torsdag, februar 28, 2008

Og så litt lettlest igjen

Denne gangen av en som behersker sjangeren.
Av eldre lettlestbøker av Kjersti Scheen vil jeg spesielt framheve ungdomsbøkene Villas vals og I byen der alt kan skje. Litt gamle nå, kanskje. Spørs om bøker som er 15 (!) og 16 (!) gamle har appell for dagens unge eller om de begynner å bli litt ”odde”?

Jeg tror at det som fenger leserne er at Scheen tar utgangspunkt i dagdrømmer – her det få kjæreste – som **** spoiler*** oppfylles.

Intrigen er ikke spesielt original, men fengende. Emma møter ToreHund på sjekkestedet Hei! Og juger på seg en litt mer flatterende identitet enn i virkeligheten. Og de avtaler å møtes etc etc. Endelig en god lettlestbok for ungdom.

At lettlestbøker er en vanskelig sjanger kommer Kjersti Scheen selv inn på her.

Et spørsmål til slutt : finnes disse musikkartistene : Metal Mary og Floyds i virkeligheten? Det er nok litt viktig når det gjelder denne typen bøker. Kan kanskje også ta med at boka er støttet av Leser søker bok.

Her for resten en litt dustete anmeldelse av en som ikke har tatt poenget.

Jippie! Endelig fant jeg en bok som kan brukes til produksjon i blindeskrift for ungdom og unge voksne som er nybegynnere i blindeskriftlesningens edle kunst!

tirsdag, februar 26, 2008

Moro for unga?

I min serie ”Finnes det ingen grenser for hva vi kan by unga” har turen kommet til Otto monster. Til nå er det kommet ut – så vidt jeg har klart å telle – 9 bøker i serien. Og i tillegg diverse lydbøker.

Da den første boka; Ingen er redd for Otto monster kom ut i 1996 synes jeg den var en morsom bok - på ungas premisser. Det så ut som at serien oppnådde sin hensikt, nemlig å bli lest av nybegynnerlesere. Men etter hvert har disse bøkene gått på tomgang. Nå har neppe forfatterens hatt ambisjoner om å skape ”stor litteratur” men er det nok bare å dynge på med guff og gørr og ekkelheter? Burde man ikke forvente en viss fornyelse? Og – er markedet umettelig på dette?
  • ”Mutter bruker alltid så mye dritt i maten for å krydre den? Nå var hun lei av å handle tonnevis med skurkemeie, klissen prepper og hel kamel”
  • ”ett år gamle gjedder som var spiddet på kaktus”.
  • ”En bolle med grønn og muggen gørpe”
  • ”suppe som luktet som svovel og smakte klorin”
  • ”Mumifiserte krokodillesnuter som var syltet i mudder”
  • ”Selvlysende klør fra et bama-bama-dyr."
(Tatt fra Otto Monster og drittungen, den siste boka i serien. Den handler om ... ja herregud hva handler den egentlig om? )
  1. ER dette morsomt?
  2. Og ER disse bøkene fremdeles like populære blant unga ?
  3. Finnes det ingen grenser for hva som kan produseres innen lettlestsjangeren.
PS:
Som barne- og ungdomsbibliotekar på NLB er jeg alltid på jakt etter lettleste bøker for produksjon i blindeskrift for nybegynnerlesere. (Disse trykkes da med litt større linjeavstand enn vanlig i blindeskriftbøker. ) Jeg er ute etter bøker både for førsteklassinger og eldre barn og unge som debuterer som punktlesere i tenårene. Siden vi ikke kan bruke bildene som drahjelp må det stilles desto større krav til teksten. Av det jeg har lest av fjorårets lettlest-bøker har jeg ikke funnet noen det er verdt å bruke ressurser på!

Har noen som leser dette noen forslag?? Det MÅ ikke være bøker som i utgagnspunktet er beregnet som lettlestbøker. Men det må være korte tekster.
Desperat hilsen!
_

mandag, februar 25, 2008

Ikke akkurat Albert og Skybert, nei!

Ja da har også jeg lest Nu heter jag Nirak av Peter Pohl. Dagens Nyheter kalte boka en ”Rejäl sörja”. Og mener den er "är en gubbsjuk fantasi”. Og her kommer forfatterens svar minsann!

De som er med er :
  • Karin, 13 (blir fjorten i løpet av boka), ensom, outsider, blir manipulert (slik jeg oppfatter det – i motsetning til DN) inn i et seksuelt forhold til
  • stefaren, Robert.
  • Agneta, Karins mor, psykolog, mangler fullstendig varme, mor og datter har mer enn normalt selv for fjortisdøtre dårlig forhold, kan nesten ikke huske å ha lest en ungdomsbok hvor forholdet mellom mor og datter er så ”kyligt”,
  • Bernt, faren (foreldrene er skilt) velmenende og klossete. Inn på arenaen dukker så
  • Barbro opp, farens nye kjæreste, dette blir ett vendepunktet for Karin, og sønnen
  • Kent, like gammel som Karin, helt usedvanlig intelligent, men fysisk noe sein i utviklingen, også han får stor betydning for Karin. Det samme får etter hvert
  • Nina, klassevenninnen.
  • Nirak, Karins ”liksomsøster”. (Altså ala Albert Åbergs Skybert). Nirak fungerer også som bokas forteller, et noe originalt grep jeg ikke kan huske å ha vært borte i før. Man kan like det eller ikke.
Så noen spørsmål og kommentarer:
1
I denne boka går Karin (mer eller mindre) frivillig inn i forholdet til stefaren og forfatteren legger heller ikke skjul på at Karin føler seksuell nytelse. Finnes det en tydelig voksen stemme i boka med klare holdninger mot en slikt forhold? Og er det nødvendig med en voksen stemme med klare holdninger siden dette er en ungdomsbok? Jeg mener ja. På begge spørsmålene. Det kommer klart fram hva fortellerstemmen – altså Nirak – mener. Også venninnen Nina advarer. Heller ikke en ung leser kan unngå å sitte igjen med inntrykket av at Roland er en drittsekk.

2
Trenger forfatteren skrive så detaljert? Kunne han ikke ha nøyd seg med å antyde?
Jeg synes ikke at noen av disse seksuelle skildringene er spesielt spekulative. Selv om de er ubehagelige. Noe som antakelig har vært hensikten.

3
Hvor sannsynlig er det at en ung jente blir tiltrukket av en mann som er SÅ mye eldre? Tjaaa... Noe av svaret kan jo være at Karin er såpass isolert , uten andre venner enn liksomvennen. Ellers må det være tillatt å skrive om personer som oppfører seg utenom det vanlige – også i ungdomsbøkene.

4
Og det samme kan man jo si om Kent, altså stebroren, er ikke han urealistisk kunnskapsrik og begavet? Noe Laberg er inne på her. Trenger jo ikke gjenta det jeg svarte, men etter å ha lest boka : det blir unødvendig lange utredninger fra den svært så belærte unge mann.

5
Peter Pohl skriver om barn og unge som har det vondt, som regel med foreldre som ville fått det mest overarbeida barnevern til å sette på alarmklokkene. Typisk for forfatteren tar han også i denne boka med en voksenperson som bryr seg. I denne boka er det altså farens nye kjæreste.

6
Da ”Vi kaller ham Anna” kom ut husker jeg at vi diskuterte om det var riktig å skrive en ungdomsbok som ikke ”ga noe håp”. (Boka handler om brutal mobbing og selvmord blant annet.) Og bokas jeg - person kommer fram til en temmelig desillusjonert konklusjon . Men da glemmer man at dette nødvendigvis ikke er forfatterens budskap i boka. Tvert imot finner vi ofte i bøkene hans et sterkt moralsk krav om å være medmenneske. (Petter Pohl er en av de mest moralske forfattere jeg veit om!) Og så kan man jo håpe at ungdommen også vil forstå boka på samme måte. Det er i hvert fall hevet over enhver tvil at PP’s bøker krever modne lesere!

7
ER det noen grenser for hva man kan skrive om i en ungdomsbok? Jeg synes i hvert fall ikke at grensa er overskredet i denne boka. Uten å røpe for mye : Karin kommer styrket ut av det destruktive forholdet.

8
Peter Pohl har hatt posisjon som en av Sveriges, kanskje Nordens beste ungdomsbokforfatter. På det beste skriver han djevelsk godt, kanskje noen ville etterlyse litt mer humor/ glimt i øyet, men må alt være så fordømt morsomt alltid?

9
Er det en stor unnlatelsessynd at Nu heter jag Nirak ikke er oversatt til norsk?? Jeg vil vel ikke si det. Da er det nok andre bøker av denne forfatteren som heller burde ha vært oversatt først.

10
For dem som ikke har lest Peter Pohls bøker vil jeg først anbefale Vi kaller ham Anna. Eller Janne min venn. Selv om det er noen år siden bøkene kom ut. Disse kan like gjerne leses av voksne som av ungdom!

PS: Jeg ble altså så nysgjerrig på denne boka av Peter Pohl og siden Deichman ikke har greid å skaffe den bestemte jeg meg for å gjøre kort prosess. Jeg registrerer meg på Bokus.com og bestiller både omtalte bok samt Bibliotekar i läderbyxor (Tidligere omtalt) til den nette sum av rundt 150 svenske kroner tilsammen. I følge Aftenpostens valutakalkulator 127 norske kroner. Men hör och häpna : i TILLEGG kommer 100 (svenske) kroner i frakt! Hvor dum går det an å bli!

PS 2 : Ja jeg veit at det finnes noe som heter fjernlån! Deichman hadde sikkert ordnet et fjernlån fra Sverige.

PS 3 : Om Deichman selv burde hatt denne boka i svensk-samlinga? Givetvis! Givetvis!

Et aller siste PS litt seinere på kvelden : burde kanskje også ha tatt med spørsmålet om hvorvidt en eldre mann er i stand til å skildre seksualiteten til ei helt unge jente. Går kanskje på kontoen for dikterisk frihet? Nå er det jo ikke første gang menn skildrer unge jenters seksualitet. Og til og med fått førstepremie!

I dag en skikkelig klinelåt!

Etter all den derre svensktoppen og tjofadderuttanmusikken kan det kanskje være på sin plass med litt mer rolige rytmer i denne mandagens utgave av Høydepunkter fra mitt umusikalske rotehode. Før eller siden måtte den jo bare komme: I need your love so bad med Fleetwood Mac. (Fra den Første Perioden). Typisk for tida hopper filmen litt i starten men bandet spiller like stødig.



Linken her.

onsdag, februar 20, 2008

Read a fucking book!

Da jeg holdt på med denne bloggposten fant jeg et intervju med bibliotekaren og forfatteren Christer Hermansson. Nå kultursjef i Strängnäs kommune.
”Hermansson vill inte se efterfråge-styrda bibliotek med mer multimedia. Han vill gärna släppa in besökarna, men inte till tevespelet "Guitar hero" på storbildsskärm eller deckare i e-boksformat, utan till kvalificerat litteraturfrämjande”.
Spenstige saker!

Men - KAN vi ta sjansen på at ungdommen uteblir og håpe at de kommer tilbake igjen om noen år? (Hvorfor faen skulle de det???)
”Vi borde profilera oss mycket hårdare. Stå upp för vårt urval, för det som är kvalificerad litteratur, bjuda in och folkbilda kring det”.
sier kultursjefen videre. Jeg kan ikke for det: jeg blir helt betatt av dette! Dette er sjeldne toner i den norske bibliotekandedammen. (Å jo, da, Hermansson har møtte motstand i Sverige også, minsann! ) Folkeopplysning er vel ikke det hotteste i tida akkurat!

Så kan man jo diskutere i det vide og det breie:
  • Er det vi bibliotekarer som skal bestemme hva lånera skal finne på biblioteket?
  • Og hvis vi nå SKAL bruke tid og penger på søppellitteratur; kan vi da si høyt hvor dårlig vi synes det er?
  • Er vi arrogante hvis vi sier at det er vi som veit hva som er bra?
  • Når alle snakker om Anne B. Ragde, Unni Lindell, Tom Egeland etc er det ikke da bibliotekenes fordømte plikt å fremme den mindre profilerte litteraturen?
  • Burde bibliotekene prioritere å gi folk det de ikke veit de vil ha foran det de tror de vil ha fordi de ikke veit om noe annet?
  • Eller hva med denne folkens: Burde bibliotekene prioritere å gi folk det de egentlig ville hatt hvis de hadde visst bedre!
  • Eller vil vi da skyve lånera fra oss?
  • Ingen gidder å komme på biblioteket mer.
  • Utlånsstatistikken går til helvete!
  • Bevilgningene synker! (Haha akkurat som det kunne blitt verre!)
  • Bibliotekene blir nedlagt fordi ingen gidder å komme dit mer?
  • Bibliotekarene mister jobben!
  • Og havner på sosialen!
  • Lukt ned i rennesteinen!
  • Og kan ikke engang låne bøker lengre fordi bibliotekene er gått fløyten!
  • Med andre ord et nitrist liv?
  • Eller vil lånera omfavne oss og takke oss for at vi ledet dem på den rette litterære sti!
  • ”Hadde det ikke vært fordi bibliotekaren tvang meg til å lese Dostojevski så hadde jeg ikke vært den jeg hadde vært i dag!”
  • Mitt liv har fått en ny mening!
  • Jeg er for alltid blitt ledet vekk fra kjosk- og underholdningslitteraturen!
  • Til den smale litterære sti!
  • Lenge leve bibliotekarene!
  • (Ja nå tok jeg kanskje litt av... )
Vår svenske kollega i läderbyxorna sier videre:
”I Strängnäs är det bibliotekarierna själva som till stor del föreläser, håller bokprat, debatter med mera. Men det är ovanligt i bibliotekssammanhang”
Og – når har de tid til å forberede seg til dette? (TYPISK bibliotekarer å stille slike spørsmål!) Enten må svenske bibliotekarer være noen støvere på å opptre, eller så skjer det svært lite om kvällarna i Strängnäs! Dette kommer jeg muligens tilbake til i en seinere bloggpost. (Nei, jeg mener ikke nattelivet på Strängnäs nå! Ei heller hvorvidt svenske bibliotekarer er flinkere enn norske bibliotekarer. )

PS: Strängnäs bibliotek tar inngangspenger på noen av sine arrangementer! Ja men hörruduu kulturchefen! Gjelder ikke gratisprinsippet i Sverige?

PS 2 : Jo da, de har Stephen King og Marian Keyes på biblioteket i Strängnäs også! Hva de ellers måtte ha eller ikke kan du jo sjekke ut her!
_

tirsdag, februar 19, 2008

Overfladisk om umulig kjærlighet

  • Han Jehovas vitne
  • Hun muslim
  • Begge unge
  • Kjærlighet ved første blikk
  • Maskerade på Verona (!) videregående skole
  • Hemmelig ”vielse” i Lorenzoparken
  • Joa joa referansene er tydelige nok.
  • Og det går som det må.
  • Denne forfatteren har aldri imponert meg, ei heller denne boka.
  • Ikke særlig ildfullt som forlagsreklamen hevder, heller melodramatisk.
  • Dette holder bare ikke!
  • Når får vi en GOD norsk bok om kjærlighet og kulturmotsetninger?
PS: Jo det er sikkert noen i målgruppa som liker dette.
_

mandag, februar 18, 2008

Jag är inte svensk, bara sjuk!

Da jeg la ut den forrige bloggposten med Siw Malmkvists legendariske coverlåt Slit och släng sivet et annet navn opp fra min umusikalske underbevissthet (ja noen vil vel kanskje kalle det ubevissthet) fram! Nemlig Anita Lindblom!

Så, som en ekstra bonus i dag, og siden jeg ikke har stort annet å drive med i forkjølesetåka, mina damer och herrar, tag till goda;



Och her kommer linket minsann!

Anita Lindblom er her elegant antrukket i sin lille sorte. Sceneopptredenen er behersket men med stil. Dette fra en tid før hopp og sprett og tjo og hei og vindmaskiner ble obligatorisk.

PS : Jeg tror denne scenen er fra filmen Vi fixar allt fra 1961. Och om detta inte stämmer är jag mycket tacksam att få vet vilken film denne scenen er tagit från! Svenskt wikipedia : ni har ett JOBB att göra!

PS 2 : Ja, jeg SKAL gå og legge meg og pleie forkjølelsen min nå, men innrøm at dama kan synge!

Svensk på mandag

I serien Høydepunkter fra mitt umusikalske rotehue har turen nå kommet til svensktoppdrottningen Siw Malmkvist.



Linket här!

Dette var musikk jeg elsket å hate i ungdommen men som nå har fått et forsonlig skjær av nostalgi! Seleskjørtet var høyaktuell i datidens motebilde, medio 60-tall. Som en ekstra bonus blir vår blonde venninne her akkompagnert av selveste The Hep Stars!

Den underlige innretningen som går rundt og rundt i begynnelsen av videoen er noe som kaltes for "båndopptaker".

PS : neeej : det blir inte Lill Babs nästa gång! Ej heller Sven Ingvars! (Ett sted går dog grensa!)

Villedende forlagsreklame

Etter å ha gjennomgått det meste av fjorårets bøker gjenstår stort sett bare lettlestbøkene. Og først tar jeg altså for meg Leseløve-bøkene og Løve Pluss som er over den samme lesten, men med litt flere sider og noe mindre typer. Oppsettet på sidene med varierende lengde på linjene etc er den samme.
Mens Leseløve-bøkene ikke lover mer enn at de er beregnet ”For deg som har lært å lese” påstår forlaget at Løve Pluss-bøkene er ”For deg som liker gode fortellinger” .

Puddingtryne av Jon K. Bratten
er en fantasybok:
En ond heks som bør bli god siden en god fé har tryllet henne om til en voksklump for å straffe henne, (derav det litt morsomme navnet Puddingtryne)
To snille barn, Elise (som mistet sine foreldre da hun var liten, hvor er det nå) og Krølle, prøver – etter først å ha blitt litt skræmt – å hjelpe henne,
og ... ja slutten kan dere jo kanskje tenke dere?
Litt humor for den velvillige, minimalt med spenning og null magi.
Illustrasjonene ? Sukk!
Mulig noen av unga vil like dette (?), men en god fortelling? Nix! Faktisk helt på trynet! (Kunne ikke dy meg for denne morsomheten, nei!)

For mange – i hvert fall for lærerne – står leseløve-bøkene med underserier for kvalitet. Dette burde forplikte. Hva med å gi ut færre bøker og jobbe litt mer med de som utgis? Det her er sløseri med skogens trær! Og bibliotekarenes tålmodighet. I hvert fall min!

I samme slengen tar vi også med
Pølseidioten av Bjørn Arild Ersland som er en historie fra det virkelige liv.
Boka starter med at Pølsa oppmuntrer vennen Lars til å kikke inn i jentedusjen, muligens en situasjon som fenger gutta, Lars er forelsket i Live, hvordan skal han få henne etc.
En helt grei historie som barn kan kjenne seg igjen i, av en forfatteren som behersker skrivefaget. Altså den beste boka i Løve Pluss - serien jeg har lest til nå. Men -som det skulle komme fram av det jeg tidligere har skrevet om denne serien : ingen grunn til å sprette sjampisen!

søndag, februar 17, 2008

Norwegian wood

Kanskje en noe ujevn forfatter men når han er på sitt beste bare digger jeg disse bøkene. Thore Hansen er nok mest kjent (ja kanskje bortsett fra illustrasjonene til Ruffen-bøkene) for Skoglandserien som han også fikk Den nordiske skolebibliotekarprisen for i 2002.
Han har flere ganger kommet tilbake til Skogland etter at 5-bindsserien om Dragen, Skogmannen Gwan og mennesket Kaim ble avsluttet. I Drømmer, lengsler og mørke skoger som kom ut i fjor møter vi vertshusholderen Smyrl som nå ser tilbake på en svunnen tid. Et trivelig gjensyn med Skogland, og en av de bedre ”post-skogland-bøkene”. Mest for fansen kanskje? For jeg tror ikke at man skal begynne på denne før man har lest serien :
  • Gutten i dragereiret 1988
  • Reisen til den glemte byen 1989
  • Dragebyen 1990
  • Demonene ved elvens munning 1992
  • Der skogstiene møtes 1993
Andre bøker jeg vil anbefale av denne forfatteren er:
  • Huset på den skarlagensrøde sletten (1982) som blant annet handler om livet og døden, og
  • Der elven gjør en sving. (1991)
Dette er små meditative bøker som gir ro og sjelefred. Finn deg et barn og sett i gang og les høyt! Eller gi blanke i hele ungen og just relax!

Bedre fantasyforfattere finnes ikke i Norge.

PS: Flere enn meg som fikk Beatleslåta Norwegian Wood på hjernen nå? HER en sitarverson.

PS 2 : Bærum! Den der litteraturprissida deres er imponerende men litt bortgjemt. Har dere vurdert å fræshe opp hjemmesida deres snart?

PS 3 : Gyldendal : dere kunne jo ha tatt med at forfatteren fikk den NORDISKE skolebibliotekarprisen i 2002. Litt mer sus over det, liksom.
_

Er det da ingen grenser for hva vi skal by unga

Nok en lettlestbok i Løve pluss-serien
Nok en såkalt spenningsbok
Skurkene avsløres før en tredjedel av boka er ferdiglest.
(Kan det være de som er ranerne og ups ja det var det jammen, ja!)
Potensielle spenningsmomenter kveles før du får sukk for deg.
Personskildringene fullstendig uinteressante.
Vi gir rett og slett blanke i hvordan det går med dem.
Det beste hadde i grunnen vært hvis hele den derre tankbilen i tunnellen hadde eksplodert så hadde vi blitt kvitt denne serien en gang for alle.
Hvis det ikke går an å lage bedre lettleste bøker enn dette så dropp det!
Markedet er overmetta!
Vi orker ikke fler!
Slutt!

Neste bok i mitt nystartede korstog mot lettelsbøkene blir denne boka av Bjørn Arild Ersland. Også en Løve pluss

PS
Nei jeg er ikke gretten, jeg er bare syk!

fredag, februar 15, 2008

En svensk bibliotekarie i läderbyxor

Christer Hermansson er både skjønnlitterær forfatter og bibliotekar. Varför har inte fler bibliotekarier läderbyxor inneholder blant annet artikler som tidligere er publisert i Biblioteksbladet, som sikkert er like kjedelig som de norske bibliotekbladene. (Med unntak av Christer Hermanssons artikler).

Han skriver blant annet om biblioteksjefer – og etter også å ha lest ”Ich bin ein bibliotekar” begynner jeg å lure på om svenske bibliotekarer er mindre ”snälla” enn sine norske kollegaer. (Skal jo ikke så mye til).

Ellers er det sjeldent i våre dager å se en bibliotekar som til de grader tar standpunkt for at bibliotekene skal fremme folkeopplysning og den gode litteraturen.
  • Varför är bibliotekarieungtupparna så desperata och de intellektuella bibliotekarerna en utdöande art?
  • Varför lyfter inte folkbiblioteken fram sitt arbete med bildning och folkbildning?
  • Varför är så många bibliotekarer rädda för att ta ställning för kvalitet i olika former och sticka ut hakan och stå för nogonting överhuvedtaget? (s. 150).
Dette er bibliotekaren sin som tar klare standpunkter og går hardt ut mot Second Life og
”entusiastiska och okritiska kolleger som vill at de svenska folkbibliotekens hemsidor skal vara identiska med eller kopiera de mest trendiga på MySpace, YouTube och alt vad det heter. Bibliotek 2.0 är begreppet som diskuteras och många oroliga biblioetakarmänniskor sätter upp sina fingrar för att känna åt vilket håll det blåser. Användarvänlighet och interaktivitet på nätet och i bibliotekens virtuella tjänster ska givetvis uppmuntras. - - - Men vad de hänförda biblioterarierna inte ifrågasätter och reflekterar över är hur enkelt det är att vara djärv på nätet och hur svårt och ansträngande det är att vara detsamme i verkligheten; i det fysiska biblioteket där möten sker med riktiga människor som är oberäkneliga och inte beter sig som man själv vill att de ska göra” (s 152).
Folkens; dette er manna i mine ører! Dette sitatet skal jeg kopiere og forstørre og henge opp på skilleveggen kontorcella mi! Og apropos : Nina Simone etterlyser The human touch i denne låta. (Videoen er et noe intetsigende lysbildeprogram med litt banale bilder, men tyvärr kunne inte YouTube åstadkomma nogot bättre).

På den norske bibliotekarpostlista med den superspenstige tittelen Biblioteknorge etterlyser man fra tid til annen noen morsomme bibliotek(ar)vitser. Kanskje da en trøst at svenskene ikke er SÅ mye bedre, her noen smakebiter fra boka:

- Vet du varför danska bibliotekarier häller vatten i datorna?
- För att de varit på studiebesök i norska bibliotek?
- Nej, för att de vill surfa på nätet.

- Vet du vilken som är bibliotekariernas favoritsport?
- Låt mig tänka. Kast med liten bok?
- Nej, boksning

Og så var det den om den norske bibliotekaren som hver dag sto rett opp og ned ved siden av stolen i skranken på UB i Oslo, fordi biblioteksjefen hadde sagt at bibliotekarene måtte prøve å heve minimumsnivået i referansearbeidet.
Jäklar, vad den var rolig Christer!

Men, hörru svenske kollega. Jag vill inte gå med LÄDERBYXOR!

-

torsdag, februar 14, 2008

Lettlest igjen

Noen ganger lurer jeg på om ikke Leseløve - serien er en av de verste begredeligheter som har rammet den norske bokheimen.

Akkurat nå her jeg sitter kan jeg ikke huske å ha vært borti en eneste god leseløve.

Nå har jeg testet tre spenningsbøker av Tor Edvin Dahl. Disse finnes i en ”avlegger” av leseløveserien som kalles Løve Pluss. Til forveksling lik forgjengeren men muligens men en smule mindre typer. Og antakelig beregnet for litt eldre lesere som skal ha lettlest.

Idéen er ikke dum; heltinnen / detektiven er Marion, rundt 15, og rullestolbruker. Hun bor høyt oppe i lia i ei lita oversiktelig bygd og kan følge med på det meste med en kikkert. Og så har hun to hjelpere, vennene Kurt og Grete som blir sendt hit og dit for å gjøre undersøkelser.

Problemet er at siden fortellingen skal være så kortfattet rekker det aldri å bli spennende. Dette blir bare handlingsreferater uten noen dypere personkarakteristikk. Den stakkars leseren rekker liksom ikke å bli skremt / fenga en gang. Og gir vel egentlig ganske blanke i hele greia. Dessuten skal du vel være ganske korka hvis du ikke avslører intrigen ganske raskt.

Jeg lurer også litt på illustrasjonene. Ragnar Aalbu er en utmerket illustratør og de ku /gris/ sau etc - billedbøkene er jo skikkelig kule men tviler sterkt på at illustrasjonene i disse bøkene fenger ungdomsgruppa.

Hvis noen har positive erfaringer med disse bøkene blant barn og unge så please : la meg få vite det!

Neste gang i Løve pluss-serein : denne serien av Tore Aurstad.

PS: men i rettferdighetens navn : her kom jeg på noen gode leseløver for barn:
Frans - bøkene av Christine Nöstlinger
Eller bøkene til Kirsten Boie
Ja de er jo ikke dumme de ”Være sammen” - bøkene til Thomas Halling heller, ellers er det meste av leseløver ganske triste greier. Men som kommersiell suksess er de antakeligvis en genistrek!
Holdt for resten på å glemme et par bøker av Eoin Colfer. Som sikkert hadde stått seg utmerket uten leseløvelesten.

PS 2:
Alle som har vært i bransjen en stund husker vel de begredelige lettlestbøkene fra 70-åra der hovedpersonen var mer eller mindre småkriminell og konstant utvist fra skolen. ”Her har du en bok som kanskje til og med du kan klare å lese gutten min, men morro skal det ikke være!” (Jeg tenker spesielt på Samlagets Sirius-serie)

Det er altså langt mellom drammene når det gjelder å finne gode lettelestbøker. Spesielt for litt eldre lesere. For ikke å snakke om bøker tilrettlagt for dyslektikere.
Noen som har noen bøker å anbefale?

PS 3 : Deichman : den derre nye ”karusellen” på ”søkeren” var skikkelig kul, men HAR dere sjekka om denne er særlig smart i forbindelse med tilgjengelighet på nett?

tirsdag, februar 12, 2008

Ich bin ein litteraturformidler

Hva ER egentlig en ”litteraturformidler”?
Og hva gjør en ”litteraturformidler”?
Og hvordan blir man en ”litteraturformidler”?
Jeg må bare innrømme det! Jeg forstår mindre og mindre av dette begrepet. Kan man ikke bare si at man
  • Anbefaler litteratur eller bøker?
  • Snakker om litteratur eller bøker?
  • Anmelder litteratur eller bøker?
  • Eller pusher bøker for den delen!
Scene: På stortorget i en valgfri by.
Noen (kjønn av mindre interesse i denne sammenhengen) stiller seg opp i et hjørne med noen bøker og en megafon.
”HALLO FOLKENS! DEN SISTE BOKA TIL JO NESBØ ER BARE HELT RÅ ASSÅ!

Og så kan man tenke seg at en eller annen stiller seg opp på motsatt hjørne:
NEI FOLKENS! DRIT NÅ I JO NESBØ, ANNE B. RAGDE, UNNI LINDELL OG ALL DEN DRITTEN HER. PÅ TIDE Å LESE MER POESI, FOLKENS. BARE HØR PÅ DENNE NYE DIKTSAMLINGA TIL VINDTORN, DA! FY FAEN, DET ER GREIER DET! FOLK LESER ALTFOR LITE LYRIKK HER I LANDET!

Og så kan man jo tenke seg at noen stille seg opp på et tredje hjørne, med megafon eller mikrofon eller hva veit nå jeg... eller, nei la oss heller tenke oss denne situasjonen:

Scene:
T-banen om morran, passasjererne sitter og småsover og eller står og henger.
Inn kommer en eller annen og skriker utover hele vogna:
FOLKENS FY FAEN, ALTSÅ! NÅ FOR DERE FOR HÆLVETTE MEG BEGYNNE Å LESE NOE ANNET ENN ANNE B. RAGDE ELLER UNNI LINDELL OG ANNEN KRIM KRAMS HÆ HÆ HÆ DEN VAR GOD, HVA! OG DU DER BORTE , HVA ER DET DU LESER FOR NOE DA! ÅJA, TENKTE JEG DET IKKE, JAMMENFAEN DET VAR SKIKKELIG ORIGINALT ASSÅ, TOM EGELAND!! OG HENRIK LANGELAND HER JA! JAMMEN SKJERPINGS, DA! LES HELLER BRØDRENE KARAMASOW AV DOSTOJEVSKI! ELLER DØDE SJELER AV GOGOL! DET ER LITTERATUREN SIN, DET! HVORDAN SKAL DET ENDE OPP MED DENNE FØKKINGS NASJONEN SOM BARE LESER DEN SAMMA DRITTEN SOM ALLE ANDRE LESER, FYYY FAAAEN ASSÅ. OGSÅ DU SOM SITTER OG GLOR I AFTENPOSTEN, HVA SLAGS GULLKORN ER DET TERJE STEMLAND SIER DU SKAL GÅ PÅ ARK Å KJØPE NÅ A! JEG BARE SPYYYR!

Og hvis noen hysjer eller truer med å kontakte T-bane –føreren eller politiet for eksempel:
ÅÅÅ HOLD KJEFTEN!! JEG ER DA FORRR FAAENMEG LITTERATURFORMIDLER!!!

mandag, februar 11, 2008

Noe helt utenom det vanlige

Denne gangen har jeg virkelig rota godt rundt i mitt umusikalske rotehode! 60-åras visedronning her self, nemlig Joan Baez i en for henne noe utypisk framføring.



Og her kommer linken til denne udødelige begivenheten!

Man kan vel ikke akkurat si at fr. Baez har den mest spektakulære sceneopptredenen i verden, men stemmen er det neppe noen som kan etterlikne. Kjolen er av det tekkelige slaget, typisk for den tidens visesangere. Det lange velkammede håret likeså.

Noen som mumla noe om The Righteous Brothers her? Tenkte meg det, ja...

fredag, februar 08, 2008

En mangfoldig stemningsrapport

Som den oppmerksomme leser av denne bloggen MÅ ha fått med seg har jeg altså vært på
denne konferansen. Her noen notater om de mindre vesentlige tingene nedtegnet fritt fra hukommelsen.

Håper at bøkene av den danske forfatteren Manu Sareen kommer ut på norsk. (Det var han ikke helt sikker på selv da jeg spurte). (Ja han ER like kjekk i virkeligheten. (Ja, akkurat det ER selvfølgelig også av de uvesentlige ting.))

Sanne Munk Jensen fikk meg til å innse at jeg ikke er så flink til å skjønne dansk som jeg trodde.

Katarina von Bredow viste seg å være en riktig frodig og raus dame, helt annerledes enn jeg trodde på forhånd. Man skal altså ikke skue hunden etter etternavnet.

Ingelin Røssland er skikkelig rå, og slett ikke så ”ungjenteven” som forlaget har prøvd å fremstille henne på omslagsbilder. Men noe ”monster” er hun jo (heldigvis) ikke.

Peter Lidbeck er en riktig trevlig kille. Og mer ”guttaktig” enn jeg trodde. Selv om han skriver mest om jenter. Så der fikk jeg satt en stopper for noen fordommer!

Islandske forfattere er bare ualminnelige trivelige! Og ikke spesielt opptatte av hotte firehjulstrekkere. Slik som mange andre islendinger er.

Og så konstaterer vi at Torben Weinreich fremdeles er i live. Og antakeligvis for lengst kanonisert. Så han slipper vi nok aldri unna!

Det finnes fremdeles illustratører som ikke har gått over til digitale metoder. Deriblant Svein Nyhus. Og det er i hvert fall jeg litt letta over.

En av dem er Stina Wirsén som er en spennende illustratør. Jøss! I følge Deichman er det kommet ut haugevis på norsk! Og det skulle jo vise en gang for alle hvor utafor jeg er blitt når det gjelder billedbøker.

Etter konferansens første dag valgte jeg heller i gå ut med en innflytta ikkeforfatter enn å møte en innfødt Rogalandsforfatter på den ”Litterære kveldsmaten”. Ikke ett ondt ord om Rogalandsforfattere men tror det var et smart valg.

På konferansens siste dag logget jeg meg mentalt ut kl 14.00 og gikk ut og tok en øl sammen med barne- og ungdomsbibliotekaren fra et bibliotek i en landbrukskommune ikke langt unna Oslo. Og kunne konstatere ved selvsyn at også i oljebyen finnes det tilnærmelsesvis brune steder.

Det ER mulig å gå seg bort i Stavanger men byen har hyggelige og greie drosjesjåfører.

Ellers kan det sikkert i det vide og breie diskuteres om
  • hvorfor noen forfattere kommer hvert år, og andre kommer bare en gang og noen ikke kommer i det hele tatt og hvorfor ikke det?
  • Om det burde vært flere norske forfattere, flere nynorskforfattere, flere kvinnelige forfattere, flere utlendinger, og hvorfor er det aldri noen samiske forfattere?
  • Om det var
  • for mange forfattere.
  • For få forfattere.
  • For mange foredrag.
  • For få foredrag.
  • For korte foredrag.
  • For lange foredrag.
  • Burde det vært flere illustratører?
  • Færre illustratører?
  • For mye program?
  • For lite program?
  • For få parallelle programposter?
  • For mange parallelle programposter?
  • Og hvorfor var det ikke kånjakk til kaffen under festmiddagen?
Og da er det vel på tide å komme til konklusjonen:
Jeg kan absolutt anbefale å dra til Stavanger annet hvert år. Selv om været ikke er det beste. Verre vær finnes det vel knapt noe sted. (Ikke så farlig, du har uansett ikke noe særlig tid til å gå ut). Og da er det ikke mer å si enn vel blåst!

PS: Et av konferansens høydepunkter var Sile Hernæs Linharts foredrag om Kjønnoverskridelser i ungdomslitteraturen. Hvis du ikke fikk det med deg kan du høre foredraget på nytt her. Og hvis du ikke skal på det 71. Norske bibliotekmøtet i Bergen i mars kan du kjøpe Årboka. (Finnes også på ethvert velassortert bibliotek).

PS 2 : for de som NÅ ikke skulle ha fått det med seg : her en aldri så liten billedreportasje.

torsdag, februar 07, 2008

Kun for spesielt interesserte

Mine damer og herrer!
Ladies and gentlemen!

La meg presentere :
Min nye blogg!
Elis billedbabbel!
Tarrattataaaa!

lørdag, februar 02, 2008

Ja nå leser også jeg denne boka

I min nystartede serie : Ja nå leser også jeg denne boka som alle andre har lest for lengst er turen kommet til Taxi for B. A. Beckström - eller kunsten å danse på furu av Edmund Austigard. (Unnskyld at jeg spør, men HETER egentlig forfatteren Edmund Austigard? Eller er det bare et psevdonym for å matche innholdet i bøkene? Eller kommer disse bøkene som en naturlig følge av navnet? )

Enda ei bok om ein gammal gubbe altså, og dei som har gidda å følgje med i bloggen veit jo at eg har lese om diverse gubbar den siste tida, frå nokre riktig koselege gamlingar til nokre typar som sprengjer ein kvar dritsekkskala! Men sidan eg har fått boka i gåve lyt eg vel gje ho ein sjanse!

B. A. Beckström er altså 92 (stønn!) år gamal, og har nokre utanom det vanlege fikse idéar. Men snart møter vi han Ali, så no fekk eg visse forventingar!
”Vi må for pokker kunne krevje at noen av desse nye landsmennene våre skaffar oss den store innvandrarromanen, gjentar den skarpe, som tilhøyrer ein forlagsredaksjon og ikkje ein avstraffingsanstalt, som Ali først trudde”
Fleire meiner at denne boka er betre enn debuten som og var god men kanskje noko dryg. Dagsavisen meinte jo at "Edmund Austigard høyrer til i det absolutte tetsjiktet i det sterke nynorske humorfeltet, saman med moromenn som Ragnar Hovland og Are Kalvø. Den som likar dei, vil ha det topp saman med Austigard” Ei utsegn eg gjorde eit visst nummer av i denne bloggposten.
Meir kjem: dersom eg no overlever den planlagte turen til Sør-vestlandet!

fredag, februar 01, 2008

Helt hekta!

Først leste jeg altså Hvem älskar Yngve Frej (nettopp blogget om her) og nå En vandring i Solen av Stieg Claesson. (Rimelig banal tittel, ja, men la deg ikke lure!). Dessverre var ikke den svenske boka tilgjengelig på Deichman. (Hvem pokker er det som sitter på det ene eksemplaret av den svenske utgaven akkurat nå da!)

Det ser også ut som at den boka er utsolgt i Sverige, bortsett fra antikvarisk. Her et eksemplar ”I gott skick, något solblekt ryggtext”. Selvfølgelig!

De som er med:
  • Tore Anderson, 43, deprimert dramatiker med kjærlighetssorg, på sydentur,
  • Ellen, medreisende, 55, skal angivelig ha en elsker der nede,
  • Vera fra Katrineholm, 74, som reiser sammen med
  • Siv Gustavsson från det glada Hudiksvall, 76, ingen av de damene spesielt reisevante eller språkmektige,
  • Marion, norsk reiseleder, 25, som skjønner at hun vil få problemer med Tore Andersson,
  • diverse andre sydenturister, som oppfører seg som sydenturister, dog i litt mer siviliserte former enn i virkeligheten, fordomsfull som JEG er, hakke vært i syden på snart 20 år, men man leser jo ett og annet i avisa, turistene ( i boka altså) kan minne litt om talekor i greske dramaer (haha akkurat som om jeg har noe særlig peiling på greske dramaer),
  • den vakre mannlige doktoren som bestyrer stedets galehus med plass til fire pasienter,
  • med flere, blant annet Tores avdøde tante Hildur som var den første i slekta som ble stanget i hjel av en ku.
Kan vel røpe såpass at dette også er en kjærlighetshistorie, som ender.... nix, ingen spoilere herigården! Man er da dannet!

Vi befinner oss altså i syden, nærmere bestemt ”Cypern” på midten av 70-tallet. Den gangen en øy i konflikt, med FN – soldater høyst tilstedeværende. Muligens for å understreke forholdet mellom Marion og Tore i første del av boka.

Handlingen er enkel, med korte setninger, og mye å finne mellom linjene som det heter. En bok som sikkert kan leses på flere måter, men det kan vel alle i følge resepsjonsteorien. (Som jeg må innrømme jeg har en heller frynsete kjennskap til). Og apropos, plutselig begynte jeg å lure på om denne boka kunne fungere også som lettlestbok. Dessuten har begge de bøkene jeg har lest en sympastisk lengde, under 150 sider. Med andre ord : en forfatter som får sagt mye uten å breie seg så veldig ut i omfang.

Jeg bare digger denne forfatteren, men synes at Yngve Frej er strået ”vassare”.

Hva er det svenskene har som ikke vi har?
De har Hasse och Tage, Claes Hylinger og altså Stig Claeson.

PS: Ja, jeg har også sett filmen med samme navn. Med DEN rollebesetningen En film med mange høydepunkter. Slike filmer lages nok ikke lengre.

PS 2
Et sted i Vandring i solen ble jeg plutselig litt lei, men er ganske sikker på at dette skyltes ytre omstendigheter på grunn av den føkkings... nei det kan jo være det samme. Og nå kommer jeg til et poeng : Hvor mye spiller leserens humør inn i ”resepsjon” av bøker? Ikke så reint lite formoder jeg. Kanskje kritikerne burde oppgi hva slags humør de er i når de anmelder bøker ;

”Med forbehold om at jeg var på jævlig dårlig humør da jeg leste denne siste boka av Anne B Ragdes så må jeg si at dette var en ordentlig møkkabok.”

”Ja nå må jeg jo innrømme at jeg er nyforelsket, men denne boka her av Anne B Ragde må være noe av det beste som er skrevet her i landet”.

”Ja, riktig nok har jeg nettopp vunnet en million i lotto, men kan faktisk ikke huske at jeg noensinne har lest enn bedre bok ...”
(Ja, da skulle vel poenget ha kommet rimelig godt fram).