Älä käy yöhön yksin et tiedä mihin siellä törmäät et tiedä kenen saaliiksi jäät

(Gå inte ensam ut i natten
du vet aldrig vad du möter
du vet aldrig vems byte du blir)

Handlinga er, nær sagt som vanlig hos denne forfatteren, fra Helsingfors, og denne gangen med hovedvekt på 60 åra og fram til tida rundt årtusenskiftet. Det slår meg at finsk og norsk ungdom som vokste opp på 60 – tallet har mye til felles både når det gjelder musikkpreferanser og politisk oppvåkning.

Temaet er vennskap, hvor vanskelig det er å ta vare på hverandre, kjærlighet – og altså musikken. Fortellerstemmen er den allvitende, etter hvert oppfatter vi at boka er skrevet i første person ( jegforteller altså) men i starten er fortellerens nærvær høyst varierende.
”Det är dags att låta historien vandra för sig själv en tid, utan att jag är där och stör.” 49

Først stusset jeg over at en jegforteller kunne ha oversikt over såpass mange detaljer om andre personer enn seg selv men skjønte mer etter hvert. Boka slutter med at ... nei det kan jeg jo IKKE røpe, men det må nok en såpass god forfatter ( som Westö) til for at den skal virke troverdig på leseren.
Noen ganger virker fortellingen så "autentisk" at jeg måtte ta meg i å minne meg selv på at dette bare er fiksjon. (Men måtte jo sjekke både YouTube og wikipedia). I hvert fall tre historiske personer er med, Uhro Kekkonen, den franske skuespilleren Françoise Dorléac og Jimi Hendrix.

Boka er på noe over 556 sider (i tillegg forfatterens etterord) og man kan jo spørre seg om den ikke noen ganger blir litt i lengste laget. Innimellom var det nok noen longører og noe kunne vel med fordel ha vært strøket.

Til sammenlikning kan man jo bare nevne at

• Ulysses av James Joyce (Bokklubben 1996) er på 654 sider
• Vår felles venn av Charles Dickens (Aschehoug 2001) på 883 sider
• Krig og fred er på 687 sider. (Solum 2008) Og da snakker vi om første bindet.
• Brødrene Karamasov av en viss annen stor russer (Bokklubben 2003) på 792 sider, og
• denne lista kan jo bare utvides i det uendelige.
• Kan kanskje ta med at Beatles av Lars Saabye Christensen er på 573 sider. (Cappelen 2008 – utgaven. Og joa, det finnes likheter mellom denne og Westös bok, både når det gjelder hovedpersonenes nære forhold til populærmusikk og andre ting, men nå begynner jeg å bli mektig lei av denne stadige sammenlikninga med Saabye Christensens bok!)

Tilbake til Helsingfors. I fokus er vennene Jouni, Ariel og Adriana som danner en folkesanggruppe i på 60 tallet. Det er altså Ariel som lager sangen ” Älä käy yöhön yksin”. Den delen som omhandler deres historie er den mest intense i boka. Forfatteren skriver med innlevelse om de tre svært forskjellige personene og deres ( meget spesielle) skjebner. Vi kommer usedvanlig nært inn på dem, og det er mange gode observasjoner.

Mens Saabye Christensen i sin bok konsentrerer seg om en viss kvartett fra Liverpool handler det i Westös bok om finsk populærmusikk, men til min store irritasjon ser det ut som at de gruppene som er nevnt i boka er fiktive. I stedet KUNNE vi jo kanskje spille noe av Jimi Hendrix som også i virkeligheten spilte på Kulturhuset i Helsingfors i 1967. (Jeg opplevde også denne artisten første gang i 1967 – riktig nok ikke live, men på TV- og som hos Ariel gjorde dette et uutslettelig inntrykk. At det var mulig å spille slik!)

Eller forresten, la oss heller sjekke litt ut på Youtube etter finsk popmusikk fra denne tida. Og her finner vi faktisk en del snadder! Bare hør her:
The Beherits, Jouko ja Kosti, Paroni Paakkunainen og til slutt Ernos som ser ut til å være still going strong. Sterke saker alt sammen!

(Kan jo bare istemme med den lilla snälla killen ”kervankahu” som har lagt ut den siste:

”åt helvete med alla copyright sakerna;P frågade ingen tillståndet för at använda alla dom canonsnygga bildarna jag hittade från internet..eller ernos låterna heller...men många tackars till alla dej canonsnygga personer som tagit dom..och ernos också för utroliga bra musiikken! hoppas att du vill inte bli arg till mej...eftersom jag är bara en liten snälla kille!")

Regner med at de fleste nå har fått med seg at det er Gå inte ensam ut i natten av Kjell Westö jeg snakker om. Dette skal være den siste boka i en kvartett om Helsingfors under nittenhundretallet.

PS: etter at jeg hadde lest ut denne boka begynte jeg på den siste boka av Tove Nilsen, også en oppvekstroman fra 60 - tallet, men denne gangen fra Bøler. Jeg ga opp etter halve boka, enten fordi den falt igjennom sammenliknet med Westös monumentale roman eller var det rett og slett fordi jeg hadde pådratt meg et virus som slo meg litt ut og ga meg mindre motstandskraft mot litteraturdjevelen som innimellom kommer og kødder det til?

Man brinner bara en gång, sen får man nöja sej med återsken

I serien ”nå har også jeg lest en bok som alle andre har lest for lengst” har vi kommet til Där vi en gång gått; En roman om en stad och om vår vilja att bli högre än gräset av Kjell Westö. Boka er på 502 tettskrevne sider, og alle som har fulgt med på denne bloggen veit vel hva JEG synes om for lange bøker, men akkurat i denne boka fant jeg knapt ett unødvendig ord eller setning. Faktisk så ”skummet” jeg ikke en eneste gang da jeg leste denne boka. Dette er en av de beste romanene jeg kan huske å ha lest på lenge.

Handlinga er fra Helsingfors fra begynnelsen av 1900 – tallet til like før andre verdenskrig. Vi følger i hovedsak personer fra middel- og overklasse men også noen fra arbeiderklassen fra de er ganske unge til middelaldrende. Boka har noen fantastiske personskildringer, alle er skildret både med sine sterke og svake sider og forfatteren har tydelig stor sympati for dem alle. Selv den verste drittsekk blir skildret med forsonende trekk.
Av det rike persongalleriet velger jeg fire:

• Den sterke, begavede og vakre (joa det høres ut som en klisjé) Lucie Liljehjelm, fra the aller upper class, med flere elskere, sjokkerer men blir også sett opp til ikke minst av sine medsøstre. Det er jo egentlig utrolig at denne personen – som ikke gjør et skapte grand men bare lever på formuen og lever et ekstravagant liv kan vekke slik interesse hos leseren. (Det vil si meg).
• Allu Kajander – som representerer arbeiderklassen - til hans store sorg er halvsøsteren tuberkulosesyk, han er svært engasjert i arbeiderfotball, og er selv et stort fotballtalent. (Var det like store stigma mellom arbeideridretten og den borgerlige i Norge som i Finland på denne tida?).
• Den følsomme Eccu Widing, fotografen. Et stort talent på området, forfatteren gir utførlige beskrivelser av hvordan Eccu utvikler seg som fotograf men siden går det ... nei jeg røper ingenting.
• Til slutt journalisten Ivar Grandell, sosialdemokrat, har også sine svake sider, men et stort engasjement. Det KUNNE være grunn til å tro at akkurat han har eksistert i virkeligheten, men etter litt googling fant jeg ut at dette ikke var tilfelle. Ivar Grandell har et forhold til en avdanket skuespillerinne og akkurat dette er en litt fin kjærlighetshistorie.

Den historiske bakgrunnen er dramatisk, vi leser blant annet om den voksende fascismen - fascistene var sterke og farlige i Finland på denne tida - og motsetningene mellom de røde og borgerskapet er enorme. Forfatter gir også en utførlig beskrivelse av borgerkrigen mellom de hvite og de røde i 1918 og her går det brutalt for seg, ikke minst i skildringa av de hvite ( borgerskapets) hevnaksjoner. Flere av personene i boka deltok i massakrene – i svært ung alder – noe de ble preget av resten av livet. Som forfatteren selv skriver i etterordet:

”Det är skäl att betona att skildringen av grymheterna vinteren och våren 1918 bygger på långvarig läsning, men är fiktiv. Jag har försök välja mina personers namn så att jag inte långt i efterhand prickar någon för gågna illgärningar. I fall någon av mina läsare känner sig illa berörd ber jag om ursäkt, men påhittade personer måste heta något och alla kan inte heta Zbyszko eller Neeswårta”.

Ikke for å rippe opp i Knausgårddebatten igjen – er drit lei hele den pokkers debatten nå – men konstaterer bare at det er ulike oppfatninger av hvilke hensyn til andre personer man tar når det skrives skjønnlitterært.

Vi får også lese om jazzens utvikling i Helsingfors, og om idretten, blant annet de olympiske sommerleker i Berlin i 1936 hvor Jesse Owens til Hitlers store ergrelse motbeviser raseteoriene. Og altså også om fotografi, forfatteren har imponerende kunnskaper om fotografering på den tida. Forfatteren bruker noen grep som gir leseren illusjoner av at alt kunne ha skjedd i virkeligheten, flere historiske personer er også med men alle hovedpersonene i boka er oppdiktet. Hvis jeg spør Deichman ser det ut som at det til nå er oversatt tre romaner til norsk, alle med handling fra Helsingfors.

Jeg har forresten selv vært i denne byen ved et par anledninger, en fascinerende by, den er også preget av russiske innflytelse, sist jeg var der var i oktober på ”forretningsreise” og besøkte dette biblioteket men da var det surt at jeg holdt jeg på å fryse i hjel.

Dette er forresten første ”Voksenbok lest 2010” og nå kommer alle jo vårens barne- og ungdomsbøker strømmende på så det kan vel ta en stund til neste gang jeg får tid til å lese en voksenbok igjen. Ja livet er et slit! Og da KAN det jo passe å avslutte med en av de siste setningene i boka. Joa, forfatteren hadde nok litt andre ting i tankene enn fritidslesning av barne- og ungdomsbøker nå, men en glimrende avslutning på denne bloggposten;

”Och överallt lyser det i fönstren, och i något av de otaliga husen kanskje någon just då säger till någon annan; vad kostsamt det är att år efter år streta på i världen, och samtidig är det den enda lyckan."

Det er forresten en ting jeg lurer på og det er hvorfor en av de mest sentrale gatene i Helsinki er oppkalt etter Mannerheim, men han hadde visst også andre meritter enn å bekjempe fattige kommunister.