mandag, desember 31, 2007

Årets siste musikalske høydepunkt

Siden dette blir årets siste musikalske høydepunkt fra mitt surrete rotehue smeller vi til med en riktig godbit: This Wheel's On Fire framført av Julie Driscoll & Brian Auger Trinity



Linken til videoen her!

Jeg vil spesielt fremheve de ekstravagante klærne typisk for denne tida, dog uten fjærboa og bredbremmet hatt denne gangen. Det helt korte håret var derimot ikke så vanlig for jenter selv om Driscoll ikke var den eneste med denne frisyren. Sminken med de markerte øynene og den svært lyse leppestiften gikk rett inn i motebildet i 1968. Julie var 21 år gammel på denne videoen.

Gutta var heller ikke helt borte med rysjer og blonder på skjorta.

Og med disse heftige toner ønsker jeg mine lesere et godt nytt år med nye muligheter og nye musikalske highlights fra mitt umusikalske roteloft!

søndag, desember 30, 2007

Please mrs Rowling!

Nei!!!


Nok er nok...

Litt mer om Claes Hylinger

For de som ikke har lest noe av denne forfatteren som mange mener er en egen sjanger i seg selv, ingen av bøkene er oversatt til norsk, kanskje han rett og slett er uoversettelig:
Jeg anbefaler å begynne med Det hemliga sällskapet som er første bind i en triologi. Finnes også som samlingsvolym som svenskene sier.
Hva boka handler om?
Nææmenherregudda!

Den siste boka til nå heter Hotell Erfarenheten og dette er en sjarmerende bok basert på forfatterens egne notater gjennom et forfatterliv.

Färdaminnen er den andre boka han skrev, og kom altså ut i 1973 da forfatteren var 30 år. (Nettopp blogget om her. Til gangs kan man vel si.)
Mer om forfatteren her
Eller hvorfor ikke denne web-sida.
Ta med deg denne ABC-en også du, som er en kortversjon. Har ikke funnet ut om det er han som har skrevet det men rimelig Hylingersk.

Og nå har i hvert fall jeg gjort mitt for å gjøre denne forfatteren mer kjent i vårt land!

En Göteborgforfatter på reise i Norge anno 1971

Som det ble gjort et visst nummer av i den forrige bloggposten har jeg nettopp lånt (og nå lest) Færdaminnen; bland norska diktare, fiskare och bönder av Claes Hylinger.

Svenskene kaller boka en minor classic og har gitt ut boka på nytt. (Ganske rørende at de utgir en bok om den norske Profilkretsen i begynnelsen av 70-åra!) Men det er jo unektelig noe eget med et bibliotekeksemplar av førsteutgaven fra 1973. Deichman : hold meg underretta hvis boka går på loppis. Men dere vil vel beholde de to eksemplarene dere har og det holder jeg med dere i! Ser for resten ikke ut som at boka er så veldig mye lest bortsett fra noen små eselører. (Ikke meg!)

De som er med
  • Vår venn "resenären"
  • Tor Obrestad (som forfatteren møter både på Grorud og siden på Jæren), de vil gjerne ta en joggetur sammen men først er det den ene så den andre som er litt förkyld,
  • Kjell Heggelund og
  • Jan Erik Vold, som forfatteren treffer i Oslo men også i Haugesund blant annet,
  • Olav H. Hauge, som forfatteren besøker i Ulvik,
  • Arild Nyquist som forfatteren besøker i Stamsund,
  • Magnar Mikkelsen i Vadsø og
  • Einar Økland på Vestlandet, dessuten
  • flere bønder, fiskere og andre som han treffer på Hurtigruta hvor han bor i en firemannslugar. Her konsumeres den klassiske drikken hvit rom og coca-cola.
    ”Storleken på groggarna öker ju längre mot norr man kommer, det är en lag som gäller både i Norge och Sverige”.
Når det gjelder forfatterne lever alle fremdeles bortsett fra Arild Nyquist Og Olav H. Hauge.

Handlinga starter 17 mai om morgenen i Oslo hvor han vekkes av lyder som gir ham assosiasjoner til krig. Siden tar han seg en øl på Karl Johan og skriver et (av flere) dikt. Første verset her. (I boka er jo også dikt av de omtalte lyrikerne). Så går ferden fra Vestbanen (nå nedlagt) på ”den berömda Bergensbanen” vestover, han er innom Bergen hvor han opplever et såkalt Buekorps
”jag begrep ingenting men tyckte det hela var minst sagt en sorglig syn”
deretter med Hurtigruta nordover. Han synes at alle ”flickorna” i Ålesund er vakre, antakelig på grunn av all fisken de spiser, og at de ”talade en charmerande dialekt”.
”Även den övriga befolkningen i Ålesund verkade godmodig och vänlig, utenom bokhandelsbiträdena som uppträdde förvirrat och hade dåligt reda på sig”.
Vår venn tar også en tur innom Vise og lyrikkfestivalen i Haugesund hvor han selv leser dikt.
Resten får du lese sjæl, noe jeg absolutt anbefaler! Handlinga er fra 1971, året etter at Arild Nyqvist ga ut Dexter & Dodater

OBS! OBS! ADVARSEL! HER KOMMER ET AVSNITT MED HØY MIMREFAKTOR!!!
Dette er snadder for oss som var unge den gangen og unge har jo alle vært en gang, og de som ikke har vært kommer til å ha vært i hvert fall etter at de har blitt...
  • Den gangen Vise- og lyrikkbølgen herjet vårt land. I 80-åra var parolen skyt alle koselige visesangere, men det var altså i 80-åra, vi leste lyrikk så det sto etter eller hørte på andre som leste sine dikt, for eksempel Jan Erik Vold eller denne karen som ofte opptrådde sammen med denne,
  • Det var kamp mot EEC og dyrtid,
  • Kamp mot utbygging av Vøringsfossen og andre vassdrag,
  • ”oljeeventyret” sto for døra, flere var jo skeptiske og det kan man jo si de kunne ha god grunn til,
  • målrørsla (bak i boka er det ordforklaringer på flere nynorske ord, litt pussig siden nynorsk ikke er mer ulikt svensk enn bokmål),
  • ellers overnatter vår venn på Agder folkehøgskole den gangen de holdt til på den gamle militærforlegningen på Møvik, og møtte rektoren, Dagfinn og det er litt morsomt siden jeg selv gikk på Agder folkehøgskole første året skolen hadde fått nye bygninger i Søgne. Det var i 1973.
  • Hurtigruta er heller ikke den samme lengre.
MIMRING SLUTT!

I min forrige bloggpost gjorde jeg jo også et lite nummer av Deweynummeret. Det er nok mer korrekt å sette boka på 839.7 slik det er har gjort på dette biblioteket. (Altså under undergruppa for litteratur for uinnvidde). Ellers er det jo ikke så mange biblioteker i Norge som har Färdaminnen av Claes Hylinger i det hele tatt. (Thank God for fjernlån!).

De fleste bibliotek som HAR boka har brukt samme deweynummer som Deichman. Stavanger har satt boka på 948.1 som er nummeret for Norge – historie. Ikke helt dekkende det heller.

PS : Ad undertittelen ”bland norska diktare, fiskare och bönder”. Denne undertittelen står bare på omslaget så hvis du får en granitolutgave uten at omslaget er tatt med forrest i boka begynner du vel å lure. Omslaget har en tegning av akkurat Olav. H. Hauge i kjente omgivelser. Det kommer ikke fram hvem som har laget tegningen og signaturen er uleselig.

PS 2: Litt tilbake til lyrikken. Hva skal vi gjøre for å få folk til å lese lyrikk igjen? Hvorfor leser man ikke lyrikk i dag? Er tida for heseblesende i forhold til for rundt 40 år siden? For mye underholdning og annen dritt som forstyrrer? Dataspill og internett og youtube og dusteserier på DVD og annet åndelig forfall?

fredag, desember 28, 2007

Gode gamle Dewey

Siden jeg har litt dilla på den svenske forfatteren Claes Hylinger akkurat nå sjekket jeg i Deichmans base om forfatteren er oversatt til norsk. Det er han ikke men oppdaget boka Färdaminnen (Bland norska diktare, fiskare och bönder) fra 1973.

Jeg hiver meg på banen og strener inn på Hovedutlånet på Deichman, eller Utlåns- og referansetjenesten som det heter nå. Dette søket viser at boka har hyllesignatur 914.81 Hyl. (914.81 er deweynummeret for Norge, geografi og reisehåndbøker og Hyl altså for HYLinger, Claes).

Hovedutlånet eller unnskyld Utlåns- og referansetjenesten er på tre store rom men finner etter litt hjelp ut hvor 914.81 – bøkene befinner seg. Hyllene er forsynt med et skilt pålydende

910-919
GEOGRAFI OG REISEHÅNDBØKER
(Og for sikkerhets skyld : )

914.81 Norge
Deilig at i hvert fall noe er uforanderlig! Gode gamle Dewey! Gode gamle Deichman! Det samme kunne man si om juletreet som sto like ved. Jeg var veldig påpasselig med å unngå å røre på det for da hadde muligens resten av de få nålene som fremdeles hang på treet løsna! Så : hvis alle nålene har løsna i morgen : det er ikke meg! Slik har det alltid vært med juletrærne i romjula på Deichman. (Ja den dama med den ukule kåpa som måtte fram med lommetørkle og tørke en tåre VAR meg!)

(Deweynummeret for trær er 582 og muligens - avhengig av hvor grundig katalogavdelinga er - med noen desimaler i tillegg. Juletre er 394 (Under skikker) og juletredyrking er antakelig 635 under hagebruk).

Ikke helt uventa befant boka seg i magasinet. Skal ikke gjøre noe stort nummer av at den første bibliotekaren som prøvde å finne boka måtte spørre en eldre kollega som selvfølgelig fant boka med en gang. Herregud! Jeg har da selv gjort det samme i begynnelsen av min bibliotekarkarriere. Dessuten viste hun en profesjonell holdning ved å spørre en kollega om hjelp og ikke bare late som at boka ikke var på plass. (Litt vanskelig kanskje siden boka i følge søkesida skulle være inne i to eksemplarer).

Boka var da også en liten uanselig sak i mørkeblå granitol. Dessuten begynner det vel nå å bli så stappa tjåka fullt i magasinet eller ”lageret” som det så publikumsvennlig sto på en plakat at det er et under at man finner noe som helst der nede.

Og da kom jeg jo til et viktig poeng : NÅR SKAL DEICHMAN FÅ NYE LOKALER!

Litt tilbake til Dewey og hans egentlig geniale men i dag dessverre noe forelda klassifikasjonssystem. Litt rart å finne den da 30 år gamle forfatterens opplevelser i Norge i 1973 på geografihylla? Jammenaltså : ett sted måtte de jo plassere boka!!! Og den er jo havnet i godt selskap. Riktignok med halve alfabetet i mellom! De som derimot søker på Forfattere, norske : norsk litteratur får 56 treff å velge mellom - i tillegg til Hylingers Färdaminnen. Hva verre er : søker man på FORFATTEREN Claes Hylinger i Deichmans base får man bare to treff! Deichman da : skjerp dere!

Melvin Dewey nok en gang : denne norske websiden forteller levende om vår man og konkluderer med følgende:
Hadde Dewey levd i dag, ville han elsket EDB!

PS: Det er alltid hyggelig å komme tilbake på gamle tomter, og attpå til bli gjenkjent, men det ER irriterende å finne ”ikke til utlån-bøker” innimellom det andre bøkene. Og hvor SKAL man egentlig sitte hvis man skal lese ”ikke til utlån-bøkene?”. Foreslår at dere får tilbake den gode gamle referansesalen når dere får nye lokaler. Ikke særlig hippt kanskje men en god oppfinnelse som var flittig brukt.

Det derre ”skipet” derimot som var beregna for skoleelever (oppretta i R97-tida) trenger dere kanskje ikke å ta med til de nye lokalene? Kan finne mer hensiktsmessige steder for nettsørferne?

Gratulerer med nye fine utstillingshyller men den adventsutstillingen kan dere ta ned nå. (Regner med at det blir mer tid til utstillinger og annet når dere slipper å løpe ned i magasinet for hver bidige bok).

Og barne- og ungdomsavdelinga VIL ikke bytte ut den litt slitte mummitroll-figuren de har festa på en brosjyreholder på skranken! Bare ikke prøv dere! Den har affeksjonsverdi og om hundre år blir den antikvarisk!

Bortsett fra disse småtingene, kan jo også nevne ... eller nei det gidder jeg ikke... lenge leve Deichman!

Boka får jeg komme tilbake til!

Og mens vi venter på våren

Att sitta i Oslo i maj på Karl Johan
och hålla ett glas pilsner i sin hand
bland rosor och syrener och kastanjer
med minsann,
det nöjet plär jag unna mig ibland…

Mer kommer, blant annet avsløres navnet til forfatteren... Følg med!

torsdag, desember 27, 2007

Mens vi venter på sommeren

Og siden jeg nå likevel sitter her benytter jeg anledningen til å legge ut denne filmen for å øke antall ”views” på youtube:



Filmen er tatt med mitt digitale kamera og jeg synes den på en utmerket måte har klart å formidle lettheten og elegansen i dette brunsorte bløtdyrets bevegelser gjennom gresset. I bakgrunnen neddempede sommerlyder som skulle gi håp om at nok en sommer er underveis om ca et halvt års tid.

Filmen har vi kalt ”Sneglefart” og man kan trygt si at det dreier seg om et familieforetagende!

Hvis lengselen etter sommeren blir for sterk, kan filmen vises om og om igjen. Jeg tror også at filmen kan gi litt tiltrengt ro og kontemplasjon i en stresset hverdag når juleferien snart er over. Bookmark den gjerne! Snurr film!

PS: Ja, jeg er litt kry av denne filmen!

onsdag, desember 26, 2007

Italiensk skittenrealisme

Egentlig hadde jeg jo planlagt å lese en av disse bøkene men så fikk jeg altså denne boka i julegave, så man kan jo si at Gud ville det annerledes. (Haha morsomt ordspill). Boka er kommet ut på et relativt nytt forlag i Norge.
Til nå er to bøker av denne forfatteren oversatt til norsk.

Den forrige; Jeg er ikke redd, kom ut på norsk i 2004 og er også filmet. Også her var rammen småkriminelle – og vel så det – outsidere. Filmen kan anbefales, og finnes flere steder i Deichman - systemet.

Hvis Gud vil er en populær bok i hvert fall i Oslo-området og ingen eksemplarer er inne akkurat nå. Kanskje en idé å supplere, Deichman?

De som er med:
  • Cristiano Zena, 13,
  • Rino Zena, hans småkriminelle far, tar strøjobber, brutal, rasistisk, og dennes to venner;
  • Danilao Aprea, begynte å drikke da datteren døde i en ulykke og kona forlot ham, hjernen bak et planlagt ran av en bankautomat,
  • Quattro Formaggi, (ja det er jo et kallenavn, fordi han liker denne pizzaen bestående av fire oster), temmelig skrudd, lager en gedigen julekrybbe i leiligheten bestående av smurfer og andre små plastdingser han finner på bakken,
  • Esmeralda og Fabiana, to klassevenninner av Christiano, verken Snille, Flinke eller Pene slik det forventes av dem,
  • Beppe Trecca, sosialarbeideren som kommer på kontroll til familien Zena en gang pr. måned, har problemer med for tidlig sædutløsning (vi har alle vårt) , får moralske anfektelser på grunn av utroskap, (akkurat dette blir kanskje litt masete og (utilsiktet?) parodisk),
  • Enrico Brolli, sykehuslege.
Disse personenes skjebne flettes inn i hverandre. Handlingen er fra et sted som kalles Varrano og det er neppe det mest sjarmerende stedet i dette vakre landet. Det meteorologiske bakteppet er storm. Uten å røpe for mye av handlinga:
”Gud lar det gå verst utover de svakeste. ... Det onde tiltrekkes av de fattigste og de svakeste. Når Gud slår til, så velger han den svakeste” s. 332.
Boka åpner med at far i huset vekker sønnen og tvinger ham til å drepe naboens gneldrebikkje med pistol. Det er altså mye brutalitet i handlinga, også drap ( altså ikke bare av hunder) og voldtekt, men forfatteren skildrer også glimt av varme om ikke så mye lys. Han viser også litt av personenes bakgrunn for å forklare hvorfor de er blitt som de er blitt, noe som etter eget utsagn er hans prosjekt med boka.

Likte jeg boka?
  • Er jammen ikke sikker, kanskje litt heseblesende?
  • Litt mye action og kryssklipping?
  • Ser han for seg en ny film med dertil pene ekstrainntekter?
  • Var forfatteren redd for å miste leserens oppmerksomhet?
  • Var ikke sikker på om persongalleriet og miljøet i seg selv var fengende nok?
  • Kunne han gått mer i dybden i karakterene?
  • Og måtte boka være så lang? (Over 400 sider.)
  • Eller var det rett og slett fordi jeg heller ville ha lest en helt annen bok???
Dagbladet sier at ”Hadde det ikke vært for Ammanitis besksvarte humor, ville «Hvis Gud vil» vært omtrent uleselig i all sin gru og elendighet. I stedet er den morsom på en ubehagelig og forvrengt måte, som om virkelighetsoppfatningen har fått seg en litt for hard smell”
Mer her.

I følge forfatteren selv er dette en kjærlighetshistorie mellom far og sønn, ”Cristiano lærer sønnen sin å være slem, slik at han skal klare å ta igjen mot alle som er ute etter ham. Man kan faktisk lære barn grusom oppførsel gjennom stor kjærlighet”.

Forfatteren sier også at boka er en kritikk av hvordan religion kan misbrukes. (Kanskje mest aktuelt i et land med sterke katolske tradisjoner?) ”Vi får oppleve hvordan de stadig forsøker å begrunne sine absurde og kriminelle handlinger gjennom en primitiv religionsform, der Gud griper direkte inn i livene deres”.

Og dermed skulle du ha mer enn solid bakgrunn for å avgjøre om du skal lese boka eller ikke. Og hvis du tilfeldigvis HAR lest den, vil jeg gjerne vite hva du synes om den.

Kan jo ta med at forfatteren fikk den italienske STREGA-prisen i 2007.

Men nå: over til det amerikansk- jødiske miljøet i Philip Roths bøker.

PS: Gratuler meg med en ny "Etikett" : Skitten realisme. Men muligens er jeg helt på trynet.

mandag, desember 24, 2007

Fra mitt umusikalske surrehue (En serie som aldri tar fri)

Og i anledning dagen spanderer vi en video i fire farger – som skulle gå rett inn i ethvert julepyntet hus, litt avhengig av den rådende julepyntsmak.



Linken til videoen her.

Gruppa er the Young Rascals og den pene mannen i den grønne dressen som både synger og spiller tangenter er Felix Cavaliere. Ellers har jo alle de fire gutta dressa seg opp i anledning dagen. Antar at opptaket er fra rundt 1967.

Så tilbake til kalkunen som for lengst har sunget sine siste toner!

Nytt musikalsk høydepunkt neste uke hvis ikke juleørska har tatt knekken på meg!

lørdag, desember 22, 2007

Plutselig fikk ordet sportsidiot en ny mening

En menneskerett å oppføre seg om en idiot, Tufte?
Selv strutsen ler foraktelig!

fredag, desember 21, 2007

Christmas time, everybody!

Her litt høvelig julemusikk:
Først slipper vi til Charles Brown (1922 – 1999) med et opptak fra 1983. Akkurat på hvilket sted han befinner seg her vites ikke, men det er tydelig at det var lenge før røykeloven. Uten at dette ser ut til å forstyrre verken sang eller pianospellinga.
Canned Heat vil også fortelle oss at det er jul. Og da skulle vel alle ha fått med seg det glade budskap. Her nøyer vi oss med platecoveret som bærer sitt tydelige preg av en noe fjernere fortid. (Antakelig 1968)

Og med disse fengende rytmer klingende i øra vil jeg ønske alle mine lesere en god jul og et godt nytt år! Takk for det gamle som snart ebber ut og takk for at dere har tatt dere tid til å lese dette babbelet i året som er gått. Også takk for alle kommentarer som har forhøyet enhver bloggpost!

torsdag, desember 20, 2007

En optimistisk bunke

I jula skal jeg lese
Med forbehold om at jeg velger noe helt annet og gudene veit jo hvilke bøker jeg får til jul!

Dessuten holder jeg på med Du lär mig att bli fri av Selma Lagerlöf. Den boka finnes kun i ett ex i hele Deichmanssystemet så ingen i Oslo har muligheten til å få lest denne boka akkurat nå. Har forlenget boka til 17/1. Lover å passe godt på den. Ingen rødvins- eller fettflekker i denne boka!

Dessuten har jeg en liten bok som T-banelektyre. Hvilken er foreløpig en hemmelighet.

tirsdag, desember 18, 2007

Så litt magi igjen

De som er med:
  • Martha Overgård, ypperstemagiker. Med svakhet for lekre sko, helst av krokodilleskinn.
  • Tante Zelda Heap, legekyndig, ingen spesielt god kokk, men med hjartet på rette staden, de to sterke damene klinsjer litt sammen til leserens stor fornøyelse,
  • resten av den brokige Heap – familien;
  • først far sjøl i stua, Silas, også han magiker, dog ikke fullt så dyktig som Martha, som han oppfatter som litt strebersk, litt fordi han er misunnelig kanskje men ellers en grei og likanes kar,
  • kona Sara, og barna;
  • Simon, som roter det litt til, akkurat det burde kanskje ha vært fulgt litt mer opp fra forfatterens side, blir litt lettvindt behandlet, men pytt,
  • Nico, en trivelig gutt og så har vi jo søstra,
  • Jenna som egentlig er en forbyttet prinsesse, ingen spoiler dette, det skjønner vi ganske raskt, hun er i fare fordi onde krefter, med
  • Svartmagikeren DomDaniel i spissen, og
  • den stakkars lærlingen hans,
  • Og så gutt nummer 412, barnesoldat, hvem av disse to sistnevnte er den forbyttede sønnen til Heapfamilien, det VAR vel meningen at leseren skal skjønne dette før løsningen går opp for Heapfamilen???, (hvis ikke har forfatteren undervurdert leseren altså)
  • Gjenferdet Alfred, en fredelig kar, tidligere ypperstemagiker, og så en masse zoologiske skapninger, deriblant
  • den godmodige Tustetassen,
  • budrotta Sylvester, en artig skrue,
  • panserbiller,
  • for ikke å snakke om de ekle ja hva var det nå de het da, men skitt au,
  • med flere.
Det får holde. Ja denne boka skal visst også filmes, kan vi ikke klare oss med bøkene, hva skal vi med alle de halvgode og heseblesende filmene i kjølvannet?

Boka ja! For de som ikke har fått det med seg, den heter Septimus Heap; Magi og oppfølgeren heter Skyggen og en tredje bok er også mer eller mindre underveis.

Og folkens! Denne fantasyboka likte jeg, her er humor men ikke så heseblesende som Artemis Fowl, varme, et herlig persongalleri, gode personskildringer med barna i sentrum og sterke kvinner som leseren får sympati med. Reineste matriarkatet faktisk, siden det er Dronningen ( riktignok død) som ruler. Godt språk og i det hele tatt. Og altså ikke så spekka med action hele tida, men med rolige partier. Ja da, her er Magi, drager, gjenferd, magiske ringer, besvergelser, trolldom, barn som er spesielt utvalgte og hele pakka men boka er herlig jordnær. Og intrigen ikke verre enn at til og med jeg klarte å følge med.

Mine damer og herrer : årets beste fantasy!

Men nå kommer jeg ikke til å lese flere barne- og ungdomsbøker på denne sida av nyttår! Neste år derimot...

PS: hva skal vi med alle de derre fancy websidene basert på bøkene? Er det ikke bra nok med boka?

mandag, desember 17, 2007

Hvem?

I min nystartede serie Høydepunkter fra mitt umusikalske rotehode har turen kommet til The Who. Jeg vil gjøre dere spesielt oppmerksom på de effektfulle stripene på ryggen på dressjakka til den eminente gitaristen Pete Townsend og den stilige skjorta til den ikke mindre eminente vokalisten Roger Daltrey. Begge plaggene ville unektelig ha gjort lykke under ethvert juletre selv i dag. Striper blir aldri umoderne. Ellers var musikkvideoene i 60-åra uten dikkedarier og annet tull. Gutta spellte og det var det! Bortsett fra at videoen enda ikke var oppfunnet.



Linken her!

Takk til JonasOlavo som har gjort det mulig for meg å legge ut dette musikalske høydepunktet fra en fjern fortid.

Så et viktig poeng. De som har fulgt med en del på denne bloggen kan ikke ha unngått å oppdage at jeg er opptatt av tilgjengelighet på nett for alle. Derfor vil jeg oppfordre alle ansvarlige bloggere til også å legge ut selve linken når de legger ut en youtubevideo på deres respektive blogger. Selv de mest veltrente blinde leselistbrukere får nemlig problemer med å spille den. Legger man derimot også ut linken slik jeg demonstrerer på denne bloggposten er det bare å klikke og here we go!

Kan det være så mye forlangt?
Uansett: Det er her du får den beste musikken!

Neste mandag : nok et musikalsk minne fra mine mest bortgjemte hjernevindinger.

PS: Nei, jeg har ikke glemt at dette primært er en litteraturblogg.

søndag, desember 16, 2007

Googleimperialismen

strammer nettet i cyberverdenen! Som det kommer fram HER kan ikke lengre andre bloggere enn blogspotbloggere legge igjen visittkort i kommentarfeltet på en blogspotblogg. (Som altså denne bloggen er). Så hvis andre enn bloggspotbloggere vil at jeg skal se bloggen deres, noe jeg selvfølgelig gjerne vil, så bare legg ut web-adressen så kopierer og limer jeg over en høy sko!

Det er bare slik vi må gjøre det til googlegrådiggrisene skjerper seg!

Også bloggløse kan fremdeles kommentere – men ta gjerne med en liten signatur. Du kan klikke på kallenavn eller anonym. Fritt valg i hele basaren. I hvert fall innen googlefolka kødder det enda mere til.

Det siste er at det er oppstått en blogspotlogo for blogspotbloggere som kommenterer , mens alle andre får et tomt "portrett". Hva er det neste google pønsker på?? At gmail-brukere ikke kan sende mailer til andre enn andre gmail-brukere?

Google må bare ta seg sammen! Men som alle veit : det er penga som rår!

PS 1 :En ting som er bedre med blogspot enn med wordpress : blogspotbloggere har ingen muligheter til å lese mailadressen til de som kommenterer.

PS 2:
En ting som ergrer meg ang Flagg Blogg! (Gi beskjed til Blogger om upassende innhold). Det er fullt mulig å fjerne den der linja øverst på blogspotbloggene. Slik som på pornoblogger for eksempel. Kanskje google kunne gjøre noe med dette i stedet for å kødde det til for oss hederlige bloggere!

tirsdag, desember 11, 2007

En litt dum ting

Hvis andre bloggere enn blogspotbloggere kommenterer på en blogspotblogg er ikke lengre bloggadressen klikkbar. Slik iskwew her påpeker med all ønsket tydelighet.
For moro skyld sjekker jeg Leselamas utmerkede wordpress-blogg. Som det kommer fram her : min blogg er klikkbar i kommentarfeltet mens Leselamas bloggadresse ikke lengre er klikkbar på min blogg. Noe det var før. Bare se kommentarfeltet på denne bloggposten for eksempel! (Husker ikke helt når denne dumme forandringen kom). (Håper det er greit at jeg bruker bloggen din som eksempel Leselama).

Man kan jo bruke html-tagger slik Iskwew demonsterer i sitt innlegg men det er jo temmelig tungvindt. (Eller legge ut hele webadressen så kan mottakeren bruke crtl c og v-tastene. Men det ser jo litt uelegant ut.) Altså, jeg en blogspotblogger har da ingenting imot wordpressbloggere eller andre bloggere!!! Det er faktisk ingen ting som skulle tilsi at blogspotbloggere skulle være noe bedre å ha med å gjøre enn andre bloggere!!! Dette er jo det reineste apartheid!

Når det er sagt: jeg lar ikke dette gå på forstanden eller matlysten løs! Bare tenk på denne karen for eksempel. Han har nok større problemer om dagen!

Og i stedet for å skrive dette kunne jeg jo gjort noe annet. Lest nobeltalen til Doris Lessing for eksempel som har sine kommentarer til blogging og ”blugging”.
”Hur kommer vi, vårt medvetande, att förändras med detta nya internet som har förfört en hel generation med sina meningslösheter, så att till och med helt förnuftiga människor erkänner att när de väl blivit fast är det svårt att sluta, och de kan upptäcka att hela dagen har gått åt till att blogga och blugga och så vidare”.
Fresk dame, Doris!

Men likevel : skikkelig irriterende er det!
Bloggere i alle land foren eder! Knus googletyranniet!

Tilbake til lesing av denne boka... skikkelig hekta asså!

mandag, desember 10, 2007

Nok en nye serie!

La meg presentere nok en ny serie :
Høydepunkter fra mitt umusikalske rotehue.


Her kommer musikk jeg husker, eller tror jeg husker eller burde ha husket. Du vil garantert finne musikalske godbiter fra en rimelig fjern fortid. Siden andre bloggere har tatt ansvar for fredagsmusikken har jeg valgt meg mandagen under motto mandager er også en god dag for musikk.

Nok prat! Her kommer det første høydepunktet fra mitt umusikalske surrehue.



Linken her
Akkurat hvor disse kjekke gutta befinner seg er ikke lett å si men de litt triste omgivelsene skulle gi en utmerket ramme rundt den noe røffe teksten. Filmen er 41 år gammel og man kan vel trygt si at slik musikk lages ikke lengre.

Neste mandag : En ny musikalsk godbit!

søndag, desember 09, 2007

Sånn går det når du ikke leverer bibliotekbøkene tidsnok!

Og nå er det altså Bibliotekpolitiet jeg snakker om. Av denne forfatteren minsann! (Litt språklig etterslep etter tidligere omtalte Göteborgturen).

Dette dreier seg altså om en bibliotekar som sprenger alle rammer for tittelen ”spesialbibliotekar”. Og som holder noen eventyrstunder som unga seint vil glemme.

Jeg sier det med en gang: skrekk og horror er ikke min greie. Altså æ vart ittj skræmt asså! Men ingen skal ta fra forfatteren at fantasien er i orden men alt dette overnaturlige og disse monstrene hans blir litt sånn overkill på meg altså!

Men SK er en forfatter som skriver med varme, moral, hjerte for de svake og har gode personsskildringer og en god intrige. Han leverer rett og slett godt håndverk, uten dikkedarier og affekterte tendenser. I motsetning til denne forfatteren for eksempel. Fortellingen Bibliotekpolitiet finner du i ”Etter midnatt III-IV”. Litt morsomt her er at forfatteren kommenterer (og forsvarer) både tekstene og sitt forfatterskap.
”Ingen vil utrope meg til Årets bok eller Pulitzerprisen, men jeg er seriøs, ja. Om man ikke tror meg på noe annet så tro meg på dette : Når jeg tar din hånd og begynner å snakke min venn, så tror jeg på hver eneste ord jeg sier”.
Litt morsomt er det jo også at han siterer Nils Lofgren: ”jeg må være mitt eget møkkete jeg... jeg vil ikke juge”. Visste ikke at den berømte musikeren har sagt noe sånt. Noen mener at han har kommet litt i skyggen av denne musikeren men nå kom jeg jo helt ut på viddene igjen.

Så en liten diskusjon med meg selv for å komme fram til et svar på følgende spørsmål:
Hvorfor blir vi bibliotekarer så happy når vi kommer over en bok hvor vi framstilles som monstre?
  • Fordi vi blir så happy og takknemlige og sjeleglade for enhver oppmerksomhet og attpå til av spenningsmesteren himself?
  • Fordi vi er drita lei av det litt kjedelige bibliotekarimaget at hva som helst annet er en forbedring?
  • Fordi vi er drita lei av å være vennelige, forekomne og serviseinnstilte og hyggelige og behagelige og ikke minst diplomatiske når vi har med vanskelige lånere å gjøre som påstår at boka er da levert for lengst og vi veit at det ikke stemmer?
  • Fordi vi noen ganger bare blir så lei av disse lånera som bare er opptatte av å låne kvoten sin med halvdårlige DVD-er og dataspill?
  • Og Jo Nesbø og Anne B Ragde og Unni Lindell og annen dritt i stedet for å låne de gode bøkene som vi synes de burde lese?
  • Fordi vi noen ganger bare vil ta de derre uoppdragne dævelunga og hive dem ut gjennom vinduet uten å åpne først?
  • For ikke å snakke om de derre lømlene som legger ut pornosider som startsider på publikums-PC-en!
  • Eller fordi vi får dårlig samvittighet fordi vi ikke klarer å være tålmodige nok med lånerne og sikkert burde taklet enkelte situasjoner mer profft? Vi kunne ha vært verre, liksom! Som for eksempel Ardelia Lortz på Public Library i Junction City.
  • Men herregud : Vår helt fikk da bøkene sine! Var det noe gæernt med servicen, kanskje? Det skulle da bare mangle at han ikke skulle levere dem tilbake også! I stedet for å somle dem bort i ... og her iler jeg til med en ***spoiler*** varsel : i papirinnsamlinga!!!
    ”Folk som kommer for å få hjelp, og så, straks de HAR fått hjelp, blir igjen for å kritisere måten vi gjør tingene på her ved Junction City Offentlige Bibliotek. Måten JEG gjør tingene på ved Junction City Offentlige Bibliotek.”
    Endelig noen som tar igjen med de derre lånera som liksom skal fortelle OSS hvordan vi skal gjøre jobben vår!!!
PS: Fortellingen Bibliotekpolitiet finner du i denne boka og på Deichman finnes den i to eksemplarer. På Røa og Bøler. Røas eksemplar er for tida utlånt, men skal levere den før bibliotekpolitiet eller Lindorf som det kalles i våre dager tar meg!

PS 2 : Katalogavdelinga : hva med en aldri så liten tittelanalytt eller to? (Den andre fortellingen heter Solhunden.)

PS 3 : Og bare to eksemplarer alt i alt på Deichman??? Er de andre eksemplarene utslitt eller var rett og slett ikke Stephen King bra nok for disse åndssnobbete deichmanbibliotekarene i anno 1991?

Den problematiske barneboka

Nok en bok fra barns hverdag. Lydia, 5. klassing, rimelig energisk og viljesterk, vil helst bestemme selv, har sportslige ambisjoner, som hun .... eller glem det, gidder ikke å legge ut noen ***spoilervarsel***, bor i en helt grei familie, bortsett fra at mor for øyeblikket befinner seg på psykiatrisk sykehus, dette helt greit skildra, og Lydia har dessuten problemer med at hun lett tisser på seg, ikke noe gæernt med boka altså, men ikke spesielt originalt. Kanskje litt vel enkel i språket. Tøft omslag men tror nok at man må jobbe litt med å få boka ut til målgruppa.

Hadde kanskje venta noe mer heftig av denne forfatteren. Boka er skrevet sammen med en annen forfatter, nemlig denne. I følge svensk wikipedia består sistnevnte forfatters bøker ”framför allt i den direkta återgivningen av vad som rör sig i människornas medvetanden”. Og det passer jo litt på denne boka også.

Sverre Henmo skriver som kjent (?) i sin serie om Bendik og Maria (omtalt før i denne bloggposten) også om mor med psykiske problemer.

Og nå skal jeg teste ut en hypotese : Jeg tipper det er atskillig flere mødre enn fedre som har psykiske problemer i barne- og ungdomslitteraturen. For sikkerhets skyld spør jeg Deichman igjen. Å, jo da. Tenkte jeg det ikke!

Kunne kanskje vært en idé å prøve å skrive en bok der mor er sterk, far har psykiske problemer - ha ha på grunn av den dominerende kona da, kanskje? En idé som alle får gratis. (Skal love å ikke slakte den på bloggen uansett hvor trivielt det ellers kunne bli) .

Eneste unntakene jeg kommer på er Nattfuglene og Joakim av Tormod Haugen. Disse bøkene fikk da også stor oppmerksomhet i sin tid. Boka har også fått sterke reaksjoner fra enkelte voksne som mener at man ikke burde la barn lese slike bøker. (!).

Et annet hederlig unntak på lista er Tor Fretheims fine serie fra tida like etter krigen om Emil på Grünerløkka hvis far er psykisk skadet etter å ha overlevd i en konsentrasjonsleir. Dette er egentlig ungdomsbøker men kan også leses av voksne. Og der kom jeg jammen inn på nok et problem, problemet med ungdomsboka. Dette har jeg også blogget om før. Ellers har jeg også blogget om den problematiske barneboka før.
Og dette får vel klare seg med problemer i en og samme bloggpost. Dessuten skal jeg se andre omgang i worldcup i Granåsen. Der driver de med relativt enkle problemstillinger, som sittestilling, sats (nei ikke sånn sats men å treffe hoppkanten!!!) , svev og oppdrift.

Har vært bortreist noen dager

Og bodd i denne byen
dette hotellet
Et hemtrevligt hotell på alle måter, men som absolutt alle hoteller jeg har bodd på - og det begynner jo å bli en del - var nattlampa ganske håpløs for de (deriblant meg) som er avhengige av å lese på senga. Altså man kan ikke ha en vanlig bordlampe som leselys!

Og dermed har jeg startet nok en ny serie. "Leselamper på hoteller". Fortsettelse følger så fort jeg havner på hotell igjen. Og det blir antakelig dette hotellet. denne konferansen.
(Choice hotell : dere har enda litt tid på dere).

PS: Noen som har noen gode forslag på batteridrevne leselamper til reiser?

PS 2 : Og apropos omtalte konferanse : Trender, trendelser og hendelser. Høres rimelig trendy ut og det kan det jo hende at det blir også. (Ikke særlig morsom blødme dette, nei).

Ps 3 : Den forrige konferansen var for tre år siden og da var det temaet "ondskan" i barne- og ungdomslitteraturen som ble behandlet fra alle tenkelige og utenkelige synsvinkler. Nesten litt ut i parodien. Andre titler har vært : Ta boka og spis den. Og altså til neste år er det hendelser som er trenden.

mandag, desember 03, 2007

Her er den! Her er den!

Ingen grunn til å tvile på Thomas! I denne bloggposten etterlyste jeg en reklamefilm om biblioteket for ungdom som ble laget av BUF i 1993. Filmen er nå flytta fra Fjesboka til Dutuben! Den ble altså laget i begynnelsen av 1990 – åra og er tydelig preget av den tida. Mulig de kommentarene jeg nå knytter til filmen vil oppfattes som ***spoilere***. Så – de som ikke tar sjansen : snurr film først!

Filmen er altså laget i Hovedutlånet på Deichman i kortkatalogens dager. (Husker ikke helt når Hovedutlånet fikk samlinga over på data, men det var etter både Barneavdelinga og Skoleavdelinga. 1994?) De ”kule” folka som kikker mistenksomt opp mot oss (Hvor HAR JBR funnet dem for resten!!!) befinner seg altså midt mellom kortkatalogene, populært kalt Store Grå. Den hadde i alt 400 skuffer med kort.

Filmen kommer jo ikke helt til sin rett i dette lille formatet. Derfor er det ikke enkelt å se hva slags bøker som ligger på bordet i den siste scenen. Og apropos spill. Dette var jo før noen i det hele tatt tenkte på å ha dataspill i biblioteket. Annet enn som et prosjekt for eksempel. Og helst skulle det da være lærerikt.
"Vi er kanskje ikke så innmari kule men vi er snart det eneste sted i verden hvor du får noe gratis. Bruk biblioteket! "
PS: jeg ler fremdeles godt av denne filmen. Hvilke konklusjoner som kan trekkes av DET overlater jeg til andre å avgjøre.

PS 2: Akk Store Grå! Hvor er du nå?

søndag, desember 02, 2007

Guttas kamp mot jenteveldet

Medvirkende:
  • Filip Måne, 12 år, autorisert privatdetektiv
  • Politibetjenten Mardon Hellelo, disse to har gjensidig nytte av hverandre, en fast ingrediens i de fleste detektivbøker (tatt litt ut av lufta, da dette virkelig ikke er min spesialkompetanse)
  • Schwindlerfamilien, en sjarmerende gjeng som er notoriske forbrytere, vi kan jo fremheve
  • Rød Schwindler, som er noe bekymret for familiens kriminelle tendenser, dennes lillebror
  • Roddy Schwindler som er hovedmotivet for bekymringene,
  • ”Les jeunes Étudiantes”, eller ”De unge studiner” med den bortskjemte overklassejenta
  • April Devereux i ledelsen. Hun er også vår helts oppdragsgiver, da hun er blitt frastjålet en laminert hårlokk tilhørende popstjernen... ja hva var det nå hun het igjen da.
  • Med flere.
Litt Artemis Fowl altså, men den notoriske forbryteren er ikke lengre hovedperson. Den første boka om Artemis Fowl var en frisk pust i fantasylitteraturen, men serien har kanskje gått litt på rutinen etter hvert. (Med forbehold at jeg bare har lest de to første).

Forfatteren kan bli noe heseblesende men her har han holdt seg på matta. Selv om det er action nok. Noe på sida av virkeligheten men det gjør ingen ting. Morsom er den også. Jeg lo flere ganger.

En litt pussig ting må påpekes : fiendebildet består blant annet av jentegjengen ”Les jeunes Étudiantes” som har store ambisjoner for framtida. (Det franske uttrykket blir brukt fordi ”gutter er så dumme at de i hvert fall ikke skjønner fransk” ) De er altså drit lei av disse gutta som ”helt siden barnehagen har tatt all oppmerksomheten med all sin roping, slåssing og frekkheter. Hvordan skal vi liksom lære i alt dette bråket”. Nå må jammen jenter lære seg å finne seg i å være snille og stille og beskjedne og i det hele tatt slik det var da jeg gikk på skolen! Frigjøringa har gått for langt!

Litterære referanser i boka er Hunden fra Baskerville og Sherlock Holmes og (!) Silkesvarten.
Musikalske : denne sangen. (!)

Jepp: du kan trygt gi denne boka til nevøen din til jul. Niesen din er jeg litt mer usikker på...