Liksomvenner

Har nettopp lest Salmiakk og Spokke av Moni Nilsson, en forfatter som kanskje er mest kjent for Tsatziki-bøkene.

Salmiakk er 7 år og har en liksomvenn som hjelper ham å takle utfordringer i hverdagen.
De som er med:

• Salmiakk selv,
• Spokke, liksomvennen,
• Farmor, som gir Salmiakk mye støtte når foreldrene ikke strekker til,
• Moren som blir mer eller mindre gal av livet i Nordsverige med mørketid og alt mulig,
• Faren, snill men litt fjern, henger mest over PC-en,
• Anna-Sara og Per-Jonas, to noe eldre barn, plageånder,
• ”Den dumme faren til Per-Jonas”, til å være voksen usedvanlig slem mot vår lille helt, men antar svarthvittegninga er et bevisst litterært grep, og så dukker heldigvis
• Clint-Clint-Henrik opp.

Som jeg har vært inne på noen ganger før er småbarnssjangeren en vanskelig sjanger men Moni Nilsson har en sprelsk stemme, selv om jeg alltid har men at Viveca Lärns bøker om Eddi og Mimmi er strået ”vassare” og at disse kanskje har kommet litt i skyggen av altså Moni Nilssons bøker. (Som jo heller ikke er dårlige!)

Det som plutselig slo meg nå var hvor gira svenskene er på liksomvenner, vi har

• Per Pusling,
• Karlson på taket ,
• Skybert (Albert og Skybert altså),
• Perry og usynlige Wrolf (Inger Sandberg 1976)
• Til og med tenåringer har jo liksomvenner i Sverige,
• Og så har vi jo bøkene om Sandulven av Åsa Lind,
• Og nå altså Spokke.

1. Er det Astrid Lindgren som var toneangivende?
2. Eller kan det være noe med den svenske folkesjela?
3. Tør ikke å se virkeligheten i øya?

Den eneste norske motstykket jeg kommer på i farta er trerota Knerten og det kan jo si litt om den norske folkesjela.

Ellers verdt å merke seg at noe av budskapet i boka er at venner kan være viktigere enn det biologisk opphavet. Ikke så vanlig i småbarnsbøker.