mandag, april 28, 2008

Tida er inne for litt råkkenråll!

Fra den tida man KUNNE lage god musikk. I serien ”Høydepunkter fra mitt umusikalske rotehue” er turen kommet til Eric Burdon, denne gangen sammen med gruppa War som framfører den klassiske låta Spill the Wine.



Skru opp volumet på full guffe og snurr film!

søndag, april 27, 2008

Noe mer forbeholden i dag

Boka åpner med masse trøkk, og jeg hadde store forventninger. Forfatteren heter Mohamed Razane, opprinnelig fra Marokko, og jobber som spesiallærer for vanskeligstilt ungdom, bor selv i Seine-Saint-Denis, så han veit hva han skriver om.

Boka gir utvilsomt innsikt i livet blant Frankrikes underpriviligerte, men til tider skinner den intellektuelle forfatteren for mye gjennom i den 18 år gamle hovedpersonen Mehdis språk. Boka kan også bli noe pratsom og til tider veldig litterær på grensa til det affekterte. Eller er det bare slik franskmenn er? Også forstadsungdom med mangelfull skolegang?

Et par ganger slipper andre til; hovedpersonens noe eldre kjæreste og søstra til bestevennen. For meg blir dette noe underlige brudd.

Når det er sagt : utgivelsen er interessant tross noen svakheter, og Aftenposten mener at det er en ujevn, men en ”uvanlig sterk debutroman”.

Etterlysning : hvor er Varg?

Som det skulle framgå av headingen har jeg vært på kino igjen og sett den siste Varg Veum-filmen, Falne engler, som baserer seg på boka med samme tittel. Den kom ut første gang i 1989. Nå er jeg ikke helt sikker på hvor mange filmer om omtalte person som er blitt laget men har fått med meg at det er mer enn nok! La oss slippe mer av dette. Bannlys alle framtidige Varg Veum-filmer! (Sorry! Kunne ikke motstå fristelsen å gjøre et billig poeng av den opprinnelige betydningen av Varg Veum) .

Det er en stund siden jeg leste Varg Veum-bøkene nå, men må innrømme at jeg fikk sansen for denne sjarmerende, forsofne, halvveis forfylla og alltid blakke privatdetektiven som satt ensom på sitt nedslitte kontor og venta på oppdrag. Med akevittflaska ( eller var det whisky, det husker jeg jammen meg ikke) i skrivebordskuffen. Hvor ble den opprinnelige Varg Veum av? Drakk han seg i hjel til slutt? (Og hvor ble dama på folkeregisteret av?)

Nei det er ikke noe gæernt med skuespilleren men det er ikke rett person for rollen.

Det beste med filmen var at ****SPOILER**** (men jeg regner jo med at de fleste har sett filmen nå) denne skuespilleren røk ut ganske tidlig i filmen. (Jasså, du klarte ikke å la være å trøkke på linken? Skyld deg sjæl! Gå heller og se en annen film!)

Det nestbeste med filmen var denne skuespilleren som som vanlig spilte seg sjæl. Og det holder i lange baner!

PS: da jeg googlet Varg Veum, gjett hva som ble første treffet. (Ja, du gjettet riktig)

PS 2: Nei det er ikke noe gæernt med denne skuespilleren, jeg er bare drit lei av denne skuespilleren akkurat nå. Andre overeksponerte skuespillere i norsk film gjennom tidene har vært denne skuespilleren, denne, denne, denne, denne og da gidder jeg ikke å ramse opp flere.

PS 3 : Vi så filmen på Colosseum 1, og tidligere på dagen ble filmen Shine a Light vist i samme sal. Gjett om jeg ergra meg for at det ikke var omvent. Så – for å gjøre et lite forsøk på å bøte på humøret plukker jeg en video fra Youtube. Her er noen visdomsord å ta meg seg på veien : You can't always get what you want. Og i hvert fall ikke gode filmer!

PS 4 : Ja jeg er mer enn vanlig gretten i dag. Er det så rart med det været og dette forbannede skjemaet jeg bare MÅ se på i dag!

PS 5 : Nei jeg betaler fremdeles min skatt med glede selv om det skulle bli enda noen flere dårlige filmer.

fredag, april 25, 2008

Til alle dem som lider under den gneldrende betongen

"Det er bare sånn det er. Jeg må få det ut, snakke om det, eller nei, jeg må hamre det inn i papiret med Muay Thai-teknikk, high-kicks, knespark og hele dritten. Hvordan kan man få seg et liv som ikke bare handler om å overleve? Hvordan kan jeg få svar på dette spørsmålet? Spørsmålet som aldri gir meg fred, som eter meg opp innvendig. Jeg har bestemt meg for å fortelle, med slag, med ord. Jeg kjenner trangen til å få det ut, til å ...."


... og dermed kommer jeg til å tilbringe også denne helga i en av Paris forsteder!

Mer kommer...

Kjønn og tvang

Sist vi var i Göteborg kjøpte jeg boka Könsbytet och vad hände sen (Etc forlag 2004) på et billigboklager i Östra Hamngatan. Jeg husker fremdeles en artikkel i det svenske tidsskriftet ETC fra begynnelsen av 80-tallet der sjefredaktøren Johan Ehrenberg, da 26 år gammel, gjør rede for sitt kjønnsskifte. I boka får vi denne artikkelen i sin helhet og dessuten et etterord.

Reaksjonene var enorme den gangen, det ble ”ett himla liv” for å si det med svenskene. Noen snakket om at det bare var et PR-tricks, Ehrenberg ble utsatt for ... ja dere kan vel tenke dere selv alt han ble utsatt for av trusler og dritt. Eller for resten, det var verre! Mye verre! Og man snakket om skandal minsann! Også her i landet vakte saken litt oppmerksomhet, da Gateavisa trykket deler av artikkelen (selvfølgelig uten å spørre om lov).

Artikkelen er svært personlig, og forfatteren møter flere transer som han intervjuer. I bokas andre del Vad hände sen skriver han at han nå ( i 2004) er sjeleglad fordi han passet på å anonymisere sine intervjuobjekter, ikke bare med hensyn til navn men også bosted. Han forteller om mange tragiske skjebner men også for eksempel om Marie som har ”lyckats”. I hvert fall føler hun det selv.
"Hon frågar till slut:
-Syns det något?
Onej, onej, Maria är kvinna raktigenom.
-Du är mycket lyckad.
Hon ler.
Vi skiljs.
Det är först efteråt jag märker att jag tagit ett förbjudet ord i min mun. Lyckad. Accepterad som kvinna. Är det då det allt skall sluta vid? Är det så jag skall leva? Vägd. Bedömd. Lyckad? Maria lever sitt liv, folkhemssveriges villaliv. Det är inte mitt."
Da jeg blogget om denne boka fant jeg ut at det er noe som heter transvestisme og noe som heter transseksualitet men Ehrenberg mener det bare er en akademisk forskjell mellom transvestitter og transseksuelle.

Ehrenberg selv ga opp, han klarte ikke å ”leva mellan könen” på grunn av presset fra omgivelsene.
”Det är inte statens makt som skrämmer mig. Inte läkarnas roll, inte socialstyrelsen, den är felaktig och tar ifrån människor deras ansvar, visst, men är inte skrämmande.Den går att ändra genom politisk kamp. Genom att transsexuella, liksom tidigare homosexuella, lämnar anonymiteten och kräver sin rätt. Rätt att själv bestämma sitt liv. Rätt att få hjälp. I egen takt pröva sig fram, se hur långt man vill gå i ett könsbyte. Inte behöva kämpa för att bevisa sin "sjukdom". Jag har rätt att bryta könsgränserna.
Du har det. Det är bara en fråga om politisk kamp, det är inte det som skrämmer mig. Utan det andra. Den nästan ogenomträngliga mur av rädsla och förakt som reglerar könens gränser”
Og her har vi alle et ansvar. Samfunnets ( det vil si våre) forkvaklete normalitetsbegreper - det heterofile kjernefamilieidealet der alle andre er avvikere – er en trussel mot hele vår sivilisasjon. Hvis vi i det hele tatt kan snakke om sivilisasjon lengre. Så da er det bare å dra fram det gamle Bakuninslagordet igjen : ingen er fri før alle er frie.

Og nå har i hvert fall ikke jeg noe bedre forslag enn at vi avslutter med Antony & The Johnsons For today I'm a boy. Og en ønskereprise på denne duetten med Boy George i et transkjønnet fellesskap. Skru opp volumet og finn fram lommetørklet! Det er nok ikke bare Boy George som tar til tårene av dette innslaget! Legg merke til nærheten og den gjensidige respekten mellom de to sangerne!

PS:
Hvis du vil lese boka – noe jeg varmt anbefaler - kan den kjøpes her. Könsbytet er også lagt ut i tre deler på Etc´s webside her, her og her. Etterordet "Vad hände sen" er – så vidt jeg kan se – ikke lagt ut. ETC! Ikke ta det ille opp men den web - sida deres er lite krånglig å finne fram i.

PS 2:
Kom plutselig på noe : hvem er de virkeligste kvinnene : Vi som er født slik og alltid har tatt det som en selvfølge, eller de som sloss for sin rett til å være det. Og som lever ut sin kvinnelighet til det ytterste.

PS 3 :
Helt til slutt vil jeg anbefale Silje Hernæs Linharts uhyre interessante artikkel "Fra ytre tvang til indre trang – kjønnsoverskridelse i ungdomslitteraturen". (Årboka. Litteratur for barn og unge 2008).

Det aller siste PS - et : stavekontrollen ( word mac ) protesterer mot kjønnsoverskridelse og transeksuell. Mac burde skjerpe seg!

torsdag, april 24, 2008

Ho jo to ho ho!

De som er litt inne i operaverdenen kjenner kanskje igjen navnet på denne kjente arien fra Valkyrien av Wagner. Framført med bravur av Norges største operasanger gjennom tidene, Kirsten Flagstad. Jenta som ville synge er en biografi som det burde framgå av tittelen er beregnet for barn. Noe som også kommer klart fram i typografi og oppsett.

Nå er det vel ikke så mange barn som kjenner til denne store operasangerinnen og opera er vel heller ikke hovedinteressen i aldersgruppa. Tittelen skulle tilsi at forfatteren tar i bruk noen grep som skal få unga til å identifisere seg litt med den unge Kirsten Flagstad, i hvert fall de som har ambisjoner innen sang.

Etter å ha lest boka tviler jeg på om forfatteren vil lykkes i å vekke interesse for Kirsten Flagstads liv. Språket er enkelt, men temmelig flatt og teksten er oppramsende som en middels skolestil. Aftenposten derimot mener at ”Flagstad-boken fortjener unge lesere” selv om den er ”litt fattig på gode formuleringer og uttrykk”. Og Hamar arbeiderblad mener at ”det enkle det beste”.

Her noen eksempler fra teksten:
”Det gikk nå på et vis å lære å spille piano. Men Kirsten syntes ikke det var noe morsomt. Å synge, det var kjempegøy syntes hun, men piano var ofte kjempekjedelig!!”
Eller hva med denne :
”Så mye rart som kunne skje på en forestilling! Og så flinke musikere og skuespillere var til å finne på ting raskt.”

Og å skrive at noen blir ”forferdelig forskrekket” klinger heller ikke godt - for å holde oss til sangterminologien. Det GÅR faktisk an å skrive mer spenstig selv om teksten er enkel! Tviler for resten på at Kirsten gikk på videregående skole ( s 38). Det var nok Gymnasium.

Når man skriver om Flagstad kan man ikke unngå å komme inn på krigen og tida etter og den behandlingen hun fikk da. Vi får vite at ektemannen solgte trelast til tyskerne men man kan ikke vente at barn i dag skjønner hvor betent dette var. Når man skriver for mindre barn som ”nylig har brutt lesemuren” bør man forklare mer grundig enn det blir gjort i denne boka hvorfor noen begynte å ”skrive stygt om Kirsten i amerikanske aviser”, siden de fleste barn i dag antakelig har noe tynne kunnskaper om andre verdenskrigen og nazistene.

Gyldendal : jeg skjønner jo at dere ville ha boka ferdig til operaåpninga men så viktig var det vel ikke! I hvert fall ikke hvis dere tar målgruppa alvorlig. Boka hadde stått seg på noen runder til før utgivelse. Men den vil sikkert ta seg godt ut i museumsbutikken på dette museet.

Nei folkens, nå lar vi biografier være biografier og unner oss heller nok en arie av denne eminente sangerinnen.

tirsdag, april 22, 2008

Tida stått stille i Asker?

Asker er som sikkert kjent for de fleste en liten bygd i Akershus vest for Bærum og øst for Drammen. Oslopuls (Aftenposten) har i dag denne optimistiske reportasjen om ungdom, bibliotek og lesning fra Asker bibliotek. Her finner vi også en liste over "populære ungdomsbøker" som virkelig får meg til å stusse:
  1. Drama i Bayern av Tor Bomann-Larsen
  2. Kjempene faller av Ingvar Ambjørnsen
  3. Janne min venn av Peter Pohl
  4. Speilet fanger av Kari Bøge
  5. Døden på Oslo S av Ingvar Ambjørnsen
Drama i Bayern av Tor Bomann-Larsen er en tegneserie som kom ut første gang i 1987. De som ble født i 1987 er 21 år gamle nå. Snakker om seigliva popularitet!
På Deichman i Oslo er det 6 ledige eksemplarer av 1987-utgaven, og ett ex er utlånt. Av 1988-utgaven finnes bare ett ex som er inne.

Speilet fanger av Kari Bøge kom ut første gang i 1986. Altså for 22 år siden, eller 8 år før dagens fjortiser ble født.
I Oslo er 1 eksemplar utlånt. I alt 29 eksemplarer er inne mens regning er sendt til en låner. Hva med å slette gjelda til den stakkars ulykkelige i forbindelse med bokdagen i morra? Et liten gest til ære for boka?

Janne min venn av Peter Pohl kom ut første gang i 1988 og så på nytt i 1989. To bøker er utlånt. Resten, 30 ex er inne.

Når det gjelder de to bøkene av Ingvar Ambjørnsen som sist kom ut i 2005 er derimot påfallende mange utlånt også i hovedstaden. Kjempene faller kom første gang ut i 1987.

80-tallet var tydeligvis et populært ti-år i Asker, ble frista til å dra fram denne filmen igjen.

"Vi er kanskje ikke så innmari kule men vi er snart det eneste sted i verden hvor du får noe gratis. Bruk biblioteket! "

Litt mer om filmen her

PS 1 : nei, det er ikke no' gæernt med 80-tallet!
PS 2: nei det ække no' gæernt med Asker

mandag, april 21, 2008

Da doo ron ron ron da doo ron ron

I serien ”Høydepunkter fra mitt umusikalske rotehode” er turen kommet til jentegruppa The Crystals som her synger Da doo ron ron. Denne ble en hit i 1963. Flere andre har prøvd seg på låta men vi holder oss til originalen!



I anledning det fine været spanderer vi enda en låt av denne legendariske gruppa!

søndag, april 20, 2008

En hilsen fra en forstad til Paris

Hun er fattig, hun er muslim, hun får dårlige karakterer, faren har forlatt familien og reist tilbake til Marokko, moren er stuepike på hotell og er analfabet, selv går hun til psykolog, og hun og moren ”har vært så heldige å få besøk av en hel skokk med sosialarbeidere”.

Herregud så nitrist dette høres ut men det er det ikke! Faïza Guène var 20 da hun skrev denne boka og man må si hun har kommet godt i fra det!

Dora, 15, har de fleste odds mot seg men har pågangsmot og integritet og lar seg ikke kue. Og vi aner at hun kommer til å klare seg. Dette er en jeg – fortelling og det er vel de færreste 15-åringer som vil kunne uttrykke seg på denne måten, men forfatterinnen makter å skrive slik at vi tror på personen. Det har ikke vært forfatterinnens hensikt å problematisere livet i forstedene med rusproblemer og opptøyer slik vi er vant til fra media men rett og slett å skrive en historie fra dagliglivet. Sier forfatterinnen i dette intervjuet fra Socialist Review. Fortellingen har ingen stor dramatikk men humor og nerve. Selv om jeg ikke oppfatter Dora så sint som Dagsavisen gjør!

I dette intervjuet i svenske Ny Tid sier forfatteren at grunnen til at hennes hovedpersoner er jenter er fordi det er lettere å skrive optimistisk om innvandrerjenter enn gutter :
– Tvärtom än man kanske tror utgående från bilden av invandrare med kvinnoförtryck och instängda flickor. På hemmets nivå stämmer det att tjejerna har det tuffare, men efter skolan är det lättare för dem att ta sig vidare. Den klichébild invandrarkillar stämplas med utgör ett mycket större hinder för att ta sig bort från förorten
All ære til Minuskel forlag som ”feirer mangfoldsåret 2008 med to «innvandrerromaner fra de franske forstedene, Kiffe kiffe i morgen og Leve, overleve”. Leve, overleve av Mohamed Razane er nettopp kommet ut og denne er nok tøffere i stilen. Her er det en 18 år gammel gutt som er hovedpersonen. Se ikke bort fra at jeg kommer tilbake til denne boka!

Handlingen er fra bydelen Saint-Denise nord for Paris. Her en hilsen fra disse kjekke gutta! En fordel med gode franskkunnskaper. Nå kan du angre at du ikke leste mer på franskleksa di!

Og så var det den greia igjen da om dette er en ungdomsbok eller en voksenbok. Deichman sier at det er en voksenbok men burde vel ha noen ex i ungdomshylla også! Uansett bør det suppleres kraftig, 11 reserveringer og forventet ventetid på ”Ca 6 - 8 uker” er i meste laget! Faïsa selv sier at hun ikke tenker målgruppe og men er glad for at boka blir lest av ungdom.

Og så er vi tilbake til det der med formidlinga igjen, da! Da jeg jobbet på Tveita hadde vi en snurrehylle rett foran skranken med en noe amatøraktig plakat laget av undertegnede med teksten ”For og om ungdom og voksne” eller hva pokker det var igjen, det begynner jo å bli noen år siden nå, men poenget var i hvert fall at bøkene gikk unna! Vanskeligere trenger det ikke være!

Skal jeg si noe om den manglende norske innvandrerromanen også? Nei, den kommer når den kommer! I hvert fall hjelper det ikke å mase så fælt!

torsdag, april 17, 2008

Riktig snille piker

”Snille jenter kommer til himmelen, de slemme kommer så langt de vil” . Bortsett fra Nancy Drew, da, som aldri dør. Hun kommer tilbake - igjen og igjen. Første boka kom ut i 1930, da var hun 16 år , det vil si at hun er født i 1914. Etter hvert har den litterære alderen stabilisert seg til 18.

Bøkene kommer som kjent ut i bøtter og spann, både Nye Nancy Drew - serien hvor hun tar den nye teknologien i bruk og har både mobiltelefon og sender E-post og endog laster ned musikk fra internett og ”Klassikerserien” hvorav jeg nettopp har lest Frøken Detektiv i Arizona.
  • Hvorfor er bøkene fremdeles populære?
  • Og hvorfor denne ”gjenfødelsen” akkurat nå?
  • Her noen forsøk på å finne fram til et svar.
Rein avkobling.
Deilig å lese trivia for å koble ut. Du veit hva du får liksom. Ingen utfordringer av noe slag. Bøkene er jo ikke spesielt spennende men til gjengjeld krever de ingenting av leseren. Intrigen er så enkel at selv hørrrm kremt jeg skjønner den.

Bøkene gir muligheter til å leve ut noen drømmer.
I denne boka; å kunne boltre seg med hester og få danse med de kjekkeste guttene. Men først og fremst er det drømmen om å være helt(inne). Å alltid gjøre de riktige tinga, være pen og attraktiv, modig, populær, alltid snill og grei og klok og handlekraftig. Aldri gå i baret. Aldri dumme seg ut. Alltid, alltid ha kontrollen. (Forslag til en litterær oppgave : psykopatiske trekk hos Nancy Drew. )

Kanskje bøkene også appellerer
til vår masochistiske side; Nancy Drew har jo noen aldeles uoppnåelige dyder som skulle få de fleste til å føle seg underlegne. Hvem ville føle seg vel med en sånn venninne? Alltid perfekt antrukket, gjør aldri et feilgrep og viser ikke en tøddel av svakhet. Kanskje akkurat derfor det er så deilig å ha dette dydemonsteret (haha morsom omskriving av dydemønster) trygt plassert mellom to solide (glansede) permer?

Og kanskje det faktum at tilværelsen er blitt så komplisert
for unga i dag; hva (og hvem) skal man tro (på), hva og hvem kan man gjøre opprør mot, og i tillegg alle de der digitale greiene, gjør at de får en sterk lengsel mot det litt enklere livet. Frøken Detektiv i Arizona kom faktisk ut i 1930 første gang så for kidsa i dag er jo dette rimelig eksotisk. For eksempel når ND sender telegram til sin far i stedet for å sende en sms. Eller ringe for den delen, dårlig utbygd telefonnett i Arizona i 1930?

Tøffe revolverdamer!
For resten litt tøfft at Nancy får en revolver i denne boka for å kunne forsvare seg og sine venninner mot bjørner (!), gauper og andre villdyr. (I seinere bøker – fra 1950- ble frøkenen mer neddempet og mindre fandenivoldsk, i tråd med 50-åras kvinneidealer. Dette i følge wikipedia. (Norsk her). Siden har jo tøffe jenter fått lov til å bruke våpen igjen men forløpig ikke i barnelitteraturen. Kan for resten denne trangen vår heltinne har til å temme villdyr med skytevåpen være et tegn på sadomasosjistiske tendenser? Og de hyppige rideturene i tide og utide et tegn på undertrykt seksualitet? Eller drar jeg den litt langt nå?

Har bestemor skylda?
Antar at både besteforeldre og foreldre og tanter bidrar til å holde boksalget ved like, bøkene er billige og de er ikke støtende. Og foreldre vil gjerne at unga skal lese de samme bøkene som de selv og så glemmer de litt at tida går. Bøkene er en pust fra en svunnen tid som har fått et skjær av nostalgi og uskyld. Glemt er McCartytida, rasehat, Vietnamkrigen og kvinneundertrykking.

Et godt forbilde
Det snakkes til stadighet om at barn og ungdom trenger forbilder. Og da er det vel bedre at unga har en avdanka overvokst 18-åring som forbilde enn dagens toppidrettsutøvere som ikke vil bry seg med det som skjer i verden fordi det stjeler oppmerksomhet fra viktigere ting som å bli enda bedre idrettsutøver og enda dummere enn dum dummere dummest. Så parolen er kanskje gi å unga søppellitteratur før idretten tar dem.

PS:
Damm : det er en feil i innholdsnoten på webida deres. Det er ikke noen spøkelseshest i denne boka. Originaltittelen The Secret at Shadow Ranch kom ut første gang på originalspråket i 1931. Boka ble revidert med ny handling i 1965 med nesten samme tittel : The Secret of Shadow Ranch. Og det er først i denne utgaven at spøkelseshesten kommer inn. (Den norske tittelen er Detektiv Nancy Drew og mysteriet med spøkelseshesten). Norsk wikipedia : feil originaltittel : ikke ”at” men ”of”. Fort gjort å snuble! (Takk på AKL på Norsk barnebokinstitutt som fant fram denne boka til meg).

Frøken Detektiv i Arizona (The Secret at Shadow Ranch) kom ut første gang på norsk i 1941. Siden i flere utgaver. De første utgavene hadde et noe annet omslag. Vår heltinne holder fast i grimen til hesten til Bess når de rir over en stri elv. I hvert fall fra og med 1975 har utgavene dagens omslag. Det første omslaget er finere men ser antakelig litt vel far out for dagens unge piker. Dagens utgave (2008) har større skrift mens de tidligere utgavene er faksimiler. Og Elisabeth har forandret navn til Bess. Uten å ha sjekka hver eneste setning, språket er rimelig avlegs etter dagens normer.

I tilfelle noen lurer : Kjæresten Ned dukker opp i bok nr 7 : The Clue in the Diary: norsk tittel : Frøken Detektiv på ferde igjen. I følge den norske wikipediaen er dette bok nr 6. Om det er slurv eller det rett og slett mangler en oversettelse vites ikke. Den som vil sjekke ut mer om dette kan ta seg en tur oppi magasinet på Norsk barnebokinstitutt. Her burde det være mat til en litterær forskningsoppgave eller to.

mandag, april 14, 2008

Flere slemme piker

De som er med er
  • Kim, 15, sexy, vakker men skoleflink jente, går på finere privatskole, men må begynne på offentlig skole, dette til sin store fortvilelse, møter
  • Maria Sweet, også kalt Sugar. Utagerende, eksperimenterer med ulike rusmidler, ingen spesielt sunne. Også noe ”frivol” på det seksuelle området, og der har vi antakelig forklaringen på den lille ”buttonen” på omslaget : ADVARSEL: Eksplisitt innhold. (Kanskje litt dårlig norsk? På den engelske utgaven står det ”warning : explicit content” ). For unge lesere som fikk store forventninger nå; kan hende du blir litt skuffa, har lest verre ting. Snart utvikles et vennskap, etter hvert også med et erotisk innhold, mellom jentene. Andre medvirkende er
  • Zoe, forhenværende venninne, men ikke nå lengre,
  • Kims mor, umoden, forlater familien, slik faktisk også forfatteren selv forlot sin,
  • Faren som tar ansvar, det skal han ha, og
  • lillebroren, stakkars liten.
Boka heter Sugar rush, kan minne en god del om denne boka som jeg nettopp har blogget om , men går ikke tilsvarende i dybden. Tvert i mot, riktig heseblesende greier og temmelig overfladisk. Men akkurat den historien med morens svik (og sårheten) kommer ganske godt fram.

Som sikkert alle - bortsett fra meg - for lengst har fått med seg er boka gått som serie på NRK 3. Mer om serien her. Kan jo ta med dette klippet fra YouTube i tilfelle noen nå lurer på om de gikk glipp av noe.

Boka BLE skrevet før TV-serien selv om man kan få misstanker om det motsatte, men muligens ble den skrevet med tanke på en etterfølgende TV-serie. Hva veit jeg. Kan også røpe at boka – og serien - får happy ending, i boka kommer dette temmelig brått på, men kanskje fungerer det bedre i serien.

Som sagt før, ungdomsbøker om lesbiske jenter vokser ikke på trær, men antar at noen blir skuffa, her er ingen erotiske skildringer, bare litt kyssing. Det går mest på Kims kvaler og sjalusi på grunn av Marias sidesprang med diverse gutter. Boka forteller også om Kim som strever med sin lesbiske identitet men her kunne man jo ønske at boka gikk litt mer i dybden.

Forfatteren er ikke et ubeskrevet blad, hun skrev blant annet i New Musical Express i hine hårde dager. Her ”a completely unofficial but not at all scurrilous site dedicated to the queen of english journalism, Ms Julie Burchill”.

NRK har selv gitt ut boka, de ville vel ha fortjenesten sjæl. Boka er populær i hvert fall i Oslo-området, noe Deichman viser her. Barneavdelingen burde kanskje supplere litt. Om vi skal ha boka på NLB? Yes sure! Men da uten det lekre rosa omslaget med de taktile små hjertene!

Her en anmeldelse fra nettestedet ”yeye” som mener at det er ”en god lesbebok”. Og Fredrikstad blad mener den er ”perfekt for jenterommet”.

PS : 20. november 2006 ble serien tildelt den 34. internasjonale Emmy-prisen, i kategorien «Barn og ungdom», i konkurranse med blant annet de norske seriene Gutta boys og Den lille redningsskøyta Elias. Antakelig bare jeg som ikke har fått med meg det heller.

En jentegruppe i særklasse

Nemlig den amerikanske gruppa Shangri-Las. Kanskje ikke så mange som hører på dem nå, og det er jo verst for dem. Her sangen Right Now And Not Later (1965).



The girls er tidstypisk antrukket i like spencerkjoler og blondebluser. Sceneopptredenen er disiplinert med synkroniserte armbevegelser, men innlevelsen og trøkket er det ingen ting å si på. Jeg kunne like gjerne ha lagt ut denne sangen, men her var billedkvaliteten for dårlig til å tilfredsstille tidens krav. Enkelte andre har også forsøkt seg på akkurat den sangen i nyere tid.

Neste mandag : nok et høydepunkt fra serien Høydepunkter fra mitt umusikalske rotehue.

lørdag, april 12, 2008

Giske leverte varene

som forventet. Talen var på 9 minutter 48 sekunder og det var i grunnen langt nok. Han kom også greit igjennom opplesningen av de nominerte forfatterne og titlene og kom dessuten med et par morsomheter som fikk publikum til å humre godt. Gjett hvilken bok. (Lista over vinnerne her.) Han gjorde også et visst nummer av tittelen på Jon Ewos bok (Fortellingen om et mulig drap) som var en av de nominerte fagbøkene. Hadde kanskje gjort seg hvis han på forhånd hadde satt seg litt inn i hva boka dreier seg om.

Egentlig hadde jeg jo lovt noen høydepunkter fra talen, men jeg ble ærlig talt litt forstyrret av ikke mindre enn fire mobiltelefoner som ringte med sine respektive ringetoner i løpet av den tida arrangementet varte. Må si jeg følte meg litt hensatt til 90-tallet. Men fikk i hvert fall med meg at lesing var bra saker, at bøker beveger, er bra både for hjernen og hjertet, Roald Dahl er en bra forfatter, variert litteratur er viktig, barnelitteratur er like viktig som voksenlitteratur (haha kunne vel ikke akkurat sagt noe annet med det publikummet), høytlesning er bra, han leser selv høyt for unga sine, litteraturen burde vært mer mangfoldig nå som det er mangfoldsår og alt mulig, litteraturen eller var det språket er samfunnets kulturelle kapital og forlagene er viktige bærebjelker for å ta vare på språket mens dagspressa kan vi bare glemme. Og innkjøpsordninga er heller ikke å kimse av. Ingen var uenig i det men kanskje Astrid Lindgrens for så vidt vakre dikt O mektige feer er litt forslitt i en slik forsamling.

I forbindelse med 60 – årsjubileet for den omtalte prisen var det utdeling av sjampis før arrangementet – dette i tillegg til hvitvinen på mottakelsen etterpå. Mottakelsen var ikke i kantina denne gangen, antakelig klok av skade fra i fjor. Det er jo heller ikke mer enn rett og rimelig. Skal man få gratis børst i arbeidstida får man jammen gjøre seg fortjent til det. Som altså å være tilstede på prisutdelinger.

Bortsett fra en del mikrofonteknisk svikt - høydepunktet var da vi hørte stemmer over lydanlegget akkurat da juryformannen redegjorde for juryens begrunnelse for hvorfor Bugge Høverstad fikk prisen for oversettelsen av Harry Potter - det var altså ikke trolldom men en beklagelig feil nasjonalbiblioteket IKKE kunne få rettet på akkurat da, var alle enige om at det som vanlig hadde vært et vellykket arrangement, og dermed har jeg vel skrevet denne bloggens lengste og tyngste setning til nå og antakelig brutt noen kommaregler i tillegg.

Skal ikke bry meg med å kommentere vinnerne men synes alle fortjente prisen. Og så utbringer vi som vanlig en skål for Mette Helfjord, tidligere leder av juryen, som innførte tradisjonen med servering av hvitvin og godsaker til alle, og ikke minst til oss fotfolket! Wikipedia, på tide å gi damen en fyldig innførsel. Hun har sin naturlige plass her. (Nei ikke bare på grunn av hvitvinen!)

Ser ellers til min tilfredshet at denne biblioteKAREN er tatt med i norske wikipedia. Og til min store ergrelse at hele 18 av 31 bibliotekarer på den samme lista er menn!

PS: i rettferdighetens navn : Giske siterte noen andre forfattere enn Astrid også; Antoine de Saint-Exupéry (Den lille prinsen), Rasmus Løland og Arne Næss. Ingen grunn til å gi taleskriveren sparken!

PS 2 : en eller annen gang skal jeg jammen blogge om å holde og skrive taler.

PS 3 : En gang i en ikke altfor fjern fortid kalte salig Else Granheim prisutdelinga for Vårens vakreste eventyr. (Med forbehold om at jeg ikke har surra det helt til for meg i preseniltåka). Når jeg ser ut av vinduet i dag er det ikke akkurat våren man først og fremst tenker på.

PS 4 : Og dermed fikk jeg avdekket enda et hull i wikipedia. Andre huller er Rikka Bjørgerud Deinboll, barnebibliotekar over alle barnebibliotekarer. Men det kommer vel.

PS 5 : Nei, Giske sang ikke Mykje lys og mykje varme duett med Lillo Stenberg. (Det hadde da også tatt seg ut!)

Gjettekonkurranse! Hvor har fotografen vært?

Litt inspirert av Lothiane (som er en atskillig bedre fotograf enn meg) (skal da heller ikke så mye til) inviterer jeg forsamlingen til en gjettekonkurranse her!

torsdag, april 10, 2008

Riktig slemme piker

Tessa, nesten 17, skal dø, og har som mål å gjennomføre en del prosjekter som snille piker ikke gjør. Med hjelp av sin ikke noe spesielt snillere venninne Zoey. Aftenposten kan i starten ”ikke fordra Tessa. Selv om man er dødssyk, er det ikke OK å oppføre seg som et monster mot snille pappa, som har sagt opp jobben for å passe henne” men synes ellers at dette er en god bok.

Dødsyke hovedpersoner i ungdomsbøker er en sikker vinner, og selv middelmådige forfattere kan komme ut når de har grepet til et sånt tema. Jenny Downham er derimot ikke middelmådig.

Boka som heter Før jeg dør, er usentimental og gir troverdige personskildringer av blant andre lillebroren som gjør så godt han kan, og av moren som forlot familien til fordel for en annen mann og som nå sliter med å takle datterens sykdomsutvikling. Kanskje det blir litt mye av det gode med den bihistorien om nabogutten som må passe på sin mor som har fått psykiske problemer etter mannens død. Men forfatteren holder seg innafor og tipper ikke over. De siste sidene bør du kanskje ikke lese på T-banen. Mulig slemme piker i ungdomsbøkene er en tendens i tida men mener å huske å ha møtt noen slemme jenter i litteraturen før også.

En god bok om vennskap, kjærlighet; både den erotiske og mellom far og datter, søster og bror, og ikke minst trangen til å leve for enhver pris helt til ...

Boka kan også leses av voksne, blant annet for å forstå unge jenter i dag, men også på grunn av den litterære opplevelsen. Det kan man jo si om mange ungdomsbøker og der har ungdomsboka virkelig et formidlingsproblem. Har blogget om dette før.

onsdag, april 09, 2008

Og så var det

snart utdeling av Kultur- og kirkedepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur utgitt i 2007 igjen. Egentlig hadde jeg tenkt å kommentere nominasjonene, men plutselig gikk lufta litt ut av ballongen, muligens tok jeg ut all energien i fjor for flere år framover. Måtte den beste vinne.

Det hadde vært litt kult hvis Tone Kjærnli fikk prisen for Oldefars øye, som er en koselig og fin bok om forhold barn, gamle, døden osv. Med en god humor. Boka egner seg best til høytlesning. Det er sjelden småbarnsbøker får priser, dette fordi at småbarnsbøker er en særdeles vanskelig sjanger. Noe jeg tidligere har blogget om her. Ellers er Hilde Hagerup et hett tips. Kolerud har fått nok priser for en stund.

Når det gjelder debutantprisen blir det vel Andungen og jeg (jul) tenker jeg. Hadde blitt forbausa hvis det hadde blitt noen av de andre men skal selvfølgelig oppføre meg pent uansett.

Og Giske skal selvfølgelig kaste glans over evenementet som vanlig og lire av seg de samme selvfølgelighetene som han pleier. Men Giske – denne gangen tar du tid til å lese gjennom forfatternavnene på forhånd. Du husker kanskje hvordan det gikk sist.

Hvis jeg overlever et par sykkelturer til kommer jeg selvfølgelig til å ta med høydepunktene fra talen før den blir lagt ut på webben.

Hvem som underholder? Lars Lillo Stenberg (!) så da blir vel alle 80-tallistene fornøyde i hvert fall! Her en noe affektert versjon av Helene Harefrøken. Men det er vel slik Frognerguttene framfører (unnskyld fremfører) den, kan jo ikke si S en gang!

tirsdag, april 08, 2008

En innkjøpsordning til besvær

Innkjøpsordninga ble opprettet for å fremme norsk skjønnlitteratur. Mer om formålet her. Utallige ganger har ordninga blitt diskutert, seinest på bibliotekpostlista nettopp. Det er ikke første gangen og heller ikke siste.

I min grønne ungdom hadde jeg et lærervikariat på en øy i Nordnorge. Der var det et lite skolebibliotek som fikk alt av K-fondbøker (eller kulturfondbøker men det er det vel ingen som sier lengre) og der satt jeg med sprettekniven (lyrikksamlingene ble levert uspretta fra forlagene) og leste og leste norsk samtidslitteratur mens vinterstormene ulte utafor vinduet. Kanskje noe av grunnlaget for min åndelige dannelse ligger her.

Jeg tror at flere gode forfattere hadde gitt opp hvis det ikke hadde vært for innkjøpsordningen. For eksempel denne forfatteren som endelig fikk vel fortjent oppmerksomhet i forbindelse med nomineringa til Nordisk råds litteraturpris. Kunne ha nevnt flere, for eksempel denne forfatteren. Eller denne. (De tre siste linkene er repriser fra denne bloggen. ) Hadde vi ikke hatt innkjøpsordninga hadde markedskreftene rådet. En nasjon fortjener andre forfattere enn bare Ragde, Lindell, Egeland, Langeland, Holt og hele det bestselgende kostebinderiet. (Nei da, ikke noe gæernt med å lese disse forfatterne, men folk har krav på et større utvalg litteratur som også tør å eksperimentere og som går mer i dybden - og de som ikke vil ha slike bøker kan bare ha det så godt!)

Et berettiget spørsmål er om alle K-fondbøkene er så gode at de er verdt penga eller bryderiet. Og sikkert er det noen som befinner ”seg i en bølgedal med skvulp av følelsesladethet og fravær av handling” for å si det med en syfilisk Morgenstjerne!

Så litt om folkebibliotekets rolle. Målsettinga med K-fondbøkene er altså ikke å forsyne bibliotekene med gratis bøker, men siden det bare er bibliotekene som er i stand til å ta vare på K-fondbøkene og gjøre dem tilgjengelige for allmennheten på en effektiv måte blir bøkene sendt dit.

Siden bibliotekene ikke kan velge men må ta i mot alt byr dette på en del praktiske problemer. Fordi bøkene skal være tilgjengelige i 5 år kan det etter hvert bli temmelig stappa i hyllene. (Bortsett fra steder der bibliotekaren er såpass anarkistisk at han/ hun driter i hele 5-årsregelen.)
  • Men kan de ikke fordele bøkene ut på skoler i kommunen, for eksempel videregående?
  • Nei, de vil ikke ha bøkene de heller
  • Ja, men hva med å arrangere loppemarkeder og bare drite i 5-årsregelen?
  • Og håpe at folk vil betale for noe de ikke vil låne gratis en gang? Dessuten vil bøker med bibliotekutstyr egne seg dårlig som julegaver til svigermor eller andre.
  • Ja, men da får bibliotekarene ta ansvar da, og lese bøkene og for deretter å pushe dem på folket?
  • Og når skulle bibliotekarene få tid til det i tillegg til alt annet de skal gjøre? (En sørf på google viser at enkelte steder arrangeres det kurs/ seminarer om K-fondbøkene og det er jo en løsning.)
Jeg forstår godt frustrasjonen til den bibliotekaren som ramset opp alle gode utenlandske bøker biblioteket der hun jobbet ikke hadde penger til å kjøpe. Men dette kan altså ikke innkjøpsordningen lastes for, det er politikerne, gamle gubber som har slutta å tenke for lengst (hvis de nå noensinne har gjort det) som ikke gir nok bevilgninger.

Så over til barne- og ungdomslitteraturen som jeg har mest greie på. En av kampsakene for Buf i hine hårde dager var å få hevet ”den lille innkjøpsordningen” med flere eksemplarer. I dag kjøpes det inn 1 550 eksemplarer av ca 100 titler. (Til sammenlikning for voksenlitteratur : ca. 200 titler i 1 000 eksempler). Jeg snakker her om skjønnlitteratur. (Når det gjelder fagbøker er det satt et tak på 25 titler per år.)

Trenger vi alle de 100 titlene? Etter å ha tatt en titt på 2006 -lista er jeg mer enn frista til å svare nei. (Her lister (pdf-filer) av påmeldte og innkjøpe bøker av alle de slag! ) Som jeg har sagt til kjedsommelighet før på denne bloggen, for eksempel her : hvorfor skal enkelte forfattere få lov til å fortsette å skrive i den samme gråmelerte duren år ut og år inn? Det er da ingen menneskerett å gi ut bøker!

Men : hvis norsk barne- og ungdomslitteratur ikke bare skal bestå av Svein og rotta-bøkene, Marg& bein-serien, Phenomena-bøkene og Anne-Cath Vestly og hvis vi ikke skal overlate litteraturformidlingen til markedskreftene men prøve å i hvert fall gi et skinn av å være en kulturnasjon må vi ha en innkjøpsordning som sikrer den ukommersielle litteraturen.

Ja : innkjøpsordninga har svakheter.
Ja : sakprosa burde vært inkludert i ordningen
Og : hvorfor er det tak på 25 fagbøker for barn hvert år?
Og : kravene burde vært hevet atskillige hakk. (Mener å huske at en forfatter som var medlem i vurderingsutvalget – samme hvem – for noen år siden sa at lista var ”behagelig lav”, dette muligens i forbindelse med bråket rundt Mea Culpa av Anne Holt.) Her et litt oppklarende innlegg fra Aftenposten om hvordan innkjøpsordningen fungerer.

Trass i svakheter og forbedringspotensial:
GUD BEVARE INNKJØPSORDNINGEN

PS: nei det er ikke noe gæernt med Svein og rotta-bøkene
PS: nei, det er ikke bare Samlaget som produserer ”smal” litteratur
PS: nei da, smal litteratur er ikke nødvendigvis synonymt med god litteratur eller omvendt!

mandag, april 07, 2008

I only want to be with you

synger Dusty Springfielddenne videoen fra 1964.



Kjolen ville vært en hit på ethvert julebord, med en særdeles dansevennlig vidde og ellers sjenerøs stoffmengde. Hårsprayfabrikantene hadde også gode dager den gangen. Sceneopptredenen kanskje ikke av det mest spektakulære slaget men who cares: the lady can sing!

fredag, april 04, 2008

I have a dream

I dag er det 40 år siden Martin Luther King ble drept. Her talen i sin helhet, filmopptak av talen her og her sangen The King of love framført av Nina Simone. Med passende lysbilder. Og så slipper vi til den kjente gospelgruppa Blind Boys Of Alabama med ”the old Negro spiritual” som King refererer til på slutten av sin tale; ”Free at Last”.

Og helt til slutt bør vi unne oss Respect Yourself med the Staple Singers, her et opptak fra 1972. Fra den gangen folk KUNNE lage god soulmusikk!

torsdag, april 03, 2008

Fedre og brødre

De som er med
  • Johannes, er dette en virkelig person?, kan virke slik etter forordet å dømme,
  • Matz, Johannes halvbror, 12 år, som han ikke visste noe om før
  • faren dør,
  • Matz mor, ingen supermamma,
og etter hvert avdekkes Matz dystre hemmeligheter. Såpass kan jeg si uten å røpe mer enn forlaget. Men det er vel ikke overraskende – når det gjelder denne forfatteren – at det er en sterk historie som avdekkes.

Eventyrbrua er også med. Egentlig heter Eventyrbrua Ankerbrua og leder til det Grünerløkka som er blitt noe annet enn det opprinnelig var. Og som er Fretheims litterære univers.

Boka heter Ingen ild tenner stjernene og er utgitt med støtte fra Leser søker bok. Det betyr at teksten skal være ”meir tilgjengeleg til dømes for uvande lesarar”
Og her er det jeg stiller meg litt spørrende:
  • Ja, det er luft på sidene
  • Ja, det er taggete høyremarg, noe som skal gjøre lesning lettere,
  • også venstre marg er litt ujevn,
  • Noen setninger er svært korte, ofte på bare ett ord.
  • Så i hvert fall tilsynelatende ser dette enkelt ut.
Men:
  • Her er det mye som må leses mellom linjene.
  • Forfatteren hopper fram og tilbake i tid, dette er ingen lineær fortelling,
  • og jeg er ikke sikker på om det akkurat gjør det lettere for ”uvande lesarar” når forfatteren skriver om hovedpersonen vekselvis i andre og tredje person. (”Du” og ”han”)
Snedig komponert, kan vel røpe såpass at bokas slutt er tida like før bokas begynnelse. Altså hvis man da begynner å lese boka på nytt er dette en direkte fortsettelse av slutten.

God? Ja.
Men lettlest?
Cappelen : dere må stramme opp trykkeriet. Enkelte sider har svært svak trykk, tviler på om det er tilsiktet. Det øker i hvert fall ikke lesbarheten.

Bibliotekmysteriet

er den 15. boka (nei jeg tuller ikke) i serien om LasseMajas detektivbyrå av Martin Widmark og Helena Willis. Som sig hör och bör finns det också en nätsida som viser at det altså er kommet 15 bøker i alt og flere kommer sikkert.

Bøkene er letteleste og koselige og greie, svensk småstadsidyll, den kan nesten minne litt om denne serien bortsett fra at puben mangler. Så nå er det bare Pubmysteriet vi venter på.

Men vi skal selvfølgelig konsentrere oss om det rent bibliotekariske.

På Biblioteket i den lilla staden Vallby er det kun en ansatt, åpningstida er deretter, 16 – 18, litt uvisst hvor mange dager i uka, men dyrt alarmsystem har de råd til!

Bibliotekaren er framstilt etter vanlige yrkesfordommer, blir hysterisk bare fordi det forsvinner et par bøker eller politisjefen kaster en bok over alarmen for å teste ut alarmsystemet. Har briller ( selvfølgelig) , trange skjørt og oppsatt hår. Men snill og grei. Gidder ikke å hisse meg opp. Men altså : vi løper ikke ut og løfter armene og skriker hvis det forsvinner en bok eller to!

Så litt bibliotekhumor:
- Noen har stjålet All verdens sommerfugler!
- Hva sier du menneske? spør politimesteren, - Det går ikke an! Det er ikke mulig å stjele all verdens sommerfugler...?

Og det minner meg om da jeg var praktikant på Eiksmarka filial i Bærum i slutten av 70-åra. Da ble lånerne oppringt når reserverte bøker var ledige. Vi skrev de reserverte titlene for hånd på strimler og puttet dem i en ”kardex” og sjekket hver bidige bok før vi satte dem på hylla. Heldigvis et tilbakelagt stadium. (Også på Valleby bibliotek har bibliotekaren fått seg flatskjerm nå) . Så det er et modernt bibliotek, minsann. Men tilbake til Eiksmarka:

- Hallo det er biblioteket. Nå er ”Ti små negerbarn” inne!
- Da kommer jeg med en stasjonsvogn og henter dem!

Man har som kjent ikke mer moro enn man gjør det til selv. ...

PS: for dem som vurderer å teste alarmsystemer, de teknikkene som politisjefen tester ut kan anbefales. Spesielt da han krabber under teppet...

PS 2 : En rask sjekk på Deichman viser at disse bøkene er rimelig gørrpopulære. Også på NLB har vi de fleste men ser til min store forskrekkelse at vi mangler Safranmysteriet! Dette er et hull som må tettes! Hvordan denne boka har sluppet unna mitt argusblikk er bare et mysterium. Argusmysteriet?

tirsdag, april 01, 2008

Tilværelsens gåter

I serien ”Nå har i hvert fall jeg gjort mitt for å få folk til å lese denne forfatteren” skal jeg i dag blogge om Bipaviljongen av Leena Krohn. Hvor jeg altså fant disse litt bisarre faktaopplysningene.
Headingen har jeg stjålet fra en anmeldelse (sorry Dagsavisen, men jeg har tross alt vært abonnent i flere år) som kan fortelle oss at boka ”er preget av en sterk undring over tilværelsens gåter”. Og slik kan man jo også si det.

”Bipaviljongen kan beskrivas som en sorts reportage- och diskussionsbok från en surrande människokupa mitt i det moderna it- och vetenskapssamhället” skriver Expressen. ”Samtidigt tycks hon förvalta det finska arvet att i Aleksis Kivis efterföljd skriva de udda typernas historia”.

Ett av temaene i boka tror jeg er eksistensiell ensomhet og menneskers streben for å bryte ut av isolasjonen. For eksempel ved å søke til pussige foreninger, tilknyttet Bivaljongen, tidligere et sted for ”själssjuka”. ”Trots at de flesta av föreningarna hadde postlistor och diskusjonsspalter på nätet, ville deras medlemmar också träffas i det fysiska rummet”. Jeg nevner i fleng:
  • Herpetologiska föreningen,
  • Dahlgrens syndromsällskapets medlemmar,
  • Strupsångarna,
  • Kommunalvetenskapens främjare,
  • Stormälskarna,
  • Vattenskotertävlingssällskapet,
  • Steinwurzlarnas släktsällskap,
  • De förlorade språkens vänner,
  • Hjälporganisasjonen för den Vetenskapliga världbildens offer,
  • Ned med televisionen-gruppen,
  • Självvalt fattiga,
  • De bilboende,
  • Föränderlig verklighet.
Bare for å nevne noen.

Av det ”udda” persjongalleriet kan vi nevne;
  • Den døvstumme Lajha, den gåtefulle vaskehjelpen
  • Lady Lai som hade grundat amatörteatern Hjärta & Lever,
  • Översten, verkställande direktör for porrbutiken Hekuba; ”Jag går på samma linje som Isaac Newton, Newton och jag vet att gravitation bara är en yttring av världsaltets älskogslek”
  • Fotlös, som mistet beina fra kneet og ned etter å ha blitt overkjørt av en gammel dement mann, og siden mistet han kona og datteren som ble overkjørt av en ”rattfull” bilist etter sykebesøket. Igjen er bare
  • Vassi, sønnen, hvis eneste lekekamerat er en encellet prasitt i cyberspace,
  • ”Jag skulle inte ens vilja vara hetero”
  • Knyclaren, som har den litt pussige vanen å rive sidene ut av bøkene etter hvert som han har lest dem,
  • Med flere men dem kan du lese om selv
Kapitlene er korte og boka egner seg fint også som T-banelektyre. Ikke for å gjøre et stort nummer av den derre dustedebatten om hvorvidt det er harry og utrendy å ha bøker i stua, men dette er en bok som tåler flere gangers gjensyn, eller skal vi kanskje heller si gjenlesning. For stadig å oppdage nye ting. Slik som for eksempel Mummi-bøkene, kanskje spesielt de seineste. En annen bok jeg blir litt frista til å sammenlikne med er Winesburg Ohio av Sherwood Anderson. Som også er et eksempel på at det kan være smart å ha noen bøker selv også, hvis man da ikke bor i 1. magasin på Deichman. Og det gjør jo bare gode gamle Shandorff som går igjen der nede. Det var i hvert fall det vi sa til unga når vi hadde omvisning i magasinene.

Bare to av Lena Krohns bøker er oversatt til norsk, bortsett fra at hun er representert i to antologier. I 1979 kom barne- og ungdomsboka I menneskeklær som handler om en pelikan som bor i en vanlig leilighet (Gyldendals Lunaserie) og så tok det lille forlaget Setesdalforlaget ansvar i år 2000 og ga ut en novellesamling; Ikkje les denne boka; forteljingar for dei som veks. (Finnes i ett eksemplar i Barneavdelingen på Deichman, er inne akkurat nå). De såkalte kulturforlagene skulle skamme seg, skulle de! Bivaljongen er (ennå??????) ikke oversatt.

Neimen, Deichman da! Bare ett eksemplar av boka? Det er 3 reserveringer og den forventete ventetida er ca 4 måneder. Litt knølent tatt i betraktning at Leena Krohn var en av de to finske kandidatene til nordisk råds litteraturpris i år?

PS: da jeg søkte på ”strupsong” fant jeg flere sanger på YOUTUBE, her throat singing in a lake. Hvorfor vår venn først må dukke før han lar sin strupe klinge kan jeg ikke svare på men skal selv teste ut teknikken litt mer etter at badesesongen har begynt. Kommer jeg fram til noe av almen interesse lover jeg å komme tilbake til dette.

Og dette skulle vel en gang for alle vise at bøker er en berikelse enten man har dem i private hyller eller låner dem i biblioteket. Hvis man da ikke må vente i 4 måneder på boka.

SISTE!!! Absolutt siste om strupesang i dag : dette må dere få med dere; framført av en virtuos!

PS : Burde kanskje legge til : Strupsångarna har ikke noen spesielt fremtredende rolle i selve boka.