”Det medfødte savnet mennesket bærer med seg som en genetisk skade”

Og denne noe dystre overskriften er tatt fra Sommerfugl av Sonya Hartnett, en bok som endelig er blitt oversatt til norsk. Og skandaløst nok, bare den andre boka av denne forfatteren som er utgitt i Norge. Den forrige boka heter Hundene sover og kom ut i 1996, altså for 13 år siden. I mellomtida har forfatteren fått Astrid Lindgren-prisen.

Hundene sover skildrer en svært ”dysfunksjonell” familie (når kom for resten dette ordet inn i det norske språket). Da jeg begynte å lese Sommerfugl tenkte jeg at forfatteren hadde forlatt akkurat det temaet, men snart kommer den ene avsløringen etter den andre fram, og vi møter en familie hvor det avdekkes stor maktesløshet - og sorg.
"De kan ikke redde henne, disse foreldrene og brødrene som aldri har maktet å redde seg selv"
s 164.

• Hovedpersonen er Plomme, snart 14, med dårlig selvfølelse, i begynnelsen av boka betrakter hun seg selv i speilet, og her vil nok mange huske tilbake til sin egen ungdom og det forholdet man som ung hadde til sin egen kropp, men så ubarmhjertelig som Hartnett gjør det her er det nok aldri blitt skildret i en ungdomsbok før,
• mor og far (litt sånn outsidere og ”alternative”, ikke uvanlig tema i ungdomslitteraturen)
• to storebrødre, Justin og Cydar, begge passert 20, vakre og kjekke, etter hvert avdekkes hemmeligheter, hvor mye skal jeg røpe mon tro, nei jeg røper ingenting, begge svært glad i Plomme i den grad at spesielt Cydars ve og vel avhenger av søsterens. Denne sterke avhengigheten søsknene imellom så vi også i Hundene sover.
• Den vakre nabokona Maureen, akkurat hennes funksjon i boka kan sammenliknes med den unge mannen som kommer inn i handlinga i Hundene sover, Maureen har en noe forkvaklet virkelighetsoppfating,
• vi kan jo også ta med Maureens 4 år gamle sønn, David, som representerer barnets uskyld og renhet,
• og til slutt Plommes så kalte venninner. Aldri har jeg lest noe så hjerteskjærende om jenteintriger, utestegning og avvisning.

Plomme skal feire sin 14 års dag, venninne er invitert, og leseren aner tidlig den katastrofen som må komme. Boka skildrer også - slik for eksempel Klaus Hagerup gjør i den riktig nok atskillig muntrere boka I går var i dag i morgen fra 1992 - både forventningene og gruen over å forlate barndommen.

Jeg stiller meg litt spørrende til om utdelinga av Astrid Lindgren-prisen til Hartnett er i ”Astrid Lindgrens anda”. Hun var selv svært opptatt av at det skulle være håp i bøkene sine, og selv om slutten i Sommerfugl KAN tolkes slik at det er et lite håp for Plomme er kan vi slett ikke føle oss sikre.

Handlinga er fra like før OL i Moskva, altså helt i slutten av 70 - åra og Plommes musikalske preferanser er David Bowie og Velvet Underground. Ikke akkurat noen gladmusikk det heller! (Burde vel ha valgt noe fra YouTube men greide ikke å velge).

Til markedsavdelingen: På omslaget står det "Den beste forfatteren i hennes generasjon"
Dere mener vel egentlig "sin generasjon"?

Hva betyr forresten "medisinballer"? I gymtimene er hun "på vakt mot medisinballer som farer mot hodet hennes" S 169

Dette er ingen fjortisbok, selv om hovedpersonen er 14. Begynnelsen av fortellingen, hvor Plomme står og undersøker kroppen sin, er en voksens betraktninger skrevet for voksne.

"til og med verre enn den kvinnelige forbannelsen som vil komme en gang" s. 7

Her et par korte sitater til :

• "I den angstfylte spede begynnelsen på tenårene” s. 9
• "Nesen og munnen har fremdeles barndommens trekk" s. 217

Som det står på omslaget : ”Hartnett er en av de forfatterne som baner en ny vei for ungdomsromanens form og innhold, og bøkene hennes nærmer seg og oppløser grensene mot voksenlitteraturen”

Jeg har tidligere spurt meg hva som gjør at en ungdomsbok er en ungdomsbok mens andre bøker om ungdom i hovedrollen er voksenbøker. Som for eksempel Beatles, Mannen som elsket Yngve, Lillelord som ER voksenbøker men også leses av ungdom.
Hartnetts bøker er lansert som ungdomsbøker, og vil havne i bokhandelens og bibliotekenes ungdomshyller. Og da har jo vi som formidlere en utfordring. Å få bøker som Hartnetts ut til leserne! For – dette er bøker som bør leses av andre enn bare oss ”insidere”!

Da har Bråk som er den tredje boka av Ally Kennen en mer tydelig målgruppe, her er det ikke tvil om at det er ungdom boka er beregnet for. Boka er skrevet i første person entall, og fortelleren Lexi kommer tydelig fram. En knalltøff jente ( med et usedvanlig mot, det skal sies) som det er lett å få sympati for. Også her er det uryddige familieforhold, storebroren er i ferd med å starte en kriminell løpebane, faren er i fengsel, noe som kommer fram etter hvert så jeg burde muligens ha lagt ut en spoilervarsel, moren forlot barna da de var små og hennes samboer er en skikkelig voldelig macho av en drittsekk.

Det er SVÆRT mye action i boka, sentralt i handlinga et nedlagt asyl, og her skjer det skumle ting. Boka faller jo litt i gjennom etter å ha lest Hartnett, men jo da; Ally leverer varene!

PS: Hvis jeg nå absolutt SKULLE ta med en video med Velvet underground KUNNE jeg jo kanskje ta denne. Eller burde jeg heller ha tatt med noe med Nico? Og hva med Bowie da? Denne kanskje? (Ja jeg VEIT at det er Lou Reed som har skrevet den!)

PS 2 : Ja, jeg lurer også litt på hva den svenske kronprinsessen har med Almapriset å gjøre!

Barnevernsbarn og skrekk

Forfatteren Ally Kennen er tydeligvis en allsidig dame, i og med at hun også lager sanger. Ikke helt min smak men boka var ikke så dum. De som er med:

• Stephen 17 år, altså med en vond barndom, men i forhold til sin bakgrunn en forbausende rettskaffen gutt,
• Beistet, et udyr han ufrivillig har hatt ansvar for siden barndommen, bortgjemt i et basseng og som han føler ansvar for å holde ved live, ingen enkel oppgave, og hva skal han gjøre med dyret som bare vokser og vokser,
• Fosterfamilen, ikke av de verste han kunne fått, kanskje, skjønt fosterfaren er nå litt veik, og dattera
• Carol er ikke god.
• Eric, en litt eldre fyr som får en viss betydning for ham, og
• den biologiske faren som bare er ekkel og ufyselig.
• Mindy, fra barnevernet, ikke den beste i bransjen.
• Med noen flere.

Litt vel mye action etter min smak på slutten, sikkert en bok som kunne blitt filmmanus. (Forfatteren har kanskje forhåpninger?) Jegfortelling, hovedpersonen henvender seg til en ”du” (broren) . (Mulig at dette kalles ett eller annet i litteraturteorien. )

Språket har absolutt trøkk. Slutten er åpen men med håp. Boka kan minne litt om denne forfatterens bøker, litt eventyr fra vår tid med en sosialrealistisk ramme men Beist er krassere.

Boka begynner med en liste (over de verste ting jeg-personen har gjort). Lister er lettleste og kan være et smart knep for å dra leseren inn i handlingen.

Hvorfor kombinasjonen skrekk/ grøss og barnevernsbarn? Nei hvorfor ikke kan man jo litt sånn nebbete si, men begge temaene kan jo være fengende, håndtert på riktig måte.

• Beistet er outsider og Stephen outsider.
• Beistet grotesk og Stephens oppvekst grotesk.
• Beistet symbol på en fight Stephen må ta for å bli ”gangs menneske”.
• (Og slik kan man jo fortsette å spekulere etter noen glass hvitvin på dette utestedet.)

Forresten et hyggelig sted, vi satt jo ute i det fine været. Ylajali restaurant finner du jo i det samme komplekset, du veit vel hva det ordet komme fra? Vissnok var det her hun bodde den kvinnen hovedpersonen i Knut Hamsuns bok Sult plaget livet av. (Det er forresten litt små porsjoner her så sørg for å være mett på forhånd. Den var god hva! Du fikk med deg det litt fiffige poenget?)

Boka (altså Beist) kan forresten minne litt om denne boka. Alle på hylla på Deichman i dag men fortjener fremdeles å bli lest. Her er det sosialrealisme med gruvearbeidere og streiker som bakgrunn. Og et Udyr. Som underbygger uhyggen og elendigheta.

Boka har relativt store typer. ”Storskriftselvmålt” så det holder! Men til gjengjeld blir jo boka da ganske tykk. Hvis man tenker tilgjengelighet og guttelesning og den greia der.