Fotball for gutta og hester for jentene

Mens det for noen år siden var fullstendig tørke flommer det for tida over med heste- og fotballbøker. Hvert forlag sin heste- og fotballserie! Jo flere jo bedre! Og da skulle jo 50% av primærbehovene i barneavdelinga være dekket. Iiih hiii! Gi de lesevegrende gutta en heste... ha ha nei jeg mener jo en FOTBALLBOK og klassebesøket er redda!

Men hesteboka først. Berit Bertling debuterer som barnebokforfatter i serien om Milla og vennene hennes i stallen. Forfatteren er selv ridelærer og har før skrevet fagstoff mens det ser ut som at dette er forfatterens første skjønnlitterære forsøk. Språklig sett kan man ikke si at det tar av, men regner med at det ”hestefaglige” er etterrettelig. En del spenningsmomenter;

• En vanskjøttet hest,
• Og dens stygge, uflidde og slemme eier,
• ting som forsvinner i stallen, hvem er tyven
• hva er det med den lite velkledde Eline, hva slags hemmeligheter skjuler mon hun?
• og hva er det med Oda, fortsettelse følger i neste bok.
• Det er til nå kommet ut to bøker i denne serien og mer er det vel egentlig ikke å si.

For den første boka i serien Dreamteam (om fotballgutter i 12-årsalderen) ble forfatteren nominert til den danske ORLA-prisen i 2007. Det må ha vært et særdeles dårlig år for dansk barne- og ungdmslitteratur. Jeg kan ikke se annet enn at dette er ganske ordinære greier. Hovedpersonen er fotballtalent (spiss) men så kødder det seg altså litt til.

Myriam H Bjerkli er med Mickel i mål ute med sin andre barne- og ungdomsbok, en helt grei fotballbok. Her er helten 14, keepertalent (sikkert bra at keeperne får litt oppmerksomhet, kan ikke huske å ha lest om keepere som hovedpersoner før, men kan jo huske feil). I tillegg til stoff relatert til fotball er det også litt kjærlighet, vennskap, dessuten en moralsk historie; Mickel skammer seg over stemora si som er helt OK men svært overvektig. Et annet budskap er at det er helt greit å være homofil (bestekameraten) og det er det jo ikke vanskelig å være enig i.

Så endelig en bok om fotballjenter. Det ER ikke første gangen vi møter jenter som spiller fotball i barnelitteraturen men dette er utrolig nok første fotballboka hvor jenter spiller alene og ikke sammen med gutter! Nå snakker jeg om Taklinger av den svenske forfatteren Mikael Törnqvist. Den svenske tittelen er litt mer "jentete"; Fotboll och kyssar.
Hovedpersonen, Emma, er 11-12 år, har nettopp begynt med fotball. Boka har en lun humor med en trygg grunntone, treneren er helt OK, foreldrene er greie, det samme er lærerne, litt venninneintriger er ikke til å unngå, men til å leve med. I tillegg til fotball litt kjærestehistorier, klassefester etc. En bihistorie er om en klassevenninne som den voksne leser fort skjønner er utsatt for grov omsorgssvikt. Muligens tatt med for å gi handlinga litt ”edge”. Heller ikke denne forfatteren briljerer med den store litterære spensten, innimellom BLIR det mye trivialiteter, men boka har også partier som det svinger litt mer av. Som scenen der Emma oppdager blåmerkene på klassevenninnens legger. Og skildringa av første kampen hvor Emma er livredd for ballen er ganske morsom og tatt på kornet. Det virker også på meg – med forbehold om noe begrensede fotballkunnskaper – at forfatteren har litt peiling på hva han skriver om. Det ser ut som at dette er første bok i en serie.

Til slutt kan man jo i det vide og det breie lure på hvorfor hestesporten fremdeles er forbeholdt jenter mens jentene forlengst har erobret fotballbanen. (Om enn med noe mindre oppmerksomhet enn gutta, i hvert fall på elitenivå!) Og DETTE skulle kanskje oppfordre til å fortsatt holde gutta vekk fra stallen.

PS: Om ALLE gutter liker fotballbøker? Nei. Kanskje til og med færre enn noen tror. ER det noe gæernt med dem som ikke gjør det? Nei.

Den slekta, den slekta

Nok en bok om hjemsøkte hus. Og om fæle forfedre.
De som er med:

• Marianne, 14, outsider på skolen, ikke særlig pen, ikke spesielt sympatisk eller lett å like, mobbeoffer.
• Julie, vakker, fra overklassen. Vil først ikke ha noe med Marianne å gjøre, men blir siden venninne med henne. Julies storebror
• August, redder Marianne fra mobbere og er forelsket i Marianne
• Mariannes mor som ikke liker at datteren omgåes denne overklassefamilien pga gammelt nag,
• Mariannes lillebror, 3 år gamle lille Marius, søt,
• en gammel dame som eier et antikvariat. Hun gir Marianne svarteboka Cyprianus, og
• og sist men ikke minst Mariannes oldemor som altså går igjen. Da hun levde var hun svært vakker, hadde stor tiltrekningskraft på menn og fikk 7 døtre som døde av mystiske årsaker. Og hun åpenbarer seg for Marianne på ymse vis.

Boka har fått god kritikk på barnebokkritikk.no, noe som ikke har gått upåaktet hen på denne bloggen. Hyggelig at forfattere er så flinke til å rose og oppmuntre hverandre, der kunne vi bibliotekarer ha noe å lære.

Jeg derimot ble ikke så betatt av denne boka (Haha akkurat som om noen hadde trodd det, sur gammel og grinete som jeg er):

• Personene i boka blir mer typer enn levende mennesker. Og ikke alltid like troverdige i sitt handlingsmønster.
• Julies reaksjon da Marianne forteller om sine viderverdighetene med oldemora burde kanskje ha vært noe sterkere enn ”Kult” . Men det er kanskje sånn ungdommen reagerer i våre dager?
• Vi skjønner jo at svarteboka (Cyprianus) er magisk, men det er ikke mye magi i teksten. Og at en gammel svartebok gir råd for ”hvordan man skal få de jobbene man vil ha” blir liksom litt anakronistisk.
• Rådet om nellikposen rundt halsen – som gjør at Julie blir mer vennligsinnet mot Marianne er heller ikke helt lett å tro på. Og hvor fikk hun sånn plutselig den lille fløyelsposen fra? Men hun hadde kanskje en liggende.
• Kjærlighetshistorien kunne med fordel vært litt mer gjennomarbeidet. Det blir litt overfladisk.

Boka burde i det hele tatt hatt noen runder til før den ble gitt ut. Gyldendal! Skjerp dere!

Barnebokkritikk.no mener derimot at forfatteren har godt grep om stoffet hun presenterer. Og at ”det er spesielt i partiene som skildrer mellommenneskelige relasjonene, at man merker den uanstrengte tilnærmingsmåten”. Og at boka har driv og er troverdig. Og Hilde Bjørhovde i Aftenposten synes at boka er ”råskummel”.

PS: Hvem er ”den sure kjerringa som vokter henne med falkeblikk” på Stavern bibliotek?
PS 2: Nei! Det er ikke meg! Har aldri vært i Stavern!
PS 3 : Dette er en 10-12 bok. Og Gyldendal; dere veit jo hva vi bibliotekarer synes om denne aldersstigmatiseringa. Men dere vil jo bare IKKE høre!