I 2013 hadde jeg 63 innlegg på denne bloggen. Mot 107 i 2012. Det har hatt sine grunner. (Hvor mange oppdateringer 2014 vil bringe kommer til å avhenge av humør og andre variabler. Hvem veit hvor høna sparker.) Hvorom allting er har jeg blogget om i alt eller i hvert fall rundt regna 62 barne- og ungdomsbøker i 2013, de fleste utgitt samme år. (Begynte også å telle opp antall voksenbøker men gikk i fort surr og ga raskt derfor opp.)
Flere av de barne- og ungdomsbøkene jeg blogger om ( kanskje de fleste???) er ikke omtalt andre steder enn her. Bøkene har fått variert omtale på bloggen min – fra panegyrisk til det som noen kanskje vil kalle slakt. Det siste føles litt ubekvemt . (Faktisk er dette årsaken til at jeg i det hele tatt skriver dette innlegget. )
Men: noen ganger må man si det som det er. Og hva er vitsen med å skrive om en bok hvis man ikke skal kunne si hva man mener. Og når jeg nå først har tatt meg bryderiet med å lese boka så kan jeg da ikke bare la være å skrive om den hvis jeg IKKE liker den? (Men - som jeg har vært inne på før – eller for nye lesere som er kommet til: debutanter skriver jeg ikke om hvis jeg ikke finner NOE positivt å si.)
Hvis jeg gir en bok riktig negativ omtale håper jeg å finne omtaler - og helst positive - andre steder med hensyn til den stakkars forfatteren som kanskje googler seg selv. Og heldigvis : noen ganger kan jeg puste lettet ut. (Og hvis det bare er min omtale som er googlebar så er det faktisk ikke mitt ansvar.)
Noe av det viktigste jeg gjør på bloggen er - hvis jeg (er så heldig ) finner en perle i bokvrimmelet å få denne fram i lyset. Ut til folket! ( Uten at det kan ha resultert i store salgstall, for hva fankern kan man forvente av en blogg med rundt regna i snittet 100 treff på en dag. Derav flere fra Russland og Korea. )
Tilbake til slakten. Eller de negative omtalene. (For hvordan definerer man slakt egentlig?) Hvem er jeg som rakker ned på en bok som en forfatter med all sannsynlighet har lagt sjela si i, eller i hvert fall har trodd på og ( får man jo tro selv om det ikke alltid virker slik ) jobba iherdig med. Har JEG noen moralsk rett til å drive på på den måten?
Men jeg må jo regne med at hvis forfatteren selv mener at han/hun/ hen har noe å bidra med – at han/hun/ hen tror at det han/hun/ hen skriver om har noe å gi unge lesere – så klarer han/ hun/ hen å heve seg over en negativ bloggomtale. (Kan jo legge til at jeg aldri har fått sure tilbakemeldinger fra noen forfattere. Oversettere derimot. (Sikkert helt fortjent.) ) Dessuten kan jo en dårlig omtalt forfatter trøste seg med at jeg ikke har noen formell kompetanse i litteratur, bare tre års høyskoleutdanning på bibliotekskolen anno 1979, og DEN gangen var i hvert fall ikke litteraturundervisninga mye å skryte av. (Ellers har jeg jo gjort ganske utførlig rede for dette under fanen Litt mer om meg. under headinga på bloggen.)
Dessuten : hvis noen ikke skulle tåle dårlig omtale av bøkene så får de heller prøve å skrive bedre. Og forlagene må gjøre en bedre jobb.
Her et bilde av den tradisjonsrike Kød og flæskehallen på Vesterbro hvor det drives slakt i ordets egentlig betydning, og forhåpentlig på høyt nivå hva kvalitet angår.
Et annet problem jeg ser er at jeg representerer – eller rettere sagt – jeg er offentlig ansatt på en statlig bedrift som tilrettelegger bøker for blinde, lesehemmede og andre som kan dokumentere at det trenger tilrettelagt litteratur på lyd og/ eller punkt. Til mitt forsvar kan jeg si at vi produserer ikke bare det jeg liker. Det hadde da virkelig tatt seg ut! Våre barne- og ungdomslånere skal ha tilgang til det samme som alle andre, også ... unnskyld uttrykket ... det som er dritt. Bøker det snakkes om og som kameraten din liker. Eller bøker som brukes i nasjonale lesekampanjer, slik som UPrisen.
(I tilfelle noen lurer og for å komme en hver misforståelse i forkjøpet: vi har også ansvar for den gode boka og den smale boka. De som blir lest av få, og som det noen ganger må jobbes med. De bøkene som fortjener de leserne som fortjener boka. Og de bøkene som mange ikke har hørt om. )
Til slutt:
Så lenge jeg gidder å blogge om bøker kommer jeg til å legge vekt på barne- og ungdomslitteratur, som tross alt er det jeg har minst ”ikkegreie” på. (Herregud: jeg kan jo ikke en gang alfabetiseringsreglene! Og katalogiseringa går jo uten kryss eller b-er. ) Jeg er et relativt engasjert menneske så er det noe jeg føler for å si så klarer jeg sjelden å la være.
Som vel de fleste har fått med seg har det vært en del oppmerksomhet rundt bokbloggere kontra litteraturanmeldere i den seinere tida, og kanskje aller seinest her. Eller forresten ikke, det kommer jo stadig nye innlegg med motforestillinger mot oss stakkars bokbloggere. (Akkurat som det skulle være verre med bokblogger enn med andre blogger, enten de er rosa, svarte eller matblogger. Og hvis noen synes de er dårlige så kan man jo bare la være å lese dem. ) Egentlig hadde jeg vel tenkt å bare la diskusjonen surre og gå uten å blande meg men så kunne jeg jo ( typisk meg ass) ikke unngå fristelsen til å ytre meg.
FORSKJELLEN MEN EN BOKBLOGGER OG EN LITTERATURKRITIKER
Men kanskje man først skulle gjøre et forsøk på å definere ulikhetene mellom en litteraturkritiker og en bokblogger eller litteraturblogger eller hva man nå kaller oss. Noen avisanmeldere ... uuups – det er jo også noen forskjeller mellom avisanmelderi og litteraturkritikk ( f. eks. i Vagant og Vinduet) men hvor lang skal egentlig denne bloggposten bli ... i hvert fall legger noen ut anmeldelsen sin på en blogg etter at den har vært trykket i avisa eller et tidsskrift, men da blir det kanskje mer en slags hybrid.
En bokblogger er altså en entusiast som på sin fritid skriver om bøker og legger det ut slik at alle kan lese det. Har jeg ikke en gang tidligere sagt at dagens bokbloggmiljø, der flere leser og kommenterer hverandres blogger kan sammenliknes med lesesirkeler, bare at de befinner seg i cyberspace.
”Jeg stortrives med å blogge om det jeg elsker, nemlig bøker. I starten begynte jeg å blogge fordi jeg ble så inspirert av å lese mine medbloggeres blogger. Jeg ville også dele mine leseopplevelser med de rundt meg og kanskje inspirere andre til å lese, så derav begynte jeg å blogge. ... Jeg har gjennom bloggen fått mange nye bekjentskaper og jeg blogger nå også for de det er veldig sosialt, men også for å bli en bedre leser og anmelder. Med det mener jeg at jeg vil bli flinkere til å uttrykke meg skriftlig om boken jeg leser, og bli mer reflektert som leser, sier hun.” (Bloggeren Isabella Danielsen.)
Bloggere KAN tillate seg visse friheter som aviskritikerne ikke kan, ( tull og fjas, digresjoner og annen moro) fordi hun/ han er sjefen og ikke har noen redaksjonell linje å forholde seg til. Rett og slett være litt småfrekke. En annen ting er jo hvor mange bloggere som benytter seg av denne muligheten. Én som gjør det er en av mine favoritter for tida, bloggeren Kafka på jobbet, som virkelig kan ha noen freske anslag, morsomt men kanskje ikke like sakelig alltid. (Og so what? )
Og nå burde jeg kanskje ha sagt noe om hvor interessante alle aviskritikker egentlig er og hvor lange handlingsreferater MÅ man lide seg igjennom før man kommer til ”den kritiske analysen” og HVOR nødvendig ER det med alle disse fremmedordene etc etc og hvor mange aviser MÅ anmelde den siste Doktor Proktor-boka når det anmeldes så lite barne- og ungdomsbøker ellers, men har en mistanke om at denne bloggposten blir lang nok som den er.
For å feie all mulig misforståelse til side: selvfølgelig trenger vi også kvalifisert litteraturkritikk med faglig tyngde. Barnebokkritikk.no er et slikt sted. Her er det opplyst om den faglige bakgrunnen til alle kritikerne. I hvert fall de fleste av dem har litteratur som universitets eller høgskolefag. Faktisk så skrev jeg en gang et innlegg om nødvendigheten av et høyt litteraturfaglig nivå på dette nettstedet.
ANDRE TYPER BOKBLOGGER
Det er flere folkebibliotek som har hevet seg på blogglinja, noen er riktig kjedelige, antakelig fordi bloggerne representerer biblioteket og ikke seg selv, men jeg skal nevne to hederlige unntak. Litterær puls er Deichmans bokblogg, og ut fra bibliotekarslagordet en hver bok du ikke har lest er en ny bok blogger bibliotekarene personlig og engasjert om bøker fra samlinga. Og så må vi ikke glemme bloggen 3 vise kvinner på Lom bibliotek som formidler litteraturglede og vitner om et i særklasse gjestfritt bibliotek hvor det ser ut som at de ansatte trives sammen og med lånerne sine.
HVEM?
Noe som forundrer og irriterer meg er at mange bokbloggere er anonyme. Hvem er de - og ikke minst – hvilke kvalifikasjoner har de? Jeg skulle jo tro at det er greit for leserne å vite hvem de har med å gjøre før de eventuelt tar seg bryderiet å lese en blogg. Derfor gjør jeg selv grundig rede for hvem jeg er og hva jeg eventuelt har å fare med. Ikke minst hvis jeg ”slakter” en bok ( hva nå egentlig en slakt er, det er jo tross alt ikke jakt og fiske vi snakker om) bør det være tydelig hvem som skriver bloggposten. (Debutanter lar jeg være å skrive om hvis jeg ikke har noe positivt å si om dem.) For hvem gidder vel å lese en blogg der alt er pakket pent inn i cellofan? (Det KAN nok også ha sine fordeler å være anonym, noe jeg muligens kommer inn på seinere i innlegget.)
FORLAGENE OG BLOGGENE
Så : hva ER egentlig problemet med alle disse bokbloggene? Litteraturkritikerne og bloggerne opererer jo på hver sine arenaer, eller kan vi kalle det litterære blomsterbed? Årsaken til alt spetakkelet rundt bokbloggene er så vidt jeg har skjønt at forlagene har oppdaget dem og benytter dem for alt de er verdt i markedsføringa. I sin frustrasjon over manglende anmeldelser – for eksempel av ungdomsbøker – har Cappelen Damm som kjent fått bloggere til å delta i ”bokbloggstafetter”. Og hvor uhildet blir innlegget da, liksom, når bloggeren FÅR boka, men dette har jeg skrevet til gangs om før.
Selv om jeg selv har takket nei til å blogge etter forlagenes pipe, er jeg likevel blitt sitert, både på forlagswebben, i forlagskataloger og som ”blurb”. Uten å ha blitt spurt. (Note to self : vær forsiktig med superlativene heretter!) Dette har jeg neppe noen mulighet til å forhindre.
Noen kritikere er til og med bekymret for om folk ( det bokkjøpende - og lesende publikum) kan skille mellom en bokblogg og en kvalifisert kritiker, men hvor dumme tror man da at folk er?
HABILITET
Og så var det der med habiliteten, da. Norge er et lite land, og mange i bokbransjen (forfattere, forlagsredaktører, formidlere og lesere) kjenner hverandre fra før. Ikke minst gjennom sosiale medier. Akkurat det gjelder like mye for kritikere som for bokbloggere. Det er vel grunn til å tro at kritikere ikke skriver om forfattere de kjenner, men hva ligger det i det å ”kjenne” noen? ( Pr. i dag er det et par forfattere hvis bøker jeg lar være å skrive noe om, uavhengig av hva jeg måtte mene om bøkene deres. )
TIL SLUTT
Én gang i året, når herværende blogg jubilerer, går jeg inn i meg selv og spør meg hva fankern jeg driver med, hvorfor og for hvem. Her kommer forsvarstalen nok en gang.
Siden jeg har lest så mye barne- og ungdomslitteratur i SÅ mange år ( tror ærlig talt ikke at mange her i landet har lest like mye som meg) mener jeg å ha litt peiling. Dette er en påstand, jeg har ingen formell kompetanse i litteratur ( noe jeg heller aldri har lagt skjul på, snarere tvert i mot), så man får ta det for det det er. Take it or leave it!
Som alle veit, det skrives svært lite om barne- og ungdomslitteratur, og jeg har selv glede av å lese andres blogger om b & u, og håper derfor at andre kan ha nytte av å lese det jeg skriver.
Det har også – i noen ( altfor få) tilfeller vært litt diskusjon etter noen av bloggpostene mine, noe som også har vært én intensjon med denne bloggen.
Å skrive om en bok gir hjelp til å bearbeide det jeg har lest, og siden en blogg er offentlig må jeg jo anstrenge meg litt for å gjøre det (så) skikkelig (jeg kan.) Og som Isabella sier, har jeg fått øvelse i så skrive.
Jeg har også gjennom bloggen kommet i kontakt med mange i samme bransje som meg selv, altså formidlere og andre brave kvinner og menn. Noen av dem har jeg også møtt i det virkelige liv. Skikkelig stas!
Og – noen ganger har jeg faktisk hatt det litt artig. Takk til google som har gitt meg denne muligheten!
Jeg har ærlig talt ikke tall på hvor mange bokblogger eller litteraturblogger - av varierende kvalitet, det skal sies, men også mange gode, det skal også sies - jeg har vært borti men det er neimen ikke få. Sammenliknet med bokanmelderne i avisene KAN bloggeren være friskere i tonen fordi bloggeren er uavhengig av avisenes redaksjonelle linje. Noen bloggere er sikkert også vel så gode skribenter.
ANONYM ELLER IKKE ANONYM
Mens avisanmeldelsene er signerte (det skulle bare mangle !) er mange blogger anonyme. KANSKJE det kan ha sine fordeler. Norge er et lite land, ”alle” som jobber med litteratur kjenner hverandre mer eller mindre, og da KAN det være vanskelig å kritisere boka til noen som du har hatt en koseprat med over rødvinsglasset på Aschehougs hagefest. ( Eller under bordet eller oppi sofaen men det var liksom ikke det som var poenget nå! ). Dessuten veit jo alle hvor følsomme forfattere – og forlagsredaktør - kan være. En anonym skribent (blogger) kan altså føle seg friere til å skrive hva de mener.
For min del er jeg jo alt annet enn anonym, det kan kanskje ha noe med min generasjon å gjøre (vi som tonte flagg og viste ansikt), kanskje det er min natur eller kanskje jeg rett og slett har ekshibisjonistiske trekk. For meg er det også naturlig å si litt om min bakgrunn slik at folk har en viss idé om hva de kan forvente seg av bloggen min. (Se punktet KVALITATIV SYNSING?)
Av samme grunn synes jeg at det kan være greit å vite litt om andre bloggeres bakgrunn, kompetanse etc. Men det er kanskje ikke så viktig når man tenker seg om; da jeg jobbet på Deichman deltok jeg på jevnlige barnebokmøter, og etter hvert lærte jeg hvilke av bibliotekarene som hadde noe å fare med, uavhengig av vedkommendes formelle kompetanse. Vi kjente også hverandres svakheter, for eksempel var R på Furuset særdeles svak for katter så hvis dette dyret forekom i boka måtte man – selv om R ellers var en habil ”bokvurderer” – være litt obs. Slik kan det også være med bloggere; etter å ha fulgt en blogg en stund finner du ut om bloggen ”passer for deg”. Noen bloggere lager dessuten ”lest i år-lister” eller en liste over bøker de liker spesielt godt. Dette gir også en viss pekepinn på hvorvidt bloggen er interessant for den enkelte leser.
VÅR TIDS LITTERÆRE SALONGER?
Bokbloggosfæren har kanskje til en viss grad erstattet lesesirkler? I hvert fall er den en slags litterær salong i cyberspace, noe selvfølgelig kommentarfeltet i høy grad muliggjør. Dessuten slipper vertinnen ( i som kjent langt sjeldnere grad verten) å tenke på servering. Til gjengjeld forsvinner den personlige kontakten. Men da slipper du i hvert fall å sitte og irritere deg over
lange handlingsreferater,
folk som blir fornærma hvis du sier noe negativt om vedkommendes litterære favoritter,
folk som heller vil snakke om gårdagens realityserie på TV,
om sine ektemenn og svigermødre,
ungene sine og bikkja si etc etc.
Eller som har dårlig smak. Altså i motsetning til deg.
LITTERATURBLOGGER SOM MARKEDSFØRING
Én (av flere) forfattere som har fått stor oppmerksomhet i bloggverdenen er Kristine Tofte, som forøvrig også blogger selv. Hos henne ser man også en liste over hvor boka hennes er anmeldt og det kommer jo tydelig fram at den har fått flere ”anmeldelser” i blogger enn i avisene. Derfor er det ikke rart at forlagene nå etter hvert retter sin oppmerksomhet mot bloggene.
For ikke lenge siden fikk jeg en mail fra CappelenDamm hvor jeg ble invitert til å melde meg på en bloggestafett på facebook, hvor altså flere bloggere skriver om den samme ungdomsboka etter tur. De som deltar på facebook har sikkert fått med seg at to – så vidt jeg husker – bøker allerede har blitt omtalt på dette sosiale nettstedet. (Jeg er ikke på facebook selv, men jobben er.) Og at nå også Aschehoug inviterer ”seriøse bloggere” (hva pokker de mener med det) til å motta bøker for anmeldelse er interessant. Dette er et tegn på at ”bok- bloggosfæren” er et forum forlagene tar alvorlig og hvor de ser et markedsføringspotensial.
Dette er ikke uproblematisk. Mens avisene mottar haugevis av bøker fra allverdens forlag er kulturredaktørene ”konge på haugen”. Det er DE som suverent bestemmer hvilke bøker som skal anmeldes og hvilke bøker de kan ignorere. (Og la ende opp som julegaver til slekt og venner). Forlagene kan bare håpe på det beste og bli så sure de bare vil. Men når Aschehoug nå ”søker etter seriøse bloggere som er interessert i å motta bøker for anmeldelse” KAN det være en fare for at BLOGGEREN vil føle visse følelsemessig forpliktelser overfor forlaget. ”Hei xxx, her kommer den siste boka til Endre Lund Eriksen. Håper du liker boka! Hilsen ZZZ.” Og det samme gjelder selvfølgelig også CappelenDamm. Selv om bloggerne skal ha fått beskjed om at de står HEEELT fritt til å skrive HVAAA de vil om bøkene de får tilsendt – og noen kanskje gjør det – er dette ingen garanti for leserne. Det er ikke usannsynlig at noen bloggere vil føle at forlaget kikker dem over skulderen, og neppe har alle guts til å overse dette ubehagelige faktum. Kan vi risikere at bloggosfæren, et til nå fritt og uavhengig forum blir omfavnet av forlagenes klamme grep?
I tilfelle noen lurer I:
Jeg svarte IKKE på henvendelsen fra CappelenDamm. Og kommer heller ikke til å melde meg til tjeneste hos Aschehoug. Og jeg har ingen ambisjoner om å være en ”seriøs blogger”. Tvert i mot vil jeg fortsette i samme rølpete stil! Dessuten ANMELDER jeg ikke bøkene, jeg BLOGGER om dem, subjektivt, usakelig og humøravhengig.
I tilfelle noen lurer II
Jeg prøver - etter fattig evne - å oppføre meg pent!
I tilfelle noen lurer III
på hvorfor jeg skriver "bokblogger" og "litteraturblogger" om hverandre og om hva som er forskjellen så er jeg jammen ikke sikker. På om det er noen forskjell.
