mandag, desember 23, 2013

God jul alle sammen!



 (Og den som ikke kom i julestemning nå kan ha det så godt!)

søndag, desember 22, 2013

2 barnebøker på tampen av året

Vindeltorn av Tone Almhjell har jo allerede fått en masse oppmerksomhet, så hva mer har jeg å bidra med? Boka går i korthet ut på at Lin, 11 år, via en nøkkel og en sprekk i kjelleren kommer til en annen verden, Sylveros, hvor hun får ( er forutbestemt til) en viktig og farefull oppgave som må løses for at denne verdenen ikke skal gå under. En dash Narnia – og vel så det, litt Tolkien, (den vandringa på sletta og orkene you know ) etc. Ikke spesielt originalt dette, men den beste norske fantasyboka på mange år, språket er godt og humoren er lun. Kanskje det kunne vært litt mer ”stake” som svenskene sier, det rekker heller aldri å bli så skrekkelig skummelt før redningen kommer.

I denne fantasyverdenen har alle døde kjæledyr ( fra vår verden men det skjønte dere kanskje) gjenoppstått ( akkurat dette kan jeg ikke huske å ha vært borti før), nå i en forstørret tilstand, og vår heltinne gjenforenes med sin kjære mus Rufus og det er først og fremst dette forholdet, som er skildret med humor og varme, som bærer boka. Personskildringene er gode, og vi finner mange fine typer.

Intrigen kunne ha vært forenklet noe, den ble noe komplisert og litt tung etter min smak.

Dagbladet skriver at alt klaffer i denne boka, mens Dagsavisen sier at det er en ”perfekt cupcake, lekker men veldig søtt og pent” , med en del ”gotisk skvip”. Freske fraspark, Dagsavisen! Sånt liker vi.

Jeg har også lest Kule Kidz gråter ikke av den nederlandske forfatteren Jacques Vriens. I motsetning til en annen bok jeg nettopp har blogget om, av landsmannen Guus Kuijer, finner man i Kule Kidz ingenting mellom linjene. Ingen ting overlates til leseren. Det er helt påfallende hvor få sjanser forfatteren tar. Årsaken KAN muligens være at han er lærer, og har funnet ut at ikke noe kan gjøres tydelig nok for barn. Og i motsetning til Kuijers bok som kan gi noe til lesere i alle aldre er dette en bok med en adressat, barn.

Men boka har humor, varme og en trygg grunntone, trass i en del krangling er klassemiljøet godt, med en tydelig litt eldre lærer. I fokus er to venninner, Elise og den tøffere og gutteaktige Akkie, som viser seg å få en uhelbredelig sykdom. Handlinga dreier seg i stor del om Akkies sykdomsutvikling, hennes sterke ønske om å kunne delta på lik linje sammen med resten av, og hvordan klassen takler det. Synsvinkelen skifter hele tiden.

Boka bygger på en faktisk hendelse, og den er filmet og kommer på norske kinoer i (dubbet!) tilstand til neste år.

Og DETT var de siste barne- og ungdomsbøkene for i år. Nå skal jeg begynne på den sedvanlige optimistiske bunken av julelektyre.

2 ungdomsbøker på tampen av året

Det er her jeg skal være  er Hilde Hylleskaars andre bok og handler om en 17 år gammel jente, som har hatt en sjokkartet opplevelse i barndommen, og som nøstes opp av en psykolog. Når man skriver om noe så alvorlig som ungdom med psykiske problemer bør man forvente at forfatteren skriver slik at leseren tror på historien. Det gjør jeg dessverre ikke når det gjelder denne boka. Jeg tror ikke på psykologen, jeg tar meg i å lure på om det virkelig er slik det kan foregå under en behandlingstime ( det KAN det jo for så vidt hende at det kan for alt jeg veit) men forfatteren klarer ikke å overbevise.

Jeg tror heller ikke på hovedpersonen og blir ikke fenga av denne historien. Våre venner i Uprisens juryklasser gir den derimot ganske høy score, og hvis boka skulle bidra til å gjøre ungdommen mer oppmerksom på psykiske lidelser  er jo hensikten oppnådd.

Eller for å sitere Henriette:
"Boken ga et godt innblikk i hvordan det er å ha psykiske opplevelse eller ha følelsesmessige skader fra noe som har skjedd tidligere i livet. "
Gullkalven er Ingeborg Kringeland Halds andre bok. For den første boka, Albin Prek, som kom ut i 2010 ble hun nominert til Brageprisen og Kulturdepartementets debutantpris. Jeg synes ikke at hun har hatt like heldig hånd med denne.

I fokus er to søskenbarn i tenårene, Magnus fra Vinderen, vant til et liv i sus og dus, Færderseilaser og hvite smokinger, og Loke, et par år yngre. Han er adoptert, foreldrene, hvorav moren er søster til Magnus mor, er antimaterialister. Loke har verken Mac eller andre Appleprodukter. Ei heller en facebookkonto. Denne sommeren må Magnus, som straff for å ha leid et privathelikopter uten å ha spurt om lov, leve på vikingvis sammen med Lokes familie i en leir på Karmøy. Her dukker det også opp et noen østeuropeere, mon om de er kriminelle og torpdoer???, dessuten Inger, som begge fettrene er interessert i, noe som bidrar til å gjøre forholdet mellom dem enda verre.

Både Magnus og Inger sliter, Magnus føler seg sveket av sine foreldre som bare bryr seg om materielle ting, Inger bærer sorg fordi hun nettopp har mistet søsteren sin, dette skildres overfladisk uten at leseren blir spesielt berørt.

Siste del av boka består av en så kalt laiv, og her går det jo temmelig hardt for seg uten at det blir spesielt spennende. Boka er inspirert av den årlige Vikingfestivalen på Bukkøy. Regner med at intensjonen er å få ungdom interessert i historie.

Mens Albin Prek var ganske knapp og strukturert, eser denne boka ut på alle bauger og kanter. Språket er flatt, og fortellingen er ikke særlig troverdig. Forfatteren burde også ha jobbet mer med personskildringene. Dessuten har boka en del unødvendige irriterende gjentakelser. Ett eksempel under:
”Magnus har invitert Inger med på omvisning. Magnus skal vise Inger rundt på vikingfestivalen” s 51.

Så jeg får si som jeg har sagt noen ganger før, boka hadde hatt godt av noen runder til. Det virker som om det har vært veldig travelt med å få denne boka ferdig. Bedre lykke neste gang.

Er det forresten noen ungdommer i dag – selv de som bor på ”beste vestkant” som sier ”piker”?

lørdag, desember 21, 2013

Siden det snart er jul

spiller vi i dag årets julevideo, som vanlig med Unge NLB i ledende roller og Jørgen bak kameraet. Legg også merke til Jørgens fine nye intro til Unge NLBs bokvideoer



(Dessuten : hadde det vært for mye forlangt med litt flere treff på denne videoen, når vi nå nok en gang dummer oss ut for åpen scene!)

PS: til den damen  som så beskjemmet ned i asfalten : dette er litteraturformidling på ... kremmt ... høyt nivå!

tirsdag, desember 17, 2013

UPris og andre priser

Kåringa av UPrisen er i full gang igjen, og la oss inderlig håpe at dette ikke blir den siste. For de som ennå ikke har fått det med seg er UPrisen en kåring av norske ( les :  av norske forfattere) ungdomsbøker.  Bokanmelderklassene har anmeldt bøker i hele høst og prisen blir utdelt i mai 2014 under selveste litteraturfestivalen på Lillehammer. Før det ( i januar 2014 ) skal en ungdomsjury plukke ut og nominere de som har fått best anmeldelser, noe som heller ikke pleier å gå upåaktet hen. Og det er ungdommens selv som ruler, helt uberørt av voksen innblanding!

HODELØS

Nå er det jo ikke til å komme forbi at ungdommens smak kan være noe avvikende fra hva vi gamle lesekjerringer mener. Ett eksempel på dette er ungdommenes kommentarer til Hodeløs av Kjetil Johnsen, en bok jeg nettopp har blogget om. Jeg mente den spekulerte i vold, og var heller ikke så imponert over personskildringene. Her kan man trygt si at det er en del sprik mellom mine vurderinger og ungdommens .

Ingeborg skriver blant annet:
"Boka var veldig spennande og var kjempebra! Det var ein god del banning, men det passa inn i temaet til boka. Boka var skriven på ein måte som eg likte veldig godt.
Den starta bra, og det var vanskeleg å leggje den frå meg. Det var veldig mange drap, så den var litt ekkel innimellom. Det var lett å kjenne seg igjen, og eg levde meg inn i boka. Spenningskurvene var det svært mange av. Boka slutta veldig brått, men veldig spennand, Det kunne godt ha vore fleire sider.
Kjetil Johnsen har skrive boka veldig spennande, og på ein måte som var veldig bra.
Eg vil verkeleg anbefale denne boka!!"

Anna Julie sier at
"Personane var levande. Dei var lett å leve seg inn i, og dei trådde fram som verkelege personar. [Litt avvikende fra mine vurderinger altså! ]
Eg synest boka var svært spennande, skummel og eg følte ofte at håra reiste seg i nakken min. Spenninga varte gjennom heile boka. Ein rakk så vidt å puste litt mellom handlingane. Spenninga kom som pulstakta. Eg følte at eg var i huset saman med personane og handlinga var lett å leve seg inn i. Boka bør absolutt komme til finalen.
Viss ein ønskjer ei god spenningsbok, vil eg anbefale denne på det sterkaste."
Brikt :
"Boken var veldig spennende hele veien fra start til slutt og den begynte rett på. Veldig bra skrevet og forståelig språk. Boken passer for 12-14 åringer.
Hvis jeg skulle gi boken en karakter ville jeg gitt den en 5-."
Med all sannsynlighet er dette en bok som i det minste vil bli en av de nominerte. 

BLÅ ØGER KAN ISJE LYGE

Når det gjelder en av mine favoritter derimot; Blå øger kan isje lyge av Hans Sande, er det mye som kan tyde på at dette er en bok som ikke vil nå opp.

Ingeborg gir boka terningkast 3
”Eg syns boka var litt spesiell på ein dårleg måte, fordi eg syns den var litt tung å lesa, og det var litt forvirrande å lesa boka på bergens-dialekt. Men ho var litt spennande fordi det skjedde noko nytt veldig ofte, og boka handla om at menneska hadde fått ein ny sjanse etter at dei har øydelagd verda, og det var denne guten som skulle gjenoppbyggje verda.”

Maiken gir terningkast 2:
”Jeg likte ikke denne boka. Den var utrolig forvirrende og det var ikke bestandig like lett å vite om det som skjedde virkelig skjedde, eller om det bare var noe han tenkte.
Jeg vil ikke anbefale boka videre.”

Sara Aziz sier at
”min mening om boka er at den ikke var helt fengende og litt forvirrende. Boka kan oppfattes som kjedelig i blant, noe som ikke motiverer til å lese videre. Jeg tror eldre ville forstått boka bedre, fordi den egentlig er en veldig fin bok.
Hvis du virkelig liker å lese så anbefaler jeg denne boka, men hvis du har lyst på en mer spennende og fengende bok, anbefaler jeg den ikke.”

Joa, det ER mulig at denne boka – noe jeg også har lurt litt på - er litt krevende for mindre lesevante. Noe også Mads bekrefter:
”Boken er skrevet på ganske fremtredene bergenskdialekt. Noe som gjør at det blir litt vanskelig å få en fin leseflyt, for sånne som meg som ikke har lest så mye bøker.
Handlingen er veldig hoppende i tid, og man er alltid litt usikker på om hendelsene skjer i karakterens hode, eller i virkeligheten. Men dette er kanskje litt av magien ved boken da handlingen ikke er spessielt engasjerende i seg selv, man fortsetter å lese i forventning av en konklusjonen eller oppsummering av alle tankene og bildene man har fått gjennom boken.”

Han sier videre at
”Dette er en bok jeg godt kan anbefale til leseglade litt ynge (! – min anmerkning.) ungdommer. Men for oss litt mindre lesevandte blir dialekten og den litt lite sammenhengende historien litt for vanskelig å følge med på. ”

Vetle derimot er med all sannsynlighet av de lesevante:

”Forfatteren er en merkelig person, som gjør boken svært merkelig, den har ikke en tydelig handling og har ingen spesiell progresjon. Den kan være forvirrende og kaster deg ofte litt hit og dit i forskjellige situasjoner gjennom historien som bare er i hodet på hovedkarakteren. Men det er også kanskje det som gjør at du likevel ønsker å fortsette å lese. Boken er så merkelig, så du ønsker bare å lese mer og mer for å finne ut hvordan det hele slutter. Handlingen i seg selv er ikke spesielt spennende, men dens rare handling holder øyene dine låste ved boken. Boken er skrevet på Bergensk, men den vil ikke være en utfordring for de fleste å lese. Boken er nok best for de som fra før av er glade i å lese. For ungdommer som ikke er spesielt leseglade, vil jeg ikke anbefale denne boken, men der definitivt verdt å lese for den leseglade.”

Og Marie er også klar for en utfordring:
"Denne boken er en forvirrende men forstående bok, skrevet på en morsom måte.
Den forteller ikke mye og gir ikke mye informasjon om hva og hvem det er som snakker. Men hvordan jeg-personen i boken beskriver og forteller om hverdagen sin, om foreldre, jenter, fotball og bare hvordan han tenkte, så fortalte det i seg selv og beskrev hva slags person dette var om.
Det som er veldig kjekt med denne boken er at den er ikke om noe spesielt. Den er ikke om kjendis-liv eller luksus. Den beskriver hvordan det er å være ungdom. Hvor kjedelig og trist ting kan være. Strenge foreldre og ensomhet. Noe jeg tror alle lesere kan kjenne seg igjen med.
Hans Sande har skrevet denne boken på en veldig kunstnerisk måte, kjempe fine beskrivelser og den har virkelig forandret synet mitt på ting."

THE RISE AND FALL OF GØRAN TROVÅG

En annen av mine favoritter av årets ungdomsbøker er The rise and fall of Gøran Trovåg av Gaute Sortland. Den ser ut til å ligge noe bedre an; noen anbefaler den sterkt, mens andre gir den ganske lav score.

Helge syntes at 
”boken hadde litt lite action. Den var ganske langtekkelig og jeg synes det ikke var noe særlig spennende, også var det noen ting ga ikke helt mening.”

Lina Marie syntes at 
”Boka var bra i seg sjølv, men det var nokre lause trådar som irriterte meg. Kva skjer med spritseljarane? Korleis går det med bandet? Korleis går det med foreldrene til Gøran? Og fer Gøran jenta? Desse spørsmåla fekk lesaren aldri svar på, og det skapte meir irritasjon enn forventning.”
Flere av UPris- anmeldelsene viser at mange unge ikke liker en ”åpen slutt” og foretrekker en tekst uten flere tolkningsmuligheter.

Noen jenter mente denne boka  passer best for gutter. Én ”lærte at man ikke skal selge sprit ulovlig og vertfall ikke til 15 åringer.”. Og litt sunn moral er vel ikke til å kjimse av. Anna av Jostein Gaarder scorer ikke særlig høyt hos anmelderklassene, men flere vektlegger at man lærer mye om miljøvern. Så lærerike bøker synes ungdommen er en positiv ting.

Tilbake til Sortlands bok: De fleste synes at det ikke gjorde noe at bøkene er på nynorsk.
Frida sier at ”det gikk fordi jeg kom fort inn i det.”

Mens Remi – som ellers synes at ”at boka var ganske fin, flott skrivet” ikke kan fatte hvorfor boka er på nynorsk. 
”Altså, jeg syns ikke det burde være ulovelig å skrive bøker på nynorsk, eller noe sånn. Jeg bare syntes det kunne hvert både et bokmål, og en nynorsk versjon.”

Ser også at brageprisvinneren Så vakker du er av Brynjulf Jung Tjønn får overveiende gode anmeldelser. Hadde jo vært litt artig hvis det for en gangs skyld hadde vært samsvar mellom de to prisene.

VOKSNES VURDERINGER KONTRA UNGES

Studentlitteraturtisskriftet Bøygen 3/13 er helt viet barne- og ungdomslitteratur. Her sammenlikner Ella Toft Lowum, masterstudent ved UiO, voksne og unges vurderinger av en og samme bok, nemlig fjorårets Brageprisvinner Lille Ekorn av Linn T Sunne og Din vakre jævel av Arne Svingen/ Helene Uri. Kanskje ikke overraskende kommer hun fram til at det er ganske stor sprik. Spesielt gjelder dette Lille Ekorn. Jeg kan ikke gi meg til å referere hele artikkelen, som seg hør og bør trekker inn litteraturteori og flere teoretikere etter alle kunstens regler, men anbefaler alle å skaffe seg dette bladet som kan kjøpes for en billig penge. Her er mye interessant stoff, og hvor ofte kan man lese et helt tidsskrift som omhandler barne- og ungdomslitteratur på høyt nivå?

Men konklusjonen i den nevnte artikkelen stiller jeg meg tvilende til:
”Kanskje vil ikke alle voksne som formidler eller skriver litteratur for unge utføre egne spørreundersøkelser som Svingen [referert til i artikkelen - min anm],
men med årlige Uprisutdelinger blir det helt klart vanskeligere å overse hva målgruppene for bøker selv mener.”
Hvis jeg skjønner dette riktig : jeg synes ikke det er en god idé at forfattere skal prøve å skrive slik de TROR ungdommen liker. Det kan det bli mye dårlig litteratur av.

Jeg synes også at litteraturkritikere og formidlere  skal være forsiktig med å la det de tror vil slå an hos ungdom dominere sin egen vurdering av boka. ( Erfaringsmessig går vi voksne fem på gang på gang.)

LESETRENING

La oss heller gjøre det mulig for de med mindre leseerfaring å få den ”treningen” de trenger for også ha glede av mer ”avansert” og ”smalere” litteratur. For eksempel drev Norsk barnebokinstitutt  et prosjekt for noen år siden hvor det ble jobbet med nyere skjønnlitteratur for barn og ungdom. Jeg er temmelig sikker på at en engasjert norsklærer kan oppnå mye av å bruke en bok som ”Blå øger kan isje lyge” i klassen.

ET (ELENDIG) FORSØK PÅ KONKLUSJON

Sist var det to bøker som delte UPrisen. Ingen av dem med spesielt mye action, og heller ikke av de letteste bøkene. Den ene var en bok om kjærlighet mellom to kunstnersjeler, med en ganske spesiell vri: Sammen skal vi holde himmelen av Ellen Fjestad og den andre en nydelig skildring av ei ung jente under krigen og om jødedeportasjoner: Nærmere høst av Marianne Kaurin, som også fikk Kulturdepartementets debutantpris dette året. (Også Fjestads bok ble nominert til denne prisen.) Begge bøkene fikk gode kritikker av voksne anmeldere.

Hvis vi ser på fjorårets nomineringer var også Fuck off I love you av Lars Mæhle blant de nominerte, også han en forfatter som har mottatt ovasjoner blant voksne anmeldere og formidlere.

PS: Nå synes jeg at Foreningen Les! snart burde bli enige med seg sjæl om det heter UPrisen eller Uprisen! 

PS 2: er det forresten noen som veit hvordan man finner fra til referert til i artikkelen - min man finner fram til [klammeparentes] på en MAC? Nå måtte jeg kopiere fra nettet.

lørdag, desember 07, 2013

Skulle det dukke opp flere lik, er det bare å ringe …

Hodeløs av Kjetil Johnsen er første bok i serien Velkommen til helvete. (Direkte sofistikerte titler kan man vel ikke si at dette er!)

På de 180 sidene skjer det i hvert fall ( må med skam bekjenne at jeg mista tellinga) 7 drap og ett som ble begått like før handlinga starter. Og enda et lik dukker opp i noe redusert tilstand. I tillegg en avrevet hånd. Joa! Det er den sterkestes rett som gjelder, og jammen er det tøft der ute for dem som våger seg ut av gutte – eller pikerommet.

Handlinga skjer i et nedrivingshus med en skranglete heis. Flere ungdommer ( alder videregående skole) har uavhengig av hverandre samme ærend, de skal kjøpe dop. I det samme huset befinner det seg en morder, en ung mann, som altså dreper over en lav sko. Uuuu huuu!

Jeg kan ikke huske at jeg har lest noe mer voldelig noensinne. Dette er action for alle penga, og en skikkelig pageturner. Selv om det er en barndomstragedie som forårsaker mordertrangen, kan man ikke akkurat si at forfatteren går så veldig i dybden i menneskesinnet – for å si det mildt – noe som antakelig heller ikke er hensikten.

Dette er vold som underholdning, og ville med all sannsynlighet ha opprørt et samlet barnebokmøte på Deichman i hine hårde dager ( det vil si for mer enn 30 år siden da jeg begynte å jobbe der).

Det KAN kanskje være naturlig å sammenlikne med en bok jeg har lest i en annen actionpreget serie, nemlig Spille død av Tim Bowler, men så vidt jeg husker var det i den boka gitt rom for litt mer varme og litt lettere å få sympati for hovedpersonen Blade – som slik som heltinnen i Johnsens bok – også er en habil fighter.

Og så kan man jo spørre om hensikten helliger midlet i lesemotivasjonens tjeneste. Akkurat dette kommer jeg litt tilbake til om ikke så lenge. I hvert fall er det planen.

Kan unge lesere ta skade av dette? Eller bli følelsemessig avstumpet? Neppe ( med alle forbehold om at jeg verken er psykolog eller voldsforsker), men hvis de leser bare slike serier kan man jo lure på om de ikke vil få en litt merkelig virkelighetsoppfatning.


Kanskje vi også kan legge ut linken til den klassiske komedien fra 1970 som bloggeren har lånt tittelen fra.

Også i boka 1920 av den utrettelig ( i hvert fall 7 bøker i år) Jon Ewo går det voldsomt for seg. Men her er ikke vold og drap det vesentlige. Hovedpersonen er bokser, og det er jo litt vanskelig å skrive om boksing uten at det deles ut noen slag! Det er også vanskelig å unngå skildringer av voldsbruk i forbindelse med for bankran, hard tortur eller slossing for livet.
”... Jeg kommer meg opp i stående og kjører kneet mitt opp i fjeset hans. Brutalt og nådeløst. Jeg veit det. Men tida er knapp.”S 169

I denne boka blir ikke volden spekulativ men en nødvendig del av handlinga.

Og handlinga? Her dreier det seg om en tenkt framtid. (Mulig dette er en egen sjanger? SF? Historisk SF?) Norge kom ikke ut av unionen med Sverige i 1905 likevel, tvert i mot hardner svenskene grepet og danner SP ( spesialpolitiet) og nåde den som ypper seg. Oslo heter fremdeles Kristiania og oljeboring er i full gang, ca 50 år før i virkeligheten. Noe av intrigen er at hovedpersonen, ved navn Håkon Lie (!), 16 år, trenger penger for å skaffe medisiner til sin eldre søster som sitter som politisk fange på Akershus festning. For å skaffe gryna prøver han å vinne en boksekamp, siden havner han i trøbbel og blir sendt som ***mulig spoiler?* eller forresten jeg tror vi slutter der. Andre personer vi møter er Rudolf Nilsen også kalt Rulle (!) og Otto von Porat (!).

Her et fotografi av den kjente norske bokseren, Otto von Porat
Heller ikke denne boka er så tykk, ca 175 sider, og også her skjer det noe hele tiden, men det er også plass for litt mer varme. Og at undertrykking er fæle greier er det jo ikke vanskelig å være enig i. Det skjer også en utvikling med hovedpersonen. Noe tyder på at det også her kan kommer en fortsettelse.

Til slutt en litt småpussig sak, som også er en spenningsbok. Atskillig mindre vold om i det hele tatt noe ( med alle mulige forbehold siden jeg har lest bare halvparten av den 389 sider lange boka og det er en stund siden) men med desto høyere chiclitfaktor. Også her er det en kvinnelig helt, men som bruker mer hjernen enn harde slag. Vi snakker om Se meg inn i øynene av Lauren Child, første boka i enda en ny serie med samme navn som hovedpersonen Ruby Redford. Vi beveger oss i overklassemiljø med både husholderske og butler. Ruby er 13 år, og en verbalt slagkraftig jente, humorfaktoren er høy og stemningen er trivelig. Og fullstendig urealistisk!

Til slutt et hjertesukk! Her har vi altså 3 bøker, alle starten på nye serier. Disse seriene er en pest og en plage! De kveler bokbudsjettene i et hvert bibliotek!

tirsdag, desember 03, 2013

Ungdommens kritikersesong er i gang igjen

Og det ser som vanlig ut til å være en solid gjeng som har funnet fram til (noen av) de beste voksenbøkene som har kommet ut i år, nemlig:

  • Carina Elisabeth Beddari, kritiker i Morgenbladet.
  • Marta Norheim, kritiker i NRK.
  • Eskil Skjeldal, kritiker i Vårt land.

Som jeg har sagt utallige ganger før er vurdering av litteratur ingen eksakt vitenskap men her er lista over de nominerte:

  • De svarte skiltene av: Lars Mørch Finborud
  • Mørke grener av: Nikolaj Frobenius
  • De usynlige av: Roy Jacobsen
  • Arkitekt av: Merethe Lindstrøm
  • Å, høye dag av: Steinar Opstad
  • Fugletribunalet av: Agnes Ravatn
  • Orgelsjøen av: Øyvind Rimbereid
  • Prosten av: Jan Jacob Tønseth
I hvert fall 3 av disse nominert tidligere. To kvinnelige forfattere og resten menn. ( Akkurat det kanskje litt interessant siden 2/3 av juryen er kvinner.) To diktsamlinger, en novellesamling og resten romaner.

De eneste som har vært tilgjengelige på Deichman til nå er Prosten av Jan Jacob Tønseth og De svarte skiltene avLars Mørch Finborud, to innbyrdes svært ulike bøker kan man trygt si.

Lars Mørch Finborud er den eneste debutanten av de nominerte. Handlinga går i korthet ut på at en advokat, noe motstrebende, må rydde opp i et dødsbo noe utenom det vanlige. Huset er fullt av svarte skilt med litt depressive tekster, som denne:

Andreas Liebig (1962-)
I Sagene Kirke ble Liebig forsøkt sparket fra sin stilling som organist på grunnlag av at han tolket salmene og koralene for følelsesmessig og progressivt for den protestantiske kirkes smak.

(Sikkert flere enn meg som husket DET spetakkelet!)

Men det mest bisarre er vel fortegnelsen over alle ”jutegnaskene”, noen slags relikvier etter kjente kunstnere og kulturpersonligheter. Som rester av Elisabeth Granneman eller Johan Borgens tupé (1966) eller Picassos sprukne kondom (1941) som et par eksempler. Alle med beskrivelse relatert til Bestemor, en ganske imponerende kulturpersonlighet. Dessuten en samling brev skrevet av dennes barnebarn til en venn ved navn Gustimoldo, både han og brevskriveren temmelig groteske og bisarre personligheter noe på randen – for å si det mildt.

Først ble jeg jo litt flau over å konstatere enda et hull i min kjennskap til norske forfattere, eller rettere sagt voksenbokforfattere, men oppdaget snart til min lettelse at dette dreier seg om en debutant – med imponerende kunnskaper må man si.

Jeg burde vel også si noe om budskapet, men er ærlig talt ikke sikker på hva forfatteren vil si oss med denne boka. Men riktig så underholdende er det. Kan KANSKE tenke meg at ”jutegnask”-listene også kan være med på å lette lesninga for mindre erfarne lesere, hvis det da ikke blir for mye ukjent stoff for unge mennesker. Personlig lurte jeg litt på om det ikke ble litt mye namedropping.


 Regner med at noen og enhver norsklærer som har juryklasse kan få visse problemer med en bok som Prosten av Jan Jakob Tønset, da tittel og omslag neppe har den største appell ungdommen. Men som kjent – noe jeg har vært inne på før og som jeg er helt enig i – skal ikke juryen prøve å finne bøker de TROR ungdommen vil like, men som de mener ER de beste.

Jeg har lest én bok av denne forfatteren før, nemlig ”Hilmar Iversons ensomhet” som handler om en hjemvendt soldat som kjempet mot Franco under borgerkrigen. Denne boka likte jeg svært godt, så egentlig litt underlig at jeg ikke har lest flere av denne forfatteren før nå. Modellen for den romanen er Tønseths onkel, som egentlig het Gunnar Skjeseth, og som i motsetning til romanpersonen døde i Spania.

”Prosten” er mer i samsvar med de faktiske realiteter, den handler om Kristen Skjeseth som er far til vår venn spaniakjemperen, og altså forfatterens bestefar. Romanen er en jegfortelling. Skjeseth virket store deler av sin prestekarriere i Vågan i Lofoten. Her er mye interessant kulturhistorisk stoff, blant annet om å overleve hverdagen i krig. Han var sosialt engasjert, jobbet til og med i gruvene en periode i ungdommen for å komme nærmere sin framtidige menighet, under krigen ble han sammen med flere sambygdinger arrestert og sendt på en strabasiøs båtreise, først til straffeleir og siden Grini, to av sønnene hans døde under krigen, med andre ord levde han et til tider dramatisk liv.

Han var en engasjert person som deltok i samfunnsdebatten, og forfatteren har hatt tilgang til brev, artikler og prekener ( akkurat disse tillot jeg meg den frihet å skumme litt raskt gjennom).

Det jeg likte så godt med denne boka var fortellerstemmen, vår helt er en helt gjennom sympatisk person, som er lett å like, med et godt hjerte, og med sine sterke og svake sider, som han ikke prøver å skjule verken for seg selv – eller leseren. Selv om det er til tider stritt prøver han å gjøre det beste ut av situasjonen.

For dem som ikke har fått det med seg (altså for nye lesere som har snublet over denne bloggen) : Ungdommens Kritikerpris er et strålende tiltak for å få ungdom på videregående skole å lese ny skjønnlitteratur. I år er det 7 juryklasser som diskuterer og til slutt kårer den beste boka i mars 2014. Noen har ment at bøkene er for vanskelige for ungdom, de er for triste , at problemene ikke angår dem etc , men hvordan skulle en voksenjury greie å finne fram til høvelige bøker som de ”tror” ungdommen ( som må sies kan være temmelig uforutsigelige) vil like. Nei, skal det være noen vits så må det gjøres skikkelig.

Ungdommes Kritikerpris ble delt ut første gang i 2006, etter inspirasjon av en tilsvarende pris i Franrike. Men i motsetning til der inkluderer den norske varianten også elever i yrkesfaglige linjer, en gruppe som kanskje ikke leser å mye bøker og som ikke er vokst opp i bokhyllemøblerte hjem. Men nå er det ting som tyder på at denne sesongen kan bli den siste, både for denne prisen og for UPrisen. Det er synd og skam. Det er INGEN som har jobbet så hardt og kreativt som Foreningen !les for å få ungdom til å lese! Les denne kronikken i Dagsavisen der alt som kan krype å gå innen bok- og bibliotekverden sier hva de mener i sakens anledning.

Og her et intervju med daglig leder Vibeke Røgler, som gir en interessant historikk om Foreningen Les! fra Aksjon Leselyst i 1997 og til det foreningen har blitt i dag. Måtte ikke vår nye blåblå regjering kødde det til!

søndag, desember 01, 2013

Ingen adventskalender på denne bloggen i år heller

Beklager den ulempen det måtte medføre.

Men siden det er 1 desember og den internasjonale AIDS-dagen kan vi jo legge ut den siste scenen fra filmen Longtime Companion fra 1989.



Om det ikke kommer noen litterære oppdateringer snart? Que sera sera...