tirsdag, oktober 21, 2008

Og så har man lest et par barne- og ungdomsbøker igjen.

Houdinis elefant av Lars Mæhle er enda en av disse bøkene om en gutt i tenårene som prøver å finne seg sjæl og som dessuten har en fraværende far. Som han faktisk ikke møter før på selveste dødsleiet. Kjekk å ha en del slike bøker parat hvis noen en eller annen gang skulle klare å få gutta til å lese noe annet enn fagbøker som de altså foretrekker å lese men som nedprioriteres og glemmes. Så i mellomtida får vel jentene som oftest (og nesten alltid) ”velger den skjønnlitterære romanen” lese dem.
Boka handler om
  • Fotball
  • Død
  • Kjærlighet
  • Forsoning
  • Og om å bli stor gutt.
Er det bare fordi jeg ikke har lagt så mye merke til det før eller ER det en trend dette året å referere til ”gubbemusikk”. Og da mener jeg musikk fra den gangen forfatteren selv var ung. Og for ”kidsa” er jo alle over 20 mer eller mindre utgamle. For ikke å snakke om alle over 30. Etc. Jeg har i tillegg til denne i hvert fall lest to bøker til i år som referer til populærmusikken, nemlig Svart sommer av Pål Gerhard Olsen (The Wanderer med Johhny Cash og U2 (!) ) og Salme for en varslet død av Ole-Mikal Nilsen. Både Mæhle og Nilsen refererer til sangen Halleluja og Mæhle går dessuten til felts mot ”Kurtkameratenes” versjon av låta. Mens Nilsen foretrekker Jeff Buckleys versjon vil Mæhle slå et slag for originalen. Men er det så mange tenåringer som hører på Leonard Cohen i dag? Hvis da ikke foreldrene (da de litt tilårskomne, kanskje) har prakket denne for vår generasjon så populære sangeren på dem.
”Nå skal du faen fordundre meg høre på Leonard Cohen, altså! Ellers kan du bare glemme ukepenger denne uka!”
Her er for resten det intervjuet med Kurt Nilsen som Mæhle omtaler i boka. (Herregud, idolvinneren presterer faktisk å si at deres versjon er den beste! Og det sier vel det meste om røreleggere! Dyre er de også! )

Lynyrd Skynyrds Sweet Home Alabama er jammenmeg også med i Mæhles bok, og nå HADDE jeg jo egentlig tenkt å ta en pause fra YouTube, men jeg klarer simpelthen ikke å dy meg fra å linke til Leningrad Cowboys & Red Army Choirs framføring av denne kjente låta. (Min favoritt coverversjon noensinne!) (Haha, bra ikke JEG skriver ungdomsbøker). Ellers er favoritten i boka en gruppe som heter Jeff Tweedy med Ashes of the American flag som det absolutte høydepunktet. Hører ungdommen på dette i dag?

Nå er det jo slettes ikke noe nytt at ungdomsbokforfatterne henviser til musikk fra sin egen ungdom, for eksempel er foreldrene til Adam i Jon Ewos serie tidligere pønkere. Og Hans Petter Laberg bruker denne musikeren i boka Fordi det er sånn.

Og det er sikkert en risikosport å bare PRØVE å trekke inn den musikken ungdommen SELV hører på, det kunne ha blitt både krampaktig (akkurat som når forfatterne prøver å kopiere ungdomsslangen) og dessuten gått helt gæernt avsted. (Til og med i min egen ungdom var det for eksempel et stigma mellom forskjellige musikksmaker.)

Og så kommer jeg endelig til et slags poeng : vil ikke disse referansene til ”gubbemusikk” virke avskrekkende på målgruppa? Som om det ikke er vanskelig nok å få ungdom til å lese ungdomsbøker, og ikke minst etc etc.

Så har jeg lest en spenningsbok av Arne Svingen som er første bind i en serie på 3 bøker. Helten er Adrian, like under 16, som våkner en morgen og oppdager at familien; moren, faren og søstra er borte vekk. Siden han er for ung til å fly aleine ( minimumsalderen er 16 år) må han ta tog gjennom hele Europa på jakt etter ledertråder for å finne igjen sine tapte familie.

Språket er helt OK men synes kanskje ikke boka var så VANVITTIG spennende. Dette er altså første boka i en serie, og det er fremdeles en masse løse tråder som forhåpentlig nøstes opp.
Vår helt reiser til flere byer, derav Berlin og Budapest men jeg er ikke helt sikker på om de litt oppramsende faktaopplysningene om de enkelte byer fenger. Men antar at det er derfor serien kalles Adrians atlas.
En sånn helt – grei – bok.

Nå skal jeg ta meg en velfortjent pause fra barne- og ungdomslitteratur og kaste meg over "Tårer i champanje" av Børge Skråmestø. (Nei men i svarte, dette så da rart ut! Så er det da heller ikke denne drikken jeg tyller aller oftest i meg! ) Jeg får sjekke med forlaget hvordan denne drikken staves. Champagne var det ja! Boka er
” proppet med stive blikk, ditto brystvorter, hudpleie, gourmetmat, joik, sopp på badet, bedehussang, bønn, brann, brå og plutselig død og andre (nesten) ubeskrivelige redsler. Samt bøttevis med champagne”
Høres lovende ut.
Kanskje det finnes noen flere musikkreferanser i denne boka, også? Følg med! Følg med!

5 kommentarer:

Lars sa...

Ha-ha! Dette var jammen en morsom (om enn litt snever) lesning av Harry Houdinis elefant! :-) Til orientering er Wilco et høyst levende og nærværende samtidsband, blant annet hyllet av engelske musikkmagasiner. Det er andre karakterer i boka enn hovedpersonen som lytter til såkalt "gubbemusikk" (stefaren til hovedpersonen, ungdommene fra landsbygda), men likevel har særlig stefaren hatt en viss innvirkning på hovedpersonens musikksmak. Det er motivasjonen. Alt i alt handler vel disse musikkpartiene om hovedpersonens hang til alt som er ekte, og ikke falskt, som er et av hovedmotivene i boka. (Derav Kurt Nilsen-kritikken.) Men egentlig handler vel ikke boka sååå mye om dette i det hele tatt. ;-) Uansett moro å lese. Du virker som en engasjert litteraturformidler, og slike trenger vi flere av! Lykke til videre! :-)

Mange hilsener fra
Lars Mæhle

Anonym sa...

Tja... Eg vil påstå at mange har ein meir individuell musikksmak no enn for nokre år tilbake... Kanskje fordi ny musikk ikkje berre er ny musikk, men at antallet sjangrar er veldig utvida, kva veit eg...
Halelujah sang vi forøvrig på folkehøgskulen, og det var til og med FØR rørleggerlaget framførte den. Og "alle" sang med. Heldigvis sang vi han ikkje så ofte som td. "Tir 'na noir" - den songen KLARAR eg ikkje den dag i dag!!
Sjølv om td. P3 har eit stort fokus på ny musikk, er også gammal musikk godt representert på spelelistene. Det gjer at folk får ein betre sjanse til å "velge sin eigen musikksmak".
Eg trur ikkje musikkreferansane virkar avskrekkande på målgruppa (om eg som 24-åring er i målgruppa kan vel diskuterast...). Derimot, trur eg at dei som leser ein del begyner å bli jævlig lei av denne tematikken med fraverande fedre som plutselig dukkar opp. Kor mange slike bøker treng vi i løpet av eit år? Ikkje veit eg, men neppe 4!
-Marius-

elis lesebabbel sa...

Hei Lars!
Takk for oppklarende opplysninger! Ja denne gangen valgte jeg å konsentrere meg om musikken, jeg er blitt litt opptatt av dette. Ellers er min absolutte favoritt av ditt forfatterskap Keeperen til Tunisia. Og syntes det var synd og skam at du ikke fikk debutantprisen det året den kom ut. Noe jeg også sa til ho Guri. Og da var det så vidt jeg husker Elvis som var den musikalske ”helten”.


Hei Marius!
Hyggeleg å høyre frå deg att! Og takk også til deg for oppklarende opplysninger vedrørende det musikalske. Dette er virkelig noe jeg ikke har greie på ☺ Jeg ble atskillig mer opplyst! Nå driver jeg altså å leser Tårer i sjampiskjøleren eller hva den het igjen og DER ser det i hvert fall ut til å være nok av musikkreferanser.

Aprops musikk : jeg HAR altså fått den føkkings Excuse moi partenaire fra forrige bloggpost på hjernen! Burde kanskje ha lagt ut en advarsel!

Lars sa...

Hei Eli!

Takk for hyggelige ord om Keeperen til Tunisia. Den er jo en liten baby for meg, også, siden den var førsteboka.

Apropos Elvis: Jeg kjøpte i sommer en live-cd (etter at Fredrik Wandrup hadde anbefalt den i Dagbladet), ON STAGE. Fra perioden da Elvis gjorde comeback, rundt 1968-70. Den er vanvittig kul! Jeg anbefaler den av hele mitt musikkhjerte.

elis lesebabbel sa...

Elvis tilhører egentlig generasjonen (eller kohort som det kanskje heter her) før meg. Og tydeligvis også etter den hahaha...

Men bare kos deg med nyervervelsen din, du :-)