Om å være svensk

”Én: Jeg er født i Sverige, men jeg er ikke svensk
To: Jeg kan svensk bedre enn svenskene, men jeg er ikke svensk
Tre: Svensk er faktisk det eneste språket jeg kan, men jeg er likevel ikke svensk
Fire: Jeg har ett øyenbryn istedenfor to og fett hårete armer, pizzabakerarmer – og det er ikke svensk"

Dette sier Svenhammed (navnet fikk han av sine wannabe- svenske foreldre og han hater dem for det). Men han føler heller ikke tilhørighet til foreldrenes hjemland. Når en vikarlærer spør ham ”hvor han kommer fra” svarer han: ”Jeg er født i Sverige. Jeg er like svensk som du” s 37

”Men skjønner du ikke, jeg har ingen annen opprinnelse ... jeg har ingen røtter ... jeg har ikke noe morsmål ... jeg er bare svensk” s 38

Boka er også et angrep på hverdagsrasismen , de som snakker om ”oss” og ”dem” og om alle ”problemene” med innvandrere.

”Jeg sier fuck that! Om det er noen som er integrert, så er det vel vi? Hvilket annet sted kunne man finns så mange forskjellige mennesker samlet på ett og samme sted? Ikke på andre sida av motorveien, i hvert fall. For der bodde de virkelig segregert, de som hadde segregert seg selv og levde atskit fra oss andre. S 36

De som er med er altså

• Svendhammed Muhammed, går på ungdomsskolen, driver med litt gauking og annen småkriminalitet på si,
• Faren; grønnsakshandler og flittig bruker av sosialen, voldelig, gift med sin kusine, som altså er
• moren,
• Lillebroren, svært skoleflink, sitter inne og leser hele dagen til storebrors bekymring,
• Chino, bestekameraten,
• Diverse klassekamerater, blant annet fra villastrøket på andre siden av motorveien.

Boka handler om å finne sin identitet, kampen mot faren og om vennskap. Den kan minne litt om Ett öga rödt av Jonas Hassen Khemiri hvor hovedpersonen også utfordrer "medelsvenson".

Boka ja, den heter altså Svenhammeds journaler og er skrevet av Zulmir Bečević. Dette er en viktig bok, med trøkk og nerve, og for å si det som Svenhammed muligens ville ha sagt det; denne boka kan jeg føkkings faenmeg anbefale!

PS: For en tid siden – eller kanskje riktigere sagt – fra tid til annet blir det diskutert hva de som er født i Norge (som det altså er ”naturlig å sammenlikne med” ) men med ”fremmedkulturelle” foreldre egentlig skal kalles. I en rundspørring i Aftenposten (med forbehold om at jeg husker feil avis) ble flere ungdommer spurt. Felles for dem var altså at ingen av dem stammet fra Harald Hårfagre ( noe som kjent alle nordmenn med en hobbyslekstforsker i familien gjør). Alle (så vidt jeg husker) oppfattet seg først og fremst som norske.

Det er ikke bare vi hvis slekt har bodd i Norge i generasjoner som har rett til å definere seg som norske. Norsk kultur er ikke lenger bare fårikål, julefeiring, rømmegraut og 17 mai. Vi sitter ikke alene her på berget lengre. Og det er det vel snart bare Fr.P som ikke skjønner.

Selv har jeg vært norsk i over 50 år, men hvis dette partiet (nei da dere TRENGER virkelig ikke å klikke på denne linken!) kommer til makten rømmer jeg landet og skifter stasborgerskap

PS 2. Det kan for resten ikke ha vært lett å oversette denne boka. Første gangen Svendhammer møter Chino er i sandkassa. ”Vi rulla rundt i sanda og knulla hverandres mødre til klærne og skoene våre ble fulle av sand” s 17. Er dette et fast svensk slanguttrykk som ikke lar seg oversette?