Christiansen va à France!

Naturellement er også årets siste mandag viet det fransøsiske. Takk og takk til JB som forhindret en alvorlig forsømmelse i min frankofone underserie i serien Høydepunkter fra mitt umusikalske roteloft! Her stemmer France Gall i med en sang om nordmannen Christiansen (!) som har tatt turen helt til Frankrike for å spille gitar og slange seg på la plage. (Stranda for de som ikke kan fullt så mye fransk som hørrm kremt enkelte andre). Og selvfølgelig for å være litt amorøs.

Typisk for tiden har la chanteuse en imponerende pasjefrisyre som kan gjøre de mindre hårfagre grønne av misunnelse. Mens France Gall synger vandrer hun rundt en parkmessig dam med en magnifique fontene i midten og plutselig begynte jeg å lure; hvor er dette tatt opp? Det er ikke Tuileriehagen og heller ikke Jardin Luxembourg. Aidez moi quelqu'un!

Som en ekstra bonus finner vi fram nok en sang på ”la plus belle langue du monde, la plus claire, la plus solide” . Siden Marianne Faithful har bursdag akkurat i dag spiller vi dette rundt 40 år gamle opptaket fra YouTuben. Marianne Faithful er født ett år før sin franske kollega men begge are still going strong! Og med dette avslutter jeg min frankofile serie, i hvert fall for en stund, for å slippe andre rytmer til! Følg med neste mandag!

En trist historie

Jeg har kjøpt den første norske utgaven av Giovannis rom (Pax 1968) av James Baldwin på loppemarked og endelig har jeg fått tid til å lese den. Forlaget ga ut boka på nytt i 2005 med den samme oversetteren (!) Nesten 40 år etter burde det kanskje vært på sin plass med en nyoversettelse?? Ellers er Giovannis rom en fantastisk roman, men svært trist og med et tragisk utfall. Men som sier mye om hvordan det var å være homofil i 50 –åra, denne gangen i Paris.

En bok av James Baldwin som bare gikk rett i fletta på meg i min ungdom var Et annet land. Originaltittel Another Country ( 1962). Egentlig helt elendig oversatt til norsk av den da unge Espen Haavardsholm. Jeg har en utgave fra 1971 mens den første utgaven er fra 1965. Dette var pocketutgaver og i hvert fall er mitt eksemplar i fullstendig oppløsning. ( Det ser ut som at det bare finnes ett utlånseksemplar i Oslo-regionen, da en utgave fra 1980. De som er villige til å kreke seg over Oslogrensa kan finne et eksemplar i Bærum). Hva med en aldri så liten nyoversettelse Pax?

Rett over mitt hode kom ut i 1979, og da var det det lille forlaget Forfatterforlaget som tok ansvar i 1981. De valgte å gi ut boka i to deler, del to kom ut ett år etter. (Jeg bebreider dem ikke, dette var et idealistisk forlag med små ressurser). Kan jo ta med at forlaget Hilt & Hansteen ga ut den samme oversettelsen i 1985, endelig i ett bind. Finnes i tre eksemplarer på Deichman, alle inne.

”Kulturnasjonen” Norge har egentlig ikke så mye å være stolte av når det gjelder James Baldwin. Og det er jo også en trist historie. Her en liste over hva som er oversatt, dog ikke med absolutt alle utgaver.

Jeg ser at ønskebok.no har lagt inn Giovannis rom på lista over bøker med homofile mannlige hovedpersoner men for ungdom anbefaler jeg heller Rett over mitt hode av denne forfatteren. (Den kommer kanskje etter hvert, ønskebok.no? ). Mens Giovannis rom (fra 1956) altså er en nitrist bok hvor homofili er forbundet med skam og skyldfølelse og noe som måtte holdes skjult, ”sjunger” forfatteren i ”Rett over mitt hode” (som altså kom ut over 20 år seinere)”vackert om kärleken”. Jeg tror faktisk ikke jeg ville anbefale Giovannis rom for helt unge homofile, og i hvert fall ikke som den første homseromanen. Heldigvis er utvalget større i dag – i motsetning til da boka kom ut.

James Baldwin flyttet til Frankrike i 1948 (vi som har lest skildringene om de sjokkerende forholdene i sørstatene i Rett over mitt hode skjønner i hvert fall hvorfor) og døde i 1987 i den lille landsbyen Saint-Paul de Vence. I dag en ”død” landsby, malerisk som bare pokker men full av suvenirbutikker og gallerier med halvgod kunst. Og hoteller og spisesteder. Men ikke så mye annet. James Badwin er begravet i New York , litt underlig siden han hadde bodd så mange år i Frankrike.

Til slutt : Nina Simone var en nær venn av James Baldwin. Det samme var Martin Luther King. Så derfor finner i hvert fall ikke jeg på noe bedre forslag enn å dra fram denne låta fra YouTube! Ja, det måtte i tilfelle være denne da! (Folkens : skru opp volumet så juletreet rister!)

Nå over til to kvinnelige fotografer. (Nei, ikke meg)

PS: Endelig er "James Baldwin" også innlemmet i mitt rikholdige etikettutvalg!

PS 2 : Wikipedia : slutt å mas! Jeg HAR donnert!

Tid til å lese litt voksenlitteratur igjen

En kollega på jobben anbefalte Mister Pip av Lloyd Jones (født i New Zealand i 1955). I år har jeg bestemt meg for at ”julebøkene” helst ikke skal være på mer enn 200 sider og gjerne under. (Er drit lei av laaaaange romaner). Og til det forsettet passer Mister Pip på 207 sider forteffelig inn.

Den historiske rammen er borgerkrigen på stillehavsøya Bougainville på nittitallet. Den gangen var forfatteren journalist og dekket de dramatiske begivenhetene på denne øya.
Bokas hovedperson og jegperson er svart, en innfødt ung jente, Matilda. Forfatteren er hvit. Og altså mann. Et dristig prosjekt altså, og i hvor stor grad har forfatteren dessuten satt seg inn i de innfødtes kultur – og tenkemåte? (Dette fikk meg også til å tenke på et annet eksempel; den etnisk skotske Alexander McCall Smith skriver en serie om en kvinnelig innfødt detektiv, den kloke og elskelige detektiven Mma Ramotswe i Botswana.)

Det er dette som kalles dikterisk frihet og Jones klarer i hvert fall å overbevise meg. En sentral person i handlingen er den mildest talt eksentriske mister Watts, forøvrig den eneste hvite på øya, og som erstatning for de lærerne som flykter prøver å gi unga litt dannelse og til det prosjektet bruker han Charles Dickens roman Store forventninger, med den foreldreløse Pip som hovedpersonen. Skal man dra den litt langt kan man jo kalle det kulturimperialisme.

Som en ”fortekst” i boka (aner ærlig talt ikke hva dette kalles, det burde jeg nok visst) er et sitat av Umberto Eco : ”Romanfigurer migrerer”, og med det antar jeg at det menes at litteraturen er universell og at også en fortelling fra victoriatidas England har overføringsverdi for folk på helt andre breddegrader.

Og forfatteren viser oss at historien om stakkars Pip gir håp til disse krigsrammede ungene, så derfor er dette også en hyllest til skjønnlitteraturens evner til å gi trøst, selvbekreftelse, en verden å flykte til etc etc. Og til å ”redde forstanden vår” som Matilda sier et sted. Og forholdene på denne øya var virkelig tøffe under borgerkrigen!

”Jeg viser til den ene boka som ga meg en annen verden da jeg trengte den mest. Den ga meg en venn i Pip. Den lærte meg hvordan man kan smette under huden på et annet menneske, selv når den huden er hvit og tilhører en gutt som lever i Dickens’s England. Hvis ikke det er trolldom, så vet ikke jeg” (S 187)

Det eneste jeg stiller meg litt tvilende til er om selv en såpass spesiell personlighet som Mr Watts kveld etter kveld kunne ha klart å stagge unge forfyllede ”opprørere” eller ramboer bare ved sin formidlingsevne.

Det ser ut som at dette er den første boka av forfatteren som er oversatt til norsk.

Nå skal jeg lese en bok skrevet av en svart amerikaner, eller afroamerikaner som det heter nå. Med en hvit hovedperson.

PS: Store forventninger er vel snart den eneste Charles Dickens-romanen jeg ikke har lest. Det får jeg se å gjøre noe med. Den ble oversatt på nytt i 1997.

PS igjen : Så ett spørsmål : hva kalles egentlig slike romaner som omhandler andre romaner? Et annet eksempel er "Alt annet enn pensum" av Harald Rosenløw Eeg som refererer mye til Catcher in the Rye. Og boka the Hours (norsk : Timene) av Michael Cunninghamsom som referer til Ms Dalloway av Wirginia Wolf.

Det året en puritansk bølge rammet barne- og ungdomslitteraturen

Jeg innrømmer det åpent. Jeg forstår mindre og mindre! Så sånn sett kan det være greit at det ikke er stort mer enn 10 år til jeg skal gå av med pensjon og si takk og farvel til det faget jeg har jobbet med i over 30 år.

Seksualitet i barne- og ungdomslitteraturen er ikke noe nytt. Barne- og ungdomslitteraturen er en gjenspeiling av livet og der hører også seksualitet med, enten vi nå liker det eller ikke. Det HENDTE faktisk at barne- og ungdomsforfatterne skrev om seksualitet også før 2008.

At enkelte reagerer på ”grovheter” i barne- og ungdomslitteraturen er jo heller ikke helt nytt, men det var i 60 og 70 –åra det! Og helst i det geografiske ”bibelbeltet”. Og faktisk før selv jeg startet min karriere! Men mine eldre kolleger hadde jo noen (skrekk)historier å fortelle.

Men høsten 2008 skjer det noe merkelig. Plutselig begynner det å vekke oppsikt at enkelte barne- og ungdomsforfattere skriver om dette ”unevnelige” som det ble kalt i en fjern fortid. Og ord som ”pornografi” , ”varseltrekanter” og ”ekle seksuelle overtoner” dukker opp igjen i ”debatten” . Og det jeg sikter til er alt det bråker rundt Rune Belsviks siste barnebok (som til med resulterte i to radiodebatter), litteraturkritiker Ola A. Hegdal utspill (Blogget om her) og nå Stripekalven av Marit Kaldhol. (Siden jeg ikke har noen interesse av å bli lagt ut på Dagbladwebben igjen gidder jeg ikke å legge ut linken, men hvis du googler dagbladet stripekalven får du treff. ) Og det pussige er jo at det er den ”liberale” tabloidavisa Dagbladet som skriver mest om dette. Og det er da jeg bare må melde pass. Jeg skjønner ingen ting!

Barn og unge blir i dag konfrontert med sex hvor de snur og vender seg. Mens Det nye i min ungdom knapt omtalte ordet ”sex” og da i antydende forsiktige former skriver dagens jenteblader om dildoer, sprutorgasmer og annen moro på en måte som jeg antar ville fått den gangens førende pornoblad til å blekne.

For ikke å snakke om tabloidavisenes forsider. Mens Belsvik-debatten raste som verst på Dagbladets nettsider kunne den samme avisa opplyse for hele nasjonen at Mia Gundersen hadde gått til sengs med ... ja dere veit jo hvem.

Men hvis en barne- eller ungdomsbok på en eller annen måte omhandler seksualitet så slår Dagbladet det opp som om det skulle være en sensasjon på linje med da Jens Bjørneboe skrev Uten et tråd i 60 - åra. Eller da Agnar Mykle skrev Sangen om den røde rubin enda tidligere.

• Har en ny puritanistisk bølge rammet vårt land?
• Er det noe jeg ikke har fått med meg?
• Vi vil gjerne ha mer oppmerksomhet og debatt rundt barne- og ungdomslitteraturen men slike ”debatter” trenger vi ikke!

Nei folkens, nå slipper vi heller til Marvin Gaye med litt sexual healing!

Santa Claus Never Comes To The Ghetto

I tråd med den nær forestående høytid stemmer her Yellowman i med en passende sang. Og med dette vil jeg ønske alle mine lesere en god jul. Og for dem som overlever jula med vettet i behold et godt nytt år.

Jeg slipper vel ikke unna!

I min frankofile serien har jeg i dag kommet til et av 60 – åras store høydepunkter i den franske populærmusikken, nemlig Je t'aime moi non plus med Jane Birkin & Serge Gainsbourg.



Den gangen virkelig vågale greier! På You-tube- videoen ser vi derimot bare tekkelige turistbilder fra Paris. Opprinnelig ble sangen spilt inn med Brigitte Bardot så da kan vi jo spille den også. Hun synger da ikke SÅ mye dårligere!

Følg med neste mandag! Hvis jeg overlever jula kommer nok et høydepunkt fra den frankophoniske verden!

Og så har man lest noen bøker igjen

I årets siste episode i serien ”Og så har man lest noen bøker igjen” starter jeg med
Audrey, vent! av Robin Benway; en gansket velskrevet bok om Audrey 16 år som gjør det slutt med kjæresten. Han spiller i band, og lager en sang basert på bruddet. Audrey får ufrivillig mye oppmerksomhet, etter hvert tar det voldsomt av, hun kommer til og med på MTV og i det hele tatt. Av andre medvirkende i boka er bestevenninnen og James, som hun jobber sammen med på en iskjosk på et kjøpesenter, egentlig en heller ordinær type, eller er han nå egentlig det og resten kan dere tenke dere selv. Uten å røpe for mye. På en annen side gidder jeg ikke legge ut noen spoilervarsel. Hele greia har forfatteren greid å tøye ut over 320 sider. Oh my God! Ikke en helt nødvendig oversettelse spør du meg. Hvis noen av leserne av denne bloggen har lest samme boka og har funnet noe jeg ikke har funnet : let me know.

Så har jeg lest Han bare falt av Kjersti Scheen. Dette er en trist bok om selvmord og selvmordsgrupper, om kjærlighet og sorgbearbeiding. Dessuten en bi-historie : en ung homofil gutt som strever med å komme ut av skapet og påfølgende reaksjoner fra foreldrene. Og så kan man jo spørre seg om det virkelig finnes slike foreldre i dette århundre og det verste er vel at det gjør det antakelig. Kanskje litt mange temaer i en og samme bok? Rammen rundt er rollespill eller laiv som det også kalles.

Kari Sverdrup har skrevet sin første ungdomsbok på 5 år; Miraklenes tid er forbi. Mens den forrige boka, Sets sang, tok opp et mer alvorlig tema er årets av det lettere slaget. I sentrum er Jonas, 15, som med letthet turnerer stefedre, stemødre, stesøsken, halvsøsken etc etc men får litt problemer når mor skal gifte seg for tredje gang med sin samboer (nei ikke den samme mannen!) og altså Jonas stefar, men det årnær seg. Kan jo også ta med trekantdramaet mellom Jonas kjæreste, Jonas stesøster og altså Jonas selv. Og Storm fra Holmenkollåsen. Hvis man kan snakke om trekantdrama med fire deltakere. Firkantdrama? Og stort mer er det vel ikke nødvendig å skrive om denne boka. Jo forresten, siden jeg har vært så opptatt av dette med musikk i ungdomsbøkene i hele høst; Kari Sverdup vil gjerne slå et slag for John Coltrane. Og det er første gang jazzen er blitt introdusert i årets ungdomsbøker så vidt jeg har observert. Dessverre finner jeg ikke Time after time på YouTube men denne er jo ikke dårlig den heller! Derimot finnes flere live versjonen av Time after Time framført av Miles Davis, så da kan vi jo høre på en av dem også.

Litt morsomt : Et sted i boka poengterer Jonas at det ikke heter Majorstua, men Majorstuen, og det har han faktisk rett i. Majorstuen er det offisielle navnet på denne bydelen i Oslos vestlige strøk. Likevel får du omlag 234 000 treff på Google som inneheldt "Majorstua". Men ”Majorstuen” går av med seieren. Her får du 619 000 treff. Så da er det bare å gi seg for oss ”språkraddiser”

Og akkurat nå holder jeg på med Jon Ewos bok om Jeanne D’Arc. Herregud, hadde jeg nær sagt, holder det ikke snart med biografier om Jeanne D’arc. Men jeg har sansen for Jon Ewos ungdomsbiografier. Jon Ewo har så vidt jeg veit ingen fagkompetanse på historie og i hvert fall ikke på katolske helgener, så han må velge en annen metode. Hans utgangspunkt er tvileren og den ikketroende som prøver å finne ut av mysteriet Jeanne D’Arc. Han kaller seg for Djevelens advokat og i starten av boka gjør han åpent rede for sitt prosjekt. ”Jeg lover å gjøre mitt beste for å forstå denne jenta som levde et så underlig liv”. Og det får han i hvert fall meg til å tro på.

Jeg liker også språket og kreativiteten og løssluppenheten som ikke er fullt så spinnvill som fjorårets biografi. Forfatteren bruker også fri diktning sammen med faktastoff men det er aldri tvil om hva som er hva. Han gjør rede for kildene, både fagpersoner og litteratur. Skulle bare mangle. Mannen er jo bibliotekar.

Derimot ble illustrasjonene litt vel sakrale og pompøse etter min smak. Jeg synes at Bjørn Ouslands illustrasjoner til Ewos forrige biografi om Håkon Sverreson (Blogget om her) passet så mye bedre til Ewos lekne tekst. Jeg hadde også likt at det hadde vært fotografier i boka, men det fordyrer kanskje? Dessuten irriterer jeg meg over bokas format/ utstyr. Den er altfor stor og tung til å brukes som T-banelektyre. Hvis den trykte boka skal kunne konkurrere med E-boka burde forlagene tenke mer på bokas ”utholdelige letthet” for å vri på en boktittel.

Den som vil lese mer om denne helgen over alle franske helgener kan gå inn her. Flere helgener fra den Norske katolske kirkes helgenregister finner du her. Siden er under kontinuerlig oppdatering, siden stadig flere helgener kommer til. (Og muligens noen faller fra?) Dessuten finner du også annet nyttig stoff som statistikk over helligkåringer og saligkåringer.

Men folkens! NUH skal jeg ikke lese en eneste barne- og ungdomsbok på en god stund : trur eg...

PS: Labelen mulig Mulig fagbokprisvinner gjelder selvfølgelig ”Hjertet som ingen kunne brenne; en reise til Jeanne d’Arc”

PS 2 : Gyldendal : hjemmesida deres fungerer dårlig på Firefox for Mac. Det går ikke an å søke på Kjersti Scheen. Da må jeg gå over til Safari. CappelenDamms hjemmeside går derimot som smør.

Og så er Anne-Cath Vestly død

For oss som var barn i 50 – åra var Anne-Cath en viktig person. Hun var den trygge gode radiostemmen og alltid på vår side. Når hjemmeværende mor var møkka drita lei av husmorlivet og frustrert som bare pokker (nei, jeg bebreider dem ikke!) så var Anne-Cath redningen.

Hun ga barnelitteraturen en nødvendig fornyelse. Mens barnebokforfatterne før bøyde seg ned over de søte småbarna som satt i vinduet og ventet på far og nei nei gutt ta pent av deg lua før du går inn i stua glemte du det rent det var ikke pent, respekterte Anne-Cath oss og fortalte at det var greit være sjalu når du får et søsken, (lenge før det var akseptert at også barn hadde rett til å ha negative følelser) og så avslørte hun jo at barn ikke kom med storken, og flere år etter skrev hun en morsom kommentar til det spetakkelet som dette forårsaket.

Hun er blitt beskyldt for å idyllisere. Mens andre barne- og ungdomsbokforfattere i 60 og 70 – åra skrev om all elendigheten i drabantbyene skrev Anne-Cath Vestly om mulighetene som fantes i en blokk. Og om fellesskap. Gode sunne sosialdemokratiske verdier. (Noe hun også er blitt angrepet for.)

De bøkene som kom ut de siste 20 åra holder ikke den samme kvaliteten som de første. Man kan jo også le litt av sammensuriet av ulike personer fra bøker fra hele forfatterskapet, de yngste av de 8 unga er jo ikke blitt så veldig mye eldre. Og tida begynner vel å gå fra de første bøkene også, men ingen skal ta fra henne at hun ga norsk barnelitteratur en nødvendig fornyelse.

Om jeg hadde vært et verre menneske uten Anne-Cath, Alf Prøysen, Torbjørn Egner, Kirsten Langbo fra Barnetimen for de minste er ikke lett å si men neppe et bedre.

Og så en bok om mobbing igjen

Den gule flod eller Jimi Hendriksens kviser er en av fire (!) bøker som Bjørn Ingvaldsen har skrevet i år. Og den klart beste. Boka handler om Jimi (oppkalt etter gjett hvem!) som er i puberteten, har glassøye som det også gjøres noen morsomme poenger av uten at man kan kalle det lytehumor og dessuten har han særdeles velutviklede kviser. Han er ikke populær i klassen, og blir ofte utelatt i sosiale sammenhenger. Som i Espen Herbert-bøkene er dette en jeg - fortelling med humor. Trass i at Jimi er mobbeoffer blir han ikke stakkarsliggjort. Han har selvironi og selvoppholdelsesdrift. Og vi forstår at han vil klare seg. Boka er lettlest men ikke så heseblesende som enkelte av de andre bøkene av forfatteren.

Hvordan kan eller bør man skrive bøker for barn og unge om et så alvorlig samfunnsproblem som mobbing? Jeg leste en artikkel i A-magasinet i år om en gutt som hadde blitt systematisk mobbet gjennom flere år, og akkurat som i en episode i Den gule flod opplevde også denne gutten at ingen av klassekameratene ville dele rom med ham på en skoletur. (Og lærerne lar dette skje!!)

Går det an å skrive morsomme bøker om mobbing? Et eksempel er klassikeren Gummi – Tarzan av Ole Lund Kirkegaard. Ivan Olsen blir mobbet og får buksevann hver dag. Og er ellers en taper på alle måter. Flere har kritisert at en bok om mobbing er såpass humoristisk, og noen hevder til og med at forfatteren står sammen med plageåndene og ler av ham. Men Ivan Olsen er – tross all elendigheten – forsynt med verdighet.

Noen barne- og ungdomsbøker om mobbing er så heavy at leseren nærmest blir slått i bakken. Hvis da boka heller ikke holder litterære mål blir det i det hele tatt ganske tungt. (Unntak finnes jo, for eksempel Peter Pohls bøker). Nå kan jeg jo ikke sitte her og ramse opp bøker om mobbing, men vil bare til slutt slå et slag for Pelle Jansson-bøkene av Hans Peterson selv om de begynner å bli gamle. Pelle Jansson klarte seg på grunn av sin sterke personlighet og pågangsmot. Og kanskje det kan være trøst for dem som blir mobbet å lese om en person med integritet som ikke lar seg kue.

Jeg har tro på (ja det må jeg jo ha ellers burde jeg jo ikke jobbe med bøker) at god skjønnlitteratur om mobbing kan være nyttige redskaper i kampen mot mobbing i skolen. Men dette avhenger selvfølgelig av læreren. Uten sterke, tydelige og engasjerte lærere er det jo ingenting som nytter

PS:
Foreldrene til Jimi er alternative/ naturfreaks eller hva det heter. Og det slo meg plutselig at det finnes noen slike foreldre i barnelitteraturen, for eksempel i XXL av Jon Ewo. Mener det finnes noen enda flere foreldre av same typen en kommer ikke på noen i farta.

Og så har man vært på julebord igjen

I dag fant jeg denne testen i Aftenposten men kan ikke akkurat si at den hadde noen særlig stor overføringsverdi til min arbeidsplass. Hos oss klarer damene å sette seg på stolene sine sjæl og dessuten er det flere andre kleskoder tillatt enn ”utfordrende antrekk med kort skjørt og dyp utringing”, bunad eller ”pent og diskret antrekk”. Og herrene har andre antrekksalternativer enn joggedress, ”det han går i til daglig” eller ”mørk dress, hvit skjorte eller slips”. Hvor høyt vi holder glasset når vi skåler er det heller ingen som tar så høytidelig og blir det surr med kuvertasjettene tar vi også det med godt humør.

Dessuten fant jeg en alvorlig forsømmelse i Aftenpostens julebordskikkogbrukquiz. Nemlig skikk og bruk under borddansen. Dagens meningsmåling (Se under "Velkommen til Elis lesebabbel") er derfor viet dette uunnværlige innslaget på et vellykket julebord. Svarene skulle også gi en godt bilde av dannelsen til den enkelte deltaker av spørreundersøkelsen samtidig som kravet til anonymitet er ivaretatt. Ikke for å skryte men jeg synes jeg har all grunn til å være fornøyd med svaralternativene, og mener at i hvert fall de viktigste spørsmål i forbindelse med borddansingens edle kunst er tatt med.

Ellers vil jeg anbefale at man ikke setter sammen to og to bord med en felles duk på et julebord. Det kan gå hardt utover dekktøyet når borddansinga tar til. Festkommitéen : merk dette til neste gang.

2 gode svenske stemmer

Først en debutant, nemlig Ikke bare tennis av Peter Barlach. Det vil si at han har jo skrevet før også, siden han er dramatiker, men dette er hans første skjønnlitterære debut. Jeg veit ikke hvordan akkurat DET er hos svenskene, men hvis det hadde vært i Norge og han SIDEN hadde skrevet en voksenbok hadde han blitt debutant en gang til. Men akkurat det der har jeg vel snart gnålt nok om. Blant annet her.

Dette er enda en bok om døden, mulig at man kan snakke om en tendens blant årets bøker, synes nemlig det er spesielt mange dødsfall i barne- og ungdomslitteraturen i år.

Hovedpersonen er 6. klassingen (så vidt jeg har skjønt etter det svenske skolesystemet )John, han bor i Lillängen i en harmonisk familie i et stort hus og så dør altså mor i en trafikkulykke. Det er John selv som forteller historien og akkurat det synes jeg forfatteren får jäkligt bra til! Han framtrer som en koselig og sjarmerende fyr og det virker som forfatteren forstår denne aldersgruppa. Det er mye humor og veldig tatt på kornet hvordan 11- 12 – åringer takler sorg. Virkelig bra gjort! Et eksempel her:

”Mot slutten tenker jeg at hvis jeg hadde grint i flere dager, så ville jeg ha kommet i Guinness rekordbok. Som han som sov i 53 døgn eller hun som nøs i flere år. Bare på grunn av det, slutter jeg å grine.”(s. 118)

Litt seinere i boka:

”Hadde det ikke vært for det jævla urnenedsettingspisset, hadde jeg fått se begge to”

S 194 : John oppdager at han ikke fikk til å ta opp to viktige sportsprogrammer på TV.
Det finnes mange flere gode eksempler men dette var de jeg fant i farta.
Så skal jeg komme litt inn på det å oversettelse fra svensk igjen:

• Det svenske ordet ”garderob” kan også bety klesskap, og det tror jeg nok forfatteren mener her. (s 88)
• ”Selv om jeg ikke har den fjerneste aning” . Her tror jeg det hadde vært bedre med ”anelse”. Aning blir litt svorsk her. Hvis jeg googler får jeg 8 780 treff på ”har ikke anelse” mens ”har ikke aning” bare gir 1 010 treff. Altså over 7000 flere holder på ”anelse” og så mange KAN da ikke ta feil! S 40
• I setningen ”Det er jo ikke så gøy i seg selv” (s 47) skinner også svensken veldig igjennom. ”I seg selv” (i sig själv) er et veldig svensk uttrykk.
• Litt bagateller kanskje men irriterende.
• Å oversette ”roliga historier” direkte til ”morsomme historier” er derimot en litt større brøler. Roliga historier er vitser på norsk. ( s 124).

Så over til musikkreferanser – igjen. (Dette blir visst mer og mer en besettelse for meg)
John får en CD med Lars Winnerbäck av sin tenåringssøster til bursdagen (som egentlig bare hun liker). Så då kan vi ju lyssna lite på dom på YouTube! Lars Winnerbäck er født i 1975, og han har gitt ut plater fra 1996 til 2008. Forfatteren selv er født i 1968 og var altså 28 år da Lars Winnerbäck startet sin karriere. Han (Winnerbäck) ser ut til å være en del av en svensk visetradisjon og forbildene skal være Evert Taube, Cornelis Vreeswijk, Ulf Lundell og Stefan Sundström. Kanskje ikke helt tenåringsmusikk dette? Nok et eksempel på at forfatteren prøver å pådytte kidsa sin egen musikksmak?

Og apropos musikkreferanser:
Når det gjelder tittelen på Moni Nilssons bok Hoppet Jumpin’ Jack Az (Gyldendal hjemmesider er fryktelig treige akkurat nå) er det denne Rolling Stones-låta som er inspiratoren. Ingen dårlig låt men ikke akkurat av det nyeste innen populærmusikken.

Boka handler om to kurdiske brødre som blir smuglet til Sverige. Bøker om asylsøkere er etter egne erfaringer ikke de mest populære bøkene blant barn og unge. Kanskje fordi temaet blir litt fjernt fra norske barns vikelighet? Men slik denne boka er skrevet tror jeg den kan fenge og jeg tror også de ”bortskjemte kidsa” lett kan klare å identifisere seg med vår unge helt, det 12 år gamle hopptalentet Azad. Språket er enkelt, mens fortellingen er skrevet fra ikke mindre enn 3 ulike synsvinkler, og akkurat det kan gjøre det litt komplisert for noen. Da hjelper det kanskje at typene er litt forskjellige.

Det er ikke vanskelig å se at boka også er filmet, både filmen og den svenske boka kom ut i 2007, Moni Nilsson har også skrevet manus til filmen og kanskje hun skrev bok og manus parallelt.

Tittelen Hoppet har ingenting med skihopping å gjøre men Azad er et stort hopptalent. (Altså innen friidrett, Kajsa Bergqvist er det store idolet). Dessuten har det svenske ordet ”hopp” også en annen betydning, nemlig ”håp”. Dermed falt en dimensjon bort i den norske tittelen.

PS: Forresten et slit når forfattere driver å forandrer navn hele tida.
Moni Nilsson het før Moni Nilsson-Brännström og slike ting er med på å lage helvete for oss bibliotekarer. Et annet eksempel er Viveca Sundvall som nå heter Viveca Lärn. En periode het hun også Viveca Lärn Sundvall.

Chick-lit for småripsen

Boka heter Elizabeth er den første i De-Luxe-serien (sic). Dette er gossip girl anno 1899, og forfatteren av akkurat denne populære serien skriver i denne blurben:

”Et mysterium, romantikk, sjalusi, bedrag, humor – og fantastiske, historisk korrekte detaljer. Jeg klarte ikke å legge fra meg DeLuxe”

Handlinga går i korthet ut på :

• Vakre og for å være på slutten av 1800-tallet SVÆRT liderlige unge jenter i alderen 16 +
• intriger og sladdet i New York - sosieteten,
• skandaler,
• rivalisering (etter modell kvinne er kvinne verst, ikke mye søstersolidaritet herigården, nei, haha vi lever jo ikke akkurat i 70 – åra heller da)
• penger og rikdom er det som gjelder
• og livet uten en mann er begredelige greier.
• Etc

Som underholdningsroman er boka veldreid, med forskriftsmessig antall cliffhangere, og skrevet med en viss snert. Boka er på 379 sider, jeg har lest de100 første - for første gang har det vært litt pinlig å lese bok på T-banen, men prøvde å se intelligent ut og legge ansiktet i kritiske folder og tok flittige notater - og skummet meg gjennom resten. Hoppa over i hvert fall 100 sider men tror jeg har brukbar oversikt over handlinga.

Jeg skal ikke uttale meg om Von Ziegesars historiske kunnskaper, men har LITT vanskelig for å tro at dette var typiske ungjenter for over 100 år siden. Selv om Sigrid Undset hevder at "menneskenes hjerter forandres ingenlunde i alle dage".

Trenger vi dette?
Nei

Gjør det noe at ungdommen leser dette?
Nei

Vil det motivere til mer lesning ut fra doktrinen ”det er det samme hva ungdommen leser bare de leser noe” og til slutt resultere i lesing av god litteratur?
Ikke sikkert

Bør biblioteket ha dette?
Og det er jo et åpent spørsmål avhengig av økonomi og bibliotekenes desperasjon og fortvilelse over manglende lesning og lave utlånstall. I takketalen bak i boka hvor forfatteren takker både den ene og den andre glemmer hun heller ikke at hun ”står i gjeld til de sinnssykt kunnskapsrike bibliotekarene i ved New-York Historical Society”. Dette skal hun ha kred for! Med andre ord, kanskje bibliotekene skal ha boka likevel. Og merke disse velvalgte ord med gul merketusj. Eller kanskje heller rosa.

Franske følelser

For dem som ikke er like hørrm kremt flinke i det fransøsiske som meg kan jeg opplyse om at Juliette Greco her oppfordrer quelqu'un til å ta av henne klærne. Og resten kan dere vel tenke dere sjæl! Tipper at dette YouTube-opptaket er fra like etter 1967, da sangen ble skrevet. Typisk for tiden er den franske chansøsen omhyggelig sminket rundt øynene med sort kayal, håret i en kledelig pasjefrisyre og hun er (i hvert fall foreløpig) kledd i sin lille sorte.

Siden vi neste mandag skal en aldri så liten tur til Göteborg og jeg ikke gidder å drasse med meg den bærbare, kommer her en bonus; nemlig den kjente göteborggruppa Nationalteatern som framfører denne kjente og kjære låta fra en tid man virkelig kunne lage råkkenråll! Men jeg lover å komme kommer sterkt tilbake igjen om to uker hvis da ikke Jack the Ripper har tatt meg innen den tid.

Og så er man blitt linket i Dagbladet igjen del 3

Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa. Bla bla ukeblad, resten står i avisa.

Og så er man blitt linket i Dagbladet igjen 2

Tre timer etter at jeg skrev den forrige bloggposten er DEN blitt linket til den samme Dagbladartikkelen på websida som jeg altså omtalte da! Til gjengjeld er min forrige blogpost som Dagbladet linket til blitt fjernet. Nå burde jeg vel ha annet å gjøre i julestria enn følge med på Dagbladets linkepolitikk men dette skjønner jeg mindre og mindre av.

PS: Den beste bloggposten på lista over "Blogger om denne artikkelen" var denne. Av en eller annen grunn er den også blitt fjernet fra lista, men jeg synes at flere burde få gleden av å lese den.

(Håper det er greit!)

EDIT kl 17:30 : Og akkurat nå er DENNE bloggposten på lista over "Blogger om denne artikkelen" mens den forrige allerede er tatt vekk. Tipper det ikke tar lang tid før denne forsvinner fra Dagbladwebben heller. Jippie!

Og så er man blitt linket i Dagbladet igjen!

Da jeg skrev denne bloggposten linket jeg til en artikkel på Dagbladets webside. Og kort tid etter linket Dagbladet til bloggposten under den samme artikkelen. Og siden jeg linker til Dagbladet kan jeg vel ikke si noe på at Dagbladet linker til meg, under motto link til andre som du vil at andre skal linke til deg. Legger man seg ut på cyberspacen og attpå til på et gratis program må man vel tåle såpass. Likevel blir jeg FRYKTELIG irritert! Siden artikkelen ikke har HELT nyhetens interesse lengre trodde jeg kanskje jeg skulle slippe unna, men nei da! Hvor naiv går det an å være.

Nå skal jeg gjøre et eksperiment : jeg linker til den samme artikkelen en gang til og så skriver jeg en ganske infantil tekst som kommer her:
Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis. Dagbladet er en drittavis.

Så ble jeg frista til å skrive en sjikanøs tekst:
Dagbladjournalister er noen store idioter! Dagbladjournalister er noen store idioter! Dagbladjournalister er noen store idioter! Dagbladjournalister er noen store idioter!
Dagbladjournalister er noen store idioter! Dagbladjournalister er noen store idioter! Dagbladjournalister er noen store idioter! Dagbladjournalister er noen store idioter!

Følg med! Følg med!

Grovt språk, vold og eksplisitt sex

Ja kva gjer ein ikkje for å få ungdomen til å lese på nynorsk! Terje Torkildsen har skrive ei bok som han sjølv seier er ”ein spennande samtidsroman skreddarsydd for unge lesarar”. Boka er skrive i samarbeid med ein skuleklasse i Stavanger og for å vere heilt ærleg er eg ikkje så sikker på kor smarte slike prosjekter eigentleg er. Skal ein gjere alle til lags kan det fort gå gale. Ein sjef til dømes som vil få alle til å like seg kan fort komme oppi eit uføre. Trur nok at det beste er at forfattaren tør vere sjef over si eiga bok, og ikkje drive å ta omsyn i øst og vest. Eg vart ikkje så fenga av denne boka, ho hadde ikkje nerve rett og slett. Eg syntes heller ikkje thrilleren vart så eventyrleg som vaskesetelen lovar. Men eg har no og lese verre debutantar så betre lykke neste gong. Kanskje då utan ei heil skuleklasse å ta omsyn til. Utan at eg no skal gje desse stakkars elevane skylda!

Denne boka skal etter kva litteraturkritikar Ola A. Hegdal seier vere særs sexifisert. Og jo då, det er då eit kjærestepar som har sex i boka. Og det er og valdelege scener. Og det er riktig at det

”blant annet en scene der den onde skogvokteren knabber trusa til Marcos kjæreste, og legger seg for å lukte på den og onanere mens Marco gjemmer seg under senga”.

Så seier Hegdal vidare at

«Dette er ellers kjennetegn «Marki Marco» deler med mange av romanene fra Samlaget. Her har man bestemt seg for at bannskap og kopulering er det som skal til for å få ungdommen til å lese nynorsk,»

Og då er det at eg melder pass, altså! Eg har no lese dei fleste av ungdomsbøkene frå Samlaget i den seinare tid og eg kan ikkje forstå at det er meir bannskap, sex eller vald i desse bøkene enn i andre ungdomsbøker. No har jo eg – i motsetnad til han Hegdal , som ikkje har lese ei ungdomsbok på 30 år før altså no – lese uhorveleg mange ungdomsbøker dei siste 30 åra. Så det kan jo hende at eg har vorte herda. Eller heilt sløva.

Vi som har lese og formidla ungdomsbøker over tid veit jo at ungdomsboka i minst like stor grad som vaksenboka er ei gjenspegling av den verda vi lever i. Slik har det vore sidan slutten av 60 – åra då det skjedde mykje med barne- og ungdomslitteraturen i samsvar med radikaliseringa elles på denne tida. Og der ute finst det altså ungdomar som har sex, anten vi likar det eller ikkje , dei seier stygge ord, det er vald og mykje anna fælt. Og dette må det og kunne skrivast om. (Eg hadde for å vere ærlig ikkje trodd at det skulle vere naudsynt å skrive dette i 2008).

PS: Nokre meiner at det er så flott med debatt rundt barne- og ungdomsboka i avisene, at det nesten er det same kva som debatterast og det seier vel og noko om kor desperat lite merksemd denne litteraturen får. Men akkurat dei debattane som har vore i Dagbladet i haust kan no i kvert fall eg styre meg for! Då er det mykje anna som kunne vere meir interessant å diskutere når det gjeld barne- og ungdomslitteratur. Det er jo og litt underleg at det er akkurat Dagbladet som lager slikt oppstyr av all denne sexen i barne- og ungdomsboka, når ein tenker på kva denne avisa kan smøre utover heile framsida og som heller ikkje ungar kan unngå å sjå dersom dei til dømes går forbi ein aviskiosk!

PS 2 : Kva meiner forresten Ola A. Hegdal med ”masse sex av forskjellige typer”? Alt anna enn den gode gamle misjonærstillinga då eller?

En viktig bok som kunne vært bedre gjennomarbeidet

Boka er skrevet forsker Bera Ulstein Moseng, Rolf Martin Angeltvedt (leder for Helseutvalget for homofile) og Lill - Ann Chepstow-Lusty. (Jippie jeg greide å stave navnet riktig!) Dessuten deltar 111 voksne homofile (GayKids) med barndomsbilder og minner fra egen barndom og ungdom.

Forord, leserveiledning (!) og innledning kunne vært stramma en god del inn. Dessuten en del unødvendige gjentakelser og noen kjedelige trykkfeil. Litt mer krevende stoff er markert med moreller (!) i margen men dette er ikke konsekvent brukt. Dessuten helt unødvendig; de som bare vil se på billedsekvensene kan finne ut av dette sjæl. Litt mer mellomtekster i fagdelene kunne også ha gjort seg.

Boka jeg snakker om nå er GayKids; kule barn som også finnes. Dette er en innføringsbok om homofil kjærlighet skrevet for ”barn, ungdom, lærere og foreldre”. Kanskje burde forlaget ha tatt et mer klart valg av målgruppe, for eksempel ungdom. Virker nesten som man har tenkt at nå skal vi lage en fagbok om homofili for en gang for alle.

Formålet med boka er å ”bidra til toleranse og åpenhet, å være til hjelp for å håndtere erting og mobbing og å gjøre det lettere for homofil ungdom når de en gang forelsker seg og får kjæreste”. Boka legger vekt på at den skal ”føles glad og lett” men selvfølgelig er ikke alt i boka like muntert. Oppløftende er det derimot å lese historier som de unge homsene i Havøysund som ikke fikk problemer da sto åpent fram.

Og gripende om GayKid Kjersti F som fikk selvbekreftelse av å lese Helge Ingstads bøker om indianerne i Nordamerika; også en undertrykt gruppe. Men nå får du lese resten av boka sjæl! Noe jeg anbefaler trass i enkelte skjønnhetsfeil. Da finner du ut hvorfor begrepet GayKids er brukt også! Jeg anbefaler alle bibliotek og skolebibliotek å skaffe boka i tilstrekkelig antall eksemplarer. NLB skal selvfølgelig også ha denne boka.

Det er også laget en flott uteutstilling, bilder av denne finner du her! Og da kan det vel være på sin plass å avslutte med disse ”glade og lette” gutta. Skru opp volumet og syng med for full hals!

Å nei, ikke nå igjen!

I hvor mange generasjoner skal vi plages med denne dritten! Den første boka i serien kom ut i 1927 (!) og nå skal vi nok en gang belemres med disse prektige brødrene. Akkurat som Nancy Drew har også Hardyguttene fått en revival. Klare til kamp mot kriminalitet, terrorisme, og alt som truer the American people og amerikanske familieverdier.

Jeg har lest Ekstrem fare (ikke lagt ut på forlagets webside) og både good old Chet og tante Gertrude med flere er still going strong. Og selvfølgelig prektige far og prektige mor, sistnevnte er forresten bibliotekar akkurat som denne dama og hørrrm kremt noen til... . Og Jo og Frank er fremdeles med i ATAK (AmerikanskeTenåringsAgenter mot Kriminalitet) så alt er ved det gamle.

I følge forlaget er denne boka den sjuende mest solgte barneboka i Norge i oktober 2008. Også Lydbokforlaget hiver seg på. Med andre ord : ingen problemer for bestemor og bestefar og tante og onkel å finne safe bøker til jul, uten politikk, sex og andre fæle greier.

Sammenlikner man med Nye Nancy Drew (blogget om før) så kommer denne boka heldigere ut. Det er faktisk litt humor i boka, á la Indiana Jones, hvor aktørene kommer med morsomheter selv i den ytterste livsfare. Og det kan de jo godt koste på seg siden alle veit at de overlever gang på gang! Faktisk i over 80 år. Vi skal visst aldri bli kvitt Frank og Joe!

Men rett skal være rett : ghostwriteren MÅ få litt kred for denne.

PS: Det er egentlig ganske overveldende hvor mange detektiv/ spenningsbøker for barn og unge som kommer ut om dagen. Man kan rett og slett snakke om en trend.

PS 2 : På Deichman fjernet bibliotekarene både Frøken Detektiv og Hardy - guttene i slutten av 70 – åra, noe som ikke gikk upåaktet hen. Men da Grøsserne kom i slutten av 90 – åra åpnet vi alle sluser i ren desperasjon fordi lesningen blant barn og unge hadde sunket faretruende. Også Hardy-guttene og Nancy Drew har igjen kommet inn i Deichmanvarmen. Kanskje på tide å spørre seg igjen:

• Hvor mye av denne dritten trenger vi i biblioteket?
• Kanskje på tide å la pendelen snu og konsentrere seg om å formidle de GODE bøkene?
• ER virkelig det viktigste at unga leser samma søren HVA de leser?
• Kanskje på tide å vise at vi står for noe igjen?
• Hiv ut møkka fra hyllene!
• La oss vise at det er VI som veit best!
• Er vi ikke litteraturformidlere da, for pokker!

Og så litt kjærlighetssorg

Kjærlighetssorg er triste greier men det er laget mange gode sanger om det. For å markere at franskkurset er over for i år smeller vi her til med en ekte chanson française. Her stemmer selveste Charles Aznavour i med en av sine aller største hits : Il faut savoir.

Jeg regner med at denne YouTube-videoen er fra tidlig 60 - tall.

Det er forresten fryktelig irriterende at youtubevideoene er blitt så breie!

Dagens litterære nøtt

- Når det gjelder nettsøk, er det ingen som slår meg ...bortsett fra mamma, kanskje. Men hun er jo bibliotekar. Det er en del av jobben hennes.

Hvilken bok?

Og så har man jo lest noen bøker igjen, da!

I serien ”Og så har man lest noen bøker igjen” begynner jeg i dag med Ingen dager uten regn av Ingeborg Arvola. Barnebokkritikk.no mener at boka er av høstens sterkeste bøker. Jeg vil vel ikke gå så langt men boka er slettes ikke dårlig. Den
er på 266 sider og som barnebok om en 11 –åring for samme aldersgruppe er det litt drøyt. Dessuten hadde boka stått seg på å strammes litt inn.
Av ingrediensene:

• Silja, ca 11, med uforløst sorg over
• moren som altså er død,
• Faren, nærmest lammet av depresjon og sorg, klarer ikke å ta seg av Silja,
• Tove, ikke så altfor god venninne, dominerende, manipulerende, men setter samtidig i gang noe i den handlingslammede familien,
• En del jenteintriger,
• Kenneth, klassekamerat, bare snill,
• litt forelskelse
• En forståelsesfull rektor,
• Heksa som viser seg å ikke være heks likevel.
• Og resten kan dere vel tenke dere til sjæl.

Boka vil sikkert appellere til flere unge lesere, mye som engasjerer og opprører, hvis de da klarer å komme seg gjennom over 260 sider. Og innimellom glimter det virkelig til.
Faren kan bli litt monoton og kanskje heller ikke helt sannsynlig at han sender jentungen til butikken for å kjøpe valium?

Så har jeg lest en norsk fantasybok igjen. Denne gangen Rasp av Mari Moen Holsve. (Jippie i dag fungerer websida til Gyldendal slik den skulle.)
Intrigen er i tynneste laget og løsningene lettvinte og alle som har lest denne bloggen en stund veit vel hva jeg synes om fantasy og kanskje norsk i særdeleshet men når det er sagt synes jeg dette hever seg over gjennomsnittet.

Denne boka har humor og fantasyskikkelsene og universet litt annerledes enn vanlig for sjangeren. I sentrum er ei ung jente, ”halvfanden” Rasp, et riktig artig bekjentskap. Fandene er litt av en gjeng med en anarkistisk natur (sorry Bakunin jeg bruker sikkert begrepet gæernt) men de har i hvert fall ingen lovgivning, de hater ansvar og systemer, ”unngår arbeid og er såre fornøyde med å delegere alt arbeid til hvem som helst” og i fanderådet går vervene på omgang siden ingen gidder å sitte lenge om gangen. Og de er ganske uforutsigelige og har litt spesielle moralbegreper.

Forfatteren styrer godt unna fantasyklisjéene og disse sitatene oppfatter i hvert fall jeg som hennes kommentar til en noe forslitt sjanger:

”Nei, havet kaller, med bølgesus og drauger og –ja, alt det der.” S 32

”Hvem er du, fremmede?” sa en mann < > I et forsøk på å følge opp den klisjépregete uttalelsen, bukker Rasp dramatisk, kastet på halen og utbrøt : ”Rasp fande # 667 fra Skuldaheim på Åshíld, til deres ydmyke tjeneste!" S 75

Dette er Holsves andre bok. Og i hvert fall jeg er klar for den tredje. Skal vi endelig få en ny giv i denne utslitte sjangeren! Plutselig begynte jeg å tenke på en annen norsk original fantasyforfatter som også styrer unna det ordinære, nemlig Thore Hansen. (Blogget om før). Kanskje finner vi en arvtaker her? Og sammen med debutanten Silje Fretheim går det kanskje an å håpe på en litt ny giv i den etter hvert noe utvanna norske fantasylitteraturen.

Så har man fått en melodi på hjernen igjen!

Og jeg blir bare IKKE kvitt den! Om det hjelper å plage mine lesere med denne gamle svenskpoplåta framført av den dengangen så populære Anna-Lena Löfgren er vel litt usikkert men vel verdt et forsøk. Like kjent var vel denne versjonen av Françoise Hardy.


Typisk fra tiden (1967?) har den vakre franske sangdivaen langt glatt hår, svart T-skjorte med puffermer og bukser. Dette fra en tid da franske viser var svære greier! (Rundt 10 år seinere var parolen ”skyt alle koselige visesangere”.)

For dem som ikke kan få nok legger vi også ut linken til denne YouTube videon hvor opprinnelsesmannen bak låta, Adriano Celentano legger all sin innlevelse i framføringa av denne nå glemte klassikeren.

Jeg snøøører min sekk, jeg spenner mine skiii...

Da jeg var på bokmessa snubla jeg over det nye billedbokforlaget Magikon, som gir ut noen heftige billedbøker! Deriblant Parkvesen og andre vesener som den utmerkede bloggeren JB har omtalt her. Den boka JEG falt for på standen var Slapsefjell av Bjørn Rune Lie. Siden vi har begynt å produsere interfolierte bøker igjen fikk jeg med meg et eksemplar til vurdering.

Boka burde appellere til både de som elsker vinter og vintersport og faktisk også til de litt mer lunkne. Boka er skrevet med humor og et skjevt blikk. Jeg har faktisk en mistanke om at forfatteren selv ikke er den ivrigste i skiløypa og bakken. Gjør ingen ting! Kanskje akkurat denne litt undrende avstanden til norske vintertradisjoner er grunnen til at boka har blitt så vellykket. Boka kan i så måte minne litt om tegneserien Basen av Bjørn Ousland som det dessverre bare er spor igjen av på Skiforeningens webside. (Hvorfor Skiforeningen???).

Boka er en herlig mix av nåtid og tradisjon. Vadmel, lusekofter og mer moderne utstyr. (Dog med mest vekt på Tradisjonen med stor T). Oj! Holdt på å glemme nikkersen! Her finner du det meste som hører med, kvikklunsj, skismøring (omdøpt til slix, befriende at forfatteren har unngått merkevarer), termos, appelsiner, skiskrape (den gamle typen som er umulig å få tak på lengre, MED kork), etc.
Og kanskje akkurat fordi forfatteren står litt på sidelinja finner vi ingen ting av de vanlige motsetningene mellom de ulike vinteraktiviteter, her lever de side ved side i full harmoni.

”Det ruses i kraftige motorer og lukten av eksos og motorolje er intens. Spenningen er til å ta å føle på”.

Ikke en gang rally på vidda er kontroversielt! Et annet eksempel jeg kunne ha nevnt er ”den snuskete snøskutergjengen” som diskuterer dagens sportsbegivenheter heftig. Mens de spiser flesk og duppe.
Hvert bilde går raust over et helt oppslag, tekstene med en herlig snert og fin blanding av naivisme og humor! Samtidig er den norske vinter- stemninga ivaretatt. Får vel ta med at vi finner både katter, harer, hunder og til og med elefanter (!) i menneskeskikkelse. Som bajasen Oddvar Brakkstaven som ”hopper ut fra et hyttetak så det blafrer i vadmelsbukene”. Elefantsnabelen er med på å forhindre at det blir ”krampenorsk”. (Nei da, bare slå av den youtubevideoen du!).

Mangler det ikke noe?
Ingenting å sette fingeren på?

Jo:
Den Norske Nistepakka, da, Bjørn Rune! Med mellomleggspapiret som blåser av gårde på høyfjellet?
Kanskje noen vil savne Solo og solbærtoddy også?
Og i stedet for ”kjekssjokolade” burde det kanskje ha stått Kvikklunsj.
Isfiskeren burde kanskje blitt forunt ei lommelerke? (Kalt å sitte en hel dag på isen). Hører liksom med. (Men pipa er i hvert fall på plass).
Den eneste idretten jeg savner er aking.
Nei, glem det forresten:

”Litt lengre borti hogget feller to tøffe tømmerhuggere trær så flisene fyker. Her skal den styrtrike rattkjelkekongen Hjalmar Yatzi bygge sitt omstridte hyttepalass”

Genialt! Akinga ER med! (Nei det er ikke slik man driver moderne tømmerhogst, men anakronismene er noe av sjarmen med denne boka!)
Et annet eksempel på anakronisme er jo den KVINNELIGE hopperen med gammelt utstyr. Og med 60 – talls hoppestil! Den gode gamle hoppsportstemninga blir i hvert fall vekket til live! (Begynner for resten ikke wordcupsesongen snart? Hadde passa fint å sitte å sløve foran TV-en i dag etter sesongens lutefiskpartaj. Og litt for mange akevitter.)
Kanskje BURDE det ha vært med en Kandahar-binding på illustrasjonen av isfiskeren? Siden den ble nevnt i teksten og det er så mange detaljer ellers? (Her kunne jeg vært frista til å komme med en kommentar til de nymotens idiotiske NNN- bindingene!)
Og kanskje BURDE det ha vært noen vafler eller markaboller på tallerkenene på illustrasjonen av Beksømstua. Men likevel : stemninga fra markastuene etter en lang skitur er ivaretatt!
Er det for resten mulig at ”den ene skia glipper og den andre kladder”? Pirk! Pirk! Dette er altså ingen lærebok om norsk vintersport.

Mitt favorittbilde?
Tja: kanskje det på tittelbladet. Av skiløperen som står foran alle skiltene på pålen og skal velge seg en løype. Eller det av skipolitiet som tar hånd om en hensynsløs fartsdemon på monoski i kuleløypa. Som ”ilegges en klekkelig bot på stedet”. Eller det av fuglekikker Karstein Kolibri som sitter på utedoen og får øye på en uhyre sjelden fugl? Nei jeg tror det må være det av den ensomme skiløperen som sliter seg hjemover i skumringen.

Boka burde ha et bredt publikum. Ikke bare barnehagene som for ørtenoghundretusende gang kommer til biblioteket for å låne vinterbøker.
Dette er også gaven til han eller henne som har alt!
Og ellers en trøstebok for alle som savner de gode gamle snøvinterne.
For resten : etter å ha blitt påvirket av optimismen i boka : jeg er overbevist om at det blir muligheter for noen skiturer denne sesongen også!

PS: Hva interfolierte bøker er for noe? Man tar rett og slett boka fra hverandre, legger inn gjennomsiktige ark (folieark) med blindeskrift og binder inn hele sulamitten på nytt. Slik at blinde (for eksempel foreldre) skal kunne lese for seende (barn). Ikke alle bøker egner seg like godt til dette formålet, boka bør blant annet ha en tekst som forteller ganske mye om bildene.

PS 2. Ad sangen jeg snører min sekk, jeg spenner mine ski: jeg fant ingen ting på Youtube men her kan du finne en (rimelig utradisjonel) lydsnutt.

PS 3 : Fant teksten på websida Barnekoordinatoren. ”Et greit sted for barn”. Om ALLE sanger av Margrethe Munthe er ”greie for barn” i dag kan man vel diskutere. Denne sangdikteren fikk en uforståelig revival i 90-åra. Vi burde vel snart være kvitt henne nå. (Bortsett fra på nettstedet Barnekoordinatoren.)

PS 4 : Når unga begynner å synge ”Jeg spjærer min sekk, jeg brenner mine ski” er det i hvert fall på tide å finne andre sanger til sangtimen.

Og aller siste PS:
Hurra for at bokmessa er tilbake igjen. Gørrtrivelig å gå rundt å se på den norske forlagsfloraen. Selvom Gyldendal, Piratforlaget og andre storinger (ikke uventa) tok svært stor plass. Hvis du irriterer deg over dette kan du bare finne standen til Magikon og roe deg ned med noen av billedbøkene. Du vil garantert bli på bedre humør!

Og så har man lest noen barnebøker igjen! (Skal det ingen ende ta?)

Først har jeg pløyd (og delvis skumma) meg gjennom Historien om Despereux med undertittel ”historien om en mus, en prinsesse, litt suppe og en trådsnelle” av Kate DiCamillo. En aldeles fortryllende bok.... nei bare kødda : en pratsom, omstendelig og affektert sak om en mus som straffes fordi han kommer i for nær berøring med et menneske, altså prinsessen, og dermed puttes i et fangehull. Av andre medvirkende er brutale rotter, fengselsvoktere og tjenestejenter. Av en eller annen grunn har mange av personene franske navn, selv om originalspråket er engelsk. (Fint skal det være sa kjerringa hun snøt seg i damaskduken). Det virker som forfatteren er engstelig for at leseren ikke skal få med seg budskapet i boka, og etter hvert blir det temmelig enerverende med forfatterens stadige henvendelser og forklaringer for sin ”kjære leser”. Nok en bok av den nostalgiske gammelmodige typen. Les heller Stuart Mus av Elwin Brooks White. Det er kanskje lettere sagt enn gjort forresten, siden boka ikke har blitt trykket opp igjen siden 1948. (Finnes en utgave på lyd fra NRK/ Lydbokforlaget i 2003) .

Så har jeg lest Onkel Arne; Moderne fiskerier av Bjørn Arild Ersland og Annlaug Auestad. Boka er en fin mix av landkrabben Ersland personlige opplevelser på svogerens fiskebåt blandet med fagstoff. Og med spenstig layout og illustrasjoner. At det går an å lage noe så morsomt om et i utgangspunktet tørt tema som ”moderne fiskerier” er ganske imponerende! Omnipax er i ferd med å bli fagbokforlaget de luxe! Boka er som jeg har vært inne på før nominert til Bragepris. Og da har jeg i hvert fall lest EN av de nominerte barne- og ungdomsbøkene.

Derimot ble jeg ikke fullt så imponert over ”Sjøsigøyneren” fra samme forlag. Hovedpersonen en gutt hvis far er misjonær i Sørkinahavet. Mor er streng og overbeskyttende og far er veik. Personskildringene blir litt livløse og boka blir aldri særlig spennende trass i en tsunami. Illustrasjonene er bemerkelsesverdig stive og amatøraktige. På en tegning er det faktisk ikke mulig å se hva som er fram og bak på personen.

PS: Og apropos Brageprisen; i mellomtida har jeg oppdaget at det i tillegg til den nominerte er kommet ut intet mindre enn TRE biografier om Henrik Wergeland for barn og ungdom i år, fra henholdsvis Gyldendal, Aschehoug og CappelenDamm. Så da skulle man tro at behovet for biografier om HW er dekket for en god stund framover. I hvert fall til neste jubileum. På NLB har vi lest inn Gyldendals, og hvis noen nå begynner å lure på hvorfor jeg valgte den og ikke de to andre så får de bare fortsette med å lure. (Men hvis nasjonaldikteren blir en hit blant unga er det ingenting i veien for at vi produserer resten også. )

Jeg en musikkonsument

Så er endelig Dr. Munks popleksikon av Ragnar Hovland kommet. På denne youtubevideoen viser forfatteren fram av den gamle platesamlinga si for oss. Den gangen det bare var mulig å kjøpe musikk i ett format. (Bortsett fra at begrepet ”format” neppe ble brukt den gangen. )

Her kommer min private historie som populærmusikklytter. (De som ikke tåler kjerringmimring gjør smart i å slutte her!)

Først var det Ønskekonserten på radio. Etter Bojarenes inntogsmars kom barnesangene, så LED vi oss tålmodig gjennom de religiøse sangene og så kom ”slagerne”.
Her noen høydepunkter:
Engedal og Stordal
Jim Reeves
Wenche Myhre
(Nei jeg sa ikke at du MÅTTE klikke på disse linkene).
En gang dristet NRK seg til å spille en Rolling Stones-låt - mener å huske det var Paint it Black- helt på slutten av programmet men de rakk ikke å få med hele låta. (Ha ha ”rakk ikke” du liksom!)
Så kom Ti i skuddet med Vidar Lønn Arnesen. (En programleder vi elsket å hate). Men så kom jo Harald Are Lund og reddet sjela vår.
Og noen ganger var det til og med pop på TV. (Stor stas gitt!) Min største musikkopplevelse noensinne var Hey Joe med Jimi Hendrix på svensk TV. Jeg var 13 år og trodde knapt mine øyne eller ører.

En gang fikk vi en båndopptaker til jul. Åpne bånd, firespors. Jippie! Vi kunne ta opp musikk!
Og seinere fikk vi platespiller. (I mono. ) Det var i 1967, i romjula gikk jeg forventningsfull til Musikkhuset i Mo i Rana og spurte etter Axis: Bold as Love av Jimi Hendrix. Men den hadde de ikke, nei. Hadde ikke hørt om den en gang. Dette var før man visste at det gikk an å stille krav som kunde. Den eneste plata Musikkhuset i Mo i Rana hadde med Supremes var The Supremes sings Rodgers and Hart. (1967). Det var vel ikke akkurat disse sangene jeg helst ville høre av den kjente mowtowngruppa men det var den som var å få.

Som så mange andre på den tida tok jeg meg jobb som pleiemedhjelper på Dikemark i begynnelsen i 70 – åra. Etter første lønning kjøpte ”alle” seg Stereoanlegg. (Med stor S). (Noen kjøpte også leksikon av selgere som hver høst fant et nytt marked av nyansatte som skulle sanke poeng for å komme inn på sosialskolen (gørrpopulært den gangen) eller andre utdanninger). Jeg nøyde meg med Stereoanlegg . Med platespiller, forsterker og to digre høytalere. Var ikke mye plass igjen på hybelen da. Men plass nok til dem som IKKE hadde stereoanlegg og var avhengige av å gå til andre for å høre musikk. (Derimot kan jeg ikke huske at vi gikk rundt til hverandre for å lese leksikon.)

Det var noe eget med en plate. Da stifta senket seg ned mot platerillene og det ble musikk! (Skal jeg ta med at plater fantes i tre størrelser, Singel, EP og LP?) Og det var også noe eget med et LP-omslag. Noen var de reneste kunstverker. Så kom kassettene i slutten av 60 – åra. Rimelig high tec. Men platene kunne de ikke utkonkurrere. De sto sirlig side ved side på platehylla slik Hovland demonstrerer på YouTube mens kassettene gjerne lå og slang i en skuff. Eller en bærepose. Eller i bilen.

Rundt 1980 gikk ungdommen med svære kassettspillere med høyttalere på skuldrene og spilte musikk så det gjallet mellom husveggene. Før walkmannene. CD-ene kom som kjent i 80 – åra og levde i lykkelig sameksistens med kassettene til disse forsvant i løpet av 90 –åra. Og nå kan man som kjent laste ned musikk på nettet og den siste CD-en forsvinner vel snart fra butikkhylla.

Jeg har et problem. (Ikke noe stort, men irriterende nok.)
Rundt 1990 fikk jeg meg en flott støtdempende Sony walkman til bruk på joggeturen. (Den gule typen). Samtidig så forsvant altså sakte men sikkert kassettutvalget i butikkene. På slutten av 1990 fikk jeg en minidiscspiller. O lykke og fryd! Nå kunne jeg jo uten altfor mye plunder ta opp musikk-CD-er! Så da ble jeg blandingsbruker.
En gang i dette århundredet gir min kjære gule Sony sitt siste sukk så da må jeg kjøpe meg en NY kassettwalkman. Da er markedet atskillig begrensa så det trøskeverket jeg måtte gå til innkjøp av nå har mye dårligere kvalitet.

Og til slutt kommer I-poden inn i mitt liv. Jeg fikk en stilig lysegrønn I-pod shuffle av sønnen min til bursdagen. For en fantastisk oppfinnelse! Og samtidig begynner for alvor trøbbelet. For hvem gidder å spenne en tung walkman eller minidisc til drikkebeltet når man harrn fjærlett I-pod? I hvert fall ikke jeg.
Så hva gjør jeg nå med Lou Reed eller the Doors – kassettene? Ingenting er bedre enn Waiting for my man eller LA Women på intervalltreninga, ingen musikk fjærer bedre enn Riders in the Storm eller Albatross (Fleetwood Mac). Skal jeg liksom kjøpe hele musikksamlinga mi på nytt nå da?

Men no lyt eg sleppe bibliotekarstudent (orsak no heiter det vel bibliotekarHØGskulestudent) Ida Lovise til. Kassettespelaren er ingen dauding seier ho! Kloke ord frå ei ungjente på knapt 20. (Sjølv om ho er noko optimistisk her.)

Så var det den der greia med å laste ned musikk – som muligens blir det eneste alternativet i framtida. Smart, effektivt og lite plasskrevende. Men hvor blir det av magien med den håndgripelige plata eller Cd-en? Kunne gutta i boka Beatles av Lars Saabye Christensen ha samlet seg med like stor ærefrykt over en lydfil? Så samles vi rundt PC-en igjen, liksom?

Til slutt over til boka. Ikke et ondt ord om E-boka, og kanskje det nå skal bli en orden på de derre rettighetsgreiene og alt det tekniske rundt. Du trenger heller ikke irritere deg over hoteller med dårlig leselys på senga.

Men nå kommer jeg til poenget : La oss se for oss dette scenariet en dag anno 2050 : Fru Framtid (hvis det fremdeles er slik at det bare er damer som bryr seg om bøker, eller har Les! kamp for guttas lesning endelig blitt kronet med seier / alternativt brutt sammen i kollektiv krampegråt og gitt opp) har samlet seg et betydelig bibliotek med E-bøker. (Sorry den litt lange parentesen! Både klassikere og nyere litteratur har hun i hylla – ha ha hylla du liksom! Så panger altså den gamle lesefjøla hennes. Kanskje den var lysegrønn, fått av sønnen til jul i 2030, ja hva veit jeg, uansett må hun kjøpe ny, nei dessverre frue det finnes ikke lengre spillere (eller lesere?) som tar formatet på de gamle E-bøkene dine, sånn går det når man ikke har vett til å fornye seg i tide, men du kan jo kjøpe dem på nytt, det blir nok dyrt ja og resten kan dere vel tenke dere til sjæl... Grøss, ja!

Nok framtidsdystopier. Jeg gleder meg vilt til å lese Dr. Munks popleksikon! Og den boka finnes i hvert fall på papir. Holder antakelig så lenge jeg lever! Jippie!!!

Blue moon

Siden det nettopp har vært fullmåne dukket plutselig denne kjente sangen opp fra underbevisstheten. Glem Elvis! Glem Frank Sinatra! Glem Billie Holiday! Ta vel imot den kjente Doo-wop- gruppa The Marcels!!! Først en YouTube- video som skal gi litt fornemmelser fra den gangen det fantes platespillere og singel-plater.



Så et opptak fra nyere tid som med all ønsket tydelighet burde vise at de gamle er eldst!

Vold som underholdning?

Så har man lest nok en bok om reallity. (Går det rett og slett an å snakke om en ny trend?) Handlinga fra en totalitær høyteknologisk stat i et framtidig USA eller rettere sagt på samme sted som USA befant seg før en større naturkatastrofe. 2 deltakere fra hvert distrikt (i alt 24 ungdommer) sendes ut på et TV-overvåket område hvor det er alles kamp mot alle og bare en skal overleve. Dessuten blir de utsatt ekstremvær og ekstremfauna av verste sort. En litt mer voldelig variant av Idol altså, men man slipper i hvert fall talentløse wannebe sangere som ødelegger favorittlåtene dine. (Som kan være opprivende nok selv for de mest herdete).

Fortelleren er 16 år gamle Katniss fra distrikt 12, som blir trukket ut sammen med Peeta, som hun blir forelsket i og omvendt, noe som gir et ekstra raffinement til handlinga. (Og for de som følger reallityserien).

Dette er over gjennomsnittet grei underholdning, spennende, veldreid, en skikkelig pageturner, gode personskildringer, godt språk, boka er på 452 side (litt i lengste laget spør du meg men det er det vel ingen som gjør) noen irriterende overtydeligheter kunne med fordel ha vært strøket, men det sier jeg jo alltid. Kanskje man kunne etterlyst litt mer psykologisk dybde, og litt mer av den dødsangsten man burde forvente hos unge mennesker som snart skal dø. Med ca 95 % sannsynlighet.

Regner med at dette er en bok som ville ha forårsaket store diskusjoner på bokmøtene på Deichman i ”gamle dager”. Terskelen for vold i barn – og ungdomslitteraturen har blitt senka ganske mye siden den gangen. (Vi hadde nok ledd godt nå hvis noen hadde gjort opptak over de diskusjonene vi hadde den gangen.)

Og overskrifta ”Vold som underholdning” er kanskje også litt passé. Og - nei da- boka er ikke fråtsing i gørr og vold men også med litt ... tja.. feelgood... omtanke, kjærlighet, solidaritet og moral. (På google fikk jeg ”omlag 458 sider på norsk som inneheldt "Vold som underholdning”. )

Plutselig begynte jeg å lure på om man kan snakke om at ”reallity” er blitt trend i b&u. Men da burde det vel være flere bøker enn denne og Mellis bok. (Blogget om her). Og det kan det jo hende at det også er for alt jeg veit. Men MÅ disse bøkene være så uhorvelig lange?

Gyldendal er skikkelig ute å kjøre i forbindelse med web-sida si nå. I dag får jeg bare opp forfatteren men kan ikke søke på ”Dødslekene”. Finner den heller ikke når jeg scroller sida for Ungdomsbøker.

Jeg fant den! Jeg fant den!

Franskboka mi fra videregående skole!

• Den gangen det het ”Gymnas” må vite.
• På vei til franskkurset i går fant jeg boka jeg har lett etter i over ett år!
• ”Franske lesestykker” av Else og Gunnar Høst.
• Utgave B. (Illustrert utgave). H. Aschehoug co. (W. Nygaard), 1956.
• Alle de antikvariater jeg har spurt!
• Og alle de antikvarer som har rista foraktfullt på hodet. (OK; litt paranoid nå kanskje).
• Men på Frogner Antikvariat i Skovveien 7 hadde de den!
• (Unnskyld fru Antikvarøse! Håper ikke at jeg sprengte trommehinna di. Men jeg ble SÅ glad!)

Og jeg fant dem alle sammen:

• La spésialiste, le philosophe et le prophète av Georges Duhamel.
• Un intellectuel communiste av Jean-Paul Sartre.
• Jofroi de la Massan som elsket ses arbres. (Jean Giono)
• La dernière classe av Alphonse Daudet, om læreren M. Hamel som har sin aller siste time før skolen må stenge, antakelig fordi franskmennene måtte gi fra seg områdene Alsace-Lorraine (Elsass-Lothringen) til Preussen. Og avslutter timen med å skrive ”VIVE LA FRANCE” på tavla. ”C’est fini ... alez-vous-en”.
• Og Denise, mannequin de Paris av Marcel Pollitzer. (Kanskje ikke landets største forfatter?) Med deux admirables yeux bleus, un petit nez, une bouche un peu grande og les chevux blonds cendrés. (Som jeg faktisk var oppe i til fransk muntlig i ... ja når det nå var igjen!)
• Ja, jeg kan jo ikke gi meg til å ramse opp hele innholdsfortegnelsen.

Dette var jammen noe annet det enn alle advokatene, journalistene og foretningsfolka i Campus méthode de francais som Le Centre culturel français à Oslo bruker!
Av illustrasjonene: Château de Versailles, Notre Dame de Paris, (sett fra Seinen), le Penseur (Tenkeren), Autorote moderne og Pascals dødsmaske som noen av høydepunktene.

Boka har tilhørt A. M. Gjessing og er mistenkelig pent brukt!

Hva boka (unnskyld boken passer kanskje best i denne sammenhengen) kostet? Hold deg fast! Kr. 50,- (Ja du leser riktig!)
Haha nei, jeg gikk ikke på gymnaset i 1956. Men boka (unnskyld boken) er den samme.

PS:

• Det er et helvete med alle de der aksangene!
• Og fransk er et HELVETES vanskelig språk! (Mais très belle et très claire! )
• En gang SKAL jeg lære dette språket!
• En gang SKAL min kamp bli kronet med seier!
• En gang skal min røst...
• ... og da holder det kanskje.
• På tide å gjøre franskleksa!
• Mais maintenant : au travail!

Og så en bok om sykdom og død igjen

(Burde kanskje prøve å variere overskriftene mine litt mer snart?)

Bøker av selv de mest middelmådige forfattere pleier å få et løft når de handler om noen som skal død. Når det er sagt : Så lenge jeg lever av Sally Nicholls er en fantastisk debut og handler om en 11 –år gammel gutt som har leukemi. Og det ser da absolutt ut som at DENNE forfatteren skulle ha mer å komme med. (Nei men i alle dager! Forfatteren var bare 24 da hun skrev denne boka!)

Hovedpersonen, Sam, forteller selv og i hvert fall for meg virker dette troverdig. Sally Nicholls klarer virkelig å gi et livaktig portrett av en 11 år gammel gutt.

Typisk for gutter på den alderen har Sam stor interesse for fakta. Her er en liste over
"Spørsmål ingen svarer på"

• Hvordan ser en død person ut
• Eller kjennes ut
• Hvor havner man når man dør.

Boka KAN minne litt om Før jeg dør av Jenny Downham. (Blogget om her) , blant annet med lista over ”ting jeg har lyst til å gjøre før jeg dør”. Som selvfølgelig er mer uskyldig enn den tøffe Tessas liste.

En biperson er den to år eldre kameraten Felix, også han med en dødelig sykdom.
Boka er usentimental og med masse humor. Kranglinga mellom foreldrene grunnet angst og usikkerhet er godt skildret, og også Sams krangling med foreldrene.

”Du blir nødt til å gjøre som jeg sier” sa jeg rasende. ”Alle må det. For jeg skal dø og da kan du angre”

Boka slutter som den må.
Og ja, jeg grein som en foss.

Både barn og voksne burde ha noe å hente i denne boka.

Om boka kan gi trøst til barn eller foreldre som selv er i denne situasjonen?
Det kan jeg ikke svare på. Siterer bare punkt 6 i
Liste nr 11. Ting jeg vil skal skje når jeg er død.

”Dere har lov til å være triste, men dere får ikke lov til å være altfor triste. Hvis dere alltid er triste når dere tenker på meg, hvordan kan dere da huske meg?”

Hovedpersonen er altså en gutt, og da melder jo spørsmålet seg igjen, da. Vil GUTTER lese dette? Eller vil de helst ha faktabøker om korsfarertida for eksempel. (Noe jeg har laget litt leven av før). Blant annet her. (Få med dere den treffende kommentaren til Thomas.) Men søren heller! De FØLSOMME og INTELLIGENTE gutta skal da også ha bøker!

Nå leser jeg to bøker samtidig:
Dødslekene av Suzanne Collins. (Skal si dere er treige til å legge ut info om bøkene deres på websida Gyldendal. Men forfatteren er i hvert fall på plass). I denne boka er det i følge vaskeseddelen 23 personer som skal dø. Har kommet halvveis i boka og skal si det går unna! (Har allerede mista tellinga)

Samtidig leser jeg Historien om Despereux : er historien om en mus, en prinsesse, litt suppe og en trådsnelle av Kate DiCamillo. Tja...

I put a spell on you

Nå når nettene blir lange og kulda setter inn kan det være på sin plass med en smektende love song. En av min ungdoms store idoler var Nina Simone og her slipper vi damen til med den kjente sangen I put a spell on you. Det ser ikke ut som Nina hadde helt dagen på denne youtubevideon, derfor slipper vi også til opphavsmannen Screamin Jay Hawkins mer humørfylte versjon.



Han var kjent for sine spektakulære opptredener og på denne videoen fornekter han seg ikke! Klærne er afroinspirerte. Legg også merke til de påmonterte villsvintennene på overleppa. Kan ikke garantere at dette er det sikreste sjekketrikset men kanskje verdt å prøve ut. Noen vil muligens reagere på at sigaretten til den medbrakte dødningsskallen er tent. Antakelig var opptaket fra noen år før røykeloven. På en annen side : hvem tør å kødde med Screamin Jay Hawkins!

Og så har man vært på kino igjen

I går så vi Maria Larssons eviga ögonblick av Jan Troell på kino. Filmen baserer seg på boka Att människan levde av Agneta Ulfsäter-Troell, som selv er i slekt med Maria og som det burde framgå av navnet kona til den kjente filmregissøren. Boka baserer seg på flere års intervjuer med i hovedsak Maja, datteren til Maria Larsson. Kan jo også ta med at den svenske forfatteren Niklas Rådström har vært med på å skrive manuset.

Dette er vel kanskje ikke den beste filmen av Jan Troell, og vi har vel sett noen bedre filmer om arbeiderklassen i arbeid og kamp i begynnelsen av det forrige århundre og dessuten ble jeg fryktelig irritert over fargene som var sånn brunlig neddempet. Jålete og nesten litt klaustrofobisk. Filmen var dvelende, kanskje til tider litt treig, men pytt, det er befriende for en gangs skyld å se en film uten ståk og støy.

Det filmen virkelig har fått fram er Maria og hennes samtidiges fascinasjonen av fotografi. Ingen mobilkameraer og photoshops den gangen, nei. Jeg har faktisk selv stått på mørkerom og fått fram sort – hvitt – bilder fra fremkallingsvæska, og den måten fotografen har fått fram akkurat denne prosessen hvor Maria står konsentrert over karet og bildene sakte kommer fram er et høydepunkt verdt hele billetten for å si det litt klisjéaktig. Men det som gjør aller størst inntrykk på meg er når Maria med ærefrykt bøyer seg over kameraet i dyp konsentrasjon før hun trykker på knappen.

En av de sterkeste scenene er da hun ***** en aldri så liten spoiler kanskje?**** fotograferer en død jente slik at moren skal få et minne. Heretter kommer jeg alltid til å tenke på Maria Larsson når jeg tar fram mitt digitale kamera for å knipse, noe jeg jo gjør både titt og ofte. Jeg har prøvd å søke på nettet, men har ikke greid å finne noen bilder tatt av Maria Larsson. Ikke hadde hun noen blogg heller bare for å komme eventuelle muntergjøker i forkjøpet. Vi får bare håpe at noen av bildene er bevart.

Kunne kanskje ha skrevet om skuespillerprestasjonene også, men dette er jo tross alt ingen filmanmeldelse.

Forrige lørdag så jeg denne filmen, om Bader- Meinhof. Filmen går på ingen måte i dybden – har sett bedre filmer før om samme tema – den må vel mer betraktes som en billedbok med levende bilder. Et slags ”Husker du” for oss som har levd en stund. Nå var det jo også flere unge i kinosalen. Lurer litt på hva de forventet seg eller fikk ut av filmen. Burde kanskje ha spurt noen. Filmen fikk i hvert fall fram at det dreide seg om unge med et desperat ønske (om enn med noe mangelfull dømmekraft) om å gjøre noe mot all forjævligseringa!

Rudi Dutschke var også så vidt med i filmen, og jeg ble temmelig overraska over at han deltok i Holger Meins begravelse. Men man må anta at det stemmer. Siden har jo Rudi – som så mange andre ”røde” - tatt avstand fra flere av sine tidligere standpunkter. Og hvem pokker har vel ikke gjort det forresten. Alle har vel vært unge en gang og de som ikke har vært kommer til å bli ha vært.

Litt mer om ”Røde Rudi”
Han har vært i Oslo i hvert fall ved to anledninger

• 12 mars 1968 hvor han holdt et foredrag på Blindern.
• I 1977 (eller 1976?) hvor han holdt et foredrag på Universitetet i sentrum om Berufsverbot. Denne begivenheten fikk jeg med meg og jeg glemmer det aldri. Ikke bare på grunn av hans utstråling (man ble jo ikke akkurat forbausa seg over at akkurat han ble en høyprofilert studentleder) men fordi han sa at ”Sosialismus ist ja auch musikk” da noen fra salen klaget over at Brechtensemblets opptreden ble noe langdryg. Ellers gjorde han et sympatisk inntrykk. Men nå nærmer jeg meg farlig mimrestadiet igjen.

Litt mer om ”Røde Rudi”. 2
Har prøvd å google meg fram til om det var i 1976 eller i 1977 RD var i Oslo men ga opp. Noen som leser denne bloggen som husker det? (Neppe mange. )

Litt mer om ”Røde Rudi”. 3
Folkens! Hold dere fast! I Store Norske Leksikon Den Aller Siste Papirutgaven STÅR DET INGEN TING OM Rudi Dutschke!!

Litt mer om ”Røde Rudi”. 4
Jeg er ganske fornøyd med meg sjæl for at jeg har greid å stave Rudi Dutschke riktig!

PS: hadde jeg hatt tid hadde jeg kanskje starta en ny serie. Nei ikke om manglende leksikonartikler men om film. Men det har jeg ikke. (Tid) . Og når (rettere sagt om) jeg blir ferdig med franskstudiene skal jeg jammen begynne med tysk. Så lærer jeg vel også hvordan man staver ”sosialisme” auf Deutsch.

PS 2: ikke for å skryte men jeg kan alle tyske preposisjoner som styrer dativ, akkusativ og de som styrer både dativ og akkusativ og når og hvorfor.

PS 3 : Nei, nå skal jeg i hvert fall gi meg.

PS 4 : nei, forresten : en ting til : gjett om jeg skal bestille Att människan levde av Agneta Ulfsäter-Troell til meg sjæl til jul! Og da kommer det muligens noen enda noen flere betraktninger om fotografering før og nå.

Og så har ein lese nokre nynorske bøker att

Nærare bestemt tre bøker om jenter. Og den eine med meir dritlekker design enn den andre.
Og då kan eg jo byrja med Om drittesekkar på tre måtar av Eva Jensen. Dette er noveller som mellom anna handlar om kjærleik (kjærleik i ei ungdomsbok, bombe eller kva!) , om å flytte heimanfrå som ung og byrja eit nytt liv på ein ny stad og om å stå på sitt og å seie i frå. Eller som det står i reklamen : det er ”mogleg å endre seg, eller å endre ting rundt seg”. Ei bok om sterke jenter altså. Det ser ut som at forfattaren tok seg ei pause på nokre år før denne. Og kvifor skal no forfattarane skrive ei ny bok kvart einaste år, då? Boka er så god at hadde eg hatt tid hadde eg lese ho ein gong til. Det er jo ikkje lange boka heller så kanskje eg gjer det. Eg hadde heller ikkje vorte forundra om denne boka hadde verte nominert til den der prisen dykk veit. Så labelen ”mulig barne- og ungdomsprisvinner” gjeld denne boka.

Men Blå Blondie av Linn T Sunne er no heller ikkje nokon dårleg bok. Den handlar om mellom anna heimeåleinefestar, venninner, drikking, kjærleik og om dødssjuke systrar. Altså dei vanlege ungdomsgreiene. Dette er ei lettlestbok i Kometserien, kor bøkene vert delt inn etter eit sinnrikt system. Bøkene for dei yngste (7 – 8 ) er gule, så kjem dei grøne, så dei oransje og ungdomskometane ser ut til å vere blåe. Kva desse fargane symboliserer er ikkje så lett å gjette seg til, kunne kanskje tru at grøn hadde passa best for dei aller yngste grønskollingane men gult er jo og kult.

Og så har eg lese Alle har eit sultent hjerte av Bjørn Sortland. Dette er det ein kallar ein ”Road movie” eller kanskje det kallast ”roadroman” – eller ”road novel”? Eller vegroman kan ein kanskje skrive. Eg trur vi går for den i dag, eg. Vegroman. Eg – personen, Ina, 16 år er gravid og sit på med barnefaren, Erik, over fjellet (Hardangervidda?) til Oslo der ho vonar å få støtte hos ei eldre venninne. Dette er og ein roman om å verte vaksen og alle dei greiene der. Og om å finne seg sjølv. Slutten er open. Omslaget virka litt merkeleg, men når du les boka skjønar du kvifor dette fotografiet er brukt. Det einaste eg stussar litt over er om denne jenta verkeleg kan vere 16. Men som Ina sjølv fortel : ho ser yngre ut enn alderen sin.

Så nokre musikkreferansar att.
The Jesus & Mary Chain er ei gamal 80-tallsgruppe som Ina likar. (Berre ho, ho kjenner ingen andre som høyrer på denne gruppa). Eg har no heller aldri høyrt om dei, men så var eg no og litt i småbarnståka på den tida. Her har dykk ein live versjon frå YouTube med den låta ho Ina høyrer på i boka. Tøffe saker.

No reknar eg med at dei fleste skjønar at tittelen ”Alle har eit sultent hjerte” av Bjørn Sortland er inspirert av Hungry Heart av Bruse Springsteen. Her ein Youtubevideo for dei som orkar å høyre denne songen ein gong til.
Han Erik kjøper ein CD av Bruce Springsteen som kom ut for eit halvt år sidan, og då dei spelar han så er det dette refrenget som dunkar i kroppen hennar Ina : ”I just wanna feel your rhytm, I just wanna feel your rhytm, I just wanna feel your rhytm (Eigentleg stavast det slik Aschehoug: rhythm. Dykk lyt stramme opp manusvaskaren dykkar! ) Songen er altså – nei eg visste det ikkje, eg måtte google - Radio Nowhere. Frå albumet Magic som kom ut i 2007. Og her kjem denne songen dersom dykk ikkje har høyrt den nok gonger før.

Kva alt dette har med boka å gjere? Eigentleg ingen ting. Og ikkje gidd eg å mase meir om ”gubbemusikk”i ungdomsbøkene og desse greiene meir heller. Ein ting som i kvert fall er bra : The Boss har – så vidt eg veit – aldri spela inn Hallelujah. (Og hallelujah for det).

Litt attende til boka att. Boka er ein såkalla punktroman og nok litt krevjande for unge lesarar? (Ikkje at det gjer noko, jammen kan dei få noko å bryne seg på, latsabbane!) Eg likte den førre boka hans betre (blogga om her) men noe var jo ikkje humøret det beste då eg las denne siste boka heller då, og det kan jo og spele inn. Har eg for resten ikkje blogga noko om dette før og, då?

PS: Den nynorske stavekontrollen protesterar på ”sultent”. Den vil berre godta ”svolte”. Word altså! Rimeleg arkaisk, ja!

PS: nei det er IKKJE noko gale med Bruce! Det vert berre litt mykje nokre gonger.

PS Haha : Ina kallar seg ”bygdis”. Dette var eit nytt ord eg aldri har sett før!

Gratulerer USA!

Ja, jeg veit at jeg er naiv!
Men det er lov å være optimist!

Og giiid så er det snart Braaaageprisutdeling igjen, da dere!

De nominerte barne- og ungdomsbøkene i år er

• Onkel Arne; Moderne fiskerier av Bjørn Arne Ersland. (Gratulerer Anne og Marit med nok en ny fagboknominasjon!)
• Støv. En bok om Henrik Wergeland av Ivo de Figueiredo. (To Wergelandbiografier for ungdom i løpet av ett og samme år, jammen er ungdommen heldige om dagen! )
• Darlah av Johan Harstad (En tjukkas av en SF) (Forøvrig prima blogget om her)
• Nok en billedbok av Stian Hole.

Bare så det er sagt. Jeg har ikke lest noen av disse bøkene, men sikkert utmerkede bøker alle som en. Skal heller ikke lage noe nummer av hvorfor ikke noen av mine favoritter er nominert, men jeg kan ikke begripe hvordan det er mulig å sette

• En faktabok for barn
• En faktabok for ungdom
• En ungdomsbok,
• Og en billedbok
• opp mot hverandre
• Mens det altså er tre klasser for voksenbøker.

Og det skulle nok en gang demonstrerer at

• Barne- og ungdomslitteratur blir betraktet som annenrangs litteratur
• Barne- og ungdomsbokforfattere som annenrangs forfattere
• Barne- og ungdomsbibliotekarer som annenrangs bibliotekarer
• Barn og ungdom som annenrangs
• Og Brageprisutdelinga som en ganske håpløs farse.

Brage : gjør noe med den websida deres , ”æ”, ”å” og ”å” funker ikke i dag.

PS: Egentlig så skjønner jeg ikke at det er mulig å konkurrere i litteratur. Eller musikk eller andre kulturformer for den delen.

PS 2 Avskaff hele dritten!

PS 3 Ad passusen : ”Gratulerer Anne og Marit med nok en ny fagboknominasjon!” I tilfelle noen lurer : nei da : dette er ikke ironi, jeg unner disse flinke jentene suksessen. Håper dere har litt sjampis igjen etter jubileet jenter, ellers er det jo ikke lange veien til polet!

PS 4 : nei, ikke noe gæernt med Wergeland. men hvor mange ungdomsbiografier om denne dikteren trenger denne nasjonen?