Viser innlegg med etiketten Tilbakeskuende 60-tallsromantiker jeg nei. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Tilbakeskuende 60-tallsromantiker jeg nei. Vis alle innlegg

torsdag, februar 14, 2013

Siden det nå ER Valentines day i dag

og selv om foretningsstanden profiterer stort på dette perverterte utslaget av amerikansk imperialistkultur spiller vi i dag My Funny Valentine med The Supremes



Ikke fordi det er den beste versjonen av denne klassikeren fra populærmusikken men fordi det er The Supremes. Dette er heller ikke den beste sangen av denne soulgruppa – og kanskje fantes det også bedre souljentegrupper – men det er tross alt The Supremes. Og det burde egentlig være grunn nok.

søndag, september 02, 2012

Gutter. 1.

Uka etter av Stein Erik Lunde handler om uka etter mordet på John. F. Kennedy. Han ble skutt den 22 november 1963. Da var forfatteren... vent litt, la meg sjekke... akkurat på dagen 10 år gammel! (FOR et sammentreff!) Selv var jeg den gangen 10 år, 6 måneder og 9 dager - hvis jeg har regnet riktig. Det er vanskelig for dem som selv ikke opplevde det å forstå hvor stort sjokk denne begivenheten var for oss som levde da. Den gangen var Kennedy helten, han var snill mot negrene (som de fremdeles het den gangen) og på alle måter en fantastisk mann. (Dette var noen år før vi lærte å hate Amerika. )

Bokas hovedperson, Arne, blir også preget av denne historiske hendelsen. Forfatteren har latt ham være 2 og et halvt år eldre enn han selv var, altså 12 og et halvt. Antakelig fordi dette er en alder da mye skjer. Uka etter drapet er uka da Arne tar skrittet fra å være barn til tenåring.

Vaskeseddelen sier at boka er en roman for ”alle aldre” og så kan man jo spørre seg om denne vil fenge ungdommen av i dag eller om den vil appellere mest til oss presenile mimrere.

For her ER mye snadder for oss 60 – tallsnostalgikere;
  • Den finske langrennsløperen Kalevi Hämäläinen
  • Familien Flint på TV. (Og dette er før den tida TV var allemannseie, for eksempel må Arne dra til en kamerat for å se på TV, akkurat som undertegnede måtte)
  • Arne og kameraten spiller kinasjakk ( et brettspill for de uvitende)
  • Mor er husmor og baker formkake til lørdagskosen,
  • man går på Folkeskole, og deretter Realskole eller Framhaldsskole for de mindre skoleflinke,
  • Terje ”Hengeren” Hellerud spiller ishockey på Vålerenga (han har en liten gjesteopptreden i handlinga) og
  • Ivar Formo er juniorløper. Det var
  • The Beatles og det var
  • Cliff, og foreldrene hørte på
  • Ray Conniff,
  • og Arne og kameraten blir invitert på ”dansemoro”.
Det er jo ellers ikke så mye action, bortsett fra at ****SPOILER*** Arne og kameraten blir tatt i butikktyveri for å ha stjålet ... buljongterninger (!). Men kanskje også dagens 12 – 13 - åringer vil kjenne seg igjen i Arnes følelser. Plutselig er han ikke lenger barn, og ting han før likte å gjøre er plutselig ikke så stas lenger. Jenter får en helt annen betydning og han begynner å se på sine foreldre på en ny måte. Kort sagt skjer det ganske mye med Arne i denne uka hvor han begynner å møte ”livets alvor” for å si det litt klisjéaktig.

Språket er enkelt men gjennomarbeidet. Det virker som hver setninger er skrevet med omhu. Dette er en fortelling hvor man finner mye mellom linjene. Kort sagt; en fin liten bok.

PS: Sorry, sorry: KAN ikke dy meg!

PS 2: Og her den morsomme introen til Familien Flint, denne gangen med reklame. Den burde ha et skjær av nostalgi selv for de mest innbitte anti røyk-fanatikere!

tirsdag, mars 20, 2012

Siden jeg nå skal til Stavanger i morgen

på et visst bibliotekmøte og vi antakelig kommer til å komme halsende i siste liten til den høytidelige åpninga, så sier jeg som Skipper Worse: Vi kommer sent men godt!

Og da kan vi jo se litt på de første minuttene av en fjernsyns-serie fra en ganske fjern fortid. Da det fremdeles fantes ordentlig Fjernsynsteater.



PS: selv om vår entré kan bli i seineste laget lover jeg at vi skal lage betydelig mindre oppsikt enn da Skipper Worse ankom Stavanger by.

PS: egentlig hadde jeg tenkt å finne noe passende musikk, men fra Stavanger? Hva SKULLE nå det være, liksom?

søndag, januar 11, 2009

Eit subjektivt popleksikon som må lesast som eit subjektivt popleksikon

Eller ”Take it or Leave It” for å sitere ei gammal Rollings Stones - låt.
Boka har ein hovuddel og til slutt har forfattaren helgardert seg med ei liste over ”Dei som ikkje kom med, men som absolutt skulle ha vore der”. Like greitt det, elles hadde boka blitt dobbelt så tjukk, og tjukke bøker er noko drit.

Men Hovland, kva er gale med desse artistane sidan dei ikkje er med i boka di :
  • Ike og Tina Turner
  • Tim Buckley
  • Hep Stars
  • Fleetwood Mac (Rett nok er eit bilete av eit LP – omslag teke med)
  • Jethro Tull
  • Them
  • Roy Orbinson
  • P J Proby
  • The Righteous Brothers
  • Martha and the Vandellas
  • Og nokre fleir som eg ikkje gidd å ramse opp her. Oi, no heldt eg jo på å gløyme den største soulmusikaren gjennom alle tider, nemleg Marvin Gaye!! Det einaste som er nemnt om denne store artisten er at han vart skoten av far sin. (I artikkelen ”Rock’n’roll-liv og død”). Det var forresten i 1984. Finst det ingen konsulentar i Jens Bjelkes gata? Marvin Gaye lyt berre vere med. Dette må rettast opp i det neste opplaget.
Eg lyt og kommentere nokre uhyrlege påstandar i boka, anten no forfattaren ”tar i mot kritikk” eller ikkje. Eg har tross alt betalt for ho, sjølv om eg - slik eg gjorde eit stort nummer av i den føregåande blogposten - ikkje hadde tronge å gjere det.
  • The Doors er IKKJE noko overvurdert band!!! (s 109)
  • The Mamas and the Papas HAR fleire enn ein god song ( s168)
  • Og at Jefferson Airplane er teke ut av hovuddelen til fordel for Herman Hermits er heilt ubegripeleg for meg, altså. (s 135)
  • Men det verste er no å skriva at ”Supremes er nokre av dei største” utan ein gong å nemne Martha and the Vandellas ! ( s 240)
Derimot er eg 100% einig i at
  • det beste med heile den oppskrytte Woodstockfilmen var då Joe Cocker song With Little Help from my friends. (s 86) Ein av dei beste coverlåtar nokosinne og den aller beste songen til denne artisten. Så her kan ein seie at karrieren fekk ein pangstart som vart umogleg å følgje opp, noko han heller ikkje gjorde.
  • At Rockeband og symfoniorkester er ein dårleg idé (s 204)
  • Lange gitarsoloar er ein uting (eg er ikkje 100 % sikker på at dette står i boka, men meiner å hugse at det sto ein stad, i kvert fall burde det ha gjort det)
Ein ting til : det er ein alfabetiseringsfeil i lista over ”Dei som ikkje kom med, men som absolutt skulle ha vore der”. The BAND kjem FØR Maggie BELL sidan A kjem før E i alfabetet! Dette må det også gjerast noko med i det neste opplaget.

Og då trur eg at vi sluttar av med eit YouTube – opptak av Marvin Gaye. Nei forresten, vi tek først med noko av Martha and the Vandellas, vi! Nokon må jo berre ta ansvar for oppsedinga av den oppvaksande slekt. (M, du kan berre drite i blokknaboane dine no, berre skru opp volumet så laptoppen din hoppar!) Men no kjem ein av dei største nokon gong : Mr Marvin Gaye! Med songtittelen Whats going on! meiner altså Marvin her meir alvorlege ting enn noko alminneleg forlagsslurv! !

PS: Ja det ER kanskje på tide å tenke på kva slags musikk som skal spelast i gravferda, Hovland har i kvert fall bestemt seg. (s 206).

PS 2 : Ungdomskulelærarar : tenk dykk om no! Dette er IKKJE boka for nynorskhylla i skulebiblioteket sjølv om boka handlar om populærmusikk! Boka er ikkje for folk under la oss seie minimum 40 år. Den øvre aldersgrensa er eg litt meir usikker på. Men kanskje dykk kan klare å argumentere for å ha boka i lærarbiblioteket. Dersom det ikkje vert slåsting på lærarrommet då!

PS 3 : Eg er altså av dei heldige som får eit signert eksemplar av denne boka. Og i tillegg Dr Munks testamente! Og namnet mitt på heimesida på Samlaget! Truleg for fyrste og siste gongen! Berre sjå her! Forresten, når har dykk tenkt å sende meg boka, Samlaget? Og apropos det, då sit eg altså med ei ekstra bok som eg strengt tatt ikkje treng. Dersom nokon ynskjer seg eit pent brukt eksemplar, berre med nokre få eselørar og nokre utropsteikn i margen, så berre sei i frå!

PS 4 : kanskje eg skal legge ut ei liste over den gamle platesamlinga på bloggen min? Kanskje eg til og med kan skryte av at eg har nokre ”Plater so ingen andre har” (Nei, trur ikkje eg skal gjere det. Det for vere grenser for å dumme seg ut!)

PS 5 : Om boka var underhaldande? Jau då, men altså ikkje for musikkfanatikarar med dårleg blodtrykk!

PS 6 : Kva eg meiner med etiketten "Julelektyre 2008". Ja det var i grunnen eit godt spørsmål!

PS 7 : Om Elvis Presley er med? Giss tre gongar!

PS 8 : Og ho Wenche Myhre? Ha ha haaa. (Og det er alt eg har å seie om den saken!)

torsdag, november 20, 2008

Jeg en musikkonsument

Så er endelig Dr. Munks popleksikon av Ragnar Hovland kommet. På denne youtubevideoen viser forfatteren fram av den gamle platesamlinga si for oss. Den gangen det bare var mulig å kjøpe musikk i ett format. (Bortsett fra at begrepet ”format” neppe ble brukt den gangen. )

Her kommer min private historie som populærmusikklytter. (De som ikke tåler kjerringmimring gjør smart i å slutte her!)

Først var det Ønskekonserten på radio. Etter Bojarenes inntogsmars kom barnesangene, så LED vi oss tålmodig gjennom de religiøse sangene og så kom ”slagerne”.
Her noen høydepunkter:
Engedal og Stordal
Jim Reeves
Wenche Myhre
(Nei jeg sa ikke at du MÅTTE klikke på disse linkene).
En gang dristet NRK seg til å spille en Rolling Stones-låt - mener å huske det var Paint it Black- helt på slutten av programmet men de rakk ikke å få med hele låta. (Ha ha ”rakk ikke” du liksom!)
Så kom Ti i skuddet med Vidar Lønn Arnesen. (En programleder vi elsket å hate). Men så kom jo Harald Are Lund og reddet sjela vår.
Og noen ganger var det til og med pop på TV. (Stor stas gitt!) Min største musikkopplevelse noensinne var Hey Joe med Jimi Hendrix på svensk TV. Jeg var 13 år og trodde knapt mine øyne eller ører.

En gang fikk vi en båndopptaker til jul. Åpne bånd, firespors. Jippie! Vi kunne ta opp musikk!
Og seinere fikk vi platespiller. (I mono. ) Det var i 1967, i romjula gikk jeg forventningsfull til Musikkhuset i Mo i Rana og spurte etter Axis: Bold as Love av Jimi Hendrix. Men den hadde de ikke, nei. Hadde ikke hørt om den en gang. Dette var før man visste at det gikk an å stille krav som kunde. Den eneste plata Musikkhuset i Mo i Rana hadde med Supremes var The Supremes sings Rodgers and Hart. (1967). Det var vel ikke akkurat disse sangene jeg helst ville høre av den kjente mowtowngruppa men det var den som var å få.

Som så mange andre på den tida tok jeg meg jobb som pleiemedhjelper på Dikemark i begynnelsen i 70 – åra. Etter første lønning kjøpte ”alle” seg Stereoanlegg. (Med stor S). (Noen kjøpte også leksikon av selgere som hver høst fant et nytt marked av nyansatte som skulle sanke poeng for å komme inn på sosialskolen (gørrpopulært den gangen) eller andre utdanninger). Jeg nøyde meg med Stereoanlegg . Med platespiller, forsterker og to digre høytalere. Var ikke mye plass igjen på hybelen da. Men plass nok til dem som IKKE hadde stereoanlegg og var avhengige av å gå til andre for å høre musikk. (Derimot kan jeg ikke huske at vi gikk rundt til hverandre for å lese leksikon.)

Det var noe eget med en plate. Da stifta senket seg ned mot platerillene og det ble musikk! (Skal jeg ta med at plater fantes i tre størrelser, Singel, EP og LP?) Og det var også noe eget med et LP-omslag. Noen var de reneste kunstverker. Så kom kassettene i slutten av 60 – åra. Rimelig high tec. Men platene kunne de ikke utkonkurrere. De sto sirlig side ved side på platehylla slik Hovland demonstrerer på YouTube mens kassettene gjerne lå og slang i en skuff. Eller en bærepose. Eller i bilen.

Rundt 1980 gikk ungdommen med svære kassettspillere med høyttalere på skuldrene og spilte musikk så det gjallet mellom husveggene. Før walkmannene. CD-ene kom som kjent i 80 – åra og levde i lykkelig sameksistens med kassettene til disse forsvant i løpet av 90 –åra. Og nå kan man som kjent laste ned musikk på nettet og den siste CD-en forsvinner vel snart fra butikkhylla.

Jeg har et problem. (Ikke noe stort, men irriterende nok.)
Rundt 1990 fikk jeg meg en flott støtdempende Sony walkman til bruk på joggeturen. (Den gule typen). Samtidig så forsvant altså sakte men sikkert kassettutvalget i butikkene. På slutten av 1990 fikk jeg en minidiscspiller. O lykke og fryd! Nå kunne jeg jo uten altfor mye plunder ta opp musikk-CD-er! Så da ble jeg blandingsbruker.
En gang i dette århundredet gir min kjære gule Sony sitt siste sukk så da må jeg kjøpe meg en NY kassettwalkman. Da er markedet atskillig begrensa så det trøskeverket jeg måtte gå til innkjøp av nå har mye dårligere kvalitet.

Og til slutt kommer I-poden inn i mitt liv. Jeg fikk en stilig lysegrønn I-pod shuffle av sønnen min til bursdagen. For en fantastisk oppfinnelse! Og samtidig begynner for alvor trøbbelet. For hvem gidder å spenne en tung walkman eller minidisc til drikkebeltet når man harrn fjærlett I-pod? I hvert fall ikke jeg.
Så hva gjør jeg nå med Lou Reed eller the Doors – kassettene? Ingenting er bedre enn Waiting for my man eller LA Women på intervalltreninga, ingen musikk fjærer bedre enn Riders in the Storm eller Albatross (Fleetwood Mac). Skal jeg liksom kjøpe hele musikksamlinga mi på nytt nå da?

Men no lyt eg sleppe bibliotekarstudent (orsak no heiter det vel bibliotekarHØGskulestudent) Ida Lovise til. Kassettespelaren er ingen dauding seier ho! Kloke ord frå ei ungjente på knapt 20. (Sjølv om ho er noko optimistisk her.)

Så var det den der greia med å laste ned musikk – som muligens blir det eneste alternativet i framtida. Smart, effektivt og lite plasskrevende. Men hvor blir det av magien med den håndgripelige plata eller Cd-en? Kunne gutta i boka Beatles av Lars Saabye Christensen ha samlet seg med like stor ærefrykt over en lydfil? Så samles vi rundt PC-en igjen, liksom?

Til slutt over til boka. Ikke et ondt ord om E-boka, og kanskje det nå skal bli en orden på de derre rettighetsgreiene og alt det tekniske rundt. Du trenger heller ikke irritere deg over hoteller med dårlig leselys på senga.

Men nå kommer jeg til poenget : La oss se for oss dette scenariet en dag anno 2050 : Fru Framtid (hvis det fremdeles er slik at det bare er damer som bryr seg om bøker, eller har Les! kamp for guttas lesning endelig blitt kronet med seier / alternativt brutt sammen i kollektiv krampegråt og gitt opp) har samlet seg et betydelig bibliotek med E-bøker. (Sorry den litt lange parentesen! Både klassikere og nyere litteratur har hun i hylla – ha ha hylla du liksom! Så panger altså den gamle lesefjøla hennes. Kanskje den var lysegrønn, fått av sønnen til jul i 2030, ja hva veit jeg, uansett må hun kjøpe ny, nei dessverre frue det finnes ikke lengre spillere (eller lesere?) som tar formatet på de gamle E-bøkene dine, sånn går det når man ikke har vett til å fornye seg i tide, men du kan jo kjøpe dem på nytt, det blir nok dyrt ja og resten kan dere vel tenke dere til sjæl... Grøss, ja!

Nok framtidsdystopier. Jeg gleder meg vilt til å lese Dr. Munks popleksikon! Og den boka finnes i hvert fall på papir. Holder antakelig så lenge jeg lever! Jippie!!!

mandag, oktober 13, 2008

Blowing in the wind

Siden høstvindene holdt på å velte meg av sykkelen i dag kan det passe med denne kjente og kjære sangen fra en fjernere fortid. Her en mindre kjent versjon framført av Sam Cooke.

Og her en versjon for fundamentalister.

søndag, mai 04, 2008

Skal ikke gjøre noe stort nummer av det

Men gutta i boka Beatles av Lars Saabye Christensen drømte ikke om å spille i band ”en gang tidlig på 80-tallet” Dagsavisen! Det var BOKA som kom ut "en gang tidlig på 80-tallet," nærmere bestemt 1984.

HANDLINGA i boka var derimot fra slutten av 60-åra og en ramme rundt var utgivelsene av Beatles singler. Hver gang det kom en ny plate med denne gruppa samlet de fire vennene seg til høytidelig avspilling på platespilleren. Skal unngå å mimre om magien rundt en vinylplate i motsetning til å laste ned musikk på E-potta. For ikke å snakke om MTV, YouTube og alle de greiene der.

Noen som husker den alminnelige spenninga i landet før hver ny single gruppa kom ut, som for eksempel Strawberry Fields Forever med Penny Lane på baksida? Eller A-sida (her) og B-sida (her) som det het den gangen.

Og vi som har levd en stund husker jo også denne første verdensomspennende TV-framføringa hvor gruppa framførte denne låta. (OK, kanskje ikke den beste av the Beatles). Men stort var det. (Her et opptak fra den legendariske framføringa, altså en god stund før YouTube og internett og ...)

Og skal ikke si et ord om hvor mye bedre musikken var den gangen. Regner derimot med at ungdommens evne til å begeistres er den samme. I motsetninger til oss gamlinger som har hørt det meste før, den gangen det... og bla bla bla.

For resten : Hvis noen kommer over et Deichmaneksemplar av førsteutgaven av boka og finner et bokkort (som fremdeles ligger i boklommene i noen av bøkene fra før datateknologien nådde også hovedstadsbiblioteket) med en rekke tall på så kan det rett og slett være det bokkortet jeg brukte for å notere antall minutter mellom veene på Aker sykehus i 1984.

Tilbake til det tredje bindet : "Bisettelsen" som boka i følge den samme artikkelen i Dagsavisa kommer til å hete, lanseres den 19 august. Regner med at det kommer til å bli minst like mye oppmerksomhet rundt denne boka som en ny Beatles - single i de glade 60 – åra.

mandag, januar 07, 2008

Et begivenhetsrikt barbesøk

For de som måtte leve i den villfarelse at jeg kun spiller 60-tallsmusikk skulle vel dette unike opptaket fra 1929 være et solid dementi.



Linken her!

Nå er det vel først og fremst gin man forbinder med the Empress of the blues, men etter seidelen å dømme ser det ut som at det er øl Bessie Smith drikker her. Hun framstår i en noe forsoffen skikkelse i denne videoen, og bartenderen ser da også litt betenkt ut. Men stemmeprakten er det ingen ting å si på! Ei heller gjestenes! Danse kunne man også den gangen! Den langfingra kjekke mannen som kommer inn og opptrer med et steppenummer før han robber stakkars Bessie, den kødden, er Jimmy Mordecai.

Bartendere : tenk dere om neste gang dere kaster ut en fyllik. Dere kan – siger og skriver kan - gå glipp av et stort sangtalent!

Kan jo også legge til at dette skal være det eneste filmopptaket med den store sangerinnen.
Følg med neste mandag : nok et musikalsk høydepunkt. Fra hvilket tiår? Time will show!

fredag, juni 22, 2007

Kun for spesielt interesserte

Og da er det denne boka jeg snakker om.
Om denne legendariske gruppa.
Før stereo og high fi
Før farge - TV
Før kassettene
Før CD-ene
Før høretelefonene
Før MTV
Før I-Pod
Før www
Før You Tube
Før blogspot
Før myspace
Før facebook

Den gangen det het grammofonplater
Og singler
Og det hette A-sider og B-sider
Eller LP-er
For de som hadde råd
Noen som husker EP-ene?
Den gang man var glad til hvis man hadde en platespiller
I mono
Eller en transistorradio
Og det var pop på radio en gang i uka
Ja man kalte alt pop den gangen
Hvis man var riktig heldig spilte de Rolling Stones på Ønskekonserten
Men bare helt mot slutten
Og skjelden hele låta
Og noen hørte på radio Luxemburg
Og var glad til bare det ikke var for mye skraping
Og rødvin fikk du for en femmer på polet
Man nøyde seg med lite den gangen
Man stilte ikke så store krav
Man var glad til
Og nå er det kanskje på tide å slutte før dette tar helt av
På tide å gå tilbake til det jeg egentlig begynte med
Nemlig Hep Stars
Som hadde sin storhetstid fra 1964 til 1966.
Men i 1967 var det slutt på magien.
Da ble det familieband og svensktopp for alle penga.
I natt jag drömde og Mot okänt land.
Og Lilla Sofi
Men her får du en framføring av Baldheaded Woman.
Den beste coverlåt noensinne av et nordisk band.
Eller kanskje av noen band overhode.
Dessverre kan ikke den oppskrytte YouTube tilby hele låta.
Og her et eksempel på gruppas legendariske sceneshow.

Hvor ble de av?:
Svenne Hedlund dannet gruppa Svenne og Lotta og holder fremdeles på
Lennart Hegland ble hjerneskadet av en brutal dørvakt
Christer Petterson døde i 2006 mens
Janne Frisk er still going strong
Og denne herremannen veit jo alle hvordan det gikk med.

Og så noen PS-er
  1. Jammen hva i svarte : ikke noe utgivelsesår på boka?
  2. Boka har et bra billedmateriale men det ser jo litt dumt ut når så mange av sidene har en annen grunnfarge!
  3. Litt omstendelig tekst kanskje? Men for oss digget denne gruppa gjør jo ikke det noe. Og hvem andre gidder å lese boka?
  4. Tung er den også. Ingen T-bane-bok akkurat. 1100 g veier den. Ingen lettvekter altså.
  5. Og billig er den jo ikke. 398 norske kroner betalte jeg for den! Men noe skal man jo bruke penga på. Og Oslofolk må pent finne seg i kjøpe boka. For dette biblioteket har den ikke. Jeg kjøpte boka mi her. En av de få gjenlevende frie bokhandlere!
  6. Men nå får jeg slutte før jeg begynner på et nytt tema
  7. Som jeg har blogget om her