Vår ukjente historie

I mitt nærmiljø finnes det en bygning som er  godt gjemt mellom blokker og villaer på Hovseter. Det få vet er at dette en gang var barnehjem for blinde barn. (Åpnet 1956). Ikke fordi de var foreldreløse men fordi man mente at blinde barn hadde godt av å venne seg til et liv uten foreldre før de skulle begynne på blindeskole og bo på internat der. (Seinere ble dette en barnehage for blinde hvor også seende barn kunne gå. Bygningen har også huset en spesialskole i Steinerregi for psykisk utviklingshemmede barn og unge. Nå står den tom, uten at jeg veit noe om videre planer for huset.)

Før dette barnehjemmet ble etablert, var det til ”Østafor” i Østfold blinde barn ble sendt. Det skjedde fra 1924 til 1954.

Alt dette står det skrevet om i Tilbakeblikk; Blinde og svaksynte forteller av Jens Dietrichson. Forfatteren har lang erfaring med å undervise blinde og svaksynte, han er utdannet Cand. Polit med hovedfag i pedagogikk, og er i tillegg utdannet syns - og mobilitetspedagog. Boka er gitt ut på eget forlag; Veien videre, og må kalles et pionerarbeid. Det som gjør denne boka spesielt leseverdig er alle intervjuene med eldre blinde og svaksynte. De forteller om livet på blindeskole – og noen har også minner fra barnehjem. Dette er jo en generasjon som er i ferd med å forsvinne, så man kan trygt si at boka kom ut i  grevens tid.

En viktig informant er Tormod Prytz, som fra han var 4 år gammel bodde flere år på barnehjemmet ”Østafor”. På grunn av krigen tok det 7 år før han kom hjem igjen. Det var få som har gode minner fra tiden på barnehjemmene, hvor det kunne forekomme brutale avstraffelser og andre overgrep. Tormod mener selv at årsaken til at han ”har unngått en del bitterhet” var at han etterpå skrev et brev til Blindeforbundet for å orientere om situasjonen. Da han fikk greie på at Blindeforbundet ikke lenger drev stedet, rev han i stykker brevet. Men da hadde han ”fått skrevet det av seg”. S 35. Han er også stolt av at han klarte å overtale foreldrene til ikke å sende to yngre brødre som også er blinde til dette barnehjemmet.

Hvordan dette kunne skje? Hvorfor sendte foreldrene vekk sin små barn? Noen kunne være under 2 år gamle (!) En forklaring er at foreldrene ofte ble utsatt for hardt press, både fra autoriteter i Blindeforbundet , øyenleger og andre fagpersoner. (s 44).

SKOLEGANG FOR BLINDE

Først og fremst handler boka om blindeskolene, først Christiania Blindeinstitutt som ble åpnet 1861 ( over 100 år etter at Valentin Haüy opprettet den første skolen for blinde i Frankrike, og ca 35 år etter at Louis Braille oppfant blindeskriften da han var 15 år gammel), så Yrkesskole for blinde kvinner (1899) men mest om Dalen (1912 – 1975) ( i Trøndelag) , Tambartun ( ikke langt unna Dalen) ( 1975 – 1990) og Huseby offentlige skole for blinde på Hovseter i Oslo ( 1940 – 1992). Huseby var også en yrkesskole hvor det ble undervist i praktiske fag.

Her er inngangen til Huseby kompetansesenter, nå Statsped sydøst. Også i mitt nærmiljø.

Utenfor troner en byste av Jochum Nicolai Müller Johansen, som stiftet landets første skole for blinde.

I 1964 fikk også jenter anledning til å bo på Huseby. Da ble ”nedre internat” eller ”Pikebygget” ferdigstilt. Bygningen står tom i dag.

Flere forteller om hvordan det var å bo på skoleinternat langt vekk fra hjemmet med få muligheter til hjemreiser. Men mange av informantene har i hovedsak gode minner fra tida på blindeskolene. Boka tar også opp begivenheter under andre verdenskrig og hvordan denne innvirket på undervisningen av blinde.  Boka har også mye interessant stoff om sosialt og kulturelt liv og organisasjonsliv. Blant annet hadde en teatergruppe med synshemmede flere oppsetninger på 70 – tallet.

Vi får også en historisk gjennomgang av nedlegging av blindeskolene til fordel for  integrering til skoler i eget nærmiljø. Dette var på godt og vondt, og innebar ikke minst sosiale utfordringer som den eneste synshemmede i klassen. Ingen vil vel i dag argumentere for å sende 6 – åringer til internat langt fra familien, men blinde barn har mistet et fellesskap rundt punktskriften. De har ikke lenger lærere som er eksperter på punktskrift ( flere av lærerne på blindeskolene var selv blinde, noe som gjorde dem enda bedre kvalifisert til å undervise nybegynnere i punktskrift ) og avstand til folk med kompetanse er ofte stor.

Elevene er helt avhengige av dedikerte lærere – og ikke minst foreldre. Og dette kan jeg som jobber som barne- og ungdomsbibliotekar på NLB skrive under på. All honnør til de foreldrene som jobber hardt for at deres barn skal bli gode punktlesere og ha tilgang til de samme bøkene som deres medelever!

I slutten av boka kommer forfatteren med en bekymringsmelding om dagens situasjon. For tida skjer det store omstruktureringer i de institusjonene som har ansvar for spesialopplæringen. Flere fagstillinger har forsvunnet. Han slår også et slag for flere klassitrinnkurs for punktbrukere enn det som tilbys på kompetansetrene ( Huseby og Tambartun, nå Statped sydøst eller Midtnorge) i dag .

PUNKTBØKER FOR BARN

Min egen arbeidsplass, NLB, har et stort ansvar når det gjelder å tilby punktbøker tilpasset nivå og alder, og å finne rett bok til rett person. For å klare dette er vi helt avhengig av samarbeid med lærere og - ikke minst - foreldre. Vårt nye tiltak Punktklubben som er rettet mot barn i barnetrinnet har allerede gitt oss bedre oversikt over nivå og utfordringer til hvert enkelt barn enn det vi hadde før. (I alt er det under 50 punktskriftlesere i barneskolen i Norge i dag, så gruppa er ikke så stor.) De trykkemetoder vi bruker nå gjør det mulig å produsere litteraturen mye raskere enn før, og siden vi printer ut ”on demand” er det ikke lenger nødvendig å lagre bøkene.

Når elevene har klassekurs på Huseby .... unnskyld Statped sydøst – besøker de gjerne oss på NLB – og omvendt. Det er en unik anledning til å møte ungene personlig. Måtte vi fortsatt få den muligheten.

Tilbake til boka igjen. Boka har et unikt billedmateriale, layouten kunne kanskje ha vært proffere; sidene blir litt kompakte og jeg savner stikkordregister. Derimot har boka en rikholdig litteraturliste. Boka forteller en historie om noe de fleste vet svært lite om og burde være av interesse også for andre enn oss i ”bransjen”.

PS: emneordet "Blindeskrift" er egentlig utdatert. Den offisielle definisjonen er  "punktskrift" eller "braille".   

Dagens jubilant 2

Siden det er litt tørke på denne bloggen for tida tillater jeg meg den frihet å gå ut å stjæle fra andre. Siden jeg holdt på å glemme et visst jubileum i dag gjorde heldigvis Mirnesa meg oppmerksom på at det på denne dag er 103 år siden Louis Braille ble født!

Da er det bare å oppfordre forsamlingen til å lese og lære!

Ikke ta fra oss universalnøkkelen!

For noen år siden fikk jeg besøk på jobben av noen trivelige blinde ungdommer som var på en samling på Huseby kompetansesenter. (Det får jeg dessverre ikke så ofte siden slike samlinger bare er en gang i året.) Da de oppdaget hyllene våre med alle blindeskriftbøkene var de nesten ikke til å rikke derifra! Ikke så underlig siden dette kanskje var første gang de hadde anledning til å gjøre det som er en selvfølge for andre bibliotekbrukere. Da vi måtte flytte til nye lokaler i 2005 sendte vi av plasshensyn alle punktskriftbøkene til Nasjonalbiblioteket i Mo i Rana. Det er altså ikke lengre mulig for norske blinde å gå hyllelangs i et bibliotek. 1*

I boka Louis Brailles punktskrift – enkel og genial (Lisentia forlag på oppdrag av OUB, Offentlig utvalg for blindeskrift ) forteller en av bidragsyterne Marius Myklebust om da han som barn oppdaget biblioteket på Tambartun kompetansesenter i Melhus. Der hadde de også noen hyller med barnebøker. Han snek seg vekk fra undervisningen fordi "eg hadde ugjorte ting på biblioteket, og endeleg kunne eg få utforske det i fred, utan innblanding” . Siden forteller han overbevisende om hvordan de gode bøkene ( for eksempel Charlie og sjokoladefabrikken) var et viktig hjelpemiddel for å trene opp lesehastigheten. (Akkurat slike historier vi bibliotekarer elsker å høre!)

Her leser Marius en heller beskjeden tekst, nemlig undertegnedes visittkort.

Tone Mathisen forteller i sitt bidrag at hun

”fortsatt kan kjenne tyngden, lukten av bøkene og følelsen av å begynne på en ny spennende bok. En bok som kunne inneholde en hel verden. Det å ta opp boka opp av pakken fra biblioteket, snuse på den, ta den med og sette seg godt tilrette i en stol eller ute på gressplenen for å bli oppslukt av hemmelighetene nede på papiret, er noe som sitter i minnet for evig”.

(Med pakken mener nok Tone her de tunge kassene som fremdeles er i bruk.)

Bokas yngste bidragsyter, Mirnesa Balgic, forteller om hvordan hun etter hvert noe motstrebende fikk forståelse for punktskriftens betydning. (”Jeg kunne ikke forstå hvorfor ting skulle gjøre så mye vanskeligere enn de var. Min mening var da at jeg kunne bruke lydbøker til det aller meste”) Nå sier hun at ”punkskriften er en forutsetning for at framtida skal føles trygg for oss blinde”. Vi siterer den unge dame videre:

”Det hender at jeg spør meg selv hvor jeg hadde vært i dag om ikke Louis Braille hadde funnet opp sitt punktskriftsystem, og jeg ikke hadde fått lært det. Det er umulig å vite. Men det jeg vet helt sikkert er at jeg ikke hadde vært like langt som i dag. Jeg kan se framtiden min for meg, hva jeg ville gjøre og hvordan jeg vil gjøre det. Det er lite trolig at jeg ville kunne gjøre alt dette uten den fantastiske oppfinnelsen til Braille”

Her Mirnesa og hennes tidligere lærer i punktskrift på Huseby, Kari Brevik. Bildet er tatt på lanseringsfesten for boka, som selvfølgelig var på Louis Brailles fødselsdag. De samtaler om Mirnesas punktopplæring og hennes forhold til punktskrift gjennom årene. Dette var høydepunktet på lanseringa!

Både Marius, Mirnesa og Tone har vært integrert på vanlige skoler. (Tone som en av de første.) Men flere av bidragsyterne i boka gikk på blindeskole. Det kunne bety at de blei sendt på internat langt vekk fra familien i fra 7 – årsalderen. Dette høres brutalt ut i dag. Fordelen var at ungene hadde et fellesskap rundt punktskriften, og man ble dermed trigget og inspirert av hverandre.

Mangeårig lærer Randi Rusten skriver i sitt innlegg om hvor viktig det er for små blinde barn

”å etablere et personlig forhold til punktskriften før de har lært å tolke den, og før de har lært å bruke den som aktivt hjelpemiddel.”

Og da legger jeg jo til for min egen del at her kommer følebøkene inn. For blinde barn som ikke har den samme muligheten som seende til stadig å møte skriftspråket er følebøker uvurderlig.

Flere kommer også inn på bruken av data og leselist . En fantastisk oppfinnelse for blinde, som er en forlengelse av Brailles geniale system, men alle og enhver skjønner jo at lesing av en tekst på papir gir helt andre muligheter enn på en list. Noe som også blir poengtert i boka.

Jeg kan absolutt anbefale denne boka. Det er sikkert ting å sette fingeren på både hva redigering og layout angår, men mye interessant stoff om noe de færreste veit noe særlig om. Kan jo legge til at blant bidragsyterne er det flere ”tunge” aktører i punktskrift, blant annet Otto Prytz, Gunleik Bergrud (mangeårig lærer i blindeskrift), Pilar Menéndes som skriver om punktnoter etc.

1* Nå lager vi ikke lengre ferdige bøker i blindeskrift, alle de nye bøkene er på en server, hvor de godgjør seg til noen vil låne dem. Da sendes tekstfila til Norges blindeforbunds trykkeri som printer ut bøkene i hefter og sender dem direkte til låneren for hvert utlån. Etterpå kan lånerne velge om de vil beholde bøkene – noe blinde til nå bare har hatt begrensede muligheter til. Det er også lettere å ta med seg et hefte eller to i veska, på banen etc, enn de gamle svære punktbøkene!

PS: Her bruker jeg punkt og blindeskrift om hverandre men på NLB er det punktskrift som er den offisielle betegnelsen.

"Jeg blir alltid glad for bilder, for de er så sjeldne"

Når vi snakker om bøker med taktile bilder (følebøker) er det mest bøker for barn vi tenker på. Da jeg oppdaget boka Andungen og jeg (jul) av Emilie Christensen, en bok som egner seg best for eldre lesere, fikk jeg fryktelig lyst til å lage en blindeskriftutgave med taktile bilder – siden de få illustrasjonene som er med er såpass viktige for teksten. Vår ellers erfarne sjef for blindeskriftavdelingen var skeptisk, ikke primært på grunn av bildene men på grunn av det spesielle oppsettet, ofte med tekst langt ned på sidene. Som hun mente ville vanskeliggjøre lesningen for blinde fordi de leser... ja herregud, alle veit jo at blindeskriftlesere leser med fingrene.

Siden ba jeg en ansatt på Huseby kompetansesenter, som er veldig opptatt av taktile bilder for blinde om å se på boka. Hun tente med en gang og oppmuntret meg til å satse på denne boka! Else-Karin Henriksen på Tambartun tok saken og jeg synes at resultatet er blitt glimrende!

Så da kan vi jo se på noen bilder:
Her har vi originalen sammen med den taktile utgaven. På omslaget på originalutgaven ser vi bare hodet til andungen stikke fram fra høyre mens i den taktile utgaven ser vi en and i sin helhet. Jeg regner med at det er en løsning som er valgt fordi det kan være vanskelig å oppfatte at det er en andunge bare hvis halsen og hodet er tatt med. Skyggen på originalen ( av andungen ) er vanskelig å få fram taktilt.

I motsetning til vanlige blindeskriftbøker ( som er ganske svære bind i folieformat) er denne boka liten og lett og går ned i en ikke altfor liten veske. Og akkurat det er en fin ting, siden blindeskriftbøker er ganske uhåndterlige saker. Derfor egner boka seg også som gavebok.

Og under ser dere originalillustrasjonene sammen med den taktile utgaven. Litt forenklet slik at figurene skal komme klart fram. (Jeg har valgt juletreet MED skrift fra Tambartunutgaven.)





(Det nederste bildet er litt uklart dessverre. (Barnebokinstituttet får se å gjøre noe med lysforholdene. )

Men det som betyr noe er jo hva selve målgruppa mener. Først S.. 16 år. Hun sier blant annet:

”Den var jo kjempesøt! Vi har om lyrikk på skolen nå, så jeg tok den med og leste den høyt for klassen, de likte den også, og vi fikk oss en fin diskusjon om tolkningen av den. ... Jeg er glad det er med bilder, for de er jo så viktige i forhold til teksten"

Og så sier hun noe viktig som jeg vil utheve:

”Jeg blir alltid glad for bilder, for de er så sjeldne”

Mens vi seende blir bombardert med bilder hvor vi enn snur og vender oss, er de for blinde en sjelden glede! Jeg spurte også om hun syntes at oppsettet var vanskelig å lese. (Nå kan det kanskje tillegges at S... er en svært habil punktleser).

”Nei, jeg syns ikke teksten er vanskelig å lese. Jeg syntes det var et stilig oppsett. Det er gøy å se hvordan forfatteren bruker linjedelingen og oppsettet som virkemiddel”

Det kommer vel litt dårlig fram på bildene men det er blitt tatt NOEN grep for å tilpasse teksten til blindeskriftbrukere. Men at hovedintensjonen er oppnådd kan I.. bevitne:

”Guri malla, denne boka gjorde meg skikkelig vemodigrørt nå i juleinnspurten :-) Virkelig en barnebok for voksne, det der. Syns også det fungerte bra med oppsettet og de taktile tegningene. Det hadde ikke blitt den samme opplevelsen om all teksten var komprimert. For makan til å legge inn talende pauser i ei bok har jeg aldri vært borti før!”

M... også han en erfaren blindeskriftleser “ brukte 25 minutter med å le, tenke, få ein ØRLITEN klump i halsen - og kose meg med denne fantastiske boka” :

“Fine og kule illustrasjonar, nesten litt tegneserieaktig - TRUR eg... Eg har jo aldri sett ein tegneserie... Men, eg har alikevel LEST ein del tegneseriar. Enten via scanner, eller fått opplest av andre. I Andungen og jeg, står det veldig mykje mellom linjene. Illustrasjonane er der; dei er ikkje avgjerande nødvendige for teksten, men dei gjer teksten bedre, og meir underhaldande! Det å få lese denne boka var ei stor oppleving for meg! Forskjellen mellom denne bildeboka og ein teikneserie er, slik eg ser det, at her var det mykje mellom linjene i teksten, medan i teikneseriane blir det bildene vi må gjette oss til. Både denne boka, og teikneseriar, er opplevingar som er verdt å få med seg!”

Og apropos tegneserier for blinde; er det virkelig en jobb å gjøre! Her ett kanskje ikke helt vellykka fransk forsøk!

Litt tilbake til "Andungen" igjen: Siden blindeskriftbøker er såpass uhåndterlige (tar stor plass) og dessuten dyre å kjøpe er det ikke vanlig at blinde har så mange punktbøker selv. Andungen og jeg derimot har et slikt format at det er en fin ha- selv-bok.

PS: her bruker jeg begrepene punkt- og blindeskrift om hverandre, men det betyr altså det samme. Braille kunne jeg også ha brukt men det er ikke så vanlig i Norge.

PS 2 : I tilfelle noen nå skulle lure: jeg HAR for sikkerhets skyld bedt om tillatelse til å gjengi bildene!

Ikke gå inn i verkstedet, Louis!

I anledning Louis Braille-året er det kommet ut nok en bok eller mer presist en essay-samling om skriftspråket i sin alminnelighet og blindeskrift/ punktskrift/ braille (kjært navn har mange barn eller var det kanskje omvendt, men i Norge blir punkt(skrift) og blindeskrift brukt om hverandre) . Boka heter Bare røre, ikke se. Om Louis Braille, språk og skrift. og det er Norsk lyd- og blindeskriftbibliotek som har tatt initiativ til utgivelsen. Av bidragsyterne er det flest seende men også et par punktskriftbrukere. Siden forlaget ikke har greid å ta med hvem som bidrar kan vi jo nevne noen her:

• Otto Prytz (Leder av Offentlig utvalg for blindeskrift (OUB) som dessverre ikke har fått seg noen web-side ennå, kommer nok); ”Ikke ta universalnøkkelen fra oss”
• Eivind Knudsen, som er Norges første blinde jurist, noe det absolutt står respekt av, dere kan jo tenke dere sjæl; ”For egen maskin”
• Vår alles Syphilia Morgenstierne med ”Den skadelige skriftkulturen” , som vanlig med et litt skjevt blikk altså,
• Lise Männikkö, som som kjent tidligere i år har skrevet en barnebok om Louis Braille skriver ”I lyset bak mørket” som rett og slett handler om Louis Brailles liv og kamp for punktskriften.
• Men jeg tror jeg spesielt vil fremheve skriveleirforfatter Simon Strangers bidrag. Tittelen er ganske så tørr: ”Om Louis Braille og punktskriftens historie” , men den er skrevet med stor innlevelse, helt fra den skjebnesvangre dagen Lille Louis gikk inn i farens verksted og stakk seg i øyet med sylen

(Ikke gå inn i verkstedet, Louis!)

til bruken av blindeskrift i dag. Dette essayet er på bare seks og en halv side men noe av det mest rørende jeg kan huske å ha lest om Louis Braille og blindeskriften.

Litt morsomt er det også da Simon forteller om sin redsel da han for første gang fikk bind foran øynene og skulle bli ledsaget av sin medskriveleirforfatter Mikkel Bugge på NLB ett år før den andre skriveleiren for synshemmet ungdom. Vi hadde det første møtet med et MEGET kort ledsagerkurs ved undertegnede. (Ha ha, akkurat som om JEG har noe greie på ledsaging!)

Jeg vil også fremheve mine kollegaer Kari Rudjord og Mats Køber som har tatt initiativet til boka og jobbet som noen helter med redaktørarbeidet! Boka finnes i tre utgaver, i blindeskrift, på lyd og en trykt utgave som er ”tilrettelagt for seende”.

Jeg vil anbefale alle å skaffe seg boka før opplaget rives vekk.

”Vi læs alt”

Da jeg var på den allerede omtalte konferansen på Tambartun var ikke uventet et av temaene at alt for lite informasjon kommer i blindeskrift. Derfor er det ikke så rart at punkt/blindeskrift/ braille (kjært barn har mange navn) nesten uansett blir mottatt med positiv overraskelse blant punktlesere, og som en punktleser på konferansen sa; til og med regninger i punkt blir mottatt med en viss glede! Han kunne også ha tenkt seg å få en og annen reklame i postkassa i blindeskrift. (Heretter skal jeg slutte klage så fælt over alle reklamen jeg får!).

Går du på restaurant med blinde og restauranten SKULLE ha en meny i blindeskrift – ikke regn med å få bestilt noe som helst selv før ditt følge har lest HELE menyen fra forrettene til hele vinkartet. Jeg har vært på Peppez pizza på Aker brygge sammen med en gjeng ungdommer. Peppes har meny i blindeskrift, og gjett om ungdommene ble begeistra! (Sist vi var der hadde de riktignok bare fire punktskriftmenyer. Peppes får skjerpe seg! Og det samme kan man jo si om del fleste andre restauranter!)

Jeg veit om en blind dame som digger et spesielt parfymeri fordi de har punktmerking på produktene. Hun forteller at hun helst ikke å gå ut derfra før hun har vært gjennom hele butikken.

Så når en punktleser kommer over noe på blindeskrift så ”læs de alt” ! En deltaker på den samme konferansen påsto at han i ren og skjær glede over å få punktmerking på hodepinetablettemballasjen bare ”BØTTET inn” tabletter! (Sikkert litt overdrevent, men dere skjønte vel poenget!)

Og vi fikk høre om skoleeleven som etter at han for første gang fikk karakterkortet i blindeskrift, jublet over at endelig kunne han lese karakterene sine før foreldrene!
(Men vi fikk jo også høre om blinde skoleelever som måtte vente med å gjøre lekser til foreldrene kom hjem fordi lekseplanen var på ”vanlig” skrift!)

Louis Braille, blindeskriftens ”far” kjempet hardt og ofret helsa si for dette skriftspråket. Er det for mye forlangt at vi med de teknologiske mulighetene som finnes i dag følger opp slik at også blinde får tilgang til den informasjonen vi andre tar som en selvfølge! Parolen må bli : skrifta for alle!

Og da kan det jo til slutt passe å spille sangen Merci Louis, laget og framført av den blinde musikeren Terry Kelly. (Noe sier meg at denne websida ikke er av de mest leselistvennlige). Teksten her. NB: fikk ikke spilt sangen på Firefox på Macen men Safari var mer samarbeidsvillig. Explorer på jobb-PC-en gikk også greit! Og gudene veit hvor tilgjengelig denne er på leselist!

Hveeeem har bursdag i daaaaag!

Siden det i dag er 200 år siden denne store franskmanns fødsel viser vi en YouTube- video om hans liv og hans kamp for blindeskriften. (Dessverre uten tale.) Dessuten litt om forholdene for blinde før, og om bruk av blindeskrift i dag. Og litt om en annen stor franskmann, Valentin Haüy som åpnet verdens første skole for blinde i 1784. Lyden som er lagt på videoen skal nok vise oss seende hvordan verden kan oppfattes for en blind.

Så et eksempel på bruk av blindeskrift i dag. Her om et prosjekt i Portland, Oregon hvor det ble klistret opp tekster i blindeskrift på mer eller mindre strategiske steder. Og her litt om prosjektet på YouTube. Først ser vi printeren som printer ut selvklebende blindeskrift. Og etterpå kommer bilder av tekstene klistret opp rundt omkring i Portland fulgt av en tekst i svartskrift, BRAILLE GRAFITTI. (”Svartskrift” er det motsatte av ”punktskrift” eller ”blindeskrift”). Hensikten er at seende da kan gjøre punktbrukeren oppmerksom på disse tekstene. Ellers ville nok en blind hatt problemer med å finne ”graffitien”. Hvor god eller dårlig idé dette er kan sikkert diskuteres i det vide og det breiale, men garantert godt ment.

Paroler for dagen:

• Lenge leve blindeskriften!
• Lenge leve blindeskriftlesere i alle land!
• Lenge leve Louis Braille!
• Og : siden franskmennene var et foregangsland for utdanning av blinde, og dermed gjorde det mulig for unge Louis å skape denne geniale skriften, riktig nok ikke uten en viss motstand : Vive la France!

Dessuten : i anledning dette store jubileet får alle denne bloggens lesere et gratis punktskriftalfabet i posten. (Selvfølgelig i taktil utgave!) Et tilbud du ikke KAN si nei til!

Vi klarte det!

5 dager før boka kommer i bokhandelen greide vi å få Harry Potter Den Aller Siste Og Takk Og Pris For Det ferdig i blindeskrift! Boka er på 12 bind og sendes i disse dager til tre glade punktlesere!

Nei, det er ikke takket være magi, men hardt arbeid. Takk til teksbehandleren, trykkeren og bokbinderen.

Og til forlaget som nok en gang viste oss tilliten verdig og lot oss få de filene vi trengte for å få dette til.

Lenge leve den digitale teknologien!
Lenge leve Louis Braille!

Ren tekst

Ja, jeg veit nok hva du tenker på nå. Men jeg snakker om blindeskrift. Kan ikke tenke meg en "renere" tekst. Det var Louis Braille som oppfant blindeskriften og hans utrettelige kamp for denne geniale oppfinnelsen er litt av en historie. Derfor passer det fint å legge ut denne bloggposten i dag siden det er Louis Brailles bursdag!

Punktskrift KAN leses med blotte øyet for de som ser, men vitsen er jo at man skal føle med fingertuppen. En trenet punktleser vil altså få inn teksten via fingertuppen til hjernen eller hjertet. (I overført betydning hva hjertet angår). For en seende som leser trykte bokstaver via øyet til de allerede nevnte organer. Men for den seende med en del distraksjoner som kan påvirke opplevelsen av teksten. En trykt tekst kan ha et utall forskjellige fonter, bokstavene ulike størrelse, farger og sjatteringer. Og så kan jo bøkene være illustrert og ha all slags forskjellig utstyr, layout, vignetter og you name it. Alt dette bidrar til å påvirke opplevelsen av teksten.

Når det derimot gjelder blindeskriften er det ingenting som påvirker leseren annet enn teksten. Da er det bare leseren og forfatteren og INGEN ANDRE forstyrrende ledd. Ja bortsett fra varme, kulde, fuglesang og andre lyder, humør og dagsform selvfølgelig. Og leserens tidlige erfaringer og alt det der, resepsjonsteori heter det vel. Sånn vil det jo alltid være så lenge det er levende mennesker som sitter og leser. (Roboter som leser punktskrift liksom? Jaja ikke for det, noen bøker er jo så dårlige at de kanskje burde overlates til roboter. En ide for en SF-roman? )

Man kan produsere hva som helst i punkt uten å betale for det. Loven om opphavsrett kan bare gå og legge seg! Og en tekst er en tekst, ingen fancy utstyr derigården, nei! (Akkurat som boka blir bedre av å bli stasha opp!) Forfattere burde digge denne skrifttypen! Og blindeskrift går gratis i posten over hele verden. Så for blindeskriften gjelder det gamle anarkistslagordet fred, frihet og alt gratis! Eller for å si det med Dario Fo: Vi betaler ikke!

Har du aldri sett en punktbok sier du? Da kan du komme til oss og ta deg en titt! Gratis adgang! Du kan til og med få et gratis punktskriftalfabet som souvenir ! Og er du i Rana kan du ta deg en tur langt inn i fjellet hvor de fleste blindeskiftbøkene våre nå er plassert. Det eneste dumme med punkt er at det er plasskrevende. Den største Harry Potter-boka er i 15 bind! Men fjell er det nok av her i landet!

Enda litt mer folkeopplysning: visste du at blinde har leselist med punktskrift på laptoppene sine? Ganske listig, hva! Derfor kan blinde også lese web-sider. Men dessverre er ikke alle nettesteder like enkle å lese på list.

Visste du forresten at det bare er ca 500 punktlesere her i landet. I grunnskolen ca 50. Så det er et eksklusivt selskap vi har med å gjøre. Alle forfattere burde se det som en ære å få sine bøker produsert på punkt, selv om de ikke tjener en damned shit på det!

APPENDIKS: Jeg har ikke selv møtt Louis Brailles, det hadde jo vært en sensasjon hinsides alle logiske og fysiske lover men jeg har besøkt hans grav!

APPENDIKS 2: Som du sikkert har oppdaga snakker jeg noen ganger om punktskrift og noen ganger om blindeskrift. Det er det samme men ifølge Offentlig utvalg for blindeskrift (OUB) er den offisielle betegnelsen blindeskrift.

Louis Brailles grav

Ha! Jeg har funnet Louis Brailles grav! Paa Pantheon, som er gravstedet til alle store franske menn. Ja, jeg sier menn, men det hviler i alle fall en kvinne der ogsaa, nemlig Marie Qurie. (Naar jeg kommer hjem skal jeg finne ut hvilke andre kvinner som maatte ha glede av aa ligge sammen med alle disse store menn. I den grad de skulle ha noen glede av det, haha)

Louis Braille har jo ikke skrevet noen boeker, men det vqr han som gjorde det mulig for blinde aa lese boeker; egentlig ville man den gqngen qt blinde skulle lese vanlig skrift i relieff, selv om det er atskillig vanskeligere aa lese. Louis ble foedt i fattige kaar, men stedets prest fant ut at han var saapass begavet at Louis ble sendt til en blindeskole i Paris. Siden ble han ogsaa laerer der. Han fikk ikke lov til aa utvikle sin idee med punktskrift paa grunn av noen stygge intrigerier saa hqn maatte faktisk jobbe med sin fantstiske oppfinnelse i smug! Siden kom det en ny rektor paa skolen som ga hqm frie hender! Velsigne alle slike sjefer; enten naa det var fordi hqn ikke gadd aa bry seg eller fordi han faktisk saa det store i denne oppfinnelsen!

Louis doede av tuberkulose og rakk ikke aa motta den franske aeresmedalje som han var tiltenkt! Men han fikk altsaa sin grav i Phanteon! Og det har han jo jammen fortjent. Dette maatte da bli en fantastisk film! Holloywood burde ha kastet seg over historien for lengst! eller enda bedre hadde det jo vaert hvis Franskmennene selv tok saken i egne hender!

Hvorfor sitter jeg og skriver dette her i Paris med et fransk tastatur, hvor "q" er der jeg er vant til aa finne "a" og omvendt! Selvfoelgelig fordi denne utmerkede internettcafeen befinner seg like ved Phanteon! Jada, jeg vet det er litt barnslig men so what?

Foelg med: naar jeg kommer hjem legger jeg ut masse linker og diverse!

Da Louis hqdde sin foedselsdag skrev selveste google logoen sin i braille!

PS: den mannen som satt i skranken i dag var baade soet og blid!