søndag, mai 25, 2014

All the lonely people

COLORADO SPRINGS

Teslas loft av Neal Shusterman og Eric Elfman er nok en bok i fantasysjangeren (skal det ingen ende ta lizzm) – og – seff, som enhver fantasybok med respekt for seg sjæl første bok i en – ja du gjetter riktig - triologi. (I hvert fall foreløpig. Dette kan man jo aldri vite, litteraturhistorien er full av uferdige bebudede triologier. Og når det gjelder denne sjangeren kan det jo like gjerne bli omvendt, seriene surrer og går i bind etter bind!) De fantastiske innslagene er denne gangen magi og kvantefysiske elementer. Superskurkene er en organisasjon som kalles Accelerati, som historisk stammer fra Edisons dager og som ønsker verdenherredømme og ikke skyr noen midler for å komme dit. Muligens er det Elfman som står for akkurat dette siden han interesserer seg for det paranormale og blant annet har skrevet bøker basert på X-files.

I sentrum Nick, 14 år, som sammen med sin far og lillebror flytter til Colorado Springs  i et victoriansk oppussingsobjekt av et hus, hvor uforklarlige ting skjer. Familien har nettopp vært gjennom en tragedie, moren døde da deres forrige hus brant ned. På loftet finner Nick en masse gamle gjenstander – som han bestemmer seg for å selge på garasjesalg - noe som får store konsekvenser for hele stedet og ikke minst for ham selv og familien. For det viser seg at disse tingene har helt spesielle egenskaper som kan være farlige hvis de kommer i gale hender.

Jeg må jo innrømme at jeg ikke gikk til boka med de største forventninger ("sukk og stønn: enda en fantsybok med glorete omslag" ) men denne hever seg godt over middels. Boka er fengende og har driv, og blandinga av magi og hverdagslige hendelser fungerer glimrende. Forfatterne gir leserne flere forvarsler, slik at vi skjønner at noe kommer til å gå gæernt, og da kan det være store katastrofer det dreier seg om! Spenninga går ofte ut på HVORDAN det kommer til å skje mer enn HVA.

Vi møter også en håndfull av Nicks nye klassekamerater, hvorav de fleste av dem er plassert et stykke ved siden av det sosiale smørøyet. Personskildringene er gode. Her er ikke bare typer, men levende personer. Flere av dem har sitt å slite med og det er mye sårhet. Nick, faren og lillebrorens savn og sorg over morens død er skildret med troverdighet. Nicks omsorg for lillebroren er også rørende. I det hele tatt er Nick en person som er lett å like og som burde være lett for unge lesere å identifisere seg med.

En annen god ting ved denne boka er humoren, gjerne av det litt svarte slaget. Jeg satt og humret opptil flere ganger.

Dessuten har jeg en mistanke om at forfatterne ikke er så veldig begeistra for kaffekjeden Starbuck.

OVER TIL FÆRØYANE

Så over til ei ungdomsbok av det heilt realistiske slaget. (Det er godt å lese nokre slike til variasjon frå all fantasy og anna fanteri!) Dessutan skikkeleg frigjerande å lese bøker frå andre stader enn den angloamerikanske verda. Samlaget skal derfor ha kred for å ha oversatt ei bok frå Færøyane. Og no snakkar eg sjølvsagt om Skriv i sanden av Marjun Syderbø Kjelnæs. Boka var ei av dei nominerte til Nordisk råds litteraturpris for barn og unge 2013.

Vi følger fleire ungdomar ( i alder videregåande skule) gjennom eit døger, så dette kan kallast ein kollektivroman. I sentrum for handlinga er ein fest med meir enn nok drikkevarer for å seie det slik, heilt på høgd med ein middels norsk heimeåleinefest. Dette er meir eller mindre vanlege ungdommar, alle med sine problem å slite med. Vi møter til dømes
  • Rani, som er så desperat av å sjå mor si makteslaus på sjukehus at han tvingar i ho sjokolade,
  • Ingunn, som vart dytta overende av Rani, då ho prøver å forhindre det og ender med hjerneristing,
  • Jann, bror hennar, som er overvektig og sit for mykje inne og spelar dataspel, Rebekka som har spiseforstyrringar,
  • Suni, som er forelska i ein annan gut, ( og ”alle” veit vel at færøybuarne ikkje er av dei mest homovenlege, men her fann eg ein artikkel som tyder på at det er ei von på denne øya òg!),
  • Toki, som er leiar av ei bønegruppa og spelar i kristenband
  • med fleire.
Ting tyder forresten på at det er meir naturleg for ungdomar på Færøyane å gå på bønemøter enn for til dømes norske, men elles er ikkje ungdom på Færyøane så mykje annleis enn ungdomar frå andre nordiske land, dersom nokon trudde det.

Dette er ei god bok, skriven med innleving, personane er truverdige og språket er godt. Boka har fått oversetterstønad frå Nordisk ministerråd, men dersom ikkje biblioteket er av dei heldige som har fått boka frå Kulturrådet lyt den kjøpast inn likevel. Rett og slett ei god bok.

søndag, mai 04, 2014

101 bøker

I april 2014 ble Guri Fjeldberg tildelt Statens kunstnerstipend for kritikere til prosjektet «101 barnebøker». Målet er å velge ut de 101 beste barne- og ungdomsbøkene som er utgitt i Norge de siste ti åra og presentere dem i en 200 siders bok. Og til dette vil hun altså ha hjelp.

Hun vil ha forslag på 5 titler som hun mener MÅ være med. Jeg kan ikke helt skjønne hvordan man kan komme opp i 101 titler hvis folk bare skal velge 5 bøker hver, men nå er jo heller ikke jeg noen matematiker. Og noen lurer sikkert på hvorfor bare fra 2005 og utover, men regner med at formålet er  å sette fokus på det nyeste. Og ett sted må man jo bare begynne.

Jeg tok (selvfølgelig) utfordringen, og her kommer min liste over de bøker som hvert fall må være med.
  1. Tjuven av Rune Belsvik Cappelen Damm 2008
  2. Foten veit av Marry, prinsesse av Europa (Som alle veit er Sissel Solbjørg Bjugn, og da rakk også hun å komme med på lista.) Samlaget 2009
  3. Kurtby av Erlend Loe Cappelen Damm 2008
  4. Arnt Birkedal må være med, og da er jo Gaulevik et glimrende valg. Samlaget 2008
  5. Kjære miss Nina Simone av Tor Fretheim Cappelen Damm 2012

(Som den observante leser ser er det noen åpenbare utelatelser her, men noen må jo ta ansvar for disse bøkene også, for eksempel jeg. Kanskje jeg også burde ha tatt med noen oversatte som kan være minst like gode som de på lista under, men bare 5 bøker da liksom.)

Websida linker også til andre steder bøker anmeldes, av dem Uprisens ( ungdommens egen ungdomsbokpris) anmeldelser. Etter hvilke kriterier de beste skal velges og hvem som bestemmer hva som er best er jo også et spørsmål, men kanskje litt vanskelig å kombinere målgruppas og formidlernes?

Til slutt vil jeg gjøre forsamlingen oppmerksom på at prosjektet også har fått en egen facebookside. Siden har nå 140 medlemmer. Join og enjoy folkens!



For å få opp steminga enda et hakk kan vi jo høre litt på Tina Turner som her synger Simply the best

fredag, mai 02, 2014

Hvor morsomt kan det bli?

ZOMBIER

Sigbjørn Mostue, kjent for et par trebinds fantasyserier for barn og ungdom, prøver seg denne gangen på en barnebok i den crazyhumoristiske sjangeren, med tittelen Zombie-Bjarne.

Vi møter tvillingene Emma og Emil. Deres nabo, Bjarne, rektor på skolen, er ikke spesielt glad i barn. Han drar på cruise til Karibia, og kommer tilbake som zombie. Det betyr at han har fått en temmelig underlig framtoning, og snakker på en måte som kan minne om babyprat. Dessuten er han blitt hekta på barnehjerner. Tvillingene finner ut ( ved hjelp av brev i et skinnhylster) hva de kan gjøre for styre ham slik de ønsker eller hvordan de kan lage en medisin ( med litt spesielle ingredienser, ikke alle like lett å få tak i) for å gjøre ham frisk. Det første alternativet er mest fristende, og de manipulerer ham slik at de og deres medelever kan leve herrens glade dager på skolen. For å unngå at han kaster seg over de stakkars ungene for å spise hjernene deres, forer de ham gelé med litt hjerneaktig utseende i store mengder.

Etter drøyt halve boka finner de ut at det blir for mye av det gode , evt onde, og siste del går ut på å lage medisin for at han skal bli frisk igjen. Samtidig skal de forhindre at noen prektiggriser av noen jenter kødder det til. Det hele blir en temmelig actionfylt affære med en god del forviklinger. Boka betinger at leseren er med på notene, men så ” neglebitende og hysterisk morsomt” som forlaget mener dette er, er det nå ikke.

Det kan være ting som tyder på at dette er første bok i en serie.

SIRKUSKLOVNER OG ROTTEKJEFTER

Da har Kari Smeland mer grep på det språklige i sin andre bok, Sirkus Spetakkel, som altså er fra sirkusmiljø.

I fokus er Ada, 9 år, som bor i et lite sirkus sammen med to onkler ( som også er klovner) og som forguder henne. Men hun savner mor som er tatt til fange i ”Byen under dei taggete fjella”. Hennes største ønske er å få en jevnaldrende venn. På grunn av lite erfaring i å omgåes jevnaldrende mangler hun sosial kompetanse. Sikkert unødvendig å si, men selvfølgelig ordner alt seg til det beste.

Dramaets skurk er sirkusdirektøren Rottekjeften, som våre venner selvfølgelig klarer å ta rotta på til slutt.

Smeland forrige bok, Familien Kråkestup og nyset i nabohuset ble godt mottatt av kritikerne. Og dette er en forfatter som virkelig kan skrive! Sirkus spetakkel har et særdeles sprelsk og kreativt språk, enkelte passasjer er nydelige!

Men - historien kan nok bli litt intrikat for små barn. Det er også en historie inne i  historien – hvor alt oppklares – som jeg er redd kan komplisere. I det hele tatt tror jeg at boka hadde stått seg på å bli stramma en del inn.



På tide med litt musikk igjen, og da sier det vel seg selv hva slags musikalsk godbit jeg disker opp med,  her med Judy Collins, som mottar stående ovasjoner. 

Hvor trist kan det bli?

Bare en time til er Sanne Mathiassens andre bok. Om den første sa jeg at det var den tristeste boka jeg hadde lest. DEN handler om ei jente på 16 år, hvis far forsvinner på sjøen, og moren som blir knuget av sorg. I årets bok er det omvendt; mor er død (selvmord ved henging, det er datteren som finner henne) og faren er så slått ut at han ikke er i stand til å ta seg av verken hovedpersonen eller lillesøstera, Veslemøy.

Hovedpersonen ( hvis jeg ikke har oversett noe; navnløs jegperson) begynner å gå til psykolog, men kontakten uteblir.
”Øynene hans er røde. Som blod og kalde kjellere.”

Moren er i fryseren. Det viser seg å bety - kanskje jeg bør legge ut en ****SPOILER****varsel – at jegpersonen har frosset ned fotspor moren etterlot seg i snøen. Muligens er det blant annet dette forlaget mener med at hun blander ”realisme og absurdisme, alvor og svart humor, noe som skaper en spesiell og suggererende stemning”.

Vi får stadige tilbakeblikk på hvordan moren var, så vi skjønner at stemninga i familien har vært tung i mange år. Hovedpersonen har ikke venner, og ingen som støtter henne. Og på skolen blir hun mobbet. Tristere kan det ikke bli.

Andre aktører er tanta, som tar seg av Veslemøy så godt hun kan, men som ikke når fram til hovedpersonen. Dessuten Jonas, en jevnaldrende gutt som viser en viss interesse for henne. Hovedpersonen får såpass tillit til ham at hun forteller hemmeligheter hun ikke har fortalt til andre.

Å skrive triste ungdomsbøker om psykiske lidelser og død er jo ikke akkurat noe nytt, men det pleier da i hvert fall være noe – hvor håpløst det enn måtte være – som viser at det i det minste finnes en liten gnist av håp.

Også i denne boka lysner det, det ser ut som at faren skal komme seg over kneika, forholdet til lillesøstera forbedres, og forholdet til Jonas ser ut til å ha en positiv utvikling.

Men så – på aller siste side i boka – gjør forfatteren en helomvending, og leseren ( i hvert fall denne) sitter temmelig måpende igjen. Jeg kan ikke huske å ha lest noen ungdomsbok med en så til de grader pessimistisk slutt, og jeg har lest noen.

Joa, forfatteren kan skrive, språket er godt - om enn med noe selsomme replikker innimellom - men jeg veit neimen ikke hvem jeg skulle anbefale denne boka til.

Går det forresten an å si at smeltet snø smaker sol?