viss intensitet i lesningen for ikke å glemme hva som har skjedd siden sist
  • Bøkene må være noenlunde i samme sjanger, boka til Ingar Knudtsen faller for eksempel helt utenfor.
  • Hvis bøkene blir FOR like kan det fort gå litt i surr.
  • 10 bøker er i meste laget.
  • Bøkene tar litt vel stor plass på nattbordet.
  • Men ellers en god idé.
Min litterære dom så langt:
Aune, Tore : Mørk himmel over Humleveien
Jeg gir boka en sjanse til.

Bringsværd, Tor Åge : Klabert
skal ifølge Adresseavisa være en av årets 10 beste barne- og ungdomsbøker (på en 7. Plass) og det skjønner jeg i hvert fall ikke. Blir likevel med på neste runde!

Bøgh Andersen, Kenneth : Antiboy Pissemaurbittet
Denne svinger det litt av. Har visse forventninger

Hansen, Thore : Hombabo og jeg mater fuglene
Ikke den beste av forfatteren. men blir med videre for å si det på IDOL-språket

Jonassen, Terje : Den usynlige kona og andre forunderlege folk
Her har jeg bare lest den første fortellingen. Overbeviser ikke. En sjanse til.

Knudtsen, Ingar : Ensomheten er en sang
Denne faller jo litt utenom. En bok om en gutt som ligger på sykehuset / sanatoriet med tuberkulose. Bør lese for seg.

Layton, Neal : Mammutskolen
Heftig! Heftig! Og herlig rølpete og anakronistisk. Utgår fordi bildene er halve boka!

Løberg, Tom : Onkel Detektiv og den mystiske fremmede
Stønn!!! Men OK da! Blir med en runde til!

Olczak, Martin: Megagutten og den store hemmeligheten
Tjaaa. Litt intetsigende. Kan minne litt om Supersvend av Kim Fupz Aakeson men faller fullstendig igjennom i forhold til DEN boka. Får likevel en sjanse til

Scheffold, Margot : Forheksede prinsesser
Nix!

Følg med neste episode!

torsdag, januar 15, 2009

Å forlate gutterommet

Kim, bokas jeg-person, går siste året på ungdomsskolen, og har nettopp mistet sin beste (og eneste) venn i en ulykke. Han jobber seg sakte men sikkert tilbake til omstendighetene rundt vennens død.

Det er sikker ikke bare enkelt for en (voksen) forfatter å gi leseren illusjon av at det faktisk ER en ung person som forteller om seg selv og å få det til å virke troverdig. Noen ganger synes jeg at det tipper litt over og blir et litt vel voksent språk. Forfatteren bruker også en del slang, og som jeg har vært inne på en eller annen gang før kan dette være risikabelt, men for alt (det vil si det mikroskopisk lille) jeg veit om dagens ungdomsslang kan det godt hende at slanguttrykkene i denne boka er tidsriktige.

Ellers er Den mørke siden av månen en strålende bok, for å holde meg litt innafor astronomiens terminologi, med et intenst språk og en troverdig skildring av skyldfølelse og sorg og av omgivelsenes (mors, klassestyrers etc) tafatte forsøk på å nå fram til Kim for å hjelpe ham. Boka har også et annet tema jeg regner med mange kjenner igjen ; den ene vennen (Kris) vil ut av gutterommet og oppleve noe nytt ( ”Vi gjør jo aldri noe”) mens Kim er fornøyd med tingene som de er.

Boka kan nok være krevende for helt utrenede lesere på grunn av det retrospektive perspektivet. En gang opererer forfatteren med to ”fortider” på en gang. (Nei dette er ingen innvendig mot boka, de flinke leserne fortjener da også bøker! Og nå gidder jeg ikke mase mer om dette er en bok for gutta eller om det virkelig er slik at ingen gutter liker å lese om følelser. Verst for dem i tilfelle. La dem bare ha det så godt. Så kan de bare sitte foran dataspillet eller i en svett fotballgarderobe å bli dummere og dummere!) (Hehe litt morsomt : Kim selv vil ikke lese andre bøker enn Guiness rekordbok!)

Som det kommer fram av tittelen vil forfatteren gjerne slå et slag for Pink Floyd. Jeg må innrømme at jeg selv er litt svak for denne gruppa, og jeg husker godt da Dark Side of the Moon slo igjennom i 1973. Det var til da en av mine største musikkopplevelser! En annen kjent Pink Floyd – låt fr. Kjærnli har med i boka er Wish You Were Here, og det intense savnet som formidles i denne sangen har vel alle følt en eller annen gang. Så derfor klemmer vi til med denne YouTube-videoen i dag. Et par andre grupper som Kim hører på er Queens of the Stone Age og Kaizers Orchestra. Så da kan vi jo høre litt på dem også. Heftige greier!

Må forresten si at dagens ungdom viser stor oppfinnsomhet med hensyn til kallenavn på lærerne. Her et noen eksempler : Gørrkjedelig-Uten-Hals, Ulf-the-crazy-Wolf og Nesten-Hårløse-Henry. Er det disse gutta som kan ha inspirert dem?

Tone Kjærnli debuterte i 1991 med Kysse sa Heidi og den boka likte i hvert fall jeg godt, selv om hun fikk ikke debutantprisen for boka. Bortsett fra en litt langdryg fantasybok har hun i høyeste grad innfridd siden denne første boka. Hun er heller ikke blant dem som på død og liv må skrive minst en bok i året og kanskje det også er med på å øke bøkenes litterære kvalitet. Altså at hun bruker litt tid mellom hver bokutgivelse.

Dette er en av de fem bøkene som er plukket ut til årets U – pris og akkurat den prisen kommer jeg muligens tilbake til en gang. I mellomtida må jeg bare prøve å bestemme meg for om jeg skal stemme på Rasp eller the dark side... unnskyld Den mørke siden av månen. For det MÅ bli en av de to.

Endelig en god leseløve!!!

Jeg må bare si det! Endelig en leseløve det virkelig svinger av! Og den boka jeg snakker om nå er Knoterud FK erobrer verden av Lars Mæhle. Dessverre følger ikke illustratøren helt opp, for å si det på en pen måte. I beste fall kan man kalle det hederlige amatørbilder. Det MÅ da kunne gå an å finne en bedre illustratør! Men det er jo det samme for meg som ikke jobber med bilder lengre! ALLE de gangene jeg har ergra meg over dårlige omslag eller illustrasjoner som ødelegger boka!! Men ikke nå lenger. Hurra hurra!

Jeg leste boka på banen og lo høyt flere ganger. Og akkurat det var jo kanskje litt flaut. Å sitte i full offentlighet å le høyt av en leseløve! Boka handler for resten om et fotballag som taper alle kamper. Lars Mæhle har jo skrevet mye om fotball før, så det har han sikkert greie på. Og jammen greide han ikke å ta med Elvis i denne boka også. Kan det være denne låta som blir spilt i den skranglete minibussen? Synes jeg ser for meg unga nikke i takt med de små hodene sine mens de slurper i seg ”trøstebrusen” sin. Oppdaget også til min store henrykkelse at det er kommet nok en bok i denne serien. LA den være like god! En morsom ting til : bøkene finnes på begge målføre! Og dermed fant man seg plutselig hensatt til de glade 70 –åra!

Jeg har også lest Hevn! Av Bjørn Arild Ersland. Her var illustrasjonene atskillig bedre, og det er vel det jeg gidder å skrive om den boka. (Hvorfor skriver forresten forlaget bokomtaler på engelsk?)

PS: blant mine utallige "etiketter" har jeg lagt inn både "lettlest" og "lettlestbøker" men husker ærlig talt ikke hva som var forskjellen! Men antar at det har vært en tanke bak engang.

PS 2 : kanskje vi skulle slippe til originalen av Tony Joe White også!

onsdag, januar 14, 2009

Straffelekse

Jeg gikk gjennom ”nye-bøker-hylla” mi i dag, det vil si den hylla over bøker jeg skal vurdere til produksjon, og fant ut at det var skremmende mange 2008-bøker igjen. Heldigvis fant jeg anmeldelser av noen av dem, men som jeg har vært inne på før; dessverre ikke så alt for mange.

Her er - unnskyld uttrykket - den fordømte lista. Da jeg rusla nedover Observatoriegata med bøkene i en bærepose fikk jeg en strålende ide som jeg skal teste ut. Jeg leser 10 sider om gangen i hver bok til jeg kommer i mål. Hvis jeg finner ut at jeg har kommet fram til noen ny sjelsettende metode for å vurdere bøker lover jeg å komme tilbake til det.

Her er lista i alfabetisk orden. Forhåndsforventningene varierer fra de verste anelser til forsiktig optimisme!
  • Aune, Tore : Mørk himmel over Humleveien
  • Bringsværd, Tor Åge : Klabert
  • Bøgh Andersen, Kenneth : Antiboy Pissemaurbittet
  • Hansen, Thore : Hombabo og jeg mater fuglene
  • Jonassen, Terje : Den usynlige kona og forunderlege folk
  • Knudtsen, Ingar : Ensomheten er en sang
  • Layton, Neal : Mammutskolen
  • Løberg, Tom : Onkel Detektiv og den mystiske fremmede
  • Olczak, Martin: Megagutten og den store hemmeligheten
  • Scheffold, Margot : Forheksede prinsesser
Følg med! Følg med!
NB NB : Hvis noen av mine om ikke utallige så i hvert fall noen lesere har lest en eller flere av bøkene så si endelig fra og spar meg for unødvendig jobb!! På forhånd tusen takk!

mandag, januar 12, 2009

Come on Baby, Light my Fire

I dag er turen kommet til den blinde musikeren José Feliciano. Light My Fire var en sann landeplage i slutten av 60 – åra! Som de mest opplyste av oss veit var det the Doors som laget denne låta i 1967, men Felicianos tolkning av denne vakre sangen var heller til ikke å kjimse av! (Med eller uten symfoniorkester).

I anledning dagen tar vi også med nok en YouTube-video hvor Jose opptrer sammen med ingen ringere en Johnny Cash. Deretter en solo som med all ønsket tydelighet skulle vise hvilken gitarvirtuos José Feliciano er! Og til slutt sangen "The Windmills of Your Mind".

Skal vi ta med The Doors originalversjon av Light my fire også? Ikke dårlig den heller!

søndag, januar 11, 2009

Eit subjektivt popleksikon som må lesast som eit subjektivt popleksikon

Eller ”Take it or Leave It” for å sitere ei gammal Rollings Stones - låt.
Boka har ein hovuddel og til slutt har forfattaren helgardert seg med ei liste over ”Dei som ikkje kom med, men som absolutt skulle ha vore der”. Like greitt det, elles hadde boka blitt dobbelt så tjukk, og tjukke bøker er noko drit.

Men Hovland, kva er gale med desse artistane sidan dei ikkje er med i boka di :
  • Ike og Tina Turner
  • Tim Buckley
  • Hep Stars
  • Fleetwood Mac (Rett nok er eit bilete av eit LP – omslag teke med)
  • Jethro Tull
  • Them
  • Roy Orbinson
  • P J Proby
  • The Righteous Brothers
  • Martha and the Vandellas
  • Og nokre fleir som eg ikkje gidd å ramse opp her. Oi, no heldt eg jo på å gløyme den største soulmusikaren gjennom alle tider, nemleg Marvin Gaye!! Det einaste som er nemnt om denne store artisten er at han vart skoten av far sin. (I artikkelen ”Rock’n’roll-liv og død”). Det var forresten i 1984. Finst det ingen konsulentar i Jens Bjelkes gata? Marvin Gaye lyt berre vere med. Dette må rettast opp i det neste opplaget.
Eg lyt og kommentere nokre uhyrlege påstandar i boka, anten no forfattaren ”tar i mot kritikk” eller ikkje. Eg har tross alt betalt for ho, sjølv om eg - slik eg gjorde eit stort nummer av i den føregåande blogposten - ikkje hadde tronge å gjere det.
  • The Doors er IKKJE noko overvurdert band!!! (s 109)
  • The Mamas and the Papas HAR fleire enn ein god song ( s168)
  • Og at Jefferson Airplane er teke ut av hovuddelen til fordel for Herman Hermits er heilt ubegripeleg for meg, altså. (s 135)
  • Men det verste er no å skriva at ”Supremes er nokre av dei største” utan ein gong å nemne Martha and the Vandellas ! ( s 240)
Derimot er eg 100% einig i at
  • det beste med heile den oppskrytte Woodstockfilmen var då Joe Cocker song With Little Help from my friends. (s 86) Ein av dei beste coverlåtar nokosinne og den aller beste songen til denne artisten. Så her kan ein seie at karrieren fekk ein pangstart som vart umogleg å følgje opp, noko han heller ikkje gjorde.
  • At Rockeband og symfoniorkester er ein dårleg idé (s 204)
  • Lange gitarsoloar er ein uting (eg er ikkje 100 % sikker på at dette står i boka, men meiner å hugse at det sto ein stad, i kvert fall burde det ha gjort det)
Ein ting til : det er ein alfabetiseringsfeil i lista over ”Dei som ikkje kom med, men som absolutt skulle ha vore der”. The BAND kjem FØR Maggie BELL sidan A kjem før E i alfabetet! Dette må det også gjerast noko med i det neste opplaget.

Og då trur eg at vi sluttar av med eit YouTube – opptak av Marvin Gaye. Nei forresten, vi tek først med noko av Martha and the Vandellas, vi! Nokon må jo berre ta ansvar for oppsedinga av den oppvaksande slekt. (M, du kan berre drite i blokknaboane dine no, berre skru opp volumet så laptoppen din hoppar!) Men no kjem ein av dei største nokon gong : Mr Marvin Gaye! Med songtittelen Whats going on! meiner altså Marvin her meir alvorlege ting enn noko alminneleg forlagsslurv! !

PS: Ja det ER kanskje på tide å tenke på kva slags musikk som skal spelast i gravferda, Hovland har i kvert fall bestemt seg. (s 206).

PS 2 : Ungdomskulelærarar : tenk dykk om no! Dette er IKKJE boka for nynorskhylla i skulebiblioteket sjølv om boka handlar om populærmusikk! Boka er ikkje for folk under la oss seie minimum 40 år. Den øvre aldersgrensa er eg litt meir usikker på. Men kanskje dykk kan klare å argumentere for å ha boka i lærarbiblioteket. Dersom det ikkje vert slåsting på lærarrommet då!

PS 3 : Eg er altså av dei heldige som får eit signert eksemplar av denne boka. Og i tillegg Dr Munks testamente! Og namnet mitt på heimesida på Samlaget! Truleg for fyrste og siste gongen! Berre sjå her! Forresten, når har dykk tenkt å sende meg boka, Samlaget? Og apropos det, då sit eg altså med ei ekstra bok som eg strengt tatt ikkje treng. Dersom nokon ynskjer seg eit pent brukt eksemplar, berre med nokre få eselørar og nokre utropsteikn i margen, så berre sei i frå!

PS 4 : kanskje eg skal legge ut ei liste over den gamle platesamlinga på bloggen min? Kanskje eg til og med kan skryte av at eg har nokre ”Plater so ingen andre har” (Nei, trur ikkje eg skal gjere det. Det for vere grenser for å dumme seg ut!)

PS 5 : Om boka var underhaldande? Jau då, men altså ikkje for musikkfanatikarar med dårleg blodtrykk!

PS 6 : Kva eg meiner med etiketten "Julelektyre 2008". Ja det var i grunnen eit godt spørsmål!

PS 7 : Om Elvis Presley er med? Giss tre gongar!

PS 8 : Og ho Wenche Myhre? Ha ha haaa. (Og det er alt eg har å seie om den saken!)

fredag, januar 09, 2009

la oss si at

jeg var på et pokker så dårlig humør, ja det var jo ikke akkurat første gangen, og ikke den siste heller, men jeg blir altså så fordømt lei alle de pokkers trykksakene som ligger strødd utover hele huset, og da bunken på kjøkkenbordet blei så høy at jeg ikke fikk åpna vinduet en gang banna jeg så det lynte, ikke første gang det heller, nei der gjetta du riktig, men så oppdaga jeg noe som fikk meg til å sperre opp øya, for utapå det øverste tidsskriftet i den pokkers bunken som lå i veien for vinduet så jeg disse orda, ”James Baldwin par Alain Mabanckou”, og da måtte jeg jo fram med alle de franske ordbøkene mine igjen, og stave meg gjennom hele den fordømte artikkelen, enkelt var det ikke, artikkelen het for resten ”James Baldwin, ce frère, ce père”, og det var da jeg fant ut at jeg kanskje skulle lese Giovannis rom av James Baldwin i jula, siden det blant annet var den boka den fordømte artikkelen handla om, og søndagen et par dager etter leste jeg avisa til frokosten som vanlig, og da jeg kom til kultursidene, ja kultur og kultur fru Blom, det kan jo faen meg diskuteres hvor mye ”kultur” det er på Aftenpostens ”kultursider”, jeg har mer enn en gang lett med lys og lykt for å finne ut av hvor kulturen blei av, men på søndagene er det i hvert fall bokanmeldelser, for å være helt ærlig må jeg innrømme at bokanmeldelser er noe av de kjedeligste jeg veit på grunn av de milelange handlingsreferatene, og verst er jo Terje St... hei hei, stopp en halv, har jeg ikke bestemt meg for at jeg ikke skal hetse noen på denne bloggen, dette er tross alt en anstendig blogg, men tror du for pokker ikke at det akkurat den søndagen sto en anmeldelse av en bok av den samme Alian Mabanckou, som hadde skrevet den artikkelen om James Baldwin altså, og da blei jo jeg litt gira, det må jeg åpent og ærlig innrømme, jeg fikk ikke fred før jeg hadde fått den fordømte boka i hus, men det ordna seg greit, jeg hadde sagt til sønnen at jeg ønsket meg Dr Munks popleksikon av Ragnar Hovland til jul, men det glemte jeg jo med en gang etter at jeg hadde sagt det, og siden det var så om å gjøre å få lest dette popleksikonet i jula kjøpte jeg boka sjæl, ikke for å skryte men man har jo kjøpebok, så der satt jeg med to eksemplarer av den samme fordømte boka på selveste julaften, og sønnen min blei jo litt snurt da, ingen ting å si på det akkurat og litt dårlig samvittighet fikk jeg jo, nok om det, i romjula gikk jeg til Tanum der sønnen altså hadde kjøpt boka, fy faen da følte jeg meg passe dum, der jeg sto i bokbyttekø som en annen idiot, men i hvert fall så hadde de boka, for resten kommer jeg til å få enda et eksemplar av det såkalte popleksikonet, for jeg vant nemlig en av Samlagets julekalenderkonkurranser, ikke for å skryte men jeg må jo si det som det er, men tilbake til Knust Glass, som er den første boka av Alain Mabanckou på norsk, da jeg åpna den blei jeg litt betenkt, ikke et eneste punktum i hele boka, men det gikk bedre enn frykta, selvfølgelig blei lesinga avbrutt av en helvetes unnskyld banninga dette er tross alt en anstendig blogg, familiedramapinnekjøttmiddag med øl og masse akevitt og ellers nok å drekka på, ja hvordan skal man ellers komme seg gjennom en ijulamåfamilienholdesammensammafaenmiddag, men jeg skakke klage, det finnes verre skjebner, tenk på han stakkarn som måtte bruke Pampers bleier etter at han hadde vært i fengsel, ja nå snakker jeg om Knust Glass igjen, det skjønte du sikkert, jeg sier ikke hvorfor han måtte gå med de bleiene, dette er tross alt en anstendig blogg, og så var det hu der Robinette da, hu var virkelig et støkke, og den derre tissekonkurransen, ikke akkurat noe delikat tema, det skal være sikkert, Knust Glass er til en opplysning navnet på en som skriver om bargjestene på baren Kreditten reiste, innehaveren heter forresten Den sta sneglen, og Knust Glass har det ikke så enkelt sjæl heller, forfylla som han er, men nå skal ikke jeg begynne med handlingsreferater som jeg kritiserer Terje St... for, nei pokker heller, dette er jo tross alt en anstendig blogg, og dessuten ”passerer hele verdenslitteraturen revy i form av sitater og titler”, for å sitere vaskeseddelen, forfatteren underviser tross alt i litteratur ved University of Michigan, ja jeg veit jo ikke om jeg fikk med meg all "verdenslitteraturen" akkurat, men regner jo med at et par titler av den franske forfatteren Louis-Ferdinand Céline ”passerer revy”, og jammen er ikke Holden med også, fra denne boka for dem som ikke tok det med en gang, men regner jo med at det gjorde de fleste, og greven av Monte Christo og Dr Zivago (ja det stava jeg kanskje gæernt med gidder ikke å sjekke), og en drøss andre, og man kan vel ikke si annet enn at det er mye svart humor i boka også, i hvert fall lo jeg mer enn en gang, og en del vemod dessuten, og så får vi bare håpe at det kommer flere bøker av Alain Mabanckou på norsk, det var da pokker til vanskelig navn, handlinga er forresten fra Kongo, lurer på om navna ”Knust Glass” og ”Den sta sneglen” er tatt fra ”verdenslitteraturen”, nei da, jeg blir ikke sur hvis noen kan opplyse meg om det selv om ikke jeg veit det, da jeg ble ferdig med å lese Knust glass kasta jeg meg over det såkalte popleksikonet, forresten Samlaget, skal jeg ikke snart få den gevinsten dere har lovt meg, med håndskrevet signatur av ”forfattaren sjølv”, håper forresten at Lettre à Jimmy også blir oversatt, hvis ikke det er for mye forlangt, her har du forresten bloggen til M. Mabanckou

mandag, januar 05, 2009

I anledning

dette store jubileet kommer jeg i år til å vie noen mandager til blinde musikere.
  • Ikke fordi de er blinde, men fordi det er gode
  • Ikke fordi de er blinde, de bare er det.
Også Louis Braille var en fremragende musiker, han spilte flere instrumenter, men av naturlige årsaker finnes ikke noe lagt ut på YouTube.
I stedet velger vi i dag Clarence Carter som her kan fortelle at han har en velutviklet luktesans. Ikke alltid en fordel!


Jeg kan jo dessuten fortelle at Louis Braille laget noter i blindeskrift!

PS: Skynd dere å hør på dette før YouTube fjerner det! Det ser ut som de er spesielt hissige om dagen!

søndag, januar 04, 2009

Hveeeem har bursdag i daaaaag!

Siden det i dag er 200 år siden denne store franskmanns fødsel viser vi en YouTube- video om hans liv og hans kamp for blindeskriften. (Dessverre uten tale.) Dessuten litt om forholdene for blinde før, og om bruk av blindeskrift i dag. Og litt om en annen stor franskmann, Valentin Haüy som åpnet verdens første skole for blinde i 1784. Lyden som er lagt på videoen skal nok vise oss seende hvordan verden kan oppfattes for en blind.

Så et eksempel på bruk av blindeskrift i dag. Her om et prosjekt i Portland, Oregon hvor det ble klistret opp tekster i blindeskrift på mer eller mindre strategiske steder. Og her litt om prosjektet på YouTube. Først ser vi printeren som printer ut selvklebende blindeskrift. Og etterpå kommer bilder av tekstene klistret opp rundt omkring i Portland fulgt av en tekst i svartskrift, BRAILLE GRAFITTI. (”Svartskrift” er det motsatte av ”punktskrift” eller ”blindeskrift”). Hensikten er at seende da kan gjøre punktbrukeren oppmerksom på disse tekstene. Ellers ville nok en blind hatt problemer med å finne ”graffitien”. Hvor god eller dårlig idé dette er kan sikkert diskuteres i det vide og det breiale, men garantert godt ment.

Paroler for dagen:
  • Lenge leve blindeskriften!
  • Lenge leve blindeskriftlesere i alle land!
  • Lenge leve Louis Braille!
  • Og : siden franskmennene var et foregangsland for utdanning av blinde, og dermed gjorde det mulig for unge Louis å skape denne geniale skriften, riktig nok ikke uten en viss motstand : Vive la France!
Dessuten : i anledning dette store jubileet får alle denne bloggens lesere et gratis punktskriftalfabet i posten. (Selvfølgelig i taktil utgave!) Et tilbud du ikke KAN si nei til!

fredag, januar 02, 2009

Fotografering på harde livet

Etter at jeg – i all beskjedenhet - begynte å fotografere selv har jeg plutselig fått mer interesse for fotografi. På samme måte som jeg ble mer interessert i idrett etter at jeg selv begynte med idrett. (I den grad man kan si at jogging er idrett.) Tilbake til fotograferinga.
Har nettopp lest – eller lest og lest- verken ”Att människan levde” eller ”Du ber om mit fotografi” om Ellisif Wessel fenget så mye at jeg gadd å lese dem ut. Den første ble ærlig talt for privat, og la mye mindre vekt på selve fotograferinga enn filmen gjorde. (Blogget om her) Dessuten en alvorlig svakhet at det ikke kom klart nok fram hvilke bilder som var tatt av Maria Larsson.

Boka om Ellisif Wessel, som jeg forøvrig kjøpte på bokmessa på Lillestrøm i høst, var mer interessant, mest på grunn av alle bildene tatt av denne revolusjonære legefrua. Ikke minst på grunn av de ”eksotiske” folkeslagene hun møtte der oppe i Nord.

Maria Larsson er født i 1876 og Wessel 10 år før, så man kan vel si at de var samtidige, om dog fra forskjellige samfunnslag. Begge tok (selvfølgelig) bilder i sort hvitt og bildene var svært håndgripelige den gangen, bevart på glassplater. Jeg har selv stått på mørkerom og opplevd magien og andakten rundt det at bildene kommer fram fra kjemikaliene. Jeg husker også fra min egen barndom da min far ... og før dette blir altfor privat skifter jeg over til et mer egnet fora nemlig Elis billedbabbel

Kvinner, vin og øl og børst og sportsfiske

Og da skjønner vel kanskje noen at det er boka ”Kjære venn” som inneholder utvalgte brev fra 42 (!) års korrespondanse mellom forfatteren Arild Nyquist og maleren Gunnar Haugland fra 1962 til Arild skriver sitt siste brev dagen før han dør i desember 2004 det dreier seg om nå!

Brev er en litterær sjanger som dessverre er gått ut på dato, hadde disse gutta hadde mobiltelefon og E-post hadde neppe disse brevene vært skrevet. For meg som bare som digger Arild Nyquist (regner med at det er noen flere!!) er disse brevene virkelig interessante. Vi følger et forfatterskap i medgang og motgang, for eksempel får vi innblikk i omstendighetene rundt utgivelsen av den ”kontroversielle” boka ”Nå er det jul igjen” (1972). (Jeg må bare nevne det : Jeg satt på et lite bibliotek på en skole i Nord-Norge helt ytterst mot havgapet med sprettekniven (den gangen var lyrikksamlingene usprettet) og leste denne boka! Gjett om DEN gjorde inntrykk! Men det gjorde jo alt den gangen.... ) I brevene klager han over at bøkene hans får lite oppmerksomhet i forhold til andre forfattere på denne tida og det hadde han jammenmeg rett i!

Brevsamlinga er et unikt tidsdokument, de kommenterer datidens kulturliv og vi får blant annet med oss da Haugland jobbet i folkeopplysningens tjeneste for Riksgalleriene i Nord-Norge gjennom 60 – åra. Og vi følger Arilds år som lærer i Stamsund. Burde være interessant både for oss som har levd en stund og for grønnskollinger.

Brevene er personlige, og selvfølgelig private men ikke pinlige. Faktisk var Gunnar allerede i 1967 oppmerksom på at disse brevene kunne
”ha en slags mer varig verdi. Jeg vet ikke om korrespondansen blir verdensberømt, men jeg tviler ikke på at det kan finnes blomster iblant. Dette er ikke ment som selvskryt eller annet fjompenfeieri, det er sagt i det rammeste alvor” (S 71)
(Før Nyquist døde hadde de blitt enige om at brevene skulle utgis.)
”Jeg skriver ellers på ”Barndom” på harde livet – det blir den tjukkeste boken jeg har skrevet - omtrent 200 sider skrivemaskin- og det skulle tilsvare en ferdig bok på mellom 250 – 300 sider” (s 157)
Og ”Barndom” (1976) er en bok som jeg spesielt vil anbefale. (Selv om det var oppfølgeren ”Ungdom” som ble nominert til Nordisk råds litteraturpris.) At det bare går an å skrive så bra bare om noe så hverdagslig som å lage en kjøkkenhage for eksempel! Vi får selvfølgelig også med oss noen fisketurer i Lysakerelva, Arild var i det hele tatt svært opptatt av sportsfiske.

Vi må heller ikke glemme barnediktene! Arild Nyquist forteller også om hvordan han sleit for å få gitt ut barnedikt, etter min forstand er disse blitt noe av det beste som er kommet ut av lyrikk for barn på norsk. Ellers kan jeg anbefale samlinga ”Slemme Lars” som er en sår skildring av et barn som sliter.

Det kan ikke være enkelt å være venn med en forfatter, sårbare som DE kan være for kritikk, og det var nok heller ikke så enkelt at maleren på sin side sleit for å få anerkjennelse og flere ganger følte seg i skyggen av sin forfattervenn. Noen ganger var da stemninga heller ikke helt god men de holdt på vennskapet til det siste. Derfor forteller også denne brevsamlinga noe om vennskap.

Gunnar Haugland hadde en utstilling og foredrag i forbindelse med nyåpninga av Røa filial men siden dette kolliderte med franskkurset så måtte jeg prioritere det. Et offer som burde kvalifisere til den franske æresprisen.

Boka finnes bare i tre eksemplarer på Deichman og ett er inne akkurat nå. Deichman da! Det går da ikke an å klistre strekkodeetiketten over baksideteksten!

Akkurat som Dan Turell (på mange måter likner de to forfatterne på hverandre, begge med sin fine blanding av humor og melankoli, kan de ha møtt hverandre mon tro?) har Arild laget plater, som det het den gangen, jeg tror vi velger denne sangen fra YouTube.

PS : Arild Nyquist brukte skrivemaskin i hele sitt liv (etter hvert kjøpte han seg elektrisk) og kanskje det er derfor ikke bøkene ble så uhorvelig lange.

PS 2 : Boka har fått påfallende lite oppmerksomhet i pressa, det var bare en tilfeldighet som gjorde at jeg snubla over denne boka på Røa filial.

PS 3 : Nå veit jeg i hvert fall hvordan jeg skal stave til Arild Nyquist, på google får du omlag 11 600 funn som inneheldt "Arild Nyquist" . (Taster du "Arild Nyqvist" får du også noen treff. )

torsdag, januar 01, 2009

Og så var nyttårshopprennet over for denne gang

Vi gratulerer Wolfgang Loitzl, den til nå evige toer, med seieren i dette andre rennet i den østtyskeriske hoppuka.

For våre norske gutter gikk det jo ikke så bra, men slik er nå en gang hoppsporten, det går opp og ned. Både i egentlig og overført betydning.

En kjent og kjær skihopper som har hatt sine opp- og nedturer er Espen Bredesen, og da kan vi jo sende noen tanker til denne legendariske skihopperen som i seinere år har vært en fremragende sidekommentator i hoppuka men dessverre ikke i år. (I all rettferdighet burde også Arne Scheie få kred for prima kommentering og solide kunnskaper i hopprenn etter hopprenn. )

Andre som har hatt sine oppturer og nedturer er for eksempel Martin Schmitt som nå er på vei oppover igjen etter noen tunge år. Og så kan vi jo ta med .... nei herregud nå gidder jeg ikke å ramse opp flere. Ingen nevnt ingen glemt.

Hvorfor franskmennene ikke har utmerket seg i hoppsporten er ikke lett å si, kan man skylde på fotball og sykkelsporten? Men nå ser det ut som at det skal skje noe med fransk hoppsport. Denne sesongen skal jeg spesielt konsentrere meg om den franske hopperen Emmanuel Chedal som virkelig er i siget. I dagens renn fikk han en respektabel 11-plass, og for første gang i hans karriere – i det minste i et internasjonalt renn- og i hvert fall i hoppuka - fikk han gleden av å lede rennet for noen minutter, helt til prektiggrisen og lillelordfauntleroy – kloningen Thomas Morgenstern vippet ham fra tronen.

To andre hoppere jeg skal følge med argusøyne i år er de to SVENSKE hopperne Johan Erikson og Andreas Aren! Det gikk ikke så bra med dem i dag men bare vent. Svenskene har ikke hatt noen suksess siden Boklövs dager, og her kan man kanskje skylde på ishockey. Eller bordttennis?

Og svaret på at det går dårlig med norsk hoppsport finner du kanskje her? Altså mangel på lokale hoppbakker?

Og da tror jeg ikke at jeg finner noen bedre avslutning på denne bloggposten enn å sitere den svenske ordtaket: ”Finns det liv så finns det hopp!”