mandag, mars 24, 2014

Østkant møter vestkant eller omvendt

I rekken av alle krimforfattere som for tida har begynt å skrive for barn og unge - for å presse sitronen enda litt til – er det nå Tom Kristensens tur. Mientologene er første bok i serien World of Spycraft.

Heltene er to ungdommer fra hver sin kant av byen:
Eric 16 år, bor i velutstyrt villa på Ullern med svømmebasseng i hagen. Erics far driver butikken World of Spycraft hvor han selger diverse elektronikk og avansert spionutstyr, noen på kanten av loven.
Live, 14, gother, bor hos fosterforeldre på Grønland. (I tilfelle noen nå lurer på hvordan to ungdommer med så ulik bakgrunn kan ha blitt venner kan dette forklares med at de møtes på en fest via slektninger.)

På en tur i Maridalen på Erics scooter finner vennene et nedslitt hus hvor det skjer noe muffens. Ungdommene bestemmer seg for å undersøke nærmere, blant annet med hjelp av spionutstyr ”lånt” av Erics far. De overnatter også i telt i nærheten av huset.

Etter hvert avsløres en sekt som minner ikke så rent lite om scientologene og som utnytter ungdom på groveste vis. Forlagsredaktør Steffen Sørum tror at Tom Kristensen fort kan ”havne i trøbbel når han peker på virkeligheten”, og han ønsker ”eventuelle debatter velkommen”. Tror nok at det skal mer til. Tom Kristensen er jo ikke akkurat den første som skriver om slike sekter, verken hva voksen – eller ungdomsbøker angår. Den ungdomsboka det er mest nærliggende å sammenlikne med er jo Sannhet til salgs av Ingvar Ambjørnsen ( i Pelle og Proffen-serien) som kom ut første gang i 1990, og foreløpig siste gang i 2006.

Det er en stund siden jeg leste Ambjørnsens nå, men det er få spenningsforfattere som når opp til hans nivå hva humor, personskildringer og ikke minst varme angår. Dette er en forfatter som virkelig viser at han engasjerer seg i målgruppa og at han er på ungdommens side.

Tom Kristensens bok mangler derimot både humor og varme, språket er flatt og han gjør heller ikke særlig mye ut av personskildringene, selv om det er to svært forskjellige hovedpersoner vi har med å gjøre. Det blir – som ofte for sjangeren – mer typer enn kjøtt og blod. Og spennende? Tjaaa...

Eric kan godt lure seg inn i ei rønne uten å vite hva skjuler seg bak døra, men på Grønland føler han seg uttrygg. Mens Pelle og Proffen vanker i Oslo indre by øst og opererer mye i området rundt Sagene og Grünerløkka, og gutta i spenningsboka Jakten av Baroch Tendler ( hvor blir det forresten av fortsettelsen som skulle komme) (Cappelen Damm 2009) bor på Grønland, kan Eric fra Ullern ikke komme seg fort nok ut av  denne bydelen hvis han må ta turen hit. Ungdomsgjenger ”skråler og snakker høyt”, og ”flere fester blikket på ham”. Men verre enn silkerampen i Holmenkollåsen en helgekveld er de da neppe!


I motsetning til Kristensens mannlige hovedperson liker jeg meg godt på Grønland. Her et bilde av Grønlandsleiret i vinterskrud.


Og her et bilde til, muligens fra Urtegata.

mandag, mars 10, 2014

Og så en fotballbok igjen

Bidragsyterne i antologien Kampklar er alle profilerte norske barne- og ungdomsbokforfattere, hvorav de fleste har hatt en tidligere karriere som fotballspillere - i hovedsak på aldersbestemte lag.

11 forfattere, derav 9 menn, 2 noveller omhandler jentefotballspillere. (Hvorav én skrevet av en mannlig forfatter og én av en kvinnelig for dem som lurer.) Så kjønnsbalansen er vel ikke akkurat imponerende uten at jeg skal gjøre noe STORT nummer av det, men det bør jo nevnes.

Ikke til å unngå handler noen av novellene om overambisiøse fedre på avkommets vegne, noen av hovedpersonene er ambivalente til fotballen og tre slutter. To av personene er lesbiske/ homofile og Endre Lund Eriksen lar sin homofobe hovedperson få sin velfortjente straff. Det er fint hvis lesbiske/ homofile nå etter hvert får en mer naturlig plass i barne- og ungdomsbøkene, la oss håpe at dette er en trend som er kommet for å bli. Handlinga i de fleste av novellene er fra bygda.

Bilde av en landsens fotballbane tatt for noen år siden.  Fra ei bygd som så vidt jeg veit -  i hvert fall ikke til nå   - har fostret noen kjente fotballspillere.  Men aldri for seint.

Novellene holder jevnt over god kvalitet, jeg vil framheve disse:

Lars Mæhle skriver en tett og spennende fortelling litt ala Dagermans ”Att döda ett barn”. Synsvinkelen skifter mellom tre gutter, to på hvert sitt fotballag som skal ha kamp samme dag og en 18 – åring som nettopp har fått lappen. Novellen heter Sol og skygge, temperaturen er like under null, og der sola ikke kommer til er det et lite islag på veien. Og resten kan dere vel tenke dere til sjæl. Det går som det må.

Jeg likte også godt Brynjulf Jung Tjønns lille fortelling Kamerater, hvor hovedpersonen oppdager helt nye følelser hos seg selv og begynner å se på bestekameraten med nye øyne.

Hovedpersonen i Ragnfrid Trohaugs novelle Ulven med lua handler om ei jente som er et stort fotballtalent, men som ikke makter å spille på lag. Med et intenst og kreativt språk viser forfatteren oss ei dedikert og aggressiv jente som gir faen i hva omgivelsene og dommeren i særdeleshet mener.

Aller best likte jeg novellen Innbyttaren av Alf Kjetil Walgermo, en fortelling med mye varme. Hovedpersonen er litt i sin egen verden og han er umoden for alderen. Sammen med resten av G 14 - laget reiser han til Oslo for å bli med i Norway Cup, en begivenhet han har store forventninger til. Hans lojalitet mot laget er grenseløs, selv om han er av dem som får minst spilletid. Men når treneren glemmer å la ham komme innpå blir ikke dette tatt nådig opp, verken blant de voksne eller av medspillere. Forfatteren lar også vår mann få en liten oppreisning på banen.

Så over til 1000-kronersspørsmålet. Er dette boka som skal få fotballinteresserte gutter som ikke liker bøker til å lese? I hvert fall vel verdt et forsøk.

fredag, mars 07, 2014

Rapport fra gamlehjemmet

Arbeiderlitteratur er muligens en litt utgående sjanger her i Norge, men i Sverige skrives det fremdeles litteratur som skildrer livet på golvet for å bruke en – i hvert fall her til lands – noe utgått frase.

Et eksempel er Yarden av Kristian Lundberg, en ganske tøff fortelling om en løsarbeider som jobber på Malmø havn, basert på forfatterens egne erfaringer.

Sara Beischers debutroman ( hun har i mellomtida gitt ut en roman til) "Jag ska egentligen inte jobba här" handler om ei 19 år gammel jente, Moa, som tar seg jobb på et pleiehjem, mens hun egentlig drømmer om å gå til scenen. Forfatterinnen har selv jobbet et tilsvarende sted, noe som ikke er vanskelig å skjønne når man leser boka.

Dette er en fin skildring om hvordan denne jenta utvikler seg fra å være temmelig selvopptatt og med distanse til de hun skal pleie og til å bli en empatisk person som til de grader engasjerer seg i de eldres ve og vel.

Samtidig er hun besatt av ønsket om å gjøre en teaterkarriere, og gjør stadige forsøk på å komme inn på diverse teaterskoler – det ser ut som at det er den god del av dem i Sverige – hun prøver å få lese med skuespillere etc. Når hun endelig får tilbud om prøvefilming utsettes hun for et moralsk dilemma siden dette kolliderer med en avtale hun har gjort med en av beboerne på sykehjemmet – som hun vet gleder seg veldig. Hva hun til slutt velger skal jeg ikke røpe her.

Et  annet tema er - ikke uventet  - underbemannetheten og tidspresset Moa og hennes arbeidskamerater utsettes for, og hennes dårlige samvittighet for ikke å kunne gi beboerne den oppmerksomheten de så sårt trenger.

Beboerne på sykehjemmet – eller äldreboendet som det kalles på svensk - er alle mer eller mindre demente, men forfatteren klarer å vise oss menneskene bak alle rynkene, fettvalkene etc. De ansatte er også en herlig og sammensatt forsamling, homsen Roy på 64 som forbyr de andre ansatte å stelle håret på damene, for det er hans jobb, den bohemiske Leena med en ganske brokete fortid viser det seg, den prektige og pliktoppfyllende Eva etc. Boka har også humor, noen ganger så svart man kan forvente på et slikt sted men uten å utlevere eller latterliggjøre noen.

Dette er lettlest og morsom lesning med mye varme, men altså med en god del alvor. En fin bok som fortjener oppmerksomhet også her til lands. Også fordi den handler om yrkesgruppe som jobber med helsa som innsats for luselønn, og som har fått liten plass i skjønnlitteraturen. 

Mens Yarden er oversatt til norsk finnes Beischers bok – i hvert fall foreløpig – bare på svensk.



Til slutt kan vi kanskje unne oss en god gammel svensk klassiker, nemlig
Hasse Alfredsons kommentar til livet på ålderdomshemmet.

søndag, mars 02, 2014

Always be a good boy, don't ever play with guns

Arne Svingen har de siste åra skrevet flere bøker om barn hvis foreldre som ikke strekker til. Og det gjør han bedre enn de fleste.

Denne gangen handler det om en gutt på 12 år hvis far er kriminell. Det er ikke første gangen dette er et tema i barne- og ungdomsbøker, men sjelden så godt behandlet som her.

Fortelleren er Robin, 12 år. Dette er en svært troverdig fortellerstemme, selv om man kanskje kan stusse på noen uttrykk som i hvert fall ikke jeg ville trodd en 12- åring kunne formulert, men skitt au! Robin er en trivelig veslevoksen fyr med et oppkomme av funfacts. Stilen er humoristisk men med en sår undertone. Guttens lengsel etter et normalt liv er gjennomgående i boka.
Bestevennen ( og den eneste vennen) er Martin, en trofast kamerat,  men som ikke alltid er like god til å holde på hemmeligheter. Et mulig høydepunkt er skildringa av stemningen og samtalene mellom guttene når de ligger gjemt i baksetet i en bil under ett av de mest dramatiske høydepunktene i boka.

Faren gir inntrykk av å være en sympatisk fyr som er oppriktig glad i sønnen og som ønsker ham det aller beste, og som helst vil leve et stright liv men ikke får det til. Noe av det mest fremtredende i boka er varmen. Faren og onklene er hardbarka kriminelle karer men med stor omsorg for Robin.

Boka har tross omstendighetene, og at faren ****SPOILER**** havner i fengsel igjen, en optimistisk slutt.

Dette er barnelitteratur på sitt aller beste. Ser forresten at jeg har glemt å skrive tittelen på boka: Det er Revolvergutten.



Så litt musikk. Det finnes en god del ”fangselsmusikk”, som for eksempel Folesom prison blues med ... ja det veit dere jo, eller Jailhouse Rock, en Elvislåt som også Blues Brothers har spilt med inn med bravour men jeg tror kanskje at det er denne Everly Brothers - klassikeren som best slår an grunntonen i denne boka.

PS: ser at jeg allerede har brukt mitt flunkende nye emneord "Elis favortitter 2014" 2 ganger i år. Noe som burde love godt for det kommende bokåret.