fredag, november 22, 2013

Tøffe jenter

Den nederlandske forfatteren Guus Kuijer fikk den prestisjefylte ALMA-prisen i 2012. Når man har lest Sammen for alltid (Cappelen Damm 2013) er det ikke vanskelig å skjønne hvorfor.

Hovedpersonen er en 11 år gammel jente, Polleke, som bor i et så kalt flerkulturelt strøk. Hun er kjæreste med en tyrkisk gutt, Mimo, men foreldrene hans setter en stopper for dette siden de har andre planer for framtida hans, noe Polleke har problemer med å akseptere. Hun har også en venninne, Caro, som betyr mye for henne – og omvendt. Andre viktige personer i hennes liv er besteforeldrene, som gir henne mye varme.

Moren er skilt fra ”den innviklede pappaen min”, Spike, en noe tvilsom og uansvarlig type, og som sitter i fengsel i en periode i boka. Polleke er glad i faren men lærer seg etter hvert at hun har rett til å prioritere sine egne behov foran hans.

Dette er ikke noen omfangsrik bok, litt over 90 sider og i lite format, men forfatteren makter å si svært mye med få ord. Boka er morsom, varm og poetisk uten å bli verken høyttravende eller affektert. Kan vel legge til at dette er en jegfortelling. Og apropos poesi, boka er også en hyllest til poesien.

Og sånn apropos et tidligere blogginnlegg om ”Homoeventyr”; forfatteren viser også at det er andre måter å leve sammen på enn i den hellige heterofile kjernefamilien. Dette er forfatterens første bok på norsk, og det er bare å håpe på flere! Hører dere Cappelen Damm - og alle andre forlag!

Her et bilde av tidligere omtalte prisutdeling, den sv kronprinsessen  til høyre. Det litt Tommy og Annicka-like paret helt til høyre har jeg ikke peiling på hvem er, men alle ser riktig glade og fornøyde ut. Fattas bara annat!
Kan jo også nevne at Arne Svingen er ute med en ny barnebok, den ørtende for året, eller i hvert fall den 10. Boka heter Verdens farligste gjeng – som viser seg å ikke være farligere enn at de alltid må hjem til middag, uansett hvilke utfordringer de måtte møte. En småkoselig sak med humor på ungas premisser, hvor det er ei jente som viser seg som den tøffeste. Og der fikk vi nok en tøff jente i barnelitteraturen for dem som er opptatt av det. Og det er jo noen. Spenstige illustrasjoner og layout følger opp.

Indiana Jones?

Samlaget sammenlikner Kameljegeren av Tore Kvæven med Indiana Jones. Hvoromaltinger så er handlinga i eksotiske strøk, nemlig i ørkenen. Egyptiske guder og gjenferd av prestinner er også med. Bare en mumie som mangler.

Av de som ellers er med kan nevnes to søsken, Lisa og lillebroren Øysten, deres bestefar som er kameljeger, og siden komme nok en kameljeger til, en litt eksentrisk engelsk lord. (!) I tillegg diverse skurker, derav gravrøvere som de verste.

Boka betinger at leseren er med på forfatterens påfunn, gamlingene er altså på jakt etter selvdøde (!) kameler som har tørket i ørkensanden ( bestefaren på en motorsykkel med tilhenger og plass til begge barnebarna) og som de selger i dyre dommer til kanelindustrien (sic). Kan jo også nevne den litt artige villhunden Tam.

Det er en god del forfølgelsesscener i boka, som kanskje kan være spennende for unge lesere, selv om man som voksen leser kan si at forfatteren finner litt lettvinte løsninger på farlige situasjoner. Det blir aldri riktig skummelt – noe som muligens er hensikten. Språket er godt, og boka er småhumoristisk med en småtrivelig grunntone. Dette er forfatterens første barnebok og kan være vel verdt å følge videre i tilfelle flere utgivelser. Kvæven har før skrevet én voksenbok mens dette er hans første for barn.

Det er jo også litt fristende å sammenlikne denne boka med Erna Oslands Den uendelege reisa, også denne om et barnebarn som er med bestefar til Egypt, og med Egyptisk mytologi som et element i handlinga. Kanskje litt rått parti å sammenlikne med sjølvaste Osland, men dette ER jo noe helt annet da. Akkurat den boka har jeg tidligere blogget om her.

onsdag, november 13, 2013

Og så litt fotball - igjen

Samtidig kan man jo spørre seg hvor mange fotballbøker denne nasjonen egentlig trenger, men i lesemotivasjonens tjeneste er muligens behovet uendelig!

MARADONA

Maradonas magi av Arild Stavrum er første bok i nok en serie. For de helt uvitende udi fotball kan jeg opplyse om at forfatteren er forhenværende profilert fotballspiller og siden trener. Intrigen – i den grad det er noen – er at Mikke, 13 år, og to kamerater – alle spillere i et småguttelag med stort forbedringspotensiale – er med fedrene på cruise – dette i forbindelse med deres 40 – årsdag.

  • I ei sjappe kommer de over et kapteinsbind som kan ha tilhørt Maradona, og når Mikke får på seg dette forbedrer han sine fotballkunnskaper dramatisk. Derav tittelen Maradonas magi.
  • Gutta lager også en film, med Mikke og Kari Hola, som Mikke er forelsket i – i ledende roller.
  • Og så er det altså denne forelskelsen i Kari Hola, som heller aldri hever seg over det trivielle.
  • Bokas skurk er en spiss på motstanderlaget, Sondre Goma.
Kanskje forfatteren skulle ha satset litt mer på sine fotballkunnskaper, og lagt inn noen heftige kampskildringer.

GUTTETUR TIL BARCA

Journalisten Tom Stalsberg har sammen med sønnen tatt seg en tur til Barcelona for å se Barcelona in action, laget som alle veit – eller hvis ikke får vite nå – har tidas mest profilerte fotballspiller, Messi, i stallen. Boka heter Jakten på Messi, og er en skildring av en guttetur – far og sønn – hvori opptatt mye fotballpreik, også om andre fotballspillere – som for eksempel George Best som døde i 2005, og om annet vedrørende fotball, for eksempel om det er mulig i Norge å fostre en fotballspiller av Messis kaliber. Boka skjemmes av litt mye utenompreik som med fordel kunne ha vært strøket. For eksempel hvor dumme alle de andre passasjerene i sikkerhetskøen er, hvor ( alt for ) mye håndbagasje de tar med, etc. Hva far og sønn kjøper i supporterbutikken er neppe heller av interesse for allmennheten, selv om ”vår venn Anne” sikkert ble glad for badekarendene i Barcelonas farger. Og så var det da voldsomt til mye brusdrikking på far og sønn?!
Her et fotografi av en ung ukjent norsk fotballspiller i ensom majestet på løkka. Kan det slumpe seg slik til at han blir Norges svar på Messi? (Foto: gjett hvem!)

FOTBALLENS PROBLEMATISKE SIDER

Nei, da vil jeg heller slå et slag for Motstanderne, den første boka i serien Fans av de svenske forfatterne Arne Norlin og Andreas Palmaer.

Arne Norlin har tidligere skrevet to artige bøker om Fotballklubben Stjernen (den første av dem PÅ Cappelen 1996) , to riktige artige fotballbøker hvor moralen er at alle skal med.

I denne serien er det mer alvor. Vi møter 12 - åringene Tove og Noel. Toves far er profesjonell fotballspiller som nå avslutter karrieren i AIK og Noel heier på Hammarby, slik som storebroren. Dette er to rivaliserende lag som begge holder til på Södermalm i Stockholm. Boka tar opp de mindre heldige sider ved fotballen, som fotballpøbling av verste sort. Forholdene er så knallharde at Noel ikke tør å møte Tove annet enn i smug av redsel for represalier.

Personskildringene er gode og vi føler virkelig med de to hovedpersonene. Dette er en bok med ”11-mann-takter” . Og for dem som ikke husker - eller ikke er gamle nok for å huske denne serien - kan jeg bare henvise til Sverre Henmoes utmerkede Barnebokminne.

All ære til det lille forlaget Mangschou som har oversatt denne serien til norsk. Alle folkebibliotek i dette land: kjøp! (Hvis dere skulle ha noen grunker igjen på bokbudsjettet og ennå ikke har gjort det!)

mandag, november 04, 2013

Homoeventyr

Jeg regner med at alle lesere av denne bloggen nå har fått med seg alt rabalderet rundt en gammel tweet kreert av vår nye likestillingsminister (!) Solveig Horne i 2010. Og når en likestillingsminister
«Lurer på om det er helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn?»
kan det jo være grunn til bekymring. Kan jo også legge ut linken til Bjarte Hjelmelands og Eskild Pedersens humørfylte ”homoeventyr”, som de skrev som en kommentar til fr. Hornes utspill. Kanskje ikke helt stø på eventyrsjangeren, men riktig så artig!

Selv ble jeg jo litt bekymra over min egen barnelitteraturkompetanse. Hva FANDEN mente likestillingsministeren egentlig med ”homoeventyr”? Hvilke bøker siktet hun til? Etter litt frenetisk søking i Deichmans base kom jeg fram til følgende tre billedbøker:
  • Malins mamma gifter seg med Lisa av Anette Lundborg og Mimmi Tollerup-Grkovic Ublu Tuba Forlag 2003
  • Lille-Zlatan og kule onkel Tommy av Pija Lindenbaum. Damm 2007.
  • Drømmeprinsen av Justyna Nyka (Mangschou 2010)
Dette fikk jeg like etterpå bekreftet da Majorstuen filial la ut et bilde av sin lille utstilling på facebook.

Jeg skred til verket, bestilte alle ”homoeventyrene” og hentet dem på Majorstua filial.

Og benyttet selvfølgelig anledningen til å fotografere den sagnomsuste utstillingen, med den fargerike plakaten: 

NYSGJERRIG PÅ HOMOEVENTYRENE ALLE SNAKKER OM? 
HER ER DE!

På 70 – tallet kom jeg over en dansk barnebok med fotografier i sort hvitt. Jeg husker verken forfatter eller tittel, og til min uendelige irritasjon har jeg ikke klart å finne bibliografiske opplysninger på nettet heller. Boka gikk rett inn i en trend på denne tida, oppfordret av barnehagenes behov produserte danske forlag den ene temaboka etter den andre av typen "Rikkes mor er smed", om "skraldemænd" og andre hederlige yrker, om ulike funksjonshemminger, om å gå til tannlegen etc etc. Den ene boka mer pedagogisk enn den andre.

Boka handler om ei jente, rundt 5 år, som bor sammen med sin biologiske far og dennes mann. Vi følger dem gjennom dagliglivet, og vi møter også den biologiske mor etc etc. Så skjer det altså: en dag har den lille familien vært i vaskeriet, fedrene holder rundt hverandre og drar i tralla med klesvaksen. Det kommer en sterk reaksjon fra en forbipasserende ( selvfølgelig eldre) dame, jentungen begynner å gråte, og gutta må trøste og forklare.

Ikke tvil om at hensikten er den beste, men hvorfor er det nødvendig å presentere homofobiske holdninger for små barn, som etter mine erfaringer er åpne og fordomsfrie? 

Malins mamma gifter seg med Lisa av Anette Lundborg og Mimmi Tollerup-Grkovic kom ut første gang på svensk i 1999, altså for 14 år siden. Mon om ikke tida har gått litt fra den også?

Boka gjør greit rede for lesbisk samliv og vielsen, Malin har også god kontakt med sin biologiske far, vi får vite hvordan lesbiske (kan) få(r) barn ( her kunstig befruktning) vi ser en illustrasjon av et syltetøyglass med ”Malin-Frø”, eller ”spesielle små babyfrø som finnes hos pappaen”, Lisa er også blitt gravid med Malins pappas kjæreste, og Malin skal altså bli storesøster, noe hun gleder seg til.

Bilde av Malin-Frø i et glass
 Ikke noe mesterverk dette heller, verken litterært eller illustrasjonsmessige, men en helt grei temabok med en viss varme.
  • Er dette boka å ty til hvis noen av ungene i barnehagen har to ”likekjønnede” foreldre?
  • Eller : er lesbiske/ homofile foreldre virkelig noe så spesielt at det er nødvendig å lage en temabok om det? Hvis en velmenende voksen setter seg ned og leser en bok som bare handler om det å bo sammen med to mødre ( eller fedre), kan ikke da dette gi ungene inntrykk av at lesbisk (eller homofilt) samliv er noe helt bemerkelsesverdig i motsetning til heterofilt? Hvilke signaler gir det til ungene?
Drømmeprinsen med særdeles vakre illustrasjoner og tekst av Justyna Nyka er den boka på lista som kommer nærmest opp til ”eventyr”, her er et klassisk tema vi ofte finner der; faren vil at prinsessen skal gifte seg, men ingen frier finner nåde for hennes blikk. Kongen blir fra seg, sender bort prinsessen og nekter henne å komme tilbake før hun har funnet drømmeprinsen. Når hun endelig kommer hjem er det drømmeprinsessen hun har tatt med seg.

Og kongen? Får han en homofobisk raptus og kaster prinsessa og hennes utkårede i ormegården? Nei, tvert imot sier han at

”Vi leter etter noen og finner en annen, og det er kanskje like bra! Lenge leve prinsessen vår og hennes drømmeprinsesse! ”

Og dermed kan festen begynne.

På neste gatehjørne delte en polkagris ut kjærlighet på pinne. - Bare fortsett denne veien, ropte den til prinsessen.

Dette er ingen temabok om homofilt samliv, men om kjærlighet. Samtidig viser boka at det finnes andre alternativer, heterofili er ikke det eneste.

Er det da gæernt å skrive bøker med homofili som TEMA for små barn, slik som i Malins mamma? Nei, men med tanke på å forebygge homofobiske holdninger har jeg mer tro på synliggjøring, altså å la homofile opptre i barnelitteraturen UTEN å problematisere eller å lage noe tema av det. Et eksempel på dette er  Lille-Zlatan og kule onkel Tommy med tekst og illustrasjoner av Pija Lindenbaum. Den handler om ei lita jente, kalt Lille-Zlatan fordi hun er fotballgal. Jenta blir sjalu på onkelens kjæreste, som altså er en mann. Men onkelen, Tommy, insisterer på at Steve skal være med, og det løser seg på beste vis. Det er ikke homofili som er bokas tema, men sjalusi og det å forholde seg til nye personer.

Til venstre i sofaen kule onkel Tommy, til høyre Steve. I midten Lille-Zlatan.

Så tilbake til Solveig Hornes spørsmål. Parolen må bli: flere homoer i barnelitteraturen!

PS: nevnes kan kanskje også Janosch bøker om Den vesle tigeren og den vesle bjørnen. De lever jo i et lykkelig samliv, da bortsett fra i boka God dag, vesle gris (Samlaget 1987) hvor altså en selvsentrert gris truer idyllen, før våre venner igjen er lykkelig gjenforente.

Den vesle bjørnen og den vesle tigeren hånd i hånd i plysjsofaen.

lørdag, november 02, 2013

Gjensyn med 48 Doughty Street

Siden jeg sist besøkte Charles Dickens-museet i Doughty Street har det skjedd store forandringer  i anledning 200 - årsjubileet for forfatterens fødsel. 

Glad og forventningsfull - etter nok en gang å ha funnet fram til 48 Doughty Street uten altfor mye klabb og babb - kan jeg andektig tre inn i museet, som var forfatterens hjem i tre år.

Her er spisebordet hvor heldige gjester trengte seg rundt før de ble underholdt av den gjestfrie forfatterens sagnomsuste høytlesning fra egne verker. ( Ha ha, hvilke andres skulle det vært, liksom!)

Men først skal vi ned i kjelleren, hvor kjøkkenet er restaurert etter alle kunstens regler.

Siden bærer det opp i andre etasje, hvor vi blant annet 

får se skrivebordet, hvor forfatteren skrev "A tale of two Cities", "Great Expectations" og "Our mutual friend".

Og her mine damer og herrer en av talerstolene forfatteren brukte når han leste fra sine romaner, denne konstruert av forfatteren selv.

Ja, du gjetter riktig, forfatterens seng.

Har Chares Dickens brukt dette badekaret? Dessverre måtte en av de hyggelige guidene skuffe meg, men antakelig har han brukt et liknende.

I dette rommet døde Charles Dickens høyt elskede svigerinne, Mary, bare 17 år gammel, noe forfatteren tok svært hardt.

Dette er et miniatyrportrett av Charles Dickens som ung mann, 17 år gammel.

Og her har vi et vindu fra Mashalsea prison, hvor faren som kjent satt en periode i Dickens unge år.

Siden tok jeg en kaffe i hagen i det milde oktoberværet.

Her finner vi også denne minnesteinen over Robert Seymour - Dickens faste illustratør - som døde i ung alder.

Til slutt et fotografi av en svært fornøyd norsk turist, fotografert av en vennlig besøkende.