Handlinga i boka Elias og Emilie av Stein Erik Lunde er fra Åsgårdsstrand anno 1904. Og alle veit jo hvilken prominent person som holdt til der på denne tida. Elias er skomakersønn, Emilie kommer fra overklassen og er en av sommergjestene på stedet. Elias blir forelsket i Emilie men kjærligheten er ikke gjengjeldt. Begge er 16 år.
Temaer er klassemotsetninger, ulykkelig kjærlighet og sjalusi. Mange av bokas scener er inspirert av Munchs bilder. Jeg bør vel nevne at også den store maler selv har en viss rolle i handlinga. Det dukker også opp et taterfølge, og Elias gjør noen nye oppdagelser om seg selv. Hvem er han egentlig?
Moren er ute av bildet, men forholdet mellom far og sønn er fint skildret. Det er en fin litt nostaligsk stemning i boka.
Elias har kunstneriske evner, både musikalske og udi litteratur og scenekunsten, og man skjønner at dette er en gutt med muligheter. Men på slutten skjer det noe katastrofalt som må få store konsekvenser for ham. Dette kommer svært brått på, det rett og slett tipper over.
 |
| For at folk skal gidde å lese en så lang bloggpost bør jeg vel ha en illustrasjon. Dette er et bilde av den laaaaange køen til Nasjonalgalleriets Much-utstilling. Den slynger seg rundt hele bygningen. Ingenting å si på kunstinteressen her til lands. Min egen tålmodighet er det derimot verre med, derfor gikk jeg dessverre glipp av hele utstillingen! |
DET ER FINT
Egentlig har jeg jo som prinsipp å ikke skrive om bøker av folk jeg kjenner. Det blir liksom gæernt enten jeg skulle gi boka dårlig eller god omtale. Men siden det passer så fint inn i denne bloggposten gjør jeg et unntak. Og da er det Øynene på veien, hendene på rattet av Hans Petter Laberg vi snakker om. Som i Lundes bok er det også i denne en ung mann som er hovedpersonen, også han har en god og støttende kamerat - og han har kjærlighetssorg. Andre likheter med Lundes er skildringa av forhold mellom far og sønn. Dette er enda mer fremredende i denne boka.
Faren er fliselegger, og er ellers en artig type. Sønnen ( som jeg ærlig talt ikke husker navnet på her jeg sitter, blir det i det hele tatt nevnt, men det er altså en jegfortelling) sommerjobber som farens hjelpemann. Forholdet mellom far og sønn kan minne en del mellom forholdet mellom faren og sønnen i Ulf Starks La isbjørnene danse. Slik som hos Ulf Stark foregår en god del av kommunikasjonen i bilen, altså mens far kjører. Samvær i bil finnes det forresten flere eksempler av i litteraturen, kanskje en idé til en oppgave eller i det minste en antologi.
” Faren min begynte for eksempel ikke å snakke om været, og jeg snakket ikke om fotball eller noen annen sport som jeg ikke hadde peiling på. Nei, vi satt i bilen og sa absolutt ingenting, og det var helt fint. ” s 16
Det er de nære ting som gjelder, som det å gjøre det fint for noen, og å føle ”en god form for utslitthet.”.
Men så kommer et vendepunkt, sønnen har en ekkel fornemmelse av at bilen kolliderer med ett ( eller en) eller annen/t, mens far ikke vil ta innover seg de faktiske realiteter. Og mer skal jeg ikke røpe, men – trass i allerede nevnte prinsipper – dette er en fin bok. Rett og slett fin. Eller for å sitere den siste setningen” Det var fint” .
FRAMTIDA ER (IKKJE?) LJOS (?).
Men no, folkens, no altså, er det Hans Sande som gjeld. Det er nokre år sidan Sande skreiv for ungdom, dei siste bøkene hans har vore biletbøker og lettlestbøker. (Ja, eg HAR for ikkje så lenge sidan sagt at eg skal slutte å skrive på nynorsk, sjølv om bøkene er på nynorsk, men når det gjeld Sande lyt ein berre ta seg saman.)
Blå øger kan isje lyge er ein apokalytisk roman. (Eller dystopi aller kva søren og!) Det er nokre år sidan samanbrotet, hovudpersonen, ein gut, er heilt aleine i verda, det einaste selskapet er robotforeldrepar som har veksla litt gjennom åra, dei fleste av dei med ein litt pussig framtoning. Ein eller annan stad finst Ålehovvene som observerar og eksperimenterar med han.
Med hjelp av The Wall (som kan samanliknas med internett ) freistar han å orientere seg om fortida, å finne ut av det biologiske opphavet sitt, han les bloggar (frå vår tid), derfor vert dette og ein artig kommentar til vår eiga tid. Forfattaren morar seg med å fabulere over vår tids populærkultur, til dømes er både Madonna og Justin Bieber med.
Det er sårt å lese om den store einsemda hos hovudpersonen, og kor han freistar å gi livet eit innhald med hjelp av det han finn ut om religionar, som han miksar fritt frå. Han finn og ein slags fellesskap med nokre gutar ( frå vår tid) som han møter i filmar på nettet. Det er ein sterk person vi har med å gjere, han sloss til dømes mot overmakta (Ålehovvene) for å få bruke sitt eige språk som kan samanliknas med stril, dette i staden for engelsk.
Det store spørsmålet både hos lesaren og hos guten er: Er han den einaste biologiske personen som er att? Er det ein verd utanfor det klaustrofobiske husværet? Dette skal eg sjølvsagt ikkje røpe her, men eg trur eg dristar meg til å skrive at boka har ein slags optimistisk slutt.
Språket er særs kreativt, boka er grotesk, umåteleg trist, men og med (svart) humor og poesi. Og folkens:
endeleg
ein dystopi
heilt
fri for
chiclitt!
Sande er i slaget, og kanskje det er Sandes tur til å få ein pris i år.
PS: wikipedia; dykk har gløymd Svart kalv @ kvit snø : e-postroman frå 2006.
PS 2: Fankern heller, jeg hadde ikke blitt forundra om også unge Laberg hadde nådd opp i det gode selskap av nominerte denne gangen. Derfor gjelder den ærefulle labelen som bare er de færreste forfattere forunt å få også for ham.
