fredag, juli 22, 2011

Hello Canada!

Rett som det er sjekker jeg besøksstatistikken på bloggen min. Spesielt nå i ferietida er det ganske labert men så plutselig steg besøkstallet til mer enn det dobbelte av hva jeg kan ha på en god dag. (En MEGET god dag, kan jeg legge til!) Og mesteparten fra - Canada! (Hva som har forårsaket at canaderne har funnet fram til denne bloggen er en gåte for meg, men jeg får bare ta det til meg! Hello Canada, this is a great pleasure for me!)

Så kanskje det er en dag for canadisk musikkk i dag, for eksempel Joni Mitchell.

tirsdag, juli 19, 2011

Dystre framtidsutsikter

Under motto hvert forlag sin tre binds framtidsdystopi kommer mangscou forlag i år med første boka en serie. Booka heter MATCHED, på norsk Cassias valg.
Det er i tida etter ”den store oppvarminga”. Vi er i et totalitært samfunn hvor myndighetene har den fulle kontroll over innbyggernes
  • Tanker,
  • Følelser,
  • fritid,
  • hva de spiser,
  • hva de leser,
  • Hvem de skal omgåes,
  • Hvem de skal gifte seg med,
  • Hva de skal bli,
  • Hvor lenge de skal leve,
  • Hvor de skal bo,
  • Etc
De som er med
  • Cassia, begavet, matchet med
  • Xander, pen og kjekk,
  • Ky, som Cassia blir forelsket i, avviker, og som er med på å bidra til at Cassia får opprørske tanker.
  • Cassias familie
  • Diverse funksjonærer som holder kontrollen med befolkningen.
  • Med flere
(Egentlig ganske utrolig at denne boka varer på nesten 400 sider).

Personskildringene er ganske flate, eller mer typer for å si det slik og jeg synes vel heller ikke at ”romansen” er spesielt ”betagende” selv om det er forbudt og farlig kjærlighet det dreier seg om.

Det er Cassia selv som er fortelleren. Akkurat som mange historiske barne- og ungdomsromaner gir inntrykk av at personene er nåtidsmennesker plassert i historiske omgivelser sitter jeg litt med samme følelsen her. Det blir litt for åpenbart at fortelleren henvender seg til nåtidas lesere som nødvendigvis trenger en del forklaringer. Hvis Cassia hadde fortalt dette til sine samtidige (ingen ved sine fulle fem ville vel finne på å fortelle til noen som levde for lenge siden) hadde det for eksempel ikke vært nødvendig å fortelle at hun fikk informasjon av en ”datastemme”. Så kanskje tredje person hadde vært tingen.

Forfatteren er engelsklærer og benytter også anledningen til å drive litt litteraturformidling. Det er bare 100 dikt som er bevart i dette samfunnet – resten er renset ut – og hun gjør blant annet et slag for Dylan Thomas. Og det kan jo jeg gjøre også. Her Do not go gentle into that night med John Cale. Og – vi bør vel slippe til den store dikteren selv også?

Selv om Dylan Thomas spiller en noe perifer rolle i denne boka kan vi da unne oss et fotografi, her et ungdomsportrett.

Hvor mange dystopier SKAL vi egentlig øse utover den oppvoksende slekt? Har de ikke nok annet å bale med i livet sitt om de ikke skal plages av de tristeste framtidsutsikter også.

Man kan forresten bli medlem av dette ”matchedselskapett” hvis man gir tilgang til profilinformasjon, venners informasjon etc på facebook- selvfølgelig helt trygt.
”The Society Matching Center will need to contact our Central Data Center via Facebook to retrieve all subject details. YOUR SECRETS ARE SAFE WITH US”
Så: hva skal vi med big brother når vi har facebook.

Og – apropos framtid, kanskje vi skal gi Sex Pistols siste ordet i dag?

mandag, juli 18, 2011

Det har vore stilt

rundt Sissel Solbjørg Bjugn ei stund og no vert det heilt stilt. Favorittboka mi må vere Bill og ei til. Som det kjem fram har denne boka to forteljingar, den eine om ein norsk gruvearbeidar som møter ein mykje yngre gruvearbeidar frå ei anna tid. Og så ei lita forteljing til om ein engelsk gruvearbeidar i streik som lyt stele ei gåve til dottera si som har bursdag fordi han ikkje har pengar. Dette er og ei av dei få barnebøker vi har her i landet med eit klart sosialistisk bodskap.
Boka kom ut i 1985 men den kan og lesast i dag.

Som alle veit skreiv Sissel Solbjørg Bjugn mykje om gruvearbeidarar. Så då kan vi jo høyre litt på denne songen.

Eg synest og at dette diktet kan passe fint.

Dø ein dag diverre må
Grete Waitz og Lille Graah.
Lille, lille Graah.

Kristensen og Kyrkjebø.
Alle damer må jo dø.
Må jo, må jo dø.

Kauffman, Dickinson, Curie
måtte dø. Ta mère aussi.
Mère au, mère aussi.

Princess, Princess Di.

(Depp, Samlaget, 1999)

Edit 20 juli: KAN kanskje legge til at boka finnes på NBdigital

søndag, juli 17, 2011

Ta vel i mot Kåre Kvadrat, Siri Spiss og Trond Triangel!

I dag skal det handler om hvordan mennesker blir framstilt i følebøker for barn – eller rettere sagt hvordan de kan og bør framstilles. Dette er som jeg har vært inne på før forskjellige meninger og teorier om. Vi har nettopp mottatt en følebok laget i samarbeide med TPB, basert på Prinsessen på erten. De har et større budsjett enn oss, også på følebokfronten. De lager så vidt jeg veit alle sine følebøker basert på eksisterende billedbøker. Og – utførelsen er profesjonell – men omdiskutert.
Her har vi prinsessen utenfor slottets port, som man ser i en svært forkommen tilstand. Det regner og håret henger ned. Selvom om bildet er stilisert spørs det om det blinde barnet kan oppfatte prinsessens forfrossne og lutende holdning, uten å ha en seende sammen med seg som kan fortelle hva bildet skal forestille. Men - kanskje det blinde barnet etter å ha trent på bøker produsert på denne måten etter hvert vil ha lettere for å tolke bildene. Men uuuups - legg merke til at prinsessen kun har fire (!) fingre. (Kan legge til at boka baserer seg på bilder i en bok i pixie-serien hvis noen husker denne serien.)

Her prinsessen i bedre form, sammen med prinsen. Selv om de er delvis i profil har tilretteleggeren passet på å få med begge armene på figurene.

Her dronningen. Skikkelig sprekt å la henne røyke sigar i en bok beregnet for barn. Tviler på om blinde barn vil skjønne at hun har en vifte i hånda.

Innimellom samarbeider vi på NLB med Make Design for å lage taktile bøker basert på utgitte billedbøker - da etter vårt valg. Da er vi i hvert fall sikra en god tekst. En fordel er også at det blinde barnet får tilgang til de samme bøkene som seende. Et eksempel er Albert Åberg, et annet er den populære Når To -serien av Tor Åge Bringsværd og Tina Solli. Under følger et par illustrasjoner fra Når to skal rydde. (Gyldendal forlag). Kanskje ikke det heftigeste av dagens rikholdige flora av norske billedbøker, men siden vi har fått etterspørsel etter bøker om barns hverdag valgte jeg et par i denne populære serien.

Her har vi originalen, et bilde av far og datter.

Og som man ser her er alle unødvendige detaljer fjernet. Og Eva har passet på at vi ser figurene i sin helhet. Legg også merke til de små prikkene og stripene på de ulike feltene, disse er også taktile. (Hmmm - ser at jeg ikke har fått med hele sida, så derfor er pappaens venstre hånd kutta på fotografiet. ) Siden både pappaen og jenta går igjen gjennom hele boka blir de etter hvert lettere å kjenne igjen. Og - her er heldigvis alle de fem fingrene med. (Når jeg samarbeider direkte med designeren får jeg se skissene på forhånd og har dermed alle muligheter til å komme med tilbakemeldinger).

Blei også litt frista til å ta med enda et eksempel fra Når to skal rydde. Her er to ekorn

som Eva har laget en mer skjematisk versjon av. Dette er bilder i såkalt "svällpapper" og de små prikkene dere ser er også taktile. (Her har fotografen også greid å kutte billedsida. Selvfølgelig er hele halen også på "pappa-ekornet" med!)

Kanskje jeg skal legge til at vi også har laget et par av bøkene i denne serien som "interfolierte" billedbøker, det vil si at vi legger inn plastark mellom sidene med blindeskrift ( eller punktskrift som det offisielt heter i dag) slik at blinde kan lese for sine barn. Da kan det også være nødvendig med en billedbeskrivelse, men dette får vi heller komme tilbake til en annen gang.

Vi kjøper også mange bøker fra det franske forlaget Les Doigts Qui Rêvent. Under et par eksempler fra en billedbok som vi har kalt Jeg er litt redd. (J'ai en peu peur). Boka omhandler et tema mange blinde små barn kan kjenne seg igjen i, engstelsen for å ta på ting de ikke veit hva er. (Som alle lett kan skjønne, det er noe helt annet å ta på noe man faktisk kan se. Da har du kontrollen hele tida. Bare prøv sjæl!)

Her er teksten "Jeg er litt redd for å ta på noe jeg ikke vet hva er" og vi ser en illustrasjon av to hender som tar på noe som skal være noe vått.

"Men når mamma tapper badekaret med varmt vann og såpebobler blir jeg glad igjen." Her er runde plastfigurer såpebobler. Legg merke til smilefjeset under teksten. Og på bildet over et misfornøyd fjes. Én - høyst berettiget - tilbakemelding jeg har fått er at blinde ikke har muligheter til å forstå at at dette er et smilende ansikt. Siden de faktisk aldri har sett en smilende munn. (Og faktisk er det jo bare i begrenset grad at munnvikene går oppover når man smiler, bare sjekk selv i speilet.) Intensjonen KAN være at også blinde småbarn skal lære seg disse internasjonale symbolene så fort som mulig (?). (Som selvfølgelig alle blinde unge er fortrolige med.)

Det samme forlaget har også produsert noen bøker for helt nybegynnere, blant annet beregnet for øvelser i punktskrift. Til slutt derfor noen bilder fra Klassen min. (Her har jeg tatt meg noen friheter i oversettelsen, også av selve tittelen. Måtte oversetterguden se nåde til meg på den ytterste dag, men lover at intensjonene har vært de beste!)

Her har vi Siri Spiss. Hun har musefletter. Og folkens: dette er genialt i sin enkelthet! Museflettene er to buster, en på hver side. (Får håpe at boka holder noen utlån før en eller annen klåfingra unge blir frista til å teste holdbarheten på boka :-)

Her har vi Trond Triangel. Han har piggsveis. Som Siri spiss er hele figuren kun en geometrisk figur, og håret er tre streker på hver side.

Og her Kåre Kvadrat med briller. Og en trekant til nese.

Her et eksempel på tekstside. (Det er viktig at det også er vanlige typer, så den voksne formidleren - for eksempel foreldre - enkelt skal kunne lese dette for unga.

Til slutt læreren som jeg har kalt Store Rektangel. Han har bart og skjegg. (Ansiktet er i filt og det er lagt oppå en annen rektangel i et mer stikkende materiale. ) Slik skjegg og bart kan føles. Kan jo legge til at boka er laget i sterke farger. Dette med tanke på barn med litt syn.

Da jeg fikk denne boka fra Frankrike ( og etter en del spetakkel med tollen som jeg skal spare dere for her, hva GIR dere meg! TOLL på følebøker for barn!) var jeg litt i tvil om små norske barn kjenner de korrekte geometriske begreper like godt som de franske sikkert gjør, men dette fikk jeg brekreftet fra pedagogisk hold at de kunne. (Eller i hvert fall burde!) Så da var det bare å holde tunga rett i munn og ikke surre med trekanter ... unnskyld triangler, kvadrater og rektangler.

lørdag, juli 16, 2011

Nei, jeg MÅ ikke

men jeg SYNES det er på sin plass å markere at Dag Solstad blir 70 år i dag. Først et innslag hvor Dag Solstad demonsterer hva han mener om bokbad.



Så forfatteren i en noe yngre utgave. Her forklarer han for Otto Hageberg at Arild Asnes, 1970 er en politisk roman. I tilfelle noen skulle lure. Hvem mannen ved siden av er? Skjerp dere da!

torsdag, juli 14, 2011

Söder igjen

Etter at vi hadde vært på Fotografiska museet
som vi ser litt fra oven her - og hvor vi blant annet så en imponerende utstilling av Robert Mapplethorpes fotografier, gikk vi over den traffikerte veien bak museet, og opp en bratt trapp mot Söders høyder, hvor målet var Per Anders Fogelströms terrass.

Vi passerte også en hyggelig og "anspråksløs" café, med en fantastisk utsikt, men siden vi allerede hadde lunsjet, og var gode og mette


gikk vi rett til den tidligere omtalte terrassen, hvor man har en fantastisk utsikt over byen.


Her nok et skilt i serien DET LITTERÄRA STOCKHOLM med sitat fra "Mina drömmars stad" av nevnte forfatter.

Så passerte vi Fjällgatan, før vi gikk opp


Sista Styverns Trappor som altså romanfiguren Henning gikk ned.

Sista Styverns Trappor, er muligens er oppkalt etter en bøddel. I hvert fall var det en gang et serveringssted med dette navnet.


Til slutt et bilde av Bärgsprängargränd. Ikke at jeg husker det men det hadde ærlig talt forbauset meg om ikke NOEN av Per Anders Fogelströms romanpersoner fra Stadserien har bodd i dette strøket.

Dette skulle egentlig være siste del i serien Det litterära Stockholm, men før jeg avslutter serien helt kan det være naturlig å sammenlikne med Oslo, eller rettere sagt hvordan vi formidler steder som er omtalt i litteratureni vår egen hovedstad , men det får jeg nesten komme tilbake til.

onsdag, juli 13, 2011

”Kärleken är det enda som kan rädda världen”

På sommerens Stockholmstur hadde jeg med meg Krigaren av Bjørn Ranelid som lesestoff. Boka er på nesten 500 sider så for en reise på en knapp uke med mye program var dette mer enn nok. Det gjorde jo heller ingenting at mesteparten av handlinga i boka er fra denne byen.

Bjørn Ranelid er en forfatter som mange svensker oppfatter som kontroversiell, og det er mye støy rundt ham. Han har deltatt i det svenske Lets dance og har blant annet uttalt at
”Alla svenska människor skulle våga sig på detta. Framför allt de som sitter i Svenska Akademien tror jag skulle behöva ta sig ut från kammaren och börja dansa.".
Og reaksjonene lot ikke vente på seg som det heter. Kort etterpå skriver ständig sekreterare Peter Englund i sin blogg at han
”Noterar att Björn Ranelid uppmanat mig att följa hans exempel och delta i dokusåpor. Det kommer inte att ske. Däremot har jag inga invändningar mot att han gör så själv. Allt som håller Ranelid borta från skrivandet välkomnas.”
(Skal si de har en frisk diskusjonsform over kjølen!) Og dette blei det jo spetakkel av.

Ranelid har også gått ganske sterkt ut i det svenske programmet Stjärnorna på slottet (herregud hvor har de TATT den tittelen fra?). Forfatteren er jo en gjenganger på YouTube og slår til og med Dag Solstad i antall treff, men jeg tror vi klarer oss med en kortversjon. Og – selvfølgelig er Ranelid svært takknemlig å parodiere. Men resten kan vi overlate til svenskene så kan vi andre vie oss til bøkene. Jeg har tidligere lest den selvbiografiske oppvekstskildringen ”Til alle människor på jorden och i himlen” (bare tittelen inviterer jo til latter og hoderisting) og ”David Puma och drottning Silvia”.

Ranelid er svært en produktiv forfatter, men bare to av bøkene hans er oversatt til norsk. En av disse handler om Stig Dagerman og akkurat dette er kanskje litt pussig siden disse forfatterne har en svært ulik skrivestil. Bjørn Ranelid er en særdeles emosjonell forfatter, noen kan kanskje oppfatte stilen som affektert, og humor og selvironi er noe fraværende for å si det mildt. Han skriver rett fra hjertet og uten kritisk filter. Men han skriver godt! Språket flyter ubesværet utover sidene. (Gidder ikke å ta min vanlige innvending om at boka er unødvendig lang og at noe med fordel burde ha vært strøket. Ranelid er Ranelid. En helt egen sjanger. ) Som en annen svensk forfatter som i hvert fall jeg synes det er naturlig å sammenlikne med, Torbjörn Sævfe, identifiserer Ranelid seg med hovedpersonene og legger mye av seg selv i dem. Noe han sikkert er blitt kritisert for. (Dette må jeg innrømme at jeg tok helt ut av lufta!)

Tilbake til Krigaren. Bokas forteller er David Saxon, amerikansk Vietnamdesertør som kom til Stockholm i begynnelsen av 60 – åra og som – som mange andre i hans situasjon – fikk hjelp i sitt nye hjemland. (Jeg veit ingenting om hva Norge gjorde for Vietnamdesertører på denne tida, sikkert ikke så mye, siden vi i motsetning til det nøytrale Sverige er medlem av NATO.)
Her et bilde fra Skeppsholmen hvor David Saxon bor i en husbåt.

Her et fotografi til av brua ut til den samme holmen "stjålet" fra svenske wikipedia.

Av andre personer som bør nevnes er den 15 år gamle Selma som har rømt hjemmefra og som David tar seg av og hennes eldre bror Joppe, begavet, men som det går gæernt med og til slutt blir funnet lemlestet og myrdet. Boka har et sterkt budskap for fred og mot rasisme og taler de svake og underpriviligertes sak. Et annet budskap er troen på det gode i verden, og pokker heller, det kan man da trenge å lese om en gang i mellom.

Kanskje jeg skal sitere fra et intervju fra bladet ”Vi läser” , et ganske lettlest litterturtidsskrift som har kjerringer i 40 – 50 åra (som meg selv altså) som hovednedslagsfelt :
”Skall man skriva en bok ska den handla om empati, inte om hur folk ”springer runt på Stureplan och doppar Rolexklockor i sprit"

"Och har man sedan skrivit en bok vore det väl skam om man inte vågade se sina läsare i ögonen.”
Nevnes kan også at dette er en forfatteren som deler sjenerøst av sin tid med sine lesere, han reiser land og strand rundt på forfattertreff.

Tilbake til boka - igjen. Forfatteren har satt seg godt inn i stoffet og vi får mye samtidshistorie. Og det synes i hvert fall jeg er interessant. Han skriver fra slagmarkene i Vietnam. Han skriver om den store demonstrasjonen mot Vietnamkrigen på Sergels torg 21 januar 1968, hvor den unge Palme taler.

Her et foto fra en demonstrasjon på det samme torget i dag. Demonstrasjonen på dette bildet er for et fritt og demokratisk Syria.

Han skriver om Almstriden som jeg nettopp har vært inne på før, han skriver også om forhold fra David Saxons eget hjemland, som den rasistisk motiverte bombingen av kirka i Burningham hvor fire jenter ble drept i 1963, og som Martin Luther King snakker om her og som siden Joan Baez synger så vakkert om. Og han skriver om dødsstraff. Saxon brevveksler med en kvinnelig fange som sitter på dødscelle. Han skriver ikke bare én gang om disse begivenheter, men om og om igjen. Noen kan sikkert synes at dette er irriterende, men jeg liker denne suggererende skrivemåten.

Ranelid deltar også selv i handlingen, som en forfatter som snakker skånsk og skriver om ”människor på jorden” I Vi läser forteller han også at han noen ganger avbryter skriveprosjekter hvis han møter noen som har et ”livsöde” å fortelle. Så muligens finnes det en David Saxon også i virkeligheten (antakelig med et annet navn) som kansjke bor på en husbåt på Skeppsholmen.

Jeg innrømmer at jeg ble forført av denne boka men det er jo ikke vanskelig å finne svakheter ved den. For dem som gidder.

mandag, juli 11, 2011

Ivar Lo

Her i Bastugatan på Söders høyder


bodde Ivar Lo-Johansson store deler av sitt liv

slik dette skiltet viser. (Hvis du er riktig heldig kan du også få sett museet i den samme bygningen, men så heldige var ikke vi.)

Her er Ivar Lo's park høyt og fritt over byen

og her bysten av kanskje den største av de svenske proletarforfatterne og det sier i tilfelle ikke lite!



Kanskje vi også kan ta med et par bilder av Kungsgatan hvor store deler av handlinga i boka med samme tittel finner sted, og hvor statarjenta Marta ender opp i prostitusjon.

torsdag, juli 07, 2011

Almarna åt folket!

Som lesestoff på den nettopp foretatte Stockholmsturen hadde jeg med Krigaren av Björn Ranelid. Den handler om amerikaneren David Saxon som deserterer fra Vietnamkrigen og som siden blir boende i Stockholm. Å finne bøker med handling fra de steder man reiser til er jo bare genfundenes gefressen! Med all sannsynlighet kommer jeg tilbake til denne boka ved en seinere anledning, men nå skal vi konsentrere oss om Kungsträdgården eller nærmere bestemt den såkalte Almstriden som fant sted i 1971.
”Här inntil det gröna huset av trä och serveringen är mitt hjärta i Stockholm och hit kom jag redan första sommaren när mina sinnen ännu spände sig och väntade på nästa bombanfall och bakhåll från fienden. Jag var bland tusentals som såg och hörde striden om almarna, när staden ämnade bygga en ny tunnelbanestation och för den sakens skuld började såga i trästammarna. Det inträffade i mai 1971 och mitt fjärde år i Sverige. Även jag älskade dessa almar och försvarade dem med min kropp från Amerika.” ”Älskad vare varje människa som stred för dessa almar.” Bjørn Ranelid. Krigaren. 2001.
Heller ikke her til lands gikk jo denne begivenheten helt upåaktet hen. Her et liten TV-reportasje fra begivenhetene. Rundt denne tida og flere 10-år framover ble store deler av Stockholm rasert i et ganske drastisk omfang så Almstriden var også en viktig symbolkamp. Allerede første kvelden greide aksjonistene å samle 2000 deltakere! Og dette flere tiår før facebooktida. (Akkurat dette har jeg gjort et visst poeng av før.) Dette var en av de vellykkede aksjonen fra den gangen. I alt 12 av de 13 hundreårige almene overlevde.
Her et bilde av almene som er et mektig skue. Under skimtes den lille kaféen, som er et populært sted i sommerhalvåret. (Klikk for større bilde!)

Her kaféen på nært hold, og statuen av Karl XII i bakgrunnen.
"Kungen pekade med hela handen mor öster, men nu kom inte fienden från Solvjetunionen eller Ryssland utan från stadsfullmäktige, regeringen och polisen i Stockholm." (Bjørn Ranelid. Krigaren 2001)
Her almene fotografert nedenfra og opp. Som det framgår; trærne er fremdeles grønne og friske og burde kunne leve i flerfoldige år framover!

Almstriden ble selvfølgelig også – typisk for tida - en mønstring av den progressive kulturen så da kan vi jo for eksempel spille denne fengende låta som burde være en grei oppsummering om hva kampen dreide seg om.

Ranelid skriver også om også Ville, Valle och Viktor, kjent fra svensk barne-TV på denne tida. (Barne-TV var liksom noe annet den gangen!) På 40-årsjubileet for denne historiske begivenheten opptrådte de igjen så da kan vi jo høre på nok en munter kampsang fra en fjern fortid. Som vår venn Vietnamdesertøren ”sjöng på svenska språket och ansträngde mig til det yttersta för att hitta den rätta klangen i orden”.

Det finnes en plakat om almstriden i Kungsträdgården men ikke noe ”Litterära Stockholm-skilt”. Kanskje de venter til forfatteren er død.

tirsdag, juli 05, 2011

Inte ens en grå liten fågel som sjunger på grönan kvist

Ved Klara Kyrka finnes en skulptur av den kjente svenske poeten Nils Ferlin. Siden Klara Kyrka tradisjonelt har tatt seg av "de behövande" i Stockholm, er dette et glimrende sted for denne folkekjære dikteren som hadde et brennende hjerte for dem som slet.
Mitt reisefølge er ikke vanskelig å be når det gjelder å posere sammen med den store dikteren, men man kunne kanskje ha ventet en mer respektfull positur!

Her nok et skilt i serien "Det litterära Stockholm", med diktet "Inte ens". Flere av Nils Ferlins dikt er som kjent tonesatt og da kan vi jo høre på en gammel innspilling av Molly Åsbrink fra 1959. Legg merke til den personlige tolkningen av diktet skrevet med tusj på skiltet.

Mest kjent av Ferlins viser er kanskje "En valsmelodi" og da er jo Monica Zetterlund slettes ikke noe dårlig valg. Men- vad säger ni - skal vi kanskje høre på Thåströms versjon av den samme sangen også? Og vi kommer vel heller ikke utenom Sven-Bertil Taube.

Og her er gravsteinen til en ikke mindre kjent dikter, nemlig Carl Michael Bellmann, reist av Svenska Akademin.

Kanskje vi også kan ta med et foto av Klara Trivialskola

hvor enda en svensk litterær storhet, August Strindberg, var elev.

Edit dagen etter: det heter vel strengt tatt statu i dette tilfellet og ikke skulptur. Legg forresten merke til røyken Ferlin har i munnen ( ja hvor søren ellers!). Regner med at statuen ble laget noen år før røykeloven.

mandag, juli 04, 2011

Jakten på Bosses benk

I Tegnérlunden måtte vi selvfølgelig finne den benken hvor Bo Vilhelm Olsson sitter alene og forlatt like før han møter ånden som tar ham med til Landet i det fjerne i boka Mio min Mio. Men hvor fankern er den!

Kan det være denne benken?


Eller hva med denne?

Dessverre kunne heller ikke disse glade gossarna hjelpe oss. (Men ingen skal si at de ikke var velvillige nok! Og salige Tegnér visste de "alt" om minsann uten at det så ut til å sette noen demper på stemninga!)

Her en skulptur av Astrid selv med personer og sitat fra flere av hennes bøker. (Hun bodde jo også selv i nærheten.) Skulpturen er laget av Majalisa Alexanderson.


Men- hva ser vi heeeer!


Jo, et skilt med et sitat fra boka Mio min Mio. I motsetning til denne sommerkvelden helt i slutten av juni var det "skumt i parken och det regnade lite, men i husen rundtomkring lyste det överallt". "Det var bara jag som satt här ute i mörkret. Ensam"

Og dermed kan mitt reisefølge endelig hvile ut etter en noe frenetisk jakt etter den riktige benken - selvfølgelig på akkurat den samme som den berømte litterære figuren satt på.